25.04.2015 | 19:22 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl; Epilog

Hånden hans streifer min før jeg går, jeg kan kjenne noe lett mot huden, nesten som luft. Jeg åpner hånden og ser blomsten som representerer skjønnhet og minner. I hånden min ligger en liten hvit og svart valmue.

---

"Hei" sier Louis og setter seg ved siden av meg. Han nipper til et glass med noe som ser ut som vin, og setter det fra seg på bordet. Med et sukk tar jeg glasset hans og tømmer det i en slurk. "Ta det rolig" sier han og tar glasset fra meg. Litt vin renner ned på armen min, jeg lar det være. Jeg skuler på han før jeg lar blikket mitt gå utover festen.

"Kjærlighet suger" sier jeg oppgitt som et ekko fra tiden min i New York, Louis ser på meg. "Tror du virkelig på det?" Jeg skal til å glefse et sint svar før jeg ser på han. Han virker såret, jeg rynker pannen forvirret. Uten et ord nikker jeg kort, men usikkert. Han mumler noe og reiser seg. Før jeg vet ordet av det har han trekt meg opp i stående stilling; hendene hans hviler forsiktig på midjen min. Med noen diskré bevegelser fører han meg til en mørkere del av hagen, den friske lukten av lavendel og liljer blander seg med sjokolade og røyk; et symbol på trygghet. Et symbol på Louis.

Dette er fint, tenker jeg mens jeg hviler hodet mitt på Louis' skulder. Han er kortere enn Niall så jeg trenger ikke å stå på tå eller strekke nakken. Alt jeg trenger er å være meg. Og før jeg kan kontrollere meg presser jeg leppene mine mykt mot hans. Kysset er kort, men det får likevel hjerte mitt til å banke rastløs under huden min. Selv etter den lille berøringen kan jeg bare forestille meg at fingrene hans brenner idet de forsiktig berører håndleddet mitt.

Kjærlighet suger ikke, konkluderer jeg stille idet Louis' hånd glir nedover kjeven min. På mange måter er den som livet selv; rastløs, men litenskapelig. Og det er akkurat det jeg trenger i livet mitt.

Blikkene deres møtes samtidig. "Jeg slo opp med Eleanor" Hun leter etter noe unnskyldende og si, men finner ikke fram ordene. Så hun sier bare det første som faller henne inn. "Beklager"

Han nikker og ser ned. "Ja, men hun tok det ikke så tungt. Hun sa at det var en lettelse at det ikke var hun som slo opp. Hun fikk en modelljobb i Amerika, så vi kunne ikke se hverandre uansett" Snow smiler og tenker på Eleanor. Og håper de forsett kan være venner.

"Men hun forsto også grunnen hvorfor jeg gjorde det" Øynene hans, som skifter farge hver gang hun ser han, møter hennes grønne igjen. Hun ser forvirret på han, selv om hun vet grunnen. Han elsker henne. Og hun elsker han.

"Jeg er forelsket i deg" Fire enke ord; ingen fancy avrunning eller noen andre kommentarer.

"Å" sier Snow, klarer ikke helt å fordøye informasjonen. Hun visste at han elsker henne, men dette så hun ikke komme. Det gjør bare dette 100% virkeligere. Louis bare ser på Snow, før han tar hendene hennes i sine. "Jeg sverger med mitt eget liv at jeg aldri kommer til å såre deg. Aldri" Som Niall.

Og hun tror han. Hun vet at Niall elsker henne, og det er nok uansett hva hun har sagt til han. Og hun vet at hun aldri kommer til å stoppe å elske han tilbake.

Kanskje hun kommer til å tilgi han i framtiden, når alt dette er over, men det kommer til å ta tid. Kanskje år, men en gang vil hun utvilsomt tilgi han. Men hun vet at de kommer til å være venner. Hun savner han så mye, men samtidig vil hun ikke ha han tilbake. Det gjør henne i grunnen litt trist. Men hun har Louis.

Dette ville skjedd uansett. At det hun trenger er ikke August Waters ild som nærer seg av bøker og ærlighet. Det hun trenger er Peeta Mellarks løfte og kjærlighet. Et løfte om at alt kommer til å gå bra. Så da han hvisker "du elsker meg. Sant eller usant?"

Svarer hun "sant".

---

Da var den historien ferdig. Det har vært så morsomt å skrive denne historien, og lest kommentarene deres.

Jeg håper at den som (forhåpentligvis) tar over vil tas imot like varmt som jeg ble:)

Skriv hva dere syntes generelt gjennom hele historien, jeg ville elsket å lese dem.

- Ina


12.04.2015 | 16:45 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 138

Dress mot jeans. Louis åpner munnen, øynene hans røper ingenting idet han sier "vi ses i bryllupet" Det virker som Niall skal si noe, men han forblir stille. Jeg nikker med et kort smil før jeg trekker håndtaket ned og skynder meg ut i den nå tomme gaten.

---

Zoe åpner døren; i hendene har hun minst to bøker og en pose med kinesisk take away. Collage er fantastisk, det er en helt ny opplevelse enn videregående i London. Mamma har lovet å besøke meg i november, jeg var fristet til å avslå. Men jeg ville ikke såre henne,

"Er du klar?" Jeg ser opp og nikker. Bryllupet er i Noth Dakota; jeg kjenner ikke grunnen, men tydeligvis har Perrie et spesielt forhold til staten. Helt siden jeg møtte Niall og Louis i London, og Niall sa at han ville ha meg tilbake, har jeg prøvd å oppholde meg med andre ting. Men noen ganger ligger jeg søvnløs om natten og tenker på hva jeg burde ha sagt.

Zoe klemmer meg lenge før hun skysser meg ut av døren. Med en bag i en hånd og en boks varm wok i den andre rusler jeg nedover gaten til nærmeste underground. Jeg skal ta tog til Virgina og så ta et fly midt på natten, så dette kommer til å bli en lang dag. På veien stopper jeg innom et kiosk for å kjøpe et blad å ha med meg på reisen; med en gang jeg kommer inn fanger blikket mitt opp et blad med store fete bokstaver. Et glinsende bilde av Barbara dekker forsiden, med overskriften 'sammen igjen?' trykt over brystet. Uten å nøle tar jeg det sammen med en is og går mot kassen. Jenta bak disken ser uinteressert opp før hun gjør store øyne. Forsiktig scanner hun varene og gir dem nølende til meg som om hun er redd jeg vil angripe henne. Jeg er fristet til å glefse til henne, men jeg smiler kort. "Dumme rykter, ikke sant?" sier jeg til henne før jeg går ut på den solfylte gaten igjen. Jeg skummer gjennom bladet før jeg kaster det frustrert fra meg; jeg orker ikke å gråte i dag.

***

Jeg setter håret mitt opp i en rufsete hestehale før jeg begynner å ta på meg kjolen; en nydelig liten sak som jeg og Zoe kjøpte på et salg på Macy. Kjolen føles silkemyl mot huden idet jeg tar den på meg. Den er lang, lyserosa med blondedetaljer på den høye utringningen - som er laget av et tynt materiale. Den var dyr selv om den var på salg (jeg måtte jobbe minst fem dobbelskift før jeg fikk råd til den) men den er verdt det.

Med skoene, som er de samme som jeg brukte på uteksamineringen og som er mye bedre å gå i, ser jeg nesten utenomjordisk ut. Med det nye håret ser jeg ikke ut som den skarpe og vakre Snowwhite, men den myke og elegante Eurora. Til og med mamma måtte innrømme at jeg så bra ut. Og mens jeg gransker meg selv i speilet, ser det vakre materialet henge flytende rundt kroppen min føles bare de normale klærne mine kjedelig, alle kjolene jeg har brukt i den korte perioden med Niall glorete. Jeg er ikke vakker. Jeg gløder som solen.

Jeg lar håret falle nedover skuldrene mine før jeg tar vesken min og går ut av hotellrommet.

Det store lokalet er opplyst av små juletrelys som er hengt opp under taket; på mange måter minner dette meg om Amsterdam. Bare mindre europeisk.

Noen meter fra meg kan jeg se Zayn og Perries skikkelse danse rolig rundt på dansegulvet, jeg smiler og nipper til glasset mitt med champagne foran meg. Alt er perfekt, jeg føler meg beæret over at jeg fikk komme. Jeg kan ikke noe for å se meg omkring etter Louis og Niall, jeg ser dem nesten med en gang. Louis snakker med Harry og Liam, Niall står ved dansegulvet med et fast blikk på blomstene som omringer oss; lokalet er ved siden av en overdådig botanisk hage. Jeg kan så vidt ta opp noen lukter; syriner, liljer og en svak lukt av lavendel. Blikket mitt festes til blomstene som ligger størst omkring på bordet, hvitveis. Jeg kan så vidt huske i tredjeklasse da jeg og Zoe brukte timevis på å lete etter hvitveis. Det var noen uker før vi traff Jake.

Det begynner å fylles opp rundt Perrie og Zayn; noen prikker meg på skulderen. "Unnskyld, men kan jeg få denne dansen?" Jeg ser opp og får nesten hjerte i halsen, foran meg står Ed Sheeran. Alt jeg tenker på er at Zoe kommer til å dø når jeg forteller henne det. Jeg nikker usikkert og lar han føre meg ut på dansegulvet, prøver så godt jeg kan å skjule at jeg har hjerte i halsen.

I løpet av kvelden danser jeg sikkert med ti forskjellige menn; hånden min går fra gutt til gutt så fort at jeg nesten ikke enser hvem jeg danser med. På en eller annen måte har jeg fått noen hvitveis i håret, jeg har ingen anelse hvor de kommer fra.

"Kan jeg få denne dansen?" sier noen før jeg blir trekt inn mot noens bryst. "Gjerne" sier jeg litt forvirret idet en ny sang begynner å spille.

"Du ser annerledes ut" mumler skikkelsen mot håret mitt; jeg har enda ikke sett hvem det er. "Unnskyld?" sier jeg litt fornærmet før jeg ser opp; Niall smiler svakt til meg. "Det er ikke noe galt i det" forklarer han fort. Min neste impuls er å rive meg bort fra han, men han holder meg så stramt inntil han at jeg nesten ikke kan røre meg.

Uten å se på han mumler jeg "jeg har tenkt på hva du sa" inn mot brystet hans. Jeg kan kjenne at musklene hans strammer seg, men han slapper fort av. Det er egentlig løgn, jeg har gjort alt jeg kan for ikke å tenke på det. Men tanken har alltid lurt i bakhodet. "Og hva kom du fram til?" Idet jeg skal stoppe har vi danset helt til vi har kommet mot baren. Siden Niall har ryggen til kan han ikke se han, men det kan jeg. Høy, slank og iført dress er det ingen tvil om at det er Brent. Natten for nesten et år siden kommer mot meg med stor kraft, alt jeg vil gjøre er å gå og snakke med han. Men det kan vente.

Jeg stålsetter meg for det som kommer, og åpner munnen for å svare.

"Vent, Snow" sier Niall og avbryter meg. Han ser ned på meg, øynene er fulle av anger og smerte. "Uansett hva du sier kommer jeg alltid til å elske deg. Alltid" lover han alvorlig. Jeg nikker og hvisker "jeg skulle ønske det var nok".

Niall blir stille igjen, bare følger musikkens rytme mens hans snurrer meg rundt. "Er det noe jeg kommer til å ville høre?" Jeg rister på hodet. "Beklager"

Niall smiler trist, men jeg kan se at han forstår. "Dette er sånn jeg vil huske deg; blek hud, rosa lepper, blondt hår.

Og to venstreben" legger han til, jeg tråkker hardt på foten hans. Han ler kort. "Men ikke sånn som dette. Jeg hater tanken på at jeg har såret deg"

Jeg lar armene mine falle, Niall lar meg gå. "Men det gjorde du" hvisker jeg som et farvel før jeg snur ryggen til han og går.

Det begynner å fylles opp rundt Perrie og Zayn; noen prikker meg på skulderen. "Unnskyld, men kan jeg få denne dansen?" Jeg ser opp og får nesten hjerte i halsen, foran meg står Ed Sheeran. Alt jeg tenker på er at Zoe kommer til å dø når jeg forteller henne det. Jeg nikker usikkert og lar han føre meg ut på dansegulvet, prøver så godt jeg kan å skjule at jeg har hjerte i halsen.

I løpet av kvelden danser jeg sikkert med ti forskjellige menn; hånden min går fra gutt til gutt så fort at jeg nesten ikke enser hvem jeg danser med. På en eller annen måte har jeg fått noen hvitveis i håret, jeg har ingen anelse hvor de kommer fra.

"Kan jeg få denne dansen?" sier noen før jeg blir trekt inn mot noens bryst. "Gjerne" sier jeg litt forvirret idet en ny sang begynner å spille.

"Du ser annerledes ut" mumler skikkelsen mot håret mitt; jeg har enda ikke sett hvem det er. "Unnskyld?" sier jeg litt fornærmet før jeg ser opp; Niall smiler svakt til meg. "Det er ikke noe galt i det" forklarer han fort. Min neste impuls er å rive meg bort fra han, men han holder meg så stramt inntil han at jeg nesten ikke kan røre meg.

Uten å se på han mumler jeg "jeg har tenkt på hva du sa" inn mot brystet hans. Jeg kan kjenne at musklene hans strammer seg, men han slapper fort av. Det er egentlig løgn, jeg har gjort alt jeg kan for ikke å tenke på det. Men tanken har alltid lurt i bakhodet. "Og hva kom du fram til?" Idet jeg skal stoppe har vi danset helt til vi har kommet mot baren. Siden Niall har ryggen til kan han ikke se han, men det kan jeg. Høy, slank og iført dress er det ingen tvil om at det er Brent. Natten for nesten et år siden kommer mot meg med stor kraft, alt jeg vil gjøre er å gå og snakke med han. Men det kan vente.

Jeg stålsetter meg for det som kommer, og åpner munnen for å svare.

"Vent, Snow" sier Niall og avbryter meg. Han ser ned på meg, øynene er fulle av anger og smerte. "Uansett hva du sier kommer jeg alltid til å elske deg. Alltid" lover han alvorlig. Jeg nikker og hvisker "jeg skulle ønske det var nok".

Niall blir stille igjen, bare følger musikkens rytme mens hans snurrer meg rundt. "Er det noe jeg kommer til å ville høre?" Jeg rister på hodet. "Beklager"

Niall smiler trist, men jeg kan se at han forstår. "Dette er sånn jeg vil huske deg; blek hud, rosa lepper, blondt hår.

Og to venstreben" legger han til, jeg tråkker hardt på foten hans. Han ler kort. "Men ikke sånn som dette. Jeg hater tanken på at jeg har såret deg"

Jeg lar armene mine falle, Niall lar meg gå. "Men det gjorde du" hvisker jeg som et farvel før jeg snur ryggen til han og går. Hånden hans streifer min før jeg går, jeg kan kjenne noe lett mot huden, nesten som luft. Jeg åpner hånden og ser blomsten som representerer skjønnhet og minner. I hånden min ligger en liten hvit og svart valmue.

---

- Ina


08.04.2015 | 21:23 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 137

Det oppstår en ladet stemning; Zoe og Jake utveksler korte blikk seg imellom. Etter noen sekunder rister jeg det av meg, tar hendene deres og begynner å dra dem mot radene av stoler som står plassert foran et stort podium.

---

Vinden er mild mot de bare leggene mine, jeg sukker inni meg mens jeg går bortover Themsen Bridge. Selv om New York er en av de vakreste stedene jeg har sett savner jeg London og den britiske atmosfæren.

Jake og Zoe skulle på en fest; de spurte om jeg skulle bli med, men jeg avslo. Jeg tror ikke jeg klarer dansing, alkohol og spørsmål fra klassen. Uansett ville jeg gå gjennom London én siste gang før jeg drar tilbake til amerika.

Noen tuter sint på et spasserende par foran meg idet jeg begynner å gå mot Oxford Street. Helt siden jeg var liten har den gaten vært mitt tilholdsted; jeg elsket å bare forsvinne blandt turistene og skikke uinteressert i butikkvinduene mens verden sakte forsvant rundt meg.

Siden det er torsdag er det ikke så mye liv i gaten som i helgene, men det er noen få turister som går rundt blandt butikkvinduene. Mange ser diskré på meg mens jeg passerer dem; de tror sikkert jeg skal gå ut eller at jeg kler meg sånn til vanlig. De få gangene jeg var i LA var det et vanlig syn; kjoler og dyre biler var det eneste byen besto av. Jeg sier ikke at de i London ikke kler seg sånn, men her kan jeg senke skuldrene og ikke bry meg om jeg tar på meg en joggebukse til og fra. I LA kunne jeg stå foran speilet i timevis og fundere på om kjolen jeg skulle ta på meg var for uformell og om de nye skoene jeg hadde kjøpt med Perrie ville gjøre jeansen min stygg.

Jeg går inn på et nesten tomt magasin, setter meg sakte ned på en stol i hjørnet. Ingen kommer for å forstyrre meg, så jeg er helt alene. Utslitt lener jeg hælene mot gulvet; de grå cocktailhælene ser fantastisk ut, men er utrolig vanskelig å gå i. Jeg antar at de må gås inn mer en tre uker.

Jeg tar dem av og lar dem hvile mot det kalde marmorgulvet. "Så det er her du gjemmer deg?" Jeg ser raskt opp idet jeg hører en dør som lukkes. Louis står og lener seg nonchalant mot et speil, han smiler varmt til meg. "Fulgte du etter meg?" stotrer jeg mens jeg reiser meg, overrasket over at han er her. Uten de høye skoene føler jeg meg liten og barnslig, som om jeg er fem år og har kledd meg ut.

"Du ser godt ut" sier Louis og unngår spørsmålet. Jeg smiler sjenert og sier takk.

Jeg har ikke snakket med han siden besøket hans i januar, for å være ærlig ville jeg ikke se han heller. Men nå, med Louis foran meg i slitte Vans og utvaskete jeans, vil jeg bare kaste meg om halsen hans. Det er det svake minnet om Eleanor som får meg til å stoppe.

"Du svarte ikke på spørsmålet mitt" sier jeg med et forsiktig smil, Louis smiler, et smil som kan kurere sykdom og lyse opp selv de styggeste regnværsdager, og svarer "jeg ville snakke med deg før du dro tilbake til New York. Hvordan har du det forresten?"

Jeg trekker på skuldrene, det er ikke så mye å si. "Bra, antar jeg. Jeg elsker den nye jobben min, og alle er veldig hyggelige" Louis smiler, blikket hans mønstrer meg fra topp til tå. Han ser opp på meg og smiler. "Fint hår" Jeg smiler rødmende; jeg har klippet håret mitt til skuldrene og farget det askeblondt. Det passer meg på en rar unaturlig måte, men jeg trengte det. Men det hender jeg savner det vinrøde håret mitt. "Hva..eh" stotrer jeg sjenert. Louis bare smiler tålmodig. Etter å ha tatt meg sammen åpner jeg munne og sier bestemt, men fortsatt usikker "hva gjør du her?"

"Det er da uteksamineringen din, er det ikke? Jeg ville ikke gått glipp av den for alt i verden. Gratulere forresten" Jeg rødmer og skal til å si noe når noe, eller noen, avbryter oss.

"Å" Niall ser usikkert på meg før han blikket hans stopper ved Louis. Jeg biter meg usikkert i leppa før jeg nervøst legger håret mitt over skulderen. "Avbrøt jeg noe?"

Jeg rister på hodet samtidig som Louis sier "nei, ikke egentlig" Louis ser på meg mens han tar en hånd i jeanslommene. "Jeg skulle bare gratulere henne og gi henne dette"

Han rekker meg en krøllete konvolutt, jeg tar den usikkert imot. "Det er en invitasjon til Zayns og Perries bryllup. Det er i september" Jeg smiler for meg selv, Louis blinker diskré i min retning. Niall er stille en stund før han kremter skarpt.

"Kan du la meg og Snow være litt i fred, vær så snill?" Louis nikker med et usikkert blikk mot meg, men jeg rister på hodet mens jeg tar på meg skoene igjen.

"Hvis du har noe å si bare si det" Niall virker litt sjokkert før han tar seg sammen og sier "jeg vil ha deg tilbake"

Jeg retter meg opp, sender han et trist bebreidene blikk. "Jeg må møte Jake og Zoe" lyver jeg og går mot utgangen. Louis gjør en gest, som om han vil holde meg tilbake. Men han slipper meg forbi. Jeg er overrasket at Niall ikke sier noe, men den avvisende tonen i stemmen min har sagt mer enn nok.

"Snow" Jeg snur meg med hånden på håndtaket. Det overrasker meg at ingen har kommet inn hit; kanskje de lar oss være for så å selge det til media. Eller så bryr de seg ikke.

Niall og Louis står ved siden av hverandre; de er sterke kontraster. Brun mot blond. Dress mot jeans. Louis åpner munnen, øynene hans røper ingenting idet han sier "vi ses i bryllupet" Det virker som Niall skal si noe, men han forblir stille. Jeg nikker med et kort smil før jeg trekker håndtaket ned og skynder meg ut i den nå tomme gaten.

---

4 kommentarer?

- Ina


31.03.2015 | 10:54 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 136

Jeg er for sliten til å høre på unnskyldningene hans, for til syvende og sist er alle løgner. Jeg sukker og ser på han. Stemmen min skjelver litt idet jeg åpner munnen og spør han "Hvorfor reddet du meg ikke?"

---

Livet går videre, selv for en som meg. Den går sjanglende og ujevnt, som et nølende pulserende hjerte klar til å slå. Men den går.

Før jeg vet ordet av det er det midt i juni, og det er tide for uteksamineringen. Jeg har nesten fått full pott på alle eksamene mine, og jeg har sikret meg en plass ved NUY så jeg trenger strengt sagt ikke å dra. Mem jeg ser frem til å møte Zoe, Jake og mamma.

Jeg lukker sekken min, en liten ting som jeg kjøpte på et salg på Topshop, og går ut av døren. Vinden er mild og leker litt med litt gammel høstløv rett ovenfor gaten. Jeg har nesten blitt vant til bråket nå; det viker gammel og kjent som en gammel venn jeg ikke har møtt på mange år.

Med et eple i hånden og en liten koffert i den andre vandrer jeg nedover Valley Stream på vei til nærmeste undergrunn.

***

"Snow!" hører jeg noen rope før noen kaster seg om halsen på meg. "Zoe" gisper jeg fram og klemmer henne tilbake. Et annet sett med armer fanger meg og Zoe i en stor klem, jeg kan kjenne lukten av eple som symboliserer at det er Jake. Etter noen sekunder setter Jake oss ned og tar et skritt tilbake.

"Amerika har gjort deg godt, jeg kjente deg nesten ikke igjen" Jeg smiler takknemlig, etter at jeg dro til New York har jeg mistet minst en kilo og huden min virket lysere og mer glødende.

"La oss dra" sier Zoe og drar meg mot utgangen. Jake hentet kofferten min og følger etter oss idet Zoe sier "så, hvordan var det i New York?!"

Seremonien skjer utendørs ved et stort lokale som tydeligvis tilhører en av skolestyrets venn. Jeg føler meg utilpass i den ettersittende røde kjolen min, men så langt har jeg bare fått positive tilbakemeldinger.

Jeg stiller meg opp mot en hvit statue av en hest og ser meg fraværende rundt idet Zoe, iført en svart kjole med blondedetaljer, griper meg i armen og trekker meg inntil henne. "Har du sett hvem som er kommet?"

Jeg ser forvirret på henne og ser bort på mengden. "Hva..?" Spørsmålet henger igjen i lufta idet jeg ser han; høy, blond og iført en grå dress. Niall.

"Er alt i orden?" spør Zoe meg idet jeg fokuserer på ansiktet hennes igjen. Hun smiler trist. Jeg nikker oppriktig. "Ja, jeg tror det" Et frustrert sukk unnslipper leppene mine, men jeg vet ikke om Zoe hørte det eller ikke. Om hun gjorde det velger hun å ignorere det.

Jeg skulle ønske alle sluttet å trå så varsomt med emne Niall, som om området er minelagt og ved å tråkke på feil sted vil få hele området til å sprenges.

"Dere vil ikke tro det" sier Jake og dukker opp bak Zoe. Han virker forvirret, Zoe sender han et giftig blikk. "Vi vet allerede at Niall er her" sier jeg med et sukk.

"Nei, det er ikke det" Jake ser seg rundt og peker diskré idet han får øye på noen. "Se" Jeg snur meg i den retningen Jake peker, øynene mine utvider deg i sjokk. Som om Zoe reflekterer tankene mine sier hun "hva gjør Louis her?" For det er virkelig Louis; i svarte jeans, grå skjorte og slitte Vans skiller han seg sterkt ut blandt de andre. Håret hans ligger rotete rundt ansiktet hans i stor kontrast mot Nialls ryddige.

Jeg kan ikke noe for det; jeg smiler oppgitt. Det er så typisk han og stille opp i et så uformelt antrekk. Men det er en av de trekkene jeg liker best ved han.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle, bare nærværet deres får det til å verke i hele kroppen. Louis fikk bokstavelig hjertet mitt til å briste da han besøkte meg i New York, men bare Niall kan sette det sammen igjen. Det er ivertfall det jeg har fortalt meg selv.

Louis snakker med en jente med rosa kjole; hun heter Eva og går i samme klasse som Jake. Hun er hyggelig og jeg tror Jake liker henne. Louis sier ha det til henne før han snur seg og får øye på meg. Han har et lekent flir i munnviken, jeg kan ikke la være å tenke på bryllupet som føles som tusen år tilbake, og ikke bare noen måneder.

Blikkene våre møtes, han gir meg et lite nikk og smiler forsiktig. Jeg vinker slapt til han før jeg lener meg mot statuen av hesten. Louis gjør en gest som sier 'lykke til' før han snur og forsvinner i mengden av kjoler og begeistrede foreldre.

Det oppstår en ladet stemning; Zoe og Jake utveksler korte blikk seg imellom. Etter noen sekunder rister jeg det av meg, tar hendene deres og begynner å dra dem mot radene av stoler som står plassert foran et stort podium.

---

Hva synes dere så langt?

- Ina


29.03.2015 | 11:25 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 135

Med enda et sukk rister jeg på hodet, prøver å kvitte meg alle minnene om fortiden, og klikker meg inn på et lovende kurs.

---

"Å, er det deg?" Jeg snur ryggen til og går inn på kjøkkenet, skritt antyder at personen følger etter meg. "Det er fint her"

Jeg himler med øynene, jeg er ikke i humør for småsnakking. "Hva vil du, Louis? Jeg har virkelig ikke tid til dette" Jeg snur meg og tar Louis i øyesyn, mønstrer han mistenkelig fra den svarte jeansen til den grå beanien han har på hodet. Han er dekket av snø og ser ut som han fryser.

"Snow-" begynner han, men jeg avbryter han. "Vi er ikke på fornavn med hverandre" sier jeg med trykk på ikke.

Han smiler skjevt. "Du kommer alltid til å være Snow for meg. Du vet det, ikke sant?" Jeg trekker nonchalant på skuldrene. "Som du vil"

"Snow" fortsetter han, jeg kan høre at han er såret.

Bra.

"Jeg er bekymret for deg" Jeg kaster hodet tilbake i en vantro gest. "Beste jeg har hørt i hele dag"

"Snow, hør på meg. Vær så snill" Han begynner å gå mot meg, men jeg rykker bakover. "Okay, du er bekymret for meg. Takk, jeg setter utrolig pris på det" sier jeg med stemmen dryppende av sarkasme. "Men jeg har det fint. Bedre enn fint faktisk"

"Det er ikke en vits. Jeg er ordentlig bekymret for deg" Louis plasserer en hånd på armen min og holder den fast. "Jeg er det. Jeg lover"

Han mener det. Opprinnelig. Og jeg vet at jeg oppfører meg barnslig. "Jeg beklager" sier han etter en stund. Det eneste vi kan høre er trafikken utenfor og vinden som pisker mot vinduene.

"Its better to have loved and lost, Than never to loved at all" siterer jeg rolig. Han ser forvirret på meg "Det er av Alfred Lord Tennysons" Louis nikker, men han ser fortsatt forvirret på meg. "Selv om det var falskt"

"Ja, selv om det var falskt"

"Jeg beklager virkelig, Snow. Jeg burde ha vært en bedre venn" Jeg går sakte bort og stiller meg ved kjøleskapet. "Ja, det burde du.

Louis" begynner jeg idet Louis åpner munnen. "Jeg sier til alle at jeg er okay når jeg ikke er det. Overhodet" Jeg tar en liten pause, prøver å samle meg.

"Vet du hvordan det er å få vite at personen du stoler på mest i verden bedrar deg? Og ikke på hvilken som helst måte, han planla det" Og så rakner det for meg, jeg knekker sammen og begynner å gråte. Louis trekker meg inn i en lang klem og stryker meg på ryggen mens jeg hulker inntil brystet hans. Det er akkurat som noe inni meg knekker, men jeg burde ikke gråte. Etter noen minutter stopper jeg brått, Louis tar noen skritt tilbake, ser på at jeg tørker tårene mine. Når jeg begynner å snakke igjen er stemmen min oppgitt og sliten. "Kjærlighet suger" Det er stille en stund. Jeg tørker fort bort tårene, angrer på at jeg mistet kontrollen. Louis ser ut som han vil klemme meg igjen, men rører seg ikke. En del av meg vil at han skal ta meg i armene sine og aldri slippe meg, den andre vil ha han så langt borte som mulig.

Etter en stund trekker jeg pusten dypt inn. "Du redder meg alltid. Men hvor var du da jeg trengte å bli reddet?" Jeg ser på han, Louis er stille. Jeg er for sliten til å høre på unnskyldningene hans, for til syvende og sist er alle løgner. Jeg sukker og ser på han. Stemmen min skjelver litt idet jeg åpner munnen og spør han "Hvorfor reddet du meg ikke?"

---

4 kommentarer?

Btw: tar påskeferie nå, så er tilbake på onsdag:)

- Ina


24.03.2015 | 17:44 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 134

At dette er den versjonen av henne som ikke elsker meg. Men for nå, med mine armer rundt henne, kunne jeg ikke bry meg mindre.

---

Lakenet føles kald idet jeg setter meg opp. Snow sover dypt ved siden av meg, hånden hennes ligger ved siden av min. Jeg tar den og klemmer den en siste gang før jeg finner skjorten min i mørket. Så bokseren og jeansen.

Jeg kler på meg i stillhet, øynene mine er hele tiden festet på den sovende skapningen i senga. Med et sukk retter jeg meg opp, fullt påkledd setter jeg meg ned ved siden av henne, lukker øynene før jeg forsiktig presser leppene mine mot henne.

"Jeg elsker deg" Jeg setter meg opp, lar en hånd gli lett ned kjevebeinet hennes. "Jeg mente aldri at dette skulle skje" hvisker jeg mot leppene hennes før jeg snur meg og skal til å gå. Idet jeg er halvveis mot døren hører jeg et gisp og hører en stemme si navnet mitt.

Snow står bare i undertøyet, triste øyne møter mine. Uten et ord tar hun på seg en skjorte og følger etter meg ned.

Vi er stille på veien ned, de eneste lydene er skrittene våre over tre og klokken i gangen. Mens jeg tar på meg jakken min står Snow med armene sine rundt overkroppen hennes og bare ser på meg. Jeg lurer på hva hun tenker, og om hun noen gang kan tilgi meg.

Jeg snur meg mot henne, hun enser meg ikke idet hun går forbi meg og åpner døren. Kald og forfriskende luft treffer meg med et vindpust; håret til Snow løfter forsiktig på seg.

Før jeg går ut ser jeg ned på henne, vil si noe. "Kan du noensinne tilgi meg?"

Knekk! Og med den lyden får jeg bekreftet det jeg allerede vet; jeg har knust Snows hjerte.

Snow

Den skarpe februarvinden føles som et slag i ansiktet, men det er bedre enn London. Alt er bedre enn det. Hånden min verker fortsatt etter den intense natten med Niall for så mange måneder siden.

Etter at han hadde dratt satt jeg på badet i timevis. Jeg følte meg så tom og sint, i noen sekunder hadde jeg latt veggen min ned, men man høster det man sår. Jeg skulle aldri vært så forsvarsløs. Så dum. Jeg reiste meg og så i speilet, lat jeg kunne se var en redd liten jente. Men jeg ville ikke være redd mer. Så med et smerteskrik slo jeg hardt i speilet. Etter noe sekunder gisper jeg av smerte, og lente meg sakte mot badekaret. Så på hva jeg hadde gjort. Bloddekte glassbiter lå spredt rundt meg som diamanter. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, jeg er sikker på at jeg ikke er en adrenalinjunkie. Men det var noe i meg som bare måtte få ut sinnet og frustrasjonen jeg følte. Og dessverre var speilet i veien.

Jeg veiver med den uskadde hånden min mot en passerende taxi, den stopper og jeg glir inn. "Hvor skal du?" grynter drosjesjåføren før han begynner å kjører ut i gaten. Jeg oppgir adressen min mens jeg nipper til den rykende kaffen jeg har mellom hendene. Med et stille sukk lener jeg hodet mitt mot vinduet, tenker på da jeg satt i en taxi for så mange måneder siden og ble konfrontert av den anonyme gutten i sjåførsetet. Det føles som et helt annet liv nå.

"Miss?" Jeg rykker til og åpner øynene. Han har stoppet foran åpningen til leiligheten - én lang trapp som fører opp til en dør i snirklet stål. "Takk" sier jeg, gir han noen dollarsedler og går ut i den bitende kulden.

Med et rykende krus med varm sjokolade setter jeg meg ned i sofaen med pcen i fanget. Med et trykk er jeg inne på nettsiden med onlinekurs og skroller uinteressert nedover siden. I løpet av tiden jeg har vært her har jeg fått noen e-mailer fra Zoe og mamma, én telefonsamtale fra Jake og noen slemme kommentarer. Men det er alt, og selv om jeg er litt såret over Jakes fravær kunne jeg ikke vært mer takknemlig. Nesten ingen kjenner meg her, fortiden min er det nesten ingen som nevner.

Barbara er borte for godt - eller det er det de sier at Niall har sagt. Managementet har sparket Mark, men ingenting har blitt glemt fra verken media eller meg. Dette er årets store sak, og jeg er motvillig en del av dette sirkuset.

Med enda et sukk rister jeg på hodet, prøver å kvitte meg alle minnene om fortiden, og klikker meg inn på et lovende kurs.

---

4 kommentarer?

Beklager at jeg ikke har postet nye deler på en stund, men har vært litt opptatt de siste ukene.

- Ina


13.03.2015 | 21:10 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 133

"Snow, jeg..." begynner jeg, men hun avbryter han. "Jeg vil ikke høre mer, Niall. Bare la meg være" Hun setter seg ned på senga og krøllet bena opp under seg. Jeg mønstrer henne, kan lukte alkohol i rommet. Hun er ikke i stand til å kjøre, så hvem kjørte hun hjem?

"Hvem kjørte deg hjem?" Hun trekker på skuldrene. "Spiller det noen rolle?"

"Ja, det gjør det" Hun sukker og stryker håret bort fra ansiktet. Jeg venter utålmodig helt til hun sier "bartenderen"

"Han med det lyse håret?" Hun nikker kort. I løpet av tiden jeg var på klubben så jeg han bare to ganger; da jeg kjøpte en øl og da jeg spurte han om han hadde sett Snow. Han sa nei, for en drittsekk. Men han var kjekk, selv jeg kunne se det.

"Lot du han kjøre deg hjem?" sier jeg vantro med trykk på det tredje ordet. Snow reiser seg, jeg kan se at temperamentet hennes tar overhånd. "Han heter faktisk Brent til din informasjon!"

"Snow, han kunne vært en voldtektsmann!" Mitt eget temperament flammer opp, jeg sender henne et frustrert blikk. "Og jeg bryr meg faen hva han heter!"

Jeg klyper med to fingre rundt neseryggen min, puster rolig ut og inn. "Okay, jeg skjønner at du ikke ville at jeg skulle kjøre deg hjem. Men hvorfor fant du ikke en av guttene og fikk dem til å kjøre deg. Så kunne jeg ivertfall forsikre meg om at du ikke ble skadet"

"Jeg er allerede skadet" mumler hun fram mellom sammenbitte tenner. Ordene stikker i meg som kniver, men jeg vet at hun har rett. "Du bedro meg. Med vilje! Og her har jeg hatt dårlig samvittighet over at-" Hun stopper som om hun er redd hun å røpe noe, jeg ser forvirret på henne. "Hva da?"

Hun krymper seg. "Du burde gå" hvisker hun fram. "Nei" sier jeg og griper armen hennes. "Hva da?"

Hun mumler noe usammenhengende, jeg gjentar spørsmålet mitt. "Jeg kysset Louis på Jamaica" Jeg ser vantro ned på henne, kan kjenne sinnet boble i meg. "Hvordan kunne du?" spør jeg og så etter noen sekunder "hvorfor?" Men jeg forstår henne, Louis var der da jeg ikke var det.

"Det var et feilgrep. Da" sier hun stille, stirrer ned i bakken før hun ser opp på meg og hvisker "men nå er jeg ikke så sikker lenger" Hun ser opp på meg, blikket hennes er tomt og slitent. Hun ser ut som et spøkelse; et spøkelse som lett kan forsvinne. De rosa leppene hennes former noen ord som jeg vet vil bli min, vår, undergang. "Jeg tror jeg elsker han, Niall" Det er noe i blikket hennes som sletter alt tvil; hun har virkelig blitt forelsket i han.

Alle følelsene mine forsvinner, alt jeg kan gjøre er å se på henne. Og innse at alt er tapt.

"Beklager, Snow" Jeg skal til å snu meg og gå ut av rommet idet hun sier "tror du at du bare kan dukke opp her, si beklager og så blir alt bra igjen?" Jeg snur meg og smiler utslitt. "Det er alt jeg har" Hun står bare der, tenker på det jeg har sagt. "En dag vil du finne en som fortjener deg" Jeg snur meg igjen og går mot døra. Idet jeg skal legge hånden på dørhåndtaket hører jeg at Snow ber meg vente. Jeg snur meg igjen, øynene mine møtes hennes. Hun nøler i noen sekunder før hun går mot meg, jeg fanger henne automatisk. Leppene hennes finner mine, jeg besvarer kysset nesten på kommando. Jeg elsker henne, denne vakre skapningen som er tatt rett ut av en eventyrbok. Men jeg vet at hun ikke elsker meg, men det er nok. Alt dette er mer enn nok.

Jeg har alltid visst at jeg aldri har vært prinsen i dette eventyret, og Snow har aldri vært min jomfru i nød. Og idet vi detter ned på sengen føler jeg meg fortapt og utrolig naken.

Snows lepper former seg så perfekt etter mine at jeg glemmer at hun ikke er den Snow jeg møtte for så mange måneder siden. At dette er den versjonen av henne som ikke elsker meg. Men for nå, med mine armer rundt henne, kunne jeg ikke bry meg mindre.

---

- Ina


05.03.2015 | 15:26 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 132

"Jeg vet alt, Niall. Og jeg tror jeg har visst det i en lang stund nå, men jeg ville bare ikke tilstå det for meg selv"

"Tilstå hva?" hvisker han. Jeg ser opp på han og sier "at jeg tok feil av deg"

---

Luften er tykk av kulde og snø, jeg kan høre sinte New Yorkere rope rasende til hverandre over den øredøvende trafikken. Jeg trekker jakken min nærmere overkroppen min, og fortsetter videre. New York er så annerledes i forhold til London, men jeg begynner å like byen. Man kan være anonym, forsvinne i mengden. Ingen kjenner meg her, hvis man ser bort fra Zoe og sjefen min på den nye jobben min.

Jeg dro til New York to uker etter at jeg fikk søknaden min akseptert. Mamma avtalte med skolen om at jeg tar klassene på nettet og komme tilbake til uteksamineringen. Hun, og rektor, sa at det hadde vært fint å oppleve New York så fort som mulig, men de lurer ikke meg. De synes synd på meg akkurat som hele verden. Men jeg klager ikke, jeg elsker det nye livet mitt.

En syklist kommer syklende forbi, jeg må bråstoppe for ikke å gå rett i han. Han suser så fort forbi at håret mitt blåses opp rundt ansiktet mitt. Jeg rister det utålmodig bort og fortsetter å gå. Takke være pengene fra begge jobbene mine har jeg og Zoe kjøpt oss en leilighet nesten midt i byen. Den er ikke så stor akkurat, den består bare av et stort rom av murstein med et kjøkken, bad, stue og to soverom. Den var dyr, men strømmen er billig. Og siden det er så kaldt er ovnene nesten alltid på.

Med frosne fingre finner jeg fram nøklene fra vesken min og låser meg inn. Varm tykk luft treffer meg som et slag, jeg lukker døren bak meg og går inn.

Før jeg kan kontrollere det renner det en enslig tåre ned kinnet mitt. Jeg tørker den tålmodig av kinnet. Zoe fikk meg til å love og ikke gråte på grunn av Niall - bare navnet får magen min til å gjøre et ubehagelig hopp - igjen. Men det er letter sagt enn gjort.

Jeg lager meg en rykende kopp med te og tar den ut til stua. Snøen danser rundt i den iskalde New York luften. Nedenfor kan jeg høre den bråkete trafikken som aldri stopper og musikk i det fjerne.

Jeg setter meg ned i sofaen og legger hodet tungt på armlenet. Det var deilig å slippe London for en stund, deilig å komme bort fra alle de medlidende blikkene til folk, deilig å bare tenke. Selv om noen kjenner historien min er det nesten ingen som har nevnt det. Men jeg blir selvfølgelig minnet på det hver dag. En irsk aksant fra en usynlig skikkelse, blonde gutter som spiller på gaten med gitarer, et utydelig bildet av en toppløse Barbara...og hver gang må jeg ta meg selv i og ikke skrike høyt.

Jeg drikker åndsfraværende av koppen min og setter den fra meg på bordet. Fra plassen min i sofaen kan jeg se den hvite røyken komme stigende fra den svarte tekoppen. Røyken minner meg om den smertelige opplevelsen på rommet mitt. Jeg beveger fingrene prøvende, de er litt såre og dekket av små kutt, men de virker brukbare. Imens jeg alvorlig tenker på å gjenta opplevelsen, ringer det på døren.

Jeg brer det lange og varme teppet om skuldrene mine og reiser meg. Som en zoombie går jeg sakte mot døren og åpner den.

---

- Ina


01.03.2015 | 10:29 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 131

Jeg setter meg ned og klør han på hodet før jeg låser døren etter meg. Etter noen sekunder med nøling siger jeg sammen på gulvet og kjenner varme tårer trille sakte nedover kinnet mitt.

---

Og her var jeg, krøllet sammen på senga med et fjes vått av tårer. Noen ganger lurte jeg på hvordan jeg kunne være så dum, hvordan jeg bare kunne ignorere alle signalene rundt meg. Men det var forsent nå.

Jeg ser opp, Niall er borte. Men hva hadde jeg forventet? Med et hulk kommer jeg meg opp på bena og går sakte mot dusjen. Mens jeg ser på at vannet renner nedover i sluket føler jeg meg plutselig så skitten. Minnet av meg og Niall som kysser i stua mi er krystallklart, jeg lener meg gråtende mot vasken mens vannet plasker ned på flisene.

Etter noen minutter begynner jeg å ta av meg klærne før jeg kjapt går inn i dusjen. Mens det varme vannet skyller av seg alle spor av Nialls merker på kroppen begynner jeg å gå tom for tårer. Jeg er bare et tomt skall, og jeg lar tankene vandre til Matt. Jeg gråt så mye etter at han døde, jeg nektet å innse at han var borte. Men en dag gjorde jeg det og sluttet å gråte. Jeg visste at han ikke ville se meg sånn, så jeg beholdt styrken min for oss begge. Men det er ikke i nærheten så smertefull som dette, Matt elsket meg. Og den tanken holdt meg gående helt fram til idag.

Jeg skrur av vannet og pakker meg inn i et håndkle. Håret mitt ligger i våte floker rundt ansiktet mitt, jeg lar det være mens jeg tørker kroppen min.

Sakte tar jeg på meg rene klær fra en kurv i hjørnet, trekker på meg en svart nattbukse og en løs singlett.

Siden håret mitt er kortere tørker det fortere, men det er fortsatt fuktig og tungt. Jeg tar opp føneren fra under vasken og føner det i noen minutter før jeg legger den tilbake.

Dampen fra dusjen har begynt å forsvinne, jeg begynner å se speilbildet mitt i speilet. Og jeg er helt uforandret, speilbildet mitt er akkurat det samme som da jeg begynte.

Med en bevegelse skrur jeg av lyset og går ut av badet. "Snow" sier en stemme og jeg skriker sjokkert. Niall står ved vinduet mitt, han har tydeligvis åpnet det og gått inn. Håret han er fullt av snø, jeg ser ut av vinduet. Snøen er ikke tykk, men flyter nesten rundt i lufta.

"Hør på meg, vær så snill?" Jeg krysset armene, lurer på hvilken løgner han skal til å fortelle nå. "I utgangspunktet var det å lure deg til å tro at jeg likte deg, men jeg likte deg virkelig. Selv om jeg prøvde å kjempe imot" Jeg ser bare forventningsfullt på han, venter på slutten av historien. "Du må tro meg når jeg sier at jeg elsker deg" Jeg gir han et kort nikk som svar, venter. "Etter da vi var i Amsterdam i mai ville jeg avslutte det for godt, men Barbara truet med å avsløre det. Så det var derfor jeg ikke sa noe. Men jeg visste at jeg ikke kunne fortsette, jeg prøvde å avslutte det igjen. Det gikk ikke. Og da du avslørte meg i Danmark fikk jeg panikk, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg kunne jo se på deg at du holdt på å finne det ut, men jeg kunne bare ikke si noe"

Jeg er stille gjennom hele forklaringen hans, vet at alt er løgn. "Men da jeg møtte deg i dag" sier han mens jeg krymper meg. Mitt siste minne av å gi meg selv til han, jeg vil bare glemme det. Gjemme det under en stein og bare glemme.

"Jeg visste at jeg måtte fortelle det til deg, så da Barbara ringte skulle jeg møte henne å si at jeg skulle avslutte det uansett hva hun ville gjøre"

"Men du endte med å kysse henne" sier jeg. "Ja, jeg endte med å kysse henne" gjentar han sakte.

"Jeg vet alt, Niall. Og jeg tror jeg har visst det i en lang stund nå, men jeg ville bare ikke tilstå det for meg selv"

"Tilstå hva?" hvisker han. Jeg ser opp på han og sier "at jeg tok feil av deg"

---

Synes dere Snow burde tilgi Niall?

Det er mange meninger i kommentarfeltet - noen vil ha Niall, Louis eller Brent. Siden jeg vil at alle skal være glad med slutten har jeg besluttet å a) skrive én slutt for hver gutt b) velge én gutt c) eller skrive en spin of med Brent.

Personlig vil jeg helst gjøre A for da kan du få et innblikk i flere alternativer og samtidig ta hensyn til hva dere vil, men det er dere som bestemmer

- Ina


25.02.2015 | 19:37 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 130

"Et råd? Du burde ikke drikke så mye!" roper han med et ertende halvflir før han forsvinner bak flaskene med alkohol. Jeg himler med øynene mot han og gir han fingeren, men han er allerede borte.

---

Jeg støtter hodet i hendene, angrer på at jeg ikke spurte etter en ny flaske vann. Jeg tømmer flasken som allerede står der, men det har begynt å bli lunkent og ekkelt.

Med rynkende bryn svelger jeg gummibjørnene og skal til å gå idet en hånd holder meg tilbake. Det er bartenderen igjen, han holder en ny vannflaske i hånden.

"Tenkte du kunne trenge det!" Jeg gir han et takknemlig smil før jeg begynner og åpne den med skjelvende hender. Noe vibrerer, bartenderen tar hånden i lommen sin før han trekker ut mobilen sin. Han åpner den og stirrer på skjermen før han stirrer på meg. "Er det noe galt?"

Han skikker ned på mobilskjermen før han ser på meg igjen. "Jeg tenkte du burde se dette!" Han holder mobilen ut mot meg, jeg gisper og hendene mine glipper sånn at litt av vannet kommer på bardisken.

"Er det kjæresten din?" Jeg nikker sakte, setter meg vantro bak i den høye barstolen. Jeg burde visst det, alle advarte meg. Men jeg ville bare ikke høre. Jeg ser opp igjen, nesten ingenting har forandret seg; lokalet er fortsatt fullt av fulle ungdommer som danser, musikken fortsetter å dundre ut av høyttalerne.

Han klemmer trøstende om skulderen min før han fisker noen krøllete 20 pundslapper fra lommen og kaster dem på disken foran meg.

"Taxipenger!" Jeg rister på hodet og skyver dem mot han. "Nei, behold dem. Vær så snill"

Han biter seg i leppa og ser seg rundt. Med et sukk tar han pengene igjen og hopper over disken. "Kom igjen! Ikke spør, bare gå"

Jeg følger etter han gjennom lokalet og ut bakdøren. Han tekster noen før han låser opp en bil som står parkert og hiver mobilen på en av setene. "Sett deg inn" Uten å nøle setter jeg meg inn og ser på at bartenderen setter seg inn ved siden av meg. På radioen spilles det en sang som jeg aldri har hørt om før, men den virker beroligende.

"Hvor skal vi?" Stemmen min høres liten ut sammenlignet med musikken fra festen.

"Jeg tar deg med hjem. Hvor bor du?" Jeg oppgir nølende adressen min, vet at dette er latterlig - han kan være en voldtektsmann for alt jeg vet - men jeg er for sliten til å si imot.

Vi er stille på turen hjem, jeg knuger jakken min hardt mellom hendene mine. Bartenderen, som jeg fortsatt ikke vet navnet på, svinger opp ved huset mitt. Han stopper bilen og ser på meg. Jeg legger hånden på håndtaket, trekker det ned og stormer ut. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si, han har akkurat fulgt meg hjem. En fremmed. Jeg ble sjokkert over at han bryr seg så mye om meg i løpet av de seks minuttene vi har snakket sammen. Men er ikke det jobben hans?

Han følger etter meg og ser på at jeg låser opp døren. Med hånden på dørhåndtaket snur jeg meg rundt og smiler sjenert.

"Takk. For at du kjørte meg hjem altså"

"Gleden er på min side" Han smiler før han begynner å gå ned til bilen sin igjen. "Ta vare på deg selv"

Jeg åpner døren før jeg snur meg igjen idet jeg innser at jeg ikke vet hva han heter enda. "Hva er navnet ditt?"

"Brent" Jeg smiler og vinker svakt med hånden. "Takk, Brent" Han smiler tilfreds før han setter seg inn i bilen og forsvinner i mørket. Jeg følger han med blikket før jeg snubler baklengs inn i gangen. Heldigvis er ikke mamma her, men Noah labber sakte mot meg. Jeg setter meg ned og klør han på hodet før jeg låser døren etter meg. Etter noen sekunder med nøling siger jeg sammen på gulvet og kjenner varme tårer trille sakte nedover kinnet mitt.

---

- Ina


19.02.2015 | 18:47 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 129

Louis lener forsiktig pannen sin mot mine, han puster også fort og ujevnt. "Ikke uro deg" mumler han stille. "Alt kommer til å gå bra" Og med de ordene forsvinner han i den allerede dansende mengden.

---

"Hei!" roper Niall og klemmer meg, han lukter svette og øl. Jeg rynker på nesen, luktene er så stramme sammenlignet med sjokolade og røyk som Louis alltid lukter.

"Bra party" roper jeg mens jeg danser for å få noe å snakke om. Niall gliser og tar hendene mine, holder dem nede på sidene.

"Snow?" Jeg ser forvirret opp, jeg kan nesten ikke høre noe. "Hva?" Niall åpner munnen sin igjen for å svare, men blir avbrutt av mobilen sin. Uten å ta blikket fra meg tar han den opp og ser på avsenderen.

"Hvem er det?" spør jeg idet en skygge kommer over Nialls ansikt. "Ingen!" roper han tilbake før han kysset meg raskt på munnen. Jeg ser skuffet opp, jeg hadde forventet litt mer enn det med tanke på hva som skjedde for under en halvtime siden.

"Det er ikke vårt siste kyss" forsikrer han før han forsvinner for å ta samtalen. Jeg lener meg utslitt mot kanten av baren, hviler hodet mitt på skulderen min.

"Vodka?" Jeg snur meg og ser at bartenderen blander en farget veske i et gjennomsiktig objekt. "På huset!"

"Hvorfor?" roper jeg tilbake og ser mistenksom på drinken han setter foran meg i et høy glass laget av massivt stål. "Du ser ut som om du trenger en drink!" opplyser han meg idet jeg tar den opp. Vesken i koppen er dyp neonblå med noen rare prikker i. Han har rett, jeg trenger en drink. Rusen fra vinen har for lengst forsvunnet, jeg trenger noe sterkere. "Godt nyttår!" sier jeg og heiser det mot han som en hilsen før jeg fører den opp til leppene. Den er søt og syrlig og etterlater meg med en varm følelse som sprer seg til resten av kroppen. Jeg sukker noe som resulterer i et smil fra bartenderen. Han er høy, tynn og blek i det blåaktige lyset. Han har varme brune øyne som nesten er svarte og skittenblondt hår. Han er søt, på mange måter minner han meg om en fyr som het Ryan i andre klasse. Jeg skjønner ikke hvorfor det minnet popper opp, men noen ganger virker det ikke som noe av dette gir mening.

"Takk, den trengte jeg!" innrømmer jeg og setter det tomme glasset på benken. Bartenderen, han må være ung, sikkert 22, tar det opp og begynner å rengjøre det med en fille. Jeg ser på det med et hevet øyenbryn, trodde de bare gjorde det på TV. Han legger merke til det og gliser til meg før han strekker seg etter en pose med gummibjørner under disken.

"Skuffet?" spør han og åpner posen. Jeg smiler og rister på hodet, vet at han refererer til det korte kysset med Niall. "Nei, egentlig ikke!"

"Hvorfor? Du så veldig skuffet ut!" Han må rope over den høye musikken, jeg støtter albuen min på bordet før jeg lener hodet mitt hånden. Nå ønsker jeg inderlig at jeg kunne være sammen med Zoe og Jake. Bartenderen legger en hånd på skulderen min og gir meg en flaske med vann. Det er kjølig mot huden min, jeg åpner flasken og tømmer den nesten i en munnfull. Han ser på meg før han holder ut posen med klisne godteri mot meg. Jeg ser ned i posen, det er nesten ikke noen røde igjen, favorittene mine, men jeg plukker noen grønne ut og hiver dem i munnen.

"Du viker engstelig!"

"Sier du det?" sier jeg mens jeg suger tankefull på de søte bjørnene. Sukkeret og alkoholen gjør meg døsig, jeg strekker meg etter vannflasken og sakte nipper til den.

"Et råd? Du burde ikke drikke så mye!" roper han med et ertende halvflir før han forsvinner bak flaskene med alkohol. Jeg himler med øynene mot han og gir han fingeren, men han er allerede borte.

---

- Ina


16.02.2015 | 13:16 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 128

"Det var ikke jeg som overfalt deg" mumler han ertende før han følger etter meg til rommet mitt.

---

Jeg har vasket alle tegnene av leppestiften på halsen min før jeg stryker et nytt lag lett på leppene mine. Niall lener seg mot døren og ser på meg. Han har fått av seg leppestiften, som var klint utover halsen og leppene hans, og vasket ansiktet.

Jeg ordner på håret mitt, strammer på hestehalen jeg akkurat har laget. Knuten ble ødelagt i forsøket mitt på å stenge verden ute, og siden jeg ikke orket å gjøre den om så jeg setter det bare opp i en løs hestehale.

"Hvorfor ser du sånn på meg?" sier jeg og smiler sjenert idet jeg snur meg og ser Nialls ansiktsuttrykk. Han ser tilfreds og glad ut, beundrer meg fra avstand. Han har et likte vantro smil lekene på leppene, som om han er vantro over at jeg står rett opp og ned foran han.

"Fordi du er vakker" sier han og siterer John Green. Jeg rødmer og ser ned på skoene mine, noen svarte høyhælte som jeg kjøpte med Jake for fem år siden. De er vakre og enkle, og selv om de er fem år gammel ser de nesten nye ut. Men det resulterer sikkert i at jeg nesten aldri har brukt dem, bare på fester og sånn.

"Jeg mener det" sier Niall og går mot meg. Han fanger meg i armene hans og gir meg et kjapt kyss på panna. "Hvordan ble jeg så heldig?"

Jeg smiler mot brystet hans, mumler noe usammenhengende. "Jeg elsker deg, Snow" mumler Niall plutselig alvorlig. "Det er et løfte"

Vi står sånn i noe som føles som en evighet, det eneste jeg merker er at de tykke snøfnuggene ute begynner å skape et mønster av myk lilla og svarte prikker rundt oss. Jeg liker det når det er sånn, når snøfnuggene er så tykke og lyset omgjør det til farge. Det minner meg om da jeg var seks og brukte å lage snømenn med Zoe.

Jeg kan høre en bil som kjører gjennom gaten med vinduene ned, en ulende musikk uten ord lumner gjennom stillheten.

"Der har vi guttene" mumler Niall og sukker. Han klemmer meg en siste gang før han slipper meg. Alt jeg vil gjøre er å klemme han igjen og aldri slippe taket, men jeg biter det i meg. Det er andre måter å stenge ut verden på.

***

Sang; Adrian Lux - Damaged

Musikken raser gjennom det stappfulle lokalet, jeg får nesten vondt i hodet bare av å tenke på den. Niall drikker av et glass med øl han har i hånden, jeg nippet stille til mitt glass med vin. Ikke det at jeg føler meg klassik eller noe, den hullete boyfriendjeansen min, som jeg har matchet med en svart T-skjorte og noen smykker, skriker ikke akkurat glamor. Men det erfaring greia med jeans, det passer til alt.

Mobilen min vibrerer i lommen min, jeg fisker den ut av lommen mens jeg fortsatt holder vinglasset mitt. Hun og Jake er på en fest nord i London, vi har alltid gått dit sammen, men i år ville jeg feire med Niall og vennene hans. Som er forstående, men jeg kunne se at Zoe og Jake ble litt skuffet. I et sekund skulle jeg ønske jeg kunne være med dem på en koselig fest enn denne bråkende klubben.

Jeg begynner å føle en deilig rus av vinen, musklene mine og hodet begynner å slappe av. Jeg tar en supp til før jeg setter det fra meg, vil helst ikke bli full.

Niall står og snakker med en venn av han som jeg tror heter Robert. Eller Dylan. Musikken er så høy at jeg nesten ikke kan høre meg selv tenke, derfor stenger jeg av tankene mine og bare blir med på bølgen av dansende ungdommer.

Med lukkede øyne blinket ført lenger og lenger inn på dansegulvet, fortsatt med den deilige rusen i årene mine.

"Hei der" sier noen og ler før han tar tak i hendene mine. Jeg ser sjokkert opp, men slapper av idet jeg innser at det er Louis. "Gud, du skremte meg"

"Litt lett med tanke på at du har lukkede øyne og med alkohol i systemet" Han ler og snurrer meg rundt. Vi begynner å danse, håret mitt begynner å løsne fra hårstrikket. Louis holder meg oppe med en hånd mens han med den andre holder fast i hånden min. "Slapp av" puster han. "Bare slipp deg løs" Og jeg gjør det, lar han føre meg rundt. Kroppen min snurrer så fort rundt at jeg blir kvalm, varmen begynner å spre seg i kroppen min. Jeg kaster på hodet og føler at håret mitt går fritt idet strikken fyker ut av håret mitt. Louis smiler, fornøyd med å ha fått meg til å miste kontrollen. Vi danser til rytmen helt til sangen er slutt, jeg puster tungt idet DJen skifter sangen. Louis lener forsiktig pannen sin mot mine, han puster også fort og ujevnt. "Ikke uro deg" mumler han stille. "Alt kommer til å gå bra" Og med de ordene forsvinner han i den allerede dansende mengden.

---

- Ina


15.02.2015 | 17:32 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 127

Sang; deptford goth - feel real

I et sekund virker alt perfekt, men noens ganger er ikke alltid eventyrene på vår side. Som John Green skrev, verden er ikke en verden som oppfyller ønsker.

---

Det er noen timer før midnatt og det nye året. Jeg prøver å legge på et nytt lag med foundation, mitt sjette forsøk siden hendene mine skjelver sånn at innholdet kommer ut overalt.

Mobilen min ringer høyt og skarp gjennom musikken i bakgrunnen fra radioen. Jeg tar den og skrur på høytaler. Det er Zoe, jeg kan høre det på grunn avmmsuiken i bakgrunnen. Ed Sheeran, hun hører ikke på annet.

"Hvordan går det?" Hun stiller spørsmålet forsiktig, jeg himler med øynene. "Fint, jeg og Niall har det bra" Et lettet sukk høres.

"Du sa vel ikke at jeg var den som ringte deg?" Nølende denne gangen. "Nei" sier jeg og plukker opp pudderkosten min. Jeg griper MAC pudderet mitt og lar kosten gli lett over ansiktet. "Jeg sa at noen ringte meg og ga meg et anonymt tips. Forresten, jeg skal få et nytt nummer den første januar"

Jeg legger kosten tilbake og strekker meg etter den røde leppestiften min. Den føles voksatig mot leppene, den sterke rødfargen står i sterk kontrast til mørket bak meg. Det er som alle fargene er hvisket ut og alt som gjenstår er de blodrøde leppene mine.

"Så, eh..." begynner hun nølende, sikker i frykt fot å si noe galt. Jeg sukker og starter på håret mitt. Mens jeg tvinner håret til en elegant knute i nakken sier jeg mellom lepper som holder to hårnåler svarer jeg "vel, han sa han skulle bevise at jeg kunne stole på han. Og så begynner det å bli litt tåkete."

"Vent, du tilga han?" Jeg trekker på skuldrene og fester nålene på fast. "Jeg antar det" sier jeg mens jeg prøver å fjerne litt leppestift som har forflyttet seg til litt under underleppen min.

"Snow" begynner hun bebeidrene, men jeg har fått nok. "Zoe, jeg setter pris på at du advarte meg. Og jeg tror deg, det gjør jeg virkelig. Men jeg må stole på Niall også. Ivertfall prøve. Skjønner du?"

Det er stille en stund før Zoe sier med et sukk "jeg skjønner"

***

Jeg puster dypt inn, som for å forbedre meg, før jeg legger hånden min dørhåndtaket og trykker det ned. Før jeg får sagt noe fanger noen meg i et intenst kyss som nesten får meg til å snuble. Én sterk hånd holder meg oppe ved ryggraden min mens den andre holder et fast grep i håret mitt.

Jeg gisper etter luft og er tvunget til å avbryte det. Niall puster dypt og raskt og lener pannen sin mot min.

"Snow" gisper han fram og tar meg på en armlengdes avstand. Jeg er for svak til å høre han snakke for hvis han gjør det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Eller svare. Så jeg trekker han fort inn i et nytt kyss. Samtalen med Zoe, ryktene ja, til og med tiden forsvinner. Det er bare oss to.

"Kommer vi ikke forsent?" hvisker Niall mellom kyssene noe som bare resulterer i at jeg kysser han hardere. Min pust blir høyere og raskere, jeg kan høre Nialls hjerterytme rase under hånden min. Jeg lar hendene vandre over brystet hans, som er dekket av en tynn svart T-skjorte og en svart jakke som føles varm ut, før jeg prøver å ta av jakken.

Niall hjelper meg før han løfter meg sånn at bena mine er presset på hver sin side av overkroppen hans. Hendene mine river i T-skjorten hans, til og med jeg er sjokkert over oppførselen min. I løpet av de månedene vi har vært sammen, jeg husker ikke hvor mange, har jeg aldri tatt kontrollen sånn som dette.

Jeg begynner å føle meg svimmel av mangel på oksygen, men det er en deilig rus. Litt som når man drikker for mye alkohol eller er ferdig med en treningsøkt. Jeg stønner mot munnen hans før han sliter seg løs. Jeg klarer ikke mer, detter baklengs i sofaen som han har bært meg til. Lent mellom puter og noen gamle sjokoladepapir jeg glemte å fjerne i går ser jeg i taket og føler hvordan brystet mitt hever seg opp og ned.

En andpusten og varm Niall legger seg ved siden av meg, vi ligger i skje i den lille sofaen. Vi er stille en stund, bare nyter lyden av vår egen pust (som går gradvis nedover) og den fjerne trafikken, før Niall nølende sier "eh, Snow?" Jeg setter meg opp og ser på han. Han smiler til meg før jeg begynner å fnise. Leppene hans, og deler av halsen hans, er dekket av en blek rød farge. Han gliser og slipper ut en latter. Hvis han ser utvsom det vil jeg ikke vite hvordan jeg ser ut som.

Jeg vender meg mot speilet som jeg kan se herfra fra gangen, og begynner å fnise hardere. Leppestiften min! som jeg tok på for noen minutter siden! er gnidd utover leppene mine så jeg ligner på en klovn. Fargen har også klart å vandre ned til halsen min og kragebeinet mitt.

"Du er umulig" mumler jeg før jeg setter meg opp, og går mot gangen for å prøve å fjerne det. "Det var ikke jeg som overfalt deg" mumler han ertende før han følger etter meg til rommet mitt.

---

Ikke lenge til nå

- Ina


12.02.2015 | 20:04 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 126

Jeg vet ikke hvordan den dukker opp eller hvorfor, kanskje underbevisstheten min prøver å si meg noe. Jeg former leppene mine etter ordene mens jeg ser i speilet.

I look back in regret, I ignored when They said run as fast as you can.

---

Niall

Jeg finner Snow inne på badet, hun har ryggen til meg. Men jeg kan se at hun har grått. "Snow? Hva er galt?" Munnen hennes vibrerer forsiktig som om hun er sekunder fra å begynner å gråte.

"Niall, elsker du meg?" Hun høres redd ut, stemmen hennes skjelver og er full av tvil. Jeg begynner å gå mot henne, sakte.

"Selvfølgelig" sier jeg med et vantro fnys. "Hvordan kan du spørre om noe så latterlig åpenbart" Det virker som om den setningen er dråpen for hun begynner å gråte. Vakre triste tårer renner nedover ansiktet hennes, hun slipper ut et hulk.

"Snow, vær så snill. Ikke gråt" Jeg går opp ved siden av henne, plasserer en hånd på midjen hennes og trekker henne inntil meg. Hun fortsetter å gråte, jeg kan kjenne hulkene hennes og de ristende skuldrene.

"Hysj" hvisker jeg og kysser henne på hodet. "Det blir så bra så" lover jeg henne mumlende.

Snow tørker tårene bort med hånden sin og ser på meg. "Nei, det vil det ikke. Se på meg, Niall" Hun sliter seg vekk og stiller seg framfor meg. "Innse det, jeg kan aldri være den jenta du trenger. Eller fortjener" Jeg strekker meg etter henne, men hun sliter seg vekk. "Jeg beklager" sier hun før hun stormer ut av rommet.

"Vent, Snow" sier jeg og løper etter henne. Hun står ved senga og slenger klærne hennes i den åpne kofferten hennes.

"Hva gjør du?" Snow ser ikke engang på meg når hun svarer. "Det var en tabbe å komme hit"

"Snow, dette var ikke en tabbe" Hun snur seg endelig og ser på meg, hun virker utslitt. "Jo, det var det. Niall, jeg kan ikke være den jenta du vil at jeg skal være. Jeg kan bare ikke" Jeg går mot henne og griper henne i armen.

"Hva er det du snakker om? Du er mer enn perfekt" Nesen hennes rynker seg, fra øynene hennes, de vakreste øynene jeg noensinne har sett, rennet det to små tårer.

"Nei, det er jeg ikke" Hun snur seg igjen, jeg ser målløs på at hun lukker koffertlokket og tar den opp.

"Snow, ikke dra" sier jeg da hun går forbi meg. Hun ser seg tilbake og sukker. "Jeg trenger deg" Hun svarer ikke, bar snur seg og går mot døren.

"Hva er det du er så redd for?" roper jeg etter henne og slår utålmodig ut med armene. Hun snur seg, hun gråter ikke lenger. Men hun viker utslitt som om hun er ferdig med meg og forholdet vårt. Som om det er ingenting jeg kan si for å få henne tilbake.

"Jeg vet ikke" Hun trekker på skuldrene, gjør en oppgitt gest med armene. "Deg. Oss, antar jeg.

Hva jeg føler for deg" Hun trekker på skuldrene og bøyer seg for å plukke opp bagen hennes som hun har mistet på gulvet. Hun sukker og mumler noe usammenhengende. "Hva var det du sa?"

Med et sukk snur hun seg mot meg, denne vakre og triste skapningen. "Jeg skulle aldri ha forelsket meg i deg fra starten av. Jeg antar at jeg ikke ville innrømme det før nå" Hun smiler vantro, som om hun viker flau over hvor dum hun tror hun har vært. "Hva da?"

"La oss innse det. Du leker med fyrstikker og jeg har et papirhjerte" Med den setningen snur hun seg og går mot døren.

"Tror du ikke at jeg også er redd?" roper jeg desperat på å holde på henne. Jeg vil bare si noe som ingen har sagt før meg, noe fantastisk som unge fremtidige forfattere bruker i bøkene deres, men jeg har ingenting. Ingenting. Hun snur seg nølende, som om hun ikke er sikker på om hun skal stole på meg eller ikke.

"Jeg vet at du ikke stoler på meg akkurat nå, men la meg bevise for deg at jeg er en fyr du kan stole på. Som ikke kommer til å knuse hjertet ditt"

"Niall" Det kommer som et hvisken over leppene hennes, som et ekko. "Jeg vil så gjerne tro deg"

"La meg bevise det for deg" Jeg tilbyr henne en hånd, fingrene hennes rykker ufrivillig. "Vær så snill"

I et sekund virker alt perfekt, men noens ganger er ikke alltid eventyrene på vår side. Som John Green skrev, verden er ikke en verden som oppfyller ønsker.

---

Det er egentlig ikke så mye å oppdatere om, så her er del 126 av The Covergirl.

- Ina


11.02.2015 | 14:41 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 125

"Jeg burde gå, de venter på meg" sier jeg og vender meg bort. "Jeg ringer deg senere, bare vær forsiktig" Jeg legger på og følger etter Niall inn i varmen.

---

"Hvem var det som ringte?" Niall kysser meg og trekker meg ned på den myke og store sengen. Vi bor på et hotell siden huset ikke var stort nok til å romme ni personer. Han vender ansiktet mot meg, jeg trekker nonchalant på skuldrene. "Bare Zoe som ønsket oss god jul" lyver jeg med et smil. Det er ikke akkurat at jeg tror Niall lyver når han fortalte meg om Barbara, men Zoe har rett; jeg har hatt en ekkel følelse i magen helt siden Danmark.

Klokken er minst elleve, jeg gjesper før jeg lener meg mot brystet hans. "Trøtt?" spør han, jeg nikker. Han ler litt for seg selv og klemmer meg mer inntil han.

Jeg lukker øynene, er for sliten til å bevege meg, idet mobilen min ringer. Niall stønner mens jeg strekker meg meg etter den. Zoes navn står på skjermen, jeg smiler unnskyldene til Niall.

"Beklager, jeg må ta den" Niall ser litt rart på meg, som om han har plukket opp den nervøse undertonen i stemmen min. Jeg går raskt inn på badet, som ligger en god del fra soverommet, før jeg lukker døren bak meg.

"Hei, beklager det" sier jeg og setter meg på dolokket. "Samme det" sier Zoe tydeligvis utålmodig. "Tilbake til det jeg sa" Hun blir stille en stund og trekker pusten dypt og dramatisk. Jeg smiler for meg selv.

"Jeg ville aldri såret deg med vilje, Snow. Aldri. Men jeg er nesten hundre prosent sikker at han utnytter deg"

"Hvor sikker?"

"98 prosent. Jeg overhørte noen folk snakke om Barbara på en fest, den ene jenta er tydeligvis søsteren hennes. Og jeg er virkelig sikker på det" legger hun til og legger trykk på veldig. "Uansett, de begynte å snakke om Barbara, og de begynte å nevne Niall. Og som det hørtes ut er du bare et leketøy for han"

En spent stillhet brer seg ut i rommet etter den siste setningen. Vi er stille begge to, lurer sikkert på hva vi skal komme opp med.

"Jeg beklager" begynner Zoe og bryter den anspente spenningen mellom oss, jeg sukker takknemlig. "Nei, det går bra" sier jeg nesten som i transe.

"Hør her" sier hun med oppriktig bekymring i stemmen. "Du er min beste venn, jeg vil bare det beste for deg. Og det beste for deg nå er å rømme så fort du kan bort fra han. For du tror meg, ikke sant?"

"Selvfølgelig, Zoe. Det er bare litt mye å ta inn akkurat nå" Jeg støtter meg til vasken, lar en hånd stryke bort mesteparten av håret vekk fra ansiktet. På en måte tror jeg henne, men jeg vil likevel høre Nialls versjon.

"Jeg vil ikke at du skal bli såret igjen" hvisker Zoe før hun legger på. Jeg legger mobilen ved vasken og puster ut. Dette har ikke gjort følelsen i magen til å forsvinne, den har fordoblet den. Selv om jeg er litt i tvil om at Zoe virkelig overhørte en samtale mellom den Barbaars såkalte søster (det kunne jo bare ha vært en tilfeldig jente) kan jeg ikke ignorerer det lenger.

Først taxisjåføren, Louis, ryktene, modellene i Danmark og så Barbara selv. Alt kan ikke ha vært tilfeldigheter.

Jeg reiser meg og ser meg selv i speilet. Håret mitt ligger fett rundt ansiktet mitt, øynene mine er glassaktige, jeg har ikke innsett at jeg har begynt å gråte. Med skjelvende hender skrur jeg på kaldvannskranen og vasker fort ansiktet mitt.

"Snow? Er alt i orden?"

Jeg tørker meg med håndbaken min og stirrer på speilbildet mitt. Jenta som stirrer tilbake på meg virker redd og sårbar. Som det dådyret jeg og mamma så en gang vi var i skogen for å lete etter blåbær da jeg var seks.

Et skarpt bank på døren får meg til å se brått opp. "Snow, er alt i orden? Kan jeg komme inn?"

Av en eller annen grunn kommer det opp en linje i hodet mitt fra en sang jeg er sikker på at jeg har hørt før. Jeg vet ikke hvordan den dukker opp eller hvorfor, kanskje underbevisstheten min prøver å si meg noe. Jeg former leppene mine etter ordene mens jeg ser i speilet.

I look back in regret, I ignored when They said run as fast as you can.

---

- Ina


09.02.2015 | 11:03 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 124

"Hvem er det?" Niall smiler og vender seg mot meg. Han ser bestemt inn i øynene mine før han sier "det er Snow, og jeg elsker henne"

---

Jeg er sjokkert, vet ikke helt hva jeg skal si. Han sa at han elsker meg rett foran familien hans. Og Theo, som sikkert ikke vet hva det betyr.

Jeg sender han et smil, prøver å vise han hvor rørt og målløs jeg er. Denise smiler og tar Gregs hånd, han klemmer den.

Det oppstår en nølende stillhet, ingen vet hva de skal si. Jeg ser ned på hendene mine som tvinner åndsfraværende på kjolen min. Idet stillheten er på det mest spente bryter Theo den ved å si "hvorfor heter du Snow?"

Denise sender han et bebeidrene blikk, jeg sender henne et lite smil for å vise at det er greit.

"Ja, du har et veldig uvanlig navn, kjære" sier moren til Denise, hun sender et oppriktig nysgjerrig blikk til meg. "Ja, du har ikke fortalt meg hvordan du fikk navnet ditt" sier Niall, jeg nøler.

"Vel, mamma liker eventyr" begynner jeg, litt ukomfortabel. Idet jeg tenker gjennom hva jeg skal følge setningen opp med sier Theo "er det fordi du ser ut som Snøhvit?"

Svaret setter meg ut litt før jeg nikker. "Ja, jeg antar deg" Theo ser opp på Niall og ler. "Du har funnet en prinsesse, onke Nia"

Niall ser på meg, smiler varmt før han svarer "ja, jeg antar det" En lyd får alle til å se opp, Maura står i døren. "Middagen er servert"

Vi reiser oss alle sammen og går mot kjøkkenet. Niall gir meg et kyss på kinnet før han trekker ut en stol for meg. Jeg skal til å si takk idet mobilen min ringer.

"Beklager" sier jeg og tar den opp for å slå den av. Maura vifter det bort og setter en kalkun på bordet.

"Bare ta den, vi venter på deg" sier hun med et smil. Jeg takker og ser ned på skjermen, det er Zoe.

"Hei, god jul" begynner jeg med før Zoe avbryter meg. "Hvor er du?" Jeg nøler litt før jeg svarer "hos Niall? Hvor ellers skulle jeg vært?"

"Gå ut, vær så snill"

"Okay?" Jeg åpner døren og lener meg mot et nakent epletre. "Zoe, hva er det?"

"Ikke frik ut, okay? Lov meg det"

"Zoe, du begynner å skremme meg" Hun puster inn før hun fortsetter raskt "jeg tror Niall utnytter deg"

"Okay, vent" sier jeg og klemmer mobilen mot øret for å dra jakken min nærmere overkroppen min. "Niall hva?"

"Utnytter deg" sier Zoe tålmodig, jeg kan høre litt bråk i bakgrunnen. Etter en pause sier hun forsiktig "er du sint?"

"Nei, hvorfor skulle jeg det?" Zoe sukker før hun fortsetter. "Jeg burde ikke være den som forteller deg dette, men du har også følt det. Har du ikke?"

Jeg smiler oppgitt og tenker på Jake. "Faens Jake og de psykolog greiene" Zoe ler kort.

En dør åpnes, varme lys lyser opp plenen og gaten. "Snow, kommer du snart?" Jeg snur meg, Niall står med en utstrekt arm; som om han bare venter på at jeg skal ta den.

"Jeg burde gå, de venter på meg" sier jeg og vender meg bort. "Jeg ringer deg senere, bare vær forsiktig" Jeg legger på og følger etter Niall inn i varmen.

---

Hva syns dere?

- Ina


06.02.2015 | 07:45 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 123

"Snow" sukker Niall. "Du trenger ikke å dra" Louis sender meg et forsiktig smil bak Niall, ber meg stille om å bli. Jeg ser bort på dem, guttene jeg elsker. Og jeg vet at jeg ikke kan få begge. Så jeg svarer "jeg burde gå" med et lite smil blottet for følelser.

---

Jeg ligger i sengen min krøllet sammen ved siden av Noah. Mamma dro til Tokyo for noen dager siden, hun sa hun skulle komme hjem til jul. Men forventningene mine er ikke akkurat skyhøye. London er en blanding av svart, blå og lys. Snøen har ikke kommet ennå, jeg savner de snøfulle dagene med snøballer og aking.

Mobilen min piper, jeg strekker meg over Noah og griper den. Meldingen er fra Zoe som spør om vi skal gjøre noe. Det frister, men jeg er for sliten så jeg sender henne et ærlig svar. Jeg legger meg ned i sengen igjen og lukker øynene.

Etter noe som føles som sekunder ringer det på på. Jeg sperrer opp øynene og ser meg forvirret rundt. Noah gjesper ved siden av meg og strekker seg. Jeg stryker han over hodet før jeg kaster av meg det rykke teppet og går ned.

"Hei, hva gjør du her?" sier jeg og går noen skritt bak så Niall kan gå inn. Han henger fra seg jakken og ser på meg. Jeg smiler sjenert, det er nesten to uker siden jeg har sett han. Ikke at jeg klager, etter dagene med Louis har jeg hatt en konstant nølende følelse i magen. Men jeg rister det av meg, han har kjæreste.

"Snow" sier han før han trekker meg inn i en klem. Hendene hans er kalde, men genseren hans er kjølig mot kinnet mitt. "Jeg har savnet deg"

"Jeg har savnet deg også" mumler jeg lavt inn i brystet hans. Etter noen mange sekunder slipper han meg og vi går opp på rommet mitt. Niall klør Noah bak øret før vi setter oss foran peisen.

Oransje glør ligger igjen i en svart masse, Niall legger på en vedkubbe og roter litt i gløden til den tar fyr. "Hva har du gjort sist jeg så deg?" Jeg trekker på skuldrene og svarer at jeg ikke har gjort så mye. Han smiler forsiktig før han trekker meg inn mot brystet hans. Vi er stille en lang stund, bare ser på flammene som slikker over treet.

"Jeg vet at du har unngått meg" sier han og bryter stillheten. Jeg vil si han imot, men jeg vil ikke lyve for han. Han høres ikke sint ut, bare endelig. Som om han tilstår noe for seg selv.

"Det er ingenting mellom meg og Barbara" lover han stille før han presser leppene sine mot pannen min. "Jeg lover"

Jeg fletter fingrene mine inn i hans, han ber meg stille om tilgivelse. Jeg klemmer den svakt før jeg kysser han. Han lar hendene hans gå gjennom håret mitt, jeg kan kjenne at han smiler mot munnen min. "Jeg tar det som at du tilgir meg" sier han idet vi avbryter kysset.

"Det var ikke noe å tilgi" lover jeg han før leppene mine møter hans igjen. Det er ingenting å tilgi, for han elsker meg.

Om jeg bare visste...

"Jeg lurte på om du ville feire jul hos meg. I Irland" Jeg ser forvirret opp, feire jul hos han. Hos familien hans. Han rister på hodet, gjør raskt retrett. "Nei, du trenger ikke å gjøre det. Jeg forstår om du ikke vil. Bare glem at jeg spurte"

Jeg smiler før jeg kysser han. "Det vil jeg gjerne" Niall gliser før han trekker meg inn igjen i et langt kyss.

***

"Jeg er nervøs" innrømmer jeg idet han parkerer inn i oppkjørselen hans. Han legger en hånd opp på min, smiler beroligende. "Ikke vær det" forsikrer han før jeg åpner døren og går ut. Snøen ligger tykt utover plenen til huset, en stor kontrast til London. Niall tar hånden min idet vi går oppover oppkjørselen. Han åpner døren og vi går inn.

"Hei alle sammen" sier han høyt og fører meg til en liten, men koselig, stue. "Dette er Snow" Minst seks ansikt møter mitt, jeg vinker sjenert. En dame med musegrått hår kommer mot meg med et smil. "Hyggelig å møte deg" sier hun før hun gir meg en klem. "Jeg er Maura" Jeg smiler og klemmer henne tilbake. En høy mann med brunt hår kommer og stiller seg bak moren.

"Jeg er Greg, Nialls bror" Jeg tar hånden hans mens han introduserer konen hans, Denise. "Det er så fint å endelig møte deg" sier Denise og gir meg en klem. Greg snøfter. "Ja, Niall har ikke gjor noe annet enn å snakke om deg" Niall himler med øynene, men han smiler.

De tre andre er Denises foreldre og bror. Selv om de virker vennlige føler jeg som jeg trenger meg på en privat feiring. Dette er første gang jeg møter noen av familien hans, og for å være ærlig er jeg livredd.

Maura forsvinner til kjøkkenet for å gjøre alt klart, Denises mor smiler til meg. "Så, Snow?. Kan du ikke fortelle litt om deg selv?"

Denise sender henne et bebreidene blikk, jeg smiler litt nervøst. Greg humrer og sier "som ikke Niall allerede har sagt" Niall sender han et irritert blikk, men Greg smiler like bredt.

Jeg beveger meg litt ubekvem på stolen som jeg sitter i, vet ike hva jeg skal si. "Jeg er 19 år og kommer fra London. Moren min pendler herfra til Tokyo, hvor hun jobber. Og jeg har to jobber for å spare til universitetet" Jeg nøler litt før jeg trekker forsiktig på skuldrene. "Det er vel det" Det er utrolig grunnleggende, men jeg vet ikke hva Niall har fortalt dem om meg.

"Å" Denises mor høres forvirret ut. Jeg sender henne et forsiktig smil. "Men det må sikkert være noe mer, kjære"

"Det er egentlig ikke så mye å fortelle deg, for å være ærlig" innrømmer jeg stille. Jeg prøver ikke å være ydmykt med vilje, men det er virkelig ikke stort og snakke om. Det eneste jeg kan snakke om er Matt og Niall, og hvem vil høre på det?

Niall kremter og klemmer diskré hånden min, som han har holdt helt siden vi kom hit. "Hun har kommet inn på NYU" sier han bestemt. Greg og de andre smiler imponert, jeg rødmer.

"Jeg har faktisk ikke kommet inn" sier jeg stille. "Jeg og en venninne søkte for noen måneder siden" Jeg vet at deadlinen er en gang etter vinteren, men jeg vet at det er der jeg vil gå. Så vi søkte tidligere enn vi burde.

"Du kommer sikkert inn, kjære" forsikrer Denises mor og smiler. Og det er noe med smilet som får meg til å tro på henne.

Denises far ser jeg rundt og smiler lurt. "Mhm" sier han tilgjort. "Lurer på hvor Theo gjemmer seg" En liten gutt på sikkert ett kommer hoppende opp fra bak sofaen. Han ler mens Denises far løfter han opp. "Der er du" Theo spreller rundt litt før han får øye på Niall og setter i et lite hyl.

"Onke Nia!"

"Hei småen" Han trekker han inn i en forsiktig klem før Theo får øye på meg. Jeg smiler forsiktig, vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har aldri vært flink med barn; det eneste barnet jeg har vært sammen med er en jente som jeg pleide å sitte barnevakt for når jeg var 17. Dessuten var hun mye eldre enn Theo.

Theo gjemmer seg sjenert bak Niall, han ler og nikker oppmuntrende i retning av meg.

"Hvem er det?" Niall smiler og vender seg mot meg. Han ser bestemt inn i øynene mine før han sier "det er Snow, og jeg elsker henne"

---

Beklager at delen har vært litt kort og forhastet, men vil gjerne avslutte historien før sommerferien. Så får vi se hva jeg gjør:)

- Ina


03.02.2015 | 23:21 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 122

Det begynner å bli mørkt, råttent løv blander seg med lukten av popcornet. "Vi burde komme oss av gårde" mumler Louis og dytter meg vennlig til bilen.

---

Jeg slår opp øynene, noe tungt presser mot meg. Jeg snur meg forsiktig rundt og får øye på en sovende Louis. Han snorker lavt og snur seg på ryggen.

På studebordet står det en tom brusflaske, litt kinamat og noe som ser ut som en DVD.

Vi må ha sovnet i løpet av filmen vi satte på i går. Jeg plasserer nølende hendene forsiktig på armen hans, tenker på å vekke han. Louis sukker og vrir litt på seg. Jeg har ikke hjertet til å vekke han så jeg bare ligger og ser på han.

Snorkingen hans er behagelig og jevn, det er ikke lenge før øynene lukker seg døsig.

Drømmene mine begynner å ta form, jeg skjønner fort at det er minner. Krystallklare bilder av moren min, noen uklare av Zoe og Jake, kanalene i Amsterdam, noen bilder av en sol, lyden av bølger...jeg glemmer alle sammen straks de blir skiftet ut.

Jeg slår opp øynene, sollyset sniker seg sakte langs gulvet, jeg kan se det i sidesynet. Louis sover fremdeles, ansiktet hans er litt vendt mot mitt. Jeg lukker øynene, prøver og holde på drømmene, som sakte skiftes ut med egne tanker. Zoe og Jake var der, lyden av Nialls pust som skiler meg i nakken, følelsen av det pumpende hjerte etter Louis' kyss... Jeg sperrer opp øynene og prøver og riste av meg minnet. Men det er som en sang man får på hjernen; uansett hvor mange ganger jeg prøver å bli kvitt den kommer den alltid tilbake. Louis grynter og vrir på seg.

Halsen min skriker etter vann, jeg vet at jeg må stå opp, men jeg bare ligger og ser opp i taket. Det er helt stille bortsett fra den fjerne trafikken og Louis' jevne pust.

Det begynner å bli varmt, delvis på grunn av solen. Den andre delen er at jeg er klemt mot Louis.

Dette er ikke rett, men jeg føler meg så trygg her i sofaen med Louis klemt inntil meg. I de siste ukene har jeg sett mer til Louis enn til Niall, kjæresten min. Jeg elsker han, men noen ganger føler jeg meg så ensom selv med mamma og vennene mine rundt meg. Og på en eller annen måte har Louis fått den følelsen til å forsvinne.

Jeg ser på han igjen, stryker han forsiktig over håret. Han smiler, hånden hans finner hånden min i søvne og lar min hånd hvile i hans. Og i det øyeblikket forstår jeg at jeg er, og vil alltid være, forelsket i Louis Tomlinson.

***

Jeg hører en bil komme kjørende oppover oppkjørselen, Louis åpner øynene forvirret mens jeg setter meg opp. Han ser opp på meg og smiler forsiktig. "Hei"

Stemmen hans er tykk og hes av søvn, jeg kan ikke gjøre noe annet enn å smile tilbake. En dør åpnes og lukkes. Louis setter seg opp og gjesper. Jeg begynner å kjempe meg ut av lagene med tepper som er over oss. Louis kaster dem av meg, jeg krymper av den plutselige kulden.

"Louis?" Louis snur seg mot lyden mens jeg tar et teppe over skuldrene mine. "Her inne, kompis" Han setter seg opp i sittende stilling, jeg lener meg mot sofalenet.

Niall kommer inn med krøllete klær og rotete hår. Munnen hans brer seg ut i et glis når han ser meg. "Snow?" Jeg går mot han og klemmer han. "Hva gjør du her?" spør han før han slipper meg.

"Hun kom og besøkte meg" sier Louis med en latter mens han rydder sammen de tomme kinamat-eskene. "Ja, du var ikke her, men så traff jeg Louis og..." Setningen dør ut og etterlater seg en ladet stemning. Louis klør seg ubekvem i nakken før han rettet seg opp. Jeg ser ned på mobilen min i hånden min, den er kvart på sju.

Louis trekker Niall i en kort klem. "Hvordan var det i USA?" De utveksler et par ord før jeg gjør en gest mot døren. "Snow" sukker Niall. "Du trenger ikke å dra" Louis sender meg et forsiktig smil bak Niall, ber meg stille om å bli. Jeg ser bort på dem, guttene jeg elsker. Og jeg vet at jeg ikke kan få begge. Så jeg svarer "jeg burde gå" med et lite smil blottet for følelser.

---

Team Niall vs team Louis?

- Ina


02.02.2015 | 15:08 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 121

Jeg kom hit for å få svar, tydeligvis må det vente med til onsdag. Jeg forsvinner inn i den dampende dusjen og lar vannet renne nedover den nå nyanspente kroppen min.

---

"Tivoli?" spør jeg vantro. Jeg og Louis sitter i stua med en avis foran oss. Louis peker entusiastisk på en artikkel med overskriften 'tivoli klokken tre'

"Vi må dra" sier han med et glis. Jeg nøler stille, jeg har aldri vært glad i tivoli. Som ung var jeg livredd for alle hylene, men en gang må jeg stå ansikt til ansikt med frykten. Jeg lukker avisen med et halvsmil. "La oss dra"

Louis gliser og gir meg en klem før han løper ut for å henge bilen. Jeg vet ikke hvorfor, men hjertet mitt begynner å banke fort og rastløst, jeg kan nesten føle hjerteslagene.

***

Musikken fra høytalerne overdøver nesten de skremte hylene som kommer fra attraksjonene. Lukten av popcorn og sukkerspinn blander seg med kulde og sjokolade.

Vi stopper ved en attraksjon som ser skummel og som sikkert er full av adrenalin. "Glem det" protesterer Louis skjelvende. Jeg tar hånden hans og drar han lekent mot den. "Jeg går ikke på den"

Jeg sukker og snur meg. "Vær så snill? Det var du som ville dra hit" Louis stopper måler attraksjonen skeptisk. Etter noen sekunder ser han faktisk kvalm ut. "Kom igjen, Louis" erter jeg.

"Snow, vet du hvor farlig den er? Jeg vil ikke at du skal bli skadet" Jeg sperrer opp øynene, blodet bruser høyt og varmt i kroppen min. "Hva skal jeg liksom si til Niall?" Jeg prøver ikke å bli såret eller skuffet, men kroppen avslører meg. Jeg henger litt med hodet og skyver bort litt hår fra ansiktet. Det oppstår en pinlig pause.

"Ja vel" sier jeg for å dekke over den pinlige stillheten. "Da går jeg alene" Jeg begynner å bane meg vei forbi en gruppe med asiatiske turister som står foran billetteboden.

"Hvor mange" spør en middelaldrende dame som ser ut som om hun kjeder livet av seg. Jeg åpner munnen for å si en, men noen avbryter meg. "To, takk"

Damen snur seg for å finne billetter, jeg snur meg triumferende mot Louis. "Tingene jeg gjør for deg" mumler han idet han tar imot billettene.

Damen eskorterer oss til noen seter og ber oss sette oss. Mens jeg tar ned sikkerhets bøylen over skuldrene mine tar Louis en arm på skulderen min. "Er du sikker på dette?"

"Sikker" sier jeg og drar ned bøylen litt hardere enn jeg hadde ment. Nå vil jeg bare ha det gøy med en god venn, bare glemme Niall og fokusere på meg selv for en gangs skyld.

Mens attraksjonen begynner å bevege seg griper Louis hånden min. Jeg føler at kroppen langsomt blir varmere, blodet suser høyt i ørene mine, adrenalinet pumpes raskt ut i årene mine.

"Ikke slipp" hvisker Louis mens attraksjonen begynner å gå fortere. "Nei da" lover jeg og klemmer hånden hans hardt.

Attraksjonen varer i et minutt, tror jeg ivertfall. Etter tre hyl glemmer jeg alt av tid. Når vi står trygt på bakken igjen støtter Louis seg dramatisk mot en popcornkiosk. Han puster tungt og hviler hodet mot glasset.

"Ikke vær så dramatisk" sier jeg og fniser. "Det er ikke morsomt. Jeg kunne ha dødd"

"Det kunne du ikke, Louis" sier jeg mens jeg finner fram noen pund i lommen min. Jeg snur meg mot mannen i disken og kjøper litt popcorn. "Hold kjeft" sier Louis lekent og putter noen popcorn i munnen.

Det begynner å bli mørkt, råttent løv blander seg med lukten av popcornet. "Vi burde komme oss av gårde" mumler Louis og dytter meg vennlig til bilen.

---

Beklager for kort del, en lenger en kommer i morgen:)

- Ina


30.01.2015 | 23:24 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 120

Kroppen min føles så tung, plutselig er jeg så trøtt. Alt jeg vil gjøre er å falle i søvn rett ved siden av Louis. Og bli der.

"Du fortjener magi" hvisker noen i øret mitt før søvnen omfavner meg.

---

Louis

Et lyn skjærer gjennom natten, jeg kan se lyset flerre over himmelen. Snow puster hikstende ved siden av meg, jeg klemmer henne nærmere. Det har sluttet å regne, det eneste jeg kan høre nå er Snows hikst og dryppingen fra bassenget. Klokka, som jeg fant under en av strandstolene, viser kvart på to. Den er av gull, jeg kan se at folkene som eide denne før er rike.

"Louis?" Snow ser på meg, håret hennes er filtret sammen og hun skjelver. Jeg beveger meg litt bort for å se om jeg kan finne flere håndklær, hånden hennes holder meg tilbake. "Ikke forlat meg. Vær så snill"

"Jeg skal se etter flere håndklær" vil jeg forklare, men istedenfor flytter jeg henne så hun ligger mot brystet mitt. "Okay. Jeg lover" Hun sukker lettet og krøller seg sammen.

Jeg er så trøtt, men jeg vet at jeg må holde meg våken for hennes skyld. Hikstende hennes blir en anelse dempet mot brystet mitt, men jeg kan føle at hun fortsatt har vondt. På måten hun beveger seg på og gispene hennes når hun rykker ufrivillig til.

"Gjør det fremdeles vondt?" Hun nikker svakt og mumler at det går bedre. "Bare hold ut? Okay?" Det var ikke ment å komme ut som et spørsmål. Hun smiler et lattermild smil, jeg stryker en hånd gjennom håret mitt.

Jeg vet ikke hvor lang tid vi ligger klemt sammen uten å snakke. Alt jeg kan høre er hjerteslagene hennes, den ujevne pustingen og dryppingen fra bassenget. Snow virker tankefull, blikket hennes er blankt og fokuserer på noe bak meg.

Enda et lyn flerrer over himmelen før jeg kan høre lyden av regn. "Tror du noen leter etter oss?"

"Ikke i dette regnet" innrømmer jeg med et sukk. Hun hviler hodet sitt på brystet mitt, tydeligvis skuffet. Hikstene hennes blir mer ujevne, jeg kan høre hjertene hennes slå saktere. Roligere.

Jeg ser ned på henne, hun er så vakker i det blå lyset fra bassenget. Huden hennes er hvitere enn snø, øyelokkene hennes har et vakker skjær av lilla, håret hennes faller i fine krøller rundt ansiktet hennes. Jeg begynner å lure på hvordan en så vakker skapning ikke fortjener magi. For jeg er sikker på at hennes lengsel etter magi ikke går ut på og kline i en hotellgang. "Jeg trodde du ville ha magi" hvisker jeg lavt. Hun krymper seg i søvne, leppene hennes former tre ord. "Jeg har deg"

Snow

Jeg åpner øynene og myser plutselig i det skarpe lyset. I noen sekunder er jeg blind, jeg kniper øynene sammen og åpner dem igjen for å fokusere på omgivelsene mine. Synet mitt blir klarere mens jeg venner meg til lyset.

Jeg er definitivt ikke på rommet mitt. Jeg er ikke i en seng engang. Ved siden av meg ligger Louis og snorker lavt, han har fortsatt på seg de samme joggebuksene som i går. Jeansen, som jeg i all hast dro på meg i går, ligger klam rundt bena mine, og toppen min er rynkete og føles svett.

Jeg leter etter mobilen min og finner den liggende på teppet ved siden av Louis' øre. Den viser kvart over åtte. "Å nei" sier jeg nervøst. "Nei!" Jeg kommer meg opp på beina og låser den opp. "Hvæ?" mumler Louis utydelig. "Shit" mumler jeg febrilsk. "Helvete"

Louis setter seg opp og gnir seg i øynene. Jeg slår nummeret til Sarah og venter nervøst på at hun skal ta den. "Beklager at jeg ikke kom hjem i går" begynner jeg fort idet hun tar den. "Beklager så mye" fortsetter jeg mens stemmen min øker noen oktaver. Sarah sier ingenting før jeg trekker pusten. "Snow, det går bra" sier hun beroligende. "Jeg har ringt skolen og jobben og sagt ifra at du ikke kommer"

"Hvorfor det?" Louis reiser seg og ser spørrende på meg. Jeg sender han et forsiktig smil. "Fordi jeg tenkte dere ville være alene i dag. Du trenger det, Snow"

Jeg nøler i et sekund, men hun har rett. Men unntaket er at hun mente jeg burde være alene med Niall, ikke Louis som står og ser nervøst på meg.

Jeg sukker, Sarah ler. "Ser du? Du vet det selv" Jeg smiler et delvis oppgitt smil. Den andre delen er for det meste glad for at hun tenkte på meg og Niall (Louis). "Takk, Sarah"

Jeg legger på og ser på Louis, han ser unnskyldene på meg. "Beklager hvis jeg fikk deg opp i trøbbel" Jeg rister på hodet og sier at det går fint. "Jeg har fri fra skolen idag" informerer jeg. Han gliser. "Jeg har fri fra musikken idag. Hva vil du gjøre først?"

"Dusje" innrømmer jeg og rødmer. Louis ler mens vi går ut av rommet. "Da er vi to, men damene først"

***

Varmt vann strømmer beroligende over den anspente og støle kroppen min. Ryggen min verker, min idé med å sove på teppet var visst ikke så god tross alt. En TV slås på, jeg kan høre på latteren at det er komedie.

Mobilen min piper, det er en tekstmelding. Jeg stikker hodet ut av dusjen og ser på den. Den er fra Niall. Jeg stopper vannet og åpner den.

[Change in plans. Jeg kommer hjem på onsdag, ser fram til å se deg igjen! Savner og elsker deg, xoxo] - Niall

Med et sukk sletter jeg meldingen uten å svare på den. Jeg kom hit for å få svar, tydeligvis må det vente med til onsdag. Jeg forsvinner inn i den dampende dusjen og lar vannet renne nedover den nå nyanspente kroppen min.

---

3 kommentarer?

- Ina


30.01.2015 | 07:39 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 119

"Går det bra?" Synet mitt begynner å klarne, øynene mine utvider seg i sjokk idet jeg ser hvem det er.

---

"Louis?" Han smiler mot meg før han begynner å styre meg mot huset. "Overrasket?" Jeg nikker forvirret mens han lukker opp døren. Varm luft treffer meg i ansiktet som en knyttneve, en stor kontrast til den bitende kulden utenfor. "Er du skadet? Beklager, det var ikke meningen å skremme deg"

"Nei, det går bra" forsikrer jeg han mens jeg følger etter han til kjøkkenet. "Te?" spør han og setter på en vannkoker. "Ja, takk" sier jeg og lener meg mot den store kjøkkenbenken. Mens vannet koker henter Louis et pledd til meg og brer det over skuldrene mine. "Takk" sier jeg takknemlig, til tross for varmen er jeg fortsatt kald.

"Ikke for å være slem" begynner jeg mens Louis heller varmt vann i to store krus. "Men hva gjør du her?" Han snur seg og setter den rykende koppen foran meg. Det lukter godt, den søte aromaen fyller sakte det store rommet.

"Jeg burde nok spørre deg om det samme" sier han med et smil før han setter seg ned ovenfor meg. "Jeg ville snakke med Niall, men han er ikke her. Tydeligvis" svarer jeg uten å dekke over skuffelsen i stemmen min. Louis sender meg et unnskyldende smil før han tar en slurk av teen. De frosne fingrene mine holder slapt rundt koppen, Louis setter hans ned.

"Huset mitt pusses opp så Niall lot meg låne huset hans" sier han med en skuldertrekkning. Jeg nipper til den skoldhete teen, jeg brenner meg litt på tungen idet jeg tar en liten slurk.

Vi er stille en lang stund mens vi drikker teen vår. Louis lar en hånd gå raskt gjennom håret, det legger seg rotete rundt ansiktet hans. Jeg stryker en hårlokk bak øret mitt idet jeg setter ned den tomme koppen. Han ser spørrende opp på meg idet jeg reiser meg for å gå. "Takk for teen" sier jeg og bretter sammen teppet. "Men jeg burde nok gå nå"

"Hvorfor?" spør han med de lange fingrene sine rundt koppen. "Du kom jo nettopp" Jeg gjør en gest mot døren. "Beklager at jeg forstyrret deg. Du vil sikkert være alene"

"Du trenger ikke å gå" Jeg snur meg forvirret mot han, han sender meg et trist smil. "Jeg vet alt om å være alene, Snow. Jeg har vært det i noen dager nå, og for å være ærlig," sier han. "Er jeg ikke så god på det"

Jeg burde egentlig gått, insistert faktisk. Eller redsel frykt med tanke på fortiden vår (hvilken fortid, liksom?). Og følelsene mine. Men endorfinet i hjernene begynner å bruse høyt, jeg kjenner et kick ved å gjøre noe jeg vet er galt. Nytelesen ved å føle noe forbudt. Kicket av å vite at han ikke føler det samme.

Jeg nøler noen sekunder før jeg setter meg ned og smiler. "Da så" begynner jeg og brer teppet over skuldrene mine igjen. "Forbered deg til å hate meg på slutten av uken" Louis gliser til meg og holder koppen sin opp i en skål. "Avtale, men tror ikke akkurat det er tilfellet"

***

"Louis?" Vi sitter i sofaen med en bolle popcorn mellom oss. På TVen går det en dårlig cowboyfilm fra 1989, en mann skyter mot en fyr som gjemmer seg bak en høystakk. "Hmh?" mumler han og putter en håndfull popcorn i munnen. Blikket hans er festet på filmen, den eneste grunnen for at vi ser på den var fordi jeg ikke ville se på fotball.

"Hva gjorde du ut i hagen?" Han ser på meg og tygger høylydt. "Vel" sier han med munnen full av popcorn. Jeg sender han et blikk. Idet han ser uttrykket mitt gliser han og svelger. "Jeg sparket litt fotball. Så så jeg deg med baken på bakken. Beklager det, forresten" legger han til. "Hvordan det?"

"Nei, jeg bare lurte" svarer jeg fort og vender blikket mot filmen igjen. Etter noen minutter sukker jeg og gir fjernkontrollen til Louis. "Endelig" utbryter han triumferende og setter på en kamp han forklarere er mellom Derby og Liverpool. Jeg har ikke peiling på hva det er, men Louis ser ut til å kose seg.

"Ja!" roper han idet en fyr i hvit skjorte skårer et mål. Jeg smiler og later som om jeg vet hva som skjer. "Så du det?" spør han og gliser bredt. "Vi vant!" Han gir meg et triumferende kyss på kinnet, blodet begynner å suse høyt i hodet mitt.

Etter kampen går vi inn på kjøkkenet og prøver å bestemme oss for hva vi skal spise. "Etter å ha levd på take out i en uke er det fint å spise hjemmelaget for en forandring" Jeg tar ut en tykk kokebok av Jamie Oliver og slår opp på første side. "Mine kokkekunskaper er ikke de beste" innrømmer jeg med et kort smil. Louis ler og åpner kjøleskapet. "Vil de manglende kunnskapene resultere i min død?"

Jeg smiler et halvsmil før jeg vender meg bort. Louis ler igjen og kaster noen pakker kylling på bordet. "Jeg tar det som en advarsel"

Vi bestemmer oss for å lage kyllingcurry. Louis begynner å skjære opp kyllingen mens jeg leser oppskriften punkt for punkt.

Etter en time er den klar, og for å være ærlig ser den spiselig ut. "Hei" sier Louis idet jeg setter meg ned. Jeg ser opp, han gliser til meg og holder ut en knyttet neve. "Bra jobba" Jeg smiler og dunker min neve mot hans. "Vi er et bra team"

Jeg sender han et smil før jeg tar en bit. Den er ikke så verst, den ble mye bedre enn jeg hadde forventet. Vi spiser i stillhet før vi setter oppvasken i vasken og går opp til et stort opplyst rom som vender ut mot hagen. 90 prosent av veggen består av glass så vi har god utsikt til bakhagen og litt av nabolaget. Lyset har ikke gått ned enda, det gir en lys og varm atmosfære i rommet. Jeg kan kjenne solen varme idet jeg setter meg ned på det hvite og tykke teppet som brer seg over hele rommet. Det er sikkert så tykt at jeg ikke kunne hatt noen problemer med å sove her.

Louis setter seg ved siden av meg med bena i kryss. Vi sitter i stillhet en stund, bare ser på at solen omgjør himmelen rød, oransje og så til myk rosa. "Det er fint her, syns du ikke?" Jeg blunker overrasket idet stillheten blir brutt. "Ja, veldig" sier jeg og støtter hodet på kneet mitt. Jeg kan se at det begynner å bli sent, vet at Sarah sikkert til uroe seg, men for en eller annen grunn kunne jeg ikke brydd meg mindre. Alt jeg vil er å sitte her med Louis, å fryse øyeblikket.

"Niall er heldig" mumler han halvt for seg selv. Øynene mine begynner å lukke seg trøtt av lyden av Louis' pust, oppfatter ikke de siste ordene. Louis lener seg forsiktig mot meg, bare hendene våre berøres. Kroppen min føles så tung, plutselig er jeg så trøtt. Alt jeg vil gjøre er å falle i søvn rett ved siden av Louis. Og bli der.

"Du fortjener magi" hvisker noen i øret mitt før søvnen omfavner meg.

---

3 kommentarer?

- Ina


28.01.2015 | 19:37 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 118

Jeg smiler forsiktig, mumler at jeg forstår. Hun sukker og gir meg en klem. "Du kommer ikke til å bli så ensom, Snow. Du har Zoe, Jake

Og Niall" sier hun etter en pause. Men jeg kan se at hun nøler.

---

"Hei, lille venn. Så stor du har blitt!" Jeg gir bestemor, som jeg kaller, Sarah, en klem. "Hei, Sarah. Hvordan var reisen?" Jeg har kalt henne Sarah helt siden jeg var seks, så hun bryr seg ikke så mye om det.

"Bra" sier hun før vi går til stua. Til og være 78 år er hun utrolig sprek. "Men hvordan har du det? Noen spesielle gutter?" Jeg rødmer svakt og nikker. "Ja. Han heter Niall. Vi har vært sammen siden Mai" Jeg vet at vi ble sammen før Mai, men jeg ser på kysset som starten på forholdet vårt. Utrolig teit egentlig.

"Gjør han deg lykkelig?"

Jeg nikker med et smil. Hun klemmer hånden min hardt. "Det er bra, Snow. Du fortjener lykke" hun reiser seg og går inn på kjøkkenet for å finne litt mat. Jeg ser etter henne og sukker. Sarah ligner utrolig mye på den damen jeg traff i LA, hun som trodde Louis og jeg var et par. Jeg var så lykkelig den dagen for da visste jeg at Louis faktisk brydde seg om meg. Når jeg tenker over det er det faktisk Louis som har tatt mest vare på meg, antar jeg. Han er min trygge havn. Ikke sånn som Niall som bare har latt meg igjen med usikkerhet. Jeg vet at jeg burde stole på han, men det er så vanskelig. Særlig nå. Og jeg vet at jeg ikke kan bli lykkelig før jeg kan stole på han igjen. "Sarah?" roper jeg før jeg løper til gangen. "Ja?" Jeg tar på meg skoene mine og slenger på meg en jakke. "Kan jeg gå ut?" Hun kommer opp i gangen med vesken min i hendene sine. Idet hun rekker meg den kan jeg se at hun forstår. "Klart det, vennen" Jeg gir henne en klem før jeg løper ut av døren uten å se meg tilbake.

***

Siden bilen er til reparasjon tar jeg bussen til sentrum med en gnagende følelse i brystet. Jeg er ikke sikker på hvordan Niall vil reagere, men jeg håper at han reagerer med forståelse. Bussen stopper med et rykk, jeg sjangler ut av bussen. Klokken viser kvart på to. Med et håp om at han er hjemme begynner jeg å gå mot nabolaget hans.

Siden det er mandag er det ikke så mange i byen, men det er nok til at jeg nesten forsvinner i mengden. Vinteren ligger i luften, luften er kald og tørr mot ansiktet mitt. Siden jeg glemte å ta med meg hansker tar jeg dem i jeanslommene. Jeg stopper ved et veikryss og prøver å huske hvilken vei jeg skal ta. Jeg bestemmer meg for å ta til høyre og fortsetter helt til jeg ser starten på nabolaget. Vakten, som heter James, som patruljerer utenfor porten kjenner meg igjen og smiler. "Hei, Snow. Skal du besøke Niall?" Jeg nikker idet han åpner porten. Han gir meg et nikk idet jeg passerer, men jeg kan se at han er glad for å se meg.

Håret mitt blåser svakt i vinden, jeg snurrer skjerfet mitt tettere om halsen. Hvit frostrøyk kommer ut av nesen min, jeg begynner å få frysninger.

Jeg sukker lettet idet jeg ser huset hans. Plenen er helt grå og livløs, en kald bris blåser noen døde blader rundt føttene mine. Sakte går jeg opp til døren og ringer på. Det går noen sekunder, ingen lukker opp. Med skjelvende fingre ringer jeg på igjen. Ingen svarer denne gangen heller. Det virker som huset er tomt, jeg sukker skuffet og begynner å gå ned til gaten igjen.

"Snow?" Lyden er så brå og skarp at jeg skremt snubler i mine egne bein. "Hva gjør du her?" Noen sterke armer hjelper meg opp og stryker håret mitt bakover. Siden synet mitt er litt utydelig etter fallet kan jeg bare se en skikkelse som ser på meg. "Går det bra?" Synet mitt begynner å klarne, øynene mine utvider seg i sjokk idet jeg ser hvem det er.

- Ina

3 kommentarer?

- Ina


27.01.2015 | 07:20 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 117

"Da er vi to" mumler jeg lavt til han før jeg kler på meg.

Mobilen min vibrerer høyt, ordet "jobb" kommer opp på skjermen. Jeg krymper meg svakt og griper mobilen før jeg løper ned.

---

"Hei" sier jeg med et smil og tar takknemlig imot croissantene Niall holder ut til meg i en flekkete Starbuckspose. "Hvordan hadde du deg på jobb?" spør han mens vi begynner å spasere nedover Themsen. Jeg trekker på skuldrene og putter en bit av bakverket i munnen. Det er varmt og luftig, jeg smiler fåret.

"Bra. Hvordan var din dag?" Niall slenger en arm rundt skulderen min og kysser meg fort på kinnet. "Den ble akkurat bedre"

Jeg rødmer svakt mens Niall klemmer hånden min. Vi stopper ved en park noen kvartaler fra Big Ben og spiser maten vår. Niall har kjøpt to poser med McDonalds, han putter maten grådig i munnen. Han stønner henrykt.

Jeg fniser av han før han plasserer et fettet kyss på nesen min. "Niall!" utbryter jeg og slår lekent i han. Han smiler uskyldig. Jeg smiler oppgitt før jeg retter blikket mitt mot parken igjen.

Jeg kan se at høsten går mot slutten; alle trærne er nesten nakne unntatt noen få grå blader som blafrer i den kalde luften. Selv om det ikke har snødd på et år ser jeg fram til julen og frosten som ligger som hvite diamanter over gatene og skaper en stemning preget av eventyr og magi.

Jeg tar fram vesken min og fisker fram mobilen min for å ta et bilde av parken. Niall tar en stor bit før han tar mobilen min og knipser noen bilder av oss.

"Du er sikkert lei av å høre dette" sukker Niall idet jeg legger mobilen min tilbake i vesken. "Men jeg skal dra til Amerika i noen dager" Jeg ser spørrende på han; vi kom jo nettopp hjem. Han ser unnskyldende på meg og kysser meg på hodet.

"Det blir maks fem dager, det lover jeg. Så er jeg her fram til jul"

"Nei, ikke be om unnskyldning" sier jeg og smiler svakt. "Jeg skjønner"

Niall lener seg mot meg og gir meg et kyss på munnen. "Elsker deg" mumler han mykt inn i øret mitt.

***

Sinte tårere renner nedover kinnene mine, jeg tørker de utålmodig bort. Det siste jeg trenger er overfladiske ryktet om hva som skjedde i København.

Jeg blar meg oppover veggen min på Twitter, alle har twitret om Barbara, meg og Niall. De har til og med fått inn Louis.

Niall har skulle vært hjemme på onsdag, nå er det fredag. Han sendte meg en melding om at jeg ikke skulle uroe meg, men jeg har fortsatt en gnagende tvil i magen.

Jeg hører døren som låses opp og Noah som mjauer. "Snow?" roper mamma. "Ja?" svarer jeg nysgerrig og løper ned. Mamma står i gangen med to poser i hver hånd. Jeg tar en og bærer de inn på kjøkkenet. Mamma kommer etter med et dypt sukk. "Jeg så noe som kanskje ville interessere deg. Jeg vet at ikke skal rote meg bort i forholdene dine" begynner hun før jeg begynner å pakke ut varene. "Men jeg er fremdeles moren din, og det er min plikt å beskytte deg"

"Mamma?" Hun sukker og rekker meg et blad. På forsiden er det et stort bilde av Barbara og Niall tydeligvis i en intim stilling; leppene deres bokstavelig berører hverandre. Etter en nølende stillhet blunker jeg konsentrert. Mamma ser spørrende på meg, venter på reaksjonen min.

"Kan jeg gå til rommet mitt?" Hun smiler litt sjokkert før hun tar seg sammen. "Klart det, vennen. Middagen er klar om en time" Jeg nikker takknemlig og springer opp trappen. Inne på rommet mitt setter jeg meg ned på sengekanten og åpner bladet. Overskriften er trykt med fete svarte typer.

Jeg skumleser gjennom artikkelen før jeg legger den ned. Niall ville aldri gjort det? Ikke sant?

Etter at Niall fortalte meg om han og Barbaras fortid bestemte jeg meg for å stole på han, men det er ikke då lett å slette alt det andre har sagt. Artikkelen har brukt det populære kallenavnet mitt, covergirl. Ordet er i kursiv noe som gjør det virkeligere. Kaldere.

Med en bevegelse krøller jeg sammen bladet og kaster det inn i peisen. Mamma installerte den for noen år siden med streng beskjed om at jeg bare skulle bruke den om vinteren. Jeg henter fort en lighter og setter fyr på bladet, sakte ser jeg flammene slikke seg over bilde av Niall til det bare er aske igjen.

Ved middagen er jeg stille, jeg plukker bare i kyllingen min med noen unntak av noen biter her og der. Mamma ser bekymret på meg, men hun forblir stille.

Jeg tar en bit av kyllingen før jeg begynner å plukke i den igjen. Noah klynker lavt ved siden av meg, jeg klør han bak øret. Mamma sukker og legger fra seg bestikket.

"Jeg drar til Tokyo i kveld" Jeg ser forvirret opp, hun kom jo nettopp hjem. Mamma smiler og tar hånden min som ligger på bordet.

"Det er bare for noen uker, vennen. Bestemor kommer og blir her i noen dager for å holde deg med selskap"

Jeg smiler svakt, mumler at jeg forstår. Hun sukker og gir meg en klem. "Du kommer ikke til å bli så ensom, Snow. Du har Zoe, Jake

Og Niall" sier hun etter en pause. Men jeg kan se at hun nøler.

---

3 kommentarer?

Beklager for dårlig del

- Ina


25.01.2015 | 19:51 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 116

Armene mine plasserer seg rundt halsen hans, det er som alt forsvinner. Med et smil trekker jeg han hardere mot meg og besvarer kysset.

---

"Wow" sier Louis og nipper til drinken sin han akkurat fikk fra bartenderen. Jeg står ved baren og nipper til mitt eget glass med champagne idet Louis dukker opp. "Det var litt av et kyss"

Jeg rødmer lett. "Ja, det var vel det"

"Hvordan har du det?" Jeg trekker på skuldrene, jeg setter drinken min tilbake på barbenken. En beroligende sang spilles over anlegget, vi trenger ikke å rope for å bli hørt. "Bra. Bare litt varm" Vi forblir stille en stund og se på mengden foran oss. Niall har forsvunnet inn i mengden, det siste jeg så av han var da han fulgte meg til baren.

"Fortalte han deg det?" spør Louis plutselig og snur seg mot meg. "Ja" svarer jeg litt forvirret. "Å, okay" Louis nikker og ser utover mengden igjen. DJen skifter til en ny sang, denne er raskere og høyere, jeg kan nesten føle vibreringene i kroppen min. Louis mumler noe usammenhengende, men det høres ut som tilgivelse.

"Hei" roper jeg over den høye musikken og ser på han. "Ja?" svarer Louis og nipper til glasset sitt. "Hvor er Eleanor?"

"Hun dro hjem, hun hadde litt vondt i hodet" Jeg nikker og ser litt trist på han. Louis smiler til meg og blir stille igjen.

Jeg lener meg mot benken, jeg trommer taktfast fingrene mot benken mens tankene flyr fritt. "Louis?" roper jeg idet noe går opp for meg. Han ser spørrende på meg. "Ja?"

"Jeg kom på noe du sa på Jamaica!" Louis setter drinken sin på benken før han tar armen min og førere meg bak et svart forheng. Musikken dempes litt, men jeg kan fortsatt kjenne hvordan gulvet vibrerer under meg. Louis plasserer hendene sine på skuldrene mine og holder meg på en armlengdes avstand.

"Louis, var det det du skulle si til meg? På stranden?" Han ser bort, han tenker sikkert på hva han skal svare. "Delvis"

"Hva?" roper jeg over musikken. Han puster langsomt ut før han ser på meg. "Ja, det var det jeg skulle si"

Jeg ser forvirret på han, jeg skjønner ikke hva han mener. "Men på Jamaica sa du at det ville forandre mitt og Nialls forhold for alltid" Louis sukker og ser på meg.

"Ikke bry deg om det, Snow. Bry deg om hva som skjer her og nå" Han slipper meg og lar en hånd gå gjennom det allerede rotete håret. Jeg liker det når han har håret sånn.

"Tro meg" sier han når han ser det spørrende utrykket mitt. "Noe vil du ikke vite. Det er bare noen ting som er bedre usagt"

"Men-" begynner jeg, men Louis avbryter meg. "Stoler du på meg?" Han ser så oppriktig på meg at jeg ikke har noe valg enn å nikke.

"Ja, jeg stoler på deg" Louis smiler svakt og gir meg en lang klem. "Bra" sier han før han slipper meg.

Øynene hans er som dype mystiske brønner, jeg klarer liksom ikke å finne ut av dem. Hånden hans berørere håndleddet mitt, blodet mitt bruser høyt i årene mine. Jeg ser opp på han, øynene hans er nesten blå i det duse mørket. Han smiler kort før han forsvinner bak forhenget. Jeg følger etter han, blikket litt følger ryggen hans der han forsvinner i mengden. Det prikker på de stedene han berørte, jeg tar meg ubevisst til håndleddet. Og idet får øye på han igjen vet jeg det bare. Han er min Peeta Mellark, en gutt tatt rett ut av sidene på en bok.

Og denne gangen kan jeg ikke flykte.

***

Tiden går. Løvet har skiftet farge fra rødt og gult til gråblek. Det er faktisk veldig vakker, jeg våkner til en verden av sølv hver morgenen. Jeg har klart å legge det som skjedde i København bak meg; de siste dagene gikk til lange turer gjennom den vakre byen og oppleve den rare, men sjarmerende, kulturen.

Skolen har begynt å bli mer intenst, jeg og Zoe har den siste tentamen noen dager før ut i desember, så vi bruker 80 prosent av tiden vår til å pugge etter at jeg kom hjem.

Mobilen min gir fra seg et høyt ul, jeg slår groggy av alarmen og krøller meg sammen under dynen. Jeg lukker øynene sliten igjen før alarmen slår deg på igjen.

Jeg banner mumlende og står opp. Noah kommer labbende inn på rommet mitt og gjesper høyt. "Da er vi to" mumler jeg lavt til han før jeg kler på meg.

Mobilen min vibrerer høyt, ordet "jobb" kommer opp på skjermen. Jeg krymper meg svakt og griper mobilen før jeg løper ned.

---

3 kommentarer?

Det har egentlig ikke vært så mye å oppdatere om, det har ikke vært noen nye bilder så vidt jeg vet. Det jeg vet er at Lilo har utvekslet noen idér ifølge Liam.

- Ina


24.01.2015 | 21:44 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 115

"Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Det er ikke meg du burde uro deg over. Tenk heller på deg selv, for som du vet" sier hun med et lite smil. "Folk som deg lever ikke lykkelige alle sine dager"

---

Lamslått etter samtalen med Barbara går jeg tilbake til setet mitt ved podiet. Perrie setter seg ved siden av meg, hun ser spørrende på meg. Hun har tydeligvis sett det opprørte ansiktet mitt. "Snow, er det noe galt?"

"Nei, ikke egentlig" lyver jeg blankt før jeg retter blikket mitt mot podiet. Perrie lener seg bak på stolen fortsatt med et bekymret ansiktsuttrykk. "Okay, men si ifra hvis du vil snakke om det" Jeg smiler takknemlig til henne, jeg setter pris på vennskapet hennes.

"Her er de med sin nr en hit You and I!" annonserer verten, en høy mann kledd i en svart Armanidress. "One direction!" Musikken begynner, Niall begynner å synge. Perrie synger lydløst ved siden av meg, men siden jeg er så opprørt etter samtalen med Barbara kan jeg ikke nyte det fullt ut. Guttene begynner å gå ut på podiet, Niall finner blikket mitt i mengden. Han smiler stort til meg, jeg sender han et kort smil som svar.

Niall virker litt forvirret før blikket hans utvider seg i forståelse. Louis rører svakt ved armen hans, de begynner å gå tilbake. Jeg møter ikke blikket hans igjen under hele opptreden, jeg er for oppslukt i mine egne tanker til å ofre han så mye som et blikk.

Eleanor sukker idet vi kommer ut i den kalde luften. "Jeg trodde jeg ville død hvis jeg hadde blitt der ti sekunder lenger" Perrie tar av seg jakken og henger den over armen. "Det var så varmt der" stønner Perrie og tar håret sitt opp i en dott. "Jeg er så glad vi klarte å komme oss ut"

Eleanor fisker opp et speil fra vesken sin, Perrie lener seg mot en kald betongsøyle. Jeg står der med armene rundt overkroppen min, et kaldt vindpust løfter kjørtet mitt en anelse. "Jeg tror jeg går inn igjen" sier jeg etter noen minutter og går mot døren. "Vi ses der inne" sier Perrie før jeg forsvinner inn til den varme atmosfæren igjen.

En ukjent sang strømmer ut av et sort anlegg, jeg går fort mot mot et folketomt hull rundt en av sofaene som er spredd omkring. Halvveis til sofaen får jeg øye på Nialls lyse hår, jeg nøler en stund før jeg følger etter han.

Jeg gjemmer meg fort bak en søyle idet jeg får øye på han og Barbara. Jeg skikker diskré på dem bak søylen, Niall snakker lavt til henne. Barbara svarer med arrogante smil og forførisk blikk. Niall begynner å snakke igjen, Barbara ser seg uinteressert rundt seg til før blikket hennes lander på meg. Et smil brer seg ut i ansiktet hennes, Niall stopper og ser i den samme retningen som hennes. Det siste jeg ser før jeg løper derfra er Nialls triste blikk.

****

Sang: like a man possessed

Jeg presser meg gjennom mengden, jeg løper rundt dem i et desperat forsøk til å unnslippe. Tårene begynner å presse på, jeg biter tennene sammen og dytter folk bak meg for å komme meg bak scenen.

Jeg smetter bak et svart sceneteppe og konsentrerer meg for ikke å gråte. Men jeg er for svak, varme tårer strømmer sakte nedover kinnene mine. Jeg tørker dem sakte vekk.

"Snow" Jeg ser opp, Niall kommer opp bak teppet. Jeg begynner å gå bort fra han mens jeg tørker bort resten av tårene. "Vent" sier Niall og tar tak i den ene hånden min. Jeg stopper og snur meg skjelvende mot han.

"Snow, vær så snill, hør på meg" Jeg biter meg i leppa og ser ned i gulvet. "Jeg hører"

"Snow, det du så" begynner Niall mens han fortsatt har hånden min i sin. "Det var ingenting" Jeg smiler vantro og stryker bort en løs hårlokk bak øret mitt.

"Jeg vet hva jeg så" hvisker jeg og rykker hånden min ut av hans. "Og det var definitivt noe"

"Snow, vær så snill" hvisker Niall og gjør et utfall mot meg. Jeg rykker bort, Niall ser såret på meg. "Jeg trodde virkelig du var annerledes"

"Snow" hvisker Niall og tar hånden min. "Si hva jeg må gjøre, og jeg gjør det. Vær så snill"

Jeg er stille en stund, tenker på hva jeg skal si. Etter noe som føles som timer svarer jeg "jeg vil at du skal være ærlig mot meg, for det er noe du ikke forteller meg

Er det ikke?" Han forblir stille en stund, jeg tar det som et svar. "Niall, jeg elsker deg. Jeg gjør det, men jeg nekter å få hjertet mitt knust igjen"

Niall møter blikket mitt, øynene hans er blanke av tårer. "Jeg lover, Snow. Jeg ville aldri knust hjertet ditt med vilje"

"Så fortell meg, Niall. Hva er det jeg ikke vet?" Niall puster ut og ser på meg. Ordene hans er stø idet han sier "jeg og Barbara hadde et forhold for lenge siden som jeg ville avslutte. Men hun er ikke akkurat typen som tar nei for et nei" legger han mørkt til. "Men så møtte jeg deg, og livet mitt ga mening igjen" Jeg er stille en stund, prøver å fordøye det han har sagt.

"Hvorfor?" spør jeg etter noen sekunder. Niall ser forvirret på meg. "Hva?"

"Hvorfor meg, hvorfor ikke hun? Hva er forskjellen?"

"Vil du virkelig vite det?" roper han idet musikken begynner å bli høyere. Jeg nikker mens jeg ser forventningsfullt opp på han.

"Forskjellen er at jeg elsker deg, Snow. Jeg elsker deg, hjertet mitt tilhørere deg og bare deg" Han plasserer en hånd på kinnet mitt, og jeg vet at han snakker sant.

"Du må tro meg, Snow. Jeg elsker deg, ikke Barbara" Niall trekker meg inn i en lang klem, skinnet mitt presses mot brystet hans. Jeg kan høre de faste hjerteslagene hans, han virker roligere. "Kom" hvisker han og førere meg inn i menneskemengden.

Han begynner å danse med meg med haken hvilende på hodet mitt. Jeg klemmer han inntil meg, vil ikke gi slipp på han. Veldig barnslig, egentlig.

Niall trekker meg inn i en lang klem, han bøyer hodet så leppene våre streifer bort i hverandre. "Niall" hvisker jeg sjenert. "Hva med alle disse menneskene?" Niall kysser meg først på pannen før han ser meg inn i øynene.

"Jeg bryr meg ikke"

"Men-" begynner jeg før Niall presser leppene sine mot mine. Armene mine plasserer seg rundt halsen hans, det er som alt forsvinner. Med et smil trekker jeg han hardere mot meg og besvarer kysset.

---

Det har ikke vært så mye å oppdatere om, det eneste som har skjedd er at Zayn la ut et bilde av en bursdagspressang (så det nå nettopp, så det er derfor jeg ikke har lagt det ut).

Hva syns dere så langt? Tilbakemeldinger settes så mye pris på:) Og jeg er så glad for at enkelte blir innspirert av historien, ble helt sjokkert da jeg leste det i en kommentar:)

- Ina


23.01.2015 | 16:27 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 114

Men i sidesynet kan jeg se at jentene ler hånlig av meg, de vet at jeg har hørt det. "Og de levde ikke lykkelige alle sine dager" sier Anastasia før de forsvinner leende bak scenen.

---

Niall

"Hva gjør hun her?" Jeg biter leppen min frustrert, hendene mine knytter seg til små knyttnever. "Jeg vet ikke, Niall. Men ikke la henne påvirke deg, okay?" Liam tar en hånd på skulderen min, jeg rister den av.

"Ro deg ned, Niall. Du finner på noe. Det er jeg sikker på" Louis klapper meg på skulderen før de forsvinner i mengden.

Noen minutter senere står jeg i et folketomt område ved baren. Jeg nipper sint til drinken min mens jeg ser utover mengden. "Overrasket?"

Jeg snur meg sint, Barbara står rett bak meg. Det eneste hun har på seg er en kort kjole som bare forhindres å skli opp takke være tyngdekraften. "Hva gjør du her?"

"Jeg tar det som et nei" Hun plasserer utålmodig hendene på hoftene. "Jeg gjør jobben min"

"Du kunne fått hvilken som helst jobb du ville ha. Hvorfor denne?"

"Hvorfor ikke?" Hun plasserer en hånd på brystet mitt, jeg rister den av meg. "Du skulle holde deg unna henne"

"Men hva er det morsomme i det?" Hun smiler slu, hun vet akkurat hvor hun har meg. Hendene henne smyger seg over brystet mitt bakfra, jeg stivner. Den tynne kroppen hennes presses mot ryggen min. "Du kan umulig elske den tjukke jenta mer enn meg"

"Ikke kall henne det, Barbara" glefser jeg sint. Hun ler en søt latter mot øret mitt. "Traff jeg en nerve?" Jeg snur meg rundt og tar henne hardt i armen. Hun stirrer sjokkert på meg en stund før hun slipper ut et vantro latter. "Jeg elsker henne. Virkelig"

Hun ser trist på meg, men øynene har et glimt i øynene som sier noe annet. "La oss anta at du elsker henne. At hun er den rette" sier hun og himler med øynene. "Men vi vet begge to hvor hjertet ditt virkelig hører til"

Snow

Niall virker så kald, så observant. Han strammer kjeven konsentrert idet showet begynner igjen. Han griper armen min og klemmer den hardt. Jeg ser bekymret på han, øynene hans skuler mot modellene som går forbi oss. En modell, sikkert Barbara, sender meg et mystisk blikk. Som om hun har en hemmelighet jeg ikke vet om. Det kan være innbilning, men Niall griper midjen min og drar meg en anelse mot overkroppen hans. Beskyttende

"Niall?" Han ser varmt på meg. Jeg nøler litt før jeg spør "er alt okay. Du oppfører deg rart" Han kysser meg fort på kinnet og ber om unnskyldning. "Beklager, babe. Jeg er vel bare nervøs for opptreden vår. Det er alt" Det er første gang han kaller meg noe bortsett fra navnet mitt. Jeg ser forvirret på han.

"Sikker?" Han smiler varmt til meg, klemmer hånden min bekymringsløst. "110 prosent" forsikrer han. Barbara passerer oss, jeg kan så vidt skimte et lite halvflir før hun forsvinner bak scenen.

Nialls ansikt mørkner, han beveger seg ubekvem på stolen. Jeg lener meg tankefull bak i stolen. Det er noe han ikke vil fortelle meg, og det har med Barbara og gjøre.

Nialls hender går frustrert gjennom håret hans, han virker utslitt. Jeg ser bekymret på han i noen sekunder før jeg bestemmer meg. Hvis han ikke vil si meg det finner jeg ut av det selv.

***

Det oppstår enda en pause. Niall følger meg til baren og kysser meg på kinnet før han går. "Jeg finner deg senere, okay?" Jeg smiler og svarer før han forsvinner sammen med de andre guttene bak scenen.

"Miss?" Jeg snur meg mot en høy mannlig bartender. "Champagne?" Jeg takker ja og tar imot det tynne krystallglasset. Bartendren smiler til meg før han tar opp et glass og begynner å rengjøre det.

Jeg ser uinteressert på han mens tankene mine flyr fritt i det allerede overfylte hodet mitt. Hva er det Niall ikke vil si meg? Har dette noe med det Louis skulle si meg på Jamaica? Har det noe med meg-og Barbara-å gjøre?

"Du er forvirret, er du ikke?" sier en stemme bak meg. Jeg rykkes ut av dagdrømmene mine og snur meg. Barbara sitter på en av de tynne barstolene med de tynne beina førførende rundt beina på stolen. Hun smiler før hun tar en slurk av drinken sin. "Unnskyld meg?" spør jeg litt forvirret.

Hun smiler kort og setter drinken tålmodig ned på den harde barbenken. "Om Niall er den han virkelig sier han er. For jeg kan se det på deg" Jeg stivner, øynene mine utvider seg sjokkert.

Hun smiler søtt, hun vet at hun har fått oppmerksomheten min. "Hvordan visste du det?" Hun svarer ikke, bare betaler nonchalant for drinken før hun reiser seg. Hun tar noen skritt mot meg. "Men har ikke du disse samtalene daglig med deg selv?

Er jeg god nok? Er jeg pen nok?" sier hun som et ekko av tidligere tanker. "Skjuler Niall noe for meg?"

Jeg er målløs, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal svare. Hun ler lett, stryker en hårlokk bak øret. "Har det noe med meg å gjøre?" Hun ler igjen, fingrene mine strammes en anelse rundt glasset. Hun går inntil meg helt til munnen hennes er ved øret mitt. Hun er høyere enn meg, nesten et hode. Jeg kan kjenne det myke håret hennes kile meg på kinnet. "Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Det er ikke meg du burde uro deg over. Tenk heller på deg selv, for som du vet" sier hun med et lite smil. "Folk som deg lever ikke lykkelige alle sine dager"

---

4 kommentarer?

- Ina


21.01.2015 | 07:42 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 113

"Dette blir så gøy" sier Perrie og griper Zayns arm. Louis og Zayn himler med øynene, Niall gliser mens vi setter oss inn og bilen begynner å kjøre.

---

Musikken dundrer ut av svarte høytalere, modeller og servitører danser gjennom folkemengden. "Lurer på hvor vi skal sitte" sier Perrie og ser seg rundt. Niall kommer bak meg og griper hånden min. "Vi skal sitte på fremste rad der borte" Han guider henne og Eleanor til noen plasser midt på første rad. "Vi skal på om en time" informerer Harry med han setter seg ned på andre rad rett bak oss. Jeg og Niall setter oss ved siden av Harry og ser på at salen fylles.

Etter noen minutter begynner det, musikken skiftes og modellene begynner å komme på gående ut. Niall ser uinteressert på en stund før han ser på meg. Han smiler varmt. "Kjeder du deg?"

Jeg rister på hodet idet jeg får øye på en modell med skinnende mørkt hår og fyldige lepper. "Hei" sier jeg og følger henne med blikket. "Er ikke det modellen som var på Jamaica" Niall vender blikket mot podiet, blikket hans mørkner litt. Han tar hånden min brått som om han skal beskytte meg.

"Niall, går det bra?" Harry ser bort på oss, han plasserer en hånd på skuldren hans. "Niall?" Etter en stund rister han på hodet og smiler unnskyldende til meg.

"Beklager, jeg er vel bare nervøs for opptreden vår" Jeg smiler og gir han et fort kyss. Han bøyer hodet sitt, plasserer munnen hans ved øret mitt. "Jeg elsker deg, og det vil jeg alltid gjøre"

***

Etter en halv time stopper musikken, alle begynner å reise seg. "Er showet over så fort?" mumler jeg lavt til Perrie imens jeg reiser meg. "Nei" mumler hun tilbake. "Det er bare pause i noen minutter. Nye designere må gjøre seg klar til neste visning" Hun smiler varmt og tar et glass med champagne fra en forbipasserende servitør. Jeg smiler kort før jeg diskré beveger meg mot et hjørne. Jeg er utslitt, jeg klarer nesten ikke å fordøye alt sammen.

Noen høye og tynne jenter, som sikkert er modellene for neste visning, går fnisende forbi. Jeg lener meg mot en hvit stolpe og hviler hodet mitt mot det kalde betongen idet jeg hører navnet mitt.

"Jeg kan bokstavelig ikke skjønne hvorfor Barbara gidder å være med på det. Jeg mener" sier hun og himler oppgitt med øynene. "Jeg hadde dødd hvis kjæresten min ble sammen med en som var styggere enn meg"

Venninnen hennes ler hånlig. "Har du sett antrekket hennes? Jeg har lyst til å kaste opp, Anastasia"

Jeg gjemmer meg bak stolpen, for lamslått til å foreta meg noe. Men i sidesynet kan jeg se at jentene ler hånlig av meg, de vet at jeg har hørt det. "Og de levde ikke lykkelige alle sine dager" sier Anastasia før de forsvinner leende bak scenen.

---

4 kommentarer?

- Ina


19.01.2015 | 20:14 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 112

"Så lenge du ikke føler noe for han, Snow, så er det ingenting å uro seg for.

For du føler vel ingenting for han?" legger han bebreidene til. Jeg blir stille en stund, tenker gjennom spørsmålet. Sannheten er at etter turen med Louis er jeg ikke så sikker lenger.

---

"Ikke mulig!" Jeg dumper ned på Nialls seng med hver vårt krus dampende kakao. Niall sitter på laptopen sin og sjekker Twitter. "Vi er invitert til et moteshow i Danmark"

"Hvorfor er det så stort?" Jeg setter koppene ned på nattbordet og ser på laptopen over Niallas skulder. "Jeg trodde du ikke likte sånt"

"Nei, vanligvis" Jeg ser bebreidene på han. "Hva har forandrert seg?" Niall ser opp på meg og trekker meg ned sånn at jeg ligger med hodet i fanget hans. "Til jeg fikk meg kjæreste" Han kysser meg kort på nesen før han retter blikket mot skjermen igjen. "Men vi skal opptre der også"

Jeg setter meg opp og hviler haken på skuldren hans. "Når er det?" Han ser på meg og siden jeg har haken på skuldren hans er ansiktet hans begravet i halsen min.

"Betyr det at du blir med?" mumler han og kysser meg svakt på halsen. "Garantert" Niall gliser før han trekker meg ned på sengen i et hett kyss.

"Har du med alt?" Jeg tar opp bagen min og den lille kofferten mamma kjøpte for hundre år siden. "Ja" sier jeg idet Niall tar kofferten min og begynner å gå ned til bilen sin. "Sikker?"

"Ja, jeg er sikker" Han sender meg et skeptisk blikk. "100 prosent?" Jeg dytter lekent i han. "Ja, 110 prosent"

"Da drar vi til flyplassen" sier han og begynner å kjøre. Etter ti minutter er vi framme, den er full av fans og paparazzier. Harry finner meg i folkemengden og drar meg til innsjekkingssystemet. "Jeg kan fortsatt ikke skjønne at dere gjør dette hver dag" Harry blunker mens vi får billettene våre.

Vi følger de andre til flyet, jeg trekker jakken min nærmere overkroppen. Jeg er ikke så stor fan av store trange folkemengder, men etter en stund forsvinner forsvinner paparazziene og restene av fansen.

Niall dumper ned ved siden av meg med to hamburgere. Luften blir full av lukten av salt og agurk. "Takk" sier jeg og pakker opp det fettete papiret.

***

"Jeg kan ikke fatte at du er i Danmark" Jeg smiler til en misunnelig Zoe. Hun og Jake dro til Brighton på en helgetur, jeg vet at de gjorde det fordi de ville at jeg og Niall skulle være alene. "Jeg lover å kjøpe noe til deg"

"Det er så flott her i Brighton, men kaldt. Hvordan er det i Danmark?"

"Flott. Jeg og Niall dro på en tur igår for å utforske byen" Da vi kom dit insisterte Niall på å vise meg rundt i København. Vi vandret langs bryggene, kjøpte kaffe og var på shopping. Jeg kjøpte meg noen skjorter, Niall sto for det meste og så på.

"Fantastisk faktisk. Det er fantastisk at onkelen din bor her" Jake gliser og sier at han savner byen.

Det banker på. Jeg sier ha det til Zoe og Jake og åpner opp. Det er Niall. Han har nettopp dusjet, han lukter grønne epler og vanilje. "Jeg lukter som godteri" klager han mens han dumper ned på sengen min. Han rekker meg dusjsåpen jeg kjøpte på en butikk noen minutter fra hotellet. "Det er ikke akkurat veldig maskulint"

"Jeg synes du lukter godt" Jeg setter meg ned ved siden av han og lener hodet mot veggen. "Sliten?"

Jeg mumler sliten til svar og lukker øynene. "Vi skal være det om noen timer så du må sikkert gjøre deg klar snart" Han kysser meg fort på kinnet før han forsvinner ut. Jeg sukker og ser på klokken. Den er seks, vi skal være der om to timer. Med et sukk står jeg opp og går for å dusje.

***

Ti på seks banker det på igjen. Jeg tar på meg skoene og ser meg i speilet før jeg åpner. Niall står der kledd i svarte jeans, grå T-skjorte og en blå flanellskjorte. "Wow" sier hans mens han mønstrer meg opp og ned. "Du er vakker"

"Takk, du er veldig fin også" Jeg tar hånden hans og sammen går vi ned til den svarte bilen som venter på oss.

"Hei, Snow" Eleanor og Perrie gir meg en klem hver. Sophia kunne ikke komme, hun var opptatt med familien "Dette blir så gøy" sier Perrie og griper Zayns arm. Louis og Zayn himler med øynene, Niall gliser mens vi setter oss inn og bilen begynner å kjøre.

---

Hva tror dere skjer?

- Ina


18.01.2015 | 20:33 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 111

"Jeg ville bare spørre deg om noe" Jeg henger opp håndkleet mitt, Niall kaster en kosebukse til meg. Jeg smiler takknemlig til han før han kysser meg på hodet.

---

Niall trekker meg mot sengen og vi dumper mykt ned på den. "Hva skulle du spørre meg om?" Niall sukker tungt ut, og trekker meg inn i et hett kyss. Jeg gjengjelder kysset forvirret, leppene hans former seg grådig etter mine.

"Hva var det for?" spør jeg litt nervøs idet vi sliter oss løs. Niall tar hendene mine og holder dem hardt. "Jeg elsker deg, Snow. Du vet det?" Jeg nikker forvirret og litt nervøs.

"Ja?" svarer jeg nølende. "Niall, hva er det?" Han er stille en stund, ser bare tankefullt på meg. Jeg forblir stille, bare ser forventende på han.

Etter noen minutter sukker han, jeg puster ut. "Jeg er kanskje bare paranoid og sjalu, men jeg må bare spørre deg om noe" Jeg ser oppmuntrende på han, gjør en gest at han skal fortsette. "Bare svar meg på dette og jeg lover å aldri spørre igjen"

"Niall, fortell meg det. Vær så snill" Han puster inn og ser på meg.

"Jeg vet at du og Louis er gode venner, og det er fantastisk. Men burde jeg være bekymret?" "På grunn av bildene fra igår?" Han nikker sakte, han ser meg dypt inn i øynene.

Jeg plasserer en hånd på kinnet hans, stryker han forsiktig nedover tinningen. "Definitivt ikke" sier jeg bekymringsløst. "Jeg ringte han for å spørre om noe. Og han var så høflig og møte meg personlig og vi gikk en tur" Niall smiler til meg før han trekker meg inn i en klem. "Jeg elsker deg, Niall" hvisker jeg mens jeg ser trist på vinduet over skulderen hans.

Jeg snakket sant, han burde ikke bekymre seg. Så hvorfor føler jeg meg så trist?

November

Høsten begynner å ta form for alvor, bladene på trærne skifter farge fra flekkete grønt til flammende rødt og gult. Jeg har tentamen igjen, de siste dagene før prøvene holder jeg meg for det meste på rommet mitt. Niall hjelper meg noen ganger, men for det meste er jeg alene.

Niall snakker med meg om noe stort som skal skje, han er så entusiastisk at jeg blir glad selv. Han smiler og kysser meg, jeg gjengjelder de litt nølende. Etter at de bildene av meg og Louis kom ut har jeg nesten ikke sett han bortsett fra på bilder.

Jeg har litt dårlig samvittighet, jeg har hørt ryktene om Louis og Harrys forhold, hun trenger ikke noe annet akkurat nå. En kveld ringer jeg henne for å spørre hvordan hun har det, hun tuller det bort og sier at det går bra. Men jeg har fortsatt dårlig samvittighet.

"Kom igjen" sukker Zoe oppgitt. Vi sitter på rommet hennes sammen med Jake og fyller ut skolesøknader. "Hun har sagt det er okay, du har ingenting og være lei deg for" Jake nikker samtykkende borte fra stolen sin. "Dere forstår ikke" sier jeg.

De rister oppgitt på hodet begge to. "Se logisk på det" Jake ser på meg over brillene sine, jeg hater når han gjør det. Bestefaren hans var psykolog så han vet nesten alt om emnet.

"Jeg skjønner hvorfor du kysset han. Du trengte noe trygt og han betydde trygghet. Det er vanlig og ha dårlig samvittighet etter sånne episoder, men du har ingenting å uroe deg over" Zoe himler oppgitt med øynene. "Jeg skjønner ikke hva problemet er. Han er kjekk og har en kropp som mange bare kan drømme om" Jeg ser oppgitt på henne.

"Problemet er at han har en kjæreste. Du traff henne jo på Jamaica!" Hun ser opp fra arket hun sitter over. "Så?"

Jake kremter viktig. "Så lenge du ikke føler noe for han, Snow, så er det ingenting å uro seg for.

For du føler vel ingenting for han?" legger han bebreidene til. Jeg blir stille en stund, tenker gjennom spørsmålet. Sannheten er at etter turen med Louis er jeg ikke så sikker lenger.

---

4 kommentarer?

- Ina


17.01.2015 | 23:59 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 110

Han nikker mens han ser i bakken. Jeg slår armene om meg igjen, venter på at han skal svare.

"Gå med meg" Han ser opp og nikker mot gata.

---

"Beklager at jeg har unngått deg de siste ukene" Louis fnyser det bort, en liten haug med løv virvler opp i lufta idet det begynner å blåse. Siden jeg har jakken hans, og alt han har på seg en er tynn genser, ser jeg at han fryser. Jeg tar av meg jakken og gir den til han.

"Jeg skulle gjerne bedt deg om å beholde den, men for nå skal jeg være den egoistiske dusten alle kjenner og elsker" Han ler og tar på seg jakken, jeg smiler og drar min middelstykke strikkejakke tettere om meg. Louis sukker og drar meg inn sånn av vi begge er under den varme jakken. Hånden hans er på midjen min og trekker meg tettere inntil overkroppen hans. Jeg sukker inni meg, men jeg husker også at det er kaldt ute og at Louis bare er høflig.

"Jeg kom akkurat hjem da du ringte. Visste det var noe viktig, men at du ikke ville si det over mobilen så jeg kjørte med en gang til deg" Jeg nikker, Louis kjenner meg så godt. Bedre enn jeg kjenner meg selv nesten. Og jeg har bare kjent han i noen måneder.

"Du har rett" begynner jeg skjelvende, men besluttsomt. "Jeg ville faktisk snakke med deg om-"

"Jamaica" avslutter Louis med et sukk. "Ja, jeg har også tenkt på det en stund. Og for å være ærlig så unngikk jeg deg også. Beklager" Han tar en pause idet en bil kjører forbi oss.

"Jeg beklager virkelig, Snow" Han stopper og ser på meg, jeg må nesten stå på tå for å se opp i de nydelige øynene, som nå er grønne. "Jeg vet ikke hva som gikk av meg. Jeg bare...tenkte ikke. Antar jeg" Jeg vil så inderlig se ned i bakken, men øynene mine ser stødig inn i hans.

"Det var like stort mitt ansvar som ditt" Vi er stille en stund til, bare begynner å gå sakte mot huset mitt igjen. Klokken er minst ti, det er kjølig og det lukter høst; en blanding av råtne løv og røyk.

Utlyset står på, mamma har sikkert ventet på meg. Jeg krysser fingrene for at hun ikke skal spørre meg ut angående Louis. Det hadde jeg ikke klart.

"Så?" Jeg skal til å gå ut av den varme og behagelig jakken før Louis tar den av i en bevegelse og gir den til meg. "Venner?"

"Venner" Det høres ut som et løfte, han smiler svakt. "Vent" sier jeg og tar et skritt fram idet han begynner å gå. "Du glemte jakken din"

Han snur seg, jeg går et skritt mot han med jakken knugende i hendene. "Behold den" sier han med et kort smil før han forsvinner ned den mørke gaten.

***

Alarmen på mobilen min piper høyt, jeg ruller søvnig til den ene siden og skrur den av. Noah labber opp på meg, og setter seg nesten på ansiktet mitt.

"Ja, Noah" mumler jeg søvnig og setter meg opp. "Jeg skal stå opp" Jeg strekker meg og reiser meg. Noah bjeffer ivrig, han tenker sikkert på mat. Jeg går mot garderoben min og finner fram en stor svart genser som rekker meg til lårene. Med en kjapp bevegelse vrenger jeg av meg T-skjorten min og smetter den på meg. Jeg setter håret mitt i en lav hestehale og tar på meg noen blå lodne sokker.

Noah bjeffer igjen, litt mer utålmodig. "Jada, du skal få mat" sier jeg og løfter han opp mot brystet mitt. Han er varm og myk, jeg kommer til å savne han hvis jeg kommer inn på NYU.

Jeg går trøtt ned på kjøkkenet. Mamma er ikke der, hun sover sikkert. Jeg begynner å lage te, og fyller mat i matskålen til Noah. Mens vannet koker går jeg inn på Twitter. Jeg har fått noen nye følgere, jeg skroller uinteressert oppover til jeg kommer over et bilde av meg og Louis. Det er fra gårsdagen, Louis trekker meg inn i jakken hans, jeg smiler et usikkert smil. Svarene til fansen er høylytte og sinte. De sier at vi ser ut som et par. Jeg skikker på bildet igjen, de har rett. Vi ser faktisk ut som et par. Helvete.

***

Resten av dagen går til skole og jobb. Vi får en prøve tilbake som jeg får 93 av 100 mulige. Læreren smiler og roser meg, men jeg klarer ikke å konsentrerer meg. Tankene vandrer ufrivillig til Louis og hvordan Niall vil reagere.

På jobb spør Jake hvorfor jeg er så stille, jeg trekker på skuldrene og sier at jeg er sliten. De neste timene gjør jeg så godt jeg kan i kafén, sjefen smiler fornøyd idet jeg går ut med et nesten fullt glass med tips.

Oppe på rommet mitt går jeg inn på badet. Jeg kler av meg og går inn i en rykende varm dusj. Mens det varme vannet skylles over meg begynner jeg å slappe av litt.

Etter noen minutter skrur jeg av vannet og surrer et håndkle rundet kroppen min. Jeg kler på meg undertøyet mitt og en hvit genser. Idet jeg skal tørke av dugg fra speilet dukker Niall opp i døråpningen.

"Jeg mente ikke å skremme deg. Moren din slapp meg inn" sier han mykt idet jeg rykker til. "Jeg ville bare spørre deg om noe" Jeg henger opp håndkleet mitt, Niall kaster en kosebukse til meg. Jeg smiler takknemlig til han før han kysser meg på hodet.

---

Del 110:) Hva tror dere skjer?

- Ina


16.01.2015 | 14:34 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 109

Jeg er farlig vakker. En skapning som barn leser om i eventyr, som er så vakker at de kan senke skip og fortrylle folk med et enkelt blikk. Men dette er ikke et eventyr.

---

Snow

"Du kom sent hjem" Jeg tar av meg lua og henger jakken min opp før jeg jeg går mot stua. Mamma sitter og leser avisnyhetene. Hun legger den fra seg og ser på meg, mønstrer meg fra den grå buksa til det nye håret mitt.

"Nei" sier jeg og ser på klokka på veggen. "Den er akkurat ni" Hun sukker og gjør en gest til at jeg skal komme nærmere. "Jeg vet at vi har hatt denne samtalen før-" begynner hun, men jeg avbryter henne. "Mamma, jeg tar meg av det. Lover" sier jeg idet mamma gir meg et skeptisk blikk. "Sikker?"

Jeg nikker bekreftende. "Sikker"

"Det er bra, men det var ikke det jeg skulle snakke med deg om" Jeg ser forvirret på henne. "Jeg synes at dette, ja, forholdet utvikler seg fort"

"Du er bare så...jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette" Hun er stille en stund, jeg venter forventningsfullt. "Åndsfraværende. Ja, jeg tror det er det rette ordet"

"Så, du sier at jeg er gal etter han? For du har rett" sier jeg før hun skal til å avbryte meg.

"Jeg er gal etter han, men ikke på den måten" sier jeg, ordene får fram en ukjent prikking på tunga. "Antar jeg" avslutter jeg tamt.

"Du er forelsket" Det er ikke et spørsmål, men en påstand. Jeg smiler og rødmer svakt. "Ja, det er jeg" Mamma reiser seg og gir meg en klem. "Det er bra, vennen" Jeg klemmer henne tilbake før hun slipper meg.

Oppe på badet tapper jeg vann i badekaret. Bare vann, ingen bobler eller fancy bath bomb. Jeg setter opp håret mitt i en høy topp og slår av vannet. Varm damp kommer dampende opp, jeg skrur av lyset så jeg blir badet i et behagelig tussmørke. Jeg kler av meg og går opp i badet.

Da mamma sa jeg var forelsket var jeg ikke helt enig med henne. Hun mente Niall, men da jeg svarte tenkte jeg på Louis. Jeg har ikke sette Louis siden Jamaica, og det gjør meg i grunnen glad. Ikke at jeg ikke vil se han, men hver gang jeg får så mye som et glimt av han begynner hjertet mitt å banke fort og rastløst.

Jeg sitter i badet i noen minutter før jeg tar mobilen min som ligger ved vasken. Jeg biter meg i leppa mens jeg hører de jevne durene. Dette er ikke rettferdig, ikke mot Louis eller Niall. Jeg må snakke med Louis og håpe det lille vennskapet vårt fortsatt er inntakt.

***

De siste restene av vannet går surklende ned i avløpet, jeg slår på viften og begynner å tørke meg. Jeg henger opp håndkleet ved dusjen og kler på meg en kosebukse og T -skjorte.

På rommet mitt krøller jeg meg sammen under dyna og lukker øynene. Jeg fikk ikke snakke så mye med Louis, jeg innrømmer at jeg la på etter fem ring. Mamma bestemte seg for å kjøpe en munchking for noen uker siden, han heter Noah. Jeg kan kjenne at noe hopper opp på meg og vil inn i det koselige hullet jeg har laget for meg selv. Jeg slipper han inn og holder han i armene mine helt til han starter å sovne.

***

"Hei, er Snow hjemme?" Jeg rykker til og åpner øynene. Noah åpner skremt opp øynene, men de lukker seg søvnig igjen. Jeg kjemper meg ut av dyna, og legger han i fotenden.

"Ja" Jeg kan høre på mammas stemme at hun er forvirret. "Bare et øyeblikk" Etter noen sekunder dukker mamma opp i døråpningen. "Venter du besøk?"

"Nei" sier jeg forvirret idet jeg tar på meg noen svarte ballerinasko. "Vel, det er en gutt som spør etter deg" En gutt? Hvem kan det være?

"Vet du hva klokka er? Kvart på elleve. Han må virkelig ha tak i deg"

Jeg kler fort på meg en strikkejakke og følger mamma ned til stua. Gutten står med ryggen til lent opp mot dørrammen. "Kjenner du han?"

Jeg nøler, tar inn det brune håret og den selvtilfredse holdningen... Jeg gisper lavt, det er Louis

"Ja" sier jeg til slutt. "Å" sier mamma tamt. Hun høres litt overrasket ut. "Vel, da skal ikke jeg forstyrre dere" Hun forsvinner inn på kjøkkenet, jeg skulle ønske hun kunne ha vært her. For moralsk støtte.

Jeg åpner døren og lukker den stille bak meg. Det har begynt å snø, kalde snøfnugg lander i ansiktet mitt. Louis snur seg og smiler svakt.

"Hei"

"Hei"

Vi er stille en lang stund, kjenner på den ekstatiske elektrisiteten i lufta. Jeg står med armene rundt meg selv og prøver å bli litt varmere. Til tross for strikkejakken er luften kald og tørr. Louis tar av seg jakken sin og tilbyr meg den.

"Nei, jeg kan ikke ta den" insisterer jeg stille. Louis sukker og brer den over skuldrene mine uten protester. Den lukter herlig, røyk og sjokolade (ikke sigarettrøyk, men diskré bållukt).

"Jeg vil ikke la deg dø av kulde" sier han og hjelper meg inn i den. Han smiler spøkefullt. "Men da blir du kald" sier jeg barnslig. Han ler stille i øret mitt. Jeg vil protestere, men den er så varm at jeg ikke klarer å få fram et ord.

"Bedre?" Jeg nikker takknemlig. Louis har på seg en tynn genser, jeg kan se musklene hans under det tynne stoffet. Han har tenkt å si noe, men han forblir stille. Det må være en grunn for at han har kommet, det er sent og det er kaldt ute. "Louis, hva ville du snakke om? For det er vel derfor du er her?" Han nikker mens han ser i bakken. Jeg slår armene om meg igjen, venter på at han skal svare.

"Gå med meg" Han ser opp og nikker mot gata.

---

4 kommentarer?

- Ina


14.01.2015 | 20:28 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 108

Han røsket skuldren hans ut fra grepet mitt, snudde seg og stirret på meg. Spenning var til å ta å føle på. Etter en lang stund åpnet Louis munnen og svarte sliten, "det rette"

---

"Jeg vil ikke krangle mer, Louis" sukker jeg og setter meg utslitt ned på senga. "Du er en av mine beste venner" Louis sukker i den andre enden. "Du og, Nialler, jeg overreagerte totalt"
"Nei, du har rett. Dette må ta slutt før jeg virkelig sårer noen" Det blir stille en stund, jeg kan høre trafikken som raser utenfor vinduet mitt.
Louis trekker pusten og svarer, "det må det, men jeg ringte ikke for å diskutere, eh, problem B" Jeg ler lavt, jeg kan nesten se at Louis trekker forsiktig på smilebåndet. "Jeg ringte for å beklage. Dette er ditt problem, ikke mitt. Og hun stilte deg i en vanskelig situasjon. Det jeg ville si var at jeg beklager. Virkelig"
"Det går bra, Tommo. Men du hadde et poeng, dette må ta slutt" Vi snakker i noen minutter før jeg hører Snows skritt i trappa. "Jeg må legge på, men vi ses vel?"
"Ja, det gjør vi. Ses" Jeg legger på akkurat idet Snow kommer inn med en kopp te i hver hånd. "Hvem var det?" spør hun mens hun rekker meg en kopp. Jeg nipper sakte til den, leppene mine brenner under den glovarme teen.
"Louis" Snow blir stille en stund, hun stirrer ned i den brune væsken i koppen. "Og hva ville han?" Jeg trekker nonchalant på skuldrene. "Ikke noe spesielt. Han bare spurte om jeg ville være med han og Liam på en fotballkamp" lyver jeg blankt.
"Så, skal du? Altså, på kampen?" Jeg setter koppen min på nattbordet mitt, strekker meg mot Snow og gir henne en stor klem. "Hvorfor skulle jeg det? Hun trekker på smilebåndet, setter koppen ned på nattbordet ved siden av sengen. Jeg trekker henne med meg ned, og gir henne et langt intenst kyss. Som fort utvikler seg til noe mer.

Jeg puster tungt og kollapser ved siden Snow. Snow er stille i noen minutter før hun sier navnet mitt. Stemmen hennes er liten og andpusten. "Jeg må fortelle deg noe" Jeg støtter meg på albuen, Snow ser blankt opp i taket.
"Ja?" Hun trekker pusten dypt og tar dyna tettere omkring seg. "Du vet at du kan fortelle alt til meg, sant?" Hun nikker fortsatt med blikket festet på et punkt i taket.
"Ja, men dette er litt vanskelig" Jeg rynker pannen forvirret, legger meg stille ned.
"Hvorfor det?" Hun snur seg mot meg, øynene hennes er åpne og sårbare. "Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal si det til deg"
"Uansett hva det er, så støtter jeg deg" forsikrer jeg og tar en hånd på kinnet hennes. Hun tar hånden sin opp på min og holder den der. Hun puster langsomt ut, jeg ser forventende på henne. "Jeg og Zoe har søkt til NYU til våren"
"Det er kjempebra, Snow! Jeg må innrømme at du begynte å skremme meg" Jeg kysser henne på hodet, og klemmer henne inntil meg. "Jeg elsker deg"
"Jeg elsker deg også" sier Snow stille og lukker sliten øynene.

Snow

Hendene mine skjelver, tårene gjør det vanskelig å se. Hulkende snubler jeg mot en vegg og hulker høyt mot den kalde betongen. Det har enda ikke gått opp for meg, det jeg så i smuget må ha vært en løgn. Det må det være.
Hjernen min jobber på høygir, prøver å klarne synet mitt, få meg til å stå oppreist. Skriker til meg at jeg burde bli mer fornuftig. At dette er patetisk og latterlig barnslig. Jeg tar en kald liten hånd gjennom håret mitt, prøver å be den holde kjeft.
Denne smerten er uutholdelig, alt jeg vil er å slippe den konstante smertebølgen som skyller over kroppen min. Jeg slipper ut enda et hulk.
Millioner av tanker surrer rundt i det allerede overfylte hodet mitt, men det er tre ting som fester seg; hvordan? Hvorfor? Følte han noe for meg overhodet?
Et leende par passerer meg, jenta ser på meg med et empatisk blikk. Hun synes synd på meg, for henne er jeg nok en jente som fikk hjertet knust på nyttårsaften. Med enda et hulk lener jeg meg veggen og stirrer opp i lufta. Kalde snøfnugg daler sakte ned på meg, fester seg i håret og på kroppen min.
Pusten min omdanner seg til skyer av frostrøyk, de ser ut som små fantomer i den kalde luften. Tårene mine gjør kinnene mine kald, jeg fryser i den tynne kjolen min. For å beholde varmen begynner jeg å gå, først sakte så fortere. Skulle ønske jeg hadde en jakke, men den glemte jeg på den varme klubben bare for noen minutter siden. Jeg er for svak til og gå og hente den.
Jeg slår armene om meg idet jeg passerer et butikkvindu. Mørket gjør at speilbildet mitt reflekteres, jeg stopper. Jeg ser en liten såret jente, i midten av ingenmannsland med tårere, som ser ut som diamanter i det duse lyset, rennende ned fra øynene. Den kalde vinterluften har gjort kinnene mine røde og friske, huden min ser ut som porselen og håret mitt, med et unntak av det burgunder røde nederst, er svart som natten. Nå ser jeg hvorfor mamma kalte meg Snøhvit. Jeg er farlig vakker. En skapning som barn leser om i eventyr, som er så vakker at de kan senke skip og fortrylle folk med et enkelt blikk. Men dette er ikke et eventyr.

--- --- 3 kommentarer? - Ina

12.01.2015 | 22:14 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 107

Kanskje jeg bare skal holde meg borte fra mennesker for alltid? Finne et sted i Alaska og bare være der uten noe kontakt til jeg dør? Det hadde ikke vært et dårlig alternativ nå.

---

Det begynner å bli høst, øynene mine hviler på et blad som daler sakte ned utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg og Snow ligger i sengen min under dyna, min hånd finner hennes. "Hva tenker du på?" Snow fniser og ser opp på meg. "At høsten er min favoritt tid på året. At jeg ikke vil at den skal slutte"

Jeg klemmer henne hardere mot det nakne brystet mitt, fingrene hennes løper over brystkassen min. "Jeg elsker deg. Vet du det?" Hun blir stille i noen sekunder, hviler hodet sitt på brystet mitt. "Klart det. Jeg elsker deg også" Munnen min finner hennes, hun besvarer kysset fort. Vet hun at jeg har kysset Barbara med de samme leppene for bare noen timer siden?

Vi kliner i noen minutter før mobilen min ringer. Jeg stønner oppgitt og strekker meg etter den. Hjertet mitt hopper over et slag når jeg ser hvem som ringer.

"Hvem er det?" Jeg legger på og snur meg mot henne, hun setter seg opp i sittende stilling. "Ingen viktige" Jeg smiler og lener meg mot henne for å kysse henne igjen.

Mobilen ringer igjen, høyt og insisterende. "Bare ta den" Hun ler og kysser meg på kinnet. "Jeg kan vente"

Snow forsvinner ut, jeg tar nervøst opp mobilen min. Jeg puster frustert ut idet jeg ser Louis navn. "Hei, kamerat. Hva skjer?" Han høres litt anstrengt ut, jeg husker enda krangelen vi hadde da jeg kom hjem fra stranden i LA.

"Hvor har du vært?" Harry så nysgjerrig opp. Louis drakk fra et glass med vann, Liam lekte med mobilen sin og Zayn holdt på og sovne på Harrys skulder. "Hos Barbara" Med en gang jeg sa Barbaras navn ble stemningen i rommet mer anspent.

"For å slå opp med henne?"

"Ja, jeg begynte med det..." Så fortalte jeg om hele hendelsen hos Barbara. "Så?" Liam så forventende på meg. "Jeg liksom lå med henne" Det hørtes en klirrende lyd, Louis' vannglass lå på gulvet. "Du hva?"

"Vent, så la meg forstå rett. Du lå med henne?" Jeg nikket og så ned i gulvet. "Fint. Bra" Louis reiste seg mens han dro seg i håret. "Ro deg ned, Louis" Louis så på meg med avsky i blikket. Guttene så utilfreds i gulvet, Louis fortsatte å rase rundt i stua.

"Hvor vanskelig kan det være?" Liam åpnet munnen, men Louis avbrøt han. "Nei. Hvor vanskelig kan det være å slå opp med noen?" Sinnet vokste i meg, jeg kom meg på beina. "Hva ville du at jeg skulle gjøre?! Hun truet med å avsløre det"

"Da burde du ha latt henne gjort det!" Louis ropte nå. "Ikke lat som mer, Niall" Louis begynte å gå bort fra meg, jeg tok noen steg fram. "Hva er problemet ditt?!"

Han stoppet og snudde seg. "Stopp nå. Før du virkelig sårer noen" Han snudde seg igjen, jeg tok en hånd på skulderen hans.

"Men hva vil du at jeg skal gjøre da?" Han røsket skuldren hans ut fra grepet mitt, snudde seg og stirret på meg. Spenning var til å ta å føle på. Etter en lang stund åpnet Louis munnen og svarte sliten, "det rette"

---

3 kommentarer?

Sorry for kort del idag, en lengre en kommer på onsdag:)

- Ina


10.01.2015 | 18:31 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 106

"Og Zoe" legger jeg til. Zayn trekker på skuldrene og støtter seg til benken. "De var bak oss. De sitter sikkert fast i trafikken" Jeg nipper sakte til vannet mitt, Niall fletter fingrene sine i mine.

---

Etter noen lange minutter hører vi en dør som lukkes, jeg kan høre Louis lattermilde stemme. Jeg nærmest spretter opp fra stolen og velter nesten koppen til Perrie. "Hva er det med deg?" Perrie ler og dytter lekent i meg. Jeg smiler til henne mens Harry henter papir og tørker opp teen fra bordet.

"Beklager" sier jeg til Harry, han bare vifter det bort. Jeg kikker på klokken, den er ti på elleve. "Men jeg burde gå å legge meg" Verdens beste unnskyldning. Jeg krymper meg, håper ingen påpeker den tynne unnskyldningen."Jeg kommer snart" sier Niall med et smil.

"Jeg skal vise deg rommet ditt" Harry følger meg opp noen etasjer og inn til et lite og mørkt rom. "Beklager at rommet er lite"

Bagasjen min ligger allerede og venter på senga, en diskré dobbelseng med mørkeblå dynetrekk. "Nei, det er perfekt. Takk, Harry" Harry smiler, sier god natt og forsvinner ut. Jeg er alene igjen.

Inne på badet, ikke større enn det jeg har hjemme, børster jeg tennene, setter opp håret mitt og skifter til en stor svart T-skjorte som jeg fikk låne av Jake. Med et stort sukk går jeg inn på rommet igjen og nærmest kollapser ned på senga.

Niall

Jeg puster dypt inn, forbereder meg til hva som skal skje om under to minutter. Jeg skal inn til Barbara, forlange at hun skal bryte avtalen og gå ut igjen. Det kan ikke bli så vanskelig, kan det vel?

Helt siden Snow dro har hjernen og hjertet mitt gjort meg til en levende drakonkurranse. De to strekene utgjør hjertet - som ber meg si det til Snow - til hjernen - som ber den andre halvdelen holde kjeft. Ingen vant.

Jeg ringer hardt på ringeklokka og går noen skritt tilbake. Døren blir åpnet, Barbara er kledd i en kort nattkjole med noe som ser ut som en BH med hvit pels. Ingenting annet.

"Niall" Jeg nikker bekreftende og feier forbi henne. Helt siden hun prøvde å forføre meg på Jamaica, da Snow og Louis var savnet, har jeg unngått henne. Men jeg kan ikke gjemme meg for alltid.

"Jeg er lei av å leke denne skrudde leken med deg, Barbara. Du vet hva jeg synes om deg"

"Baby" sier hun flørtende. "Jeg trodde du likte å leke" Hendene hennes smyger seg rundt brystet mitt bakfra, jeg sliter meg løs. "Da så" Hun sukker dramatisk og snirkler sakte rundt meg. "Niall, du kan da umulig synes den jenta er penere enn meg"

"Den jenta heter Snow. Og jeg elsker henne" Hendene hennes hviler på brystet mitt, neglene hennes graver seg smertefullt inn. "Okay, Snow. Kan du garantere at hun vil elske deg hvis hun fant ut om oss" Hun smiler mystisk, jeg biter tennene sammen. "For det kunne være veldig lett for meg å nevne det for henne"

"Det ville du ikke" Hun humrer og kysser meg på halsen. "Prøv meg. Men hvis du vil fortsette dette lover jeg ikke å si noe"

"Vil du la Snow i fred?" Ordene er stille, spørrende.

"Hun vil ikke se meg igjen" Leppene hennes finner mine, hun kysser meg grådig. Og jeg kysser tilbake av grunner ukjente for meg.

***

På vei hjem svinger jeg innom stranden. Håret mitt er bustete, jeg er fortsatt sliten etter den intense halvtimen med Barbara. Etter Snow føles Barbara så glorete og intens. Og Snow kysset meg ikke så...sultent. Jeg har et sugemerke på størrelse med en golfball på halsen. Det banker og gjør vondt når jeg rører det.

For en idiot jeg er, jeg dro for å avslutte ting med Barbara, ikke ligge med henne. Jeg kan ikke fatte at jeg har rotet det til de grader. Kanskje jeg bare skal holde meg borte fra mennesker for alltid? Finne et sted i Alaska og bare være der uten noe kontakt til jeg dør? Det hadde ikke vært et dårlig alternativ nå.

---

Siden det ikke er mye å oppdatere på poster jeg del 106:)

Tror dere Barbara vil holde seg unna dem?

- Ina


09.01.2015 | 19:07 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 105

Jeg er målløs og litt overrasket, jeg visste ikke at et eneste kyss ville få kroppen min til å reagere som om noen akkurat har utført sjokkbehandling på meg.

Et øyeblikk er han der, så er han borte. Alt som er etter han er en enslig liten blodstripe som renner ned fra såret i leggen.

---

På flyturen hjem later jeg som om jeg sover, jeg orker ikke å snakke med noen. Med øynene lukket hører jeg latter, flyets motor, kan kjenne Nialls fingre mot håndleddet mitt. Skyldfølelsen kverner seg ekkelt i magen og det blir ikke bedre av at jeg vet at Eleanor sitter to rader foran meg.

Resten av ferien unngikk jeg Louis som pesten, jeg vet at det var utrolig uforskammet, men jeg klarte ikke å se på han uten å ville kysse han. Så jeg brukte all energien min til å være sammen med Niall. Vi svømte sammen med delfiner, i små gråtter med fosser rasende over oss og gikk romantiske turer rundt på hotellområdet. Det var perfekt, men siden alt jeg kunne se for meg var Louis kunne jeg ikke nyte det fullt ut.

"Snow?" Niall kysser meg på kinnet og rister litt i meg. "Vi er framme" Jeg lukker opp øynene, later som om jeg gjesper. "Jeg beklager at jeg vekket deg" Jeg snur meg mot han og smiler svakt. "Nei, du vekket meg ikke. Jeg var nesten våken" Det er ikke løgn, ikke helt ivertfall. Niall tar ansiktet mitt i hendene hans og kysser meg. Lenge.

"Hva var det for noe?" sier jeg og ler mot munnen hans. "Fordi jeg elsker deg" Jeg rødmer, Niall ler. "To be continued?" Niall blunker flørtende til meg, jeg himler med øynene.

***

Det er varmt og fuktig i LA. Niall holder hånden min hele turen til Harrys hus. "Jeg skulle ønske du ikke dro i morgen" sukker Niall ned i håret mitt. "Jeg også" svarer jeg nesten automatisk. "Jeg har savnet deg så mye"

"Jeg har savnet deg også, Snow" Vi svinger inn i Harrys oppkjørsel, og Niall stopper bilen. "Ville det vært billig å kline i bilen?" Han blunker til meg.

Vi kysser i noen minutter før vi blir avbrutt av noen skarpe bank på frontruten. "Kom igjen" sier Harry halvhjertet og går opp mot huset.

"Vi burde gå" sier jeg, åpner døren og går ut. Idet jeg begynner å gå opp til huset snurrer Niall meg rundt inn i et langt kyss. Jeg kysser tilbake i noen sekunder før jeg slår opp øynene sjokkert. Dette kysset minner meg altfor mye om da Louis kysset meg på Jamaica. Jeg stivner, noe som Niall merker. "Er alt i orden?" Han ser bekymret ned på meg. "Det er ingenting" sier jeg litt for fort. "Jeg er bare litt sliten, det er alt"

"Kanskje vi burde gå inn" Jeg nikker, Niall tar hånden min og følger meg opp til døren. "Der er dere" Harry smiler ertende.

"Hvor er de andre?" Harry trekker på skuldrene. "De kommer sikkert snart" Niall henter et glass vann til meg og setter seg ved siden av meg. Harry henter en cola og nipper til den. "Vet dere hvor billig det er å kline i en bil?"

Jeg rødmer og skjuler ansiktet med det ikke så lange burgunder røde håret mitt. Niall rekker tunge til han, Harry ler ertende.

Vi hører en dør som lukkes og stemmer. "Der har vi de andre" Harry skyver seg opp til stående stilling og går bort til oss. "Jeg er så sliten" sukker Perrie idet hun kommer gående mot oss. "Og jeg trenger en dusj" En gjespende Liam kommer etter henne med Sophia på slep. "Jeg tror alle er slitne, så jeg går og legger meg"

"Sov godt" roper Harry med et glis idet Liam og Sophia forsvinner opp. "Er det noen som har sett Louis og Eleanor?"

"Og Zoe" legger jeg til. Zayn trekker på skuldrene og støtter seg til benken. "De var bak oss. De sitter sikkert fast i trafikken" Jeg nipper sakte til vannet mitt, Niall fletter fingrene sine i mine.

---

Hva syns dere hittil?

- Ina


07.01.2015 | 22:52 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 104

Underbevisstheten min roper, advarer meg om at han har en hemmelighet som kommer til å forandre mitt og Nialls forhold for alltid. Men hvem bryr seg om det?

Det kan vente til i morgen.

---

Så, vi ligger sammen. Ingen skrik, ingen brukne hodegjerder, ingen smerte. Bare mye stillhet. Jeg er fortsatt den klønete og sjenerte jenta jeg alltid har vært, men Niall forandrer seg. Fra denne høflige og morsomme gutt til en intens og sexy mann. Men for meg er ikke det tilfelle. 30% av tiden lurer jeg på om jeg lever opp til forventningene, jeg er definitivt ikke den første jenta Niall har lugget med.

Hodet mitt hviler på brystet hans, vi er andpustne begge to. Niall stryker meg på ryggen og prøver å få kontroll på pusten. Jeg sukker igjen, ett av minst tjue, idet han kysser meg på hodet.

"Jeg elsker deg, Snow. Jeg har aldri elsket noen så mye som jeg elsker deg" Jeg stryker en finger på magen hans i små perfekte sirkler. Han fniser, tar opp hånden min og begynner å leke meg fingrene mine. "Snow, jeg elsker deg så faens mye" Han bøyer seg ned og kysser hånden min. I sidesynet kan jeg se at klokken er ti på ett. Øynene mine begynner å lukke seg, jeg er så trøtt. "Jeg elsker deg også, Niall" hvisker jeg før jeg overgir meg til søvnen.

***

Jeg rykker til og åpner øynene. Det begynner å bli lyst, fra døren som vender ut mot balkongen kan jeg høre gjester som går til frokost. Klokken må være noe med åtte.

Magen min rumler av mangelen på mat, etter at jeg har kledd på meg er første prioritering ti pannekaker med egg og bacon.

Sengen føles så kald og ensom ut, så jeg snur meg mot Nialls side. Niall holder meg forsatt i hånden, han snorker lavt og avslappet. Hvis jeg forlater han nå, vil han tro at dette var en engangstilfelle? Nei, ikke vær tåpelig, tenker jeg mens jeg strekker meg mot han og planter et kyss på pannen hans. Han elsker meg.

Jeg skriver en lapp der det står tre enkle bokstaver, legger det på puten og kler på meg; svart skjørt, grå T-skjorte, converse og en jakke i tilfelle det blir kaldt. Med et siste blikk på Niall forsvinner jeg ut døren.

***

Og selvfølgelig springer jeg på den personen jeg vil møte minst i verden; Louis Tomlinson. "Å, beklager" utbryter jeg og ser sjenert på han. Vi er stille en stund, før Louis tar armen min, mumler "vi må snakke sammen" og drar meg til et bøttekott i nærheten. Idet vi kommer inn stenger han døren, og slår på lyset. En naken lyspære begynner å lyse over oss, og bader oss i et oransje skjær.

"Jeg ville snakke om dette i går, men så møtte vi Niall, og, ja..." Setningen dør ut, men jeg skjønner hva han snakker om. Jeg nikker for å understreke at jeg forstår det, og biter meg svakt i underleppa.

Louis beveger seg ukomfortabel mot veggen, jeg ser spørrende på han. Etter noen minutter bryter han den pirrende stillheten. "Jeg ville bare si at jeg er lei meg"

"For hva?" Han har ingenting å unskylde for. Jeg sender han et forvirret blikk.

"For alt" stammer han nølende fram. "At jeg kunne gi deg en infeksjon, kysset..." ramser han opp.

"Nei, det er jeg som skal beklage. Kysset var helt og holdent min feil. Det var en dum ting å gjøre," sukker jeg og biter meg hardere i leppa. "Du har jo Eleanor og jeg har..." Setningen dør ut. "Niall" avslutter Louis stille.

"Ja. Så, jeg beklager" Jeg begynner å gå mot døren, Louis er stille idet jeg passerer han. Idet jeg skal legge hånden min på håndtaket legger Louis en varm og sterk hånd på overarmen min, tvinger meg til å stoppe. "Du skal vite at det var....jeg som...kysset deg" De fire siste ordene kommer stammende fram. Prøvende "Du skal ikke føle deg skyldig på grunn av det"

Var det han som kysset meg? Hjernen min må spille meg et puss igjen. "Å" sier jeg kort. Han ler en stille latter. "Jeg trodde aldri jeg skulle bli en sånn gutt, som kysser andres kjærester. Men med deg kan jeg ikke styre meg" Dette utvikler seg fort til en av twilightfilmene, som jeg overraskende liker. "Der du står nå, med de slitte conversene dine og biter deg i leppa..." Han smiler mot bakken. Et nydelig smil. "Helt siden LA ville jeg kysse deg. Jeg har aldri villet kysse noen så sterk" Kroppen hans har fanget meg mot døren, jeg kan ikke bevege en muskel. "Så kyss meg da" hvisker jeg lavt fram, underbevisstheten min skriker og hviser meg bilder av Niall i senga som sover. Noe annet i meg roper at den skal holde kjeft, beina mine føles som gelé under Louis konstante blikk. Vi ser hverandre inn i øynene, grå mot grønn. Selv om hjertet mitt skriker at jeg skal ta ansiktet hans i hendene mine å kysse han sier hjernen min noe annet. Så jeg trekker meg unna. "Beklager, Louis" Jeg snur meg og skal til å gå ut. Louis hånd legger seg på armen min og snurrer meg rundt. Øynene våres møtes. Og så skjer det. Det er ikke pirrende eller intenst som i amerikanske romantiske filmer, men akkurat som kysset i drivhuset; kort, varmt og elektrisk.

Jeg trekker meg bort fra han, øynene hans er mørke og mystiske. Og kanskje litt triste. Jeg er målløs og litt overrasket, jeg visste ikke at et eneste kyss ville få kroppen min til å reagere som om noen akkurat har utført sjokkbehandling på meg.

Et øyeblikk er han der, så er han borte. Alt som er etter han er en enslig liten blodstripe som renner ned fra såret i leggen.

---

Mer?

Tusen takk for alle de hyggelige kommentarene! Jeg mente ikke at jeg skulle avslutte historien nå, men når den et helt ferdig ( regner ut at den blir på noe med 180 deler).

Så jeg tenkte på å opprette en wattpad account bare for å fortsette å skrive og poste historier. Eller jeg kan bare fortsette å blogge her.

Maria har forhåpentligvis funnet en ny blogger:) Dere får sikkert beskjed når -om-hun begynner snart:)

Tusen takk igjen. Det betyr så mye!

- Ina


07.01.2015 | 08:23 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 103

Ryggen min blir presset mot den kalde døren, hendene mine finner håndtaket og jeg trykker det ned. Niall avbryter kysset, men kysser jeg kort på kinnet. "Ta den tiden du trenger" sier han før han forsvinner inn et annet rom.

---

Jeg nærmest ramler inn på badet, og låser døren bak meg. Siden såret var på leggen min griset det ikke til skjørtet mitt, men jeg bestemmer meg for å kaste det. Jeg trenger ikke flere minner om dagen. Inne på badet skrur jeg på kranene over det store og Viktorianske badekaret, og ser fascinert på det klare vannet som kommer rennende ned i badekaret. Hvor perfekt hadde det ikke vært med et bad nå? Men siden karet er så stort, er det ikke noe annet å gjøre enn å vente.

Speilbildet mitt viser en blek og skremt jente, leppene hennes er såre av den konstante bitingen i underleppa. Hun ser liten og sårbar ut i en altfor stor T-skjorte, ødelagte jeans og noen stygge sneakers Louis kjøpte for noen småmynter ved sykehuset. En jente som tenker på å kysse kjærestens bestevenn.

Såret, som slynger seg langs leggen min i en tykk rød stripe med ti sting i, begynner å verke; de smertestillende midlene jeg fikk på sykehuset må tydeligvis ha sluttet å virke.

Zoe hadde noen smertestillende, men jeg er for lat til å lete etter dem. Nå vil jeg bare synke ned i det varme vannet og slappe av. Etter noen minutter er badekaret nesten fullt opp. Jeg slår av kranene, klær av meg og går uti. Å, det er så deilig og slippe å tenke. På Louis, Niall og hemmeligheten, som tydeligvis alle vet, om Niall.

Mens hodet mitt hviler på den kalde kanten, fanger blikket mitt opp noe som ligger ved vasken, kondomene som Zoe ga meg for så mange måneder siden. Det virket som en dum og barnslig handling da, men nå er jeg ikke så sikker.

Jeg sitter i badet i minst tjue minutter før jeg går opp. Huden min føles varm og myk. Og glødende.

Jeg tørker meg fort, slenger på den altfor store T-skjorten og mønstrer meg i speilet. Badet har ikke gjort noe, jeg er fortsatt liten å sårbar, utenom å gjøre huden min varm og rød.

I sideblikket kan jeg se den lille plastfirkanten, den ligger liksom og balanserer på hjørnet av vasken. Jeg har aldri vært god i det område, antar jeg. Jeg har alltid vært den stille og sjenerte jenta, ikke forførisk som Zoe eller flørtete som Jake. Sex har aldri egentlig fristet meg så mye, for meg var det noe anstrengt og barnslig, (ironisk nok er jeg ikke jomfru) men alle elsker det tydeligvis.

Jeg legger tannbørsten tilbake i toalettvesken min, fingrene mine snapper opp den lille røde firkantete pakken. Er jeg klar? Etter mitt møte med døden virker ikke sex så tåpelig lenger. Og jeg innrømmer at jeg er nysgjerrig.

Nysgjerrig på hvordan det hadde vært (jeg kniper øynene konsentrert sammen for ikke å tenke på Louis). Siden jeg bare har ligget med en gutt, og det var over noen år siden, begynner jeg å bli nervøs. Men jeg er 19 år nå, nesten 20. Tiden med nervøsitet er over.

***

Ute i soverommet er det kaldt, ikke sånn som det var på det varme og dampende badet. Fingrene plukker ubevisst på den røde kondompakken, de skarpe kantene har skrapt meg opp. Det er sent på kvelden, ute er det svart som ibenholt.

Jeg har ikke anelse hvor Niall er, men tanken på at han er her gjør at fingrene mine leker fortere med den lille plastfirkanten.

"Snow? Er alt i orden?" Jeg snur meg, Niall står ved sengen. Håret hans er rufsete, joggebuksen hans henger lavt på hoftene, han har ingen skjorte. Jeg husker at jeg nesten ikke har på meg noe under T-skjorten, bare en svart truse jeg kjøpte på H&M for tusen år siden. En BH hadde ikke vært så galt nå.

Niall kommer gående mot meg, blikket hans fester seg på kondompakken jeg holder i hendene. Jeg holder den oppe, flau og skyldbevist. "Zoe la den her," sier jeg forklarende. "Den var sikkert ment som en spøk"

Nialls sterke og varme armer fanger meg mot brystet hans. Hendene hans legger seg på hver side av ansiktet mitt, og tvinger meg til å se på han. Øynene hans er spørrende og forventningsfulle, og spør spørsmålet han ikke tørr å spørre.

'Er du sikker?'

Er jeg sikker? Louis snurrer kvalmende rundt i hodet mitt, men når alt kommer alt så er han ikke kjæresten min. Folk gjør tabber, ikke sant? Og jeg lar ikke et forvirret kyss forstyrre det jeg har med Niall.

Øynene hans røper et begjær jeg ikke har sett gjennom hele forholdet vårt. Han vil ha meg. Nå.

Underbevisstheten min roper, advarer meg om at han har en hemmelighet som kommer til å forandre mitt og Nialls forhold for alltid. Men hvem bryr seg om det?

Det kan vente til i morgen.

---

3 kommentarer?

Jeg tror jeg skal avslutte historien etter Maria virkelig har sluttet - som er veldig trist.

Og så får vi se hva som skjer:)

- Ina


01.01.2015 | 05:45 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 102

Han fanger meg i en klem bakfra, jeg kan kjenne hans varme kropp mot min kalde, selv om det sikkert er 25 grader.

"Niall" sukker jeg og finner hånden hans. Glem Louis, det er Niall som er her nå. Det er alt som betyr noe.

---

"Du burde hvile, du har hatt en hard natt" mumler Niall i håret mitt. Vi har stått sånn i en evighet, med hans armer rundt meg, min kalde kropp mot hans varme. "Jeg burde nok det" sukker jeg trøtt. Men jeg vil ikke at han skal dra. For hvis han gjør det vet jeg ikke om jeg kommer til å ligge i senga å tenke på Louis, eller han. Og jeg vil ikke være her og finne det ut.

"Men kan du ikke bli hos meg?" Det barnslige spørsmålet kommer ut før jeg får stoppet det. Niall kysser meg kort på hodet, og lar haken hans hvile på skulderen min. "Klart det, men du burde gå på badet, og..." Jeg slipper ut en kort latter, jeg ser sikkert forferdelig ut. Og håret mitt føles som om tusen tonn fett har erstattet den nye hårfargen min.

Niall snurrer meg rundt, og kysser meg lenge. Jeg slipper ut et sukk, og klemmer han hardere inntil meg. Jeg er som gele i armene hans, følelsen av hendene hans som utforsker armene mine gjør meg svimmel.

Tanken på at Louis muskuløse armer holder meg og løper oppover armene mine gjør at hjertet mitt løper løpsk. Fingrene hans etterlater varme og elektriske strøm gjennom hele kroppen min...

Jeg slår opp øynene, for dette er ikke Louis' armer. Det er Nialls, gutten jeg liksom skal være forelsket i. Gutten som elsker meg. Gutten som kysser meg. Jeg må tydeligvis ha slått hodet mitt i fallet, kanskje jeg bare så for meg hele scenen; Louis lepper på mine, den hylende piskende vinden.

Vi nærmer oss døren til badet, jeg vet det fordi jeg kan føle den lille sprekken nær handtaket som jeg oppdaget da jeg og Zoe pakket ut. Jeg lurere på hvor hun er nå. Ryggen min blir presset mot den kalde døren, hendene mine finner håndtaket og jeg trykker det ned. Niall avbryter kysset, men kysser jeg kort på kinnet. "Ta den tiden du trenger" sier han før han forsvinner inn et annet rom.

---

3 kommentarer?

Det slår meg nå at jeg begynte på denne historien på starten av 2014. Jeg har skrevet på den i et år, og jeg har hatt så mange idér som bare utvikles. Jeg har gledet meg til å lese kommentarene deres, og jeg elsker og skrive her. Tusen takk for alle de fine kommentarene deres og får å gi meg selvtillit til å fortsette å skrive!

God nytt år, dere fortjener det!

- Ina


26.12.2014 | 14:22 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 101

"Men han hadde rett; hvis det ikke hadde vært for deg hadde jeg dødd" Louis smiler svakt, og rødmer. "Bare hyggelig"

---

Jeg måtte sy ti sting siden såret var så dypt. Louis måtte rense såret på ankelen, men han klarer seg. For meg er det ikke så gode nyheter.

"Du må holde deg i ro i noen dager. Ingen aktiviteter eller noe som kan gjøre det verre" sier legen, en høy, blond amerikaner, og smiler til meg. Han gir meg litt antibiotika mot infeksjoner, og skriver meg og Louis ut.

Vi er stille på turen hjem. Siden vi ikke fikk sett så mye av Jamaica i går, tar vi en buss som snor seg elegant rundt i den vakre byen. "Håper vi kommer til hotellet snart, Niall må sikkert bekymre seg syk"

"Ikke glem Eleanor" sier jeg med et forsiktig smil idet en høy mann vinker vennlig til meg. Jeg vinker forsiktig tilbake. "Selvfølgelig ikke" sier han og gjengjelder det forsiktige smilet.

---

"Snow?" To sterke armer fanger meg i en omfavnelse med en gang jeg kommer inn døren til rommet mitt. "Jeg var så bekymret. Går det bra? Er du skadet?"

"Slapp av" Louis lener seg mot døren og ser på scenen som utspiller seg foran han. "Hun er okay, hun må bare ikke gjøre så mange aktiviteter" Niall kysser meg på kinnet, og vender seg mot han.

"Takk. Tusen takk" Louis smiler et skjevt smil og sender meg et blikk. Jeg er for barnslig til å gjengjelde blikket, så jeg gjemmer ansiktet i Nialls bryst.

"Bare glem det. Virkelig," Niall går bort til han, og gir han en klem. "Uansett, tusen takk, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort hvis du ikke hadde vært der"

Louis sender meg et blikk over skuldren, mystisk og intenst. Jeg har ikke peiling hva det betyr, så jeg biter meg nervøst i leppa og stirrer sjenert tilbake. Hva skal jeg si? Han har akkurat reddet livet mitt, og jeg vil engang ikke tenke på kysset. Ah, å kysse han var så...annerledes. Mykt og fort, ikke som Nialls varme og intense. Å ha hans lepper på mine føltes så rett... Men jeg rister følelsen av meg; han har kjæreste, og jeg har kjæreste. Det at jeg kysset han (prøver å kvele en tanke som sier at han kysset meg) var simpeltent en desperat og impulsiv handling.

Niall slipper han, og klapper han noen ganger på skuldren. Louis bryter øyekontakten, jeg ser takknemlig bort.

"Jeg får se å komme meg tilbake til rommet. Vi ses" Jeg nikker og sender han et kort smil. Er alt for redd til å se på han, lurer på om hvis jeg hadde gjort det hvilken øyne som hadde møtt meg. Grå, blå, eller kanskje svart?

Idet hånden hans trykker ned håndtaket ser jeg opp fra Nialls bryst. "Takk for at du reddet livet mitt" Han snur seg og sener meg et forsiktig halvsmil. "Som sagt, ikke noe å takke for. Jeg er bare glad jeg kunne hjelpe"

Louis forsvinner ut, Niall lukker døren etter han. "Jeg elsker deg, Snow. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten deg" Han fanger meg i en klem bakfra, jeg kan kjenne hans varme kropp mot min kalde, selv om det sikkert er 25 grader.

"Niall" sukker jeg og finner hånden hans. Glem Louis, det er Niall som er her nå. Det er alt som betyr noe.

---

3 kommentarer?

- Ina


24.12.2014 | 07:55 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 100

Og så kysser jeg henne, mykt og fort. Det er ikke et av de typiske fyrverkerikyssene på film, men et varmt og desperat et. For jeg vil ikke at hun skal dø.

---

Mirakuløst så overlever hun natten. Kombinasjon av varme og trykk på såret gjør at hun ikke dør av blodtap, men hun er utrolig blek den neste dagen.

Jeg våkner av at solen skinner meg i ansiktet, varm og lys. Snow har sovnet på skulderen min, den bleke huden hennes lyser i det skarpe lyset.

"Snow? Våkne" Hun åpner øynene søvnig imens jeg ser på såret hennes. Hun Har blødd gjennom skjorten min og håndkleet, så jeg fjerner dem og legger på et nytt håndkle.

"Det er sikkert noen som leter etter oss" forsikrere jeg og setter meg inntil veggen igjen. "Takk for at du ble hos meg" hvisker hun og smiler. "Bare hyggelig"

Jeg holder hånden min på kinnet hennes i noen minutter før jeg hører noen som roper etter meg. "Vi er her! Fort!"

Snow

Smerten i beinet gjør meg døsig, øynene mine åpner seg slapt idet jeg hører noen som roper navnet mitt. "Fort!" roper Louis før han vender seg til meg igjen. "Hold ut, Snow. Det kommer noen snart"

"Å, gud" Den utydelige skikkelsen til Perrie kommer opp i døra, hun gisper og tar seg til munnen. "Harry! Zayn!"

"Tilkall noen, vær så snill?" hører jeg Louis spørre med lav desperat stemme. Han må virkelig bry seg om meg. Plutselig ser jeg Harry som gir meg en flaske med vann og ber meg drikke. Jeg orker ikke å drikke mer enn noen munnfuller, så Louis må gi meg resten. "Er alt bra med deg, Louis?" Han nikker utålmodig, og fortsetter å gi meg vann.

"Bare ta vare på henne, ikke bry deg om meg"

Etter noen minutter kommer det en lege som renser såret mitt, og legger på bandasje. Han sier noe til Louis som ser unnskyldende ned på meg.

"Ikke bebreid deg selv. Hvis det ikke hadde vært for deg hadde hun dødd. Hjelp meg og flytte henne"

Jeg stønner idet Louis og Harry løfter meg opp på en båre, og bærere meg til hotellet. "Jeg beklager, Snow" gjentar Louis stille mens han holder hånden min.

"Louis, ikke..." begynner jeg forvirret idet jeg kommer inn i lobbyen. "Å, Snow. Louis!" Zoe kommer løpende mot meg og klemmer meg gråtende.

"Hvor var du?" Jeg får ikke svart før noen bærer meg til en sykebil. Louis har fått et kutt på ankelen, så han må få det sterilisert og bandasjert på akutten.

"Jeg mener det, det er ingenting i veien med meg" Legen forklarer at hvis det ikke renses kan det bli infeksjon, Louis mumler noe utydelig og setter seg i bakrommet ved siden av meg.

På vei til sykehuset er Louis stille, han ser stadig bekymret på meg. "Hva var det legen sa? Siden du sa unnskyld hele tiden?" Louis puster dypt inn.

"Han sa at siden håndklærne var skitne var det fare for infeksjoner, og siden du mistet så mye blod var det stor risiko at du møtte ta blodoverføringer, og ditt blod er utrolig sjeldent"

"Men han hadde rett; hvis det ikke hadde vært for deg hadde jeg dødd" Louis smiler svakt, og rødmer. "Bare hyggelig"

---

Ha en gledelig jul alle sammen!

- Ina


24.12.2014 | 07:55 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 100

Og så kysser jeg henne, mykt og fort. Det er ikke et av de typiske fyrverkerikyssene på film, men et varmt og desperat et. For jeg vil ikke at hun skal dø.

---

Mirakuløst så overlever hun natten. Kombinasjon av varme og trykk på såret gjør at hun ikke dør av blodtap, men hun er utrolig blek den neste dagen.

Jeg våkner av at solen skinner meg i ansiktet, varm og lys. Snow har sovnet på skulderen min, den bleke huden hennes lyser i det skarpe lyset.

"Snow? Våkne" Hun åpner øynene søvnig imens jeg ser på såret hennes. Hun Har blødd gjennom skjorten min og håndkleet, så jeg fjerner dem og legger på et nytt håndkle.

"Det er sikkert noen som leter etter oss" forsikrere jeg og setter meg inntil veggen igjen. "Takk for at du ble hos meg" hvisker hun og smiler. "Bare hyggelig"

Jeg holder hånden min på kinnet hennes i noen minutter før jeg hører noen som roper etter meg. "Vi er her! Fort!"

Snow

Smerten i beinet gjør meg døsig, øynene mine åpner seg slapt idet jeg hører noen som roper navnet mitt. "Fort!" roper Louis før han vender seg til meg igjen. "Hold ut, Snow. Det kommer noen snart"

"Å, gud" Den utydelige skikkelsen til Perrie kommer opp i døra, hun gisper og tar seg til munnen. "Harry! Zayn!"

"Tilkall noen, vær så snill?" hører jeg Louis spørre med lav desperat stemme. Han må virkelig bry seg om meg. Plutselig ser jeg Harry som gir meg en flaske med vann og ber meg drikke. Jeg orker ikke å drikke mer enn noen munnfuller, så Louis må gi meg resten. "Er alt bra med deg, Louis?" Han nikker utålmodig, og fortsetter å gi meg vann.

"Bare ta vare på henne, ikke bry deg om meg"

Etter noen minutter kommer det en lege som renser såret mitt, og legger på bandasje. Han sier noe til Louis som ser unnskyldende ned på meg.

"Ikke bebreid deg selv. Hvis det ikke hadde vært for deg hadde hun dødd. Hjelp meg og flytte henne"

Jeg stønner idet Louis og Harry løfter meg opp på en båre, og bærere meg til hotellet. "Jeg beklager, Snow" gjentar Louis stille mens han holder hånden min.

"Louis, ikke..." begynner jeg forvirret idet jeg kommer inn i lobbyen. "Å, Snow. Louis!" Zoe kommer løpende mot meg og klemmer meg gråtende.

"Hvor var du?" Jeg får ikke svart før noen bærer meg til en sykebil. Louis har fått et kutt på ankelen, så han må få det sterilisert og bandasjert på akutten.

"Jeg mener det, det er ingenting i veien med meg" Legen forklarer at hvis det ikke renses kan det bli infeksjon, Louis mumler noe utydelig og setter seg i bakrommet ved siden av meg.

På vei til sykehuset er Louis stille, han ser stadig bekymret på meg. "Hva var det legen sa? Siden du sa unnskyld hele tiden?" Louis puster dypt inn.

"Han sa at siden håndklærne var skitne var det fare for infeksjoner, og siden du mistet så mye blod var det stor risiko at du møtte ta blodoverføringer, og ditt blod er utrolig sjeldent"

"Men han hadde rett; hvis det ikke hadde vært for deg hadde jeg dødd" Louis smiler svakt, og rødmer. "Bare hyggelig"

---

Ha en gledelig jul alle sammen!

- Ina


22.12.2014 | 16:03 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 99

Snows hånd finner min, den er blodig. Sikkert et forsøkt på å stoppe blødningen. "Bli hos meg" hvisker hun og klemmer hånden min svakt. "Alltid" lover jeg henne stille og klemmer den tilbake.

---

"Vi kan ikke forsette sånn" sukker jeg frustert etter noen minutter. Mobilen min er død og Snows ble ødelagt i fallet. Men selv om vi hadde dem er ikke oddsene gode nok. Snow ser sliten opp på meg, hodet hennes hviler på brystet mitt.

"Hva mener du?" Jeg klemmer henne før jeg forsiktig legger henne ned på den kalde bakken. "Jeg skal finne et annet sted for oss. Bare ligg her, jeg blir ikke lenge" lover jeg mykt før jeg reiser meg og går bort mot det møkkete vinduet. Vinden hyler utenfor, jeg kan bokstavelig talt kjenne vinden som slår mot skuret.

Jeg myser og ser meg rundt. Kombinasjoner av regn og vind gjør det vanskelig å se. "Louis" hvisker Snow svakt. "Ser du noe?"

Jeg myser gjennom det tykke regnet til jeg får øye på en dør som står åpen. Den slår høylydt mot et tre, gjennom den høye vinden kan jeg høre de skrikende hengslene. "Ja, noen meter foran oss" Jeg jogger sakte tilbake til henne og løfter henne. Hodet hennes lander slapt på skuldren min, øynene hennes er halvt igjen.

"Klar?" Hun smiler svakt og nikker kort. Jeg klemmer henne nærmere meg før jeg sparker opp døren og går inn i stormen.

Jeg kan høre at Snow hulker inn i brystet mitt, jeg gjør alt for å skjerme henne mot det stikkende regnet som kommer mot oss. Etter noe som føles som år kommer vi endelig fram til døren.

"Vi klarte det" sier jeg med et smil og går inn. Vi er ved et lite basseng, sikkert et privat. Noen solsenger står spredt rundt bassenkanten. Jeg forter meg til dem og legger Snow forsiktig på en før jeg løper bort og lukker døren. Det må være hull i taket; regn drypper jevnt ned i bassenget. Jeg klarer ikke å bestemme meg om det er beroligende eller ikke. Bassenglysene er på, de skinner opp rommet klart og vakkert. Det er ingen dør som kobler det sammen til hotellet, så vi er fanget i stormen. Jeg sukker lettet.

"Snow?" Hun vender hodet sitt til meg og sender meg et smil. "Takk, Louis"

Jeg legger meg ved siden av henne og holder rundt henne til lyden av regnet som raser utenfor.

***

Etter noen timer blir det verre. Jeg må bønnfalle henne og holde øynene åpen, men jeg kan se at hun har mistet masse blod.

"Hold deg våken" hvisker jeg til henne, og holder hånden hennes. "Klart det, Louis. Jeg skal ingen steder"

"Flott, men da må du holde deg våken" Hjernen min jobber på høygir på en måte å redde henne på, men den jobber for sakte, Snows ansikt blir blekere og blekere for hvert minutt som går. Desperat knytter jeg et håndkle, som jeg fant under en av stolene, stramt rundt såret henne, og deretter vrenger jeg av meg skjorten min for å stramme åreknuten mer. "Louis" hvisker Snow trøtt. "Du vil fryse ihjel"

"Jeg kan ikke la deg dø" hvisker jeg og tar noen hår bort fra pannen hennes. "Louis" hvisker hun og beveger hodet sitt svakt til siden. "Se om du finner et teppe der borte" Jeg reiser meg og leter der hun peker. Det enste jeg finner er et lite, men brukbart, varmeteppe som livreddere bruker.

"Hold deg våken, Snow" sier jeg og brer teppet over oss begge. Hun begynner å hulke og lukker øynene.

"Nei, vær så snill Snow. Hold deg våken" Tårer begynner å renne nedover de bleke kinnene, og hun begynner å gråte.

"Ikke gråt, Snow. Jeg er her. Jeg er her" Hun ser på meg med slappe vakre øyne. "Du redder meg alltid" hvisker hun trøtt fram, og sender meg et svakt smil. Jeg smiler lekent til henne. "Noen må jo det"

"Fint" hvisker hun før hun lukker øynene, og blir slapp. "Snow?" Stemmen min er liten og redd, jeg vil ikke at hun skal dø. Hun åpner øynene, og bare ser på meg.

Jeg strekker ut en hånd, og tørker bort tårene hennes. Ansiktet mitt er bare noen centimeter fra hennes, leppene mine berørere nesten hennes. Hånden min finner hennes slappe, mens den andre hånden berører kinnet hennes.

Og så kysser jeg henne, mykt og fort. Det er ikke et av de typiske fyrverkerikyssene på film, men et varmt og desperat et. For jeg vil ikke at hun skal dø.

---

3 kommentarer? Hva tror dere skjer?

- Ina


19.12.2014 | 17:06 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 98

"Vil du virkelig vite det?"

"Ja" hvisker jeg stille. "Okay" hvisker han. Vi er stille en lang stund etterpå.

---

Louis

"Sikker på dette? Det vil forandre forholdet ditt til Niall for alltid" Snow er nervøs, men målbevisst. Jeg må virkelig beundre motet hennes, selv etter alt det hun har gjennomgått så vil hun vite om Barbara og Niall likevel. Jeg vet at Niall vil ut av det, men hun fortjener sannheten.

Jeg skal akkurat til å fortelle henne da vi hører torden. "Hva var det?" Snow høres nervøs ut, jeg tar henne beskyttende rundt midjen. "Sikkert ingenting" sier jeg idet et lyden skjærer gjennom himmelen. "Men det var definitivt noe. Kom" Jeg tar ballen og kaster den mot stranden, før jeg tar Snow's hånd og løper mot stranden. "Vi må finne ly før det er over oss" mumler jeg idet jeg hører enda et lyn.

"Denne veien" Vi løper mot en liten hule i en fjellveggen i enden av stranden, og huker oss sammen akkurat idet en regnskur treffer stranden. "Det går bra" sukker jeg lettet og holder rundt Snow. "Det går bra"

Snow skjelver idet det lyner til igjen. "Louis, vi kan ikke være her. Vi må dra"

"Ja, Okay" Hun har rett, hulen skjermer oss mot regn, men ikke torden. Det kan være farlig og sitte her for lenge. Jeg brer jakken min over henne, og tar hånden hennes.

"Kom igjen" Regnet treffer oss som små steiner, vinden hyler og får palmetrærne til å svaie så mye at jeg er redd for at de skal brekke. Snow er noen skitt bak meg idet hun skriker og faller. "Snow, går det bra?"

Hun hikster og holder seg for benet. Mørkt blod strømmer sakte mellom hendene hennes og ned på bakken. Jeg aner ikke hva som kuttet henne, alt jeg vet at jeg må få henne i sikkerhet.

Jeg løfter henne, og løper med henne gjennom stormen. "Dette går bra, Snow" hvisker jeg mellom sammenbitte tenner. "Bare hold ut"

"Å, se" hvisker hun og peker mot en liten svart hytte. Det ser ikke så varmt ut, men det er ivertfall ly. "Godt jobbet, Snow" sier jeg og løper til huset, og går inn. Og som jeg mistenkte er det ikke akkurat så varmt her.

"Vent her, mens jeg henter noen tepper" Dette er tydeligvis hotellets gartnerbod, for det er fullt med hagesakser og trillebårer. Men ingen tepper, bare noen fillete håndklær.

"Ingen tepper, bare noen håndklær" Snow smiler trett idet jeg setter meg ved siden av henne. Jeg finner fram mobilen min, og skrur på lommelykt sånn at jeg kan inspiktere såret hennes.

Det er ganske dypt, jeg vet ikke om det er skittent. En pøl med blod har samlet seg på gulvet, det er mørkt og seigt. Jeg har ikke gått på livreddningskurs, bortsett fra de timene på barneskolen i Doncaster som jeg nesten ikke kan huske. Og det er ingen dekning her, så jeg kan ikke ringe en lege.

Snows hånd finner min, den er blodig. Sikkert et forsøkt på å stoppe blødningen. "Bli hos meg" hvisker hun og klemmer hånden min svakt. "Alltid" lover jeg henne stille og klemmer den tilbake.

---

3 kommentarer? Hva tror dere skjer?

- Ina


17.12.2014 | 06:11 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 97

Jeg ser målløs etter henne i noen sekunder, hun ser seg over skulderen og blunker lurt.

---

Zoe finner meg i mengden der jeg står med armene rundt overkroppen min lent mot en vegg. "Snow, hva gjør du her? Hvor er Niall?" Jeg trekker på skuldrene, jeg er ikke akkurat i festhumør. "Er det noe i veien?"

At alle er så minstenksom når det gjelder Niall, at alle tydeligvis vet noe jeg ikke vet, og at de ikke kan si det til meg.

"Nei, ikke egentlig," lyver jeg. "jeg er bare sliten etter turen, antar jeg" Zoe klemmer meg fort, før hun drar meg til et bord som står vendt ut mot stranden. "Vent her, jeg går og henter noe å drikke" Hun reiser seg, men fokuserer blikket på to personer noen bord bortenfor oss. "Hva tror du det er for noe?"

Det er Niall og Barbara. Niall stopper Barbara og hvisker noe sint til henne, hun ler og trekker han ut på dansegulvet. Niall ser fortsatt sint ut, men han sier ingenting. "Bitch" mumler Zoe sint. Jeg reiser meg idet jeg føler meg litt kvalm, og begynner å gå mot stranden, som har begynt å bli mørk. "Jeg må bare ha litt frisk luft, jeg kommer om noen minutter" Zoe vinker bekymret til meg og forsvinner.

Jeg tar av meg skoene og holder dem mens jeg går bortover den myke stranden. Månen har begynt å komme fram, jeg blir badet i sølv og huden min lyser hvitt og spøkelsesaktig.

Noen meter foran meg kan jeg se en skikkelse som spiller fotball, jeg går nysgjerrig mot han. Det er Louis, han har tatt av seg skoene. Han har på seg en enkel svart jeans, hvit T-skjorte og en denimjakke. "Å, hei Snow. Fin kveld for litt ballspill"

"Ja, det er vel det" Jeg står og ser på han en stund, før jeg setter meg ned. Han sparker ballen hardt, og sender den mot havet. Han sukker frustrert.

"Jeg skal hente den" Jeg reiser meg, og begynner å gå mot det svarte vannet. Ballen er ikke så langt uti, men langt nok til at vannet kommer over knærne mine. Det er kaldt, men det føles silkemykt mot de varme leggene mine. Jeg lukker øyene et øyeblikk, og ser meg ikke for. Jeg mister balansen, og skal til og ramle bakover idet to sterke armer dytter meg i stående stilling igjen.

"Jeg burde ta betalt, tatt i betraktning at jeg redder deg så mye"

"Hva kan jeg si? Alle jenter trenger en helt som kan redde dem" Louis er stille in stund, bare se på månen som speiler seg i det kullsvarte vannet, tenker tydeligvis på hva jeg sa. Ballen er det ingen som tenker på lenger.

"Hva tenker du på?" Hvis jeg bare fikk betalt hver gang noen spurte meg om det. Jeg sukker og støtter meg til Louis idet jeg mister balansen igjen. "Jeg har deg" forsikrer han meg om, og dytter meg opp i stående stilling igjen.

"Bare at alle er så mistenksomme når det gjelder Niall og meg. Som om de vet noe jeg ikke vet"

"Som meg" Det er ikke et spørsmål. "Ja, som deg" sukker jeg oppgitt, det er ingen vits i å holde det skjult fra han. "Jeg beklager" sier Louis etter en stund. "Jeg mente ikke å gjøre deg sint"

"Det går bra, antar jeg. Skulle bare ønske du kunne si meg det" Blikkene våres møtes samtidig, øyene hans er mørke i lyset fra månen. "Vil du virkelig vite det?"

"Ja" hvisker jeg stille. "Okay" hvisker han. Vi er stille en lang stund etterpå.

---

3 kommentarer? Hva tror dere skjer neste gang?

- Ina


12.12.2014 | 16:33 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 96

Jeg hadde dødd hvis jeg sa den egentlig grunnen, så jeg bare spiller med. "Sikker?"

Niall nikker og kysser meg mykt på leppene. "Vi ses i kveld" Han smiler en siste gang før han forsvinner bortover gangen.

---

"Å!" Zoe sukker frustrert og rufser til håret sitt igjen. "Håret mitt er et rot!" Jeg fletter håret mitt i en enkel flette, og lar den hvile på skuldrene min. "Kan du ikke bare la det være sånt?"

Hun sender meg et 'hva faen' fjes og forsetter å børste det ut med fingrene. "Her, la meg hjelpe deg" Jeg er ekspert på å lage fletter siden mormor var frisør. Hun og jeg brukte timer på å lage dramatiske fletter og hårfrisyrer på mammas hår.

Jeg fletter en flette som går rundt rundt hodet hennes og ned på skulderen hennes. "Takk, Snow" sier hun takknemlig før hun begynner å sminke seg. Jeg finner fram klærne mine; et vaffelprintet hvit skjørt, en enkel brun singlet, og enkle svarte pumps.

"Elsker skjørtet" sier Zoe mens hun tar på seg sitt antrekk; en svart maxikjole fra Chanel.

"Festen starter snart, vi burde gå" Jeg tar på meg en rød leppestift fra Mac, og følger etter Zoe ut i den mørke og varme natten.

***

Festen holdes i et telt ved siden av hotellets private strand. Vannet er mørkt, og små bølger skyller mystisk mot land. "Hei!" Eleanors armer klemmer meg svakt, og deretter Zoe. "Jeg visste ikke at du skulle komme. Kom igjen, Perrie og Sophia er her også" Zoe sende meg et forvirret blikk, jeg har tydeligvis glemt å si hvem Sophia, Eleanor og Perrie er.

"Jeg forklarer det senere" lover jeg stille idet jeg smiler vennlig til Perrie. Festen er så pen og glamorøs. Resten av Litte Mix er der, Ed Sheeran, Simon Cowell, fire gutter som heter 5sos og mange flere som jeg ikke engang kan navnet på.

En gutt byr meg opp til dans, og siden jeg ikke ser Niall noe sted takker jeg ja. Navnet hans er tydeligvis Ashton, og han er med i 5sos. Han er hyggelig, men siden jeg ser etter Niall i mengden kan jeg ikke nyte dansen fullt ut.

Etter dansen setter jeg meg utslitt ved et bord, og nipper til et glass vann. "Kan jeg sette meg her?" Jeg ser opp på en jente som jeg bare har sett på bilder fra Maybaline og Victoria Secret.

"Eh, klart det" stammer jeg fram imens hun tar ut en stol. Hun er slående vakker; høy, tynn, skinnende hud, brunt glinsende hår (som har blitt satt opp i en elegant knute i nakken) fyldige rosa lepper...

"Liker du festen?" Jeg trekker på skuldrene, ikke sikker på hva jeg skal svare. "Ja, jeg har aldri vært på en fest som denne før. Du?"

Hun trekker nonchalant på skuldrene. "Den er okay" Vi blir stille, bare ser på folkene som danser og snakker.

"Niall er noe for seg selv, syns ikke du?" Hun peker mot et bord hvor Niall og mannen han snakket med i bryllupet, for så mange måneder siden, snakker intenst sammen.

"Hva mener du med det?" Hun blunker lurt til meg. "Det vil tiden vise seg" Hun blunker til meg før hun reiser seg. "Det var hyggelig å snakke med deg" Hun smiler lurt før hun forsvinner i mengden.

Jeg ser målløs etter henne i noen sekunder, hun ser seg over skulderen og blunker lurt.

---

Jeg drar til Thailand på søndag, så jeg vet ikke om jeg får postet noe i julen med mindre jeg har wifi. Hvis det er tilfelle ses vi i Januar:)

- Ina


10.12.2014 | 16:11 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 95

Selv om jeg har en anelse. Louis vet noe om Niall jeg ikke vet, og jeg akter og finne det ut. Louis roper at vi må komme, så Zoe drar meg, heldigvis, til baksetet og setter seg ved siden av meg.

---

Og Louis hadde rett, det tar bare ti minutter å komme fram til hotellet. Det er stort, mye større enn i Amsterdam. Det i Amsterdam var gammelt og viktoriansk, mens dette tydeligvis er høymoderne; stort, hvitt med store balkonger utenfor hvert rom.

"Dere har rom ved siden av oss" Vi følger etter Louis opp noen etasjer til rommet vårt. "Vi ses vel" Med et fort smil og et lite bukk er Louis borte.

"Snakk om service" mumler Zoe og går bort til en av de store sengene. Rommet er stort og lyst. Det er sikkert større enn hele overetasjen vår hjemme tilsammen.

"Jeg tror jeg skal ta meg en dusj" Zoe smiler til meg før hun forsvinner inn på badet, og lukker døren bak seg.

Jeg vrenger av meg de klamme klærne, og tar på meg en T-skjorte der det står "we Should totally make out" som jeg kjøpte på TopShop. Utslitt ramler jeg sammen på senga, og lukker øynene. Bare lytter til bølgene som slår mot stranden, latteren til andre gjester, og noen som banker på en dør...

"Snow?" Jeg ser opp, bankingen kommer fra vår dør. Jeg går for å åpne, og noen blå øyne møter mine. "Eh, hei" Blikket hans hviler på T-skjorten min, et lite smil brer seg om munnen hans.

"Niall" stotrer jeg usikkert fram. Han smiler til meg, og tar hånden min. "Har du savnet meg?"

Jeg ser ned på hendene våre idet Nialls plasserer hånden sin på nakken min. "Jeg har savnet deg sånn, Snow" Og jeg skulle så gjerne sagt det til han også, men munnen min forblir lukket.

Jeg ser opp på kjæresten min. Leppene mine skjelver. "Hei" Og det skjer så fort. I et øyeblikk ser jeg opp på Niall, i et annet trekker Niall meg inn i et langt og intenst kyss. Ryggen min møter en vegg, og jeg kan kjenne hendene hans på midjen min.

Og mens jeg kysser han tilbake tenker jeg på Louis. Og hvordan det ville vært og ha hans lepper på mine. Men han har kjæreste som han elsker, og jeg har en kjæreste jeg virkelig liker, og han er fantastisk og vakker, så jeg lukker øynene og bare nyter øyeblikket.

***

"Å, beklager" Jeg avbryter kysset, og ser mot lyden av stemmen. Louis står og ser på oss med et utydelig blikk. Øynene hans møter mine, jeg ser sjenert ned. Niall slipper meg brydd.

"Hei, kamerat. Hva skjer?" Louis blunker og avbryter øyekontakten vår. Han smiler mot Niall. "Jeg skulle bare gå til lobbyen" Han beveger seg forbi oss, og forsvinner ned gangen. Jeg nøler brydd og beveger meg mot døren. "Det var hyggelig og møte deg igjen, Niall"

"Er du flau siden Louis så det? For du trenger ikke å være det" Jeg hadde dødd hvis jeg sa den egentlig grunnen, så jeg bare spiller med. "Sikker?"

Niall nikker og kysser meg mykt på leppene. "Vi ses i kveld" Han smiler en siste gang før han forsvinner bortover gangen.

---

3 kommentarer?

- Ina


08.12.2014 | 21:51 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 94

"Jenter, skynd dere!" roper Louis fra gangen, og forsvinner ned trappen. "Så skvetten du skulle være i dag" ler Zoe idet jeg rykker til. "Ja, sikkert"

Zoe mumler noe, og lukker lokket på kofferten. "Neste stopp, Jamaica"

---

Jeg sukker drømmende og lener meg bak i setet. Louis ser seg trøtt over skulderen på meg, og gliser. Å, han er så vakker.

"Imponerende, synes du ikke?" Jeg sener han et usikkert smil, og ser ut av vinduet igjen. Louis sukker og snur seg bort.

"Er det ikke fantastisk?" Zoe kommer og setter seg dramatisk ned ved siden av meg. "Jo" Jeg smiler svakt til henne før jeg ser ut av vinduet igjen. Zoe himler oppgitt med øynene. "Da så"

Jeg føler meg litt slem for at jeg er så avvisende, men Zoe hadde dødd hvis jeg sa at jeg begynner å bli forelsket i Louis. Antar jeg.

"Men S? Gleder du deg til å se Niall igjen?" Louis hode dukker opp fra setet hans. Jeg nøler svakt. "Snow?" Jeg rykker til, og ser inn i de stadig skiftende øynene. Han fikk tydeligvis med seg det. Skyldfølelsen gnager seg lenger og lenger inn i brystet mitt, jeg krymper meg stille.

"Ja, klart det" Jeg smiler et lite smil, ignorerer den lille stemmen min som skriker til meg det motsatte. Louis smiler og setter seg ned igjen. "Jeg er sikker på at Niall savner deg like mye som du savner han"

"Takk, Louis" Blikkene våres møtes gjennom sprekken i setene. Hans mørkeblå mot mine grønne. "Ingen årsak"

---

Luften er varm og deilig. Zoe klemmer meg, automatisk klemmer jeg henne tilbake. "Kom igjen, vi har ikke hele dagen" sier Louis en anelse utålmodig. Zoe sender meg et forvirret blikk, jeg bare trekker på skuldrene og følger etter Louis til utsjekkingen.

"Guttene møter oss ved hotellet" Louis gir oss bagasjen vår, og skysser oss til parkeringsplassen. En stor og svart Range Rover står der og venter på oss.

"Det tar bare noen minutter. Du er hos Niall på null komma niks" Louis smiler stramt til meg før han setter seg inn bak rattet. Zoe kommer opp ved siden av meg med armene i kryss.

"Hva var det for noe?"

"Jeg vet ikke" Selv om jeg har en anelse. Louis vet noe om Niall jeg ikke vet, og jeg akter og finne det ut. Louis roper at vi må komme, så Zoe drar meg, heldigvis, til baksetet og setter seg ved siden av meg.

---

3 kommentarer?

- Ina


05.12.2014 | 14:17 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 93

"Nei" Han tar hånden min, og bare holder den. "Du er fantastisk" Og med de ordene forelsket jeg meg på samme måte som Hazel. Sakte og så alt på en gang.

---

"Opp og stå!" Jeg krymper meg og forsvinner under den varme dyna. "Kom igjen!" Dyna blir revet av meg, og jeg rykker til av den plutselig kulden. "Kom igjen, vi må dra om noen timer" Zoe tar opp en pute, og begynner å slå meg med den. Det er ikke vondt, siden puten er utrolig myke, men det er irriterende. "Jeg kommer" Jeg setter meg opp og gjesper. Zoe ser utålmodig på meg, og begynner å kaste klær på meg; BH, skjorte, shorts, sko...

"Jeg er våken" Jeg begynner å kle på meg langsomt, og reiser meg. "Når må vi være på flyplassen?" Zoe trekker på skuldrene. "Vet ikke, men Louis sa vi måtte skynde oss"

Louis. Bare navnet hans gir meg frysninger. Jeg har unngått han siden hele bassengepisoden. Og jeg vet at det er galt, men jeg er så sint. Sint med en gnagende skyldfølelse i brystet. Fordi Louis skulle være Niall. Det var han jeg skulle sagt alle de tingene til, farge håret mitt med, og forelske meg i. Men det skjedde med bestevennen hans. Når det egentlig skulle vært han.

"Er det noe galt?" Zoe ser bekymret på meg, hun har tydeligvis fått med seg at jeg har blitt så stille. Jeg trekker pusten dypt, og tar meg sammen. Glem Louis, etter noen få timer skal jeg se Niall igjen. Og det kommer til å bli fantastisk.

Du er fantastisk...

Helvete, uansett hva jeg tenker på virker det som om jeg ikke får Louis ut av hodet. "Pakk, pakk!"

Det er utrolig at Zoe hadde med en ekstra koffert, siden vi aldri hadde fått ned alt det vi kjøpte i min eller hennes lille. Louis sa det kom til å bli en fest når vi ankom Jamaica, en fest for å feire det fjerde albumet. Og siden Zoe elsker ordet 'fest' dro jeg og hun, med Louis i skjølvannet, og shoppet. Mye.

"Jenter, skynd dere!" roper Louis fra gangen, og forsvinner ned trappen. "Så skvetten du skulle være i dag" ler Zoe idet jeg rykker til. "Ja, sikkert"

Zoe mumler noe, og lukker lokket på kofferten. "Neste stopp, Jamaica"

---

3 kommentarer?

- Ina


03.12.2014 | 20:08 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 92

"I hvilken farge da?" Han virker oppriktig, ikke uinteressert eller høflig. Bare oppriktig. "I burgunder?"

"Vel, nå kommer den drømmen til å bli til virkelighet" sier han og stopper bilen.

---

"Tuller du?" Jeg og Louis står og skal betale for fargingen av det nå brystlange burgunder røde håret mitt. "Nei, jeg mener det" sier han og betaler. Klippen pluss fargingen må ha kostet minst 500 dollar. "Uansett, så er det et privilegium at det var jeg som oppfylte drømmen din"

Jeg følger etter han ut av hårsalongen til bilen. "Kom igjen, Snow. Du ser pen ut"

"Takk" sukker jeg og lar fingrene løpe gjennom det korte, og mye lettere, håret. "Niall kommer til å besvime når han ser deg. Garantert" Louis kjører til Harrys hus, parkerer og sammen går vi i stillhet til det store og opplyste huset.

"Men det er noe jeg lurer på" Louis tar hånden min, og drar meg til bassenget i bakhagen. Det er stort og rundt. Vannet reflekterer lyset, så vi blir badet i klart blått lys. Vi blir møtt av vennlig klukking og mystisk mørke. Det eneste lyset kommer fra bassenget.

"Det er ikke for å være dust eller noe, jeg er bare virkelig nysgjerrig" Jeg ser forvirret på han, hva vil han med dette?

"Hva, liksom, gjør du og Niall når dere er sammen?" Han virker nysgjerrig, ikke på en ekkel måte, men oppriktig. På en måte.

Jeg tenker etter; de siste ukene har vi egentlig ikke gjort så mye. Kanskje sett på noen filmer, og spist popcorn. Siden jeg måtte pugge, og Niall måtte forberede seg til Amerika hadde vi ikke akkurat så mye tid til å gjøre 'vanlige' kjæresteting.

"Så på filmer for det meste. Og han lærte meg Drunk av Ed Sheeran på gitar" Jeg trekker på skuldrene. "Og?" sier Louis og ser forventningsfullt på meg. Jeg trekker på skuldrene igjen. "Og det er det, antar jeg. Hva mer?" Louis beveger seg litt mot meg, og ser nysgjerrig på meg. "Gjør dere ikke noe vanlige ting? Kyssing og sånt?"

"Eh..." Jeg nøler, dette er ikke akkurat det jeg vil diskutere med Louis. Vi har jo nettopp blitt venner, men idet jeg ser i de mørkeblå øynene, som jeg kan banne på var grå i dag på stranden, vet jeg at han ikke kommer til å dømme meg. Så derfor sender jeg han et lite sjenert og litt vennlig smil. "Nei. Det blir ikke så mye av det" Der, jeg sa det. Og det er sannheten. Det eneste kysset vi delte var i Amsterdam, og jeg følte ikke akkurat at Nialls sofa i stua var like magisk som i den hollandanske byen.

"Hvorfor?" Jeg trekker på skuldrene igjen. Hvis han hadde visst svaret hadde han ledd og gjort narr av meg. "Jeg lover og ikke le" Gud, kan alle britiske gutter lese tanker?

"Amsterdam var så fantastisk og magisk. Og jeg vil liksom spare på det. Og nå synes du sikkert jeg er en eventyrpsyko" Jeg smiler svakt, og senker bena mine ned i det kjølige vannet. Vi er stille en stund, og hører på vannet som klukker muntert, fuglene som kvitrer her og der, og den fjerne lyden av bølger som slår mot stranden, før Louis bryter stillheten. Og i det øyeblikket er alt, fra havet til insektene som slår seg ned på blomstene ved siden av oss, fullstendig magisk.

"Nei" Han tar hånden min, og bare holder den. "Du er fantastisk" Og med de ordene forelsket jeg meg på samme måte som Hazel. Sakte og så alt på en gang.

---

3 kommentarer?

Ville bare si tusen takk for alle tilbakemeldingene! Var litt nervøs for å flette inn Louis på den måten siden jeg aldri har lest en historie med en sånn tvist før.

Men det ser ut som dere likte det:)

- Ina


01.12.2014 | 15:13 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 92

Jeg er ikke sikker. Øynene hans er kalde og varme på en gang. Og intense.

I et sekund er jeg sikker på at jeg vil kysse han, det er ikke noe annet jeg vil enn å kjenne hans lepper på mine. Og idet jeg drukner i øynene hans, vet jeg at han tenker på det samme.

---

"Er alt bra med dere?" Øyekontakten vår brytes, Louis ser opp på den gamle damen som spurte oss og smiler. "Nei, bare er uhell" Damen smiler og går bort til benken sin igjen.

Louis hjelper meg opp. "Kanskje vi skal dra tilbake?"

"Sier du det?" Vi drar tilbake til til mannen og leverer skøytene tilbake. Louis unnskylder seg, og går for å hente bilen. "Så søtt par" Jeg snur meg og ser den gamle damen som jeg møtte noen minutter siden. Hun er sikkert 70 år, men hun smiler vennlig. Hun minner meg om bestemoren min, hun har til og med de samme smilerynkene rundt munnen.

"Eh, hei" sier jeg litt usikkert og setter meg ved siden av henne på en svart benk. Hun hiver ut noen brødbiter til noen duer, og børster noen småsmuler av buksen sin.

"Er dere sammen?" Jeg ser på henne, og ler kort. "Nei, vi er bare venner"

Damen smiler drømmende. "Min Henrik og jeg var også bare venner. Vi har vært gift i mer enn førti år. Mye kan skje, vet du"

Jeg rødmer og ser ut mot stranden. Et par kysser noen meter foran oss, og bortenfor dem igjen sitter en gutt og jente og klemmer. "Takk, men jeg har faktisk kjæreste, han heter Niall. Og det har han også. Eleanor"

"Å, beklager" Damen kaster ut noen brødsmuler igjen, og sukker. "Jeg håper din Niall kan gjøre deg like lykkelig som min Henrik har gjort meg"

"Takk. Det håper jeg også" sier jeg og ser opp mot promonaden idet jeg hører navnet mitt. "Jeg må gå, men det var hyggelig å snakke med deg"

"I like måte, kjære" sier damen og smiler trøtt.

***

"Hva er det med din og Nialls boksitat greie?" Jeg ler og stryker håret mitt bak øret. "Jeg vet ikke, det bare skjedde" Jeg trekker på skuldrene, og lar håret mitt bli fanget i vinden som suser forbi oss.

"Med hva da?"

"Det startet med 'hva er historien din' og sluttet med 'jeg har enda ikke vendt meg til deg'"

Louis nikker oppslukt i tanker. "Men hva er historien din? Hobbyene dine, det du brenner for, ditt første kyss. Eller har du fortalt det til Niall?" Jeg trekker på skuldrene igjen, faktisk så har jeg ikke det. Det eneste jeg har fortalt er at jeg elsker dansing, John Green, tulipaner, om Matt og at favorittfargen min er lavendel. Det er egentlig ikke sant.

"Jeg tar det som et nei. Så, vil du fortelle meg det?"

Jeg trekker pusten, og begynner å fortelle. Og det føles så naturlig i Louis kalde bil med The Fray spillende dempet på radioen. Så jeg forteller alle de små detaljene; at jeg elsker mopser, at favorittmaten min er spagetti, hobbyene mine (som består av lesing), at jeg vil bli forfatter... "Og favorittfargen min er lavendel. Men den konkurrere med burgunder"

"Jaså" sier Louis og ser interessert på meg. Hele veien rundt LA har han lyttet og kommet med små kommentarer.

"Har du noen hemmelige drømmer?" Jeg ler ertende. "Jeg har en hemmelig drøm om å bli sparkepike i Las Vegas"

"Nei, jeg mener det. Virkelig" Jeg sukker og fingrer med en lokk av håret mitt. "Vel, jeg har alltid drømt om å farge håret mitt. Hvis det gir mening"

"I hvilken farge da?" Han virker oppriktig, ikke uinteressert eller høflig. Bare oppriktig. "I burgunder?"

"Vel, nå kommer den drømmen til å bli til virkelighet" sier han og stopper bilen.

---

Beklager at det ikke kom en ny del igår. iPaden døde og jeg fant ikke laderen før klokken elleve igår.

I går var sansynlig den siste StorySunday jeg har. Fordi det er veldig stressende for meg å huske på at jeg skal legge ut to deler istedenfor en. Så nå kommer det en del på mandag, onsdag og fredag. Håper dette er greit og at dere forstår:)

- Ina


30.11.2014 | 14:40 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 90

"Zoe? Det skjedde noe rart i går..." Og så begynner jeg og fortelle om det som skjedde med Louis. Hun ser på meg, og smiler. "Ser ut som om Niall har konkurranse"

---

"Ser ut som om vi må dra alene" Vi går ned trappen sammen, Louis holder opp døren for meg og jeg går ut i den varme LA luften.

"Hvordan følte Zoe seg?" spør Louis bekymret, "hun så ikke bra ut" Jeg leker nervøst med en lang svart hårlokk idet jeg svarer "ikke bra, men hun sa vi skulle kose oss"

Louis blunker til meg, og kjører ut til hovedveien.

***

"Hvor vil du først?" Jeg trekker på skuldrene, og ser på kartet jeg fikk på flyplassen. "Alt ser så fantastisk ut" Jeg ser på han over kartet. "Jeg vet vel ikke, du får velge"

"Hvis du sier det så" Han blunker til meg, og kjører mot havnen. Det er det hundrevis av folk i bikini, uten skjorte, i kostymer, folk som jogger, hunder, familier, hele pakka.

"Håper jeg finner en parkeringsplass" mumler Louis og leter etter en plass i havet av biler. Etter noen minitter finner vi en, Louis parkerer og vi går ut i den salte luften.

"Kom" Louis tar hånden min, og guider meg gjennom folkemengden. "Vil dere leie rulleskøyter?" En stor mann med bart smiler til oss, og vinker oss fram.

"Hvorfor ikke?" Louis leier noen svarte skøyter, mens jeg leier noen grønne skøyter som sikkert kommer fra en diner i 1940.

"Ha en god tur" roper mannen etter oss mens vi skøytet bortover promonaden. Jeg griper Louis muskuløse underarm, og greier så vidt å holde meg på bena.

"Vanskelig?"

"Ja" mumler jeg og strekker ut armen min sånn at jeg ikke tryner i betongen. Louis skøyter bak meg, og holder meg oppe. "Takk"

Vi fortsetter å skøyte helt til vi kommer til en del av promonaden som det nesten ikke er folk på. De eneste som er der er meg og Louis, en gammel dame som mater noen fugler og noen småjenter.

"Tror du at du kan stå på egne ben?"

"Unnskyld?" sier jeg og snur meg sånn at jeg ser på han. Øynene hans er vennlige og lekne. "Tatt i betraktning at jeg måtte holde deg oppe i ti minutter sier meg at du ikke er den beste på skøyter. Så, det med egne bein..."

"Kom igjen" oppfordrer jeg han, og ser foran meg igjen. "Klar?

"Okay" sier han idet jeg nikker. Han slipper meg, og jeg begynner få skøyte. Det går bra i noen sekunder, men jeg holder på å miste ballansen. "Å" utbryter jeg idet jeg føler at jeg detter mot den harde betongen. Noen griper fatt i meg, men jeg tar han med i fallet.

"Beklager" sier jeg omtåket og prøver å reise meg opp. Siden Louis tok tak i meg slo jeg meg ikke så hardt. Men jeg har et sår på benet mitt som svir litt.

Jeg ser opp, og møter med en gang Louis grå øyne. Var de ikke blå? Jeg er ikke sikker. Øynene hans er kalde og varme på en gang. Og intense.

I et sekund er jeg sikker på at jeg vil kysse han, det er ikke noe annet jeg vil enn å kjenne hans lepper på mine. Og idet jeg drukner i øynene hans, vet jeg at han tenker på det samme.

---

Hva tror dere skjer videre?

- Ina


28.11.2014 | 23:03 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 89

Men Niall måtte jobbe, tenker jeg litt sint og river en bit av det søte og fyldige eplet. Den hvite saften renner sakte, men sikkert, ned fra hånden min og ned på bordet.

---

Klokken viser halv åtte på morgenen. Jeg grynter lavt, og setter meg opp. Vinduet står åpnet, varm og fuktig luft strømmer inn og gjør rommet mitt kjølig.

"Opp og hopp. Det er en stor stor dag foran oss!" Zoe kommer inn med en sky av Chanel No 5. "Jeg snakket med Louis i gangen. Han sa han skulle vise oss byen, og alle butikkgatene som Rodeo Drive"

"Spennende" sier jeg groggy, og kler på meg en svart BH. "Ja, ikke sant?" sier Zoe entusiastisk, hun har tydeligvis ikke hørt den oppgitte tonen i stemmen min.

"Jeg har ikke akkurat imot noe med å henge med han hele dagen" sier hun med et lurt smil. "Han har kjæreste. Eleanor, husker du?" Jeg tar på meg et grått skjørt, en enkel hvit T-skjorte og noen Converse.

"Jada, selvfølgelig" sier hun avvisende, og ser seg selv i det store speilet ved døren.

"Kom igjen, Snow. Vi har ikke hele dagen" Jeg setter håret mitt opp i en dott, og følger etter Zoe ned til kjøkkenet.

***

En time senere sitter Zoe over toalettet og spyr opp hele frokosten hun stappet i seg for noen minutter siden.

"Jeg tror du skal være her, Okay?" Jeg stryker henne trøstende på ryggen mens Louis går for å hente et glass vann. Hun ser på meg, og nikker svakt.

"Du har vel rett" Hun brekker seg igjen, og spyr opp i toalettet igjen. "Jeg skal kjøpe noe til deg fra Rodeo" lover jeg og setter det lange håret hennes i en dott.

Hun sier et svakt takk, og brekker seg igjen. "Det må sikkert ha noe med de rettene du spiste på flyet i går" Hun banner stille, jeg tar hånden hennes og klemmer den trøstende.

"Zoe? Det skjedde noe rart i går..." Og så begynner jeg og fortelle om det som skjedde med Louis. Hun ser på meg, og smiler. "Ser ut som om Niall har konkurranse"

---

3 kommentarer?

Sorry for kort del, lengere deler kommer snart:)

Følg meg gjerne på Twitter @4ever_2 og Instagram inali99 :)

- Ina


26.11.2014 | 20:12 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 88

"Kom" sier han og går mot døren. "Jeg skal følge deg til kjøkkenet"

---

"Det er bare å slå seg løs" Louis kaster et rundstykke til meg og biter et stykke av sitt eget. "Takk" sier jeg stille og river av en del og putter det i munnen. Louis ler og dulter vennlig i meg. "Er du flau over at du gikk deg vill? Ikke uro deg, jeg gikk meg også vill de første ukene jeg var her"

"Delvis" mumler jeg sjenert. Han ler og kaster en drue på meg. Jeg fanger den, og holder den mellom fingrene mine."Snow, kom igjen da vel. Det er ikke noe å være sjenert over"

"Men du er jo ikke akkurat sammen med bestevennen min" poengterer jeg og tenker på bryllupet da Niall oppførte seg så rart på grunn av at Harry ga meg et kyss på kinnet. "Nei, jeg er vel ikke det. Men bare så det er sagt, jeg elsker kjæresten min. Og vi stoler på hverandre"

"Så du mener at jeg og Niall ikke stoler på hverandre?" Jeg hever et øyenbryn, og stirrer på han. Han sier ingenting på en stund, bare ser ned på hendene mine. Det er stille i noen lange minutter før Louis kremter. "Alt jeg sier at det er to sider av en person, Snow. Okay?"

"Okay?" spør jeg forvirret, ikke helt sikker på hva jeg skal si. Louis tar armen min, og holder den svakt. "For jeg bryr meg virkelig om deg, Snow, og hvis vi skal være venner så vil jeg at du skal vite at du kan stole på meg" Han smiler svakt, før han forsvinner ut i hagen.

***

Jeg er stille en lang stund, prøver å fordøye det Louis sa. Hva mente han med at "det er to sider av en person". Hjernen min jobber på høygir for å finne en grunn eller en teori, men nei. Uansett hvilken grunn Louis har så er de ukjente for meg.

Jeg skyver det bort, skyver det så langt inn i hodet mitt som mulig. Uansett, tenker jeg og tar et blodrødt eple fra en skål, så skal ikke jeg snoke i andres saker.

Men den siste setningen klarer jeg ikke å skyve bort.

For jeg bryr meg virkelig om deg, Snow.

Jeg føler meg smigret, og jeg bryr meg om Louis. Virkelig. Han er snill, morsom, utadvendt, søt, og vennlig. Og han brydde seg så pass at han hentet oss på flyplassen og blir her med oss i noen dager.

Men Niall måtte jobbe, tenker jeg litt sint og river en bit av det søte og fyldige eplet. Den hvite saften renner sakte, men sikkert, ned fra hånden min og ned på bordet.

---

Hva tror dere skjer videre?

3 kommentarer?

- Ina


23.11.2014 | 22:16 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 87

Han smiler og bukker elegant mot meg og Zoe.

"Jeg har fått den ære og vise dere rundt i denne solrike byen. En gentleman tvers igjennom" Han blunker og leder oss gjennom det latterlige store huset.

---

"Tuller du?!" Zoe legger seg ned i den store dobbelsengen, og ser drømmende opp i taket. "Dette er minst ti ganger større enn huset mitt"

Zoe's foreldre eier en gigantisk villa i skogen noen minutter utenfor London. Første gangen jeg var der gikk jeg meg vill, det tok minst ti minutter før noen fant meg. Jeg grøsser på tanken hvis jeg gikk meg vill i dette huset.

Louis leder meg noen dører fra Zoe's rom, og åpner en kremfarget dobbeldør til noe som tydeligvis er rommet mitt. "Håper du liker det" sier han sjenert. Det er å overdrive litt.

Rommet er like stor som stua hjemme, det er malt i lyse farge bortsett fra én vegg som er malt dyp blå. En himmelseng er plassert midt i rommet som vender ut mot en stor hage. I horisonten kan jeg skimte stripen med dyp blått hav.

Noen møbler er plassert elegant rundt i rommet, og en gjennomsiktig dør leder til et stort og eksklusivt bad.

"Det er nydelig" Louis smiler, tydeligvis glad for at jeg liker det. Men hvem ville ikke det?

"Rommet mitt er i underetasjen hvis det skulle være noe" Louis smiler en siste gang før han forlate meg, og jeg endelig kan ta av meg den tynne bomullsgenseren min og klamme brune shorts som jeg kjøpte i Amsterdam.

Uten å se meg selv i speilet kler jeg på meg en gammelrosa T-skjorte, noen denimshorts og noen søte Mary Jane sko jeg kjøpte med Zoe. Med håp om at dette ikke ble for varm, går jeg ut for å finne et kjøkken.

Og går meg vill.

***

Jeg har ruslet rundt i ti minutter før jeg finner noe som ser ut som rommet mitt igjen. Siden jeg glemte mobilen min på rommet mitt kunne jeg ikke ringe Zoe og spørre om veien, og jeg glemte å spørre om Louis nummer. Jeg ber til Gud at det er det rette rommet, lukker opp døren og går inn.

Og det er ikke mitt rom. Rommet er mindre og i andre farger. En svarte koffert ligger ved vinduet som er vendt mot Zoe's rom; jeg kan se kjolene hennes henge på rad og rekke ved vinduet.

Shit, dette er Louis rom. Jeg skal akkurat til å snu og gå ut igjen da jeg hører Louis lattermilde stemme, "noe du lurer på?

Jeg snur meg sjokkert rundt, og ser umiddelbart sjenert ned i gulvet. Louis hår er fuktig, han har bare på seg et håndkle. Shit.

"Eh, hei" Siden jeg føler meg for sjenert til å se på han, snakker jeg til knærne mine. "Jeg skulle bare finne kjøkkenet" Blodet strømmer til ansiktet mitt, jeg forbanner alle klisjéne i verden. Hvorfor må gutter tørke seg i rommene sine, stua eller et Gud vet hvor sted en jente kan ramle innpå dem. Kan de ikke bare tørke seg på badet, som normale mennesker?

"Kjøkkenet er noen etasjer nede" Jeg kan høre at han beveger seg, men jeg stirrer fortsatt stramt ned på knærne mine. Zoe hadde sikkert spurt hva som var greia ( "han er søt, uansett så er det ikke sånn at vi ikke ser toppløse menn springe rundt hele tiden"). Vel, (1) jeg har kjæreste (2) han har kjæreste, og (3) han er kjekk som faen.

"Du kan se opp nå" sier Louis med en latter. Jeg ser motvillig opp, Louis har skiftet til jeans, men han har ikke skjorte på. Jeg rødmer igjen, han ler.

Brystkassen hans er hard, jevn og solbrun. Ikke som Nialls blek og fast. Louis ser at jeg stirrer, og gliser. For å dekke over det pinlige øyeblikket retter jeg meg opp og sier "jeg liker tattoveringene dine". Patetisk.

"Takk, jeg begynte å tenke om de var alt for store. Men hvis du sier det så" Han smiler vennlig, henter en T-skjorte, med Vans' logo, og tar den på seg. "Kom" sier han og går mot døren. "Jeg skal følge deg til kjøkkenet"

---

3 kommentarer?

https://screen.yahoo.com/live/event/american-music-awards

Tror dette er linken til AMAs, jeg kan ta feil. Og jeg tok feil av tiden, det vises kl 2 på natta

- Ina


23.11.2014 | 13:52 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 86

Jeg trekker på skuldrene, og tar på meg det svarte setebeltet idet trykket i kabinen forandrer seg og vi begynner å fly nedover.

---

Jeg vinker smilende, men forvirret, til en smilende Louis som venter på oss på flyplassen. På et hvitt skilt, som privatsjåffører bruker, står det; til min nydelige kjæreste 2.0

Og under der; og Zoe.

Zoe rynker litt på nesen idet jeg leende gir Louis en klem. "Har ikke du en kjæreste?" Jeg ler og dytter til henne lekent. "Bare en spøk" forsikrer Louis og gir henne en kort klem.

Hvis du kjenner Louis kan du ikke ta han seriøs. Selv om han sa at han elsket meg, ville jeg når som helst ventet meg at han brister ut i latter, og dytte ertende i meg.

"Jeg tok meg den frihet å se The Faul In Out Stars" sier han mens vi går ut til parkeringsplassen. Jeg ler og tar av meg jakken jeg hadde på meg på det kjølige flyet; luften er tykk og varm og minner meg om den dagen da temperaturen viste over 30 grader hjemme.

"Derfor skiltet?" Louis nikker og åpner bildøren for Zoe. "Men jeg vet at det er din og Nialls greie, så beklager hvis jeg opprørte deg" Jeg smiler og setter meg i passasjersetet ved siden av han.

"Det er ikke en ting du kan gjøre for å opprøre meg"

***

"Men hvor er Niall?' Jeg er utrolig glad at Louis møtte oss på flyplassen, men jeg kan ikke motstå den sårete følelsen som gnager i brystet av Nialls ikke eksisterende oppmøte.

"Han må jobbe, stakkars" Han runder en sving og kjører på en gate ved en solfylte strand. Tattoverterte folk går i bikini eller spiser en is ved strandpromenaden. Zoe rynker brynene forvirret. "Men hvorfor må ikke du jobbe?"

"Jeg meldte meg frivillig for å hente dere. Niall var opptatt med noe angående managamanget" Lurer på om det har noe med den Mark fyren han traff i bryllupet, tenker jeg idet Louis stopper foran et stort hus, et sånn latterlig ett med hundre rom og gigantisk hage.

"Wow" sier Zoe og lukker opp døren sin. "Hvem er det som eier dette huset?" Louis går ut også og går rundt bilen for å åpne bildøren min.

"Harry. Vi er her mens vi er i LA"

"Men det måtte da kostet en formue?" Louis rekker meg kofferten min mens han trekker på skuldrene. "Når man besitter noen millioner er det kjedelig i lengden og bare kjøpe seg klær. Så voilà" Han åpner porten med en rekke kompliserte trykk, og åpner den med et hardt rykk. "Vi skal være her mens dere er her i LA" Jeg ser forvirret på hans mens jeg drasser kofferten min bort den store inngangshallen.

"Hvorfor skal du ikke til Jamaica?" Han smiler og bukker elegant mot meg og Zoe.

"Jeg har fått den ære og vise dere rundt i denne solrike byen. En gentleman tvers igjennom" Han blunker og leder oss gjennom det latterlige store huset.

---

Håper denne delen var litt lenger enn den forrige:)

3 kommentarer?

- Ina


21.11.2014 | 15:57 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 85

"Vi drar til USA, mulighetens land baby!" roper hun ekstatisk, og gliser dumt. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å glise tilbake.

---

Vi har billetter på første klasse, men det lukter fortsatt en anelse spy der. Jeg rynker nesa svakt idet jeg setter meg ned. "Æsj" hvisker Zoe lavt til meg idet hun åpner en pose med Skittels. "Dette er noe annet enn privatfly?" sier jeg og ler ertende.

Hun gir meg en håndfull med Skittels, og hiver inn de fem hun allered har i hånden.

"Dette er kapteinen" sier en messende rolig stemme fra høytalerne. Zoe sukker og tar på headsettet hennes på hodet og lener seg bak i setet.

"Vi håper du får en god tur til solfylte LA" avslutter han etter de vanlige meldingene om røyking og pc bruk.

***

"Dette er kapteinen som melder ifra om at vi ankommer LA om ti korte minutter. Ha fortsatt en fin reise videre" Zoe grynter og snur seg søvnig i setet. Jeg legger ned boken min, og ser ut av vinduet.

Noen minutter til jeg møter Niall igjen. Lurer på hvordan det blir.

En høy lyd annonserer at vi må ta på setebelter. Zoe gjesper søvnig og stønner sint. "Må de virkelig gjøre det hver gang de annonserer at en jævlig forandring kommer?" Jeg trekker på skuldrene, og tar på meg det svarte setebeltet idet trykket i kabinen forandrer seg og vi begynner å fly nedover.

---

3 kommentarere for neste del?

- Ina


20.11.2014 | 17:17 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 84

Men noen ganger skulle jeg ønske han kunne finne på noe annet å si, som er hundre prosent hans.

Men det hadde jeg aldri tenkt å si til han. Så med et smil vender jeg oppmerksomheten min tilbake til Louis, min kjæreste 2.0.

---

Skolen er slutt, og jeg trenger ikke å tenke på hvor mange ganger X må opp i tre på to måneder. Minst.

Fra Juni til August er jeg, Jake og Zoe nesten uaskillige. Vi drar på lange turer til sentrum, noen helgeturer til Brighton, og en utflukt til Paris som blir ganske lærerikt. Men det er fortsatt jobb, to for meg. Jeg tjener utrolig mye på det, og nesten hver pund går til et bedre universitet i USA. Det eneste jeg trenger nå er gode karakterer.

***

Jeg og Zoe har begynt til å pakke til Jamaica turen noen dager før den 7. Jake har dratt til Danmark, men vi snakker med han daglig. Siden jeg eller Zoe ikke har et sosialt liv utenfor hverandre, sørger vi for at det lille trekløveret vårt ikke glir fra hverandre.

"Tror du at 25 holder?" Zoe holder opp en solkrem fra et eller annet merke. "Det er visst utrolig varm der nå" Jeg trekker på skuldrene, for å vise at 25 sikkert er bra, og fortsetter å pakke.

Jeg bretter to shortser og putter dem over de fem skjortene jeg har bestemt for å ta med. Zoe sukker frustrert imens hun prøver å klemme noen titalls kjoler ned i den allerede overfylte kofferten. "Her" sier jeg, tar noen av kjolene fra henne, og pakker dem pent ned i den lille koffertene min. Jeg trenger egentlig ikke så mye klær.

"Du er en livredd, S" sier hun med en latter. "Tusen takk" Jeg smiler og sier at det er ingenting å uro seg over. Kleskapet mitt består av noen bukser, skjørt, tre shorts, tre kjole, jakker, gensere/T-skjorter, og sko. Hennes består sikkert av minst tretti kjoler, titalls med sko og hundrevis av gensere og T-skjorter.

"Vi må så på shopping når vi kommer fram til LA" Vi er to dager i LA dør vi drar direkte til Jamaica. Forhåpentligvis med Perrie og de andre.

"Og jeg trenger mer fra Lush" fortsetter Zoe raskt imens jeg tar fram noen tynne bomullsjakker og pakker dem ned. "Mhm" sier jeg drømmende, og pakker ned sminken min. Jeg hadde tenkt å kjøpe en ny bronzer, men hvem trenger det når man drar til LA og Jamaica i noen dager?

"Vi drar til USA, mulighetens land baby!" roper hun ekstatisk, og gliser dumt. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å glise tilbake.

---

3 kommentarer for neste del?

- Ina


19.11.2014 | 19:56 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 83

Jake hadde rett; da jeg forteller henne det klemmer hun meg og sier at hun blir gjerne med. "Det blir så gøy!" roper hun og slår opp i martiniboken til moren hennes for å finne noe hun skal lage.

---

"Louis?" Det er det første jeg sier idet jeg starter samtalen. Louis smiler ertende, og trekker på skuldrene. "Hei, Snow. Du lurer sikkert hvor Niall er" Han ler når han ser det forvirrede utrykket mitt.

"Han kunne ikke komme. Noe med managementet, men jeg stepper gjerne inn som Kjæreste 2.0" Jeg smiler og sier at det er hyggelig å se han.

"Hyggelig å se deg også, kjæreste" Jeg rødmer svakt, og høre Louis si "kjæreste" gjør meg litt sjenert. Han smiler vennlig, og spør hva jeg tenker om å bli invitert til Jamaica.

"Det er veldig snilt gjort, men er det ikke litt kostbart?" Louis rister smilende på hodet, og sier at jeg ikke skal uro meg.

"Virkelig?" Han ler og vifter det lekent bort. "Virkelig. Eleanor og Sophia kommer. Perrie også, så nå er hele gjengen samlet. Du er en del av dette, husker du"

Det varmer meg at han tenker meg 'som en av gjengen'. Jeg håper virkelig at vi kan bli gode venner.

"Jeg ser virkelig fram til å treffe deg. Det mener jeg" sier han og smiler vennlig. Jeg kan ingenting annet enn å smile tilbake. "I like måte. Jeg tror at vi kommer til å bli gode venner" Det var ingen høflighet i stemmen, bare ren oppriktighet.

"Det rører meg dypt, Snow" sier han med tilgjort dyp stemme og tørker en usynlig tåre fra øyet, som jeg kan banne på har skiftet farge.

Jeg ler og svarer at følelsene er gjensidig. "Men hvem er det som kommer? Du og...?"

"Zoe" avslutter jeg. "Jake kunne ikke komme, noe med at han skulle dra til Skandinavia" Jeg trekker på skuldrene.

"Kult" Rett på sak. Som vanlig. "Men da kommer noen til å sende deg to billetter til den 7. August, og litt info om noen dager. Okay?"

"Okay" sier jeg og fniser. Louis ser nysgjerrig på meg. "Hva det noe jeg sa?" Jeg fniser igjen, men kremter når jeg ser Louis litt fornærmede mine.

"Nei, det var bare det at du sa noe som er skrevet i en John Green bok. The fault in ours stars?" Louis nikker bekreftende og slipper ut et langt "oh". "Det er bare en ting Niall holder på med. Å sitere John Green bøker. Veldig smigrende faktisk" Men noen ganger skulle jeg ønske han kunne finne på noe annet å si, som er hundre prosent hans.

Men det hadde jeg aldri tenkt å si til han. Så med et smil vender jeg oppmerksomheten min tilbake til Louis, min kjæreste 2.0.

---

3 kommentarer?

Kort og kjedelig del, men de må jo publiseres. Tror jeg bare poster en til i løpet av en time.

- Ina


17.11.2014 | 12:31 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 82

"Det er greit" hvisker jeg lavt og trekker henne til Zara. "Det gjør ingenting" Zoe fnyser og følger meg inn i butikken. "Vel, hvor var vi?" spør hun muntert og drar meg lenger inn i lokalet.

---

Det ligger en spenning i luften når det begynner å nærme seg 21. Juni. Alle tentamene er slutt, og jeg kan endelig tilbringe tid med Jake og Zoe sammen. Vi sitter hjemme hos Zoe på den store terrassen hennes og drikker iskalde martinier, hver i en giftig blå farge. Zoe tømmer sin i en supp, og går for å sjenke seg mer.

"Hvordan har du og Niall det? Jeg vet at det er vanskelig med langdistanseforhold" Jeg trekker på skuldrene og nipper til drikken min.

"Vi får det til å funke" er alt jeg sier og smiler svakt. "Hvis du sier det så" Men han sender meg et stort glis.

Mobilen min gir fra seg dirrende lyd; det er Niall som har sendt en melding.

[ vi drar til Jamaica i august. Jeg vil gjerne ha deg med, men du kan selvfølgelig invitere Zoe og Jake siden det er fint å ha noen kjente der bortsett fra meg og guttene. Jeg ringer deg på Skype i kveld. Savner deg ] - Niall

"Hvem var det?" Jeg legger mobilen min tilbake i veska, og lukker den sakte. "Han inviterte oss til Jamaica i august"

"Tuller du?" Jake ser vantro på meg over solbrillene sine. "Først Amsterdam og nå Jamaica?" Han legger seg bak i stolen sin og plystrer. "Jeg skulle gjerne vært med, men jeg må dra til Danmark og besøke noen slektninger av meg, men Zoe vil sikkert dra"

Jake hadde rett; da jeg forteller henne det klemmer hun meg og sier at hun blir gjerne med. "Det blir så gøy!" roper hun og slår opp i martiniboken til moren hennes for å finne noe hun skal lage.

---

Glemte totalt å legge ut en ny del igår. Sorry, bare lat som denne delen komnut igår

- Ina


16.11.2014 | 09:49 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 81

Etter Matt trodde jeg aldri jeg var egnet til å elske noen igjen, men jeg tok feil. Som jeg alltid gjør.

"Definitivt" hvisker han endelig inn i øret mitt, og trekker meg nærmere.

---

Covergirl...

Ordet gjemsøker meg uansett hvor jeg er; matbutikken, parken, på nettet. Spesielt på sosiale medier. Det har gått to uker siden Niall dro til USA, og sladderet, som Louis forsikret meg ville forsvinne om kort tid, er verre en noen gang.

Jeg ser ordet 'covergirl' uansett hvor jeg er, men jeg bare himler oppgitt med øynene. Helt siden den hendelsen på kafén har jeg bitt tenna sammen, og ignorert alle form for 'notification' på Twitter. Hvis Eleanor, Perrie og Sophia klarer seg gjennom det skulle jeg ikke være dårligere.

Tentamene kommer med storm; jeg har nesten ikke sett snurten av Jake eller Zoe de siste dagene. Akkurat som meg er de opptatt med å pugge.

Men som alle uunngåelige ting må jeg stå til ansikt med det til slutt. Da de deler ut prøvene leser jeg febrilsk gjennom notatene mine enda en gang før jeg motvillig gir dem fra meg.

***

"Vi må feire!" Zoe og jeg sitter på en benk i et stort og glamorøst kjøpesenter; alt jeg kan se er MAC, YLS, Smashbox, Louis Vuitton og andre dsignermerker jeg ikke kan huske. "Shopping!" Zoe sleper meg inn i de ulike butikkene, og bestemmer seg for å kjøpe alt i butikken. Så etter to timer er hun eier av forskjellige MAC produkter, to Naked palletter, Nars pudder og andre ting jeg ikke engang vil tenke på.

"Det er da tentamen?" spør Zoe muntert mens hun trekker kredittkortet sitt gjennom maskinen som blir overført til morens konto med en gang.

Jeg forblir stille, når hun er i dette humøret er det ikke vits å diskutere med henne.

Noen jenter går forbi oss, en rødtopp og en blond. De fniser og ser stjålent på meg. Rødtoppen smiler hånlig til meg og kremter høyt "Covergirl". Zoe stopper og skal til å rope noe til dem, men jeg holder henne tilbake.

"Det er greit" hvisker jeg lavt og trekker henne til Zara. "Det gjør ingenting" Zoe fnyser og følger meg inn i butikken. "Vel, hvor var vi?" spør hun muntert og drar meg lenger inn i lokalet.

---

3 kommentarer for neste del?

Dette var ikke akkurat en spennende del, men som i bøker må man jo ha litt mellomrom. Jeg vurderer og poste tre deler bare for å få dem publisert.

- Ina


13.11.2014 | 16:54 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 80

Når vi er på bakrommet trekker Jake meg inn i en lang klem. "Ikke bry deg om dem, Snow. De er bare sjalu fordi Niall elsker deg og ikke dem" Jeg nikker sakte med gråten voksende inn i meg.

---

Jeg har ikke peiling på hvordan denne farvel-tingen foregår. Blir man med og klemmer hverandre, gråter man, hva man har på seg...

Siden jeg aldri har hatt en kjæreste som drar til Amerika flere måneder av gangen vet jeg egentlig ikke hva jeg skal gjøre.

Mamma snakker om dagen sin mens jeg prøver å spise kyllingen vi har til middag. "Charles spurte om jeg kunne dra til Tokyo i morgen. Jeg vet at det er på kort varsel, men jeg kommer hjem om noen uker" Når hun sier uker mener hun egentlig flere måneder, men jeg har blitt så vant til det at jeg trekker på skuldrene.

"Så bra, mamma. Håper de betaler deg overtid" Hun svelger brokkolien hun nettopp har spist, og tar en kjølig hånd på armen min. "Hvis det bare vare så enkelt"

Mobilen min plinger, det er en SMS. "Jeg skal kjøpe deg noe i Tokyo" mumler mamma idet jeg tar tallerkenen min bort til benken. "Takk" svarer jeg og sjekker mobilen min mens jeg går opp. Den er fra Niall.

[ flyet går om en time. Blir du med å si ha det?] - Niall

[ definitivt ] - Snow

Klærne jeg hadde på meg i dag ligger slengt på en stol; jeg skiftet til behagelige joggebukse og en av mammas skjorter da jeg kom hjem. Skal jeg kle dem på meg, eller blir det litt teit? Jeg skulle ønske jeg hadde nummeret til Eleanor eller Perrie, å spørre noen som forstår dette, men jeg vet ikke om de er med engang.

Men antrekkene deres var ikke så uvanlige da jeg traff dem sist, så jeg trekker på skuldrene, kler av meg og hiver på meg en blå boyfriend jeans, en hvit T-skjorte og brune høyhælte skoletter.

Sånn.

Mamma har begynt å vaske opp da jeg kommer gående ned. "Jeg drar å si ha det til Niall" sier jeg mens jeg røsker til meg bilnøklene og den svarte skinnjakken min. "Hils han fra meg" mumler hun idet jeg lukker igjen døren, og setter meg inn i bilen.

Jeg hadde rett og galt; både Perrie og Eleanor er der, men Sophia er ikke å se. Men Liam smiler, og sier at de tok farvel på forhånd. Harry og Zayn himler med øynene, og lager grimaser.

Siden jeg antok at Perrie og Eleanor er vant med dette trodde jeg ikke at de ville være så triste. Men det er de. Louis trekker Eleanor i en lang klem og hvisker inn i håret hennes, Zayn kysser Perrie lenge og trekker henne inn i en klem. Da er det bare meg og Niall igjen. Og Harry, som ser sjenert i gulvet og fikler med mobilen sin.

"Det var det" sier Niall mens vi ser på de to parene foran oss som tar en tårevått avskjed. "Det var det" svarer jeg og smiler svakt. Niall tar hånden min og holder den hardt. "Jeg kommer tilbake altså"

"Jeg vet det" Alt virker så ukomfortabelt og flaut, jeg begynner ler av mangelen på kommunikasjon. "Hva ler du av?"

"Jeg er overrasket at du ikke ler. Vi opprørere oss som komplette fremmede" Niall ler kort, og drar meg inn i en klem.

"Du har rett. Jeg er vel bare uvant til alt dette"

"Ikke vær redd. Vi kan finne ut av dette. Sammen" Og plutselig strømmer den farlige og ukjente virkeligheten mot meg. Jeg føler meg mer naken enn jeg har gjort i mitt 19 årlige liv, og sårbar. Etter Matt trodde jeg aldri jeg var egnet til å elske noen igjen, men jeg tok feil. Som jeg alltid gjør.

"Definitivt" hvisker han endelig inn i øret mitt, og trekker meg nærmere.

---

3 kommentarer?

- Ina


12.11.2014 | 15:34 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 79

Jeg har glemt hvordan det er å bare være alene med ham. I de siste ukene har vi enten vært sammen med guttene eller noen andre. Det er fint å være alene og bare snakke. Eller det vi gjør nå.

---

Niall fortalte meg at han skal dra til Amerika en gang i mai. Siden han skal øve og promotere turen har vi ikke så mye tid sammen. Tentamen står for tur, så jeg, Jake og Zoe bruker mesteparten av dagen til å pugge. Etter noen uker innrømmer jeg at jeg begynner å savne Niall, selv om jeg ser han nesten hver dag. Det meste jeg har vært borte fra Niall er noen dager, maks en uke. Jeg er ikke vant med at kjæresten min, eller hvem som helst faktisk, drar til Amerika i måneder av gangen. Men jeg antar at jeg burde bli vant til det.

Dagene mine har begynt å utvikle seg til et mønster; pugge, være med Niall, dra hjem, pugge og være litt på nettet hvis jeg kan. Media har blitt mer aggressive med å skrive om meg og Niall; de første antydet bare at vi var sammen, men etter å ha sett at vi kysset i Amsterdam har media bare svermet rundt det. Det er sikkert saftig sladder, ettersom Niall ikke går så offentlig om kjærlighetslivet sitt, men Louis forsikrer meg at det går over snart.

"Det er bare sladder" forsikret han meg om da jeg besøkte Niall på Mandag. "Det kommer til å gå over"

Kalenderen viser lørdag 24. Mai. Idag skal Niall dra. Jeg gjesper lavt og ruller ut av senga. Mamma er allerede oppe og dusjer; jeg kan høre Stevie Wonder sangene helt til rommet mitt.

Jeg kler på meg en jeans, en grå bomullskjorte, en jakke og et halsmykke av sølv jeg fikk da jeg fylte 15. Nede på kjøkkenet lager jeg en stor posjon egg, toast og et stort glass juice. Flyet går fem på seks, så jeg griper nøklene mine og setter kursen mot jobb. Jake møter meg på bakrommet mens jeg skifter til forkle og setter håret mitt i en dott. "Kjipt at Niall skal dra" mumler han medfølende, jeg nikker og åpner døren til kafélokalet. "Beklager"

"Nei, det går bra" sier jeg bestemt og skjenker mer kaffe i en hvit kopp, og smiler farvel til kunden, en middelaldrende mann med hatt. "Niall kommer uansett tilbake i August" Jeg stikker inn på bakrommet for å lage mer sjokoladekake og sitronmuffins. Etter en time er de ferdige, så jeg kjærer kaken opp i biter og bærer den ut til kafèn. Det står noen jenter og venter ved disken; en brunette og en blond. "Skal dét forestille henne?" Brunetten sukker vantro til venninnen sin. "Wow, hun er mye styggere i virkeligheten" Jeg later som om jeg ikke hører det, og legger kakebitene på en tallerken og setter et gjennomsiktig lokk over. Jeg fokusere på et punkt i det fjerne, hever meg over Blondie og Brownie som om de er under min verdighet. "Jeg skjønner ikke hva Niall tenker" hvisker den blonde og rister på hodet. "Hun er ikke pen engang" Jeg tvinger munnen min til å smile, og snur meg mot jentene. "Er det noe dere vil ha?" Jentene fniser slemt. "Ja, vi vil at du skal holde deg borte fra Niall" Jeg holder masken, men raseriet bobler inn i meg som kokende vann.

"Unnskyld?" Jenten smiler hånlig. "Du hørte oss"

"Niall liker deg ikke engang" skyter Blondie inn med et selvtilfreds smil. "Jaså?" spør jeg interessert. "For jeg fikk inntrykk av noe helt annet"

"Han spiller bare, Snøhvit. Du er ikke noe annet en enn simpel Covergirl for han" Jeg forblir stille, hendene mine knytter seg sammen til små sinte knyttnever. "Jenter" Jake kommer og stiller seg bak meg. "Jeg må be dere gå" sier han høflig, men undertonen hans er iskald. Blondie og venninnen ser uskyldig opp på han. "Men vi har ikke bestilt ennå"

"Jeg er redd jeg må insistere" Jentene himler vantro med øynene, synes tydeligvis jeg og Jake er noen komplette idioter, snur og går ut.

Når vi er på bakrommet trekker Jake meg inn i en lang klem. "Ikke bry deg om dem, Snow. De er bare sjalu fordi Niall elsker deg og ikke dem" Jeg nikker sakte med gråten voksende inn i meg.

---

Beklager at jeg postet del 78 igjen. Forhåpentligvis skjer det ikke igjen.

- Ina


09.11.2014 | 22:00 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 78

Jeg spytter og skyller tannbørsten. En blek jente med matt svart hår stirret stirrer tilbake på meg fra speilet. Jeg sender henne et svakt usikkert smil, tar skjorten tettere om meg og går ut.

---

Jeg er så innsunken i mine egne tanker at jeg ikke ser Niall som står ved rommet sitt. "Au" utbryter jeg og ser opp. "Beklager"

"Min feil" Vi står det noen sekunder i stillhet, jeg føler meg flau og brydd. Det er ikke akkurat noe du vil gjøre første gang du overnatter hos kjæresten din.

"Er du sulten?" Jeg nøler litt, men magen min svarer for meg. Den gir fra seg en lang og hul lyd. Jeg er tydeligvis sultnere enn jeg trodde.

Niall følger meg til kjøkkenet, og finner fram noen croissanter, frukt og druejuice. "Det er ikke mye, men det er vel noe" Jeg tar en croissant og begynner å småspise på den. Niall tar en banan og putter den i munnen.

Vi spiser i stillhet, den eneste lyden som høres er tyggelyder og glass som klirrer mot bordet.

Jeg ser brydd ned, jeg har lagt merke til hva Niall har på seg. Eller ikke har på seg. Han har på seg en tynn joggebukse, og noen sokker. Ingenting annet. Men jeg tar meg selv i å se. Blek jevn hud, sterk brystkasse, en anelse til six pack.

"Liker du det du ser?" Jeg rykker til og ser opp. Niall ler ertende og strammer brystkassen sånn at musklene blir mer markerte. Hvis Niall hadde sett meg uten skjorte hadde jeg definitivt ikke gjort det.

"Jeg har den effekten på kvinner" Vi ler og Niall gir meg et kyss på kinnet. Jeg smiler og hjelper han å rydde. Nialls rygg er sterk og pen. Jeg tar meg selv mange ganger i å stirre på den.

Er det dette man gjør når man overnatter hos kjæresten sin første gang? Da jeg var sammen med Matt overnattet jeg hos han først etter seks måneder, og nå har det gått to måneder? Noen uker? Jeg vet ikke.

Heldigvis er det ingen andre her, verken moren eller faren. Så det trenger jeg ikke å bekymre meg over.

Da vi er ferdige slår Niall armene rundt meg og holder meg inntil han. "Er det dette du gjør med kvinner som sover over hos deg?" spør jeg lekent, og hviler hodet mot brystkassen hans. Jeg har glemt hvordan det er å bare være alene med ham. I de siste ukene har vi enten vært sammen med guttene eller noen andre. Det er fint å være alene og bare snakke. Eller det vi gjør nå.

---

Btw: vi vant EMA Biggest Fans og Best Pop på MTV EMA!

- Ina


09.11.2014 | 11:11 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 77

"Takk, det er fint" sier jeg tamt og går inn. Niall setter kofferten ved senga, og klør seg ukomfortabelt i hodet. "Si ifra hvis du trenger noe, jeg er i dusjen så lenge" sier han og forsvinner ut.

---

Selv om klokken nærmer seg halv tolv er jeg ikke trøtt i det hele tatt. Det er prisen for å sove på flyet.

Jeg åpner kofferten min, og henter toalettsakene mine. Jeg slenger klærne mine på en stol, og tar på meg Nialls skjorte. Den er stor og behagelig, og lukter Niall.

Jeg ser meg i speilet som er plassert ved siden av døren over et lite bord. Skjorten nærmest sluker meg, men jeg liker den. Den er myk, utvasket og behagelig. Hva mer trenger man?

Jeg tar på meg en av Zoes joggebukser som jeg finner i kofferten, noen sokker og går ut. Vann fra dusjen symboliserer at Niall er der. Frisk natteluft strømmer inn fra en åpen terassedør. Den er kjølig og forfriskende etter all den tørre luften på flyet.

Trafikken er mer markert enn hjemme, men lyden beroliger meg av en eller annen grunn.

Mobilen min gir fra seg en lyd, det er en sms fra Zoe.

[ hvor er du?? ] - Zoe

"Hos Niall" skriver jeg tilbake, og sender. Etter noen minutter plinger den igjen.

[ tuller du?!! ] - Zoe

Jeg svarer ikke, bare skrur den av og ser utover bakhagen. Det er mørkt og kaldt, så jeg går inn igjen og lukker døren etter meg.

Noen minutter senerer står jeg over vasken på reservebadet og vasker ansiktet. Niall er ferdig med å dusje, vannet skrur seg av og jeg kan høre bevegelse. Mens jeg står og ser på meg selv i speilet lurer jeg på hva natten vil bringe. Jeg kan forsatt føle hans myke lepper på mine, men jeg tviler på at vi kommer til å tilbringe natten med å kysse.

Jeg spytter og skyller tannbørsten. En blek jente med matt svart hår stirret stirrer tilbake på meg fra speilet. Jeg sender henne et svakt usikkert smil, tar skjorten tettere om meg og går ut.

---

StorySunday, en ny del kommer i løpet av dagen

3 kommentarer?

- Ina


07.11.2014 | 22:58 | Kategori: Historie - 12

TheCovergirl del 76

Raskt tørker jeg bort tåren, åpner døren og begynner å gå. Bak meg kan jeg høre sjåføren kjøre bort. Jeg fortsetter å gå uten å se meg tilbake.

---

"Hvorfor ble du så lenge?" Niall smiler til meg, og fanger meg i en klem. Jeg kjemper for å holde tårene tilbake.

Jeg husker da jeg og Niall satt i bakhagen min, og han spurte hvorfor jeg holdt rundt magen min. Og at han sa at et nummer ikke definerer meg. Men han svarte ikke på det spørsmålet jeg har spurt meg selv i flere uker; hvorfor skulle egentlig Niall falle for en som meg?

Han er kjekk, søt, snill, medfølende og vakker, han kan få hvilken som helst jente han vil. Mens jeg er bare meg.

Niall låser opp, og drasser koffertene sine inn. Jeg følger etter han med min egen koffert. Gangen er stor og lys. Et stativ med jakker henger over en skohylle.

Niall sparker av seg skoene, jeg tar av mine egne og følger etter han. "Gi meg kofferten din"

"Du trenger virkelig ikke-" begynner jeg, men han vifter det bort og tar den. Vi kommer inn i en stor stue utstyr med en sofa, kaffebord, TV, noen stoler og hyller. En utstyrt med minst tretti priser. "Pent" sier jeg annerkjendene, han ler. Han viser meg kjøkkenet, en bakhage, overetasjen med sikkert ti rom.

"Badet" Han nikker mot en hvit dør vi passerer. "Et annet bad" Han nikker mot en annen dør. "De andre et egentlig bare gjesterom unntatt soverommet mitt. Han stopper utfor en dør, og setter ned kofferten. Jeg nøler litt, vet ikke om jeg vil gå inn.

Niall åpner døren og går inn. Jeg stiller meg i døråpningen, og ser inn.

Det er stort, noen gitarer lener seg mot veggen ved vinduet, en stor firkantet seng, en walk in closeth, og noen bilder av guttene, og noen som jeg antar er familien hans.

"Fint" sier jeg og lener meg mot dørrammen. "Jeg skal vise deg rommet ditt" Han slenger til meg en lurvete T-skjorte, mumler nattøy, tar opp kofferten min igjen og åpner en dør over soverommet hans. Det er stort, men ikke så stort som rommet hans. En enkelseng er dyttet inntil veggen, et nattbord i eik står ved senga, en garderobestang er festet til en vegg vis a vis senga, og det henger en stor lampe i taket.

"Takk, det er fint" sier jeg tamt og går inn. Niall setter kofferten ved senga, og klør seg ukomfortabelt i hodet. "Si ifra hvis du trenger noe, jeg er i dusjen så lenge" sier han og forsvinner ut.

---

Så akkurat at albummet ble leaked. Det er så synd, guttene har jobbet så mye med det. Personlig skal jeg ikke høre på det før den 17. Hvis du vil høre på det så er det ditt valg selvsagt.

3 kommentarer?

- Ina


05.11.2014 | 22:23 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 75

"Jeg gjetter på at huset ditt er større enn vårt" sier jeg ertende idet Niall åpner døren til passasjersiden. "Det blir en annen sak"

"Ja, for du er der" poengterer jeg og setter meg inn.

---

Niall oppgir adressen sin, og sjåføren begynner å kjøre. "Dere er et søtt par" Niall ler og vifter det bort, jeg ser på sjåføren og stivner. Det er den samme sjåføren som jeg møtte for så mange uker siden. Jeg knytter hendene i hettegenserlommene, prøver å se likegyldig ut.

Etter noen minutter kjører vi opp mot Nialls hus, og det er stort. Huset mitt blekner i sammenligning. Niall får ut for å hente bagasjen, men sjåføren legger en ekkelt hånd på armen min og holder meg tilbake. Jeg røsker den bort, og skuler på han.

"Ser ut som dømmekraften din er bra after all" Jeg skuler stygt på han, og legger en hånd på håndtaket. "Bra jobba" Jeg trykker det ned og skal til og gå ut, men sjåføren stopper meg igjen. "Det kan være for godt til å være sant"

Jeg røsker til armen min igjen, og trykker håndtaket ned igjen. "Jeg bare advarer deg. For alt du vet kan det jo bare være et skuespill" Jeg stopper opp med hånden fortsatt på håndtaket. "En Covergirl" Han smiler ertende, jeg kan se det ekle arrogante smilet i speilet.

Jeg puster ut, og ser på han med et blikk fullt av avsky. "La meg være. Du vet ingenting om meg" Den likegyldig gesten med skuldrene får bare raseriet mitt til å boble opp. "Hvorfor skulle en gutt som han," Han gjør en gest mot Niall som bærer opp kofferten min til døren. "falle for en jente som deg?" Jeg ser på han, raseriet strømmer gjennom årene mine. Jeg åpner munnen i hensikt å si noe knusende og like sårende, men jeg kan ikke lyve for meg selv. Han sier akkurat det jeg har tenkt på iløpet av den tiden jeg og Niall har vært sammen. Jeg detter sammen i setet, sjåføren ser annerkjendene på meg. "For langt inni deg vet du at jeg har rett"

Øynene lukkes sakte, en enslig tåre triller ned på kinnet mitt. Sjåføren smiler, tilfreds med seg selv. "Du burde gå. Ikke la kjæresten din vente" Det er en hånlig undertone i stemmen hans som får raseriet mitt til å falle et par hakk. En stemme som sier 'jeg vant'

Raskt tørker jeg bort tåren, åpner døren og begynner å gå. Bak meg kan jeg høre sjåføren kjøre bort. Jeg fortsetter å gå uten å se meg tilbake.

---

Guttene skal ha livestreamet på Søndag klokken 17:30. Guttene har lagt ut en link på Twitter hvor det er, linken er tiø en youtube video akkurat som på 1D Day (er ikke 1D Day for det). Bruk #MyFourQuestion for å spørre guttene om albummet.

- Ina


02.11.2014 | 21:37 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 74

"Jeg skal ingen steder" Han begynner å nynne stille på en sang jeg ikke kan navnet på, men den er pen og melodien gjør meg søvnigere. "Okay" svarer jeg drømmende før jeg sovner.

---

"Snow?" Jeg beveger meg søvnig, og grynter. "Våkn opp, vi er snart framme" Jeg åpner øynene groggy, alt er utydelig og blandet sammen som vanlig når jeg våkner opp fra en god lur. "Er vi?" Niall's armer stryker meg over armene, jeg gjesper og setter meg opp.

"Eller rettere sagt om ti minutter" Jeg putter noen TicTacer med eplesmak i munnen, som jeg kjøpte i en butikk på flyplassen, og suger trøtt på dem. "Hva er klokka?"

"Fem på ti" Jeg har kastet bort fire timer på søvn når jeg egentlig kunne være med Niall. Flott.

"Å, du er våken" Zoe har dukket opp med noen Pringles, bagels og vann. "Tenkte du var sulten" forklarer hun og rekker meg maten. "Takk, Z"

Hun smiler og forsvinner. Niall bryter en bagel i to, og putter en bit grådig i munnen. "Spiste du ikke hele denne tiden?" spør jeg nysgjerrig og drikker noen munnfuller vann. Han trekker på skuldrene. "Du sov så godt, jeg ville ikke vekke deg"

Flyet begynner nedstigningen, fra vinduet kan jeg se møtke enger, hus og trafikk. Det er mørkt, bilene beveger seg som belysede insekter på den svarte flaten.

"Jeg savner Amsterdam, men det er godt å være hjemme" sier jeg med et smil, og et kyss fra Niall.

***

"Hvor lenge blir moren din borte?" Klokken er noe på elleve, alle drar gjesepende på kofferten våre ut fra flyplassen til noen taxikøen litt lenger bort fra parkeringsplassen. "Til Onsdag" sukker jeg og lener meg mot kofferten min. Siden jeg fikk litt søvn på flyet er jeg ikke så søvnig som de andre; Harry gjesper høyt, Liam lukker sliten øynene, Jake dupper av og Louis står lent opp mot Paul med lukkede øyne. Niall gjesper og strekker seg.

En Taxi kommer, Niall sier ha det til de andre og snur seg til meg. "Hva sier du om å sover over hos meg til moren din kommer?

Altså, på gjesetrommet" legger han brydd til, og kremter. Jeg fniser kort, og ser interessert på han. "Jeg liker ikke at du alene i det store huset" Huset vårt er ikke stort, akkurat. Det består av en stue, et kjøkken, fire rom fordelt på en middels lang gang, og en bakhage.

"Jeg gjetter på at huset ditt er større enn vårt" sier jeg ertende idet Niall åpner døren til passasjersiden. "Det blir en annen sak"

"Ja, for du er der" poengterer jeg og setter meg inn.

---

- Ina


02.11.2014 | 11:03 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 73

Jeg lukker PCen vantro, og legger meg på ryggen og ser opp i taket. Jeg tok feil, jeg er ikke henne Augustus Waters. Jeg er ikke engang i boken.

---

"Dere hadde rett" Louis ser forvirret på meg, men Liam nikker bekreftende. "Kom igjen, dere kan si hva var det jeg sa"

Harry og Liam seg medfølende på meg, men Louis ser mørkt på meg. "Hva var det vi sa?" Zayn sender han et sint blikk, men jeg ristet på hodet. "Nei, Louis har rett"

Jeg nikker med hodet bøyd. "Jeg beklager, gutter. Kan dere tilgi meg?" Guttene sukker lettet, og Liam gir meg en klem. "Så bra å ha deg tilbake"

Jeg forteller dem hva som skjedde, kysset og at jeg prøvde å ende forholdet med Barbara, men at hun truet meg med å si det til Snow hvis jeg ikke fortsatte forholdet.

"Hva skal jeg gjøre?" Hendene mine glir febrilsk i håret i forsøket på å finne på noe. "Du mener, hva skal vi gjøre?" Jeg ser forvirret opp, guttene smiler oppmuntrende til meg. "Hæ?"

"Ja, vi. Vi står sammen om dette, Niall. Det er sånt venner gjør" Louis klapper meg beklagende på ryggen. "Mener dere det?"

"Selv om du er en idiot noen ganger, er du bestevennen vår. Uansett, vi liker Snow"

Jeg snufser og retter meg opp. "Takk for at dere tilgir meg"

"Kutt ut, vi er da venner" sier Zayn litt flau, men jeg kan se at han rødmer.

Snow

Tiden går så altfor fort. Før jeg vet ordet av det er det Mandag, og vi sitter på flyet hjem til London. Niall og jeg har funnet noen seter for oss selv, for å forsikre oss om at vi ikke blir forstyrret.

Jeg hviler hodet mot Nialls skulder og ser ut på landskapet som blir mindre og mindre helt til det forsvinner.

"Jeg kommer til å savne Amsterdam" sukker jeg lengselsfullt idet flyet blir omgitt av myke hvite skyer. Niall kysser meg på hodet, og hviler kinnet sitt på det. "Kanskje vi kan dra tilbake dit engang"

"Det hadde vært hyggelig" svarer jeg med et sukk. Vi ligger sånn i noen minutter til, før øyelokkene mine blir tunge. Det er noe med fly som gjør meg utrolig sliten å trøtt. "Trøtt?" spør Niall idet jeg slipper ut et lite, men høyt, gjesp. "Mhm" mumler jeg trøtt. Lysene er slukket i kabinen, og det er så sent at solen har gått ned. Men jeg vil ikke sove.

"Bare sov" mumler han i håret mitt. "Jeg skal ingen steder" Han begynner å nynne stille på en sang jeg ikke kan navnet på, men den er pen og melodien gjør meg søvnigere. "Okay" svarer jeg drømmende før jeg sovner.

---

Det var noen som lurte på om Niall og Snow kysset i del 71. Ja, det har de, men istedenfor å skrive det svart på hvitt brukte jeg noe som het frampek. Frampek er å legge inn et hint på at noe skal skje i framtiden.

Håper jeg svarte godt nok for de som lurte, en ny del kommer i løpet av dagen

- Ina


27.10.2014 | 18:52 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 72

"Men du kunne jo tilbedt han opp på rommet ditt eller noe?" Jeg hever øyenbrynene sarkastisk. "Og møte dere her? Jeg tror jeg står over"

Vennen mine ler, jeg ramler over Zoe og ler helt til jeg blir sår i halsen. Som jeg elsker Amsterdam.

---

Niall

Jeg lar en hånd gå gjennom det fuktige håret mitt etter dusjen jeg akkurat har tatt. Det hadde jeg aldri forventet, kysset, men nå skjønner jeg at jeg har fortrengt følelsene mine. Snow i det røde skjørtet første gang vi faktisk var sammen vekket noe som jeg aldri har følt før; begjær. Men ikke på en seksuell måte, den skapte en avhengighet. Jeg trenger henne.

Jeg tok feil den dagen da jeg trodde det bare var innbilning. Men Snow har rett, jeg er hennes Augustus Waters, bare på min måte. For vi begge er forelsket i jenta vi elsker. Faen ta Mark, Barbara og Modest.

Jeg er lei av å late som.

PCen min lager en boblende lyd, det er noen som vil Skype med meg. Jeg aksepterer forespørselen, og Barbaras ansiktet popper opp. "Hei, Niall. Hvordan har vennen min i Amsterdam? Jeg har gode nyheter, jeg fikk den Mac kampanjen!"

"Så bra for deg" sier jeg uten egentlig å følge med. Hun overser det, og fortsetter å snakke. "Og jeg har snakket med Maybeline, og de har tilbudt meg en et års kontrakt!"

"Bra" Hun setter opp en flørtende mine gjennom kameraet. "Hva er det, vennen? Noe galt?"

"Ja, det er det faktisk" Jeg kremter og ser bestemt på henne. "Jeg er lei av å late som" Hun rynker den perfekte lille nesen. Men jeg vil ikke ha perfekt.

"Hva mener du?"

"Jeg man ikke gjøre dette lenger Barbara. Jeg beklager" Hun ser tomt på meg et øyeblikk, før hun lener seg nærmere mot skjermen. Ansiktsutrykket hennes er arrogant og overfladisk. Likegyldig.

"Nei" Jeg rynker brynene forvirret. "Unnskyld meg?" Hun rister oppgitt på hodet, og setter trutmunn. "Det er ikke over før jeg sier det er over. Uansett, så har vi en kontrakt"

"Barbara, jeg elsker deg ikke. Jeg elsker Snow" Hun ler en kald og ond latter. "Du kan ikke mene at du elsker henne mer enn meg! Ha, der tok du meg nesten" Hun ler enda en gang, før hun ser på meg med et blikk som får meg til å grøsse.

"Jeg nekter å la deg dumpe meg for fordelen av den lille forelskelsen din!" Jeg ser sint på henne, og knyttet nevene. "Jeg er ikke redd deg" Barbara ser direkte stygg ut, hun snerrer og neseborene henne utvider seg stygt. "Kanskje ikke, men ikke tro at jeg ikke kan avsløre den lille avtalen oss imellom til den dyrebar jenta. Snow, sant? Hun kommer ikke akkurat til å like deg særlig lengre hvis hun finner ut at hun bare er en simpel liten Covergirl"

"Jeg er ikke redd deg" gjentar jeg. Stemmen min er rolig selv om jeg koker av raseri. Hun hever et arrogant øyenbryn, og ser forfrørende i kameraet. "Det får vi se på"

Skjermen blir svart, hun har tydeligvis lagt på. Jeg lukker PCen vantro, og legger meg på ryggen og ser opp i taket.

Jeg tok feil, jeg er ikke henne Augustus Waters. Jeg er ikke engang i boken.

---

3 kommentarer?

Jeg beklager virkelig for at jeg ikke postet en ny del igår, jeg glemte det helt av. Og jeg vil bare påpeke at dette er fiction, jeg tror ikke under noen omstendigheter at Niall ville bruke en jente som et 'beard' eller at Barbara ville reagere som hun gjorde

- Ina


26.10.2014 | 10:07 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 71

"Niall Horan" Blikket hans møter mitt, øynene hans er dype og varme. Hazel var kanskje en granat, tenker jeg og fletter fingrene mine i hans. Men jeg er definitivt ikke en.

---

"Du kom sent hjem" Jeg setter meg ned på senga, for sjokkert og lykkelig til å snakke. Zoe hadde dødd hvis jeg fortalte det. Jake legger ned brosjyren om Anna Frank huset, ser på meg.

"Hva er det?" Han høres halvt mistenksom, halvt nervøs. "Snow?" spør han igjen da jeg ikke svarer. "Er du sint for at vi ikke dukket opp? Jeg beklager, men det var så varmt og føttene mine tok livet av meg..." Setningen dør ut.

"Nei, det er ikke det" sier jeg nesten i transe. Jeg åpner munne for å fortelle han om det som skjedde, men da gjør Zoe's sin store entré. Fullt påkledd og sminket slenger hun seg ned på sengen min, og sukker tilfreds.

"Jeg kjenner det utrykket. Spytt ut" Zoe sukker igjen, og legger seg ned på sengen. "Jeg tror jeg er forelsket"

"Wow, det gikk fort. Hvem er han?"

"Å, du kjenner han ikke. Men hvis du må vite det heter han Klaus" Hun sukker en gang til, og fniser. "Vi møttes i baren og vi begynte å snakke. Og det endte med at vi klinte i bassenget i tiende etasje!"

"Okay, så bra da" Jeg og Jake føler oss litt ukomfortable , hva sier man egentlig til bestevennen når hun har klint med en ukjent gutt fra Amsterdam?

"Men, Snow?" Hun reiser seg og legger seg på magen med fjeset vendt mot meg. "Hva skulle du si?"

"Eh" stammer jeg usikkert. "Snow" Jakes stemme er advarende. "Vel" begynner jeg og forteller om at jeg møtte Niall på festivalen, om tulipanene, om tiden ved kanalen og om kysset. Zoe hviner overrasket idet jeg nevner kysset, hopper opp og klemmer meg. "Gratulerer!" roper hun og gliser til meg som om jeg akkurat har vunnet i lotto.

"Takk" sier jeg stille og sparker av meg skoene. "Og, hva skjedde så?"

"Vi gikk til hotellet, han kysset meg på kinnet og gikk?" Zoe stønner oppgitt, og ser dumt på meg. "Men du kunne jo tilbedt han opp på rommet ditt eller noe?" Jeg hever øyenbrynene sarkastisk. "Og møte dere her? Jeg tror jeg står over"

Vennen mine ler, jeg ramler over Zoe og ler helt til jeg blir sår i halsen. Som jeg elsker Amsterdam.

---

3 kommentarer?

- Ina


23.10.2014 | 08:11 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 70

Fortsatt med armene om meg snur han seg mot tulipanselgeren. "Hvor mye?"

Mannen ristet på hodet, og flytter noen blomster til en annen svart bøtte. "For dere, unge venner, er det gratis"

---

Det begynner å bli sent, men fortsatt er det noen folk som sitter spredt på torget og kaster bort noen tulipaner som ligger i veien. Niall og jeg sitter på en benk og småspiser på hver vår is.

"Det begynner å bli sent" sier Niall og reiser seg. "Kanskje vi skal dra til tilbake til hotellet" Jeg nikker samtykkende, Niall tar hånden min og sammen går vi langs kanalen tilbake til hotellet. De to tulipanene jeg fikk på festivalen ligger i veska med blomstene hengende ut. Niall tar åndsfraværende en bit av isen sin, og stopper ved et veikryss idet noen bilder kjører forbi oss.

"Du vet at vi ikke må dra tilbake før på mandag. Hva vil du gjøre i mellomtiden?" Jeg trekker på skuldrene mens bi krysser veien og fortsetter å gå. "Kanskje besøke Anne Frank huset med Jake? Eller kanskje Zoe tvinger oss ut på enda en handletur? Hvem vet, det er så mange muligheter å velge mellom"

Niall smiler og snurrer meg rundt. "Høres bra ut" Han sukker dramatisk og klemmer meg inntil han. "Skulle ønske jeg kunne være med deg hele dagen, istedenfor med guttene"

"Apropos det" Jeg rynker forvirret på nesa idet Niall kysser meg på hodet. "Hvorfor virker det alltid sånn at de er sinte på deg? Spesielt når du er med meg. De ser så dystre ut"

Jeg ser opp på han for å se reaksjonen hans. Han rynker på brynene, og ansiktet hans mørkner litt. Etter noen lange sekunder kremter han, og svarer. "Det er ikke noe å bry seg om, egentlig. Og det har absolutt ikke noe med deg å gjøre" Han ser framfor seg, blikket han er fjernt. "Det er bare det at vi er litt uenige om noe. Det er alt" Jeg får en følelse at han ikke forteller meg hele sannheten, men jeg forblir stum.

"Lover?" Han ler bekymringsløst av den nervøse tonen min, og kysser meg på hodet.

"Lover"

Vi fortsetter å gå. Vakre små frø faller sakte ned i kanalen, i håret vårt og på bakken foran oss. "Æsj" hører vi en dame sier, og snur oss. "Alt denne konfettien. Det har ikke vært så ille på mange år. Så irriterende!" Hun sukker dramatisk og feier forbi oss med ti centimeters hæler som lager gjenlyd i brosteinene.

"Vanskelig å tro at dette er irriterende, men jeg antar at folk venner seg til det vakre"

"Det er ikke sant. Jeg har ikke vendt meg til deg enda" Jeg rødmer, smigret av Augustus Waters sitatet. "Kanskje du vil være min Augustus Waters" sier jeg med et svakt smil.

"Nei. Jeg vil at vårt forhold skal bære vårt, og vårt alene"

"Niall Horan" Blikket hans møter mitt, øynene hans er dype og varme. Hazel var kanskje en granat, tenker jeg og fletter fingrene mine i hans. Men jeg er definitivt ikke en.

---

Det virket som dere likte halloween imaginen:) hva sier dere om en varulv imagine neste? Kommenter et 'ja' hvis dere vil:)

- Ina


15.10.2014 | 16:36 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 69

Jeg ordene håret mitt i speilet, gjør det luftig med fingrene mine og klemmer fram noen krøller av hårproduktet jeg har i håret. "Jake! Kom igjen!" roper Zoe utålmodig og kliner på seg en mørk leppestift fra Chanel på de tynne leppene.

---

"Så. Sliten" Klokken er nesten fire, vi har vært innom alle muligheter butikker vi har fått øye på. Zoe sukker oppgitt og dumper ned på en benk utenfor en kafé.

"Kutt ut dramatikken, Jake" bjeffer hun og finner fram et lommespeil. Det er en varm dag, en tørr vind kommer opp fra Sør og gjør det nesten umulig å være utenfor.

Zoe har sikkert søtten poser lent opp under bordet, jeg har tre og Jake har en. Vi har ikke anelse hvordan Zoe skal få med seg alt hjem, men hun finner nok en utvei.

Niall sender en melding om hvor kjedelig det er i studioet, og at han ville heller være med meg og shoppet.

"Vi kan ikke stoppe nå, det er minst fem butikker til jeg vil sjekke ut" Hun høres rastløs ut, så jeg og Jake har ikke annet valg enn å nikke samtykkende og reise oss. Inne på en annen butikk, med et navn jeg ikke kan uttale, kjøper Zoe tre kjoler og spanderer en marineblå kjole på meg. Hun avviser meg blankt da jeg protesterer.

"Kan vi dra til Sentrum nå?" Jake og Zoe sukker, men de følger etter meg gjennom mengden av folk som tydeligvis også vil se festivalen.

Et vindpust blåser noen hvite frø på meg, jeg børster dem av meg og ser forvirret opp. En gammel mann stopper ved meg, og børster vennlig av meg noen frø jeg har oversett.

"Amsterdams vårsnø" forklarer han med nesten perfekt amerikansk aksent. "Iepen - trærne kaster konfetti for å hilse våren velkommen"

Zoe og Jake tar meg igjen, de peser under vekten av ti handleposer hver. "S? Jeg tror jeg og Jake drar tilbake til hotellet og setter fra oss posene. Okay?"

"Okay, vi ses" De gir meg en klønetet klem, og forsvinner i mengden.

***

Torget bunger av tulipaner; store, små, rosa, røde, hvite og noen svarte som tydeligvis er veldig sjeldne. "Kan jeg friste deg med en rød?" En tynn mann holder ut en hånd med en enkel rød tulipan. "En euro"

Jeg betaler mannen, og går inn i mengden av mennesker som snakker til hverandre på lynrask hollandsk.

Noen ungdommer spiller gitar ved en scene fullt av tulipaner. Det er nesten som om hele Amsterdam drukner i de vakre blomstene. "En gul en, frue?"

En mann holder ut en gul tulipan, og blunker vennlig til meg. "Hvorfor gul?" Jeg tar imot den og kjenner på de voksakrige bladene oversprutet av gul pollen. "Fordi en rød og gul sammen representerer vennskap og kjærlighet. Og tatt i betraktning at det er en ung mann som stirrer på deg med akkurat de to tingene tenkte jeg at det passet"

Han nikker mot noe bak meg, jeg snur meg og ser Niall som står bak meg. "Jeg trodde du skulle være i studioet i hele dag" Han klemmer meg, og holder meg fast i en halv omfavnelse. "Jeg ville treffe deg, og se alle disse blomstene" Fortsatt med armene om meg snur han seg mot tulipanselgeren. "Hvor mye?"

Mannen ristet på hodet, og flytter noen blomster til en annen svart bøtte. "For dere, unge venner, er det gratis"

---

Dette er del 69. Sorry forvirringen av to "67" deler.

- Ina


12.10.2014 | 21:35 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 67

"Vi får vel gå og legge oss" sier Jake og gjesper. Vi rydder opp etter maten, går på badet, og subber groggy mot de myke og forlokkende sengene.
Zoe sovner med en gang, men jeg stirrer opp i det hvite taket. Jeg sovner til slutt av lyden av Zoe's pust, og våkner ikke før tolv om ettermiddagen.

---

"Så, hva er planene for i dag?" Jake og jeg sitter og gjesper, og prøver å kjære opp de stekte eggene og baconet på tallerkenene våre. "Sovet godt?" Jeg nikker groggy idet Niall gir meg et raskt kyss på kinnet.
Jake trekker på skuldrene idet Zayn setter seg ved siden av han. "Zoe og Snow skal sikkert på shopping eller noe. Og Snow har lyst til å se på en eller annen festival" Han gjesper igjen og nipper til kaffen sin. "Virkelig?" Niall høres overrasket og nysgjerrig ut. "Er det en mulighet at vi man bli med?" Harry smører syltetøy på en brødskive, og sukker oppgitt. "Vi er fanget hele dagen på det dumme studioet"
"Jeg kan gjerne bytte med deg" tilbyr Jake og tar en bit av egget sitt. "Tror ikke Zoe ville likt det" svarer jeg og putter et jordbær i munnen.
Vi sier ha deg til guttene, ønsker dem lykke til og går opp til rommet. Zoe ble ikke med til frokost fordi hun ville se hvor de beste kjøpesentrene er.
Jeg låser meg inn, og går inn først med Jake i hælene. "Best å gjøre seg klar" mumler han bak meg, og forsvinner inn på sitt eget rom. Jeg følger Jakes eksempel; jeg finner fram en enkel grå skaterkjole, noen høyhælte svarte sko, en jakke i tilfelle det blir kaldt og en Louis Vuitton veske mamma ga meg til 18 års dagen.
"Z?" roper jeg spørrende og begynner å sminke meg; nøytrale øyne, rosa kinn og varemerket mitt; røde fyldige lepper.
"Hvor er Jake?" Zoe kommer ut fra badet i en sky av Chanel No 5. "Skifter motvillig på rommet sitt"
Jeg ordene håret mitt i speilet, gjør det luftig med fingrene mine og klemmer fram noen krøller av hårproduktet jeg har i håret. "Jake! Kom igjen!" roper Zoe utålmodig og kliner på seg en mørk leppestift fra Chanel på de tynne leppene.

---

Sorry at denne delen kom så sent, men var akkurat og så WWA Tour. Den var fantastisk, som jeg gleder meg til neste tour:)

3 kommentarer?
- Ina

12.10.2014 | 08:25 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 67

"Skal bare hente litt mat" Jeg rettet blikket mot skjermen igjen, og hvisker Augustus siste ord 'and i'm in love with you'. Augustus har noe til felles med meg for første gang siden jeg leste boken for første gang. Jeg begynner å forelske meg også, men der stopper likheten. For ulikt han tør jeg ikke å si det.

---

"Kan alle sette seg ned og gjøre seg klar for landing? Takk" Jeg skrur av filmen, og legger meg bak i setet. "Vi ses" Niall kysser meg svakt på tinningen, reiser seg og går til plassen sin.
Zoe og Jake kommer og setter seg ved siden av meg, begge smiler fåret. "Hyggelig reise?"
"Liam og Zayn er så kul" Jeg nikker sammentykkende til Jake imens Zoe lener seg mot meg. "Og Harry er så søt"
Trykket i kabinen forandrer seg, vi er på vei ned. "Hva gjorde du og Niall?" Zoe snakker litt usammenhengende siden flyet har møtt på sterk turbulens. Flyet ristet så sterk at jeg er redd for at det kommer til å gå i stykker.
"Jeg sov litt, og han så på. Antar jeg" sier jeg og skjønner hvor skummelt det høres ut. "Og så så vi en film, og spiste noen sandwicher. Ikke store greier" Zoe legger seg skuffet tilbake i setet, hun hadde vel forventet masse intim klining.
"De klinte jo ikke, de har ikke engang kysset ordentlig. De hadde jo vært litt billige hvis de gikk rett fra kyssing på kinnet til sensuell klining?" Jeg smiler takknemlig til Jake, takker han i stillhet.
Zoe grynter sint, vi ler og dulter ertende i henne. "Hun er jo jomfru" minner Jake henne alvorlig på. Det er ikke helt sant. Jeg og Matt gjorde det når han var i live, men jeg har ikke fortalt dem det enda.
Vi får ikke sagt så mye, for nå lander vi med et stort hopp på rullebanen. "Amsterdam!"
"Z, slapp av, det er jo bare Amsterdam" erter Jake, men jeg kan se at han er like oppstilt som Zoe.

***

Vi har fått rom på et eksklusivt hotell midt i byen. Det er stort og romslig inkludert to soverom, to bad, en diger stue og en stor balkong med utsikt over byen.
"Jeg trenger virkelig en dusj" mumler Jake og setter kursen mot badet. Mens Zoe lemper koffertene opp på sengene våre hår jeg ut på balkongen. Det er en mild og varm kveld, kanalen klukker muntert under oss og jeg kan høre noen rope lynrask hollandsk til vennene sine.
"Skal vi gå ut å spise? Jeg er så sulten!" På kommando banker det på døren. Jeg går og åpner, utenfor er en smilende butler med et stort bord fullt av mat.
"Fra herrene" Jeg smiler, takker og gir han noen euro i tips. "Ma'am" sier han, bukker og går.
"Hva får vi til middag i dag?" Jeg åpner lokket på en tallerken, der ligger det spagetti bolognese. "Pasta, og-" Jeg åpner en annen. "Sjømat"
Vi tar en god person av alt på de store tallerkenene, inkludert pasta og skalldyr har de sendt oss sjokolade, risotto med lilla gullerøtter og to flasker champagne.
"Få ræva di hit før maten blir borte!" Jake svarer utydelig fra dusjen som har sluttet å renne. Etter noen minitter kommer han gående med bare et håndkle rundt seg.
"Spar litt til meg" kjefter han halvhjertet og tar en god bit av brødet som kom med spagettien.
Jeg åpner en brosjyre om Amsterdams mest ettertraktede turistattraksjoner. "Å, se. Tulipanfestivalen er i morgen klokken fire. Lurer på hva jeg skal ha på meg...?"
"Glem det, jeg skal på shopping. Hvem blir med?" Jeg og Jake svarer ja uten å nøle selv om Jake vil sjekke et museum i nærheten. Men vi er venner, og vi støttet hverandre spesielt om noen har familie eller kjærlighetsproblemer.
"Vi får vel gå og legge oss" sier Jake og gjesper. Vi rydder opp etter maten, går på badet, og subber groggy mot de myke og forlokkende sengene.
Zoe sovner med en gang, men jeg stirrer opp i det hvite taket. Jeg sovner til slutt av lyden av Zoe's pust, og våkner ikke før tolv om ettermiddagen.

---

Glemte helt at jeg lovte dere en ny del på fredag, var så opptatt med andre ting. Men idag er det søndag, så se frem til en ny del i løpet av dagen.
Jeg er utrolig lei for det.

- Ina

05.10.2014 | 22:16 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 65

"Sitt ned. Nå!" bjeffer Paul og alle setter seg ned. Lysene i kabinen slukkes, og vi begynner å kjøre ut på rullebanen. "Amsterdam" hvisker Zoe energisk mens flyet øker farten. "Amsterdam" bekrefter jeg idet flyet begynner å lette opp i lufta.

---

Turen tar noen timer, men ikke så lenge at det er nødvendig å se på filmer. Kanskje til en god lur?
Vel oppe i lufta går Jake og ser på en film med Zayn og Liam, og Zoe forsvinner til minibaren. Jeg gjesper og ser ut av vinduet. Det begynner faktisk å bli mørkt selv om vi er over skyene.
Jeg støtter hodet mot det kalde vinduet, og lukker øynene. Siden jeg ikke fikk så mye søvn i natt er jeg utrolig trøtt. Den svake humpingen fra flyet fungerer nesten som en vugge; etter noen minutter er jeg i dyp søvn.

***

Jeg åpner øynene omtåket. Jeg er fortsatt på flyet, det ene kinnet er klemt mot noens skulder. "Hei, sorry at jeg vekket deg" Jeg rynker nesen forvirret og retter meg opp. Det er mørkt i kabinen, kjølig luft kommer fra en vifte i taket. Flyet bråker sånn at jeg begynner å lure på hvordan jeg i det hele tatt klarte å sovne.
"Hva er klokka?" Jeg strekker meg og gjesper høylytt. "Halv åtte, du har sovet i noen timer"
Niall sitter ved siden av meg og leser et eller annet blad. "Å, hei" sier jeg med tykk stemme, og roter i vesken min etter en tyggis. Jeg har en fryktelig smak i munnen som jeg bare må bli kvitt før jeg forpester helle flyet. Jeg finner en TicTac med mintsmak og en med eplesmak. Det får vel duge. Jeg tilber en til Niall, og han tar to og putter dem i munnen.
"Hvor lenge har du sittet her?" Han trekker på skuldrene, og tar hånden min. Jeg smiler svakt, han tar alltid hånden min når jeg minst venter det; når vi tok mat i Louis mor bryllup, da jeg sendte en melding til mamma, og nå.
"Helt siden Zoe og Jake dro. Vet du at du snakker i søvne? Og snorker?" Jeg dulter hardt i han. "Det gjør jeg ikke!"
"Jeg synes det var søtt" sier han og blunker sjarmerende.

***

Selv om det er noen få timer til vi er framme i Amsterdam starter vi en film på en av skjermene. Niall er ganske sjenerøs, og lar meg velge film.
Siden den handler delvis om Amsterdam, og delvis fordi den mannlig hovedrollen er søt, velger jeg The Fault In Our Stars. Personlig synes jeg den kvinnelige hovedrollen er mye bedre i denne filmen enn Divergent.
"Kommer du til å gråte? Jeg har hørt at denne filmen er ganske sentimental"
"Kanskje, hvis jeg følger med" Han lener seg bak i setet sitt, og klemmer hånden min. "Da skal ikke jeg forstyrre deg" Filmen begynner, etter noen minutter stønner Niall fortvilet.
"Hvordan handler denne om Amsterdam?" klager Niall mens Hazel snakker med Augustus for første gang. "Det er lenger ut i filmen. Hysj"
Det er tydeligvis at Niall kjeder seg; halvveis i filmen begynner han å leke med en lokk av håret mitt. Og til hans store glede gråter jeg faktisk.
"I'm in love with You, Hazel Grace. And i know..." Jeg tørker bort en tåre med et papir, og snufser stille. "John Green er en av mine favoritt forfattere" sukker jeg og former Augustus replikker med leppene. "Min også"
Jeg himler med øynene, husker den første gangen han sitert han. "Selv om jeg ikke leser så mye, men jeg liker sitatene hans" innrømmer han og reiser seg.
"Skal bare hente litt mat" Jeg rettet blikket mot skjermen igjen, og hvisker Augustus siste ord 'and i'm in love with you'. Augustus har noe til felles med meg for første gang siden jeg leste boken for første gang. Jeg begynner å forelske meg også, men der stopper likheten. For ulikt han tør jeg ikke å si det.

---

Ekstra lang del:)

- Ina

05.10.2014 | 15:19 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 64

"Z? Er alt i orden?"
"Hva?" Hun ser irritert opp. "Klart det" glefser hun og tar opp et Bobbi Brown pudder. "Ikke noe å uroe seg over" Jeg og Jake utveksler bekymrede blikk. Noe har tydeligvis skjedd mellom henne og foreldrene, men vi nevner det ikke.

---

"Snow, hei" Louis gir meg en kort klem etterfulgt av Liam og Harry. "Dette er Zoe og Jake" introduserer jeg og stiller meg ved siden av dem. "Dette er Liam, Harry, Louis og Zayn" Guttene vinker vennlig når navnene deres blir nevnt. "Hvor er Eleanor?"
"Hun kunne ikke komme" sier Louis litt trist. Jeg skjønner han, Eleanor fortalte at de nesten ikke hadde sett hverandre på et halvt år. Men siden jeg og Niall er sammen må jeg vel bli vant til det. "Det var trist, jeg hadde sett fram til å møte henne igjen" Louis sender meg et svakt smil.
"Hvor er Niall?" Zayn trekker på skuldrene, og ser seg rundt. "Sikkert på Nandos"
"Okay, alle må på flyet. Nå!" brøler en fyr med kort svart hår og svart jakke. "Paul" forklarer Harry idet vi går ned midtgangen. Jeg legger merke til at ingen andre følger etter oss. "Er dette flyet privat?"
Zayn nikker og peker mot et liten hvit fly som står alene. "Når vi reiser, reiser vi med stil"
Privatfly er tydeligvis kulere enn andre fly; setene er større, bordene er større, og det er skjermer i hvert eneste sete. Pluss en minibar fullt med snacks og vann, og en stor flatskjerm i midten av flyet. "Jeg kan bli vant til å reise sånn" mumler Jake spøkefullt og slenger seg ned ved det nærmeste setet.
"Femten minutter til avreise" brøler Paul til Liam og Louis som lekeslåss noen seter foran oss.
"Jeg lurer på hvor Niall er" mumler jeg til Zoe imens vi tar bagasjen vår opp i bagasjerommet. "Han kommer sikkert" forsikrer hun og setter seg ned.
Etter ti minutter har Niall enda ikke dukket opp. Paul grynter irritert og går for å finne han. Jeg vrir meg ukomfortabel i setet, og Louis hodet kommer opp ved setene foran oss. "Slapp av, Snow. Paul finner han"
Zayn slenger til oss noen Pringles og vann. "Takk" sier Jake og smiler takknemlig til han. "Bare hyggelig"
Zayn setter seg ved setene ved siden av oss, og begynner å snakke med Jake om forskjellige ting jeg ikke aner hva er. Zoe flørter med Harry som sitter bak oss, jeg ser bare på Louis og venter på at Niall kommer. Louis utveksler et unnskyldende blikk med meg, og setter seg ned.
"Sitt ned. Nå!" bjeffer Paul og alle setter seg ned. Lysene i kabinen slukkes, og vi begynner å kjøre ut på rullebanen. "Amsterdam" hvisker Zoe energisk mens flyet øker farten. "Amsterdam" bekrefter jeg idet flyet begynner å lette opp i lufta.

---

StorySunday:)
3 kommentarer?

- Ina

02.10.2014 | 18:02 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 63

"Okay, da ses vi når jeg kommer tilbake da vennen. Ring hvis det er noe"
"Ja" Vi sitter i taushet i noen sekunder. Jeg savner mamma, jeg har nesten ikke sett henne på noen måneder. "Jeg er glad i deg" får jeg fram hviskende. Men hun har allerede lagt på.

---

"Tuller du?! Amsterdam?! Klart jeg kommer!" Foreldrene hennes er på ferie i Spania de neste ukene. De og Zoe har ikke verdens nærmeste forhold.
"Skal du ikke ringe dem og spørre?"
"Nei" fnyser hun avvisende. "Det de ikke vet har de ikke vondt av" Jake er litt mer nølende. "Jeg får spørre Besta" Han bor hos besteforeldrene sine siden faren hans er i fengsel for voldtekt. Han liker ikke å snakke om det.
Etter noen minutter kommer han tilbake. "Hun sa det var greit, men bare om jeg lovet å være innom et museum før jeg dro hjem"
Jeg sender en melding til Niall at de kommer. Han sender en melding om at han ser fram til å se meg på flyplassen. Han mente nok Jake og Zoe også, men jeg rødmer uansett av meldingen.
Så klokken fire tar vi bussen til flyplassen. Jeg har alt det nødvendige i den lille kofferten min; klær, inkludert en kjole hvis anledningen er rett, sminke, sko, kameraet mitt, PCen, noen bøker, og noen andre jentegreier.
Jake har med seg det han syntes var nødvendig; noen klær, toalettsaker, og PC. Og Zoe har en liten, men romslig koffert pakket med Chanel, Gucci og Louis Vuitton alt kjøpt av foreldrenes kredittkort.
"Hvorfor skal de drittsekken ha det gøy, og ikke jeg?" sier hun med en med skuldertrekkning og går inn i tollen. Ingen blir stoppet, heldigvis, så vi setter oss ved en kafé og ser etter Niall.
"Vi bare går gjennom taxfrien og ser etter han der" foreslår jeg etter noen minutter, de nikker sammentykkende og følger etter meg gjennomtenkt gigantiske taxfrien. Zoe kjøper meg en stor sminkeplalett av Mac med highlighter, bronzer og blusher. Den er utrolig dyr "Er du sikker?"
Hun nikker og vifter det bort. "Ikke vær dum, Snow" sier hun bekymringsløst og trekker kortet med øvede fingre. "De arrogante idiotene vil ikke merke noe" Hun gir meg posen, og vi fortsetter shoppingen i noen minutter til. Jeg skikker nervøst på henne fra siden, jeg vet at hun ikke vil innrømme det, men inners inne vil hun bare at foreldrene hennes skal elske henne. Jeg og Jake vet at hun hater dem, men hun opprørere seg annerledes nå. Sintere.
"Z? Er alt i orden?"
"Hva?" Hun ser irritert opp. "Klart det" glefser hun og tar opp et Bobbi Brown pudder. "Ikke noe å uroe seg over" Jeg og Jake utveksler bekymrede blikk. Noe har tydeligvis skjedd mellom henne og foreldrene, men vi nevner det ikke.

---

3 kommentarer?

- Ina

30.09.2014 | 21:10 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 62

Det ringer på. Mamma åpner og tar imot pizzaen fra pizzabudet som står utenfor med en rød skjorte og matchende caps. Hun gir han noen pund, og lukker døren.
"Du kan spise alene, ikke sant? Flyet går om noen timer, jeg blir borte til Onsdag" Hun kysser meg på hodet, tar opp koffertene og forsvinner ut.

---

"Vil du at jeg skal komme over?" Klokken er sju, jeg har akkurat spiste halve pizzaen, på TVen går det en dårlig amerikansk komedie. "Jeg liker ikke at du er der alene"
"Det får bra, Niall. Nei, jeg mener det" Niall ringte og spurt hvordan jeg har det, og jeg fortalte at mamma hadde dratt til Manchester. "Er du sikker?"
"Ja, sikker. Jeg kjeder meg bare, egentlig" Noen roper i bakgrunnen, det høres ut som Liam. "Hva skjer?"
"Ikke noe spesielt" Jeg hører en dør som lukkes, bakgrunnstøyen blir dempet litt. "Bare en dum fotballkamp"
"Hvem spiller?" Jeg har egentlig ikke noe peiling om fotball, den eneste kampen jeg har sett var Louis veldedighetskamp, og alt virket så voldelig. Spesielt da noen sparket Louis i leggen. Jeg grøsser.
"Irland mot Wales" Han sukker, er ikke sikker om jeg er i stand til å være alene hjemme. "Niall, jeg er en stor jente. Jeg kan passe på meg selv, men jeg setter pris på tanken"
Niall ler på sin søte og bedårende måte. "Men du? Siden det er streik, har du noen planer for uken?"
"Ikke som jeg vet om" Hvor skal han med dette? Sist gang han spurte om det samme endte jeg i sceneprøvene deres. "Jeg og guttene skal til Amsterdam denne helgen for å diskutere noen sanger. Vil du være med? Du kan ta med noen altså, for det kan bli litt kjedelig å se oss diskutere sanger hele dagen"
Jeg har lest om Amsterdam, det sto at tulipanfestivalen holdes det. Det sto også at Amsterdam har de vakreste tulipanene i Europa. "Og Tulipanfestivalen holdes der" låkker Niall, men jeg er allerede solgt. "Klart jeg vil dra til Amsterdam med deg. Men er du sikker på at du kan ta med Jake, Zoe og meg?"
"Definitivt. Eleanor skal også være med, og alle utgiftene blir betalt" Siden Eleanor skal være med er det vel greit.
"Jeg er solgt" innrømmer jeg og skifter til en ny kanal. Programmet handler om delfiner og søte små skilpadder. "Jeg må bare ringe mamma og be om lov først. Og jeg må si det til Zoe og Jake"
"Okay, da møtes vi ved flyplassen på fredag klokken seks?"
"Perfekt" Vi legger på, og jeg slår mammas nummer øyeblikkelig. Hun tar den på fem ring. "Snow?" Har hun ikke 'se hvem som ringer' på den splitter nye iPhonen? "Hva er det? Jeg er litt opptatt nå"
"Mamma, kan jeg dra til Amsterdam?" Det oppstår en liten pause. "Amsterdam? Med hvem?"
"Niall.
Og Zoe og Jake" legger jeg til; selv om mamma liker Niall hadde hun nok ikke likt at jeg dro alene med han til Amsterdam. "Hva er anledningen?"
"Noe med bandet. Vær så snill, mamma" Hun tenker seg om, nøler litt. "Vær så snill. Det blir morsomt"
Etter en liten pause trekke hun pusten. "Jeg ser ingen grunn til at du ikke kan dra. Og siden Jake og Zoe skal dra, og Niall virker som en ung og hensynsfull ung mann. Og du er 19...Ja, klart du kan dra"
"Takk, tusen takk. Alt er betalt, og vi drar på Fredag og jeg tror vi drar hjem på Mandag"
"Har du alt klart? Passet ditt og kofferten din?" Jeg svarer ja, klarer nesten ikke å vente på å ringe Zoe og Jake. "Okay, da ses vi når jeg kommer tilbake da vennen. Ring hvis det er noe"
"Ja" Vi sitter i taushet i noen sekunder. Jeg savner mamma, jeg har nesten ikke sett henne på noen måneder. "Jeg er glad i deg" får jeg fram hviskende. Men hun har allerede lagt på.

---

Hva tror dere skjer i Amsterdam? 3 kommentarer?

- Ina

27.09.2014 | 20:42 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 61

"Et nummer definerer deg ikke, Snow. Du er ikke vakker som dem, du er vakker som deg"
Han tvinger meg til å se på han. Øynene hans er vakre, øyne som får deg til miste deg selv i. Og antar at det var det jeg gjorde.

---

Vi kysset ikke da heller. Mamma kom og avbrøt oss, sikkert med vilje. Jeg introduserte henne for Niall, som snakket høflig med henne, og unnskyldte seg da han måtte dra. Jeg løp opp og hentet jakken hans, og fulgte han ut.
Niall lovet å ringe, kysset meg på kinnet (kanskje litt for lenge til å være vennskapelig) og dro. Da jeg kom inn sa mamma glad at hun elsket han, og at det var fint at jeg fant han.
Enda en uke går. Læreren vår annonserte at det skulle være streik i minst en uke, det tok sikkert fem minutter før hun fikk roet ned klassen.
Da jeg kommer hjem er det to store kofferten i gangen. "Mamma?" Jeg tar av meg ankelstøvlettene mine, og går inn i stua. "Oppe, vennen!"
Jeg løper opp, og finner mamma og en stor haug meg klær. "Hei, vennen" Hun legger Chanelvesken sin på senga med klærne, og fortsetter å rote i kleskapet sitt. Jeg bretter klærne stille. Det er ikke det at vi er rike eller noe, men vi har bedre råd enn de fleste takke være mammas jobb. Huset tar ikke så mye strøm, så huset koster ikke så mye. Og jeg jobber, så jeg har mine egne penger. Men det koster å ha meg i huset, men hun gjør det bra tatt i betraktning at jeg ikke har en far.
"Hvor er det du skal?" Mamma kaster noen T-skjorter til meg, og tar håret sitt opp i en strikk. "Til søsteren min"
Tante Iris bor i Manchester sammen med sine tre hunder. Hun har ingen barn eller mann, men eksmann hennes har gitt henne tusenvis av pund i arv. Nå bor hun i en stor villa helt alene med hundene sine.
"Det ble streik i noen dager, og det var en perfekt anledning til å besøke henne" Jeg tar klærne hennes og bærer det ned trappen etter henne. Jeg og mamma har ikke et sånn mor datter forhold som andre. Hun behandler meg som en av sine kollegaer, men er fortsatt interessert i livet mitt og skolen. Men det er flere år siden vi gjorde noe sammen. Hun gir meg som oftes penger når jeg trenger det. Jeg klager ikke, men det kan bli litt ensomt noen ganger.
"Jeg har betalt regningene for en hel uke, og jeg har satt inn fem hundre pund til mat og andre ting" Hun så på meg med et sånn typisk mamma blikk. Siden jeg og Niall offisielt er sammen, ville hun være forsikret at jeg var...beskyttet. Ikke at det ikke var dekket, jeg har fortsatt kondomene Zoe ga meg for noen uker siden.
"Slapp av, mamma" mumler jeg flau. "Vi har bare datet i noen uker"
"Man kan aldri bli sikker" Det ringer på. Mamma åpner og tar imot pizzaen fra pizzabudet som står utenfor med en rød skjorte og matchende caps. Hun gir han noen pund, og lukker døren.
"Du kan spise alene, ikke sant? Flyet går om noen timer, jeg blir borte til Onsdag" Hun kysser meg på hodet, tar opp koffertene og forsvinner ut.

---

Og igjen, tusen takk for alle de fine kommentarene! Jeg ble så glad at dere ble rørt av del 61, ingen har skrevet det om historiene mine før:)

3 kommentarer?

- Ina

26.09.2014 | 22:24 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 60

Det er noe med blikket hans som gjør meg så sikker på hvor vi står. Det er ærlig og rent, og jeg vet at han synger direkte til meg. Jeg må blunke utrolig mange ganger for å hindre meg selv i å gråte.

"If i let You know i'm here for You
Maybe You love yourself like i love You"

---

"Takk for at du tok meg med" Vi sitter i bakhagen min med hvert vårt glass vann mellom hendene våre. Niall ser på en punkt jeg ikke kan se, han tar hånden min nesten automatisk.
"Jeg vet at det ikke var verdens beste Date, men jeg er glad du likte det" Vent, sa han Date? Var det en Date?
Å, ikke vær latterlig, kjenner jeg på meg selv, og biter meg i tunga.
"Hvis jeg visste det ville jeg, eh, pyntet meg mer" Niall rister på hodet, og sier at han likte skjørtet mitt. Det er ganske kaldt i hagen siden vi ikke sitter i ly av vinden. Niall tar av seg jakken, og brer den over skuldrene mine. Det får meg til å huske noe.
"Ja, jeg har fortsatt dressjakken din" Den henger fra en kleshenger på kontorstolen min, i frykt for at den skulle forsvinne i havet av grått. Jeg skal til å reise meg og hente den, men Niall holder meg tilbake. "Jeg kan hente den senere"
Vi sitter i stillhet i noen lange minutter, bare ser på de visne rosene som mamma plantet da jeg var fem. Noen sommerfugler flyr rundt oss, hviler seg litt på en av de visne rosene og forsvinner igjen.
"Du gjør det igjen" Jeg ser forvirret på han. Ham tar hendene sine på mine og flytter dem til fanget sitt. "Du sitter alltid og holder deg foran magen. Hvorfor det?"
"Jeg vet ikke" stammer jeg, litt overrasket av spørsmålet hans. "Jeg har vel aldri tenkt på det"
"Er det fordi du ikke er like tynn som Eleanor og Zoe?" Delvis, men det er ikke bare det. Men jeg er for feig til å si det til han. "Fortell meg" Noen ganger kjenner han meg bedre enn jeg kjenner meg selv. På mange måter minner han meg om Matt; han hadde også egenskapen til å lese tankene mine noen ganger.
"Det er bare det" begynner jeg og tenke på den artikkelen for så mange uker siden. "At du er omringet av vakre modeller og jenter.
Tynne" legger jeg til, og sukker stille. "Og jeg er åpenbart ikke det"
"Så du er redd jeg sammenligner deg med de?" Jeg nikker og ser ned. "Hvorfor skulle du ikke det?"
Niall er stille en stund, fordøyer det jeg har sagt. Etter det som føles som timer sier han noe. "Du vet at jeg så på deg under Little Things av en grunn? Og jeg vet at det var noen andre som skrev den, men jeg mente hvert ord"
Han holder hendene mine fast, jeg ser ned på dem. Nei, ingen kan være så snille og forståelsesfulle. Dette må være falskt.
"Et nummer definerer deg ikke, Snow. Du er ikke vakker som dem, du er vakker som deg"
Han tvinger meg til å se på han. Øynene hans er vakre, øyne som får deg til miste deg selv i. Og antar at det var det jeg gjorde.

---

Tusen takk for de snille kommentarene deres! Er veldig usikkert når det gjelder beskrivelse, så at dere bekrefter at jeg er god til å beskrive gjør meg veldig glad:)
Historien er langt fra ferdig, så det er fantastisk at dere liker den.

- Ina

26.09.2014 | 14:42 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 59

Magen min rumler av mangelen på mat, og jeg dekker den sjenert. Perrie går mot bordet og henter litt frukt. "Takk" sier jeg og tar en bit av en banan. Men jeg holder armene foran magen uansett.

---

"Neste sang er en av våre favoritter" Klokken er kvart over fem, beina mine begynner å bli kald. Siden guttene hopper og spretter rundt er det ekstra kaldt i lokalet. Jeg skulle ønske jeg hadde beholdt den tykke skinnjakken min istedenfor Zoes tynne bomullsjakke.
Niall stopper litt og får øyekontakt med meg. Fortsatt med blikket på meg, sier han med stø stemme "dette er Little Things" Niall senker mikrofonen og griper en svart gitar og begynner å spille noen få akkorder. Melodien er pen og myk, og teksten er bare så nydelig.
"Dette er min favoritt" hvisker Perrie og gliser. Zayn finner henne med blikket, og gliser tilbake. Det er en pen sang, jeg kjenner at jeg føler meg litt bedre.
Mennene i svarte skjorter er tydeligvis så vant med dette, de ser ut som om de kjeder seg. Og de snakker i et kjør i walkitalkiene sine.
"Hvem har skrevet denne?" Eleanor lener seg mot meg så lang hun kommer. "Ed Sheeran. Er han ikke flink?" Jeg nikker og ser på Louis som synger. Tydeligvis må jeg søke opp han også i kveld. Musikkhorisonten min blir større på bare noen timer.
Det er Nialls tur til å synge. Han setter seg bedre til rette, og ser rett på meg. Jeg føler at jeg rødmer, og ser ned.

'You never loved yourself half as much That i love You.
And You never treat yourself right darling, but i want You to"

Det er noe med blikket hans som gjør meg så sikker på hvor vi står. Det er ærlig og rent, og jeg vet at han synger direkte til meg. Jeg må blunke utrolig mange ganger for å hindre meg selv i å gråte.

"If i let You know i'm here for You
Maybe You love yourself like i love You"

---

3 kommentarer?

Neste del kommer sener idag:)

- Ina

22.09.2014 | 19:54 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 58

Beklager at jeg postet del 57 igjen. Men her er ivertfall del 58

"Unnskyld meg" sier han, reiser seg og går fort mot utgangen.
Harry og Liam kommer og setter ved siden av meg. "Hva var det?" spør Harry og ser spørrende etter han. "Han måtte ta en telefon" Liam og Harry utveksler mørke blikk. Sa jeg noe galt?

---

Jeg ser nysgjerrig på dem, men Harry kremter og ser smilende på meg isteden. "Du vet, Niall liker det utrolig mye"
"Jeg liker han også" sier jeg med et svakt smil. Det er vel ganske åpenbart, er det ikke? Harry sukker trist. "Nå er vel jeg som er den single i gruppen. Apropos det" De vender seg mot meg med spørrende blikk. "Er dere sammen nå, eller?" De vil vite det, akkurat som alle andre i verden. Jeg kunne svare hvis jeg ikke er så usikker.
"Tror da det" sier jeg og trekker på skuldrene. "Jeg vet faktisk ikke"
"Da så" Det oppstår en pinlig pause. Jeg nipper stille til vannet mitt, og Liam og Harry kommunikaserer med blikk og grynting. Jeg skulle ønske hvorfor alle ble så dyster og mystisk hver gang Niall var der. Spesielt med meg.
Håper det ikke har noe med meg å gjøre, tenker jeg nervøs og svelger. Etter noen minutter kremter Liam og reiser seg. "Unnskyld oss, men prøvene skal til å begynne igjen" Harry hjelper meg opp, jeg setter kursen mot Perrie og Eleanor.
Louis kysser henne raskt på kinnet, og går bort til de andre. "Så, hva er situasjonen din? Altså, med Niall?" De ser forventede og nysgjerrig på meg.
"Jeg vet ikke, faktisk" sier jeg og trekker på skuldrene. "Å" sier Perrie sjenert. "Beklager"
"Nei, det går bra. Jeg lurer faktisk på det selv" I stillhet ser vi Niall som jogger bort til de andre og får instrukser av en mann. Og prøvene fortsetter.
Magen min rumler av mangelen på mat, og jeg dekker den sjenert. Perrie går mot bordet og henter litt frukt. "Takk" sier jeg og tar en bit av en banan.
Men jeg holder armene foran magen uansett.

---

Igjen, jeg beklager virkelig. Forhåpentligvis skjer det ikke igjen

- Ina

14.09.2014 | 20:40 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 57

Har jeg hørt, ivertfall. Idet Niall begynner å synge skjønner jeg at det Louis har sagt er sant. Han synger så ærlig og rent at jeg får en klump i halsen. Perrie tar armen over skuldrene mine, og klemmer meg trøstende inntil seg. Også hun må felle noen tårer.

---

Etter prøven går jeg mot det store matbordet og henter meg noe å drikke. "Hei" Jeg tørker bort en enslig tåre som renner ned kinnet takket være klumpen i halsen og snur meg mot han. Han gir meg litt papir, jeg tørrer øynene mine og legger det i veska. "Hvordan går det?"
"Bra, tror jeg" Vi går og setter oss ved scenen, jeg med vannet mitt og Niall med en kopp kaffe. "Jeg la merke til det" sier han med et smil og nikker mot meg, gestikulerer mot tåren.
"Var det så åpenbart" Jeg rødmer, flau og sjenert. Jeg hater å gråte, uansett hva det er over. Niall smiler og tar hånden min. "Jeg liker at du rødmer. Huden din får en så vakker ferskenfarge" Det for meg selvfølgelig til å rødme mer, Niall tar hånden hans ned tinningen min. Han mumler noe stille.
"Jeg gråt ikke, jeg..." Setningen dør ut, men den henger fremdeles i lufta. Niall ser på meg en stund, jeg får en følelse av å bli røntgenfotografert. I noen sekunder lurer jeg på om han vil kysse meg, og noe i meg håper det også. Bak Niall kan jeg se at Zayn gir Perrie et kyss på kinnet, og litt bortenfor kysser Louis Eleanor på munnen. Så hvorfor ikke?
Vi lener oss sakte mot hverandre uten å bry oss om menneskene rundt oss. Alt jeg ser er Nialls glitrende blå øyne, og jeg vet at han skal kysse meg. Jeg venter på at hans lepper skal møte mine, men det blir ikke sånn.
Mobilen til Niall ringer høyt og avbryter det magiske øyeblikket. Niall stopper og tar opp mobilen sin. Han ser litt skuffet ut, men Ansiktet hans mørkner litt når han ser hvem som ringer. "Unnskyld meg" sier han, reiser seg og går fort mot utgangen.
Harry og Liam kommer og setter ved siden av meg. "Hva var det?" spør Harry og ser spørrende etter han. "Han måtte ta en telefon" Liam og Harry utveksler mørke blikk. Sa jeg noe galt?

---

Beklager for kort del

3 kommentarer?

- Ina

14.09.2014 | 18:41 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 55

Eleanor har på seg en enkel svart kjole og noen gladiatorsandaler, og Perrie har på seg utvaskete jeans, svart skjorte og slitte converse. Det får meg til å føle meg overpyntet. "Takk. Kule jeans" legger jeg til med et smil.

---

Prøvene går som smurt, og sangene er utrolig bra. Perrie og Eleanor synger med, men siden jeg ikke har hørt på dem så mye står jeg sjenert bak dem og bare ser på.
Niall blunker til meg og spiller noen få akkorder. Jeg vinker sjenert tilbake, og banker foten min rastløst mot gulvet.
Noen viser at de skal slutte, og roper ut flere instruksjoner. Perrie og Eleanor sukker kjedsommelig, de har sikkert blitt så vant til det at dette at de synes det er kjedelig. Spesielt Perrie som er med i Little Mix. Jeg noterer meg bak øret at jeg skal søke opp sangene deres når jeg kommer hjem.
"You and I neste!" Gitaristen begynner å spille, Niall smiler til meg før han begynner å synge. Det er en veldig pen sang, helt ulikt av dem jeg har hørt.
"Niall skrev den" sier Eleanor stille i øret mitt, og synger med refrenget.

You and I. We dont wanna be like Them.
We can make it to the end. Nothing can come between You and I.
Not Even the gods above can separate the two of us.
Nothing can come between You and I.

Det er nydelig. Selv om Niall, i følge Louis, ikke har hatt så mange kjærester og har blitt avvist så mange utallige ganger har han fremdeles fått til å skrive en så vakker og ærlig sang. Og det beundrer jeg han for.
Neste sang er Story Of My Life. Jeg vet ikke så mye om den, men tydeligvis skal den representere guttenes følelser på en metaforisk måte. Har jeg hørt, ivertfall. Idet Niall begynner å synge skjønner jeg at det Louis har sagt er sant. Han synger så ærlig og rent at jeg får en klump i halsen. Perrie tar armen over skuldrene mine, og klemmer meg trøstende inntil seg. Også hun må felle noen tårer.

---

3 kommentarer?

Sorry at denne delen kom så sent, neste del kommer om to timer

- Ina

11.09.2014 | 21:55 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 55

Selvfølgelig er hun glad for at jeg har Niall, drømmeprinsen.
"Da kan jeg endelig møte han" Jeg sender henne et forvirret blikk. "Du har jo møtt han!"
"Nei, jeg har får et Glimt av han. Det er ikke å møte noen" poengterer hun uten å ta blikket fra matteboken.

---

Luften er tung og varm selv om læreren har åpnet vinduet. Det er siste time, engelsk litteratur. "Les kapittel seks og sju, skriv et to siders essay om 'den røde bokstav' og hvorfor du synes at Esther fortjente eller ikke fortjente det hun fikk" Klassen sukker oppgitt og sint, men ingen protesterer.
"Snow?" Jeg stopper og tar på meg jakken min. Selv om jeg ikke trenger det, men den skjuler de lubne armene mine. "Ja?"
"Jeg vil bare si at du fikk strålende resultater på Stormfulle Høyder essayet ditt. Hvis du fortsetter sånn skal du se at du før en god og suksessfull jobb" Jeg takker, og går ut til skapet mitt. Zoe og Jake står der allerede og drikker brus fra metallbokser. "Når kommer han?"
"Gi dere" Vi går ut døren, og blir møtt av en tørr og varm bris. Zoe ser utover parkeringsplassen, og dulter i meg. "Er det han?" Hun nikker mot en svart Rangerover som ser mistenksom ut som Nialls bil. Men jeg håper det ikke er det; jeg har fortsatt på meg det ekle grå skoleskjørtet, som er obligatorisk, og den slitte hvite T-skjorten min. Ikke akkurat et Date antrekk.
"Det er han!" hvisker Zoe idet det plinger i mobilen min.

[Jeg ser deg. Jeg er i den svarte bilen] - Niall

"Men jeg kan da ikke gå sånn?" Jeg peker på antrekket mitt, og ser nervøst bort på Rangeroveren. Zoe leter febrilsk etter noe i bagen sin, og henter opp en lang marineblå jakke som ikke gjør noe for antrekket, men den får meg til å virke litt smartere og kulere enn jeg er. "Her"
"Takk" mumler jeg og gir jakken min til henne. Kunne kun ikke ha en kjole ned i den magiske vesken sin?
"Vi ses" roper de etter meg idet jeg går mot Rangeroveren. "Du trengte ikke å skifte" sier Niall og kjører ut mot sentrum. "Vi skal bare være inne"
Etter noen minutter kommer vi fram til et stort lokale der en gruppe jenter sitter og drikker saft. Noen roper idet de ser den svarte bilen kjøre inn en stor jernport. "Hvor skal vi?" Niall smiler lurt, og tar hånden min.
"Jeg vil vise deg noe" sier han og førere meg inn til et stort åpent rom som sikkert rommer flere tusen. En scene er rigget til i den ene enden, minst ti folk går og snakker til hverandre i små walkitalkier.
"Er dette en prøve altså?" Niall nikker og fletter fingrene hans i mine. "Jeg hadde håpet at du ville være med på konserten på lørdag?"
"Gjerne det" Noen meter fra scenen får jeg øye på Eleanor og en pen blond jente. "Hun blonde heter Perrie, hun er Zayns forlovede" Han nikker mot en svarthåret gutt som snakker med trommisen.
"Hei, Snow" Eleanor gir meg en fort klem, og introduserer meg til Perrie. "Dette er Snow" Perrie smiler og rekker fram hånden. "Jeg er Perrie" Jeg kan se den store steinen på Perries hånd. "Gratulerer" sier jeg vennlig og smiler.
"Takk, jeg og Zayn er så spente. Pent skjørt forresten" Eleanor har på seg en enkel svart kjole og noen gladiatorsandaler, og Perrie har på seg utvaskete jeans, svart skjorte og slitte converse. Det får meg til å føle meg overpyntet. "Takk. Kule jeans" legger jeg til med et smil.

---

3 kommentarer?

- Ina

08.09.2014 | 20:24 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 54

"Så, er dere sammen eller noe?" Jeg trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke, Z. Men jeg liker han veldig"
"Matt - liker?" Det virker skummelt og nytt, men jeg liker han. Sånn Matt - liker.
"Ja" hvisker jeg prøvende ut. Og jeg har rett. "Fy faen"
Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.

---

Jeg og Zoe sitter på senga hennes og gjør lekser. Zoe sliter med en ekkel en fra mattlæreren vår Ms Tooter, og jeg holder på med å skrive et essay om Stormfulle høyder.
I dag er det Torsdag, om bare noen dager er det helg og jeg kan møte Niall igjen. Nå er det over en uke siden bryllupet. Og siden begge har vært opptatt - han med bandet, jeg med skolen - har vi ikke sett hverandre så mye. Vi har for det meste snakket i telefonen.
"Skal du ut på en ny Date med Niall?" Zoe skriver ned noen tall, og stønner frustrert. Jeg skriver noen nye linjer, og ser bort på henne. "Nei, vi bar begge vært opptatt. Det er nok det siste vi tenker på nå"
Mobilen min ringer, det er Niall. "Kanskje det" sier Zoe med et smil. "Men det gjør definitivt ikke han" Jeg sender henne et oppgitt blikk, og tar den. 'Høytaler' mimer Zoe, men jeg rister på hodet. Hun himler med øynene, later som om hun er fornærmet.
"Hei" Jeg smiler svakt av lyden av Nialls stemme. "Hei, hva skjer?" Han sukker sliten. "Det vanlige. Lyd og lysprøver" Guttene skal ha en stor konsert på lørdag så alt må være perfekt. Jeg kan høre trommer, noen som roper instruksjoner og noe som høres ut som latter i bakgrunnen.
"Når er du ferdig på skolen imorgen?" Jeg nøler litt, det spørsmålet hadde jeg ikke forventet. "Fire"
"Har du noen planer?" Jeg smiler nervøst, hva er det han snakker om? Hadde ikke han prøver hele uken? "Ingen så langt" sier jeg litt nølende. Zoe ser nysgjerrig på meg, hun har tydeligvis glemt hele matteleksen.
"Jeg henter deg etter skolen, Okay?"
"Okay?" Niall ler ertende av den nølende tonen min. "Jeg kommer ikke til å overfalle deg, altså" minner han meg på. "Okay" Han ler igjen, hilser fra guttene og legger på.
"Hva var det for noe?" Jeg legger mobilen min tilbake i vesken, og setter meg ved PCen igjen. "Han skal hente meg imorgen etter skolen"
"Vel, fint" Zoe stemme er likegyldig, men jeg vet at inni henne sprenges det tusenvis av fyrverkeri. Syden Matt døde hadde jeg gått ut med gutter som jeg aldri ville kastet et blikk på, røykere, dophuer og drittsekker, bare for å kvitte meg med smerten. Og hele tiden fikk jeg hjertet mitt knust. Jeg vet at noen synes Zoe er for entusiastisk, men hun har sett meg knust altfor mage ganger. Selvfølgelig er hun glad for at jeg har Niall, drømmeprinsen.
"Da kan jeg endelig møte han" Jeg sender henne et forvirret blikk. "Du har jo møtt han!"
"Nei, jeg har får et Glimt av han. Det er ikke å møte noen" poengterer hun uten å ta blikket fra matteboken.

---

3 kommentarer?

- Ina

07.09.2014 | 20:50 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 54

Klisjé, men søtt.
"Okay, jeg ser fram til det" Han nøler litt, og biter seg i leppa. Søtt, kjekk og bedårende alt på samme tid. Skal han kysse meg?
Jeg smiler, lener meg fram og kysser han svakt på kinnet. "Takk for en vidunderlig kveld" sier jeg åpner døren og rygger inn. --- Det første jeg gjør er å snakke med mamma. Eller, bli forhørt av henne. "Du kom hjem sent" Å, shit. "Beklager, men bryllupet sluttet ikke før nå" Vi er stille en stund før mamma reiser seg med et kaffekrus i hånden. "Så? Er han søt? Hva heter han?" "Niall Horan, og ja. Han er ganske søt" "Og liker du han? Og liker han deg?" Ja, jeg liker Niall. Mye. Jeg kan ikke forklare følelsen jeg får når jeg er med han, men den kan sammenlignes med å drikke champagne. Drømmende og boblende Liksom (men det er en veldig liten sammenlikning). "Ja. Jeg liker han mye. Og jeg tror han liker meg også" Mamma peker på meg, og smiler. "Du glemte å gi han tilbake jakken" "Å" Jeg tar den av meg, og holder den foran brystet mitt. Den lukter liljer og roser, som blomstene i bryllupet. "Jeg får gi han den tilbake neste gang" "Neste hva da?" Jeg trekker på skuldrene, og rygger mot trappen som fører opp til andreetasje og spør om jeg kan gå. Mamma nikker og skrur på TVen, avhøret er visst slutt. Jeg løper opp, og river av meg klærne. Etter fem timer i de høye pumpsene trenger føttene mine minst seks timer med massasje. Jeg legger klærne mine på sengen min, går til badet og tapper meg et bad. Åndsfraværende sitter jeg og ser på at bath bomben fra Lush oppløser seg i kaskader av lilla og svart. Lakris og blomster, favoritten min. Før jeg setter meg i det lilla vannet henter jeg mobilen min, og ringer Zoe. Hun tar den etter seks ring. "Okay, fortell meg alt!" "Slapp av, det var bare èn Date" sier jeg ertende og legger meg bak i det varme vannet. De hvite boblene ( som er laget av en annen bath bomb) omslutter meg, i noen sekunder består verden av bobler, vann, Zoe's stemme og Nialls smil. "Hva skjedde?!" Jeg forteller henne om bryllupet, om Louis, Liam og Harry, og at han kysset meg. "Nei!" sukker hun dramatisk. "Hvor da?" "Kinnet" sier jeg rolig og ser på et enslig lys som blafrer i vinduskarmen. Jeg tente noen lys og slukket lyset. Veldig romantisk. "Og? Kysset du 'han'?" "Ja" innrømmer jeg og rødmer svakt. "Da han fulgte meg til døren, men det var bare på kinnet" "Så, er dere sammen eller noe?" Jeg trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke, Z. Men jeg liker han veldig" "Matt - liker?" Det virker skummelt og nytt, men jeg liker han. Sånn Matt - liker. "Ja" hvisker jeg prøvende ut. Og jeg har rett. "Fy faen" Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. --- - Ina

07.09.2014 | 16:50 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 53

"Hva snakket du og Louis om?"
"Ingenting, egentlig. Du," sier jeg og legger en beklagende hånd på overarmen hans. "Beklager at jeg ikke har vært så oppmerksom møt deg i kveld. Det er bare at alt dette er så overveldende" Niall smiler og tar hånden min, som ligger på armen hans, og holder den svakt. "Ikke tenk på det, det er bare jeg som er litt paranoid i dag. Det er alt"

---

Bryllupet begynner å ta slutt. Moren til Louis og stefaren hans har forsvunnet i en glamorøs svart limousin dekket med blomster.
Jeg, Niall og noen få er igjen (inkludert Louis, Harry og Liam). Niall og jeg pirker åndsfraværende i et lite kakestykke som vi har delt. Den var utrolig god, men jeg tvang meg bare til å spise et stykke. Jeg trengte uansett ikke å bli større.
"Skal vi gå?" Jeg nikker og vi reiser oss begge to. Det begynner å bli kjølig, så Niall gir meg jakken hans. For en gentleman.
Niall går og snakker litt med guttene før han drar. Liam gir meg en svak klem før jeg går. "Håper vi ses igjen snart" Louis gir Niall et blikk som er umulig å tyde. Niall ser bedende på han, og Louis ser ned.
På veien hjem er vi stille begge to. Tankene mine spinner kvalmende rundt i hodet mitt; jeg aner ikke hva jeg skal gjøre etterpå. Ringer han og avtaler en ny Date, eller er vi sammen? Skulle ønske jeg var en av de jentene som visste hva de drev med.
Niall stopper bilen, hår ut og åpner døren min. "Takk" sier jeg og går ut. Niall holder hånden min helt opp til døren, og stopper.
"Det har vært hyggelig"
"Ja, takk for at du inviterte meg. Jeg hadde det utrolig gøy" Vi er stille en stund, lurer på hva vi skal si. Jeg finner dørhåndtaket bak meg, og trekker det ned. Mamma er tydeligvis hjemme, men hvorfor skulle hun ikke det? Klokken er minst ti.
"Jeg ringer deg, Okay?" Klisjé, men søtt.
"Okay, jeg ser fram til det" Han nøler litt, og biter seg i leppa. Søtt, kjekk og bedårende alt på samme tid. Skal han kysse meg?
Jeg smiler, lener meg fram og kysser han svakt på kinnet. "Takk for en vidunderlig kveld" sier jeg åpner døren og rygger inn.

---

Ny del kommer ut om noen timer, sorry at denne delen kom så sent

- Ina

04.09.2014 | 19:28 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 53

"Det er bare det at jeg vil at det skal være perfekt, antar jeg" Jeg tar hånden hans og klemmer den. "Det er perfekt"
DJen annonserer at det nybakte paret har ankommet, og begynner å spille en ballade.
"Får jeg?" Han fører meg ut på dansegulvet, og snurrer meg rundt sånn at vi er ansikt til ansikt.

---

Vi setter oss ned ved et bord, Niall forsvinner for å hente noe å drikke. Jeg sitter og ser på menneskene som går og klemmer bruden og brudgommen. Louis sitter og snakker dypt med Liam og Harry. Han ser opp et øyeblikk, får øye på meg, og vinker. Jeg vinker tilbake, og lurer på hvorfor Niall ikke har introdusert oss før. De er hyggelige, snill og vennlig, spesielt Louis. Alt kunne vel ikke handle om et lekent kyss og en klem? Kunne det vel?
Louis kommer bort til meg med med et glass champagne. "Hei, du ser urolig ut" Han rekker meg glasset, og jeg tar en stor supp. Da jeg svarer med et lite "takk" ser Louis bekymret på meg. "Er det noe galt?"
"Ja, det er Niall. Han har oppført seg litt rart" Louis nikker og nipper til sitt eget glass.
"Ja, beklager. Det er bare det at, ja, du skjønner..." Han forklarer meg at Niall bare har hatt to kjærester hele livet, og han føler at han ikke er god nok siden han, Liam, Zayn (en gutt jeg ikke har møtt siden han er opptatt) og Harry dater mye.
"Å, jeg skjønner" sier jeg forstående. Jeg føler at jeg synes litt synd på Niall. "Men det er ikke din feil" forter Louis seg å si. "Det er bare vi som er litt dumme i dag"
"Niall hadde ikke noe imot det, men han ville bare at kvelden, ja, skulle være perfekt" Louis nikker unnskyldende. "Håper du tilgir oss"
"Ikke vær dum, selvfølgelig gjør jeg det. Jeg er glad jeg møtte dere" Louis smiler vennlig, rører ved hånden min og går bort til Eleanor og ber henne ut på dansegulvet.
"Hei" Niall er tilbake med to glass champagne. "Hva snakket du og Louis om?"
"Ingenting, egentlig. Du," sier jeg og legger en beklagende hånd på overarmen hans. "Beklager at jeg ikke har vært så oppmerksom møt deg i kveld. Det er bare at alt dette er så overveldende" Niall smiler og tar hånden min, som ligger på armen hans, og holder den svakt. "Ikke tenk på det, det er bare jeg som er litt paranoid i dag. Det er alt"

---

Da er vi halvveis i historien. Hva synes dere så lang?

- Ina

02.09.2014 | 21:09 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 52

"Jeg ville satt pris på om du ikke kysset daten min, takk"

---

"Hei, kompis" Nialls hånd kommer beskyttende om midjen min, og holder den hardt. "Det var ingenting-" begynner jeg, men Louis ler det bort. "Ikke vær så alvorlig, du gjør henne nervøs" Harry, Louis, og Liam ser på han, kanskje litt vel dystert?
"Å" utbryter Sophia og tar hånden til Liam. "Det begynner" Den lille gruppen vår på sju forter seg inn i kirken, og finner plassene sine. Eleanor kysser Louis raskt, og går for å stille seg ved de andre brudepikene.
"Denne veien" Niall leder meg til en benk og setter seg ned. Etter noen minutter ser vi brudepikene gå ned til alteret, og etter dem kommer en pen kvinne med lang hvit kjole. Jeg kan se Louis på fremste rad, han smiler stort.
Seremonien er liten, den er slutt på noen minutter. Noen tårer unnslipper øynene mine, Niall rekker meg litt papir, og klemmer hånden min trøstende.
Etter seremonien setter vi oss i Rangeroveren og kjører mot festen. Niall er stille hele turen, men han holder hånden min hele tiden. "Hvorfor snakker du aldri om vennene dine?" spør jeg når vi kommer fram til festlokalet. "De er utrolig hyggelige"
Niall smiler og vifter det bort. "Jeg glemte visst det" Jeg ser rart på han; hvem glemmer å fortelle om vennene sine?
Hånd i hånd går vi til det opplyste teltet der folk danser og snakker. I døråpningen blir vi møtt av Liam og Louis. "Gratulerer" sier jeg og smiler til Louis. Han trekker meg inn i en klem, og takker.
Niall smiler svakt til dem, og sammen går vi inn i teltet. "Louis er virkelig snill" Niall mumler til svar. Jeg stopper opp, og ser på han. "Er det noe i veien? Du har vært så rar i hele kveld. Hvis det har noe Harry og Louis å gjøre-" Han smiler svakt. "Nei, det er ikke det" Han sukker tungt. "Det er bare det at jeg vil at det skal være perfekt, antar jeg" Jeg tar hånden hans og klemmer den. "Det er perfekt"
DJen annonserer at det nybakte paret har ankommet, og begynner å spille en ballade.
"Får jeg?" Han fører meg ut på dansegulvet, og snurrer meg rundt sånn at vi er ansikt til ansikt.

---

Sorry for kort del, men en ny kommer på fredag, så det blir fire deler denne uken:)

- Ina

31.08.2014 | 20:47 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 51

"Vel,siden du dater han," Jeg rødmer svakt ved ordet 'dater' "må du vel møte oss før eller senere"

---

Han tilber meg armen, og sammen går vi rundt de pyntete gjestene. Louis nikker til noen til dem, de ser nysgjerrige etter oss idet vi passerer. "Hei" En gutt i svart dress ser opp. Det er Liam, gutten som var med Niall første gang jeg møtte han. "Snow, fint å se deg igjen" Han gir meg en rask klem, og ser spørrende på Louis. "Men jeg visste ikke at moren din..." Setningen dør ut. "Hun er her med Niall" Stemmen hans har et snev av irritasjon over seg. "Gutten som ikke gadd å fortelle henne noe om oss"
En pen jente med langt brunt hår og lyserosa lang kjole slutter seg til oss. "Hei, dere" Hun ser på meg, og smiler vennlig. "Hvem er dette?"
"Snow, hun er her med Niall"
"Å" Jenta rekker meg en hånd, og jeg rister den. "Eleanor"
"Hyggelig å møte deg" Sammenlignet med Eleanors rene og enkle kjole virker antrekk mitt glorete i forhold. "Jeg liker antrekket ditt"
"Jeg føler at jeg burde ha pyntet meg mindre" Hun ler en trillende latter, og forsikrer meg om at antrekket mitt er pent.
"Harry, hitover!" En gutt med brunt krøllete går kommer gående mot oss. Han har en svart dress på seg, en hatt og øynene er dekket med svarte solbriller.
"Hils på Snow, Nialls nye flamme" fleiper Liam lekent. Harry rekker meg en stor og sterk hånd. "Harry. Hyggelig å hilse på deg" Jeg tar den, og smiler nervøs. "Ikke vær så nervøs" Louis ler og dulter vennlig i meg. "Vi biter ikke"
Eleanor viser seg å være sammen med Louis, og jenta som slutter seg til oss noen minutter ,Sophia, senere er Liams kjæreste.
"Shit, jeg er den eneste uten en Date" Liam og Louis erter han vennskapelig. "Bedre lykke neste gang" Harry legger en arm rundt midjen min. Jeg stivner. "Hvis ikke Niall forter seg overtar jeg kanskje den vakre daten hans" Flott, nå rødmer jeg og er stiv som en stokk.
"Du gjør henne ukomfortabel jo" Jeg sender Elenaor et takknemlig smil der hun står med Louis hånd i sin. Harry fjerner armen sin, men kysser meg fort på kinnet. Vennskapelig.
Jeg skulle virkelig trengt litt sminke til å dekke over de knallrosa kinnene mine med.
Alle ler, Harry sender meg et smil. "Jeg ville satt pris på om du ikke kysset daten min, takk"

---

- Ina

31.08.2014 | 13:01 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 50

Med et sukk logger jeg meg av, og legger meg ned på senga. Tankene snurrer rundt, begynner å bli desperat. Jeg kan selvfølgelig finne noen kjoler i skapet mitt, men til hvilken pris? Det går uansett ikke til å toppe alle kjolene fra Chanel, Gucci eller Stella McCarty.
Med et sukk lukker jeg øynene, og faller i en dyp søvn. --- Litt for dypt. Det ender med at jeg må sitte på med mamma til skolen grytidlig for ikke å komme forsent. I timene gjør jeg alt for å slutte å gjespe konstant, men jeg gjesper ivertfall noen ganger i løpet av skoledagen.
Da skolen er slutt, tar jeg bussen hjem og går og tar meg en dusj. Jeg tørker meg med et håndkle, og går inn på rommet mitt. Nå er klokken fem over fire.
"Helvete" mumler jeg og begynner å gre det lange håret mitt. Etter mange floker og flere banneord er det glatt, og jeg begynner å føne det.
Da hele håret er tørt går jeg til kleskapet mitt, og river ut det beste jeg finner; et rødt skjørt, en hvit bluse med en svart krage, og noen svarte pumps.
Jeg hiver alt på meg, og sminker meg. Nøytrale øyne, røde fyldige lepper, lange svarte vipper. Jeg ser på klokka igjen, kvart på fem.
Det ringer på. Jeg røsker til meg en tynn jakke og går ned trappen. Etter en fort skikk i speilet for å forsikre meg at alt er på plass, åpner jeg opp.
"Du ser nydelig ut" Niall er kledd i en elegant grå dress, en stripete skjorte og øynene hans gnistrer i møte med mine. "Du ser ikke verst ut du heller"
Niall tilber meg armen, og fører meg mot en svart Rangerover som er parkert utenfor huset. Jeg rødmer idet vi kjører mot kirka. "Nervøs?
Ikke vær det" sier han da jeg ikke svarer. "De biter ikke" Etter ti minutter stopper han utenfor en kirke, minst femti personer står og snakker utenfor. Niall åpner døra, og hjelper meg ut.
Halvveis opp til kirka stopper Niall meg. "Jeg vet at jeg er en dust, men tror du at du kan vente her litt?"
"Klart det" Niall gir meg fort et kyss på kinnet før han går mot bilen sin igjen. Bryllup, kyss, Zoe hadde dødd hvis jeg fortalte henne om det.
Noen meter bortenfor meg står en høy gutt med brunt hår. Han har på seg en pen blå dress og brune sko. Den kler han godt. Han er kjekk på en gutteaktig måte. Idet jeg prøver å finne ut av hvilket merket dressen hans er ( Armani kanskje?) , ser han bortenfor jenta han snakker med, og ser rett på meg. Jeg rødmer og slår blikket ned. Helvete.
"Hvis du ville si hei kunne du bare ha kommet bort" Det er gutten, han ser ikke sint ut. Han smiler faktisk.
"Jeg er Louis" Han rister hånden min vennlig, fortsatt med det samme smilet. "Det er moren min som gifter seg"
"Gratulerer" Han smiler, skikker utover mengden så alt jeg kan se er profilen hans. "Håper du stirret på meg fordi du synes jeg er pen" sier han ertende og ser ned på meg igjen. "Jeg stirret-" begynner jeg fort, men Louis har rett. Jeg stirret ganske åpenbart. "Jeg ville bare si at jeg liker dressen din"
"Takk. Jeg liker blusen din" legger han til og gjør en gest mot blusen min med lang, men diskré, V utringning. "Men, eh?" Han ser forvirret på meg. "Snow"
"Okay, Snow. Hvem er du her med?" Jeg søker Niall med blikket, og får øyet på han ved bilen hans. Han snakker med den samme mannen som jeg så på kostymefesten for så mange uker siden. "Gutten i den grå dressen"
"Niall?" Louis virker nysgjerrig. "Ja. Kjenner du han?" Louis ler vantro. "Jeg er i det samme bandet som han. Har han ikke nevnt meg?"
Jeg rister beklagende på hodet. "Han snakker ikke så mye om dere"
"Tydeligvis" mumler Louis litt dyster. Jeg ser nervøst opp på han, redd for å ha sagt noe galt, men Louis smiler det store smilet sitt igjen. "Vel,siden du dater han," Jeg rødmer svakt ved ordet 'dater' "må du vel møte oss før eller senere" --- - Ina

26.08.2014 | 19:12 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 49

Senga er klam og altfor varm. Jeg sukker frustrert, åpner et vindu og legger meg opp på dyna. Jeg ligger sånn helt til jeg sovner, med drømmer om roser, kjoler og en storslått bryllupskake.

---

"Jeg vet ikke, dere" Klokken er fem på fire, jeg, Jake og Zoe er på en butikk jeg ikke kan uttale engang. Alt jeg vet er at det er stativer fulle av kjoler.
Zoe sukker avvisende og gir meg to kjoler til; en rød og en svart. "Kan vi ikke gå et annet sted?"
"Bryllupet er i morgen, vi har dårlig tid" Hvem var det som sa at vi hadde god tid i går? tenker jeg dystert idet vi går inn på en annen kjoleforretning. Og 'bare å ta på en kjole' er vanskeligere enn forventet. Enten har de ikke størrelsen min, de sitter ikke pent, for dyr...
"Jeg gir opp" Jeg setter meg ned i en stol, utslitt. "Vi må bare-" begynner Jake, men jeg sukker oppgitt. "Nei, jeg for vel bare finne noe hjemme"
"Dette er bare urettferdig" raser Zoe på veien hjem. "Menn kan bare slenge på seg en teit dress, har ikke anelse om..." Sånn fortsetter det hele veien til huset mitt.
"Takk for at dere hjalp meg" Jake klemmer meg i en ensarmklem, Zoe smiler oppmuntrende. "Du kommer sikkert til å finne noe" lover Jake før de setter seg inn i bilen, og kjører.
Da jeg kommer inn ligger det 40 pund på bordet i gangen. Det et fra mamma. Litt forsent kanskje?
Jeg tar pengene, går opp på rommet mitt, og logger på PCen. Desperat etter litt hjelp søker jeg på bryllupsbilder, uten å lykkes. Det virker som om jeg må gå i denimbukse og T-skjorte.
Med et sukk logger jeg meg av, og legger meg ned på senga. Tankene snurrer rundt, begynner å bli desperat. Jeg kan selvfølgelig finne noen kjoler i skapet mitt, men til hvilken pris? Det går uansett ikke til å toppe alle kjolene fra Chanel, Gucci eller Stella McCarty.
Med et sukk lukker jeg øynene, og faller i en dyp søvn.

---

Vet at den er kort, men neste del blir definitivt lenger. Beklager, ny del kommer på torsdag, og to deler kommer ut på søndag, så håper det gjør opp for denne delen

- Ina

24.08.2014 | 21:47 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 48

"Definitivt" Jeg nøler litt igjen, usikker om svaret er litt lekent og useriøst. "Gjerne" legger jeg til og smiler.

---

Det begynner å bli mørkt, men det er fortsatt minst 20 grader. Jeg har fortalt alt det Niall sa, og som forventet ble Zoe veldig energisk. "Snow da" hviner hun og klemmer meg hardt. "Vi må på shopping!"
"Sikker på at vi har tid?" Zoe fnyser utålmodig. "Klart det. Se, det er jo på onsdag" Hun peker på tidspunktet på invitasjonen Niall ga meg.

Onsdag 20 juli 2014 klokken fem.

"I morgen er det tirsdag" erklærte hun muntert. "Vi har god tid" Jeg biter åndsfraværende på tommelfingrneglen min. Det kom tydelig til å være viktige og berømte personer der, siden han er Nialls kollega, vakre dyre kjoler og mange andre ting som jeg ikke vil tenke på.
"Kom igjen, Snow" sier Jake uberørt. Han har tydeligvis sett det nervøse uttrykket mitt. "Niall inviterte deg jo for en grunn"
"Han gjorde vel det" sukker jeg oppgitt, som resulterer til to alvorlige blikk fra Zoe og Jake. "Prøv å slappe av nå, vi ses i morgen"
Jeg følger dem ut, og ser at de kjører sin vei. Jake tuter svakt på enden av gaten, tydeligvis oppmuntrende.
I kjøleskapet er det noen ovnsbakte poteter, litt kjøtt og kylling fra middagen i går. Siden jeg er skrubbsulten varmer jeg det fort i mikrobølgeovnen, og sluker det med en gang. Mamma måtte jobbe overtid igjen, hun har måtte gjøre det ofte i det siste. Jeg begynner å savne henne litt.
Kvart på åtte ringer Zoe og spør meg om noen lekser hun fikk i matten idag. Siden jeg er like blank på matte som hun resulterer det til prating. "Z, jeg har jo nesten ikke vært i brylluper" Unntaket var fetteren til mamma da jeg var seks. "Så? Er det ikke bare å ta på seg en kjole?"
Etter En halvtime er jeg like blank på hva jeg skal ha på meg. Jeg sukker, og går og legger meg.
Senga er klam og altfor varm. Jeg sukker frustrert, åpner et vindu og legger meg opp på dyna. Jeg ligger sånn helt til jeg sovner, med drømmer om roser, kjoler og en storslått bryllupskake.

---

- Ina

24.08.2014 | 10:15 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 47

"No way!" Jeg rødmer idet hun leser de små kortene høyt. "Han er bare så søt" Jeg smiler svakt, Z har et poeng der.

---

Temperaturen viser 34 grader, uvanlig for å være i starten av Mai. Naboene skrudde på hageslangen og dusjet seg svakt i håp om å flykte fra den konstante varmen. Som om det gikk.
Jeg, Zoe og Jake sitter og døser slapp i skyggen av en stor parasol. Vi hadde minst lagt ti flasker med vann i fryseren, og minst alle har ting opp til lunkent ekkelt vann. Jake sukker frustrert, og lener seg opp mot kjølebagen som står ved siden av han. Zoe ser bare ut som hun nyter varmen, hun virker ikke så berørt som jeg og Jake. Hun ligger og leser en bok skrevet av en modell, og nynner svakt på en sang jeg ikke kan høre.
Med et sukk reiser jeg meg, og går slapt inn verandadøren som står åpen. Kanskje jeg kunne skrape fram litt iskrem fra fryseren (siden det er så varmt gadd ingen å gå på butikken). Lurer på hva Niall gjør nå, tenker jeg mens jeg lener meg ned i fryseboksen på desperat jakt etter litt is. Selv om det var dønn kjedelig vaniljeis hadde jeg vært glad.
"Snow?" Jeg snur meg og ser en svettende Jake og Zoe. "Trodde du du ville få fryseren for deg selv?" Etter å ha lent seg mot fryseren i ti minutter innser vi at det ikke går. Jake finner et ødelagt basseng i et skjul i bakhagen vår som mamma kjøpte da jeg var tolv. Det er noen hull her og der, men Jake reparerer det med litt teip vi finner på rommet mitt.
Etter tretti minutter sitter vi endelig i det kjølige vannet med hver vår drink. Jake tar en supp av tranebærjuicen sin, og ser på meg. "Har Niall sagt hvor han skal ta deg til?" Jeg rister på hodet. Jeg har ikke hørt fra han siden han sendte meg de blomstene. Jake og Zoe sender hverandre bekymrede blikk, og jeg begynner å bli litt bekymret selv. "Han er sikkert opptatt eller noe?"
"Du har vel rett" sukket jeg og la hodet bakover i det kjølige vannet. Det er en fin dag; himmelen er dyp blå, musikk spiller i det fjerne, og solen gjør vannet klart og lyst.
"Hva?" Jeg retter meg opp idet Zoe pirker i meg. "Z? Hva skjer-" Setningen dør ut, Niall står noen meter fra bassenget og smiler usikkert. "Hei" Jeg vinker svakt til han, før hånden min synker langsomt ned i vannet igjen. Det eneste jeg har på meg er en svart bikini, jeg dekker sjenert til magen min. "Hva gjør du her?" Niall åpner munnen for å svare, men stopper idet han ser Zoe og Jake.
De stirrer bare på han, til Zoe rykker til og skyter en albu i Jake. "Au!" protesterer han. "Hvorfor-?" Zoe gir han et blikk, Jakes øyne utvider seg forstående. "Vi ses" mumler han og går ut av bassenget sammen med Zoe. De smiler usikkert til Niall idet de ramler inn døra, og stenger den bak seg.
"Hei" Niall virker litt mer komfortabel nå som Jake og Zoe er borte. "Hei" Niall kommer bort til meg, og lener seg svakt mot den kjøre plasten. "Poolparty?" Jeg ser ned i det klare vannet, litt for flau til å se på han, og mumler "noe sånt".
Niall senker hendene i vannet, og lar de være der. Jeg ser overrasket på at han tar hånden min, og holder den svakt.

---

Håper der liker denne delen, og kommer med konstruktiv tilbakemeldinger. Neste del kommer i løpet av kvelden.

- Ina

21.08.2014 | 14:37 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 46

Det er et kort som er klistret til pakken. Jeg åpner det, og begynner å lese.

---

Niall

"Var kjæresten hennes Matt Hastings?" Jeg nikker og åpner en øl. Vi er hjemme hos Louis for å se på fotball, Liverpool mot Doncaster Rovers. "Oi" sier Harry, nesten alle kjenner til den ulykken. "Og?" Jeg sukker oppgitt. "Hun gråt"

"Og?" Jeg sukker irritert. "Hva tror dere? Jeg lå med henne blandt rosene!"

"Rolig, kamerat" sier Liam og nipper til vannet sitt. "Og så?" Jeg trekker på skuldrene. "Vi dro hjem vel. Og jeg ba henne ut" Fire vantro blikk retter seg mot meg. "Etter at hun gråt og fortalte deg om eksen sin?"

"Ja" Liam ser alvorlig på meg. "Det hadde jeg ALDRI trodd om deg" Guttene nikker samtykkende. "Gutta" sier jeg oppgitt. "Vær så snill" Guttene mumler noe som høres ut som 'det er ditt liv', og ser på skjermen igjen. "Nå bare ser vi på kampen" Så vi bare ser på.

Snow

Speaking of, i hope You like the flowers. I had considered something more exotic, but You remind me of daisis and wildflowers

- Damien Stark

I den lille pakken er det en bukett bestående av tulipaner i forskjellige nyanser av lavendel, noen lavendelstilker og noen hvite tusenfryd. Et lite og firkantet kort ligger i esken.

Niall

Jeg setter buketten i en vase, og setter den på bordet. Jeg føler et stikk av dårlig samvittighet siden Z sitter oppe oppløst i tårer over en Ben & Jerry boks.

"Z?" spør jeg og går inn døra. Forskjellen på Z for noen minutter siden og Z nå skremmer meg litt. Hun sitter på PCen min, med et stort smil om munnen. "Z?" Hun ser smilende opp på meg. "Ja?"

"Jeg trodde at du var lei deg..." Hun ler en kort latter. "Om Luke? Herregud, han har jeg kommet over. Det tok bokstavelig talt 45 minutter og en boks med iskrem" Jeg nikker sakte og setter meg ved siden av henne på senga. "Sikker?" Hun nikker. "Jada" Hun ser nysgjerrig på meg. "Hvem var det som ringte på?"

"Postmannen. Han skulle levere en pakke" Jeg smiler svakt, Z's øyne utvider seg ivrig. "Og?"

"Den var fra Niall" Z spretter opp, og løper ned trappa. Jeg følger etter henne inn på kjøkkenet. "No way!" Jeg rødmer idet hun leser de små kortene høyt. "Han er bare så søt" Jeg smiler svakt, Z har et poeng der.

---

Mange har spurt om, men istedenfor vil jeg gjøre noe nytt; story sunday. Jeg skal poste to deler hver søndag, istedenfor maraton. Synes?

- Ina


19.08.2014 | 16:59 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 45

"Ja" Hun smiler litt usikkert, men svaret er bestemt. "Gjerne"

---

Snow

Det er rart, men idet jeg fortalte Niall om Matt fikk jeg følelsen at jeg fikk en avslutning. Og kanskje jeg er utrolig psyko, men jeg følte at det var Matt som ga meg den. Jeg husker fortsatt ordene han sa til meg før operasjonen. "Hvis jeg dør" sa han svakt, og holdt hånden min. Jeg gråt idet han førte hånden sin ned kinnet mitt. "Så ikke vær redd for å forelske deg igjen, Okay?" Han smilte trist, og kysset hånden min. "Ikke gråt, Snow" Jeg kunne ikke svare, så jeg kysset han bare på pannen og så på at han ble trillet inn til operasjonsalen. Og jeg så han ikke før han var i kisten. "Jeg elsker deg, Matt" hvisker jeg i bilen på vei hjem, og feller en tåre.

Jeg stopper ved en butikk,og kjøper to bøtter Ben & Jerry, og kjører mot huset mitt. På kjøleskapsdøra henger det en lapp fra mamma.

Er ute på yoga. Z sitter på sengen din oppløst i tårer.

Mamma

"Hva skjedde?" Zoe river av lokket av boksen, og tar en stor bit. Tårene strømmer ned ansiktet hennes. "Han sa" Hikk. " At han ikke" Is. "Taklet det. Etter at vi lå sammen! For en dust!" Hun gjør angrep på isen, og sier ingenting før hun har spist halve boksen. "Hvorfor må jeg alltid forelske meg i duster!" Jeg klemmer henne, og lar henne snakke ut. Eller rettere sagt, forbanne alt med gutter å gjøre. "Lå dere i min seng?!" Hun rister på hodet. "I bakhagen"

Noen ringer på døra. Jeg klemmer henne en siste gang, og går ned trappa. "En pakke til Snow Dawson" Jeg tar imot blokken, og signerer. "Denne gutten må være utrolig ivrig etter at denne pakken skulle leveres" sier budet, en gutt på kanskje 25. "Han ville ha det levert i dag, han betalte meg 20 pund for å levere det til deg så fort som mulig" Jeg takker, og lukker døra. Det er et kort som er klistret til pakken. Jeg åpner det, og begynner å lese.

---

- Ina


17.08.2014 | 16:37 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 44

Niall

Vi er stille en lang stund, bare husker lavt og sakte, jeg har fortsatt Snows hånd i min. Vinden virvler opp lukten av roser, lavendel og sitroner. Håret til Snow beveger seg i små bølger mot skuldrene hennes. "Hva tenker du på?" Hun sukker og tørker bort en liten tåre i øyekroken. "På eksen min, Matt Hastings" Hun tørker bort enda en tåre, og sukker. "Hva skjedde med han?" Hun snufser litt, og ser på meg. Øynene hennes er blanke av tårer. "Husker du da du spurte meg om hva som var historien min?" Jeg nikker. "Og du sa at jeg ikke hadde tid?" Hun nikker og tørker bort enda en tåre. "Prøv meg" Jeg klemmer hånden hennes, idet hun trekker pusten dypt. Hun sukker og ser fjernt opp i lufta. "Han døde"

Hun forteller meg om hvordan hun møtte Matt på High school. Han studerte litteratur akkurat som henne. De forelsket seg. Hun definerer han så kjærlig og drømmende. Jeg kjenner faktisk at jeg blir litt sjalu på Matt, på måten hun definerer han er det definitivt at hun virkelig elsket han. "Alt var perfekt inntil han døde i en bilulykke"

Jeg husker den ulykken, det skjedde for tre år siden. Og jeg har sett han i avisa. Høy, muskuløs, tynn, brune øyne og rødlig brunt hår.

"Jeg var knust" sier hun svakt. "Jeg holdt tale til han i begravelsen. Hvisket hvor mye jeg elsker han" Jeg nikker, og trekker hodet hennes inntil skuldren min. Elsker i presens.

"Jeg beklager" Det er det eneste jeg klarer å si. Etter noe som føles som år, svarer hun stille "jeg også"

***

Vi går tilbake til bilene i stillhet. Jeg ser diskré mot henne, og lurer på hva hun tenker på. Snows ansikt er hardt som stein, umulig å tyde. Vi kommer til bilen hennes, hun kremter og snur deg mot meg. "Ja, vi ses vel" Hun åpner døren, og skal til og sette seg inn. Jeg bare ser på henne, som i transe. Gud, hun er vakker. "Ha det, Niall" Jeg rykkes ut av tåketilstanden, og rister litt forvirret på hodet.

"Snow?" Hun ser på meg, forventede. "Jeg lurte på om-" Det er grusomt, men hun virker så sårbar liksom. Perfekt timing. "Om du ville gå ut. På. En. Date. Med. Meg?" De siste fem ordene kommer ut som usikker stamming. Hun er stille en stund, jeg føler meg som den drittsekken. Og nå kommer hun sikkert til å hate meg. Jeg hadde forstått det, hvis det skjedde (...)

"Ja" Hun smiler litt usikkert, men svaret hennes er bestemt. "Gjerne"

---

- Ina


15.08.2014 | 18:29 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 43

Vi må kjøpe billetter ved en liten skranke av tre, jeg vil betale, men Niall insisterer. Han får igjen vekslepenger fra den unge jenta bak skranken, som ser italiensk ut, og gir billettene til meg. Det er varmt, men ikke for varmt. Vinden er kjølig og forfriskende, ikke tørr som før idag. Jenta smiler vennlig og sier noe som jeg gjetter er italiensk. Niall smiler sjenert, og svarer henne. 'Hva sa hun?" spør jeg idet vi går ved innledningen til selve hagen, noen meter med gress med løvetann rundt omkring. Vinden virvler opp frøene, så de danser rundt oss.

Han smiler sjenert. "Ikke noe spesielt" Jeg insisterer på at han sier det, han ser ned med det samme smilet om leppene. "Hun sa at vi var et vakkert par"

"Å" sier jeg. Vi er stille en stund før jeg bryter stillheten. "Og hva svarte du?" Han trekker på skuldrene. "At, og jeg siterer "hun er vakrere" Jeg rødmer og begynner å vri på skjorten min. Jeg har knytet den opp til en knyte sånn at den rekker opp til mellomgulvet mitt. Nå begynner jeg å bli ukomfortabel, fort tar jeg knuten opp og lar skjorten hvile ned på magen, og lårene mine.

"Jeg er ikke..." begynner jeg idet vi kommer til starten av hagen. Den er så vakker, det er forskjellige blomster overalt, noen blomsterfugler flyr gjennom luften. På et skilt ved inngangen står det at sommerfuglene er født her, og ikke forlater enga. Jeg smiler, og går lenger inn.

***

Vi har nesten vært gjennom hele hagen, ( som for det meste består av varme og fuktige drivhus) idet vi kommer til en åpen plattform. Blomster er spredt rundt i potter, fra store roser til små bedskjedne margaritaer. "Så vanlig den er" hvisker jeg og tar på en tusenfryd. "Den er usynlig ved siden av denne" Jeg tar på en rose, og sukker. Selvfølgelig tenker jeg på artikkelen. Og Barbara, undertøysmodellen.

Niall tar hånden min, og holder opp en tusenfryd foran meg. "Skjønnhet er som vanlig enkel" Jeg sukker avvisende, og rister av hånden hans. "Hvem ville egentlig velge en tusenfryd i en eng av roser?" Han tar hånden min igjen, holder den hardt. "Jeg" Vi bare ser på hverandre, og i noen sekunder blir jeg overfylt med en trang til å kysse han, til å føle hans lepper mot mine.

Og jeg er ikke sikker (kanskje det bare er den overveldende lukten av roser og lavendel som får hjernen min til å hallusinere) men han tenker sikkert på det samme. Jeg lurer på om jeg ville, ordentlig. Etter noen sekunders tenking, konkluderer jeg nei.

Jeg beveger meg bort fra han, og går mot et huskestativ, som står ved noen sitrontrær, og setter meg ned på en av huskene. Fokuserer på et skilt der det står at du kan kjøpe blomster herfra for 20 pund buketten (ti stk).

"Du er vel klar over at forsøket ditt på å holde meg på avstand kommer ikke til å dempe mine følelser for deg?" Jeg smilet vantro, og slipper ut en liten latter. "John Green?" Istedenfor å vifte det bort ser Niall alvorlig på meg. Han er seriøs. "Hvorfor" spør jeg og ser på han. "Hvorfor liker du meg overhodet? Jeg er ikke spesiell, jeg er ikke Barbara" Vakre og eksotiske Barbara, tenker jeg og sukker inni meg. Han svarer ikke, bare tar hånden min og holder den hardt.

---

- Ina


13.08.2014 | 22:06 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 42

Snow

Jeg har akkurat kommet til kapittel åtte, når noen plasserer to kaffekopper av papp på bordet foran meg. Jeg ser forvirret opp på en smilende Niall.

"Kan jeg by deg på en drink?"

"Hei" sier jeg og ber han sette seg ned. "Lenge siden sist" Selv om stemmen er leken, kan jeg høre noen under tonen, skuffelse kanskje? Eller tristhet? Uansett hva det er, får jeg dårlig samvittighet. "Ja" svarer jeg, prøver å skjule skyldføelesen i stemmen. "Beklager det"

"Nei, jeg skjønner det. Helt seriøst" Shit, han hørte den. Helvete.

"Det er jeg som skal beklage"

"Hvorfor?" Jeg lener meg mot han med en, forhåpentligvis, forførende slash nysgjerrig mine. "Fordi jeg liker å være sammen med deg?" Han smiler takknemlig.

De neste timene sitter vi og snakker om alt mellom himmel og jord. Niall ler idet jeg kommer med en kjapp kommentar om Englands frokostvaner. "Jeg kan ikke fatte at jeg faller for en jente med så..." Han blir stille, tydeligvis sjenert over uttalelsen sin.

Jeg nipper til kaffen min, selv om jeg drakk den opp for flere minutter siden, for å dekke over det pinlige. Men i hodet mitt kan jeg bare tenke på ét ord. Faller, faller, faller, faller...

"Ehm, vi burde...eh" stammer Niall og reiser seg. Jeg smiler, prøver ikke å vise at jeg er smigret. "Skal vi gå?"

***

Siden jeg og Niall kjørte hit begge to, kjører vi i forskjellige biler på vei hjem. Jeg kjører foran, så jeg har Nialls bil i sidespeilene. Han smiler, han kan tydeligvis se at jeg ser han. Jeg ser sjenert bort, og fokuserer på veien foran meg.

Mobilen min ringer, og selv om jeg vet at det er farlig, tar jeg den fram. Det er Zoe, som sikkert vil ha tilbake bilen sin. Jeg tar den, og trykker på høytaler. "Snow?" Stemmen hennes er tykk og skjelven. "Z, hva er det?" Mer gråt. "Ingenting, egentlig" Det er stille en stund. "Kan du kjøpe mintsjokolade is på veien hjem?"

"Klart det, vennen" Hun legger på før jeg får sagt noe mer, stakkars Zoe. Jeg kjenner igjen den tonen, det er den samme tonen jeg også bruker når en gutt har dumpet meg. Og det har skjedd minst tre ganger. Jeg sukker, og ser ut av vinduet.

Noe hvitt svever i luften noen meter foran meg som snø. Jeg rynker nysgjerrig på nesen, og kjører inntil siden. "Hva skjer?" Niall har stoppet bak meg, og går ut idet jeg lukker bildøren. "Ingenting" sier jeg og ser på "snøfnuggene" som danser i vinden. "Jeg vil bare sjekke dette" Jeg begynner å gå mot der vinden kommer fra. "Snow, vent litt" Jeg sakker farten, og Niall kommer gående opp ved siden av meg. "En botaniske hage?" Vi stopper når vi kommer til en buet inngang laget av ståljern. 'Botanisk hage' står det med svarte bokstaver på et skilt ved inngangen. En svak duft av roser virvler opp med vinden, løvetannfrøene strømmer jevnt ut av hagen. "Kom igjen" sier jeg og går inn med Niall i hælene.

---

- Ina


12.08.2014 | 11:10 | Kategori: Historie - 12

Covergirl del 41

Det er varmt der, mye varmere enn på rommet mitt. Jeg finner fram til kafén, og setter meg ned med en bok, stormfulle høyder, som jeg fant i hanskerommet. Siden jeg studerer litteratur har jeg lest den før, men jeg svelger den like ivrig som første gang. En liten og slank jente kommer mot meg, og begynner å vaske bordet mitt. "Ha en hyggelig dag" sier hun, og smiler mot meg. Jeg nikker bekreftende og takker.

Noen jenter pakker sammen sakene sine, og går. Nå er det bare meg og noen gamle damer i kafén. Noen ganger liker jeg bare å være alene, oppslukt av en bok og i en av mine store denimskjorter. Dette er akkurat en sånn dag.

En annen servitør kommer til meg, og tar opp en svart blokk. "Noe å drikke?"

Jeg bestiller en brus, og finner fram to pund. "Vær så god" Jeg smiler takknemlig og gir henne pengene. Klokken er halv fire, nå har det gått tretti minutter, og jeg er på sjette kapittel.

Bjellen over døren plinger, noe har kommet inn. Jeg ser ikke opp fra boken, bare fortsetter å lese med bena i kryss.

Niall

Klokken er kvart på fire. Jeg går til den lille og hyggelige kafén som ligger gjemt på et solfylte hjørnet, og går inn. Blikket mitt skanner lokalet, det siter to gamle damer og snakker dempet om en vase de har sett i et blad, og Snow. Hun er så vakker, der hun sitter ved et bord ved vinduet med nesen i en bok. Hun sitter med bena i kryss opp på stolen, den svaklige blå skjorten hennes drukner henne nesten. Det står et halvtomtglass med cola på bordet foran henne. Gud, hun er så vakker.

Jeg smiler svakt av synet, og går mot disken. "Er det noe du vil ha?"

"Ja" svarer jeg og ser bort på Snow igjen. Hun har ikke sett opp engang, hun er helt oppslukt av boken foran henne. "En caffe latte og en cappuccino takk" sier jeg og gir henne fem pund.

---

- Ina


11.08.2014 | 22:24 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 40

Det viste seg at Niall var opptatt. Han hadde noen greier med bandet (som jeg aldri hadde møtt, bortsett fra Liam. Jeg måtte innrømme at jeg har søkt dem opp, og de så veldig hyggelige ut), men han sa vi kunne møtes ved en kafé ved et lite område som jeg kaller Havnen klokken fire.

"Z!" roper jeg og river av meg den grå genseren min som er slapp som mamma når hun kommer hjem fra trening. "Ja?" Hun holder fremdeles mobilen i den høyre hånden og tvinner håret med den venstre. "Jeg skal ut, tror du at du kan være alene i noen timer?"

Jeg vet at jeg er en dritdårlig venn som dumper henne midt i en krise, for jeg kan se på ansiktet henne at det er det. Men det var hun som fikk meg til å ringe han.

"Klart det" sier hun litt omtåket. Jeg tar på meg en denimskjorte som er for stor for meg, og noen svarte jeans. Jeg rufser litt volum i håret, ser meg i speilet, og smetter fordi Zoe. "Du er best" sier jeg, gir henne et kyss på kinnet, løper ned og røsker med meg en jakke og springer ut til Zoe's bil. Jeg ber at hun ikke skal bruke den, og ruser motoren.

---

Ikke verdens lengste del, men jeg håper dere liker den.

- Ina


11.08.2014 | 08:51 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 39

Zoe og jeg dumper ned på sengen min. Det varmt, til og være April, jeg kan nesten kjenne svetten på pannen.

Mobilen til Z ringer, hun tar den og svarer etter seks ring. Jeg skal til å si noe, men hun holder opp en hånd for å si at jeg skal tie. "Hei" sier hun likegyldig, men smiler til meg med et Glimt i øyet. "Okay" Hun reiser seg og går inn på badet mitt.

Jeg ler oppgitt, og finner fram mobilen. Jeg har ikke vært på den i en uke, i frykt for at jeg skulle ringe Niall hvis viljestyrken min svekket. Jeg finner fram bildet som jeg tok da jeg og Niall var på resturanten. Det er et bilde av Niall med munnen full av mat.

Jeg smiler, og går tilbake til galleriet igjen. Det slår meg at det er det eneste bildet jeg har av Niall som ikke noen andre har tatt. Det gir meg en varm følelse i magen...

Helvete! Jeg ruller meg opp i sittende stilling, og slår Nialls nummer.

Etter noen sekunder angrer jeg, men jeg kan ikke ta det tilbake. Og imens mobilen piper begynner jeg å kjenne at jeg liker Niall. Virkelig liker han.

Jeg liker håret hans, på måten han ler på, på måten han snakker på, og på måten han behandler meg på. Med respekt og fascinasjon.

Han tar den etter sju ring. "Snow?"

"Hei, Niall" Jeg håper at den høye bakgrunnsmusikken i Nialls ende skjuler at stemmen min skjelver. "Hvordan går det?"

Jeg kan nesten se at han smiler det store og strålende smilet sitt. "Utmerket" Han høres litt lettet ut, som om fraværet mitt bekymret han. Den varme følelsen i magen kommer sakte, men sikkert, tilbake.

"Jeg beklager at jeg ikke har ringt" Det blir stille en stund, ordene henger igjen i forbindelsen imellom oss. "Jeg var opptatt"

"Beklager for det" sier han, jeg skjønner hvorfor, jeg kan høre på stemmen hans at han mener det oppriktig. Jeg tenker litt på det, og kommer fram til en konklusjon. Enten vil jeg møte han, eller ikke. Og jeg vet akkurat hva jeg vil.

"Er du opptatt?"

---

- Ina


10.08.2014 | 18:34 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 38

Del 38

Jeg snakket ikke med Niall på to uker. Selv om jeg hadde mange muligheter til det. Heldigvis hadde jeg mange unnskyldninger. Jobben og skolen sto øverst på listen.

Jeg tok forelesninger på det lokale colleget i litteratur og teori. Danseteori. Siden jeg hadde tatt fri i noen måneder, for å spare til et større college, lå jeg litt bak. Men jeg jobbet hardt, og innen april hadde jeg kommet før noen, til og med. Så det tok opp mye av tiden min, og jobbene. Jeg hadde begynt å ta kveldskift på en resturant, og tipsen var bra.

Foruten jobb og skole var jeg mye med Jake og Z. De spurte meg om jeg hadde snakket med Niall, hver gang ristet jeg på hodet. Sannheten var et jeg ikke turte.

Jeg og Zo er på butikken ved hjørnet av huset mitt for å kjøpe snacks og brus til overnattingen i kveld. "Hvorfor har du ikke snakket med han?" beordrer Z å vite. Jeg sukker, og svarer for sikkert ti tusende gang. "Jeg er opptatt med skole"

Hun stønner oppgitt. "Busy my ass, Snow. Vi vet begge at det bare er tull" Jeg sukker, som vanlig har Z rett. Men siden Niall ikke hadde hørt et ord fra seg siden han tweetret om meg, tok jeg det som et tegn.

"Han vil sikkert ikke at jeg skal ringe han" Det er jo delvis rett. "Snow, jeg har sikkert sagt det én million ganger, men jeg skal si det igjen" Hun setter hendene i siden, et tegn på at hun er utålmodig. "For himmelens skyld" Hun legger trykk på ordene, og snakker høyt som om jeg er døv eller noe. "Det var ikke din skyld" Jeg mumler noe usammenhengende, og skuler på henne. "Ring Niall!" Det er ikke et spørsmål, men en befaling.

"Okay" glefser jeg, og kaster en pakke med kaneldrops litt hardt i vognen enn jeg hadde ment.


09.08.2014 | 20:09 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 37

Jeg er hjemme, jeg har akkurat logget meg inn på Twitter. Hånden min griper tak i gaffelen som ligger på tallerkenene ved siden av meg, og jeg putter en eplebit i munnen som jeg har spiddet den med. Mobilen min plinger, det er en melding fra Jake

[ sjekk ut Nialls Twitter konto! ] - Jake

Jeg rynker besen forvirret, men forter meg og søke på han, og kontoen hans kommer opp. Mobilen min ringer, det er Zoe.

"Sprøtt" sier hun vantro, og lukker en dør. Jeg skroller ned på de første svarene fra fansen til Nialls nest siste tweet.

Og over der igjen.

And how Dare You think That i'm just acting? Its revolting, it seriously makes me sick

"Ja" sier jeg og beveger meg nedover 'svarene' til fansen. "Det er sprøtt"

"You dont say" Jeg beveger meg lenger ned, det er minst tusen svar. "Hva tror du han mente med den første tweeten?"

"At han liker deg vel?" Zoe sukker oppgitt, jeg er vist veldig treg idag. "Det er da åpenbart"

"Men er det ikke rart?" Jeg tenker på eksen min, han var like søt som Niall, enn ikke mer. Jeg ble utrolig sjokkert da han spurte om vi skulle bli sammen. "At han liker meg altså" legger jeg til, og klikker på timelinen min. Der er det rolig, jeg følger bare tretti personer. "Hvorfor skulle det være det?"

Jeg nøler med fingeren over musa, det er utrolig fristende å klikke på Nialls navn. Fort, før jeg ombestemmer meg, klikker jeg på kontoen hans. De tidligere tweetene kommer opp, og noen bilder. Jeg klikker på 'følger' knappen, og klikker meg helt ut av Twitter.

"En søt og, unnskyld for at jeg sier det, sexy type," Jeg fniser dempet, og går inn på WeHeartIt. Jeg er i humør for litt bildeterapi. "Liker deg, Snow. Er det så ille?"

Jeg tenker gjennom spørsmålet, finner ikke et ordentlig svar. Jeg slipper ut et lite sukk, og blar nedover nettsiden.

"Det er ikke så enkelt, Zoe" svarer jeg til slutt, og 'hjerter' et bilde der det står 'its complicated'. "Jeg vet det, men du må komme deg over det" Hun har rett, selvfølgelig, men hvilken del av hjertet ditt følger du når det er i tusen biter?

---

- Ina


07.08.2014 | 21:06 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 36

'One Direction stjernen Niall Horan har ofte blitt sett med den vakre og eksotisk Victoria Secret modellen Barbara Palvin. Med sitt lange brune hår, store vakre øyne og nydelige kropp forstår vi hvorfor. Men nå begynner vi å lure på Nialls dømmekraft.

Stjernen har blitt ofte blitt fotografert og sett sammen med en lokal jente. Selv om jenta er en skjønnhet kan hun ikke måle seg med den vakre rivalen.

Hvis vi skal sammenligne dem er Barbara en sensuell rose, og den anonyme jenta en simpel tusenfryd

Det er avdekket et bildet under avsnittet. Det er jenta som tydeligvis er Barbara, og de har rett. Hun er utrolig vakker. Ved siden av henne er et bildet av meg der jeg tydeligvis går. Og journalisten har rett igjen, jeg kan ikke sammenlignes med Barbara Palvin, alias Victoria Secret modell. Jeg begynner å tvile på Nialls dømmekraft, for hvem er det egentlig som erstatter en modell med en 'lokal skjønnhet?'

'I dag ble de også avdekket ved en kjent italiensk resturant. For oss ser de veldig forelsket ut, men skinnet bedrar. For all del kan det være et skuespill.

Følg oss for nye oppdateringer på denne uheldige romansen. For vi håper at det ikke kommer til å vare så lenge'

"Å" Det er alt jeg kan si etter å ha lest artikkelen. Zoe klemmer armen min trøstende. "Ikke bry deg, de vil bare ha sladder. Det er alt"

Jeg nikker og lener meg mot veggen. Tankene mine gjør meg nesten kvalm, så fort snurrer de. Kan det bare være skuespill? Jake skrur av mobilen, og sier bestemt at det er sengetid. Noen ganger kan han være så overbeskyttende.

---

- Ina


06.08.2014 | 10:03 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 35

"Takk for at du tok meg med" Klokken nærmer seg elleve, det er mørkt og kaldt. "Takk for at jeg fikk kidnappe deg" Jeg ler dempet idet vi kommer ut av den glamorøse restauranten.

Vi står stille en stund og bare ser på bilene som kjøret forbi. Niall knuger meg inntil seg for å utveksle kroppsvarme. "Jeg skal få deg hjem" Han vinker inn en taxi, og gir meg 40 pund. "Niall, du trenger virkelig ikke" protesterer jeg idet han lukker opp døren, og skysser meg inn.

"En gentleman til siste slutt" Han blinker til meg, og lukker døren. "Hvor skal du?" Jeg oppgir Jakes adresse, og sjåføren begynner å sno seg mellom de få bilene. "Skal ikke kjæresten din være med?" Jeg rødmer svakt, jeg hadde ikke forventet det spørsmålet. Som vanlig småsnakker sjåførene til meg, men ikke sånn som dette.

"Han er ikke kjæresten min" Vi stopper på rødt lys, og sjåføren lener seg bak og set på meg. Han er ung, kanskje 24. Han har tindrende grønne øyne. Men han har noe overlegent og arrogant smil over leppene som irriterer meg grenseløst. "Som han så på deg, får meg til å sette spørsmål på dømmekraften din" Han smiler av stillheten min, tror han har vunnet. "Hvordan vet du det?" Stemmen min er skarpere enn jeg vil. "Hvis du hadde vært psykolog hadde du vel ikke blitt taxisjåfør" Han smiler og trekker på skuldrene. Det blir grønt lys, og han begynner å kjøre igjen. "Beklager, jeg bare antok det. Men siden du unngikk blikket mitt, vet jeg at dømmekraften din ikke er den beste" Sinnet bobler i meg, hvordan våger denne mannen å anta at jeg og Niall er mer enn venner? For det er vi ikke.

"Slipp meg av her" Det er bare noen minutter å gå. Han klukkler av den dystre tonen min. "Det blir 20 pund" Jeg slenger til han pengene, og slamrer døren bak meg.

"Lykke til" Sjåføren gliser ertende, rasende snur jeg meg mot han. "Du vet ikke noe. Dra til helvete, og gå tilbake til studiene din idiot av en skoletaper!" Han rykker til, jeg har tydeligvis truffet en nerve. Bra.

Sinnet bobler fortsatt idet jeg går opp trappen til Jakes leilighet. Drittsekk. Udugelige drittsekk som tror han er en yngre versjon av Dr Phil. Ha! Spar meg.

"Hei" sier jeg og slamrer døren hardere enn jeg forventet. "Hei, hvor ble du av?"

"Ingen steder" mumler jeg sint med sammenpressete tenner, jeg syder fortsatt over det den idiotien sa til meg. "Okay?" Zoe himler oppgitt med øynene, og rydder opp noen plastkopper fra gulvet. "Dere?" Jake kommer inn fra kjøkkenet med mobilen i hånden. "Dere må lese dette"

Han er inne på en sladderside. Et stort bilde av meg Niall pryder overskrifta 'Niall Horans nye flamme?'

---

Håper dere ikke har mistet interessen helt. Beklager at jeg ikke har posta så mange deler som jeg ville, men forhåpentlgvis liker dere historien fortsatt.

Ha fortsatt en god sommer

- Ina


28.06.2014 | 12:57 | Kategori: Historie - 12

Hallo

Desverre så har jeg bare internett på det lokale biblioteket, så det kommer blogging fra min side denne sommeren. Jeg beklager, men, og det er et stort men, jeg tenker på historien nesten hver dag (jeg er en litteratur nerd). Og den utvikler seg, for jeg oppdager ting og situasjoner som insiprerer meg.
Når jeg kommer tilbake, i August et sted, så skal jeg da blogge som vanlig og forhåpentligvis så liker dere historien bedre.

- Ina

BTW: jeg har skrevet noen deler nå, men de er korte, så ikke bli sint på meg hvis det kommer korte deler til høsten. 


24.06.2014 | 22:16 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 34

"Her er vi" Vi stopper utenfor en flott bygning, leende par sitter inne og ler av hverandres vitser eller spiser pizza og ser veldig klissete på hverandre. Niall ber meg armen, og sammen går vi inn den store eikedøren.

---

Det er lyst og varmt. Atmosfæren er så glamorøst at jeg kryper litt sammen i frykt for at de skal se antrekket mitt. Nesten alle her er kledd i dress og elegante cocktailkjoler. Unntaket er oss.
"Du kunne jo si at jeg skulle skifte" sier jeg mellom sammenbitte tenner idet hovmesteren, en gammel mann med en svart dress, følger oss til et bord.
"Slapp av" svarer han lavt og tar ut stolen min for meg. "Du ser henrivende ut"
En kelner kommer mot oss med en selvgod mine. Han er høy og kanskje i trettiårs alderen. "Vil dere bestille nå?" Vi gransker menyen, jeg ser på Niall over menyen for hjelp. "Vi tar 'minestrome' takk" Niall gir han menyene og kelneren går. "Er du her ofte?" spør jeg nysgjerrig og nipper til et krystallglass med isklartvann. "Nei" sier han og ser seg interessant om i restauranten. "Men jeg får si at det er ganske fint her"
Han hever glasset, og jeg klinker mitt mot hans. Etter tjue minutter kommer kelneren tilbake med to porselenboller med rykende suppe. Han sier noe på italiensk, og går. "Hva betydde det?" spør jeg nysgjerrig. Niall humrer dempet. "Han sa 'håper det smaker'" Minestrome viser seg å være en rød suppe med pastaskruer i. Men det ser godt ut.
"Dessert?" spør kelneren når vi er ferdige. "Ja takk" sier Niall og ser på meg. "Hva anbefaler du?" spør jeg kelneren. "Vel, vi har en himmelsk tiramisu og en aldeles nydelig lavendelcupcakes"
"Jeg tror vi tar cupcaksene i kveld" Kelneren nikker og går. "Skål?" Niall hever glasset sitt mot mitt, vi klinker glassene sammen og drikker litt. Nå er vannet erstattet med rosa champagne som gir meg en deilig susende følelse i hodet.
Paret ved siden av oss har akkurat fått en rykende sjokoladekake. Kvinnen hviner lykkelig, og de begynner å kysse høylytt. Jeg ser ned usikker på hvor jeg skal se. Niall nipper til champagneglasset sitt helt uberørt. Hendene mine fikler skjødeløst med den tykke hvite duken, noen varme hender legger seg opp på mine og får meg til å slutte. Niall klemmer dem svakt, et tegn på at jeg ikke skal være ukomfortabel. Jeg smiler takknemlig, men hva er det egentlig man gjør når noen begynner å kline rett ved siden av noen som bare er venner? Og en 'Date hvis du vil det' middag. Niall fortsetter å holde hendene mine mellom sine til desserten kommer, fire miniatyr cupcakes. Kelneren smiler stramt og går.
Jeg tar en bit og sukker av nytelse. Vi spiser sakte, vil at det skal vare så lenge vi kan. "Snow?" sier Niall og tar deg til nesen. "Du har noe der"
"Hvor?" spør jeg forvirret og tar meg det Niall viste meg. "Akkurat...der" Han tar en klatt krem på nesetippen min, smilet hans er ertende. "Haha, veldig morsomt" Jeg tørker det av med et sarkastisk smil.
"Unnskyld?" sier Niall til en passerende kelner. "Regningen takk" Kvelden har vært så glamorøs at jeg har glemt regningen som kommer med den. "Shit" mumler jeg og leter i lommene. Ingen penger, bare den dumme kondompakken. "Ikke uro deg om det" sier Niall og finner fram lommeboken. "Niall" sukker jeg unnskyldende. "Du trenger virkelig ikke og..."
"Snow, jeg tok deg med hit så jeg betaler. Okay?"
"Din John Green nerd" svarer jeg og vi ler. "Skål for det" sier han, og klinker glassene mot hverandre igjen.

---

Jeg har Internett i noen timer! Yeah!
- Ina


24.06.2014 | 10:33 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 33

"Ta en sjanse for en gangs skyld"

---

"Hvor skal vi?" spør jeg idet vi går gjennom gatene. Det er mørkt og litt kaldt, men gatelysene lyser koselig opp plassen. "Vent og se" sier han idet vi kommer forbi en blomsterbutikk. Han tar armen min og holder meg svakt tilbake. "Vent her" sier han før han får inn i butikken. Jeg står med anklene i kryss og ser på alle de forskjellige blomstene som står utstilt i bøtter på gaten. Det er nelliker, roser og noen store lavendel fargede baller som jeg ikke vet hva heter. Det lukter himmelsk, den varme og fuktige luften forsterker blomsterlukten.
Niall kommer ut igjen med en fem dyprøde tulipaner. "Vær så god" sier han og gir meg dem. "Det trengte du virkelig ikke" sier jeg idet vi begynner å gå igjen. "Jeg vet" sier han med et flir om leppene. "Men jeg ville det, uansett er jeg en gentleman tvers gjennom" Jeg plukker på en av de vokslignende bladene og trekker inn lukten av dem.
Det begynner å bli kaldt idet vi runder et hjørnet, håret mitt blafrer opp og virvler rundt skuldrene mine.
"Er vi framme snart?" spør jeg og prøver å skjule at jeg hutrer. "Snart" lover han og klemmer meg inn til han med en arm. Sikkert for at jeg skal beholde varmen. Det eneste jeg har på meg er den tynne buksen, og T-skjorte, og jeg skjønner ikke hvordan han kan være varm (varmere enn meg ivertfall). Han har bare en grå T-skjorte på seg, men han ser ikke ut som om han plages av kulden.
"Her er vi" Vi stopper utenfor en flott bygning, leende par sitter inne og ler av hverandres vitser eller spiser pizza og ser veldig klissete på hverandre. Niall ber meg armen, og sammen går vi inn den store eikedøren.

---

Vet at den er kort, beklager.

- Ina


23.06.2014 | 19:06 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 32

"Hmh" sier Zoe tankefull. "Tror du Niall er jomfru?" Jeg slår ertende til henne, mens hun løper leende foran meg.

---

Klokken nærmer seg åtte. Jeg og Zoe har skiftet til antrekket vårt, Zoe har krøllet og satt det opp, jeg har det bare i en rotete dott på hodet. Jeg setter fra meg spriten på et bord sammen med sitroner og glassene. "Klare damer?" spør Jake idet det ringer på døra. Han går og åpner, og noen gutter fra fotballaget kommer stormende inn.
Etter en halvtime er det minst femti folk her. Jeg kjenner nesten ingen av dem, bortsett fra noen jenter i klassen: Tara, Lindsay, Rachel og Jane. Zoe har forsvunnet for å finne Luke, så jeg sitter alene i sofaen i et hjørnet og nipper til et glass med vin. Det er nesten ikke alkohol i, men jeg kan fortsatt kjenne at hodet mitt spinner litt. Jeg setter det fra meg, og tar en brus fra en tønne med is som står ved siden av meg. Noen jenter spør om litt øl, jeg gir dem det uten å si noe. Jeg er tydeligvis kjent som øljenta.
"Hva skal man gjøre for æ få seg en øl her?" Automatisk lener jeg meg ned, tar en øl, og gir den til han uten å se opp. "Hei til deg og" Jeg ser forvirret opp, Niall smiler ertende ned til meg. "Hei, beklager det" Han setter seg ned ved siden av meg, og åpner boksen. "Hvorfor sitter du her?" Jeg trekker på skuldrene. "Fester er ikke min stil"
Jeg tar meg ubevisst til rumpa, og kjenner en liten bulk der. Zoe snek ned en kondom der når jeg skiftet, jeg har glemt å ta den ut.
"Okay" sier Niall og nipper til ølen. Fingrene mine har fått den til å skli opp litt, så fliken av pakken synes. "Hvem er den heldige?" Jeg rødmer og tar pakken lenger ned. "Ingen, det er bare en spøk mellom meg og Zoe"
Vi sitter der i stillhet i noen minutter, bare ser på ungdommene som danser til musikken. Plutselig hører vi jubel, vi ser mot dit den kommer fra. Zoe og Luke er så sammenfiltret at jeg nesten ikke kan se hvems hender tilhører hvem.
"Er de sammen?" spør Niall idet jeg lener meg bak i sofaen. "Nei, men hun har vært forelsket i han i noen år nå"
Enda noen minutter går før Niall reiser seg. "Blir du med ut?"
Jeg tar med meg brusen, og sammen baner vi oss gjennom mengden til verandaen hans. Den er liten, men hyggelig. Jeg kryper gjennom et vindu med Niall etter. Det var mye lettere enn i lang kjole med corsette.
Vi går mot gellenderet, og ser på trafikken som herjer nede i gatene. "Hva er din favorittmat?" spør han plutselig. "Hvordan det?" Han ser ertende på meg. "Bare svar på spørsmålet, please" Jeg støtter hodet mitt med hånden min og ler. "Okay. Italiensk" Han nikker og dytter lekent i meg. "Var det så vanskelig?"
"Du er en idiot" sier jeg og ler. "Vel" sier han og ser på meg. "Vil du kanskje gå ut med idioten å spise?"
"Som en Date?" Han blunker ertende. "Hvis du vil så" Jeg rister oppgitt på hodet og lener meg mot gjerdet, ser på festen som herjer innenfor. Zoe og Luke er borte, jeg burde sikkert ha gitt henne kondomet som jeg har i lomma.
"Så, blir du med ut?" Jeg ser forvirret på han. "Nå?"
"Ja, nå. Kom igjen, Snow. Ta en sjanse for en gangs skyld" Han strekker ut hånden med en forventningsfull mine, jeg griper den.

---

Change in plans. Jeg drar imorgen, så det kommer en del i dag (denne) og imorgen tidlig. Jeg antar at jeg får Internett igjen om noen uker, så da kommer det ingen deler, naturligvis. Men når jeg får Internett igjen så skal det komme deler som vanlig. Det kan også hende at jeg ikke får Internett i sommer, og hvis det skjer så beklager jeg. Siden jeg skriver dette på en app, så kommer ikke delene som jeg har skrevet her på blogg.no på pc, så hvis jeg ikke har trådløs Internett så sier jeg ifra gjennom pc.
Bortsett fra det, så håper jeg at dere har en fin sommer!

- Ina


23.06.2014 | 12:47 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 31

"Zoe?" Hun trekker uskyldig på skuldrene. "Hva?" Hun smiler et halvsmil, og nipper til colaen sin.

---

Jeg har på meg en slitt jeans, en svart T-skjorte, converse og en rød beanie. Zoe har nesten på seg det samme, hennes beanie er grå, og hun har på seg svarte Vans. Jake er utstyrt med denimjeans, en grå genser og slitte converse. Vi skal kjøpe ting til festen i hele dag, Jake var veldig streng på at vi måtte ha på oss klær som ikke var ubehagelige.
"Klar?" Jake og jeg fikk lønnen vår i går, så nå er budsjettet på 500 pund (jeg og Zoe bidro ufrivillig med 50 pund hver).
Første stopp er en alkoholbutikk inne i sentrum. Jake fyller opp med noen flasker vodka, mens jeg og Zoe tar to flasker vin. Alt i alt blir det fem flasker; på invitasjonen som Jake sendte ut sto det at de skulle ta med egen sprit.
"Hva nå?" spør Zoe når vi setter oss inn i bilen til Jake igjen. Han ser på listen, og krysser av 'alkohol' på listen. "Snacks"
Vi kjører innom matbutikken, og plyndrer hyllene for potetgull og popcorn. Jeg går inn ved en hylle med plastkopper i grønt og rødt. Jeg velger de røde, og går og betaler.
"Nå da?" Jake kjører ut, og begynner å kjøre hjem. "Vent!" Jake stopper med et rykk ved et apotek, Zoe tar opp døra og går inn.
"Hva er det hun gjør?" Jeg trekker på skuldrene, det er vanskelig å se hva som skjer der inne.
Vi venter i noen minutter. Zoe kommer endelig ut, og setter seg i førersetet. "Sjekk listen" Jake bretter den opp, og Zoe krysser av noe. "Nå er det også i boks" Jeg lener meg nysgjerrig framover, og ser at hun har krysser av på ordet 'sex'. Hun smiler slu, og gir meg noe. Det er en pakke med kondomer.

---

"Z?" Vi er på et kjøpesenter og ser på klær til festen. Zoe ser på en svart kjole med noen blå teiplignende mønster som går loddrett ned. "Hmh?"
Jeg rødmer, prøver å skjule det med en blå T-skjorte som jeg holder. "Du vet at jeg ikke liker, eh...?" Hun vet hva jeg mener.
Hun trekker på skuldrene. "Og?" Jeg sukker og plukker opp en svart bukse med glidelås på rumpa. "Jeg setter pris på at du eh" sier jeg og nøler litt. "Passer på meg" avslutter jeg tamt mens vi går til prøverommet. "Men jeg trenger det virkelig ikke. Jeg mener det altså" sier jeg idet Zoe ser vantro mikset med oppgitthet på meg. "Snow, kom igjen" sier hun idet vi går inn på prøverommet sammen. Det er stort, med tre speil og to stoler. "En dag kommer du til å takke med for dette"
"Ja, om hundre år" mumler jeg og tar av meg genseren. Jeg liker ikke å se meg selv i speilet, noensinne.
Zoe tar av seg tanktopen sin og tar på seg kjolen. Den sitter perfekt, som jeg visste den ville. "Burde jeg kjøpe den?" Hun snur seg rundt for å se den bakfra. "Klart det" sier jeg idet jeg tar på meg den blå T-skjorta. Den sitter fint, den lange V-utringningen viser nesten den svarte BHen min. "Ta den" sier Zoe og ser på meg. "Den kommer til å passe fint til buksen din" Vi ender med å kjøpe klærne, og setter kurs for en iskremkiosk. På veien hår vi fordi en undertøyesbutikk. "La oss gå inn" sier Zoe og trekker meg inn. Zoe kjøper tre BHer, jeg sitter ukomfortabel og ser på. Kondompakken, som er i veska mi, får meg til å føle meg ukomfortabel. Sex har alltid vært et sårt tema for meg, for det virker så absurd (selv om jeg ikke er jomfru). Zoe og Jake, som begge har gjort det, sier at det er helt uvirkelig, at kroppen vet hva den skal gjøre. ( som km jeg ikke vet det). Æsj. Uansett, tenker jeg med et grøss, så er jeg ikke klar for det. Ikke enda, ivertfall. Jeg grøsser igjen, og beveger meg ukomfortabel på stolen.
Vi går ut igjen, og finner iskremkiosken. Jeg bestiller sjokolade, Zoe bestiller jordbær og vi setter oss ned. "Ser du fram til festen kveld?"
Ja, festen. Dagene har gått så fort, de har nesten snublet i hverandre. "Ja, jeg antar det" sier jeg og tar en skje av isen.
"Luke skal komme" sier hun drømmende, og smiler. Luke Scolnick er vennen til Jake, han er høy, blond og kjekk. Zoe har vært forelsket i han i to år nå. "Tror du han kom for meg? Jake sa at han virket glad for at jeg skulle være der" Jeg smiler oppmuntrende, og tar en slurk av vannet mitt som jeg til ved disken. "Klart det, jeg mener" erter jeg. "Hvorfor skulle han ikke komme?"
Vi sitter de litt lenger, før vi pakker sammen sakene våre og går. "Har Niall snakket med deg?" spør hun idet vi setter oss på bussen. "Ja, han ringte i går, men ikke ellers. Han sa han og vennene hans skulle øve på noen sanger"
"Hmh" sier Zoe tankefull. "Tror du Niall er jomfru?" Jeg slår ertende til henne, mens hun løper leende foran meg.

---

(Beklager hvis det irriterer dere at teksten er midtstillt. Personlig så irriterer det meg mye, og jeg vet ikke hvordan jeg skal fikse det)

- Ina


22.06.2014 | 21:50 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 30

"Egentlig så siterte John Green meg" Hun ser nysgjerrig på meg, jeg har hennes fulle oppmerksomhet. "Han var bare heldig nok til å si det før meg"

---

"Snow?" Hun ser opp etter å ha vært stille en stund. Øynene hennes virker fascinert. "Du svarte ikke på spørsmålet mitt" Hun trekker på skuldrene. "Jeg tror ikke du har tid nok"
"Prøv meg" Hun rødmer og ser ned. Det er noe med den minen som får meg til å gjøre retrett. "Bare si noe du elsker, hva som helst" Jeg ser at at hun er litt mer komfortabel med dette emneskiftet. "Dansing" sier hun og ser på meg. "Noe mer?" Hun smiler svakt, noen smilerynker samler seg ved skinnet. "Tulipaner" Hun ser granskende på meg, jeg føler at jeg blir røntgenfotografert. "Hva er din historie?. Din VIRKELIGE historie" legger hun til, og ler.

***

En uke senere

"Hei" Det er kveld, og jeg er på Skype med Barbara. Hun er i USA i noen uker for å fotograferes til en kampanje for Chanel. "Hvordan går det i London?"
"Det vanlige, regn og mer regn" Hun fniser, og sender meg et kritthvitt smil.
Jeg har fortalt henne om Snow, hun virket ikke som om hun brydde seg så mye.
"Vel, håper du ikke blir altfor våt" Hun blunker til meg. "Men jeg må stikke, jeg har noen møter nå" Vi sier ha det, og avslutter.
Mobilen min plinger, det er fra Snow.

[Fest hos Jake på lørdag klokken åtte. Kommer du?"] - Snow

Snow

"Jeg vil holde en fest" annonsere Jake entusiastisk. "En fest?" spør Zoe mens jeg nipper til brusen min. "Nå?" Vi er hjemme hos Jake, og spiser iskrem og drikker brus. Det er en fin dag til London å være, det er nesten 10 grader. Det fint til å være i slutten av April. Nedenfor kan vi høre trafikken. "Hvorfor ikke?"
"Er du sikker på at leiligheten din er stor nok?"
"Og den?" sier Jake og fnyser. "Stor nok"
"Når blir festen da?" spør Zoe og tar opp mobilen. "Jeg vet vel ikke, lørdag? Poenget er at den blir råkul!" Han brøler det siste ordet, jeg er hundre prosent sikker på at folkene på gaten under oss hørte han.
"Hva trenger vi?" spør jeg og tar gram et ark. "Alkohol" Jeg skriver alkohol på listen. "Snacks" Jeg skriver det på listen. "Og venner" Jeg skriver det også ned på listen, og ser ned på den. På listen står det

Alkohol
Snacks
Niall

"Niall?" spør Zoe og dytter meg lekent. "Er han ikke kvalifisert som en venn?" Jake nikker, men med et smil som sier venn-du-liksom. "Invitert han" sier Zoe ivrig. "Kanskje han ber deg ut!"
"Meg?" spør jeg og ler. "Neppe"
"Vedde mye?" spør Jake, han var virkelig trygg på seg selv idag. "Okay, for jeg kommer ikke til å tape"
"Ti pund" sier Jake og tar hverandre i hendene. "Avtale" sier jeg og sender en meldingen til Niall.
"Noe annet?" Zoe sjekker listen nøye, jeg himler med øynene. Hun skriver noe og gir den tilbake. Nå står det et kort ord med korte bokstaver.

Alkohol
Snacks
Niall
Sex

"Zoe?" Hun trekker uskyldig på skuldrene. "Hva?" Hun smiler et halvsmil, og nipper til colaen sin.

---

Jeg vet ikke om jeg har skrevet hvilken årstid dette utspiller seg, men hvis jeg her skrevet det, så gjelder det ikke.
Det er i April:)

Skal prøve å poste en ny del imorgen hvis jeg kan

- Ina


21.06.2014 | 15:06 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 29

Men jeg kan fortsatt se en skikkelse gå fra meg. Jeg begynner å løpe, noe som er vanskelig i den sterke motvinden.
"Niall!"

---

Niall

"Niall!" Jeg rykker til idet jeg hører navnet mitt. "Vent!"
Jeg snur meg, Snow løper mot meg med en brun boks i hendene. "Snow?" Jeg går mot henne, hun puster tungt. "Hei" sier hun grøtete, jeg smiler ertende. "Jeg ble bekymret for at du ikke skulle komme" Hun smiler unskyldende, og rekker meg esken. "Beklager" Stemmen henne er fortsatt svak, og hun hoster. "Kø, og en død mobil" sier hun og himler med øynene. "Typisk" sier jeg, hun ler. "Skal vi stikke?"
Vi går tilbake til kafén, og setter oss inn i bilen. Det er kvalmende varmt etter at vi var i den friske vinden. Jeg åpner vinduet litt, vinden blafrer håret til Snow opp, hun fjerner det med en hånd. "Ikke forstyrr kjøreren" sier hun ertende, og dytter lekent i meg.

***

Hun stopper ved en eng med piletrær som står med store mellomrom fra hverandre. Jeg går ut, og åpnet døren hennes. "Takk" sier hun og fniser.
Vi går og setter oss i gresset, jeg åpner boksen. Vi sitter i stillhet, småspiser litt på macronene og hører på vinden gjennom trærne.
Jeg setter meg opp, og ser på henne i profil. Jeg kjenner en varm følelse for denne jenta, noe jeg ikke skjønner. Denne jenta skulle bare være en brikke i mitt og Barbara's forhold. Dette var ikke meningen. Ikke overhodet.

Snow ser at jeg stirrer på henne, hun ser nysgjerrig på meg. "Hvorfor ser du sånn på meg?" Jeg svarer ikke, bare ser på henne. Hun smiler stramt før hun begynner å le. "Hva er det du gjør?"
Vi legger oss ned i gresset, og ler helt til vi gisper etter luft. "Men virkelig" sier jeg idet jeg får pusten igjen. "Hva er historien din? Din VIRKELIGE historie?" Hun ler vantro, og tar seg til hodet. "Siterte du virkelig John Green?" Jeg smiler bare rolig til henne, helt til smilet hennes forsvinner. "Egentlig så siterte John Green meg" Hun ser nysgjerrig på meg, jeg har hennes fulle oppmerksomhet. "Han var bare heldig nok til å si det før meg"

---

Jeg vil bare si at jeg ikke prøver å kopiere John Green. Han er et geni, og jeg kunne aldri blitt like talentfull som han.
Fire kommentarer?

Btw: jeg skal dra på sommerferie på mandag så det kommer nok ikke flere deler før om noen uker, men hvis jeg har Internett et sted skal jeg gjøre så godt jeg kan. Skal poste en del i morgen også.
Håper dere skjønner:)

- Ina


20.06.2014 | 19:01 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 28

Etter noen minutter plinger mobilen min igjen.

[Tid og sted?] - Snow

---

Vi bestemmer oss for og møtes ved en kafé litt utenfor London. Det er ikke så mange som kjører forbi der, så den er perfekt hvis vi vil være alene. Og jeg ville virkelig være sammen med Snow, alene.
Døren plinger idet jeg kommer inn, det er nesten ingen i det lille lokalet. Kafén er liten, men koselig. Det er en enkel disk med et utvalg av noen kaker, noen smørbrød og macarons. Veggene er malt i en varm mintgrønn farge, små bord står rundt omkring. Sitater preger veggene skrevet med svart snirklende skrift.
Jenta som jobber bak disken spør hva jeg vil ha, jeg bestiller en kaffe og setter meg ned ved et lite rundt bord. Det er hvitt med tynne elegante bein.
Dørklokka plinger lystig, jeg ser håpefull opp, men det er bare en gammel dame. Hun kjøper en kjeks, og går ut igjen. Det er bare meg og jenta i butikken, det erså stille at man bare kan høre den lave bakgrunnsmusikken.
Jenta, som er høy, slank og med langt brunt hår, kommer og vasker et bord like ved. "Er det noe du vil ha?"
"Ja takk" sier jeg og snurrer på den tomme kaffekoppen. Hun går og henter mer kaffe, jeg ser opp på klokka. Den er fem på ett.

***

Klokka går mot halv to. Jeg har akkurat drukket opp min femte kopp med kaffe, og sukker. Koppen min blir borte, og erstattes med en ny. "På huset" Hun smiler og vasker av bordet mitt.
"Takk" Jeg tømmer den i en eneste munnfull, hun sender meg en nysgjerrig mine. "Hva skjer?"
Jeg setter tilbake koppen, hun tar den. "Ingenting" Hun fortsetter i stillhet, jeg ser på veggen med de forskjellige sitatene. De er flotte, jeg lurer på om de er håndmalte. "Hvordan kom du opp med idén til dette?" Jenta ser på veggen lenende nonchalant på et av bordene. "Det var moren min sin idé. Hun syntes at hun ikke var så flink til å uttale seg, så hun bestemte seg for å lage disse bildene. Hun sa alltid at sitater beskrev henne bedre enn hun gjorde det selv" Jeg ser på veggen igjen, jentas mor hadde et bra poeng.

Det går enda noen minutter. Jeg reiser meg, skal til å gå, hånden min berører håndtaket. "Beklager at hun ikke kom" Jeg stopper. "Jeg óg" sier jeg og går ut.
Det har begynt å blåse, håret mitt flyr i alle retninger. Jeg putter hendene i lommene, kryper sammen sånn at jakken min blir større.
Tankene mine surrer, hvorfor kom hun ikke? Hadde det noe med meg å gjøre?
Jeg fortsetter å gå uten å se meg tilbake.

Snow

"Faen" sier jeg mellom sammenbitte tenner. Mobilen min er død, den er helt svart selv om jeg kan sverge at det var minst fem prosent igjen.
Siden avtalen til Niall skiftet jeg til røde jeans, en hvit T-skjorte, og noen svarte converse. Og siden da har dagen vært en katastrofe. Jeg måtte sitte minst ti minutter i kø, før jeg tok feil vei og endte opp på en åker. Og så tok det minst fem minutter å finne ut av hvor jeg var, og da jeg endelig kom meg på rett vei døde mobilen min. Denne dagen kan ikke bli verre.
Jeg sukker av lettelse når jeg ser den lille kafén, og kjører inn til siden.
En liten bjelle ringer muntert idet jeg går inn. En jente på min alder står bak og rydder noen krukker på plass. Det er bare hun og meg her.
"Unskyld? Har du sett en gutt med blindt hår her?" Jenta ser opp. "Ja" sier hun. "Han gikk ut for noen minutter siden" Jeg banner stille, og går mot disken. "Hvor mye for ti macroner?"
Jeg betaler, og går ut. Det blåser sterkt, håret mitt blåser opp i ansiktet mitt og gjør synet mitt begrenset. Men jeg kan fortsatt se en skikkelse gå fra meg. Jeg begynner å løpe, noe som er vanskelig i den sterke motvinden.
"Niall!"

---

Jeg følte meg i skrivehumør idag, så her kommer del 28. Tre kommentarer for neste del?

Btw: husker dere om jeg sa hvilken måned dette utspiller seg? Hvis dere husker det vær så snill og kommenter det. Takk

- Ina


20.06.2014 | 11:42 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 27

Han kvikner til, og skjenker kaffe til seg selv og oss. Jeg takker og tar en slurp av den varme vesken. Jeg sukker og lener meg tilbake i setet, og ser på at London våkner.

---

"Så?" Jake rydder av bordet, Zoe lener seg nærmere meg. "Fortell!" Hun ser ut som en unge på juleaften. "Hva?" spør jeg forvirret. Hun sukker utålmodig. "Hvordan gikk det med Niall?" Jeg ser oppgitt på henne. "Én" ramser jeg opp. "Vi er IKKE sammen. To, han er Niall Horan" sier jeg og legger trykk på navnet hans. "Tre, jeg er ikke KLAR for et nytt forhold. Okay?"
"Okay" sier Zoe og himler med øynene. "Okay" svarer jeg bestemt, og nipper til kaffekruset mitt. "Stopp å flørte!"
Vi begynner å le av Jakes kommentar, helt til mobilen min dirrer. Det er en melding fra Niall.

[Hei, hvor ble du av i går?"] - Niall

"Han er sikkert din venn, men du er definitivt ikke hans" sier Zoe. Hun har tydeligvis lest meldingen over skulderen min. Jeg dytter lekent til henne, og sitter stille over mobilen. Hva skal jeg liksom skrive?

Niall

Jeg trykker send, og slenger mobilen min ned på senga. Snow forsvant plutselig i går, jeg håper hun ikke hørte samtalen med Mark igår. Jeg koker enda av raseri; jeg visste hva jeg bega meg inn på. Jeg trenger ikke påminning hver eneste dag.
Hånden min glir nervøst gjennom det våte, og det nå, blonde håret. Men Louis hadde rett, jeg så bra ut med brunt hår.
Mobilen min plinger, jeg tar den ivrig opp, men det er bare Harry som minner meg at vi skal skrive en sang i kveld. Jeg sender et kjapt "okay" før jeg slenger den ned på sengen min igjen. Etter noen minutter plinger mobilen min.

[Jeg følte meg ikke få bra, dro litt tidlig] - Snow

[Kan vi møtes i dag?] - Niall

Jeg biter meg i leppa. Innerst inne vil jeg at hun skal si nei, men noe i kroppen skriker bare "svar ja!"
Etter noen minutter plinger mobilen min igjen.

[Tid og sted?] - Snow

---

Beklager hvis den er litt kort.

- Ina




18.06.2014 | 22:00 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 26

Etter litt pinlig stillhet, sier Louis usikkert "så, hvor er hun?"
"Skulle ønske jeg kunne svare på det" sier jeg og tar en stor slurk av det svakblåelige vannet.

---

Snow

Jeg beveger meg diskré i den bevegende mengden. "Unskyld" spør jeg en jente som de ut som Ariel. "Har du sett en høy gutt med mørkt hår som ser ut som The Mad Hatter?" Hun rister beklagende på hodet, og jeg snur meg bort.
Ute i foajén tar jeg opp mobilen min og slår Jake's nummer. "Snow?!" Musikken er så høy at jeg besten ikke kan høre han. "Jake!" roper jeg så høyt jeg kan for å prøve å overdøve musikken. "Kan du komme til foajén?!"
Noen minutter senere kommer Jake og Zoe ut av den dansende mengden; kjolen til Zoe glir langsomt over gulvet. "Snow, hva er det?" Jakes spørsmål gjør meg forvirret, magefølelsen min sier at noe er galt, men jeg vet ikke hva.
"Jeg vet ikke" Jeg trekker på skuldrene. "Sikkert ingenting. Har dere det gøy?"
De trekker på skuldrene. "Sånn passe" sier Zoe. "Men hvor var du?" spør Jake og lener seg mot trappegellenderet. "Jeg møtte Niall" Zoe's øyne lyser opp. "Og?" spør hun oppmuntrende. "Vi gikk til taket, og det var det" Jeg rykker til idet jeg husker samtalen med Mark. "Og så kom det en fyr som het Mark. Jeg aner ikke hvem han er, men Niall ville snakke med han. De hørtes virkelig utålmodige og sinte" De ser forvirret, og vantro ut. "Og Niall sa at 'han hadde alt under kontroll'. Jeg aner ikke hva det handlet om" avslutter jeg litt tamt.
Vi er stille en stund, bare føler vibrasjonene i gulvet av bassen. Jake kremter og sjekker mobilen. "Vil dere stikke?" Zoe spør hva klokken er, 22:30 svarer Jake. "Ja, hvorfor ikke?"
Jeg og Zoe tar på hettene våre, og vi går ut i den kjølige natteluften.

***

Solen skinner sterkt inn i Jakes rom. Jeg beveger meg sakte, strekker meg litt, og åpner øynene. Jeg ligger på en madrass på Jakes sitt lille og koselige rom. Det er hvitmalt fullt med bilder. Bilder av venner fra fotballaget, men mest av meg og Zoe.
Jake og Zoe sover i sengen hans, en bred king size bed. Zoe rynker litt på nesa, mens Jake snorket søtt; lavt og beroligende. Jeg lukker øynene, og prøver og sove igjen.
Noe som er umulig.
Etter noen minutter gir jeg opp, kler på meg og går stille inn i stua. Jake bor i en liten leilighet i hjertet av London i en høy bygning. Utsikten er fantastisk ved morgenene, da Jake fikk leiligheten satt vi bare og så på utsikten.
Jeg går inn på kjøkkenet, som består av tre skap, to meter med benker, en liten vask og et lite kjøleskap. Etter festen gikk vi og handlet mat, så det er fullt.
Jeg tar en bagel, et glass med juice og går og setter meg ved vinduet. Klokken over den slitte toseteren viser 7:30. Under meg kan jeg høre trafikken som våkner til liv, selgerne som roper over lyden av bilene.
"Snow?" Det er sikkert Zoe som har våknet av den høye trafikken. Jeg hadde rett, noen minutter senere kommer hun gående i Jakes T-skjorte og noen slutte sokker. "Hva er kl-oo-okka?" sier hun midt i et gjesp. Jeg ser på mobilen min, kvart på åtte.
"Virkelig?" spør hun etter at jeg har svart henne. "Faens trafikk" Hun går på kjøkkenet, noen minutter senere kan jeg høre vann som koker.
"Jeg lukter kaffe" En groggy Jake kommer subbende mot meg, håret hans står opp og den utvaskete Rolling Stones skjorten hans er krøllete og slapp. "Sovet godt?" Han stønner og setter seg ned. "Hvordan kan man sove i dette bråket?" Han siger sammen på bordet og lukker øynene. Jeg og Zoe humrer litt når Zoe setter kaffe og ristete bagels på bordet. Han kvikner til, og skjenker kaffe til seg selv og oss. Jeg takker og tar en slurp av den varme vesken. Jeg sukker og lener meg tilbake i setet, og ser på at London våkner.

---

Poster denne delen idag siden Tonje skal ha maraton imorgen:) håper det er greit
- Ina


17.06.2014 | 20:37 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 25

Jeg åpner munnen for å si noe, men noe avbryter meg.
"Niall, der er du. Jeg har lett etter deg"

---

Snow

Jeg og Niall snur oss mot vinduet samtidig, stemmen kommer fra en mann i førti årene i en svart jeans og grå skjorte. "Mark?" Niall ser forvirret ut. Mark ser på han en stund, før han ser på meg. "Så uhøflig av deg, Niall" sier han. "Vil du ikke presentere venninnen din?"
"Å" sier jeg og går mot han. "Jeg heter Snow" Han nikker mot meg, ignorer den utstrakte hånden min. "Er det ikke kaldt?" spør han og glør en gest med armene. "Vil dere ikke komme inn?"
Siden Mark er her kan jeg ikke ta kjolen min opp som jeg gjorde når jeg gikk ut, så Niall går inn før meg, og hjelper meg inn.
Mark står bare der og ser på oss, granskende liksom. "Snow" sier Niall idet jeg kommer inn. "Vil du unskylde oss et øyeblikk?"
"Klart det" Hetta mi skle ned da jeg gikk inn vinduet. Jeg tar den på meg, går ned gangen, og begynner å lete etter en do. Jeg åpner en dør, og smetter inn diskré idet jeg ser en antikk do. Idet jeg skal til å ta igjen døra hører jeg lave, men intense stemmer, fra noen dører bortenfor.
"Virkelig" sier en sint stemme, det er Niall. En dør blir lukker, men jeg kan fortsett høre de dempende stemmene. "Jeg kan gjøre dette selv" Det er still noen sekunder, før Niall svarer sint "Jeg har alt under kontroll"
Jeg lukker døra sakte, og ser meg i speilet. Håret mitt er fuktig, og lukter friskt og salt. Jeg åpner den skjulte lommen ved midjen min, tar ut litt pudder og rød leppestift.
Når sminken er ferdig, lukker jeg døra på gløtt og stikker hodet ut. Jeg kan ikke se eller høre Niall lenger. Samtalen ga ikke mening. Jeg vet ikke hvem denne Mark er, men han så ikke så fornøyd ut. Og Niall virket irritert og utålmodig.
Jeg vifter det bort, Mark er sikkert en produsent. De snakket sikkert om en ny sang. Ikke noe å uroe seg over.

Niall

"Gi meg en drink. En stor en" Bartenderen nikker forstående. "Hard kveld?" Jeg slenger til han tre pund. "Bare skjenk" Noen minutter senere setter han et glass fullt med blå alkohol. "Enjoy" Jeg tar det, og skyller det ned i en eneste munnfull. "Takk" Bartendren bøyer seg ned, og tar fram to vannflasker. "På huset" Han skjenker opp vann i glasset mitt, og åpner den andre flaska. "Takk"
Jeg nipper til det sakte, og ser utover mengden. DJen spiller en rask låt, menneskene virvler rundt i takt med sangen.
"Niall?" Jeg ser opp, guttene står ved siden av meg. Jeg lar en hånd gli gjennom det brune håret mitt. Louis og Liam bestemte seg for å farge håret mitt brunt, så nå har jeg brunt hår til neste dusj.
"Fant du Snow?" Jeg nikker, og slipper ut et sukk. "Det gikk fint før Mark kom"
"Vent" spør Zayn forvirret. "Kom Mark?" Jeg nikker og nipper til vannet mitt igjen. "Hvorfor?"
"Jeg vet ikke, Harry. Han mener nok at jeg ikke kan kontrollere dette selv" Guttene krymper seg litt, de liker ikke at jeg snakker om det. Etter litt pinlig stillhet, sier Louis usikkert "så, hvor er hun?"
"Skulle ønske jeg kunne svare på det" sier jeg og tar en stor slurk av det svakblåelige vannet.

---

Hva synes dere om at det var Mark? Tror dere dette påvirker forholdet deres?
- Ina




17.06.2014 | 18:33 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 24

Hun tar hånden min i skulderhøyde, og vi begynner å sirkle om hverandre.
I en eneste bevegelse trekker guttene jentene inn til seg. Snow ser opp på meg, øynene hennes er to mystiske grå steiner.

---

"Takk for dansen" sier Snow når sangen er slutt. "Bare hyggelig" sier jeg idet bartenderen skjenker to nye glass med champagne.
Hun tar det opp, og nipper sakte til det. "Du er en veldig god danser" sier jeg etter en stund. Hun smiler svakt. "Takk"
"Jeg mener det" Hun setter fra seg glasset, og sukker. "Er det noe galt?"
Hun rister på hodet. "Nei, det er bare det at det er litt varmt her"
"Kom igjen" Jeg tar glaset hennes, og sammen baner vi oss gjennom folkemengden. Huset har et hovedrom, og en foajé med en trapp som følger det store runde rommet til noen små rom.
Det er kjøligere når vi kommer dit, Snow trekker pusten dypt. "Er du sikker på at det går bra?" spør jeg bekymret. Hun sukker lettet, og smiler. "Jada, det er bare det at jeg ikke liker varme så godt. Eller trange rom"
"Skal vi gå opp?" Jeg gir henne glasset hennes, og går opp den store tretrappen. På slutten av trappen kommer vi til en lang gang. Musikken og pratingen er lavere her, men vi kan fortsett høre den.
"Skal vi?" spør jeg og gjør en gest med armen mot gangen.

***

Snow's kjole glir elegant over det gamle tregulvet. Hun har tatt på seg hetta igjen, og bærer kurven over armen. Jeg følger etter henne og ser etter en utgang til taket.
"Du?" Snow kommer gående tilbake til meg, jeg peker på et åpent vindu. Lange lingardiner blåser svakt i vinden, de ser nesten ut som fantomer.
"Skal vi?" Snow går mot vinduet, og tar det lenger opp. Kald og frisk luft blåser mot oss, det har akkurat regnet så luften er fuktig og tung. Jeg går til henne, og hjelper henne til å samle opp kjolen sin til knærne.
Hun går gjennom det åpne vinduet, jeg følger etter. Taket er glatt etter regnet, en sjenert måne titter fram fra lange og tynne skyer. Skogen er en møtk vegg som holder oss borte fra verden utenfor.
"Så?" spør jeg og ser på at hun ordner kjolen sin. Hun slipper den, og den faller elegant tilbake på bakken. "Har du det morsomt her?" Hun beveger seg mot veggen, og støtter seg til den. "Ja" sier hun og ser på meg. "Takk for at du ba meg"
"Nei, gleden er på min side" Hun ser på meg en stund før hun begynner å fnise. "Gjør kostymet deg til å snakke som de gjorde i eventyret?" Jeg ler og stiller meg ved siden av henne. "Jeg antar det" Vi ler litt før Snow tar seg til midjen. Kjolen hennes har ingen armer, og siden hetten er sammen med kjolen har hun ingen kappe som kan varme henne. "Er du kald?" Hun rister på hodet, men jeg kan se gåsehuden på armene hennes. Jeg tar av meg jakka. "Nei, jeg kan ikke" sier hun, men jeg tar den på henne. "Nei, ta den. Den passer mye bedre til deg uansett"
"Takk" Hun trekker den inntil seg, mens jeg gir henne pilkoggeret. "Hvorfor?" Jeg blunker til henne. "Har du sett Red med pilkogger før? Du sa jo at du ville huskes" Hun henger koggeret bak på ryggen, jeg plystrer lavt. "Du ser bra ut, Red" Hun gjør en sjenert gest med håret sitt, jeg smiler oppmuntrende.

***

"Så?" Vi har vært her oppe en stund, og ærlig talt er det litt kaldt. Men jeg bryr meg ikke.
"Hvordan har kjæresten din det?" Jeg rødmer sjenert. "Jeg har ingen" Hun hever på et øyenbryn. "Seriøst, Hr 'One direction'?" Jeg ler sjenert. "Så du vet altså hvem jeg er?"
"Mener du virkelig at jeg ikke skulle finne det ut før eller senere?" Hun har et ertende smil om leppene.
"Men seriøst, ingen kjæreste?" Jeg smiler flørtende. "Hvis jeg ikke visste bedre hadde jeg trodd du flørtet med meg, Red" Hun hever et øyenbryn, hun ser så søt ut i den store jakken, den lange kjolen og den minen at jeg begynner å le.
"Men seriøst, nei, ingen kjæreste" Jeg gjør en gest med armene til siden som sier 'it is what it is'. "Kanskje noen damer her og der" sier jeg lekent, Snow ler med hånden foran munnen. "Men ingen kjæreste"
Hva med deg, Red?" sier jeg etter å ha gransket henne litt. "Er det ingen gutter i livet ditt?" Jeg biter meg diskré i tunga, dette er svaret som kan forandre alt.
"Nei" sier hun og trekker på skuldrene. Jeg åpner munnen for å si noe, men noe avbryter meg.
"Niall, der er du. Jeg har lett etter deg"

---

Hvem tror du at det er?

- Ina


17.06.2014 | 17:26 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 23

"Kan jeg kjøpe deg en drink?" Hun løfter hodet, Snow's snille øyne møter mine. "Hvordan smaker stjernene dine i kveld?"

---

"Fint kostyme" sier jeg og nipper til glasset mitt. "Du hadde nok forventet deg noe annet?" spør hun og setter glasset sitt ned på benken. Jeg nikker skyldig. "Ja" innrømmer jeg. "Som sikkert 99% andre ville gjort hvis de visste navnet ditt"
Snow sukker og setter seg opp. Hetten hennes faller av, og avslører lange svarte krøller. "Jeg er lei av å bare være 'eventyr enta' Fra nå av vil jeg være en som kan huskes"
"Og dette fant du ut..?" spør jeg nysgjerrig og nipper til glasset mitt. "Fra det øyeblikket jeg leste favorittboken min"
"Å, kult" Hun dulter lekent til meg, men hun smiler. "Du?" spør jeg, hun ser opp på meg. "Du er så mye mer enn eventyrjenta, Snow. Eller skulle jeg si Red" Hun smiler midt i en latter.
"Takk" sier hun og ser på meg. Jeg gjør en gest med glasset mitt. Hun hever sitt, og klinker det mot mitt.

***

"Det er så varmt her!" Snow og jeg har gått inn i folkemengden, Snow har rett; det er utrolig varmt. DJen begynner å spille en sang som går litt fort, menneskene rundt oss begynner å danse til musikken. Jeg rekker Snow en hånd. "Får jeg?"
Noen minutter etter snurrer vi rundt hverandre. Snow ler, alt jeg ser er en bevegende masse i bakgrunnen. Jeg ser bare henne.
"Finn en partner" sier DJen idet sangen slutter. Han begynner å spille en rolig, men forførende sang. Den er mørk og mystisk.

*Fever Ray - The Wolf*

Snow stopper og ser på meg. Jeg nikker. Hun begynner å danse sakte, men med store bevegelser, rundt meg. Det er ikke sensuellt, bare mystisk. Hun snurrer rundt seg selv, jeg følger etter. Lar henne lede, følger bevegelsene hennes.
Hun tar hånden min i skulderhøyde, og vi begynner å sirkle om hverandre.
I en eneste bevegelse trekker guttene jentene inn til seg. Snow ser opp på meg, øynene hennes er to mystiske grå steiner.

---

Det kan bli mye eventyr i denne historien, beklager det. Og jeg er ikke den beste til å forklare bevegelser og følelser, men jeg håper at dere likte delen.

- Ina




17.06.2014 | 16:27 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 22

Det henger et pilkogger over ryggen på den, på en hvit lapp står det med svarte bokstaver 'the huntsman'

---

Snow

Musikken får bilen til å sorte allerede hindre meter før vi ser huset. Jeg sitter i kjolen med hetten godt trekket ned, med en kurv med et hvitt teppe over. Zoe er pen i kjolen hennes med snøreliv og det lange brune håret hennes ligger på ryggen henne i myke krøller, og Jake er kjekk i dressen sin og den slitte hatten hans. "Jeg er nervøs" Det kommer til å være mange på festen som jeg ikke kjenner, og kanskje jeg ikke finner Niall engang. "Slapp av" sier Zoe og åpner opp et lommespeil. Hun sjekker leppestiften hennes, som er i en dyp rødfarge, og smekker det igjen. "Det kommer til å gå bra" Hun blunker til meg, jeg vet hva hun tenker. Men jeg er ikke nervøs for Niall. Ikke i det hele tatt.
"Her er det" sier Jake og parkerer under et høyt tre. Det er minst 20 biler der, og det strømmer folk ut av dem i lange kjoler og forskjellige kostymer. "Show time" sier Zoe og tar på seg hetten, og går ut sammen med Jake. Jeg puster langsomt ut, og følger etter dem i havet av eventyrkarakterer.

Niall

Jeg klemmer Josh i forbifarten idet jeg baner meg gjennom havet av gjester. Det er varmt, spesielt for meg. Jakken er fôret med pels, så jeg begynner raskt og svette. Jeg tørker svetten av pannen, før noen tar tak i armen min. Det er Mark. "Niall" roper han over musikken. "Hun er ikke her enda" sier jeg utålmodig og river meg løs. Mark forsvinner fort i mengden, jeg strekker meg for å se over hodene på folk. Jeg kan ikke se henne, ikke herfra ivertfall.
"Snow?" spør jeg og tar på armen til en jente med ryggen til i et Snow White kostyme. "Hæ? Jenta snur seg rundt, det er Jade fra Little Mix. "Beklager, jeg trodde du var en annen" beklager jeg. "Å" sier hun nysgjerrig. "Hvordan ser hun ut?"
"Svart hår, røde lepper, høy" ramser jeg opp likegyldig, og ser meg rundt i rommet. "Hun som er i Red Riding Hood kostymer?" spør Jade nysgjerrig. Jeg mer ikke pm det er henne, men jeg nikker. "Hun gikk den veien" sier hun og peker mot baren. "Med en gutt som forestilte The Mad Hatter" Jeg takker og går dit hun pekte.

***

Etter it minutter har jeg enda ikke sett henne. Jeg setter meg rød og svett ved baren, og ber bartenderen go meg et glass ned hva som helst. "Du ser ut som du trenger litt stjerner" sier han og skjenker et glass med gyllen champagne, og gir det til meg. Den er søt, de små boblene skiler meg i halsen. "Du ser sliten it" sier han idet jeg setter glasset ned. "Ser du etter noen?"
"Noe vakkert" sukker jeg sliten, og ber han om å skjenke mer. "Å" sier han. "Vel, 'noe vakkert' sitter der borte" Han nikker mot en jente med en rød hette over seg som sitter ovenfor meg. Barebenken danner en firkant midt i rommet. Jeg kan ikke fatte at jeg ikke har lagt merke til henne. "Er det henne?" spør han og pusser et glass. "Det skal jeg finne ut av" Jeg tar det halvfulle glass med mitt champagne, og går mot henne.
"Hei" sier jeg og setter jeg ned. "Kan jeg kjøpe deg en drink?" Hun løfter hodet, Snow's snille øyne møter mine. "Hvordan smaker stjernene dine i kveld?"

---

- Ina


17.06.2014 | 15:00 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 21

"Vi vet ivertfall hvem som skal være Prince Charming" Jeg og guttene ler, men Harry tar feil. Jeg føler meg mer som en villain, enn en prins.

---

Snow

"Hva er det du har på deg?" spør jeg og ler idet Zoe kommer ut. "Jeg skal forestille Dorothy"
"Hun hadde ikke buksedress på seg, og hun hadde ikke kort hår" sier Jake og ler. Han skal være The Mad Hatter. Han ser veldig kul ut i den gammeldagse hatten sin, og en enkel brun dress hengende på armen. "Så? Jeg er en unik versjon av henne"
Jeg reiser meg og går for å sjekke utvalget av kostymer. Vi er i en av Londons gamleste kostymeutleie butikk. Kostymene er ikke i den beste kvaliteten, men her er det størst utvalg av eventyrkostymer. "Jeg orker ikke å være Snowhite igjen" sukker jeg idet jeg tar ned en hvit kjole med indigo mønster på korsettet. "Men det er det mest logiske" sier Jake fornuftig. "Men jeg vil ikke være logisk!" Jeg sukker frustrert, og henger kjolen tilbake og ser etter andre kostymer.
Siden moren min elsket eventyr har jeg alltid vært fascinert av dem. Det er nesten et selvfølge.
"Jeg vil være noe unikt, som..." sier jeg undrende og ser gjennom veggen av ulike kostymer. "Denne" utbryter jeg glad, og plukker ut en rød kjole. Den er lang med en høy utringning. Stoffet faller fint, den er vakker. Alt som mangler er en kappe. "Red Riding Hood?" spør Jake nysgjerrig idet jeg holder den opp mot meg. "Ja" sier jeg og ser meg selv i speilet. "Jeg må bare finne en kappe som matcher" sier og studerer kjolen. Jeg smiler bredt, den er perfekt. "Jeg tror det er en kappe på" sier Jake. Han har rett, det er en stor hette ved halsliningen bak. Den er perfekt.
Vi er i butikken i en time til, og ser Zoe prøve alle kjolene, men til slutt ender hun opp i et Beauty kostyme, en lang kremfarget kjole med noen blå bånd på, og en brun kappe. Jake og Zoe snakker om festen og forventningene, jeg smiler svakt. Om noen dager vil jeg få møte Niall igjen. Det kunne ikke vært mer perfekt.

Niall

Festen er i morgen, og jeg har ikke enda valgt kostyme. Guttene fant kostymene sine for flere dager siden, Harry og Zayn er prinser av et slag, Liam er Robin Hood og Louis skal forestille Peter Pan. "Jeg vet ikke hva jeg skal være" sukker jeg og henger et prinsekostyme tilbake på hengeren. "Kan du ikke være 'prince Charming? Siden Snow er, ja, Snowhite"
"Haha" sier jeg med en tone som drypper av sarkasme, og fortsetter å lete. "Jeg mener det" svarer Harry alvorlig, guttene nikker samtykkende. "Jeg tror ikke Snow er 'Snowhite' uansett" Det er det mest logiske, men Snow spiller ikke etter reglene. Tror jeg ivertfall.
Jeg fortsetter å lete helt til jeg finner en brun skinnjakke med pels på kragen. Den der veldig tøff ut. Det henger et pilkogger over ryggen på den, på en hvit lapp står det med svarte bokstaver 'the huntsman'

---

- Ina



17.06.2014 | 12:56 | Kategori: Historie - 12

Maraton

Jeg skal ha et maraton siden jeg har fullt opp arkivene med minst seks deler. Så det skal komme en ny del forhåpentligvis hver time. Kommenter er "ja" hvis dere vil ha maraton.

- Ina


16.06.2014 | 14:52 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 20

Jeg begynner å gå igjen, men diskré ser jeg meg over skulderen. Snow sitter og ser opp i lufta, rødmende og med et lite smil i munnviken.

---

Snow

Klokka er åtte, jeg sitter i sengen min i skreddestilling med et stort glis om munnen. Dette er den første gangen en gutt har spurt meg ut på ordentlig og direkte.
De fleste guttene jeg har gått ut med spurte jeg enten på Facebook eller gjennom kompisene sine. Og de var middelmådige, det var enten pizzaspising i stuen hans eller å se på dårlige dubbet filmer på rommet hans.
Jeg rykkes ut av flashbackene, dette er ikke en Date. Bare en fest.
Mobilen min plinger, det er en melding fra Niall. Festen er i utkanten av London, fredag den 12, klokken sju. Tema; eventyr. Jeg smiler svakt, og legger mobilen ned i fanget mitt.
Eventyr? Selvsagt. Jeg tar opp mobilen min igjen, og skriver raskt om jeg kan ta med meg noen.
Han svarer med et ja. Jeg skriver et takk tilbake, tar opp PCen, og går på Skype. "Jake?" spør jeg idet han kommer opp på skjermen. "Er du og Zoe opptatt på på fredag?" Han trekker på skuldrene, Zoe kommer opp ved skuldren hans. "Kanskje. Hvordan det?"
Jeg forteller nølende om Niall og festen. "Temaet er visst nok eventyr" sier jeg med en grimase. Zoe er stille en stund, før hun gliser fåret til meg. "Er du sikker at du vil at vi kommer? Er du sikker at du ikke vil være alene..?"
"Helt sikker" avbryter jeg henne skarpt. Jeg og Niall er bare venner. "Hvilken dag er det idag?"
"Søndag" sier jeg og ser på mobilen. "Fem dager" sier Zoe tenkende. "Jeg vet ikke om det er nok tid" Hun begynner å ramse opp alle eventyrene som finnes, fra SleepingBeauty til Beauty and the Beast, til Red Riding Hood og Rumpelstilskin.
"Vi finner nok på noe" sier jeg og ler. "Vi ses" sier Jake og avslutter samtalen. Jeg lukker PCen, sukker og legger meg ned på senga, og stirrer opp i taket.

***

Niall

Onsdag.

"Hva sa hun?" Jeg og guttene sitter i stuen til Liam og diskuterer festen. "Hun sa ja" sier jeg likegyldig og nipper til brusen min. "Okay" sier Harry og nikker bekreftende. "Vel, da får vi møte henne" sier Louis og smiler skjevt.
"Jeg liker henne" sier Liam bestemt, jeg himler med øynene. "Du møtte henne én gang" Han trekker på skuldrene, og nipper til vannet sitt. "Så? Jeg liker henne, Okay? Og uansett" sier han ertende. "Er hun pen" Jeg kjenner en ekkel følelse i magen, men jeg rister det av meg. Det er sikkert bare brusen.
"Hva?" spør han idet alle ser på han. "Hun er det!" Vi ler litt, før vi blir stille.
Det er Zayn som bryter stillheten til slutt. "Hvilket eventyr vil dere være?" Etter å ha diskutert det i noen minutter dulter Harry lekent i meg. "Vi vet ivertfall hvem som skal være Prince Charming" Jeg og guttene ler, men Harry har feil. Jeg føler meg mer som en villain, enn en prins.

---

- Ina


14.06.2014 | 22:05 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 19

Der hun smiler mot havet av sollys og mennesker er hun vakrere enn Barbara noen gang vil bli. Kanskje holder jeg på å forelske meg i jenta med det røde skjørtet.

---

Lufta er varm og tør, små støvpartikler danser i lyset som skinner mellom de jadegrønne trærne. Jeg burde nok ha kjøpt lemonade istedenfor kaffe, halsen min er tørr, den bare skriker etter noe forfriskende.
Vi er i et annet område av parken, her er det mer trær og skygge. Vi blir badet i jadegrønt lys under store grener tunge av blader.
Her er det litt mindre aktivitet enn i sentrum av parken; en ensom syklist sykler forbi oss, noen jenter studerer under trærne. Også er det oss. Det er bare vi som er her.
"Så vakkert det er her" sukker Snow drømmende. Vi finner en liten gresstust, og setter oss ned. Jeg nikker samtykkende, trærne danner nesten en sirkel av jadegrønt gress. Et sted kan jeg høre en elv og lyd av ender.
"Jeg har aldri vært her før" sier Snow og ser seg undrende omkring. "Ikke jeg heller før forrige uke" Jeg begynner å fortelle om da jeg fant den med Liam, men det er løgn. Sannheten er at jeg lette etter et sted som var vakkert, og avsidesliggende. Dette stedet er perfekt.
Snow ler søtt idet jeg forteller at jeg fant dette stedet fordi Liam datt i en innsjø. "Vil du se den?" Jeg og Snow går litt lenger inn. Noen piletrær står nesten som vakter på hver sin side. Snow tar de lange bregnene til side, og utstøter et lite gisp.
Det er et lite vann som glitrer i sollyset. Det ser nesten grønt ut idet vi går ut i lysningen. Snow er stille en stund før noen ender som kvekker fornøyd svømmer bort til oss. Hun setter seg ned, jeg griper posen med croissantsmuler i og setter meg ved siden av.

***

Det er kjølig idet vi går bort gata til busstoppet. Dagen har vært fantastisk; vi matet endene, før vi gikk den lange veien tilbake til byen.
Jeg har hendene ned i lommene og prøver å bygge opp mot til å spørre henne om festen. Når vi kommer til det slitte busstoppet snur hun seg mot meg, og gjør en usikker gest med armen. "Vel" sier hun usikkert. "Ja, vi ses vel Niall" Jeg smiler ukomfortabel, vet ikke helt hva jeg skal si. "Ja" nøler hun og vender seg halvt bort. "Snakkes" sier jeg og begynner å gå.
Etter noen meter ser jeg meg tilbake. Hun har satt seg på benken som vender fram, jeg kan se profilen hennes.
Jeg banner lavt og går mot busstoppet igjen. "Snow?" Hun ser opp, hun ser overrasket ut. "Jeg holder en fest om noen dager. Vil du komme?" Det høres latterlig ut, men gjort er gjort.
"Ja, klart det" sier hun og smiler. "Kult" For en idiot jeg er. "Da tekster jeg deg detaljene, og da møtes vi der?"
Hun nikker fortsatt med det samme smilet. "Da snakkes vi" Jeg begynner å gå igjen, men diskré ser jeg meg over skulderen. Snow sitter og ser opp i lufta, rødmende og med et lite smil i munnviken.

---

Håper alle som var på konserten koste seg. Jeg var ikke der, men jeg så the fault in our stars, og jeg ble ganske inspirert av den. Ny favoritt film sier jeg bare:)
-Ina


12.06.2014 | 15:36 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 18

Latterlig, jeg kan passe på meg selv. Og uansett, tenker jeg idet jeg ser Snow og vinker, så har jeg alt under kontroll.

---

"Hei" sier jeg og smiler. Jeg rekker henne kaffen, hun smiler takknemlig. "Hei" Vi begynner å gå langs den solfylte gaten. Det har regnet, så gatene glitrer som besatt. "Skal vi stikke til parken?" spør jeg idet vi krysser en bro. "Klart det" sier hun og smiler. Dette er altfor lett.

***

Vi møter et hav av folk, familier som leker i solen, jenter som soler seg, piknikker, skoleelever, hele pakka. Man kan ikke klandre dem, solen skinner sterkt, og det er søndag.
"Lurer på om vi får plass her" sier Snow og ser utover havet av folk. "Det trenger vi ikke" Hun ser nysgjerrig på meg. Jeg gliser, tar hånden hennes og løper gjennom havet av familier, barn og vennegjenger til skogen bakenfor.
Det er mer kjølig idet vi kommer inn i skyggen av trærne, det må sikkert bli kaldt for Snow som bare har på seg skjørt...
Plutselig legger jeg til utseende hennes. Jeg har vært altfor opptatt til å snakke med henne at jeg ikke har sett på henne ordentlig.
Skjørtet framhever bena hennes. Ikke på en sensuell måte, bena nesten skinner i sollyset, de er bleke med en undertone av fersken. Og huden hennes glitrer nesten i den hvite toppen. Håret kjærtegner de bare skuldrene hennes hver gang hun beveger seg. Der hun smiler mot havet av sollys og mennesker er hun vakrere enn Barbara noen gang vil bli. Kanskje holder jeg på å forelske meg i jenta med det røde skjørtet.

---

- Ina


10.06.2014 | 16:52 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 17

"Vel, da så" Zoe ser meg inn i øynene, mine grå møter hennes kloke grønne. "Når skal du møte han igjen?"

---

Det er søndag ettermiddag. Og som ventet står jeg i en haug med klær med Jake og Zoe som sitter på sengen min. "Jeg gir opp" Jeg detter oppgitt ned på senga etter at antrekk nummer fem har blitt avslått. "Ikke gi opp enda, S!" sier Zoe oppmuntrende, men jeg sukker oppgitt. "Det er ingenting som ser bra ut på meg"
"Det er det vel det" sier hun og smiler. Snakk for deg selv. Zoe er størrelse 34. "Prøv et til, okay?" Etter litt overtaelse prøver jeg et antrekk igjen. Dette er egentlig litt patetisk, jeg er 19 og kan ikke engang velge ut et antrekk. Jeg oppfører meg som om jeg skal på Date. Noe jeg IKKE skal. Jeg vrenger av meg kjolen jeg har på, en kort, men fortsatt elegant blå kjole, slenger på meg en hvit T-skjorte og begynner å rydde. "Vel, vi må nok gå" sier Jake etter en litt pinlig stillhet. "Ja, vi ses S" Jake og Zoe går ut, og lukker døra. Klokka er fire, det er bare en halvtime før jeg skal møte Niall.
Idet jeg har ryddet bort alle klærne, får jeg øye på noe rødt som ligger slengt over skrivebordstolen. Det er et skjørt som jeg nesten glemte jeg hadde. Jeg fikk det av bestemoren min før hun døde. Jeg holder det oppe mot speilet, det passer veldig bra til toppen. Jeg slenger det på meg, jeg har uansett ikke et valg. Nå er det bare femten minutter til jeg skal møte han. Velger å ha håret mitt i en høy hestehale, og tar på meg litt maskara og eyeliner, før jeg løper ut døra mot busstoppet.

Niall

Jeg ser på klokka, jeg skal møte Snow om fem minutter. I den ene hånden holder jeg et brett med kaffe, i den andre noen varme croissanter.
Modest! tekstet meg og sa de ville arrangere en fest. Jeg svarte ja uten å tenke meg om, og kastet mobilen på sofaen. De vil bare se etter meg og forhindre at jeg gjør noe dumt. Latterlig, jeg kan passe på meg selv. Og uansett, tenker jeg idet jeg ser Snow og vinker, så har jeg alt under kontroll.

---

Den er litt kort, men håper det er greit.
- Ina


08.06.2014 | 14:15 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 16

"Ikke noe spesielt" Ikke noe jeg ikke kan handle, tenker jeg for meg selv, og smugkikker i speilet. Nei, jeg er fortsatt den samme.

---

Snow

Det er Lørdag. Jeg, Jake og venninnen min Zoe er på shopping i hjertet av London. Zoe peker på Boots, og vi går inn. "Z?" spør Jake mens vi går mellom hyllene og ser på fuktighetskremer med ferskenduft. "Hmh" mumler hun og prøver en lavendelluktende krem.
"Har du stukket innom kafén i det siste?" Jeg himler med øynene, og går mot sminkeavdelingen. En smilende dame kommer mot meg med en kurv med ulike prøver. "Vil du like å prøve noen av det siste vi har fått inn?"
Jeg smiler, sier ja takk, og tar noen prøver fra kurven. De er faktisk ganske bra. Til slutt velger jeg en såpe med likt av mango og kokosnøtt. Idet jeg er ferdig med å betale, kommer en smilende Zoe til meg. "Shut up!" hviner hun, og nærmest drar meg ut av butikken.
"Hvem er han, hvordan møttes dere, og hvordan ser han ut!" Jeg har engang ikke åpnet munnen min før vi setter oss ned ved en frozen youghurt butikk. "Eh" nøler jeg og ser opp på Jake. Han smiler skyldig, og trekker på skuldrene.
"Vel" begynner jeg nølende, vet ikke helt hva jeg skal begynne med. "Han er søt og snill" avsluttet jeg litt tamt. Zoe hever et øyenbryn. "Søt og snill? Ikke noe mer?"
"Det er vel ikke det" Jeg reiser meg, Jake og Zoe sitter og ser på meg en stund. "Jeg skal kjøpe litt youghurt, vil dere ha noe?" De gir meg ti pund hver, og jeg går inn i butikken. Etter noen minutter kommer jeg ut med tre kopper fullt med youghurt.
"Men S?" spør Zoe mens hun tar en skje med youghurt. Hun peker den mot meg, jeg er redd for at klatten med klissete kald youghurt kommer til å skli ned og lande på kjolen hennes. "Er han bare snill og søt?" Hun legger trykk på ordet "bare", og ser bebreidene på meg. "Ja. Jeg mener" sier jeg og tar en munnfull av youghurten. "Han er vennlig" Og høy. Og kjekk. Og bare helt fantastisk.
"Du rødmer" Det er en fæl uvane jeg har når jeg blir nervøs, eller liker noe. Eller noen. "Nei, det gjør jeg ikke!" sier jeg og prøver å dekke det med å ta håret mitt foran ansiktet. "Så?" Zoe gjør en utålmodig gest. "Liker du han?"
"Jeg har bare møtt han to ganger, jeg vet ikke om vi et venner engang" Selv om det er løgn. Etter det igår er vi definitivt venner. "Skal du møte han igjen?" Zoe oppfører seg som om vi er 14 igjen, og at hun nettopp har funnet ut at en gutt liker meg. Igjen. Hun overdramatiserer ting som vanlig. "Voks opp" svarer jeg og begynner å småspise av youghurten min. "Vi går ikke på ungdomsskolen igjen"
"S" Nå er Stemnen hennes alvorlig, alt tull er som blåst bort. "Er du redd?"
For å treffe han? Nei. For å bli såret igjen? Kanskje. Jeg sender henne og Jake et "blikk" Hun trenger ikke å minne meg på det som skjedde ifjor. Jeg har lagt det bak meg, men jeg har ikke glemt det.
"Nei"
"Vel, da så" Zoe ser meg inn i øynene, mine grå møter hennes kloke grønne. "Når skal du møte han igjen?"

---

Forhåpentligvis ble denne delen litt lenger
- Ina


06.06.2014 | 20:46 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 15

Velger å ignorere dem idet jeg blar igjennom meldingene fra managamanget. Jeg trykker svar, og skriver en kort setning.

[Har alt under kontroll] - Niall

---

Noe lyst og skarpt vekker meg, jeg myser og setter meg opp. Klokka er fem på seks på morgenen, sola skinner som en spotlight gjennom vinduet mitt. Jeg detter utmattet ned mellom putene igjen.
Mobilen min dirrer høylytt, det var sikkert den og sola som vekket meg. "Va æ dæ?" sier jeg med ansiktet ned i puten. "Niall?" Det er Liam som sikkert lurer på jeg er. "Huh?" Jeg kan nesten se at han rister oppgitt på hodet, det hadde vært morsomt hvis ikke klokka var seks.
"Hva skjer? Klokka er seks!"
"Jeg vet, mate. Jeg fikk en sms at managamanget ville snakke med deg" Jeg setter meg opp og gjesper høylytt. "Og dette kunne du ikke si før klokka var ni!"
"Niall" Stemnen hans er streng, bestemt. "Ikke vær så vanskelig. Jeg henter deg om ti minutter" Jeg skal til å protestere, men han legger på før jeg får sagt et ord. Jeg banner høyt, og står opp.
Slenger på meg en hvit T-skjorte, noen denimjeans, og en hettegenser, før jeg springer ned for å hive i meg litt frukt. Jeg skummer enda når Liams bil svinger opp ved døren min. "Opp og hopp, Tornerose"
"Fuck off" sier jeg og setter meg inn, Liam kjører ut på gata og inn på gata inn mot sentrum.

***

"Niall" Jeg nikker kort, og setter meg ned i en av de eksklusive stolene i kontoret. "Vi ville bare forsikre oss om at alt går bra med...eh" nøler Mark. Jeg er stille, sier ikke et ord.
"Avtalen" avslutter Mark tamt. "Bra" sier jeg og ser opp. "Jeg har ALT under kontroll"
Mark nikker annerkjendene med hodet, jeg smiler stramt som svar.
Liam står og venter på meg idet jeg kommer ned. Det er tidlig på morgenen, litt tåke har kommet og lagt seg som et teppe over gatene over natten. "Hvordan gikk det?" Jeg og Liam setter oss inn i bilen, jeg ser meg selv i sidespeilet. Leter etter forandring. Nei, jeg er fortsatt Niall Horan. Medlem i One Direction, blond, høy, blå øyne. Jeg føler meg ikke som den samme Niall som for to uker siden, og jeg vet hvorfor.
"Bra" sier jeg og smiler stramt, akkurat det samme smiler som jeg smilte mot Mark for bare noen minutter siden.
"Hva ville de?" spør han idet han kjøre inn mot huset mitt. "Ikke noe spesielt" Ikke noe jeg ikke kan handle, tenker jeg for meg selv, og smugkikker i speilet. Nei, jeg er fortsatt den samme.

---

- Ina


04.06.2014 | 18:10 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 14

Jeg kjenner en kribling rett under huden, holder tilbake en skjelving.
"Takk, gjerne" Vi går sammen side mot side mot elva som skinner som skinner som flytende sølv.

---

"Vi ses vel?" Spørsmålet henger i luften, klar til å bli besvart. "Ja, klart det"
Snow smiler mot meg, jeg møter blikket hennes. Hennes grå øyne møter mine blå. Øynene hennes er dype og kloke, de bare venter på å bli utforsket.
"Da ses vi da" Jeg smiler nølende, idet hun åpner bildøren. "Ja" Hun hopper ut, stenger døra, og ser på meg gjennom vinduet. "Jeg ville bare si at jeg hadde det hyggelig idag"
Jeg smiler til henne som svar, hun snur seg mot huset og går opp veien til huset hennes. Nei, hun går ikke. Hun svever.

***

Inne på rommet mitt legger jeg meg utslitt ned på sengen. Jeg sjekker mobilen min, jeg har fått noen bedskjeder fra gutta, og managamanget. Et sukk innslipper meg, og jeg gjemmer mobilen min under puten.
Jeg lurer på hva Barbara gjør nå. Tokyo ligger nesten et døgn før oss, så jeg gjetter på at hun sover. Klokka er seks nå, så den er sikkert noe tidlig på morgenen.
Mobilen min gir fra seg en dempet lyd og så en til. Jeg orker ikke å sjekke den, så jeg går ned på kjøkkenet og tar meg noe å spise.
Imens jeg lager en sandwich kjenner jeg at jeg virkelig liker Snow. Hun er snill, interresant og...Vakker. Barbara er vakker hun også, men med Snow er det noe annet...
Hun virker mer normal, kanskje fordi hun er det. Snow er bare en jente i mengden, usynlig. Mens Barbara er en suksessfull heltidsmodell som sikkert ( jeg sjekker klokka, halv sju ) blir sminket og klær på seg klær til mange tusen dollar.
Jeg rister på hodet, bestemt. Jeg forsikret guttene, og meg selv, at jeg IKKE skulle syntes hun var pen, og ivertfall ikke like henne. Nei, det er bedre hvis jeg skyver følelsene mine i en liten boks, og gjemme den langt langt inne i underbevisstheten min.
Det er bedre sånn.
Oppe på rommet mitt igjen tar jeg en bit av maten. Den er seig og vassen, jeg spytter den ut igjen i avsky.
Mobilen min plinger dempet igjen, jeg går mot sengen min og tar den opp. Fem bedskjeder fra Modest! og minst ti fra gutta. Jeg sjekker bedskjeder fra gutta først, de spør hvor jeg er og hva jeg gjorde med Snow. Velger å ignorere dem idet jeg blar igjennom meldingene fra managamanget. Jeg trykker svar, og skriver en kort setning.

[Har alt under kontroll] - Niall

---

- Ina


03.06.2014 | 17:04 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 13

"Vel, du ga meg ikke akkurat et valg" Niall smiler mot meg, tar opp en tallerken og begynner å tørke den

---

Det er helt stille i lokalet. Alle har dratt, jeg låser akkurat døra og henger et skilt med "vi er stengt, velkommen igjen" på døra.
"Vel" sier jeg og går tilbake til kjøkkenet. "Dette var ikke akkurat det jeg hadde sett for meg"
"Tuller du?" Niall lener seg mot benken, og ser smilende på meg. "Dette var en av de beste kveldene i livet mitt"
"Fint at du likte det" Jeg stiller meg ved siden av han, og vi begynner å vaske i stillhet.
I noen lange minutter er den eneste lydene som høres vannet i vasken, glassene som klirrer mot hverandre og min og Niall's pust. Jeg tenker på noe vittig og si, bare for å bryte stillheten, idet noe berører armen min.
"Å, beklager" Niall tar bort armen sin i en langsom og flytende bevegelse. Det drypper såpevann fra armene hans som er muskuløse og stramme.
"Nei, det er jeg som skal beklage" Automatisk går jeg bakover, og som den klumsete jenta jeg er snubler jeg i mine egne bein. En av Nialls armer griper armen min, og trekker meg tilbake. "Å, beklager" sier jeg og rødmer svakt. Jeg håper at lyset ikke viser det, og jeg retter meg opp. "Vi må da alle ha noen som fanger oss når vi faller?" Han smiler lekent, og begynner å vaske opp igjen.
"Eh, ja" Jeg nøler ikke ved å ta hendene mine i vannet igjen, men tankene mine er like uryddig som det skvulpende vannet like nedenfor oss.

Niall

Da jeg var liten fortalte bestemoren min meg og broren min eventyr, om monstre, riddere i skinnende rustning, og vakre prinsesser som bare ventet på å bli reddet. Broren min hatet dem, men jeg syntes alltid de om prinsessens var de vakreste og mest spennende eventyrene hun kunne fortelle.
Jeg husker at hun kysset meg, og strøk meg over hodet. "Husk, Niall. Jenter vil alltid bli reddet, uansett hvem de er. Skjønner?" Jeg nikket, og sa jeg skjønte det. Og jeg kan også huske bestemors smil mens hun danset med bestefar.
Jeg smiler av minnet.
Snow og jeg avtalte at vi skulle møte hverandre på søndag. Det er om tre dager.
"Jeg hadde det virkelig hyggelig idag" sier jeg idet vi går ut på gata. "Jeg òg" Snow smiler og går mot retninga til busstoppet. "Jeg kan gi deg skyss" Hun nøler et øyeblikk. "Kom igjen, Snow" Jeg tar hånden hennes, hun ser litt sjokkert ut. Jeg kjenner en kribling rett under huden, holder tilbake en skjelving.
"Takk, gjerne" Vi går sammen side mot side mot elva som skinner som skinner som flytende sølv.

---

-Ina


31.05.2014 | 18:43 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 12

"Hei, Niall" sier jeg inn i mobilen, og lener meg mot kjøkkenbenken. Klokken er nesten stengetid og nesten alle har dratt, og for å være helt ærlig hadde jeg glemt Niall. "Snow" Jeg kan høre et hint av et lettet sukk bak navnet mitt.
"Er du ferdig snart?" Jeg nøler, og ser på klokka. "Jeg beklager virkelig, men jeg lovet eieren at jeg skulle stenge klokka fire..." Setninga henger i lufta en stund, i stillhet, før Niall bryter den.
"Å" sier han tydeligvis skuffet. "Okay"
Jeg nøler igjen, ikke sikker på hva jeg skal si...
"Du?" spør jeg og tar meg sammen. "Kan du ikke komme hit?"Jeg biter meg nervøst i leppa. Eieren lar meg og Jake ta med venner hit hvis vi vil. Hun heter Eirin, og er venn av Jakes mor.
"Sikker?"
"Ja, hundre prosent"
"Okay, da ses vi?"
"Ja, da ses vi da" sier jeg tamt.
"Ja, vi gjør vel det. Vi ses"
"Ja, ha det" sier jeg litt pinlig, og legger på.

***

Jeg har akkurat tatt bort to brett fullt av bestikk og tallerkener idet Niall kommer inn. Han lar en hånd løpe gjennom håret, jeg prøver å ikke smile. Selv om jeg møtte han igår liker jeg han virkelig.
"Hei" sier han og går mot meg. "Er du sikker at dette er Okay?"
"Jada" sier jeg med et smil. "Vel" Niall ser deg rundt i kjøkkenet. "Hva skal jeg gjøre?"
"Eh, du kan starte med å vaske opp koppene?" Niall begynner med en gang og fylle vasken opp med vann. "Jeg må bare gå ut der og...eh ja" nøler jeg og beveger meg mot kafén. "Okay, da ses vi"
Imens jeg rydder bort maten og tallerkenene tenker jeg at det er rart at Niall er her. Til og med de nærmeste vennene mine gidder ikke å komme hit når jeg spør, men Niall, en gutt som jeg møtte i går, kom hit uten å nøle.
Det er litt rart.
To jenter skal til å dra. På veien forbi meg gir de meg tre pund hver. "For servicen" Jeg smiler, takker og går mot kjøkkenet.
"Så, bra dag?" spør Niall og ser på at jeg tar de seks pundene i lomma på forkleet mitt. "Ja" sier jeg og går opp ved siden av han. "Vel, det kan jeg skjønne" sier han vennlig, jeg smiler svakt mot bakken, for sjenert til å møte blikket hans.
"Ja, jeg kom akkurat på" sier han og graver hånda ned i jeanslomma. "Dette er fra meg og Liam for igår"
Han gir meg to krøllete ti pund sedler. "Niall, jeg kan ikke ta pengene dine" sier jeg og rekker dem tilbake til han, men han rister på hodet.
"Du tar dem ikke, jeg gir dem til deg" Han tar pengene og plasserer dem i forklelommen min.
"Takk"
"Vel, du ga meg ikke akkurat et valg" Niall smiler til meg, tar opp en tallerken og begynner å tørke.

---

Denne delen skulle egentlig vært lenger, men for en eller annen grunn ble den sletta.
Sorry
(Ja, og vannet er rosa, jeg fant ikke noe annet)
-Ina



28.05.2014 | 21:38 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 11

Snow

Klokka er fem på åtte idet jeg snubler inn bakdøra til kafén. Jake sitter allerede på bakrommet, og drikker en kopp kaffe. "Hei, Snow" sier han og ser opp. "Okay, hva har skjedd med deg?" Jeg rynker forvirret på nesen. "Hva mener du?"
"Ikke prøv deg" sier Jake. "I går hadde du på deg svarte deprimerende klær, og nå har du på deg det?"
Han peker på det røde skjørtet mitt, og jeg rødmer. "Jeg ville bare prøve noe annet"
Han hever på et øyenbryn. "Har ikke dette noe med gutten du møtte i går?"
Jeg vil si nei, men ansiktet mitt avslører meg.
"Okay...skal du møte han igjen?" Jeg ser på klokka igjen, den er ti over åtte. Sju timer og femti minutter før jeg kan svare han.

Niall

Jeg og guttene sitter på garasjetaket til Harry, og slapper av før øving. Sola skinner sterkt ned på oss, jeg sukker og nipper til et glass vann. Louis er uvanlig stille, han sitter og på enden av taket og ser på noe langt borte.
Etter noe som føles som en evighet sier Liam noe. "Eh?" begynner han forsiktig. "Skal du møte henne igjen?"
Harry og Zayn myser mot meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg forblir stille.
"Hun var hyggelig, jeg likte henne" Liam har rett, det var hyggelig å omgås med henne. Og jeg likte henne.
"Jeg vet" sier jeg stille. Guttene vrir ukomfortabel på seg. De liker ikke dette, men jeg har ikke noe valg.
Etter en lang stund, sier Louis endelig noe. "Vi liker det kanskje ikke" Det er akkurat som om han leser tankene mine, jeg smiler takknemlig mot han.
"Men vi støtter deg" Guttene mumler det samme, og smiler svakt.
Jeg ser diskré ned på mobilen min. Klokken er elleve, fire timer igjen.

---

Jeg vil bare si at jeg setter pris på kommentarene på info innlegget. Og jeg ville bare si tusen takk for at dere forstår.
Btw: det er noen som vil ha lange, og noen vil ha korte deler. Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse dette, men det kan være at det varierer fra korte og lange deler?


-Ina


26.05.2014 | 21:01 | Kategori: Historie - 12

Hva er best?

Ina her igjen

Jeg ville bare spørre dere om noe. Siden Tonje har begynt med historien sin, så skal vi jo poste annenhver dag. Fks at jeg poster imorgen og hun poster på onsdag. Som dere sikkert vet er delene ganske korte. Det er en grunn bak dette, men jeg ville spørre dere hva dere foretrekker; lange deler eller "korte" deler. Personlig har jeg erfaring at når delene er lange mister man oftes interessen, og man ender bare med å skumlese den. Det er ivertfall min erfaring, jeg vet ikke om det er sånn med dere.
Så, da er spørsmålet; vil dere ha lange deler - som kanskje kan bli litt kjedelig i lengden? Eller korte deler som ikke er så fullt kjedelig? Jeg vil gjerne høre deres mening, og hvis det er noen som lurer på på jeg er lat og at jeg ikke gidder å skrive lange deler, så er svaret nei:) Jeg elsker å skrive, men jeg vil ikke at delene skal være for lange og kjedelige.
Håper dere forstår

-Ina


25.05.2014 | 11:34 | Kategori: Historie - 12

Info

Ina her.
Det er litt sårende at dere hele tiden skriver "lenger deler" når jeg har sagt jeg skal gjøre noe med det.
Jeg har også sagt grunnen til det, men jeg kan si den en gang til. Skriver delene på iPaden, så jeg kan ikke kontrollere lengden på delene. Pluss at jeg hadde skrevet de korte delene før jeg hadde skrevet lengre.
Jeg kan heller ikke poste så mange deler denne uken, for de ble sletta. Må skrive dem igjen fort før jeg glemmer dem, så det blir nok noen dager til neste del kommer.
Jeg vil bare poengtere at det er veldig krevende å skrive deler. Det tar ikke bare fem sekunder, de må tenkes på sånn at de blir gode nok til å postes.
Håper jeg ikke fornærmet noen, delene skal bli lenger. Jeg ber bare at dere har litt tålmodighet.

- Ina


24.05.2014 | 17:25 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 10

"Lips red as blood, hair black as night. Bring me you're Heart, my dear dear Snow White"

---

Snow

Klokken er fem over elleve, og jeg vet at jeg burde lagt meg for lenge siden. Det er jobb imorgen, jeg vil ikke komme forsent igjen. Men jeg vil at han skal ringe meg.
Mamma spurte meg om det hadde skjedd noe morsomt på jobben idag, men jeg ristet på hodet. Ville ikke si noe om Niall. Jeg vet ikke hvorfor.
Mobilen min plinger, og jeg tar den ivrig, men det er bare Jake som spør om vi skal gjøre noe i morgen. Jeg svarer at jeg er opptatt, men vi kan gjøre noe på torsdag.
Jeg kaster mobilen på senga, og setter meg i stolen ved skrivebordet. Det står noe på en sladdernettside, og jeg klikker På den når øynene like fanger opp navnet Niall.
Det er skrevet noe om han og en modell. Tydeligvis er han i et band som heter One Direction.
Jeg har aldri vært den jenta som følger opp med hva som skjer i kjendisverden, eller hørt på forskjellig musikk. Jeg vet hva jeg liker av musikk og er ikke på kjendissider så mye. Kan det være mulig at jeg snakket med en kjendis idag?
Klokken er halv tolv da det endelig plinger i mobilen min, og denne gangen er det ikke Jake.

[Hva tenker du om i morgen?] - Niall

Jeg nøler ikke ved å svare tilbake.

[Ring meg etter klokken tre imorgen, så får vi se] - Snow

---

Beklager igjen for kort del, jeg lover å gjøre det bedre.
-Ina


23.05.2014 | 15:13 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 9

Og jeg såret virkelig Niall, det kunne jeg se. Og jeg ville virkelig ikke såre han. Skulle ønske jeg hadde nummeret hans, så jeg kunne ringe han.

---

Niall

Jeg ligger på sofaen hjemme, med Barbaras hodet på brystet. "Jeg kommer til å savne deg når du drar til Tokyo" hvisker jeg og kysser henne på hodet.
"Jeg også" Hun sukker og strekker på seg. En liten stripe med hud synes på magen hennes, og hun fniser.
Klokka er 10 når vi endelig sliter oss fra hverandre. "Det er best jeg går" Jeg følger henne til utgangen, og vi kysser. Et langt og intenst kyss. "Vi ses om to uker" Hun kysser meg igjen, og går ut.
Jeg smiler idet jeg lukker døra, jeg liker virkelig Barbara. Men det er fortsatt Snow.
Jeg sjekker telefonen min igjen, det er veldig fristende og ringe henne. Lurer på om hun har tenkt på å møte meg i morgen. Uten henne er jeg ferdig, jeg kan ikke gå fra jente til jente, sladderet hadde spredd seg, og alt hadde blitt verre. Alt avhenger av denne jenta, Snow. Hun hadde et veldig interessant navn...
Jeg går inn på Netflix og søker på Snow White. En haug av forskjellige alternativ kommer opp, fra den originale Snøhvit, til mer moderne utgaver. Jeg klikker inn på en som heter " Snow White and the huntsman" Hun er veldig krigersk, men jeg fikk ikke innblikk at Snow er så sånn som henne.
Jeg spoler framover, men det er ikke så mye interessant. Bare en del kampscener. Idet jeg skal til å skru av, kommer det opp et sitat, som kom til å bety mye for meg.

"Lips red as blood, hair black as night. Bring me you're Heart, my dear dear Snow White"

---

Beklager at jeg ikke postet en ny del i går, jeg var opptatt med noe til skolen.
-Ina


22.05.2014 | 07:35 | Kategori: Historie - 12

Harry på instagram

Permalink til innebygd bilde

Da er jeg tilbake :-) 

POSTED BY: MARIA


20.05.2014 | 22:00 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 8

Vi blir oppslukt i en lang samtale om hva vi gjør, eller hvem vi er. Og det er faktisk veldig hyggelig, men jeg må skyve følelsene tilbake. Snow er bare en jente.

---

Snow

"Dette burde vi gjøre igjen en gang" Niall smiler til meg, et varmt og vennlig smil. Jeg vet ikke hva jeg skal si, så jeg bare rødmer. Jeg har aldri møtt en gutt som Niall, alle de andre guttene jeg har snakket med prøvde alltid å komme i buksene på meg. Magefølelsen min sier at Niall ikke er sånn, at han er annerledes.
"Når er du ferdig på jobb imorgen? Kanskje vi kan gå på en tur i parken eller noe?"
"Eh" sier jeg nølende. Niall er veldig, ja...direkte. Og jeg vet ikke om jeg liker det helt. "Jeg vet ikke helt, Niall" Jeg liker han, men jeg må bli mer kjent med han.
"Å" Ansiktet hans røper ingenting. "Det er greit, kanskje vi bare skal møtes i morgen?"
"Ja"sier jeg og smiler så beklagende som mulig. Jeg hadde såret han. Flott Snow.
"Kan jeg få nummeret ditt?" Jeg skriver ned nummeret på mobilen hans, og gir den tilbake. "Takk, da ringer jeg deg, eller noe"

***

På veien hjem fra jobben, sitter jeg på bussen og ser ut på det bevegende landskapet. Niall ville treffe meg igjen, privat. Vi snakket jo privat i dag, med mange folk som gikk forbi oss. Men i parken kan vi være helt alene...
Jeg er ikke en så stor fan av 'One night stand', men jeg har en følelse av at Niall virkelig vil bli mer kjent med meg.
(Senere visste jeg grunnen for at han begynte å snakke med meg i det hele tatt)
Og jeg såret virkelig Niall, det kunne jeg se. Og jeg ville virkelig ikke såre han. Skulle ønske jeg hadde nummeret hans, så jeg kunne ringe han.

---

Jeg beklager veldig for korte deler, men husk at jo kortere deler, jo lenger historie:) Jeg skriver delene på iPaden, og da kan jeg ikke kontrollere lengden. Håper dere forstår, men jeg skal prøve å gjøre delene lenger.
Og jeg beklager igjen, og for å gjøre det opp igjen, poster jeg denne delen.
-Ina


20.05.2014 | 06:46 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 7

Jeg tar den tilbake, og ser ned på den beige vesken i koppen. Det burde ha vært min første advarsel

---

Niall

Snow kommer tilbake med bestillingen til Liam. Jeg sender henne et fort smil, Liam, derimot, smiler et blendende rød løper smil. "Håper det smaker" sier hun, smiler varmt, og baner seg mellom bord og kunder.
"Liam" sier jeg og smiler trist til han. "Vær så snill, la meg gjøre dette. Jeg lover at hun ikke skal finne det ut" Liam sukker trist, ser bare på meg. "Hør her" Jeg holder på å smile, han har gått tilbake til pappa rollen. Dette er nesten komisk, hvis ikke situasjonen var så ille. "Dette er ikke deg, og det er galt å utnytte henne. Snow, sant?" Jeg nikker mens jeg nipper til kaffen. Æsj, motbydelig.
"Det vet du" Jeg skuler på han, han har ikke fått stempelet som "den uskyldige lille gutten". Han vet ikke noe.
"Jeg beklager, men som min venn forventer jeg at du støtter meg" Liam smiler trist, og nikker. "Jeg kommer alltid til å støtte deg, kompis. Selv om du ikke tar hjernen din med deg noen ganger"
Jeg dytter til han lekent, etterpå spiser vi maten vår i stillhet. Liam kremter, og skyver tallerkener bort til meg. "Jeg orker ikke mer" Han lener seg bak i setet, og ser ut av vinduet. "Du vet at jeg vil ditt beste, jeg vil ikke at du skal bli såret" Jeg smiler stramt, han vet ikke at jeg faktisk er såret allerede. Fansen likte meg ikke, jenter liker meg ikke, og nå er jeg tvunget til å gjøre noe jeg ikke vil bare fordi Mark leser alt for mye sladder.
"Liam" sier jeg, det er noe endelig i stemmen min som jeg aldri har hørt før. "Jeg håper du vet hva du gjør" Han vet at det ikke er verdt å krangle mer. Han går til disken, betaler, og gir noen pund i tips. "Vi ses, kompis" sier han før han forsvinner ut av døra.

2 timer senere

"Snow" Det er starten på lusjpausen hennes, og jeg stårfor venter på henne ved døra. "Vi du gå å ta en kaffe eller noe?" Hun ler litt, og tar på seg jakka, en svart skinnjakke. "Hva tenkte du?" spør hun og hår ut av døra jeg holder opp for henne. "Ved Themsen eller noe"
Noen minutter sener sitter vi ved en benk ved Themsen med hver vår kaffe og croissant.
"Så..?" begynner jeg, desperat på å finne noe å snakke om. "Hvor gammel er du?"
Ja, bra Niall.
"19" sier hun og nipper til kaffen. Jeg ser henne i profil, hun ligner på en modell i et eksotisk blad. Jeg rister tanken av meg, idet hun åpner munnen.
"Bor du her i området?" Vi blir oppslukt i en lang samtale om hva vi gjør, eller hvem vi er. Og det er faktisk veldig hyggelig, men jeg må skyve følelsene tilbake. Snow er bare en jente.

---

-Ina


18.05.2014 | 22:28 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 6

"Hei, jeg heter Niall" sier han og smiler. Jeg smiler, og krysser bena.

---

Niall

"Jeg må nok gå" Snow ser på klokka, og reiser seg. Vi har snakket i fem minutter, men det føles lenger.
"Snow?" Hun snur seg nysgjerrig, og ser på meg. "Når er du ferdig? Jeg har tid" Egentlig ikke, men Liam kan kjøpe sin egen mat. "Sikker?" sier hun og ler. Jeg nikker, og hun rødmer igjen. "Jeg har lunsj om to timer" Jeg smiler opp til henne. "Jeg kan vente" Hun smiler, før hun går mot disken. Mobilen min plinger etter ti minutter, det er Liam.

[Hva er det som tar så lang tid! Og ikke lat som ingenting, for jeg ser deg] - Liam

[Liam, kan ikke du kjøpe din egen mat? Jeg er opptatt] - Niall

Jeg ser at Liam himler med øynene, før han kommer ut av bilen.
"Niall, dette kommer du til å angre på" hveser Liam til meg og setter seg. "Liam, vær så snill" sukker jeg og ser på han"
"Nei, Niall. Dette er ikke deg"
"Vel, kanskje det er det" Jeg ser i sidesynet at Snow kommer tilbake, sikkert for å ta bestillingen til Liam. Hun har tatt opp håret sitt i en rotete knute.
"Hei, Niall" sier hun og smiler svakt. Jeg skal til å smile tilbake da Liam avbryter meg. "Hva anbefaler du?"
Hun rykker til idet hun ser han, men fortsatt med det samme smilet. Liam ser uskyldig opp på henne med et lite smil. "Vel, jeg syns muffinsene er ganske gode, og du må bare prøve den økologiske jordbærterten vår" Liam sender meg et 'blikk', før han smiler. "Da tar jeg en jordbærterte og en limonade takk"
Etter at hun har gått, ser jeg skarpt på han. "Hva gjorde du det for?"
Liam lener seg behagelig bak i setet, og ser på meg. "Du vet like godt som meg at du gjør det bare fordi du var enig med Mark"
"Nei, kanskje jeg bare liker henne, er det så galt?"
Men langt inn i meg vet jeg at det er galt. Snow er snill og sånt, og hun er så...uskyldig. Hun er den perfekte kandidat.
"Sikker på det?" Jeg nikker irritert, og tar en slurk av kaffen min. Den er grøtete, og har altfor mye melk. "Liam, kan du prøve denne?" Liam tar en supp, og gir den tilbake til meg. "Den var nydelig, den beste kaffen jeg har smakt på lenge"
Jeg tar den tilbake, og ser ned på den beige vesken i koppen. Det burde ha vært min første advarsel.

---

Beklager korte deler, jeg har skrevet noen deler til som er veldig lik de korte delene, men når de endelig er publisert skal jeg skrive enda lengre. For å gjøre opp for det kommer det en del idag, og imorgen. Håpet det er Okay.
Og jeg lurte på on dere ville ha bilder i historien, eller ikke. Det er et teit spørsmål, jeg vet. Skriv hva dere foretrekker i kommentarfeltet
-Ina


17.05.2014 | 22:29 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 5

Jeg legger mobilen bort, og ser bort på bilen min. Liam smiler til meg, før han trekker capsen ned, og siger sammen i setet.

---

Snow

Melken fyker opp i ansiktet mitt, og jeg holder tilbake et host. Det lukter godt idet jeg heller den opp i kaffen, og tar litt kanel på skummet.
"Hvem er det du lager kaffen til? Jake kommer ved siden av meg, og tar guttens bestillinger i en hvit papirpose.
"Gutten der borte" Jeg nikker mot den høye gutten som sitter ved et bord ved vinduet. "Han er søt" sier Jake og lukker posen med en høy knitrene lyd.
"Ja, veldig" Jake har rett, jeg mener, han er ikke stygg heller. Han er høy, muskuløs og søt. Når han snakket hadde han en søt irsk aksent som var varm og vennlig.
"Be han ut da" Jake oppfattet tydeligvis at jeg ikke var helt sarkastisk.
"Jeg kan ikke, jeg har jo nettopp møtt han" sier jeg og smiler svakt. "Og så? Flørt da vel"
"Ja, okay" sier jeg på tull, men Jake er helt alvorlig. Jeg sukker.
Jake tar seg av to jenter, mens jeg tar bestillingen til gutten. "En kaffe, og to muffinser med blåbær og sjokolade" Gutten smiler idet jeg setter det på bordet.
" Snow?" spør han nysgjerrig, og ser på navneskiltet mitt. "Ja, det er egentlig litt teit" sier jeg og rødmer.
"Nei, det er vakkert" Det får meg til å rødme enda mer, og gutten smiler vennlig. "Vil du sette deg ned?" Gutten skyver en stol litt bort fra bordet, og jeg setter meg ned. "Hei, jeg heter Niall" sier han og smiler. Jeg smiler, og krysser bena.

---

Igjen, så vet ikke jeg hvor lang denne delen er. Kommenter om den er kort, og jeg skal ordne det.

Og jeg er i veldig skrivehumør idag, så her er enda en del!

-Ina


17.05.2014 | 20:14 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 4

Men jeg ville aldri hatt en annen bestevenn.
"Kom nå" Stemmen min er oppgitt, idet jeg trekker Jake ut av pauserommet.

---

Niall

"Jeg vet ikke om dette er så lurt, Niall" sier Liam bekymret idet vi kjører inntil et fortau ved en kafé som heter Starlight.
"Liam" sukker jeg og ser ut av vinduet. Solen skinner, over veien kan jeg se et gammelt ektepar som holder hverandre i hendene. Jeg lurere på om det kommer til å bli meg engang. Gammel og skrukkete, men med kona mi ved siden av meg.
"Niall!" Jeg rykker til, og kommer tilbake til nåtiden. "Hørte du hva jeg sa?" Liam ser på meg med et pappa-blikk. "Hørte du egentlig etter?"
"Liam, jeg orker ikke å høre på dette nå" sier jeg og går ut av bilen. Det har vært en lang dag, og jeg er sliten.
"Niall..." begynner han, men jeg lukker døra bak meg, og setter kursen mot kafén. 'En som er søt, men vanlig' tenker jeg, men hvor skal jeg finne det da? Jeg lukker opp døra til cafén, og setter meg ved et ledig bord. Det plinger i mobilen min, det er en melding fra Liam.

[Niall, vi er ikke fedig] - Liam

Jeg sukker, og skriver fort tilbake.

[Hva vil du ha da?] - Niall

Noen sekunder senere plinger det igjen.

[En muffin, men jeg er fortsatt sint på deg] - Liam

"Er du klar til å bestille?" Det er en klar og varm stemme. Til hvilken som helst stemmen hører til, må hun være snill.
"En kaffe med melk, en blåbærmuffin og sjokolademuffin, takk" Jeg ser opp, noen nydelige grønne øyne møter mine blå.
"Da kommer jeg tilbake snart" sier jenta, smiler og går. Hun går på en veldig pen måte, hun nærmest flyter mellom bordene. Jeg er målløs, stirrer bare på henne til mobilen min plinger igjen.

[Ferdig snart?] - Liam

Jeg sukker irritert, og ser meg rundt, men jenta er borte.

[Jeg hater deg] - Niall

Jeg legger mobilen bort, og ser bort på bilen min. Liam smiler til meg, før han trekker capsen ned, og siger sammen i setet.

---

Så, siden det er 17 mai ville jeg poste en ny del. Håper dere liker den


17.05.2014 | 14:57 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 3

Mark rister på hodet. Tydeligvis så har vi ikke et valg heller.

---

Snow

Jeg jobber på den lokale cafén, Starlight. Det tar minst ti minutter og komme dit, og klokka er litt over åtte idet jeg skynder meg inn ansattdøra. "Beklager at jeg er sen" gisper jeg og prøver og få igjen pusten. Jeg måtte løpe de siste femti metrene, og siden det er Juni, er jeg mye varmere enn ellers. "Jeg tror det går bra" sier bestevennen min Jake.
Han er høy, tynn, men likevel muskuløs. Han har grå øyne som er så vakre at jeg kunne stirre inn i dem for alltid, og brunt rufsete hår. Han er fotballkaptein, og alle jentene på skolen elsker han. Hver gang jeg poengterer det, ler han, og sier at han ikke trenger noen jente i livet sitt når han har meg.
"Det var jo bare to minutter" Jeg sjekker ansiktet mitt diskré i speilet. Sminket min ligger pent, buksa sitter passe stramt på rumpa mi, og håret ligger i myke krølle rundt ansiktet. "Vakre prinsessen min" ler Jake, og gir meg en klem.
"Haha" sier jeg sarkastisk, og sliter meg løs. "Vi må jobbe" Jake stønner, selv om vi er venner er vi som natt og dag, han liker å feste, jeg liker å ta det med ro. Han elsker moro, jeg elsker trygghet. Han er populær, jeg er nerd. Men jeg ville aldri hatt en annen bestevenn.
"Kom nå" Stemmen min er oppgitt, idet jeg trekker Jake ut av pauserommet.

---

Beklager hvis den er kort, jeg skriver denne delen på iPaden, så jeg vet ikke hvor lang den er.
Og god 17 mai alle sammen!


hits