15.03.2014 | 18:58 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 78 SISTE DEL

Mannen fortsatte med å snakke og jeg stivnet til. Øynene mine sperret seg opp og jeg svelget en stor klump i halsen. Øynene fyltes med tårer og leppen skalv som bare pokker. Det kunne ikke være sant, det kunne ikke. Hånden min glapp mobilen min og den landet på gulvet. Det eneste jeg hørte var ekkoet av det stemmen sa

Stemmen ga gjenklang i hodet mitt. «Det har skjedd en ulykke, flyet han satt i styrtet. Liam er...» Han trengte ikke engang å fortsette, jeg ville ikke høre de forbannende ordene. Aldri. Tårene fosset nedover kinnene mine som en foss. Jeg klarte ikke å kontrollere hulkene mine. Mobilen ga fra seg en svak pipetone. Jeg blunket vekk tårene uten særlig hell. Det var som om hele verden gikk i grus, og den gjorde den. Jeg la meg bakover i sengen. Hele kroppen føltes som bly, kroppen klamret seg til sengen og ville ikke gi slipp. Jeg hulket noen ganger og la meg på magen og begravde ansiktet i puten. Jeg ville ikke at det skulle være sant, vær så snill la det være en drøm. Jeg gråt, gråt, gråt og gråt. Jeg snufset innimellom og prøvde å tørke bort tårene, men det var umulig. Jeg ville ikke miste ham, ikke på den måten. Telefonen ringte nok en gang, men jeg ville ikke ta den, orket ikke. Jeg ville ikke snakke med noen. Halsen var som sandpapir og hvert eneste hulk slipte seg nedover halsen. Nesen var tett av snørr som kom av all gråtingen, for å ikke snakke om øynene som sikkert var store, hovne og røde. Liam kunne ikke forlate meg på den måten, han kunne ikke. Jeg savnet de store brune øynene, stemmens hans og selve han. Jeg skulle aldri la minnene forsvinne.

Telefonen ville ikke gi seg, den bare ringte og ringte. Jeg karret opp den mørbankete kroppen og myste bort på displayet. Det var Niall, jeg nesten ikke ignorere han. Niall var jo som en bror for meg. Jeg kremtet svakt og tørket bort de nyeste tårene, før jeg svarte. «Lena?» Nialls stemme var svak, dyp og ustø. Det var som en helt ny person. «Ja,» hvisket jeg og prøvde å holde inn alle hulkene. «Går det bra?» spurte han, enda lavere denne gangen. Jeg visste at det ikke var lett for han heller, jeg mistet kjæresten, han mistet en bror. «Nei,» snufset jeg og orket ikke å tørke bort de utallige tårene som trillet nedover kinnene mine. Jeg orker ikke tanken engang på å leve livet videre. Vi skulle jo bli gamle sammen, vi skulle ha livets beste sommer, vi skulle gifte oss, vi skulle... Listen var uendelig. Uendelig av drømmer som aldri kom til å gå i oppfyllelse. «Samme her,» hvisket Niall. Stemmen hans var nesten uhørlig. Det var som en svak vind som blåste forsiktig i håret. «Niall, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...» betrodde jeg meg og hulket gang på gang. «Shhh,» startet han for å roe meg ned, noe som ikke var lett når man følte det samme.

«Lena, jeg vet ærlig talt ikke,» svarte han uten noe særlig kontroll over at stemmen hans var ustø, stammende og alt det den ikke var før. Ikke den blide, gledesprederen jeg var vant til. «Er du fortsatt i Australia?» spurte jeg. «Ja,» svarte han. Jeg klarte ikke mer, jeg bare klarte det ikke. Liam skulle besøke meg, meg. Hvis han ikke hadde flydd hit hadde han fortsatt levd. Da kunne vi fortsatt ha møttes. Da kunne jeg kjenne smaken på leppene hans, danse i armene hans og bare dåne bort i det nydelige smilet hans. Men alt dette var nå umulig, fordi jeg fikk han til å besøke meg. «Lena, er du der?» spurte Niall forsiktig og jeg så for meg i de røde, små øynene hans og den gråtkvalte stemmen som var der på grunn av meg. «Ja,» hvisket jeg lavt og blunket vekk tårene for å se klart. «Niall, det er min feil. Hvis det ikke hadde vært på grunn av meg, så hadde han vært her...» «Lena, NEI! Ikke tenk sånn, det er ikke din feil. Ingen, ingen kommer til å klandre deg. Du kunne ikke ha forutsatt det som skjedde. Lov meg en ting, ikke finn på noe dumt. Jeg kommer snart hjem.» Han hevet stemmen og var tydeligvis desperat etter å få meg til å høre etter. «Greit,» hvisket jeg hest og lukket øynene. «Jeg skal prøve,» la jeg til, så lavt jeg kunne. Det eneste jeg hadde igjen var minnene. De gode, fine, romantiske og vonde minnene.



The sea is green
As mountains are white
I will never see
A more beautiful sight
As you lay in your coffin bed
I hope you will always
Remember what I said
I loved you so
That?s why I will never
Let you go you
Were everything I had
Now I?m oh so sad
You meant everything
To me-now I
Lay you down to sleep
I hope someday
We will meet
In heaven at the Lord's
Precious feet- since I
Gave you all my love
Here to you a precious dove
As the sorrow fills me up
I must empty my cup
Every time I walk near
Your tombstone
I can here your final last moan.

(Dikt av Sami Young)


«Du er mitt alt, jeg vil ikke bruke ordet var, for du er fortsatt noe for meg. Du er ikke bare en uklar skikkelse i minnene mine. Du er den som står ved siden av meg i tykt og tynt. Jeg savner berørelsene dine, jeg savner smilet ditt, jeg savner kyssene fra deg, JEG SAVNER DEG. Vær så snill, Liam. Kom tilbake til meg.»
Det var talen jeg holdt i begravelsen hans. Niall, Harry, Louis og Zayn så rørt på meg mens de klappet i hendene. De holdte taler de også, selvfølgelig. Jeg la ned en bukett med tolv røde roser og prøvde å holde inn tårene til jeg kom til plassen min. Jeg lyktes faktisk, men med en gang jeg satte meg ned, så fløt de utover ansiktet. Det måtte jo tross være lov å gråte over tomheten på innsiden av kroppen og over sitt livs kjærlighet. Det merkelige var at etter begravelsen, så sto både Robin og Jenny utenfor og ventet på meg. Begge så på meg med det medfølende blikket som absolutt alle andre gjorde, jeg hatet det. De hadde begge to gitt meg en klem og sagt kondolerer. Jeg svarte det basice svaret og de sa at de alltid var her for meg og blablbala. Bullshit. Jeg hatet å bli behandlet annerledes på grunn av det som skjedde. Jeg prøvde så mye som mulig å unngå det. Jeg ville heller fokusere på det positive i livet og aldri glemme alle de gode minnene med han.


Noen dager senere...

Jeg satte meg ned på gresset og så steinen som sto foran meg. «Alltid i mitt hjertet,» hvisket jeg lavt og leste det som sto der. Jeg la ned rosen jeg hadde kjøpt og pustet tungt ut. «Jeg savner deg fortsatt, men vi møtes snart. Ikke sant? Du må love å vente på meg.» Jeg smilte smakt med tårevåte øyne og så opp mot himmelen. Jeg følte plutselig en hetebølge i hele kroppen og alt av følelser letnet bort. Jeg smilte. «Takk, for hjelpen. Takk for at du fortsatt er her,» hvisket jeg, men ordene forsvant i vinden.


10 år senere

Jeg satt meg på sengekanten og smilte svakt av Olivia. «Kan du ikke bare fortelle om det eeeen gang til?» ba hun og satte seg ved siden av meg. Jeg rufset henne i håret. «Men bare en gang?» svarte jeg truende. Hun nikket begeistret. Jeg lo svakt og trakk pusten. «Det var en gang en engel, han levde på jorden sammen med alle andre menneskene. Engang møtte han ei jente, og de ble forelsket. Jenta hadde ei lillesøster som betydde alt for henne og en gang skjedde det en forferdelig ulykke og lillesøsteren ble skadet. Jenta fikk panikk, men engelen visste råd. Han hjalp dem til å hjelp slik at lillesøsteren overlevde ulykken. Noen måneder senere kunne endelig engelen få tilbake vingene sine og reiste tilbake til himmelen...» Jeg blunket vekk noen tårer før Olivia så det. «Det er favoritt eventyret mitt,» svarte hun med et gjesp og smilte til meg. Lite visste hun om at dette eventyret var basert på en sann historie. Lite visste hun at engelen faktisk hadde reddet livet hennes.

Jeg smilte for meg selv. Jeg hadde ikke glemt, det ville jeg aldri gjøre. Selv om han ikke var her fysisk, så ville han alltid være i hjertet mitt og jeg i hans. For jeg stjal jo tross alt hans hjerte.

 

 

Da var denne historien over for denne gang! Hva syns dere om slutten og om hele historien generelt? Jeg ville ikke ha en typisk fanfic-slutt denne gangen, men mer en overraskende en. Det har vært en stor glede å skrevet for dere, tusen takk. ♥ TUSEN TAKK VERDENS BESTE LESERE!


13.03.2014 | 19:51 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 77

Det var et vakkert syn. Jeg smilte og merket at øynene ble våte av tårer. Jeg satte meg ned på trappen og smilte for meg selv og studerte de fine boblene og ikke minst, gullet mitt. 


Liam skulle komme tilbake i morgen, for å besøke meg. Flyet hans gikk i dag. Tenk, han flydde hele veien fra Australia og hjem! Det var helt sykt, jeg elsket han så mye. Han ville heller fly i flere timer enn å tilbringe feriedagene sine i herlige Australia. Det er det man kaller en ekte kjæreste. Eg gikk nedover gaten som var folketom. Ikke rart siden det var tidlig på en lørdagsmorgen. Jeg merket at det var faktisk veldig kjølig ute, selv om det var midt på sommeren. Jeg trakk den tynne dongerijakken min tettere omkring meg og stappet hendene mine ned i bukselommene. Jeg kastet et blikk opp gliste. Jeg sto utenfor starbucks, selvfølgelig måtte jeg inn da. Jeg åpnet døren som førte til en liten plingelyd. I likhet med gatene var det ikke så mange her. En enslig mann i et hjørne, noe som så ut som et kjærestepar og en dame som satt og snakket i telefonen. Jeg hadde flaks med det for da slapp jeg å stå i kø. Jeg gikk rett bort til kassen. Ekspertisen var mørkhåret og hadde karamellfarget hud. Leppene hadde en kirsebærrød farge og hun lyste mot meg som to grønne edelsteiner. De hvite tennene skinte mot meg. «Hva skal det være?» smilte hun og så ned på skjermen foran seg. Jeg så opp på menyen som var hengt bak henne og prøvde å være rask med å finne ut hva jeg ville ha. «Jeg tror jeg tar en caramel cream,» smilte jeg. Jeg elsket frappe, elsket det. Hun nikket og smilte samtidig som hun tastet inn noe på skjermen foran seg. Hun sa noe til en ung mann med blond, rufsete hår og svake, lyse skjeggstubber på haken. Han nikket og lagde bestillingen til meg. «Hva heter du?» spurte han uten å ta øynene vekk fra arbeidet sitt. «Lena,» svarte jeg så selvsikkert jeg kunne og støtte meg med venstrefoten, for å ikke falle. Han satte den ned på benken foran seg med et dunk. «Ferdig,» mumlet han og satte seg ned på en stol for å lese avisen. Jeg gikk ut igjen, den kalde luften slo mot meg. Den var varmere nå, men jeg syntes at det fortsatt var kaldt. Det hjalp ikke akkurat med en kald drikk.

Jeg satte meg ned på den nærmeste benken jeg så og sukket tungt. Jeg tok på mobilen min og så på klokken. 11.00, solen hadde også begynt å komme opp på himmelen og varmet opp luften. Jeg la mobilen ved siden av meg og tok en del slurker av kaffen min. Den smakte himmelske. Jeg smilte for meg selv, drakk opp resten av starbucken og vendte hjemover. Det var min lille alenetid.


Da jeg kom hjem satt mamma og pappa klistret foran skjermen med alvorlige ansikter. Jeg himlet med øynene og gikk opp, tv-slaver. Jeg dumpet ned i sengen og tok fram mobilen nok engang. Jeg åpnet opp på snapchat og tok et selfie. Jeg skrev en liten tekst, «savner deg.» og avsluttet med et hjerte. Jeg sendte det til Liam og håpet på at han kom til å så det før han nådde fram. Mest sannsynlig ikke siden han satt på flyet og jeg ville ikke at han skulle holde på med telefonen da.


 

Et ukjent nummer dukket opp på skjermen og «i see fire» fylte hele rommet. Jeg tok opp mobilen og la den inntil øret. «Hallo?» spurte jeg nysgjerrig. En mørk mannsstemme svarte. «Lena?» «Ja,» svarte jeg og lente meg inntil veggen. Mannen fortsatte med å snakke og jeg stivnet til. Øynene mine sperret seg opp og jeg svelget en stor klump i halsen. Øynene fyltes med tårer og leppen skalv som bare pokker. Det kunne ikke være sant, det kunne ikke. Hånden min glapp mobilen min og den landet på gulvet. Det eneste jeg hørte var ekkoet av det stemmen sa. 


11.03.2014 | 16:11 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 76

Jeg trakk henne inntil meg og ville ikke gi slipp på henne. Det var så godt å kjenne hjertet hennes slå, se det lille smilet hennes som var plantet på munnen og ikke minst den fineste latteren som gikk an.

 

Borte bra, men hjemme best.


Jeg våknet av at en liten solstråle hadde lurt seg gjennom en av glipene av persiennene og traff meg midt i det høyre øyet. Jeg snudde meg irritert til den andre siden og var ikke klar for å stå opp i det hele tatt. Jeg gryntet irritert og trakk den varme, klamme dynen rundt meg. Jeg åpnet brått øynene og satte meg opp. Jeg var hjemme, flere timer unna Liam. Jeg så ned på den rosa, prikkete dynen min som jeg hadde valgt ut for to år siden da jeg hadde en typisk rosaperiode. Jeg var glad for at jeg hadde blitt kvitt den. Jeg strakte føttene og rullet på skuldrene for å komme i et ståopp-modus. Jeg gjespet trøtt og karret meg opp fra sengen, endelig. Jeg smilte mot klesskapet mitt, gud jeg hadde savnet det. Klær var en av lidenskapene mine. Det å kunne formidle humør, følelser og kreativitet gjennom å sette sammen ulike plagg er noe helt fantastisk. Jeg åpnet skapet og gransket det fra topp til tå før jeg dro ut noen klær jeg ville bruke.

Jeg gikk ned trappen og satte meg ned ved frokostbordet. Pappa satt og så ned i avisen med brillene på nesetippen og en brødskive med ost i den ende hånden. «God morgen,» sa jeg forsiktig. Pappa så opp og smilte til meg. De skjeve smilet hans og de gule tennene hans som jeg var vant til å se helt fra da jeg var ei lita jente som ventet på at frokosten skulle bli servert. «Hei Lena,» smilte han og dro avisen til siden slik at jeg skulle få plass til å dekke på. «Tidlig opp?» spurte han og tok et tygg av brødskiven sin. Jeg nikket og sukket, «jepp.» Jeg fant fram mat og satte meg ned for å spise. «Maaaaat,» ropte Olivia og kom løpende mot meg, for å klatre opp i fanget mitt. «Ey, den er min,» lo jeg og så strengt på henne imens jeg holdt brødskiven min bortenfor meg slik at hun ikke skulle nå den. Hun satte seg i fanget mitt og ventet på at jeg skulle gi henne tonnevis med oppmerksomhet. Jeg slukte nærmest brødskiven i en jafs og slikket meg rundt munnen. «Skal vi gå ut en tur?» spurte jeg og kilte henne på magen. «JA!» ropte hun og hoppet ned fra fanget mitt. Jeg ville tilbringe masse tid med henne, ta igjen alt vi hadde mistet. Jeg ville være et godt forbilde for henne, jeg ville være den personen hun vendte seg til hvis noe var galt, jeg ville være der for henne.


«Kos dere,» smilte pappa og fortsatte med å lese avisen. «Det skal vi,» svarte jeg og grep etter en boks med såpebobler som sto på en hylle. Olivia elsket de. Vi gikk ut i hagen, begge to. Olivia så forventningfullt på meg og gliste det tannløse smilet sitt. Jeg åpnet såpebobleboksen og tok fram den dingsen man skulle blåse i. Jeg blåste forsiktig og bobler i regnbuens farger strømmet i alle retninger. Olivia hoppet vilt rundt omkring og danset gjennom de. Det var et vakkert syn. Jeg smilte og merket at øynene ble våte av tårer. Jeg satte meg ned på trappen og smilte for meg selv og studerte de fine boblene og ikke minst, gullet mitt.

 

Det var noen som kommenterte i forrige innlegg at delene var litt korte, og det er jeg fullstendig enig i. Jeg har litt lite inspirasjon til hva som skal skje i delene før den aller siste og derfor har de blitt litt korte, noe jeg beklager. Men jeg lover at den aller siste delen skal bli så lang som overhodet mulig   ♥


09.03.2014 | 14:40 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 75

Jeg strøk den ene hånden på kinnet hans og kysset han igjen. Det gikk voldsomt for seg. Liams hender var overalt på meg og det kilte under hver eneste lille berøring. Jeg visste at han var den rette for meg, jeg visste at Liam var min store kjærlighet her i livet og at jeg aldri ville gi slipp på han.


Da var den triste dagen kommet, hjemreisen. Jeg ville ikke reise ifra Liam, men han lovte at han skulle komme å besøke meg om en uke i de dagene de hadde fri. Jeg så virkelig fram til det. Det var lenge siden jeg hadde sett familien min, så det skulle jo godt å se de igjen. Jeg snudde meg mot guttene som sto på rekke og rad, Liam, Niall, Louis, Zayn og Harry. Jeg gikk bort til Liam for å gi han et avskjedskyss og en klem. Jeg holdt rundt han og presset leppene mine mot hans. Jeg kom til å savne dem. «Ses snart, jenta mi.» hvisket han mildt og kysset meg ømt i nakken før han slapp taket. Øynene hans var blanke, noe som ikke gjorde situasjonen lettere. Jeg gikk videre til Niall og ga han en klem. Klemmen var god og varm, selv om jeg var sammen med Liam måtte jeg innrømme at Niall hadde de beste klemmene. «Jeg kommer til å savne deg,» hvisket han og strøk meg nedover ryggen. «Og jeg deg,» hvisket jeg tilbake med et snufs. Det var så temmelig vanskelig å si farvel, iallfall de alle de som betydde mest for meg. Louis tok seg en klem han og, klappet meg kameratslig på ryggen. «God tur hjem, Lena. Pass godt på deg selv,» sa han og smilte skjevt. Jeg nikket og smilte. «Det skal jeg.» Nestemann var Zayn som nølte litt før han ga meg en klem, men smilet hans var varmt og imøtekommende. «God tur,» sa han og smilte. «Tusen takk,» svarte jeg og tok et skritt tilbake og så engstelig på Harry i sideblikket. Han smilte svakt og vikte blikket opp fra gulvet og tok noen skritt imot meg. Jeg gikk imot han og ga han en rask klem. «Ta vare på deg selv,» hvisket jeg idet leppene mine streifet øret hans. Han nikket og smilte takknemlig. «Du og.» Jeg vinket en siste gang før jeg gikk om bord i flyet.


Jeg satte meg ned på setet mitt og så ut av vinduet i det vi lettet. Det var så vakker utsikt at jeg ble sittende å nyte det.

«Jeg er hjemme,» ropte jeg og satte ned kofferten min med en høyt dunk. «Lena?» hørte jeg mamma spurte fra stuen og hun kom i gangen med et stort smil. Hun gikk imot meg med åpne armer. «Hvordan har du hatt det?» spurte hun og omfavnet meg slik som bare mammaer kunne. «Flott,» svarte jeg og så bak henne, på den lille solstrålen min. «Så stor hun har blitt,» måpte jeg med stolte storesøstertårer i øynene. «Jada, hun har vokst en del de ukene du har vært borte,» lo hun. Jeg strakte armene mot Olivia og hun kom løpende mot meg. «Ena, ena,» lo hun med et digert glis om munnen. Jeg trakk henne inntil meg og ville ikke gi slipp på henne. Det var så godt å kjenne hjertet hennes slå, se det lille smilet hennes som var plantet på munnen og ikke minst den fineste latteren som gikk an.


 

Borte bra, men hjemme best.


07.03.2014 | 18:45 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 74

Jeg nikket. Pizzaen ble servert og Harry var som en gribb og sikret seg det største stykket. Ed smekket han over fingrene. «Har du ikke manerer, damene først.» Harry trakk på skuldrene og så unnskyldende på meg. «Sorry, Lena,» sa han med munnen full av pizza og det tok litt tid før jeg forsto hva det var han sa. «Det går bra, Harry,» lo jeg og tok et stykke pizza.
Kvelden gikk unna med mye latter, småprating og hygge. Alt i alt, så var dette en kveld jeg aldri ville glemme.


Jeg ville tilbringe denne dagen med Liam, jeg var nødt til det. Jeg visste ikke om han hadde planer eller ikke, uheldigvis. Jeg reiste meg opp fra sengen og trippet rundt på det iskalde gulvet som skjæret gjennom de bare føttene mine. Jeg hadde for en gangs skyld sovet godt og sovet ut i ti timer. Det var på tide, for det var bare et spørsmål om tid før kroppen besvimte av mangel på søvn. Jeg pakket fram et nytt antrekk, et av de siste jeg hadde med. Jeg kledde raskt på meg, børstet håret og flettet en løs sideflette og sminket meg som jeg vanligvis gjorde.

Jeg vandret bort til døren deres før jeg banket selvsikkert på. Jeg pustet tungt ut og håpet på at de var der. Døren ble åpnet og Zayn sitt nydelig smil lyste mot meg. «Åh, hei Lena! Skal jeg hente Liam?» spurte han og lo kort før han reiste seg opp med strak rygg. Jeg nikket og smilte takknemlig. «Gjerne.» Zayn forsvant og like etter kom Liam sitt yndige ansikt til syne. «Lena!» Jeg kunne dåne ved å høre han si navnet mitt. Det var som den vakreste melodi. Navnet danset over leppene hans. «Liam,» smilte jeg og kysset han midt på munnen. Ikke et kjapt, klumsete kyss, menet lidenskapelig, elskverdig kyss. Jeg åpnet øynene og så at Liam smilte i kysset. Jeg trakk meg sakte tilbake, men grep etter hånden hans. Vi gynget hendene våre i takt. «Planer for i dag?» spurte jeg og lot blikket hvile på de flettede hendene våre. «Ja,» svarte han og det var umulig å tyde tonefallet hans. «Åja,» svarte jeg og prøvde å skjule skuffelsen i stemmen min. «Med deg,» fortsatte han og smilte lurt. Jeg lo og dultet han forsiktig i brystet. «Ikke skrem meg på den måten,» lo jeg. «Har du planlagt noe?» Han trakk på skuldrene og smilte hemmelighetsfullt. «Kanskje...»


Liam ville at vi skulle dra på en piknik i parken, noe som egentlig var ganske koselig. Vi dro først på en liten handletur, for å handle inn maten og drikken vi trengte. Liam stoppet opp og snakket med litt fans iblant, men jeg kunne ikke si at jeg ikke likte det. Jeg satte virkelig pris på hvordan han behandlet fansen, siden jeg var jo en liten fangirl selv.

«Åh, dette var godt,» sukket jeg drømmende og tok et tygg av sandwichen. «Ikke sant,» svarte Liam og drakk en slurk av eplejuicen. Jeg satt lent inntil han og vi var begge utrolig mette eller all maten vi hadde proppet i oss. Sandwicher, frukt, sjokolade, donuts og ikke minst sjokoladepudding! Jeg slikket meg mett av fingrene og sukket tilfreds. Liam satte ned glasset sitt og la armen sin rundt skulderen min. Jeg bøyde opp hodet mitt for å gi han et kyss da han kom i forkjøpet og poff. Leppene våre levde sitt eget magiske liv. Jeg lukket øynene og nøt følelsen av å kjenne smaken av han, smaken av kjærlighet. Jeg lente meg over han og Liam la seg ned i det grønne, frodige gresset. Det kilte meg i nesen. Jeg strøk den ene hånden på kinnet hans og kysset han igjen. Det gikk voldsomt for seg. Liams hender var overalt på meg og det kilte under hver eneste lille berøring. Jeg visste at han var den rette for meg, jeg visste at Liam var min store kjærlighet her i livet og at jeg aldri ville gi slipp på han.

 

Bare en liten ting jeg tror dere kanskje bør vite er at det er ikke lenge igjen av historien, dessverre :/


05.03.2014 | 19:16 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 73

«Stol på meg, du vil elske det.» Jeg så på han og det var noe i øynene hans som sa at jeg kunne stole på han. Jeg ga til slutt etter og kikket engstelig mot smuget før jeg gikk med nervøse skritt bort til der overraskelsen var. 

 

Jeg skimtet en skikkelse i det ene hjørnet og jeg hadde på følelsen at det var noe som ikke stemte. «Harry?» spurte jeg engstelig og snudde meg mot han. Han sto lent inntil veggen med føttene i kryss framfor seg. Han trakk likegyldig på skuldrene og nikket. Jeg sukket og snudde meg igjen. Følelsen jeg hadde var fortsatt ikke positiv. Jeg skvatt idet den mørke skikkelsen steg ut i den lille glipen av lys som var i smuget. Jeg så ansiktet hans tydelig nå og gispet av begeistring. «Er det virkelig deg?» stammet jeg og strevde med å holde meg oppe. Føttene var som gele under beina og armene var lammet. Jeg kunne ikke tro det jeg så. Her sto han levende foran meg, jeg kunne ta på han. Jeg hørte pusten hans, jeg hørte HAN. Han lo kort og smilte, «ja, det er meg.»

Jeg strakk fram hånden min og dultet han forsiktig i skulderen, for å sjekke om han var levende. «Det er virkelig deg,» gispet jeg. Jeg hadde fortsatt ikke fått det inn i det lille hodet mitt at forbildet mitt sto rett foran meg og smilte til meg. De perlehvite tennene hans glitret mot meg og jeg sto og glante på han som en eller annen idiot. Han trodde sikkert at jeg var stum. Jeg snudde meg brått bakover og så på Harry som smilte forsiktig. «Tusen takk,» smilte jeg og var på nippet til å begynne å gråte. «Jeg lovte jo å ordne et møte mellom dere, dessuten er dette min måte på å si unnskyld.» Han smilte svakt og reiste seg opp slik at han sto med rak rygg. «Jeg var opptatt i hele går med å ordne dette møtet. Jeg orker ikke at du er sur på meg, kan vi ikke late som om det aldri skjedde?» Han så bedene på meg og strakk fram hånden. Jeg tok den sakte og sikkert, «avtale.»


 

Ed kremtet. «Jeg er her jeg også, jeg trodde at jeg skulle være midtpunktet,» lo han på tull. Vi gikk alle tre inne på pizzasjappen og bestilte en pizza på deling. Jeg kunne fortsatt ikke fatte det, haha. «Planer med å gi ut noen nye sanger?» spurte jeg Ed nysgjerrig og tok en liten slurk av vannet mitt som stod foran meg. Han bøyde hodet fra side til side, «Ja, men kanskje ikke før om noen måneder,» svarte han. Jeg så skuffet ned på bordet. «Det var da dumt...» Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller spørre om. Jeg hadde drømt om å møte han, så lenge, men da hadde alt gått lett som en lek. «Har du noen interesser da, Lena?» Det kilte idet han sa navnet mitt. «Jeg har helt siden jeg var liten drevet mye med trening.» Han nikket og lo, «der fant vi en stor forskjell mellom meg og deg.» Jeg nikket. Pizzaen ble servert og Harry var som en gribb og sikret seg det største stykket. Ed smekket han over fingrene. «Har du ikke manerer, damene først.» Harry trakk på skuldrene og så unnskyldende på meg. «Sorry, Lena,» sa han med munnen full av pizza og det tok litt tid før jeg forsto hva det var han sa. «Det går bra, Harry,» lo jeg og tok et stykke pizza.
Kvelden gikk unna med mye latter, småprating og hygge. Alt i alt, så var dette en kveld jeg aldri ville glemme.7

 

Husk at hvis dere er noe dere lurer på, så er det bare å spørre i kommentarfeltet. Jeg svarer så fort jeg ser det :)


03.03.2014 | 17:35 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 72

Jeg logget meg ut og skulle til å legge fra meg mobilen da det plinget inn en melding. Den var fra et ukjent nummer. Jeg lurte på en stund om jeg skulle la være å åpne den, men jeg tok motet til meg og åpnet den

 

Et lite kort ord, det var alt som stod. «sorry.» Jeg trengte ikke å gjette hvem meldingen var fra, det var jeg sikker på. Hvem andre enn Harry kunne det være? Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. At det går bra? For det gjorde jo ikke det, visse ting skal man holde for seg selv. Jeg bestemte meg for å skrive tilbake, det alle lurte på. «Hvor er du?» Jeg forventet ikke å få noe svar, hvorfor skulle han si det til meg?


Jeg hadde hele dagen alene, men hadde ikke peiling på hva jeg skulle gjøre. Det var bare et par dager til jeg skulle reise hjem igjen. Jeg kunne jo alltids ta meg en liten joggetur, det var så alt for lenge siden sist. Jeg hadde heldigvis pakket ned noen treningklær i kofferten. Jeg fant de fram og skiftet så raskt jeg kunne.

Jeg skulle til å gå ur døren da meldingstonen min fylte rommet. «Det var da svært..» mumlet jeg irritert, men jeg for å sjekke hva det var. «møt meg utenfor tiklo's pizza om fem minutter, det haster.» Han inviterte meg vel ikke på en date? Skulle jeg møte han? Jeg kunne jo ikke bare fastslå at det var en date, så det minste jeg kunne gjøre var vel å møte opp. Noe som betydde at jeg måtte skifte, igjen. Hvis det var en date skulle jeg storme ut, det var jeg fast bestemt på. Det siste jeg ville var store nyhetsoppslag. «Kjæresten til Liam Payne er utro med bandkompis» Og det aller siste jeg ville var å såre Liam. Jeg sukket småirritert og skiftet til antrekket jeg nettopp hadde skiftet fra før jeg gikk for å finne den pizzasjappen jeg skulle møte Harry utenfor.


 

Harry sto allerede utenfor da jeg kom fram, etter en runde med leting. Det var ikke bare en pizzasjappe i dette strøket, minst fem. Det endte med at jeg måtte spørre ei gammel dame som sp vidt kunne engelsk, ikke akkurat det letteste her i verden. «Hei,» sa han lavt og skulle til å gi meg en klem da jeg tok et skritt tilbake. Han smilte unnskyldende, men jeg så på øynene hans at han ble såret. «Jeg ville bare gjøre det godt igjen,» hvisket han. Jeg hadde fortsatt ikke vendt meg til denne siden av han. «Hvordan?» spurte jeg og gjorde så godt jeg kunne å få det til å høres snilt ut. Han pekte mot smuget som var mellom Tiklo's pizza og en frisørsalong. Jeg så måpende på han og ventet på en forklaring. Jeg visste godt hva som brukte å skje i slike smug, iallfall på film. Han så nølende på meg og ristet svakt på hodet. «Stol på meg, du vil elske det.» Jeg så på han og det var noe i øynene hans som sa at jeg kunne stole på han. Jeg ga til slutt etter og kikket engstelig mot smuget før jeg gikk med nervøse skritt bort til der overraskelsen var. 

Hva tror dere overraskelsen er?


01.03.2014 | 19:11 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 71

«Jeg fikk sitte på med Niall,» hvisket jeg. «Jeg hørte det. Jeg er glad for at du kom deg trygt hjem.» Jeg satt meg opp og gjespet trøtt, blunket noen ganger for å se bedre. Jeg håpet virkelig at dette skulle bli en bra dag, det tenkte jeg.


«Planene for i dag?» spurte jeg og reiste meg opp. Liam så på meg mens jeg gikk bort til kofferten min. «Jobbing med det nye albumet store deler av dagen,» sukket han. «Åja,» svarte jeg likegyldig. Jeg fant fram noen klær som jeg tok med til badet der jeg kledde på meg.

Jeg sminket meg også og brukte litt lenger tid enn vanlig. Jeg trengte å få tankene over på noe annet. Jeg tok på to lag med maskara, litt lipgloss, concealer til de mørke ringene og rouge. Jeg pustet tungt ut og gikk ut av badet. Liam satt på sengekanten og så alvorlig på meg. «Har noe skjedd?» spurte jeg engstelig og lukket døren bak meg. «Hva er det med deg? Du oppfører deg så merkelig,» svarte han uten å ta blikke fra meg. «Jeg har det bra,» svarte jeg raskt, kanskje litt for raskt. «Ja, jeg ser det,» svarte han med ironi i stemmen. Liam reiste seg opp og kom gående mot meg. «Lena, se på meg.» Og jeg gjorde det. Jeg så dypt inn i de vakre øynene hans som fikk meg til å falle for han. «Kysset du Harry?» Det var som å få en kule skutt inn i magen. Jeg tok fortumlet noen skritt tilbake og stirret sjokkert, men samtidig såret på han. «Hva er det du sier?» Han så ned. «Du oppførte deg så merkelig og Harry kom ikke hjem i går, han har ikke lagt spor etter seg, så jeg bare la to og...» Jeg avbrøt han frustrert, «nei, jeg kysset han ikke,» sa jeg høyt, det var nesten som jeg ropte. «Jeg ville aldri i livet vært utro med deg, og det vet du.» Han tok et godt tak rundt meg. «Ja, jeg vet det,» mumlet han svakt. Jeg støttet hodet mitt på brystkassen hans som senket seg sakte. Jeg så opp på han og han ned på meg. Jeg bøyde meg oppover og kysset han lidenskapelig. Jeg tok hendene mine på kinnene hans og dro han nærmere meg. Slik ble vi stående en stund, før han dessverre slapp meg. «Er nødt til å rekke møtet med resten av gutta,» sa han unnskyldende. Jeg nikket kort. «Selvfølgelig,» svarte jeg og presset fram et smil, men jeg ville ikke at han skulle gå. Jeg ville at han skulle bli hos meg. Kysse meg, presse kroppen sin mot min... Jeg ville bare kjenne nærværet hans, være med gutten jeg var helt på knærne etter.


 

Det var kjedelig uten å Liam. Jeg hadde ingen jeg kunne møte heller. Jeg tok fram mobilen og åpnet snapchat. Jeg hadde ikke brukt den på evigheter, så jeg hadde dusinvis fra uåpnet snaps. Jeg så at en av de var fra Robin. Overrasket og nysgjerrig som jeg var åpnet jeg snap'en. «loveu.» sto det og var et bilde av han og kjæresten, så søtt. Jeg hadde fortsatt Jenny på listen, men ikke en eneste av snap'ene var fra henne. Jeg logget meg ut og skulle til å legge fra meg mobilen da det plinget inn en melding. Den var fra et ukjent nummer. Jeg lurte på en stund om jeg skulle la være å åpne den, men jeg tok motet til meg og åpnet den. 


27.02.2014 | 20:17 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 70

Jeg hadde ikke så mye valg, jeg måtte si resten. «Jeg er forelsket i deg.» Jeg bet meg nervøst i underleppen og vikte blikket ned. Vi holdt fortsatt hender. Lena merket hva jeg så på og trakk hånden til seg og stirret skremt på meg. «Lena...» begynte jeg og så bønnfallende på henne. Hun reiste seg opp og stormet vekk. 

Lena's P.O.V

Jeg løp bort fra han, bort fra all usikkerheten. Det kunne ikke være sant. Det måtte bare være en dum spøk. Harry var den rundbrenneren, han kunne da ikke bli forelsket. Dessuten visste han godt at jeg likte Liam, vennen hans. Tårene fosset nedover kinnene og fløy avsted etter meg. Jeg banet meg i vei gjennom alle folkene helt til jeg nådde utgangen. Jeg så meg ikke tilbake en eneste gang. Jeg trakk inn den friske luften som slo i mot meg. Det var en lettelse å være langt borte fra han. Jeg satte meg ned på en fortauskant og lente armene mine på knærne og lot hodet synke nedover. Jeg følte meg hjelpeløs og forlatt. Liam hadde nok mest sannsynlig dratt, de andre og. Aldri i livet om jeg satt på til Harry hjem. Jeg var helt borte i egne tanker da noen prikket meg på skulderen. Jeg snudde meg og fikk overraskende nok øye på ansiktet til Niall. Smilet hans bleknet da han så tårene mine. Maskaraen var sikkert gnidd utover hele ansiktet.

«Gråter du?» spurte han forbauset og satte seg ned ved siden av meg. Jeg ristet på hodet, kanskje alt for fort. «Lena, jeg er ikke blind,» sukket han. Jeg svarte ikke, jeg trengte ikke. «Hva er det som har skjedd?» Han la armen sin rundt meg og dro meg inntil seg. Jeg braste ut i gråt og Niall ble fortvilet. «Så, så! Jeg skal ikke tvinge deg til å si noe. Jeg kjører deg hjem.»

Det var en lettelse å komme tilbake til hotellet. Niall var virkelig en god venn og han fulgte meg opp til døren til rommet mitt. «Skal jeg fortelle dette til Liam?» spurte han og smilte vagt. Jeg ristet kort på hodet og presset fram et lite smil. «Nei, helst ikke.» Han nikket. «Jeg forstår, er du sikker på at du klarer deg?» «Ja,» svarte jeg svakt og bøyde med fram, for å gi han en liten klem. «Sov godt,» hvisket han. «Du og,» svarte jeg og lukket døren bak meg. Det hadde skjedde utrolig mye og det var mye å fordøye. Hvis jeg var heldig slapp jeg kanskje å møte Harry på en stund, men egentlig var det jo mer synd på han enn på meg. Det var jo han som var håpløst forelsket i en han ikke kan få, ikke meg.


Jeg våknet av at det banket på døren. «Kom inn,» mumlet jeg grettent og trakk dynene over meg. Døren ble åpnet og lukket. Jeg hørte skritt som kom imot sengen min. Madrassen humpet nedover. «God morgen, solstråle,» hvisket Liam og trakk vekk dynen fra ansiktet mitt. Jeg svarte ikke, bare gryntet grettent. Jeg hadde fått utrolig lite søvn og det kjentes. «Unnskyld for at jeg dro i går, men jeg fant deg ikke, så jeg trodde du hadde dratt,» hvisket han og kysset meg svakt på kinnet. Jeg smilte for meg selv. «Jeg fikk sitte på med Niall,» hvisket jeg. «Jeg hørte det. Jeg er glad for at du kom deg trygt hjem.» Jeg satt meg opp og gjespet trøtt, blunket noen ganger for å se bedre. Jeg håpet virkelig at dette skulle bli en bra dag, det tenkte jeg. 

Del 70! Det er helt sykt, takk til verdens beste lesere <3


25.02.2014 | 18:46 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 69

Jeg reiste meg forsiktig opp og listet meg bort til der skikkelsen satt eller lå. Hulkelydene ble høyere og jeg fikk en stor overraskelse da jeg så hvem det var. «Hva i?» mumlet jeg overrasket og la en hånd over den måpende munnen min.  


Ansiktet hans var rødt og øynene var hovne av alle tårene som hadde rent nedover kinnene. Han så opp på meg uten å si et ord. Jeg satte meg forsiktig på huk foran han. Dette var en ny side av Harry jeg aldri hadde opplevd før. Jeg var vant til den alvorlige, ertende og perverse delen av han. «Harry..» hvisket jeg lavt og støttet meg på høyrehånden for å ikke falle. Han ristet svakt på hodet slik at krøllene vaiet fra side til side. Han dro knærne opp til haken og så tomt ute i luften med vidåpne øyne. «Går det bra?» spurte jeg og satte meg inntil veggen ved siden av han. Jeg visste allerede svaret. Han nikket kort og sukket. Tårene fortsatte trille nedover kinnene hans som små perler ned en plettfrie liten bakke. Jeg strakte fram hånden og strøk vekk et par av tårene. Harry stivnet under berøringen og snudde seg mot meg. Jeg kunne speilt meg i det tårevåte, blanke øynene. «Hva har skjedd?» hvisket jeg mykt og trakk tilbake hånden og så bekymret på han. Det så ikke ut som om han ville si meg hva som hadde skjedd.


Harry's P.O.V

Jeg ville så gjerne si alt det jeg hadde på hjertet og få ut alt det jeg hadde det jeg hadde av følelser, men jeg visste med meg selv at jeg ikke kunne, iallfall ikke til Lena. Hun var den som minst trengte å vite det. Eller kanskje ikke minst, det var vel Liam. «Harry...» Jeg ble med ett trukket tilbake til virkeligheten. «Du kan si det til meg, jeg er til å stole på,» hvisket hun lavt med sin silkemyke lille stemme. De blå øynene hennes glitret mot meg, store og vidunderlige. «Jeg kan ikke,» svarte jeg og strakk ut føttene mine. «J-e-jeg kan i-ikke,» stammet jeg engang til og tørket bort tårene med ermet. «Hvorfor ikke?» spurte hun og skakket bekymret på hodet. Uansett hvor søt hun var, så var hun sta som et esel. Jeg svelget og trakk pusten. Skulle jeg si det, eller? «Harry...» Jeg kunne dø av å høre den stemmen. Den lyse tonen hun brukte da hun sa navnet mitt, de store, bekymrende øynene som så på meg, åå gud. Jeg lukket øynene og pustet tungt ut. «Jeg...» startet jeg, men resten av ordene forsvant. Jeg fikk de ikke ut, de ble sittende igjen i halsen. Lena så spørrende på meg og dro det kastanjebrune håret sitt bak øret med en elegant bevegelse. «Lena...» prøvde jeg på nytt, men klarte nok en gang ikke å få ut ordene. Jeg kjente at tårene var på vei ut igjen, så jeg knep igjen øynene. Lena tok hånden min og la den forsiktig i sin og sukket. «Jeg vet at vi kanskje ikke har hatt så bra forhold tidligere og at jeg kanskje har vært litt for dømmende, men jeg er her for deg.» Varmen steg i meg da hun var ferdig med hele setningen. Jeg fikk selvtillit, fra hvor? Nei, det visste jeg ikke. «Lena, jeg liker deg.» Jeg åpnet øynene og fikk se Lena som satt å stirret lamslått på meg. «Hva mener du?» stammet hun fram. Jeg hadde ikke så mye valg, jeg måtte si resten. «Jeg er forelsket i deg.» Jeg bet meg nervøst i underleppen og vikte blikket ned. Vi holdt fortsatt hender. Lena merket hva jeg så på og trakk hånden til seg og stirret skremt på meg. «Lena...» begynte jeg og så bønnfallende på henne. Hun reiste seg opp og stormet vekk.

 

Jeg vil bare nevne en liten ting. Jeg setter pris på tilbakemeldingene jeg får, og prøver å tilfredstille så mange som mulig. Noen ber om romanse imens noen ber om drama, så jeg prøver å variere litt, så jeg beklager til de som ikke ville ha så mye drama :/


23.02.2014 | 20:58 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 68 MARATON

Han lo med. «Nå ja, fra min side var det vel det...» Jeg smilte rørt mot han og kysset han nok en gang. Vi badet i strålene fra måneskinnet. Kunne det bli mer romantisk?


Vi bevegde oss inn igjen i og med at det begynte å veldig så kjølig ute og jeg var bare kledd i en tynn topp og et kort skjørt. «Hvor er Niall?» spurte jeg Liam som så mistroisk på meg. «Jeg så han istad og ble litt bekymret. Jeg er redd for at han skal drikke seg full eller noe sånt.» Jeg så bekymret på Liam og trakk meg litt tilbake. Musikken dundret i ørene og jeg hadde en kraftig hodepine. Jeg vet ikke om det skyldtes drinken jeg hadde i meg eller musikken. Han trakk på skuldrene. «Du kan bare gå å lete etter han. Jeg må en tur på toalettet,» svarte han forlegen og banet seg gjennom folkemengden. Da sto jeg der helt alene, uten å vite hvor jeg skulle gå. Jeg skulle til å snu meg til jeg kjente en hånd som klådde på meg. Jeg løftet blikket og så rett inn i ansiktet til en høy, blond fyr. Han hadde grønne øyne, en liten søt nese, svak skjeggvekst og brede skuldre. «Pell deg bort,» freste jeg til han, men han rikket ikke bort hendene sine. Han lo høylytt og idet han åpnet munnen sin var det eneste jeg kunne lukte alkohol. Øynene han oste av lekenhet og ertelyst. Jeg dro bort hånden han. «Hendene fra fatet,» glefset jeg og stirret olmt på han. «Spiller du kostbar? Neimen, så søtt!» smilte han. «La henne være,» sa en stemme som kom bakfra. Jeg snudde meg og fikk se Niall stå der. Han sjanglet fra side til side, å nei. Han var helt klart full og to fulle gutter var aldri en bra kombinasjon. «Niall, vi stikker,» hvisket jeg og prøvde å ta fatt i hånden hans. Han viftet meg vekk. «Etter han har fått en lærepenge,» mumlet han og tok et par skritt fram. Gutten tok også noen steg frem og nå sto de ansikt mot ansikt. Jeg måtte handle raskt før det ble et slagsmål. Begge kunne eksplodere når som helst. Det var da jeg skimtet to hodet litt bortenfor meg. Louis og Zayn, de kunne hjelpe meg. Jeg kunne nesten ikke forlate Niall, så jeg prøvde å rope. «Zaaayn! Loouis!» Ingen av dem reagerte, de forsatte med å vrikke i takt til musikken. Jeg sukket irritert. I sideblikket så jeg at Niall brettet opp ermene på skjorten, ikke bra. «ZAYN, LOUIS! KOM HIT NÅ!» ropte jeg og alle rundt meg stoppet med å danse. Jeg brydde meg ikke særlig om at jeg fikk all oppmerksomheten, for Zayn og Louis så endelig på meg. Jeg vinket de mot meg. «Få Niall bort herifra,» hvisket jeg høyt til de og gestikulerte mot Niall og gutten. «Ikke nå igjen,» mumlet Zayn. Jeg hørte et diger klask og jeg hoppet opp i luften. Da jeg snudde meg fikk jeg se at gutten holdt en hånd på kinnet og lukket øynene i smerte. «Niall, vi drar,» sa Louis bestemt. De tok en hånd hver og halte han bort. Det var lett, Niall gjorde ikke noe motstand i det hele tatt. Han lukket øynene og det eneste man kunne høre ifra han var små snorkelyder. Louis snudde seg mot meg, «har du sett Harry?» Jeg ristet på hodet og jeg hørte at Louis bannet lavt. Jeg hadde ikke sett han siden da han forlat meg etter dansen.

 

Jeg visste heller ikke hvor Liam var, så jeg satte kursen mot gangen. Der var det mye roligere og jeg kunne slappe av. Jeg lente meg inntil veggen og sank sammen. Føttene forsvant under meg. Jeg var helt utkjørt. Jeg sukket trøtt og ville bare legge meg ned og sovne der og da, men da hørte jeg noen lyder fra enden av korridoren. Lyset nådde ikke til, så jeg kunne ikke se den personen, men jeg hørte tydelig at han eller hun gråt. Jeg reiste meg forsiktig opp og listet meg bort til der skikkelsen satt eller lå. Hulkelydene ble høyere og jeg fikk en stor overraskelse da jeg så hvem det var. «Hva i?» mumlet jeg overrasket og la en hånd over den måpende munnen min.

 

Da er maratonet over for denne gang ♥


23.02.2014 | 16:04 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 67 MARATON

Han lente hodet sitt ned mot meg og leppene våre møttes på halvveien. Kysset var fantastisk, varmt og deilig som alle de andre gangene vi kysset. Jeg smilte og lukket øynene. Han var min, bare min. 


«Dans med meg,» mumlet han lavt og søvnig i øret mitt. Musikken hadde stilnet litt og bandet som sto på scenen spilte og sang en klinelåt. Sakte, men sikkert bevegde vi oss ut på dansegulvet. Jeg var presset inntil kroppen hans og vi bevegde oss sakte og elegant i takt med musikken. Jeg lukket øynene og lot Liam ta over styringen. Jeg snek meg til små kyss iblant, men det måtte da være lov. Jeg åpnet det ene øyet for å se rundt meg. Jeg fikk øye på Niall som satt i et hjørne for seg selv. Han hadde store svetteringer rundt armene, glinsende, rød panne og håret sto rett til værs. Det hadde visst ikke gått hans vei i dag. Lurte på om crushet hans var her i dag. Pokker, jeg måtte ikke tenke på sånt. Jeg skulle jo Liam all oppmerksomheten min og så står jeg her og tenker på kjærlighetslivet til Niall. Jeg sukket lavt, men høyt nok til at Liam dessverre hørte det. «Babe, hva er det?» hvisket han hest. Jeg ristet på hodet og presset fram et lite smil for å få han til å ikke bekymre seg over meg. «Alt er bra, bedre enn bra,» hvisket jeg tilbake. «Jeg er så heldig som har deg,» svarte Liam og kysset meg på munnen. Han lukket øynene, men jeg kunne se på han at han smilte. Musikken bygde seg opp igjen og ble mer den typiske disco typen. Jeg kunne virkelig ikke danse, så jeg prøvde hinte til Liam at vi skulle finne på noe annet før det var for sent. «Skal vi ta oss en drink?» smilte jeg sukkersøtt og hang meg rundt halsen han. Han lo og dro meg bortover gulvet og bort til der forfriskningene sto. «Hva vil du ha?» Han pekte bortover radene med plastikkkrus med væsker i forskjellige farger. Jeg så nølende på radene, jeg visste ikke hva noe av det var. «Den vinrøde drinken er sikkert god den...» mumlet jeg nølene. Liam lo og rakte den mot meg. Selv tok han en gjennomsiktig drink med en nyanse av beige. Han holdt koppen mot meg, «skål.» Jeg holdt den opp mot hans og klirret det mot det. «Skål,» fniste jeg. «Skal vi gå til sted der det er litt roligere?» spurte Liam. Jeg senket armen min og holdt han rundt skulderen nå. «Balkongen?» foreslo jeg og husket tydelig at jeg så en utgangsdør. Han nikket og smilte. «Perfekt.»


Månen lyste opp den bekkmørke himmelen over oss. Balkongen var liten og hadde bare to enslige stoler plaststoler, et lite bord og en tresofa med en spygul farge. Romantisk, ikke sant?

 

Vi satte oss ned bagge to i sofaen. Jeg lente meg inntil Liam og tok en slurk av drinken min. Den var sterk og smakte syrlig med en bitter ettersmak. Ikke så særlig godt, men jeg måtte vel bare ha det meg. Liam sukket fornøyd og pustet inn den friske luften. Han så drømmende utover mot horisonten i det fjerne. Det var stille, bortsett fra noe måkeskrik og musikken fra innendørs. «Hva tenker du på?» spurte jeg og satte koppen min på bordet og dro føttene opp under meg. «Skjebnen,» svarte han og flettet fingrene sine inn i mine. «Åh?» Jeg så uforstående på han. «Hva mener du?» Han smilte skjevt og rettet seg opp. «Tenk om det var skjebnen som brakte oss sammen. Var det tilfeldig at jeg møtte deg den gangen på treningssenteret? Kanskje var det kjærlighet ved første blikk.» Jeg lo svakt og så beklagende på han. «Ikke fra min side, jeg var ikke så veldig begeistret for deg. Jeg ville at du skulle bli samme med Jenny,» forklarte jeg og fikk dårlig samvittighet for å si det, men denne natten virket perfekt for å komme med små tilståelser. Han lo med. «Nå ja, fra min side var det vel det...» Jeg smilte rørt mot han og kysset han nok en gang. Vi badet i strålene fra måneskinnet. Kunne det bli mer romantisk?

25 kommentarer for siste del av maratonet


23.02.2014 | 14:36 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 66 MARATON

  Hva var det verste som kunne skje? Jeg smilte for meg selv og så opp mot himmelen. Den var lyseblå, akkurat samme farge som yndlingskjolen min som bestemor strikket til meg da jeg var fem. Jeg lo svakt for meg selv og fikk øye på en gul, liten taxi.


 

Jeg kunne høre musikken allerede fem meter unna inngangen. Jeg så meg nølende rundt,jeg var den enste utenfor. Nervøs som jeg var, gikk jeg med hodet høy hevet bort til inngangen da jeg ble stoppet av en høy, muskuløs mann, Han hadde brun, glatt hår som var kjemmet bakover, tydelige kinnbein og øynene var gjemt bak et par mørke solbriller. «Navn,» brummet mannen. «Eh,» stammet jeg. Tenk om navnet mitt ikke sto der. «Jeg har ikke hele dagen,» bjeffet mannen da jeg ikke svarte og jeg kunne skimte de harde øynene bak solbrillene. «Lena...» mumlet jeg og svelget. «Lena, hva?»spurte han litt mildere nå og siktet til etternavnet mitt. Jeg skulle til å åpne munnen for å svare da mannen snudde seg brått. Jeg så noen krøller som dukket opp. «Hun er med meg,» sa Harry og smilte sitt verdenskjente sjarmerende smil. Mannen dro bort det røde båndet som hindret meg i å gå forbi han og satte nesen i sky. Jeg nærmest sprang forbi han og pustet tungt ut. «Du ser flott ut,» smilte Harry skjevt og tok hånden min. «Hvor er Liam?» spurte jeg. Det virket ikke som Harry hørte på grunn av den høye musikken. «Harry?» sukket jeg irritert, men jeg ble bare dratt gjennom alle de dansende, svette folkene. Jeg krympet meg sammen. Jeg så Niall danse sammen med to jenter. En rødhåret som hadde kort, skulderlangt hår, store grågrønne øyne og rosenrøde lepper. Den andre jenten hadde platinablondt hår til brystet, blå øyne, kraftige øyenbryn og smalt ansikt. Niall fikk øye på meg og vinket med den ene hånden over alle personen som sto i mellom oss. Jeg vinket forsiktig tilbake og smilte svakt. Harry stoppet opp og snudde seg mot meg. Han slapp hånden min og bukket forn meg. «Kan jeg be om denne dansen?» Han så på meg med de skjønne øynene sine. Jeg følte at det var det minste jeg kunne gjøre, for at han valgte det nydelige antrekket. «Ja, hvorfor ikke,» svarte jeg og tok hånden hans. Den var myk mens min var varm og klam. Han snurret meg rundt og det neste jeg så var farger, blå, rosa, fiolett og rød. Skjørtet mitt fløt utover gulvet og danset sin egen dans rundt hoftene mine. Jeg lo og ble dratt imot Harry. Han svingte seg elegant over gulvet og snurret meg nok en gang rundt. Hvem visste at han var så flink til å danse?


«Tusen takk for dansen,» smilte jeg og neide foran han. «Det var så lite,» smilte Harry. «Hvor er Liam?» Harry pekte på et lite hjørne på andre siden av rommet. Jeg sukket over at det var så langt unna, men begynte å gå bortover. Jeg var forsiktig slik at jeg ikke skulle skumpe borti folk og såle på kjolen. Det skjedde iallfall alltid på film. Jeg fikk øye på Liam som sto lent inntil et hjørne for seg selv og nippet til et glass med en rosa væske. Han var kledd i en hvit flanellsskjorte som fikk de brune øynene til å skinne enda mer enn til vanlig.

 

Han smilte bredt da han så meg, «Hei babe. Du ser nydelig ut, som vanlig.» Jeg ble dratt inntil han og snuste inn duften av ordentlig manneparfyme blandet med svette. «Ventet lenge?» spurte jeg uten å slippe taket i han. Han dro litt på det, «halvtime kanskje, det betyr ingenting. Du vet hva man sier, den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves.» Jeg klemte meg inntil den velkjente kroppen og holdt hendene mine rundt nakken på han. Liam plasserte hendene sine rundt hoften min og så meg dypt inn i øynene. Jeg kunne dødd lykkelig, der og da. Jeg holdt på å drukne i nærværet hans og måten han var på som fikk meg skjelven i hele kroppen. Han lente hodet sitt ned mot meg og leppene våre møttes på halvveien. Kysset var fantastisk, varmt og deilig som alle de andre gangene vi kysset. Jeg smilte og lukket øynene. Han var min, bare min. 

10 kommentarer!


23.02.2014 | 14:01 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 65 MARATON

 Det brente i hele ansiktet og jeg ville aller helst synke ned i jorden. Jeg så i sideblikket at Liam glodde olmt på de. Harry så på meg med et blikk som var umulig å tyde. Dette var mildt sagt en klein situasjon...


«Kan dere gå?» mumlet Liam og satte seg opp han studerte meg i sideblikket. «Vi skal gå,» svarte Niall og trakk på skuldrene. «Inn på rommet vårt,» fortsatte Harry og satte seg nedi sofaen, ved siden av meg. Niall satte seg ned ved siden av Liam. Kunne det bli noe kleinere? Ingen av oss sa et ord. Jeg så bedende på Liam, men han svarte bare med å trekke på smilebåndet. «Jeg skal på nattklubben i kveld, noen som blir med? Harry satte seg opp og så på oss. Munnen var bare en tynn strek, men man så at de grønne øynene smilte.

Niall gliste. «Gjerne. Hva sier turtelduene, blir dere med?» Jeg himlet irritert med øynene. «Hvorfor ikke, det blir gøy. Er du med, Lena?» Liam så på meg og smilte. Innerst inne ville jeg ikke, men jeg kunne ikke si nei til Liam etter alt han hadde gjort for meg. «Ja,» svarte jeg og plasserte et smil på leppene. «Jeg gleder meg,» hvisket han og jeg kom til å tenke på den kvelden jeg og Liam festet sammen. Hva det endte i.
Jeg sukket for meg selv. «Hva er det?» spurte Liam. Jeg fikk panikk. Jeg kunne jo ikke si at det var fordi at jeg ikke ville dra, så jeg svarte det første som slo meg. «Jeg har ikke noe å ha på meg,» svarte jeg og sukket. Det måtte de jo tro på, iallfall når det kom fra en jente. «Jeg kan ordne det,» svarte Harry likegyldig og smilte svakt til Liam. Ikke Harry, aldri i livet. Jeg skulle til å protestere idet Liam avbrøt meg. «Hørtes ikke det bra ut, Lena? Da slippet du å styre med det,» sa han og smilte bredt til og kysset meg svakt på kinnet. «Jo, kjempe bra,» mumlet jeg og sendte Harry et surt blikk. Han smilte triumferende tilbake. Blikket hans var lekent og ertende. Hva var det verste som kunne skje? Vel, at jeg måtte gå naken. Det hadde vel ikke forundret meg når det var Harry som skulle velge.


«Hva faen?» mumlet jeg da jeg så hva som lå på sengen. Antrekket var akkurat som forventet. En kort hvit magetopp, og en kort gråfarget dongerishorts. Jeg måtte vel bare hoppe i det. Jeg tråkket ut av klærne jeg allerede hadde på og vrikket på meg den lille shortsen og dro på meg toppen. Speilet som sto i et lite hjørne og viste at speilbildet mitt lo av meg, det var jeg sikker på. Jeg grøsset. Jeg stilte meg nærmere speilet og syntes jeg kunne skimte en lapp som lå i enden av sengen. Jeg snudde meg for å sjekke om jeg så rett. Der lå det en lapp. Jeg holdt den opp, den var brettet sammen, men så ganske «fersk» ut. Jeg brettet den opp og leste hva som sto. «Haha, der lurte jeg deg godt. Antrekket jeg valgte henger på badet. -H x» Jeg smilte for meg selv. Han hadde faktisk lurt meg der. Jeg løp bort til badet, for å se hva som ventet meg. Jeg gispet og hylte inne i meg selv. Det var jo perfekt. Jeg kunne ikke takke Harry nok. Jeg lot fingrene gli mot det glatte, plettfrie stoffet.

 

Jeg trakk pusten og gikk ut av hotellet, for å finne en taxi. Guttene hadde allerede ankommet klubben, så jeg måtte finne fram alene. Jeg begynte faktisk å glede meg litt, kanskje det ikke ble så ille likevel. Hva var det verste som kunne skje? Jeg smilte for meg selv og så opp mot himmelen. Den var lyseblå, akkurat samme farge som yndlingskjolen min som bestemor strikket til meg da jeg var fem. Jeg lo svakt for meg selv og fikk øye på en gul, liten taxi.

 


Da er maratonet i gang! :D 5 kommentarer 


23.02.2014 | 10:48 | Kategori: 1D Historie - 11

Mini-maraton

Det blir et mini-maraton i dag. Jeg tenker at det starter rundt 14.00. Jeg har skrevet fire deler som dere kan få lese hvis dere når antallet kommentarer jeg ber om. Det er en kommentar per leser!

Er dere klare for et maraton? Lenge siden sist iallfall :)

-Historieblogger Tonje


22.02.2014 | 13:48 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 64

«Jeg elsker deg,» hvisket han i øret mitt og jeg smilte meg selv i søvn.


«Er du våken?» Jeg åpnet øynene og blunket for å se klart. Ansiktet til Liam kom frem. «Hva gjør du her?» mumlet jeg trøtt og strakk hendene mot han. Han tok dem og hjalp meg med å sette meg opp. «Får jeg ikke lov å tilbringe tid med kjæresten min?» Han så såret på meg og slapp hånden min. Det kriblet i hele kroppen hver eneste gang han kalte meg kjæresten sin. Jeg smilte til han og ristet på hodet, strakk fram hånden og strøk han på kinnet. Det stakk på skjeggstubbene, men jeg likte det. Han kledde det, virkelig. «Jasså, du vil det,» sa jeg og smilte til han. Liam svarte med å le. «Møt meg i lobbyen om en halv time.» Han reiste seg og ventet på at jeg skulle bekreftet det. Jeg nikket, «jeg kommer.»


Antrekk var alltid vanskelig å finne. Jeg valgte å gå for blonder som var toppet med en brun, kort jakke og en leopardmønstret liten veske.

Jeg sminket meg raskt og lett og jeg var klar til å møte Liam etter 20 minutter. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle, han hadde ikke røpet en eneste detalj. Jeg lukket døren etter meg og trakk pusten, plasserte et smil på leppene og jeg var klar for å møte Liam!
Han sto i utkanten og så på klokken. Han var kledd i en enkel grå skjorte og svarte shorts. Håret var gjemt under en rød caps som satt på snei, sexy. Jeg vinket for å få oppmerksomheten hans. Liam snudde seg mot meg og gliste. «Hei!» Jeg kom imot han og kysset han raskt på kinnet. «Er det alt jeg får?» Han grep hånden min og så på meg med furteleppe. «Vi sparer resten til senere,» lo jeg og dultet forsiktig i han. «Har rommet for meg selv, tenkte at vi bare kunne slappe av og se en film. Kanskje spise litt pizza?» Han trakk på skuldrene for å poengtere at det var samme for han hva vi spiste. Jeg så forvirrende på han. Hvorfor møtte jeg han her og ikke på rommet? Da hadde jeg ikke behøvd å gått ned de trappene... Det så ut som om han skjønte hva jeg tenkte. «Jeg ville la deg være litt nysgjerrig,» sa han lavt og tok hånden sin bak på ryggen min, og enda litt ned. Jeg skvatt til av bevegelsen og så overrasket på han. Han så på meg med et sorry-klarte-ikke-å-dy-meg-blikk. Jeg lo svakt og vi gikk opp til hotellrommet til han og guttene.


Vi satte oss ned i sofaen. Jeg først og Liam etter han hadde satt på en film. «Hvilken film?» spurte jeg og lente meg mot han og kjente den deilige varmen som han alltid hadde og den positive utstrålingen han hadde. «Jeg aner ikke,» svarte Liam og lente seg tilbake og la armen rundt meg. Det lå en pizza på bordet, lurer på hvor den kom fra.
Filmen var egentlig veldig, veldig kjedelig. Jeg skjønte ikke handlingen og ble sittende lent inntil Liam. «Sover du?» hvisket han plutselig. Jeg ristet forsiktig på hodet uten å åpne øynene. Plutselig kjente jeg et par lepper plassert på leppene mine. Jeg trakk meg enda nærmere han. Denne gangen var det Liam som trakk meg over seg.


Jeg holdt han bak nakken og nedover brystet. Jeg kjente at det hevet og senket seg i takt med pusten hans. Liam holdt den ene hånden på rumpen min og den andre midt på ryggen. Han masserte meg med små bevegelser og kysset meg på halsen, for å så bygge seg videre oppover og til slutt nå leppene. Det kilte da han traff helt øverst på halsen og jeg kniste og trakk skuldrene sammen. Liam så interessert på meg. «Kilen?» Jeg nikket og kniste igjen. Han så på meg og tok hånden han hadde på ryggen min og kilte meg i halsgropen. Jeg kniste igjen, det prikket. «Slutt!» lo jeg. Liam lo med meg og fortsatte meg å kile meg.


 

Jeg hørte noen skritt og en dør som ble slått opp. Både jeg og Liam skvatt da vi fikk se Harry og Niall i åpningen. De stirret sjokkerte på oss. «Avbrøt vi noe?» stammet Niall fram. Jeg trakk meg fra Liam og så ned. Det brente i hele ansiktet og jeg ville aller helst synke ned i jorden. Jeg så i sideblikket at Liam glodde olmt på de. Harry så på meg med et blikk som var umulig å tyde. Dette var mildt sagt en klein situasjon... 

 

Dette er ikke for å klage, tvert imot! Det har vært lite av kommentarer i det siste og det får meg til å miste motivasjonen til å skrive. Er det fordi dere ikke liker historien, skriver jeg dårlig eller er det fordi dere ikke gidder? :/ Og til dere som tar dere tiden til å kommentere, tusen takk! ♥ Det betyr utrolig mye og jeg setter pris på hver eneste en av de. 


20.02.2014 | 12:38 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 63

Niall satte på tv'en. Det gikk visst en fotballkamp der favorittlaget han spilte. Selv om jeg hatet fotball kunne jeg ikke si nei, så jeg spilte med og latet som jeg var en ivrig fotballsupporter. Dagen var egentlig ganske vellykket. Det var godt å ha en god venn man kunne henge med.  


Det var sent. De andre hadde ikke kommet enda. Det kom svake grynt fra der Niall satt, jeg mener lå. Hodet hans holdt på å falle ned på gulvet og det rant sikkel fra munnviken. Tv'en sto fortsatt på, men det viste bare et kjedelig intervju med en pensjonert fotballstjerne. Niall var søt der han lå, jeg smilte svakt og reiste meg. Jeg fant fram et fleecepledd og dro det over han, da slapp han iallfall å fryse. Jeg strøk han over håret. «God natt,» hvisket jeg før jeg listet meg ut av rommet og inn på mitt eget.


Jeg kledde av meg og hoppet bokstavelig inn i pysjen før jeg subbet inn på badet og fjernet sminken, pusset tennene og gikk en rask tur på do. Jeg krabbet opp i den digre dobbeltsengen som jeg hadde for meg selv og trakk dynen godt rundt meg. Jeg var trøtt, jeg ville sove. Jeg gjespet lavt og lukket øynene. Det eneste jeg så var mørket, det eneste jeg følte var mørket. Mørket omringet meg og tok meg i dets makt, som var et annet ord for søvn.


Trærne var høye og omringet alt som kunne kalles lys. Jeg var alene, alene, alene. Føttene min sprang av seg selv. Jeg visste ikke hvor jeg skulle, jeg visste ikke hvor jeg var, jeg visste ikke noen ting. Hjertet banken febrilsk mot ribbeina og for hvert skritt jeg tok, jo vondere og tyngre ble kroppen. Ulver ulte i det fjerne, hva var det som foregikk? Jeg så meg tilbake, men øynene mine oppfattet ikke annet enn en eneste farge, svart. «Leeeeena,» hvisket vinden i øret mitt og en sterk pipelyd gikk inn i hodet mitt. Jeg holdt for ørene og knep øynene sammen. «Hvem er du og hva vil du?» Stemmen min var ustø og hendene skalv. Jeg visste ikke om jeg fortsatt løp eller om jeg sto stille. Jeg falt sammen og landet mykt på den fuktige mosen. Jeg trodde iallfall at det var mose. Jeg grep tak i bakken og holdt meg fast samtidig som jeg trakk knærne opp til haken. Det gikk en ising gjennom hele kroppen. «Hva vil du?» skalv jeg og knep øynene hardt igjen, for å hindre tårene å strømme ned kinnene mine. «Deeeet får du finne ut seeeelv,» stemmen gjorde trykk på e'ene. «La meg være!» ropte jeg. Jeg ville ikke dette, jeg ville sove. Jeg ville leve det gode liv. «Leeena...» Jeg åpnet øynene og skimtet et ansikt i mørket. Ansiktet hadde et øye i pannen, en liten smal munn som var formet som et triumferende smil. Ansiktet var smalt og blekt, det var nok derfor jeg fikk øye på det i mørket. «Brenn deg selv,» skrek jeg i ansiktet. «Hvem er du?» Jeg følte meg fortsatt livredd, men jeg var reddere for å vise det. En hånd grep tak i foten min og jeg skvatt til. Et lite hyl unnslapp og jeg la en hånd over munnen min. Grepet ble strammere rundt ankelen min. «Slipp!» ropte jeg av alle krefter og prøvde å sparke av meg hånden, men for hvert spark jo hardere ble grepet. Jeg kjente etterhvert at jeg ble dratt bakover over mosen. Jeg prøvde å holde meg fast, men det eneste det resulterte i var kloremerker i mosen. «Leeena.» Stemmen ville ikke slutte. Den var mørk, tydelig, men samtidig svak. Jeg kjente ikke føttene røre bakken lenger og det kilte i magen. Det tok litt tid før jeg kjente hva som skjedde. Jeg falt, jeg falt! Jeg hylte og prøve å gripe fast i noe. «Lena,våkne!» Denne gangen var stemmen myk og snill, en kjent stemme.


 

Jeg åpnet øynene og så rett inn i ansiktet til Liam. Jeg pustet tungt og merket at dynen var gjennomvåt av svette. Luften var klam og det var vanskelig å puste. «Shhh.» Liam strøk en hånd på kinnet mitt for å berolige meg. Sånn man gjør på barn. «Det var bare et mareritt,» hvisket han. Jeg gråt. «Det går bra,» hvisket han og satte seg ned ved siden av meg. «Jeg er redd,» hvisket jeg og hulket. Liam reiste seg og åpnet vinduet. Det var godt å få puste inn frisk luft igjen. «Ikke forlat meg,» gråt jeg og svelget en klump i halsen, Drømmen hadde kjentes så ekte ut, så virkelig... Han ristet svakt på hodet. «Jeg blir hos deg, legg deg og sov igjen du.» Jeg snudde dynen, for å få den kalde siden og lukket forsiktig øynene. Kroppen skalv fremdeles og det tok ikke lang tid før jeg kjente noen sterke, trygge armer som holdt rundt meg. «Jeg elsker deg,» hvisket han i øret mitt og jeg smilte meg selv i søvn.

.


18.02.2014 | 17:30 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 62

Han strøk meg nedover låret og hele kroppen spente seg under de kjærlige bevegelsene. Jeg kysset han nedover halsen og lot hodet hvile i halsgropen hans. Kjærligheten var ikke perfekt, den var ekte.


Jeg hadde fått et hotellrom helt for meg selv, resten av gutta delte. Det kunne nok bli litt ensomt, men det fikk gå. «Hva er planene for idag?» spurte jeg Liam og lot føttene dingle ned fra sengekanten mens jeg så på han. «Jeg, Harry og Louis skal bli intervjuet av et italiensk talkshow, Zayn skal møte Perrie,» svarte han med et lite falskt smil. Jeg sukket og så skuffet på han. «Jeg beklager, men jeg må sette karrieren først. Jeg vil ikke skuffe fansen, uten dem ville jeg ikke vært noe.» Han satte seg ned på huk og tok hånden min. «Det er ikke sant, du ville vært noe for meg.» Jeg tok hånden hans og så ned på den. Han lo kort og reiste seg. «Men jeg må stikke, vi ses senere, babe.» Han vinket, smilte og forsvant ut døren. Vel, dagen var fortsatt ung. Jeg kunne jo spørre om Niall ville finne på noe, han var vel ledig? Jeg bestemte meg for å sjekke om han var på hotellrommet, det var jo lov å håpe. Jeg reiste meg opp fra sengen og gikk ut av rommet. Jeg lukket døren forsiktig etter meg og banket på nabodøren. Det tok noen sekunder før man tydelig kunne høre skritt som gikk imot døren. Døren ble åpnet og Niall kom til syne. Ansiktet hans lyste opp og de hvite tennene glitret mot meg. «Hei Lena!» Han var kledd i en mørkegrå genser og en grå romslig joggebukse. Det så ut som han hadde planlagt og slappe av hele dagen. Håret sto rett til vers, akkurat slik jeg likte det best på han.

«Jeg forstyrrer vel ikke?» spurte jeg nølende. Han ristet raskt på hodet og smilte skjevt. «Neida, selvfølgelig ikke. Bare kom inn!» Han trakk seg tilbake slik at det skulle være plass for meg til å gå forbi og gestikulerte mot stuen. «Slå deg ned, føl deg som hjemme.» Jeg så meg rundt, rommet var helt likt som mitt hotellrom bortsett fra at det var speilvendt og større. «Takk.» Jeg satte meg ned i den beige, myke sofaen. Den ga etter og det føltes nesten ut som jeg satt på gulvet, iallfall veldig nærme bakken. «Sitter du godt?» Han nikket mot meg. «Jada.» «Sulten?» Jeg ristet på hodet, «jeg klarer meg.» Han trakk på skuldrene og dumpet ned i sofaen ved siden av meg. Jeg så at han sank nedover samtidig som jeg steg oppover. Komisk, egentlig. «Jeg ødela ikke noen planer, nei?» spurte jeg og så engstelig på han. Var det noe jeg ikke ville, så var det å være til bry. Han så forundret på meg. «Hvis du tar det å være hjemme og kjede seg som en plan, så ødela du det.» Jeg lo og smilte. «Det var jammen meg fint da.» Han nikket og det ble en pinlig stillhet. Jeg vred usikkert på meg og så ned på det beige teppet som lå under føttene mine. «Så, hvordan går det med deg og Liam?» Jeg så litt forsiktig på han og var overrasket over spørsmålet. «Bra... Hvordan det?» Han trakk uskyldig på skuldrene, «bare lurte.» «Hvordan går det med kjærlighetslivet ditt da? Noen i kikkerten?» Han rødmet av spørsmålet og så ned. «Vel, jeg er da fortsatt singel.» Jeg skulte irritert på han. «Du svarte bare på et av spørsmålene.» Han sukket, og smilte til meg. «Du assa... Ja, jeg har noen i kikkerten...» Jeg lyste opp og snudde kroppen mot han. «Jasså, hvem da? Fortell!» Jeg så interessert på han og kunne ikke vente med å blande meg enda mer inn i kjærlighetslivet hans. «Jeg vil ikke røpe hvem det er,» lo han. «Men jeg kan si at jeg aldri har møtt noen som henne, jeg blir glad i å være i nærheten av henne. Selv om det er så alt for sjeldent...» sukket han og fikk et drømmende utrykk i ansiktet. Øynene var fjerne og jeg kunne speile meg i dem. Jeg smilte svakt og strakte ut armene for å gi han en klem. «Jeg er sikker på at hun kommer til å finne ut hvilken herlig person du er,» hvisket jeg. Han sukket. «Jeg håper da det.»


 

Niall satte på tv'en. Det gikk visst en fotballkamp der favorittlaget han spilte. Selv om jeg hatet fotball kunne jeg ikke si nei, så jeg spilte med og latet som jeg var en ivrig fotballsupporter. Dagen var egentlig ganske vellykket. Det var godt å ha en god venn man kunne henge med. 


16.02.2014 | 12:08 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 61

«Det skal bli godt med mat,» sa Louis og kastet seg bokstavelig talt over pizzaen. Lite visste jeg at dette skulle bli tidenes kleineste måltid.  


Pizzaen var helt grei, ikke den beste jeg hadde smakt. Stemningen lettet etterhvert og samtalene gikk mye lettere. Vi lo og koste oss alle sammen. «Jeg elsker pizza,» sa Niall plutselig med munnen full av mat. Jeg lo og tok en slurk av brusen min. Jeg hadde snart drukket opp hele «Tørst?» spurte Harry. «Egentlig ikke,» svarte jeg og smilte, «men det var godt.» «Det er vel ikke lenge til du forlater bordet,» sa Louis og så uskyldig på meg. «Hva mener du?» «Det er ikke lenge til det kommer ut igjen.» «Åh.» Niall lo så mye at at han spyttet ut pizzabiter. Jeg følte meg dum, og prøvde å late som det ikke brydde meg, men inne i meg var jeg en smule forlegen. «Da kan du vel ta testen med det samme,» svarte Harry og smilte svakt til meg og så på meg med ertende øyne. Nok en gang skjønte jeg ikke hva det mente. «Hæ?» Louis sprutet ut i latter, det så ut som han ikke fikk puste. Han holdt seg for magen og bøyde hodet framover og prøvde å stoppe latterhikstene. Selv Zayn flirte litt. Liam kniste lavt. Han var rød i kinnene, var han flau? Harry sukket, «graviditetstest selvfølgelig. Passer bra etter du ha drukket mye.» Jeg så irritert på han og himlet med øynene. «Haha, veldig morsomt,» mumlet jeg og så ned pizzabiten mim. Plutselig var jeg ikke sulten mer. Jeg så sikkert ut som en fullmoden tomat! «De tuller bare med deg,» hvisket Liam til meg og strøk hånden min. Jeg nikket, «vet det.»


«Skal vi gå en tur, bare vi to?» hvisket han tilbake og så forventningfullt på meg. Jeg følte meg som den eneste jenta i verden, han hadde iallfall bare øyne for meg. «Selvfølgelig,» hvisket jeg tilbake. Liam kremtet og fikk oppmerksomheten fra resten av gutta. «Jeg og Lena er forsynt, så går det greit om vi stikker ut en tur?» «Da tror jeg du kommer til å få bruk for den testen,» lo Louis og Niall lo med. Jeg stirret surt på de, så de stoppet opp. «Tar det som et ja, goodbye!» svarte Liam og reiste seg opp. Han trakk ut stolen for meg og jeg reiste meg. «Det var en... hyggelig kveld, ser dere siden,» sa jeg og vinket.


Det var kjølig og det nærmet seg kveld her i Italia. «Du vet at Roma er kjærlighetens by ja?» spurte Liam. Jeg nikket, «har vel hørt det.» Jeg følte meg trygg av at han holdt meg i hånden. Gatene var tomme av folk. Det eneste vi kunne skimte var gatelysene som lyste opp gatene. Luften blåste håret vekk fra ansiktet mitt, men det ble kjøligere. Hårene på armene reiste seg og jeg dro jakken tettere omkring meg. «Fryser du?» spurte Liam forundret. Jeg ristet på hodet. «Nei, er bare litt kjølig,» forsikret jeg han om. Vi stoppet opp og satte oss på en liten trebenk som sto i utkanten av fortauet under et tre.. Grenene hang så langt ned at vi måtte bøye oss ned da vi gikk mot benken. Benken var kald og hard, ikke akkurat det beste alternativet. Liam gjorde en grimase da han satte seg ned. Jeg lente hodet mitt på skulderen hans. «Jeg savnet seg sånn,» sukket jeg og holdt et godt tak rundt armen hans. Damn, de musklene. «Og jeg deg,» svarte han og trakk meg nærmere seg. Jeg satte opp føttene min på andre siden og sukket. Det var ikke bare å være sammen med verdens hotteste gutt. Jeg la en arm rundt nakken hans og dro ansiktet hans mot meg. De brune øyne smilte mot meg. Jeg kjente pusten hans mot ansiktet mitt, den var varm og velduftende. Det gikk et elektrisk sjokk gjennom meg idet jeg kjente smaken av leppene hans. De danset i takt og jeg dro hånden gjennom håret hans. Kroppen ble varmere og jeg kjente ikke et snev av kulde. Han la armen sin bak ryggen min. Jeg dro han over meg og snart så lå vi begge to på benken og klinte lidenskapelig. Han strøk meg nedover låret og hele kroppen spente seg under de kjærlige bevegelsene. Jeg kysset han nedover halsen og lot hodet hvile i halsgropen hans. Kjærligheten var ikke perfekt, den var ekte.

 

Jeg har ikke så mange ideer over hva som skal skje, så jeg lurte på det var noen forslag fra dere? :) Skriv de i kommentarfeltet!


14.02.2014 | 17:45 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 60

«Jeg gjør det dere vil,» smilte jeg sukkersøtt og varierte med å se på Liam, Harry, Louis, Niall og Zayn. Niall skøyt inn, «da spiser vi!» Alle brøt ut i latter. «Ja, da blir det vel det,» lo jeg og fulgte etter de andre. Hvor vi skulle visste jeg lite om, men hva brydde det meg? Jeg var endelig med Liam igjen.

 

Vi satte oss alle rundt et bord. «Hva skal vi bestille?» mumlet Zayn og så ut som han kjedet seg. Niall var helt oppslukt av menyen, «se på alt dette da!» Han gispet og holdt menyen foran ansiktet til Louis. Han rygget vekk og mumlet noe irritert til Niall som sukket. «Skal vi ikke bare ta et par pizza?» foreslo Liam med et lite sukk siden stemningen var på bånn. Jeg nikket, «jeg har veldig lyst på pizza.» Niall la ned menyen sin og smilte til meg, «da blir det pizza.» Han lo og. Harry knipset på en kelner. Kelneren, som var ei ung, blondine med dyp utringning og drøssevis med sminke kom bort til oss mens hun skriblet noe ned i notatblokken sin. «Hva skal det være?» spurte hun likegyldig og det var tydelig at hun ikke var så begeistret for jobben sin. «Tre pizza, en hawaii, en roma og en taco,» svarte Harry med den hese, grove stemmen sin og kunne ikke ta blikket vekk fra kelneren. Hun så ut til å like oppmerksomheten hun fikk og slengte elegant på håret og smilte søtt. «Drikke?» Harry så på oss, som tegn på at vi skulle svare selv. «Pepsi,» svarte jeg lavt. «Det samme som Lena, Pepsi,» sa Liam og så på kelneren som skrev det ned. Hun så bort på Niall, Zayn og Louis. «Hmm, sprite?» sa Niall nølende og rynket på nesen. Louis sa seg enig. Jenta rettet blikket mot Zayn. «Enn du da?» Han trakk på skuldrene, «jeg tar vann.» Hun nikket og så på Harry igjen med et smil. «Og hva skal denne unge mannen ha?» Harry dro litt på det. «Hmm...» Han så på oss og deretter på jenta. «Overrask meg,» sa han til slutt og blunket lurt til henne. Hun forsvant ut på kjøkkenet, heldigvis. «Så har det skjedd noe nytt?» spurte jeg guttene for å få noe å snakke om. «Nei, ikke som jeg kommer på,» svarte Louis. «Mye jobb, litt konserter. Ikke noe du ikke hadde gjettet på,» la han til og smilte svakt til meg. Jeg gjengjeldte smilet. Samtalen var klein, ingen av oss sa et ord. Jeg så ned på den hvite duken som var lagt på bordet «Er det noe nytt der hjemme da, Lena?» spurte Liam og så på meg. Han tok hånden min og holdt den under bordet. Humøret mitt steg med 50 grader. Jeg smilte tilbake.

«Ferdig med skolen,» lo jeg usikkert. Harry gløttet bort på meg. «Det er jo gode nyheter, grattis!» Jeg smilte, «jo, takk!»
«Fornøyd med karakterene?» Jeg nikket, «Til å være meg så er det jo bra.» Niall lo, «det er jo bra.» Samtalen stilnet igjen, kunne ikke tiden å litt fortere?


 

Kelneren kom tilbake, denne gangen med drikken vår. «To pepsi,» sukket hun. Liam rakte opp den hånden han hadde ledig. «Den skal hit.» Hun satte de ned foran oss. Det var et stort glass, helt ærlig var det digert. Jeg var glad vi fikk med blåe sugerør. Jeg var ikke sikker på om jeg hadde klart å øfte det opp. «To sprite,» fortsatte hun like likegyldig. «Her,» sa Niall og tok imot brusen sin. Det samme gjorde Louis. «Og du skulle ha vann?» Hun så på Zayn og plasserte det foran han før han rakk å svare. «Og et glass av husets beste øl til deg,» smilte hun sukkersøtt og blunket med øynene til Harry. Han tok imot glasset. «Tusen takk,» smilte han. «Kan jeg få spørre om hva du heter?» Hun latet som hun tenkte over det, «ja, det kan du vel. Jeg heter Vanessa. Enn du da?» «Harry.» «Når kommer maten?» avbrutte Niall og Harry glodde olmt på han. Han ødela visst sjansen hans til en date. Det var så vidt jeg klarte å holde inn latteren. Åå, lille Harry fikk ikke godteriet han hadde lyst på. Vanessa så bort på Niall med en irritert mine. «Ja, selvfølgelig,» mumlet hun og forsvant. «Hva var vitsen med det?» sukket Harry irritert. «Jeg var sulten,» var Nialls unnskyldning. Vanessa kom tilbake med tre pizzaer balansert oppover langs armene. Denne gangen sa hun ikke et ord, bare marsjerte til neste bord. «Det skal bli godt med mat,» sa Louis og kastet seg bokstavelig talt over pizzaen. Lite visste jeg at dette skulle bli tidenes kleineste måltid.

 

GOD VINTERFERIE ALLE SAMMEN! Tenk at jeg har skrevet 60 deler for dere, det er helt sykt å tenke på!


12.02.2014 | 17:45 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 59

Jeg kjøpte den og smilte bredt til Perrie. «Fornøyd?» Jeg nikket, «ja, gjett om!» Jeg pustet lettet ut, jeg var glad for å få tankene på noe annet enn Liam. 


To uker senere...

Tiden hadde gått så alt for sakte. Jeg kunne ikke vente med å møte Liam på flyplassen i dag. Flyturen varte ca. 2 og en halv time, noe som ikke var så lenge som jeg trodde. Skolen var avsluttet og jeg hadde sommerferie. Mamma og pappa så stolte ut da jeg gikk opp for å motta vitnemålet mitt, det burde de og. Jeg fikk overraskende gode karakterer. Noen 5'ere, for det meste 4'ere, men det var jo bra til å være meg! Da mamma hørte at jeg skulle reise til Liam reagerte hun først med sinne, men så etter hun hadde roet seg og tenkt over det tok hun til fornuft. Det var tross alt mitt liv ikke hennes, og jeg var jo snart atten... Jeg nådde fram til setet mitt inne i flyet, uheldigvis fikk jeg plassen ytterst. Jeg hadde håpet på innerst, for hvis jeg satt ved vinduet kunne jeg sitte å se ned på jorden imens jeg drømte meg bort. Jaja, jeg klarte meg nok. Jeg trakk på skuldrene for meg selv og festet beltet. Flyet var ikke nærheten av fult, kanskje halvfullt? Heller det enn at flyet var stappet fullt av smågutter som sparket i setet, babyer som skrek etter mat, folk som hørte på all for høy musikk og gamle mennesker som sovnet på skulderen din med masse sikkel. Okei, jeg hadde vel sett på litt for mye film. Jeg lo lavt for meg selv, lukket øynene og prøvde å nye flyturen så godt jeg kunne.


Jeg vet ikke hva det var jeg fikk øye på først. Var det de åpne armene som var rettet mot meg, var det de skjønne øynene hans eller var det at han hadde begynt å få skjegg? Jeg lyste opp da jeg så at det store gliset hans var rettet mot meg. Jeg har savnet deg, sa øynene hans og kom noen skritt nærmere. Jeg stormet inn i armene hans og holdt meg tett inntil han. Jeg snuste inn lukten av han. «Ny parfyme?» spurte jeg forundret. Liam lo og nikket. Den luktet søtt, litt som vanilje eller kanskje jordbær, eller lavendel? «Den lukter godt,» mumlet jeg og lukket øynene. Kjente kroppen hans trykt inntil min. Det var som om det gikk et elektrisk støt imellom oss. «Jeg har savnet deg,» hvisket han i øret mitt og la hendene sine omkring hoften min og beveget ansiktet sitt mot mitt. Han startet med å kysse halsen min, så kinnet og deretter leppene. Det var herlig!
«Skaff dere et rom...» Jeg slapp tak i Liam og snudde meg mot Harry som sto med armene i kors over brystet. Jeg lo svakt. «Ja, hei på deg.» Han smilte svakt mot meg og åpnet armene. «Lenge siden sist, få en klem da!» Jeg nølte litt, men jeg kunne jo ikke stritte imot. Jeg ga han en klem. Han luktet barberingsvann. «Er Niall...?» Lenger kom jeg ikke før jeg kjente et par hender på skuldrene mine. «Gjett hvem?» lo Niall og slapp taket i meg. Jeg snudde meg og fikk se både Louis, Niall og Zayn. «Hei!» smilte jeg bredt og ga alle en kjapp klem og sa at jeg hadde savnet dem, jeg hadde jo det.

 

«Har du noe ønsker om hva du vil gjøre?» spurte Liam og holdt meg bak på ryggen og rundt midjen. Jeg ristet på hodet. «Jeg gjør det dere vil,» smilte jeg sukkersøtt og varierte med å se på Liam, Harry, Louis, Niall og Zayn. Niall skøyt inn, «da spiser vi!» Alle brøt ut i latter. «Ja, da blir det vel det,» lo jeg og fulgte etter de andre. Hvor vi skulle visste jeg lite om, men hva brydde det meg? Jeg var endelig med Liam igjen.


10.02.2014 | 20:10 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 58

«Hva sier du til shopping?»
Jeg smilte til meg selv, «perfekt!» svarte jeg. «Da sier vi det, møtes utenfor nærmeste kjøpesenter om en time?» Jeg nikket til meg selv, «det er en deal.» 


Jeg fikk øye på Perrie utenfor en eller annen matbutikk jeg ikke så navnet på. Det første jeg la merke til var det brede smilet som kom meg i møte og like etter på vinket hun på meg. «Hei Lena!» utbrøt hun og ga meg en god, varm og overveldende klem. «Hei,» lo jeg og trakk meg unna. «Er du klar for shopping?» spurte hun entusiastisk og speidet rundt etter den perfekte butikken. Jeg tok anledningen til å granske henne fra topp til tå. Hun var så perfekt, alle klærne satt som støpt på henne. Hun hadde på seg en kort, lyse blå dongerishorts, en svarte magetopp og over hadde hun en svart jakke med hvite detaljer. Øynene hadde hun fremhevet med maskara, som alltid. Zayn var en heldig gutt. Perrie var helt klart mitt girlcrush!


«Er det noen ønsker?» Perrie snudde seg mot meg igjen og lente den ene armen sin på hoften og sto der i en modell positur. «Egentlig ikke,» innrømmet jeg og trakk på skuldrene, for å poengtere at det var samme for meg. «Da drar vi til hattebutikken,» lo hun og tok meg i hånden. Jeg lo, jeg hadde vel egentlig aldri vært i en hattebutikk før.
Butikken var liten og romslig, men stappet full av hatter i alle fasonger og farger. «Wow,» utbrøt jeg og lot blikket flakket rundt i rommet. De hadde alt fra luer og capser, til franske alpeluer og flosshatter. «Er det ikke fint?» hvinte Perrie og klappet optimistisk med hendene. «Jeg elsker denne butikken.» Jeg nikket og forsto henne godt.


«Ser du noe du liker?» spurte hun og prøvde noe som så ut som en slik hatt som sherlock brukte. Jeg nølte, «hatter er vel egentlig ikke helt min stil.» «Hva er det du sier?» utbrøt hun og stirret rart på meg. «Hatter er noe av det beste som fins.» Jeg fant fram en sjokkrosa caps med to svarte bokstaver, LA. Jeg prøvde den på og lo. I speilet så den alt for stor ut, skjermen foran datt nesten ned i øynene på meg og man kunne snurre capsen rundt og rundt på hodet mitt, uten at den stoppet opp. «Sexy,» sa Perrie og hevet et bryn mot meg. Flau som jeg var tok jeg av capsen og satte den på plass igjen. «Funnet noe du liker?» spurte jeg for å få noe å snakke om. «Denne,» gliste Perrie og tok på en svart hatt som var buet øverst og gikk ut til en liten skjerm rundt kanten. Hatten satt på snei av hodet hennes, men likevel så det så moteriktig ut som det kunne. «Perfekt,» svarte jeg med et svakt smil og ga en tommel opp. «Da tar jeg den,» smilte Perrie og gikk mot kassen for å betale. Jeg fulgte etter med subbende skritt.


«Nå er det din tur til å bestemme butikk,» smilte Perrie og var mer opptatt av den nye hatten sin enn hun var av meg. «Eh...» Jeg så meg rundt og gikk i retning av den første klesbutikken jeg så. «Godt valg,» sa Perrie og fulgte etter meg.
Musikken var øredøvende og klærne sto i høye stativer var formet som elegante skulpturer. «Hva for en butikk er dette?» spurte jeg og gransket klærne. Det var ganske annerledes fra min stil Hodeskaller over alt, ørner med demonøyner, hjerter som gikk i oppløsning og masse, masse blod. Motivene var ikke akkurat det jeg kalte søtt. «Hvorfor valgte du en emo-butikk?» spurte Perrie irritert og holdt fram en singlet som hadde et bilde av en jente med svart, kort hår som hang foran ansiktet. Hun holdt fram håndleddene som var fulle av kutt og i den ene hånden holdt hun en blodig kniv. Under jenta sto det med hvite, sirklete bokstaver «it was my cat.» Jeg grøsset ved tanken og snudde meg vekk. «Jeg visste ikke...» mumlet jeg og stoppet opp da øynene mine fant noe som lignet en genser. Jeg holdt den opp og måpte, «Perrie, se!» Jeg holdt den opp rett foran ansiktet hennes. «Liker du den, så kjøper du den?» var det eneste hun svarte, og med likegyldig tonefall. Jeg ignorerte henne. På genseren var det bildet av en gul, liten kylling med tårevåte øyne som satt på en boks med fritert kylling, under sto det «i love you more than i love myself.» Jeg vet ikke hva det var med den, men jeg elsket den.


 

Jeg kjøpte den og smilte bredt til Perrie. «Fornøyd?» Jeg nikket, «ja, gjett om!» Jeg pustet lettet ut, jeg var glad for å få tankene på noe annet enn Liam. 


08.02.2014 | 14:15 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 57

Liam grep glasset sitt og hevet det mot meg. «Skål, skål for oss,» sa han smilte oppmuntrende. Jeg tok opp glasset mitt med cola og klirret det mot hans, «skål.» Jeg tok et par slurker før jeg senket det igjen. «Skål for mange år sammen.»  


Jeg vet ikke om det var reaksjonen hans eller at jeg virkelig sa det som gjorde meg nervøs. Mange år sammen? Vi hadde jo ingen garanti. Det virker som om Liam tenkte det jeg gjorde, han smilte iallfall beroligende til meg. «Mange, mange år sammen,» svarte han og nikket seg enig med et svakt smil.


«Jeg vil ikke at du skal dra,» sippet jeg og så på han. I dag skulle han reise til resten av gutta. Vi hadde avtalt at jeg skulle komme til dem om to uker, men det kom til å bli de to lengste ukene i livet mitt. «Ikke jeg heller,» sukket han og så på meg. Øynene hans oste av dårlig samvittighet. Han ga meg en siste klem og et kyss. Jeg ville ikke slippe taket i han, men jeg visste at det var det rette. Jeg ville ikke stå i veien for karrieren hans, han levde tross alt ut drømmen sin. Det var ikke mange som fikk den muligheten. Liam snudde seg og gikk mot den svarte taxien som skulle kjøre han til flyplassen. Rett før han nådde den snudde han seg og vinket til meg. Jeg vinket tilbake og pustet tungt. Jeg kom til å savne den gutten.

Da er jeg her igjen, alene. Jeg sukket og satte meg på sengekanten. Hva skulle jeg finne på i disse to ukene uten Liam? Det positive at det ikke kom til å bli flere rykter om meg og Liam? Eller? Kanskje folk trodde at det var slutt mellom oss fordi jeg ikke dro med han. «Skjerp deg, Lena! Kjeftet jeg til meg selv og stønnet høylytt. Mamma visste ikke at jeg og Liam var sammen igjen, heldigvis. Hun kom til å drepe meg hvis hun visste det. Jeg måtte fokusere mer på skolen, det var tross alt bare en uke igjen, så var jeg fri...

 

Jeg savnet Jenny. Jeg hadde ikke snakket med henne på flere uker, men det hun gjorde var utilgivelig, eller var det? Kanskje burde jeg ta opp kontakten med henne, det hadde jo tross alt vært fint å ha en bestevenn... En tanke slo meg, jeg kunne da prøve å få tak i Perrie. Hun var jo så grei, så hvorfor ikke? Jeg skyndte meg å sendte en melding til Liam om hva nummeret var og like etter kom det svar, «ja, det er 87642399. Savner deg allerede, vennen xx.» Jeg smilte da jeg så meldingen, jeg hadde verdens beste kjæreste. Jeg skrev en melding tilbake, «savner deg og xx.» Jeg lagret nummeret til Perrie som en kontakt og ringte henne. Hun tok telefonen etter tre pipelyder. «Hallo?» spurte hun og hørtes veldig skeptisk ut. «Hei, det er Lena,» svarte jeg og lo litt. «Å, Lena! Hei, hvordan går det?» spurte hun og lo selvsikkert. «Bra, litt deppa siden Liam dro idag...»
«Ja, jeg hørte det,» sukket Perrie. «Jeg lurte om du ville finne på noe, jeg tror jeg trenger å få tankene over på noe annet,» svarte jeg. «Ja, det skulle jeg vel klare å få tiden til,» svarte hun nølende. «Hva sier du til shopping?»
Jeg smilte til meg selv, «perfekt!» svarte jeg. «Da sier vi det, møtes utenfor nærmeste kjøpesenter om en time?» Jeg nikket til meg selv, «det er en deal.» 

 

Uff, jeg er utrolig misfornøyd med denne delen og var i tvil om jeg skulle legge den ut, men jaja.... 


07.02.2014 | 14:14 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 56

Leppene våre danset i takt og etterhvert ble tungene med de og. Jeg lot hendene mine gli nedover ryggen hans og trakk han hardt inntil meg. Jeg orket ikke tanken på å miste han enda en gang.


Han trakk seg litt unna og smilte svakt til meg. «Jeg har savnet deg, vennen.» Jeg smilte og la hodet mitt på skulderen hans. «Jeg har savnet deg og...» Han strøk hånden sin varsomt nedover ryggen min med sakte bevegelser. «Jeg har planlagt en date, bare vi to...» hvisket han ømt til meg og sneipet leppene mot øret mitt. Jeg smilte bredt. «Aw.» Han kysset meg på kinnet og tok meg i begge hendene. «Hvis du vil da?» Jeg nikket begeistret. «Klart jeg vil!» Han smilte til meg med blanke øyne. «Ta på deg smykket og en kjole, så drar vi dit.»


Kjolen jeg valgte var svart og besto av to lag, et med blonder og underkjolen.

«Du ser nydelig ut,» hvisket Liam bøyd ned mot meg og tok hånden min. Han leide meg inn i den glamorøse restauranten Gratizala. Jeg hadde aldri vært der før, men hørt mye bra om stedet. En kelner viste oss et bord og Liam trakk ut stolen til meg som en ordentlig gentleman. Jeg smilte takknemlig og satte meg ned. Stolene var myke. Lukten av nystekt mat slo meg og jeg kjente meg enormt sulten. Liam rakte med en meny, den var stor og tykk som en bok og sidene var myke og glatte. Veldig oversiktlig til å ha så mange retter. «Hva vil du ha?» spurte Liam uten å se opp fra menyen sin. «Jeg vet ikke, alt her er så dyrt,» stammet jeg og så nølende opp på han. «Slapp av, jeg betaler,» lo han. Jeg lo med, falskt og gransket menyen, side etter side. «Jeg tror jeg tar nummer 21.» Han så opp på meg, «hummer?» Jeg nikket og lo. «Det hørtes godt ut, jeg tar det samme,» smilte han. «Drikke?» «Cola.» Liam så opp og knipset på en kelner. Kelneren var en ung, velkledd man som hadde langt, glatt hår som var festet i en hestehale. «Hva skal det være?» spurte han med en overdreven britisk aksent. «To hummer, et glass cola og et glass av deres beste rødvin,» svarte Liam med et smil. Kelneren nikket og så på meg. «Skal fruen ha et glass vin til maten?» Jeg ristet på hodet og presset fram et smil, «nei, ellers takk.» Kelneren skriblet noe ned på den lille notatblokken sin og forsvant på 1, 2, 3.


 

«Hvordan skal vi gjøre det?» spurte jeg Liam og pirket i maten. Han så opp på meg med munnen full av maten, forundret og nølende. «Turneen,» hvisket jeg og tok en slurk av colaen. Jeg hadde grudd meg til å bringe dette temaet opp på banen, men siden han ikke gjorde det, så måtte jeg det. «Å,» sukket han og satte seg opp. «Det var det ja...» Han hørtes skuffet ut, akkurat som om han trodde at jeg ville glemme det. «Jeg får ikke lov til å ha deg med, tro meg... Jeg har maset og maset, men de gir ikke etter,» svarte han og grep hånden min. «Jeg klarer meg ikke uten deg i fire måneder,» sukket jeg og lot han stryke hånden min. «Du kan jo komme på besøk, noen uker av ganger. Jeg betaler selvfølgelig for reisen.» «Og vi kan vel skype?» spurte jeg nølende og så på han med et håpefullt blikk. «Selvfølgelig,» gliste han. «Og jeg ringer deg så ofte som jeg kan.» Jeg smilte, men det var en ting som plagde meg. «Hva skjedde? Dro ikke du med flyet?» spurte jeg lavt og så ned på hendene våre som nærmest var knyttet sammen. Han bøyde seg ned og kysset hånden min. «Jeg droppet det, jeg drar imorgen istedet.» Jeg så skamfullt på han og trakk til meg hånden. «Du trengte ikke å gjøre det for meg...» sukke jeg og tok en ny bit av hummeren. Liam lo og lente seg tilbake. «Ikke det, du var jo rasende på meg.» Jeg trakk på skuldrene og lo kort. «Okei, kanskje du trengte det da...» Han lo med meg. Liam grep glasset sitt og hevet det mot meg. «Skål, skål for oss,» sa han smilte oppmuntrende. Jeg tok opp glasset mitt med cola og klirret det mot hans, «skål.» Jeg tok et par slurker før jeg senket det igjen. «Skål for mange år sammen.» 


Skulle egentlig poste denne delen igår, men nettet var så ustabilt at jeg ikke greide det... :/ Men bedre sent enn aldri


04.02.2014 | 20:46 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 55

Jeg sukket idet jeg hørte ringeklokken som kimet. Jeg orket ikke å reise meg, men siden jeg var den eneste som var i huset, så ble jeg nødt. Jeg karret meg opp og støttet meg til hyllen for å gjenvinne balansen. Jeg spaserte bort til ytterdøren og åpnet den. «Hei!» sa stemmen utenfor, og jeg så nølende på personen. «Hva gjør du her?»


Jeg så måpende på Liam som sto utenfor døren min kledd i en helsvart dress som sto i stil med den svarte sløyfen. De brune øynene hans glitret og alt med han var helt perfekt. Liam så på meg uten å si et ord. Blikket hans sa mer enn tusen ord. Han børstet vekk litt rusk fra dressen og gikk ned på knær. «Liam, hva er det du..?» begynte jeg, men gråten kvelte stemmen min og jeg snufset lavt. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, jeg visste ingenting. «Lena...» begynte han lavt. Stemmen hans var ugjenkjennelig. Den var lav, hes og det var så vidt jeg hørte hva han sa. Jeg nikket imens jeg blunket vekk tårene. En bris blåste i håret hans og han så ut som en av det hote modellene som de fleste jenter siklet etter. Liam tok fram en boks som han hadde bak ryggen. Den var marineblå og hadde en stor, hvit silkesløyfe festet på det ene hjørnet. Låsen glitret i sollyset og så nesten ut som ekte gull, kanskje det var det? «Jeg beklager for at jeg har vært en dust, jeg beklager for at jeg løy til deg.» Liam så på meg med store øyne, blanke av tårer. Han holdt esken lenger opp mot meg. «Jeg vet at jeg ikke kan kjøpe din kjærlighet for penger...» Han trakk pusten og så ned, pustet ut. «Lena...» Han så opp på meg igjen og fiklet med låsen. «Faen ta den jævla låsen,» mumlet han lavt, men høyt nok til at jeg oppfattet det. «Trenger du hjelp?» spurte jeg nølende og strakk ut en hånd for å hjelpe han. Liam ristet fort på hodet, «nei, jeg klarer det selv.» svarte han og smilte svakt til meg. «Jeg ser det,» sa jeg ironisk til meg selv med et sukk. Liam hadde tungen rett i munnen og gjorde en elegant bevegelse. Esken gikk opp med et knepp. «Å, herregud!» utbrøt jeg og tok hendene for ansiktet. Det kunne ikke være mulig.

«Hva syns du?» hvisket Liam nervøst og tørket forsiktig vekk noen tårer. Smykket var aldeles nydelig. Seks rader med diamanter som gikk rundt hele veien og en stor en som hang lengre ned og skilte seg ut fra de andre. Jeg ristet oppgitt på hodet og tok et skritt nærmere han. «Liam, det er...» Jeg klarte ikke ut å få de siste ordene, de satte seg fast i halsen sammen med gråten. Jeg ville gjenoppleve dette øyeblikket tusenvis av ganger. Lukten av svidd pizza fra nabohuset, vinden som blåste lett i håret, fuglene som kvitrer fredfullt høyt oppe i trærne og følelsene av å høre til hos noen. Et perfekt øyeblikk.


«Liker du det?» spurte Liam igjen, jeg hadde helt glemt spørsmålet hans. Jeg nikket og tok i mot esken. «Det er nydelig,» hvisket jeg og tok det opp fra esken. Lot diamantene gli rundt i håndflaten og høre den svake klingelyden av alle diamantene som klirret mot hverandre. «Det må ha kostet en formue,» gispet jeg og så på Liam. Han smilte skjevt. «Jeg måtte betale en dyrere pris hvis jeg skulle ha mistet deg.» Ordene var de jeg hadde lengtet så lenge etter å høre. Jeg la smykket oppi esken igjen og la den forsiktig på trappen. Jeg tok et par skritt nærmere han og kjente pusten hans slå imot meg som en varm sommerbris på varme sommerdager, noe alle liker. «Kan du tilgi meg?» hvisket han ømt mot øret mitt. Det kilte. Jeg så lenge på han før jeg svarte. «Ja, det kan jeg. Hvis du lover å aldri lyve for meg igjen,» svarte jeg og gliste. Liams øyne ble store og forventningfulle. Hele ansiktet hans lyste opp i et stort smil og et stort håp. «Mener du det?» spurte han. Jeg nikket. Liam trakk mot mot hans og løftet meg opp. Jeg hylte av latter og la armene rundt nakken på han og en fot på hver sin side av hoftene. Dette hadde jeg ventet så lenge på. Jeg presset leppene mine mot hans og kjente smaken av Liam. Leppene våre danset i takt og etterhvert ble tungene med de og. Jeg lot hendene mine gli nedover ryggen hans og trakk han hardt inntil meg. Jeg orket ikke tanken på å miste han enda en gang.

 

Hva syns dere? :)


02.02.2014 | 21:13 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 54

Etter det forfriskende badet hadde jeg blitt trøtt, så jeg gikk til sengs med alle de blandende følelsene mine. De sårete følelsene, lengselen, savnet, og håpet.


Jeg sto opp og så ut av vinduet. Solen lyste opp landskapet og duggdråpene på bladene badet i solstrålene. Det var et vakkert syn, men ikke vakkert nok for meg. Det skulle mer enn fin natur, for å få meg i godt humør. Jeg tok opp mobilen, ingen meldinger, ingen anrop. Han hadde ikke engang prøvd å fått tak i meg. Jeg hadde rett, det var bare løgn alt sammen. I akkurat dette øyeblikk satt han sikkert på en bar med blonde, blåøyde, lettkledde jenter hengende over seg. Jeg grøsset ved tanken. «Det bryr ikke meg,» forsikret jeg meg selv og smilte til speilbildet mitt. Smilet så falskt ut, øynene var røde og hovne, håret bustete og holdningen min kunne sammenlignes med en potetsekk. Ja, alt var på topp i dag! Alt var helt fint! Jeg dumpet ned i sengen med et sukk. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Hva skulle gjøre? Jeg hadde ikke en bestevenn, jeg hadde ikke en kjæreste. Da jeg tenkte over det, så hadde jeg ingen venner heller. Med mindre man telte med Niall, jeg likte Niall, men det hadde vært umulig å møte han nå. Han var jo... en plass jeg ikke visste navnet på, eller kanskje jeg ikke fikk vite det fordi Liam var redd for at jeg skulle dra etter han? Den drittsekken. «Hvorfor har jeg alltid så uflaks i kjærlighetslivet?» mumlet jeg til meg selv. «Lena, spis frokost nå!» ropte pappa fra etasjen under. Jeg tok en ny titt i speilet, flott jeg så helt jævlig ut.

Jeg dro ned til stuen og rett inn på kjøkkenet. Jeg åpnet kjøleskapet og gransket matvarene, en etter en. Det var ingenting som fristet. Melken gjorde meg kvalm, osten gjorde meg kvalm, skinken gjorde meg kvalm, juicen gjorde meg... Slik kunne jeg holde på i en evighet. Valget falt tilslutt på frokostblanding. Enkelt, men godt. Jeg hentet ned en skål fra skapet imens jeg plystret en sang jeg hadde på hjernen. Jeg åpnet kjøleskapet igjen og tok ut melken. Jeg fylte skålen halvfull av blandingen, og resten av halve skålen ble fult opp med melk. Jeg raslet i skuffen til jeg fant en skje, da var det bare å begynne å spise. «Vær så god, maten er klar,» hvisket jeg lavt til meg selv og satte meg ned på den svarte, harde stolen. Jeg rørte rundt i melken og alle sirklene dro etter. Jeg førte skjeen mot munnen og tok et tygg. Det smakte verre enn sist gang jeg spiste det. Jeg sukket og tok et par skjeer til. Livet var herlig...


 

«Jeg går og kjøper avisen!» Pappa tittet inn og jeg snudde meg vekk. «Går alt bra med deg, vennen?» Han så bekymret på meg og rettet seg opp. Jeg kremtet. «Ja, alt er bra,» løy jeg og presset fram et smil. Han sukket. «Dere jenter er umulige...» mumlet han og gikk ut for å kjøpe avisen. Jeg hørte at døren ble slengt igjen og jeg reiste meg opp for å tømme ut frokostblandingen. Jeg orket ikke mer. Vannet skylte ut alle restene og skålen satte jeg inn i oppvaskmaskinen. Jeg sluntret bort til stuen og slengte meg ned i den grå, myke sofaen. Jeg la føttene over fotlenet og armene under nakken for støtte. «And all your little things...» sang jeg ut av det blå og stoppet opp. Var det en One Direction sang? «Slutt!» ba jeg og tok meg til pannen og begravde ansiktet i håndflatene. Det var som om de fulgte etter meg. Diiiing doong! Jeg sukket idet jeg hørte ringeklokken som kimet. Jeg orket ikke å reise meg, men siden jeg var den eneste som var i huset, så ble jeg nødt. Jeg karret meg opp og støttet meg til hyllen for å gjenvinne balansen. Jeg spaserte bort til ytterdøren og åpnet den. «Hei!» sa stemmen utenfor, og jeg så nølende på personen. «Hva gjør du her?»

 

Hvem tror dere at det er?


31.01.2014 | 17:27 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 53

«Jeg har blitt såret alt for mange ganger, jeg orker ikke enda en gang.» Hun snudde ryggen til meg og jeg ble se på at hun gikk gjennom folkemengden og ble borte. «Gate 7 stenger om et minutt.»  


Lena's P.O.V


Jeg vendte han ryggen og gikk imot strømmen, altså folkemengden. Jeg prøvde så godt jeg kunne å skjule hvor såret jeg var, så jeg gikk med rak rygg. Han satt sikkert på flyet på vei til... Hvor enn de skulle, han hadde ikke fortalt meg det engang. Den drittsekken. Jeg ristet på hodet. Jeg visste med meg selv at Liam var langt fra en drittsekk. «Hva skal jeg finne på i disse fire månedene?» mumlet jeg til meg. Jeg så nedover meg selv. Den blomstrete toppen som ikke dekket hele magen engang og de mørke dongeribuksene mine. Jeg elsket de to plaggene kombinert, men akkurat nå hatet jeg de. Jeg kom til å ha vonde minner med de så lenge jeg hadde en hukommelse.

Jeg gikk inn døren og tråkket av meg skoene. Jeg håpet at det ikke var mulighet å se at jeg hadde grått. Jeg orket ikke å svare på noen følelsesladde spørsmål. Det kom små pipelyder fra stuen som skar i ørene. Jeg ristet forsiktig på skuldrene av frysningene jeg fikk. Olivia hadde fått en badeand som hun elsket, men den lagde verdens ekleste lyd. Jeg tok noen skritt inn i stuen. «Hei,» smilte jeg og hadde blikket festet på lille Olivia som satt midt på gulvet, bak et tårn av lego. «Ena!» gliste hun og vinket med den ledige hånden, med den andre klemte hun på anden. Jeg ristet på hodet, sukket og smilte på samme tid. «Hvor er mamma?» spurte jeg og kastet et blikk rundt om i stuen. Olivia pekte på kjøkkenet og så forventningsfullt på meg. Jeg lo svakt og gikk opp på rommet mitt. Det var det eneste rommet i hele huset jeg kunne få være i fred på. Bortsett fra badet, når jeg først kom på den tanken... Det hadde vært deilig med et beroligende bad. Jeg gjespet og blunket en del ganger før jeg satte meg ned på sengekanten. Var det offisielt slutt? Jeg elsket han jo, eller gjorde jeg? Det var like før jeg klasket til meg selv. Jeg skulle ikke tilgi han så lett. Jeg ville jo tross alt ha en kjæreste jeg kunne stole på, ikke en som løy. Jeg tok meg meg et nytt antrekk fra klesskapet mitt og vandret inn på badet. Antrekket jeg valgte var ganske enkelt og behagelig, akkurat det jeg trengte.

Jeg tappet i varmt vann i badekaret og øste på med såpe. Jeg kunne aldri få nok av skummet, haha. Det hørtes vel veldig barnslig ut, men det var høydepunktet ved å bade. Jeg kledde av meg og la det skitne tøyet i en blå, slitt kurv. Jeg løftet opp den første foten og førte den ned i det glovarme vannet. Det sved, men idet jeg satte hele kroppen ned forsvant smerten med resten av følelsene. Jeg lot vannet og såpen rense både kropp og sjel. Jeg lukket øynene og lente meg tilbake. Vannet skvulpet forsiktig meg i nakken og skummet ga meg en avslappende følelser. Det manglet bare noen roseblader og en gutt... «Skjerp deg, Lena...» kjeftet jeg på meg selv og åpnet øynene. Det eneste jeg så var hvitt skum og en hvit, flisete vegg. Jeg tok dusjhodet og lot vannet strømme ut. Jeg skylte ut skummet fra håret mitt og slengte på en dæsj med shampoo. Jeg masserte det inn i hodebunnen og skylte det fort ut. Jeg gjentok det samme med balsamen og jeg såpet inn kroppen i samme slengen.


 

Etter det forfriskende badet hadde jeg blitt trøtt, så jeg gikk til sengs med alle de blandende følelsene mine. De sårete følelsene, lengselen, savnet, og håpet.


29.01.2014 | 19:24 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 52

«Liam!» Jeg hørte en stemme i det fjerne rope navnet mitt. Jeg snudde meg brått og så meg rundt. Jeg fikk ikke øye på henne med det første, men så så jeg de tårevåte øynene glitre mot meg. Det brune håret som lå perfekt nedover brystet og de leppene jeg hadde savnet så lenge. «Lena!» ropte jeg uten å tenke meg om. Hva gjorde hun her?  


De andre gutta stoppet opp de og. Jeg ble stående, frosset fast i bakken. «Hvorfor?» spurte hun og stoppet opp en meter unna meg. Alt for langt bort fra meg. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det,» svarte jeg og så ned. «Gate 7 går om 5 minutter,» sa stemmen over oss. «Vi har dårlig tid,» sa Zayn lavt til meg. «Lena, jeg er nesten nødt til å gå,» svarte jeg lavt og så på henne. «Ikke før jeg får en forklaring!» Hun var bestemt i stemmen og øynene hennes var på bristepunktet. «Lena...» begynte jeg og ristet forsiktig på hodet, for å prøve å finne en gyldig forklaring. «Ikke snakk deg bort! Jeg er lei, bare si det rett ut!» Ordene forsvant nesten bort på grunn av all gråten. Hendene hennes skalv og jeg fikk så dårlig samvittighet for å ha løyet for henne. Harry prikket meg forsiktig på skulderen. «Vi går til gaten,» hvisket han og jeg svarte med et kort nikk. Lena la armene kors over brystet. «Jeg stolte på deg.» «Jeg vet,» svarte jeg lavt og så på de svarte joggeskoene mine. Den ene lissen hadde gått opp. «Hvis du visste det, hvorfor?» Hun stønnet og tok et lite skritt nærmere meg. «Jeg har hatt den verste tiden noen gang, fordi du slo opp meg. Men så var det bare på grunn av det jævla turneen din. Jeg burde skjønt det, karrieren kommer foran alt,» glefset hun til meg med kinn våte av tårer. Jeg ble stående å se på henne, lamslått og forferdet. «Gi meg mulighet til å forklare,» mumlet jeg og tok etter hånden hennes. Hun trakk den raskt tilbake og så rart på meg. «Jeg venter.» Jeg trakk pusten og blunket vekk tårene som hadde lagt seg på øynene. Jeg hadde ikke så lang tid igjen. «Jeg ville ikke at du skulle være knyttet til meg. Jeg ville at du skulle ha friheten til å treffe andre folk å gjøre hva du vil i fire måneder uten å tenke på hva som er best for meg. Jeg innså i ettertid at det var galt, jeg burde ha sagt sannheten. Jeg beklager, Lena! Jeg beklager virkelig!» Hun så meg dypt i øynene. De klare blå øynene skinte mot meg som overflaten på en sjø som glitret i lyset fra solen.

 

«Ja, det var galt,» mumlet hun og så til siden. «Veldig galt,» la hun til og sukket. «Kan du tilgi meg?» spurte jeg og tok hånden hennes. Denne gangen trakk hun ikke den tilbake. «Hvorfor spurte du meg ikke om å bli med? Du vet jo at jeg mer enn gjerne vil det,» spurte hun og så opp på meg igjen. «Jeg spurte, men jeg fikk ikke lov til å ha deg med,» svarte jeg og strøk henne ømt på hånden med tommelen. Den var myk, myk og god. «Jeg kunne ha besøkt deg? Liam, det var tonnevis av muligheter som aldri blir brukt fordi du ikke diskuterte det med meg...» Hun var ikke fult så spydig i stemmen lenger, men langt fra det tonefallet hun brukte å snakke til meg i. «Jeg vet det, jeg bare... Var helt fra meg, jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg tok den korteste utveien.» Lena kremtet, «og den dummeste.» Jeg nikket meg enig. «Kanskje du ikke ville ha meg med?» Det kom som et sjokk, så jeg stirret lamslått på henne. «Hva er det du snakker om?» spurte jeg forvirret og så såret på henne. Hvordan kunne hun tro noe sånt? Hun gikk litt fra side til side og hadde blikket festet i bakken. «Hvordan vet jeg at ikke dette også er løgn?» spurte hun uten å se opp. «Du må bare tro meg,» svarte jeg og svelget en klump i halsen. «Jeg vet ikke om jeg klarer,» svarte hun og slapp hånden min imens hun tok et skritt tilbake. «Jeg har blitt såret alt for mange ganger, jeg orker ikke enda en gang.» Hun snudde ryggen til meg og jeg ble se på at hun gikk gjennom folkemengden og ble borte. «Gate 7 stenger om et minutt.» 


27.01.2014 | 19:45 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 51

 «Gate 7 går om ti minutter,» ble sagt over hodene våre. «Der skal vi,» sa Zayn og vi fulgte etter han. Jeg diltet etter de andre. Fire måneder uten Lena, hvordan skulle jeg overleve?


Jeg ristet vekk tanken, jeg måtte ikke ha det som vane å tenke på henne. «Opp med humøret!» Niall la en vennlig arm rundt skulderen min. «Lett for deg å si,» mumlet jeg. Niall sukket og tok ned hånden. «Ikke vær så negativ.» Vi fortsatte ferden gjennom flyplassen, for å nå gaten vår. «Pass.» Ei blond dame med et påklistret smil så på oss med en hånd som hun forventet at vi skulle legge passene i. Jeg rakte henne mitt. «Åh, gud. Er det selveste Liam Payne?» Hun så måpende på meg. Jeg lo kort. «Ja, det stemmer,» svarte jeg og smilte svakt. «Kunne du være så vennlig å skrive en autograf til datteren min? Hun er en stor fan,» fortsatte hun og gestikulerte for å poengtere hvor stor fan hun var. Jeg tok pennen hun rakte meg og skriblet ned en liten hilsen. De andre gutta gjorde det samme. «Snart drar vi,» sukket Harry og så seg tilbake med et tomt blikk. Det var tungt for alle sammen å reise bort fra familien i en så lang periode. Bare små samtaler på skype, telefonen og sånt. Det var det verste med turnelivet. Guttene kikket sørgmodig på meg, jeg kunne ikke noe for hvor mye jeg misslikte den måten de behandlet meg på. Som om jeg var et lite barn som nettopp hadde mistet kjærligheten sin på bakken. Stemmer var overalt, så klart. Vi var tross alt på en flyplass. Stemmer over hodet på meg som strømmet ut gjennom høyttalerne, stemmer som kom fra etasjen under og stemmer som kom fra alle de reisende som omringet meg på alle sider. Jeg stoppet opp, lammet og blek i ansiktet. Louis stoppet opp og så bekymret på meg. «Liam, er alt bra?» Stemmen hans var svak iforhold til alle som omringet hodet mitt og stengte alt annet ute. Noen snakket om hva de skulle ha til middag, noen om plassen de skulle, en kjeftet på konen sin og noen barn gråt. Da gikk det opp fra meg. Livet går videre. Uansett hvor vondt man har det, så går det videre. Keep calm and carry on, var det noe som het.

De andre hadde snudd seg de og. Jeg begynte å komme til meg selv igjen. Det var som om sjelen min hadde forlatt kroppen for noen sekunder. Jeg kunne ikke forklare det. «Er du der?» spurte Zayn nølende med et bekymret ansiktsuttrykk og trippet urolig på stedet. Jeg ristet febrilsk på hodet og samlet meg sammen, blunket noen ganger og så meg rundt. Vi sto midt på en flyplass, i veien for alle de som hadde det travelt. Jeg puttet på et smil og så fra Harry til Zayn. «Jeg er her.» Alle så mistroisk på meg, noe jeg forsto. «Hvis du sier det så...» nølte Harry og så seg rundt, fra side til side. Det var da jeg først merket at Niall sto i utkanten av ringen vi sto i, krøket sammen. Blikket hans flakket rundt om i rommet. Leppen hans skalv og øynene var blanke. Jeg møtte blikket til Louis og nikket mot Niall. Han snudde seg. Jeg gikk med raske steg mot Niall og trakk han inntil meg. «Klaustrofobien?» hvisket jeg lavt. Han nikket skjelvende og pustet tungt ut. Det var ikke lett for Niall å ha klaustrofobi. «Gaten vår går om sju minutter,» hvisket Zayn som hadde kommet ved siden av oss. Jeg nikker bekreftende og så bekymret på Niall. «Går alt greit?» Han nikket sakte, men jeg var ikke så sikker på om han mente det. Jeg holdt han rundt skulderen og fulgte han til gaten vår. Tett etterfulgt av resten av gutta. «Da drar vi,» sukket Louis og så seg tilbake. Fire måneder, fire hele måneder. Jeg så utover flyplassen og vendte ryggen mot de. Jeg skulle gi alt for fansen, jeg skulle gjøre det for Lena. Der gjorde jeg det igjen, tenkte på henne.


 

«Liam!» Jeg hørte en stemme i det fjerne rope navnet mitt. Jeg snudde meg brått og så meg rundt. Jeg fikk ikke øye på henne med det første, men så så jeg de tårevåte øynene glitre mot meg. Det brune håret som lå perfekt nedover brystet og de leppene jeg hadde savnet så lenge. «Lena!» ropte jeg uten å tenke meg om. Hva gjorde hun her? 

 

Jeg har lite motivasjon for å skrive, for tiden. Noen som har noen ideer eller noen ønsker til hva som skal skje videre? 


24.01.2014 | 22:00 | Kategori: 1D Historie - 11

Info om 1D historie 11

Jeg skal reise bort i helgen og får ikke mulighet til å lagt ut noen deler. :/ Mulig det kommer dobbelt opp senere, vi får se!

Snakkes! ♥ 


23.01.2014 | 21:43 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 50

«Jeg tror ikke det gikk så bra, kanskje vi må ordne opp for han?» svarte jeg og nølende på Zayn som nikket. «Niall, Harry, Louis? Kom hit!» ropte han og forsvant ut av døråpningen.


Lena's P.O.V

Tårene hadde gitt seg nå, endelig. Jeg snufset og begravde hodet i puten. Det banket lavt på døren, men jeg var ikke i humør til å snakke med noen. «Lena, kan jeg komme inn?» spurte pappa fra andre siden av døren. «Nei,» svarte jeg surt og la meg under dynen. Det var godt og varmt. Luften ble tatt fra meg og ble omringet av det mørke og klamme. Jeg ville sove, men det var nesten umulig med tanke på hvor mye jeg hadde sovet i det siste. Skrittene til pappa gikk ned trappen og ned i stuen. Han hadde gitt opp på meg. Vel, slik er det å ha ei tenåringsdatter med kjærlighetssorg i huset. Tårene fortsatte å renne nedover kinnene og ned på puten. Den ble fuktig av alle tårene.


Mobilen ringte og jeg tok den opp, det var et privat nummer. Jeg var ikke i humør til å snakke med noen fremmende, så jeg ignorerte den. Ringingen ga seg, men like etterpå var det på'n igjen. «Hold kjeft,» snerret jeg til mobilen, men den ga seg ikke. Jeg tok den opp, 5 ubesvarte anrop. Det var da voldsomt. Jeg snufset, kremtet og trakk pusten dypt inn. Kunne man høre at jeg hadde grått nå? Forhåpentligvis ikke. Mobilen ringte atter en gang og jeg tok den inntil øret etter at jeg trykket på svarknappen. «Hallo?» Jeg kremtet litt til, pokker jeg hørtes jo helt jævlig ut. «Lena?» Stemmen var hes og mørk, jeg visste med en gang hvem det var. «Goodbye,» svarte jeg fort og la på. Ikke til å tale om at jeg skulle snakke med Harry nå. Mobilen ringte nok engang, og igjen og igjen. Etter sju ganger orket jeg ikke mer, jeg ble nødt til å ta den. «Hva er det?» nærmest glefset jeg i mobilen. «Ja, hei på deg,» mumlet Niall. Var det ikke Harry som snakket istad da? Hm, javel, tenkte jeg. «Vi må snakke,» fortsatte han. «Vi har ingenting å snakke som.» «Ikke vær så vanskelig,» tagg Niall. Jeg svarte ikke, bare med et enkelt sukk. «Hva vil du snakke om?» svarte jeg etter en stund, for å bryte den pinlige tausheten. «Liam.» «Nei,» svarte jeg bestemt. «Jeg prøver å glemme han.» «Hvorfor?» spurte Niall og ga seg ikke. «Fordi...» Jeg må nok ha virket temmelig gretten, stakkars Niall. «Fordi hva?» spurte han med en hard tone. «Fordi... Han gjorde det på en måte slutt...» betrodde jeg meg og kjente at tårene steg på. «Men du elsker han?» spurte Niall, men spørsmålet svarte seg allerede selv. Jeg snufset lavt, og håpte på at han ikke hørte det. «Gråter du?» spurte Niall forundret og ble mild i stemmen. «Nei,» svarte jeg kjapt og skjerpet meg. Kanskje litt for fort? «Svar på spørsmålet mitt,» beordret Niall. «Ja.» «Er du sikker?» «Ja?» «Er du..?» Jeg avbrøt han. «Ja, jeg elsker han. Skal du få det inn med teskje?» Niall lo kort. «Hvorfor ringte du egentlig?» spurte jeg svakt. «Liam har ikke vært seg selv siden, ja du vet. Dere må få ordnet opp, før...» Niall stoppet opp og det bli en pinlig taushet. «Før hva da, Niall?» spurte jeg nervøst. Jeg hadde på følelsen at det var noe Liam ikke hadde fortalt meg. «Før turneen.» «Før hva!?» nesten ropte jeg inn i telefonen. Hvorfor hadde han ikke sagt noe?


Liam's P.O.V


 

Det var snart på tide å ta flyet. Vi satt i taxien på vei til flyplassen. Jeg, Harry, Louis, Zayn og Niall. Gutta på tur! Jeg prøvde å muntre meg selv opp, men uten særlig hell. «Opp med humøret,» smilte Louis og dultet meg vennskapelig i skulderen. Jeg prøvde på et smil tilbake, men mest sannsynlig, så det ut som jeg gjorde en grimase, for smilet til Louis bleknet. «Da er vi fremme,» mumlet sjåføren og vi gikk ut alle sammen. Bagasjen var allerede blitt fraktet til dit vi skulle. Det var bare vi som manglet. Vi gikk inn på flyplassen. «Gate 7 går om ti minutter,» ble sagt over hodene våre. «Der skal vi,» sa Zayn og vi fulgte etter han. Jeg diltet etter de andre. Fire måneder uten Lena, hvordan skulle jeg overleve?


21.01.2014 | 18:52 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 49

«Hvor er du, Liam?» sukket jeg til meg selv og lot tårene ta over kontroll slik jeg hadde gjort hver kveld denne perioden.

Liam's P.O.V

«Hvordan går det med deg?» Niall satte seg ned ved siden av meg i sofaen og så bekymret på meg. «Bra,» mumlet jeg og så ned. Den siste måneden hadde vært den verste i livet mitt. Hvorfor hadde jeg vært så dum å gi slipp på henne. Jo, for jeg var for feig til å si sannheten. «Jeg ser det,» svarte Niall ironisk med et sukk. «Liam, jeg og resten av gutta har merket at du er ikke deg selv lenger etter det med Lena.» Jeg orker ikke tanken å å svare, slik hadde de vært den siste uken. Prøvd å snakke til meg 24/7. «Du må snakke med henne,» sa Niall til slutt. Harry kom ut fra kjøkkenet med en kopp te i hånden. Han støttet seg på dørkarmen. «Niall har rett,» sa han. «Ikke du og,» sukket jeg og reiste meg. «Kan dere ikke la meg være i fred?» Jeg satte kursen mot rommet mitt, men Harry holdte meg igjen. «Slipp meg,» hveste jeg surt på han. Harry strammet grepet mot overarmen min. «Du kan ikke bare stikke av sånn, det blir bare verre,» sukket han og så hardt på meg. «Enten så snakker du med Lena eller...» Niall stoppet opp og ga meg et advarende blikk. «Eller hva?» spurte jeg surt. «Eller så gjør vi det,» svarte Harry for Niall. Jeg vekslet blikket mellom de to og vred meg ut av grepet til Harry. «Okei, jeg gjør det,» mumlet jeg og slengte igjen døren på rommet mitt. Jeg hev puten min hardt inn i veggen. En enslig liten fjær fant veien ut og dalte ned mot bakken. Jeg dumpet ned i sengen og sank sammen. Jeg hadde hatt de samme rutinene den siste uken. Spise, gråte, sitte i stuen, gråte, album, gråte, spise... Jeg var mildt sagt, jævlig lei. Tårene flommet på og jeg tok opp mobilen min. Jeg bladde nedover kontaktene mine til jeg fant Lena. Jeg så på bildet av henne. De livlige øynene hennes lyste mot meg, hva hadde jeg gjort? De var helt sikkert ikke like livlige lenger, eller? Kanskje hun hadde funnet en annen? Jeg låste igjen mobilen og kastet ned til andre enden av sengen. Jeg orket ikke å snakke med henne, det kom bare til å gjøre alt verre. Kanskje det jeg kom til å glemme henne i morgen. I morgen var dagen vi dro på turne og ble borte i fire måneder, kanskje jeg fikk tankene på noe annet.


Det banket på døren. «Kom inn,» mumlet jeg og satte meg opp. Jeg skyndte meg å tørke tårene på skjorteermet. Døren ble åpnet og Perrie kom inn. «Hva gjør du her? Zayn er...» Jeg stoppet opp og så uforstående på henne. Hun smilte svakt. «Kan jeg sette meg?» Hun pekte på sengen, og jeg nikket. «Klart det.» Hun satte seg forsiktig ned ved siden av meg og sukket. «Jeg er ikke her for å besøke Zayn, men de andre mente at du hadde godt av at vi snakket sammen.» Jeg så på henne som om hun var et romvesen. «Hvorfor deg?» Hun trakk på skuldrene. «Trolig siden jeg er jente,» lo hun og gjorde et forsøk på å være morsom. Jeg stirret likegyldig på henne. Hun stoppet med å le og så bekymret å meg, slik alle hadde gjort den siste tiden. De behandlet meg som et lite barn. «Du må få det ordnet opp mellom deg og Lena,» sukket hun. Jeg så på henne, «det er ikke noe å gjøre, jeg dummet meg ut. Jeg gjorde en feil.» Jeg så ned igjen og sukket. «Det er for sent.» Perrie ristet fort på hodet. «Det er aldri for sent, Liam. Jenter liker gutter som innrømmer en feil.» «Lena er ikke som alle andre jenter, hun er unik,» svarte jeg grettent. «Liam, ikke vri på det. Har du sendt henne en melding som Niall sa?» Jeg nikket og la til, «hun har ikke svart.» Det var ren løgn, men det så ut som hun trodde på det. Perrie smilte mildt til meg, «Hun gjør det nok snart.» Jeg sukket og lukket øynene. «Jeg vet ikke helt, jeg tror hun ble ganske såret...» Perrie så forståelsesfullt på meg. «Det skjønner jeg egentlig, du burde bare ha fortalt sannheten. Hun ville ha forstått,» svarte Perrie. Jeg reiste meg opp. «Slutt å skyld på meg!» hveste jeg i ansiktet hennes. «Det er ikke så lett som du tror å si den sårende sannheten opp i ansiktet til den man elsker.» Jeg marsjerte ut av rommet uten å snu meg og slengte nok en gang igjen døren.

 

Perrie's P.O.V

 

Jeg så på at Liam marsjerte ut av rommet og slengte døren igjen. Jeg sukket, Zayn hadde rett. Liam var ikke seg selv. Zayn tittet inn og så bekymret på meg. «Hvordan gikk det?» spurte han uten å komme inn. Jeg sukket og trakk på skuldrene. «Jeg tror ikke det gikk så bra, kanskje vi må ordne opp for han?» svarte jeg og nølende på Zayn som nikket. «Niall, Harry, Louis? Kom hit!» ropte han og forsvant ut av døråpningen.

 


Det var noen som spurte etter maraton, og jeg har kjempe lyst til å ha et! Men så er det fryktelig mye innlevernger, prøver og foredrag frem til vinterferien, og det må jeg prioritere. Så det blir mest sannsynlig ikke noe maraton før det. :/


19.01.2014 | 16:34 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 48

Jeg ville si at jeg elsket han. Jeg ville si at han var en god kjæreste, men det som kom ut var, «kanskje det...»


Jeg ble stående og se på Liam som gikk motsatt av vei av den veien jeg skulle gå. Den maskuline ryggen hans, det brune, lekre håret som viftet i takt med vinden. Hvorfor lot jeg han gå? Jeg kunne ikke gi slipp på han, men kanskje det var han som ga slipp på meg? Tankene sirklet omkring inne i hodet, tanker uten mening eller med alt for mye mening. «Liam!» ropte jeg og håpet på at han skulle snu seg. Han stoppet i det minste opp. «Liam, jeg er lei meg!» ropte jeg igjen, uten å bry meg om at alle i hele verden kunne høre min lille kjærlighetserklæring. «Jeg elsker deg!» ropte jeg tok noen skritt fremover. Han snudde seg fremdeles ikke. «Jeg vil ikke miste deg,» sa jeg lavt imens jeg tørket bort tårene fra øyekrokene. «Lena,» startet Liam uten å snu seg. Stemmen hans var skjelven og ustø. «Jeg elsker deg og, men jeg vet ikke om...» Hjertet mitt hoppet over et slag og jeg løp mot han. «Vi er som skapt for hverandre,» ropte jeg imens jeg kastet meg om skuldrene hans. «Jeg vil ikke miste deg,» hulket jeg og lot tårene strømme på. «Det er så mye drama mellom oss, og i min karriere vet jeg ikke om det er så lurt,» sukket og han strøk meg nedover ryggen og trakk meg inntil han. Jeg oste inn lukten av mint og Liam. Jeg følte meg trygg når jeg var med han, en trygghet jeg lenge hadde lengtet etter. «Lena, ikke misforstå. Jeg elsker deg, men jeg tror det er lurest at vi tar oss en pause. Ikke bare for min del, men for din og. Vi burde ikke gjøre vondt verre.» Øynene hans var røde og hovne.

«Du kan ikke mene dette,» hulket jeg gråtkvalt mot han. «Jeg kommer alltid til å elske deg, ingenting vil endre på det, men vi har hatt våre nedturer sammen, ganske ofte.» Jeg dro meg ifra han og staglet bakover. «Hva med alle oppturene da?» snufset jeg og strevde med å holde meg på beina. «Jeg vil ikke at du skal være knyttet til meg, en som ikke fortjener deg. Det finnes mange andre som kan gjøre deg mye lykkeligere.» Jeg ristet på hodet. «Nei, det er deg jeg vil ha. Ingen andre.» Liam kom nærmere meg og plantet leppene sine på mine. Han trakk seg unna med tårevåte øyne. «Farvel, Lena. Dette er ikke slutten på oss, jeg lover.» Deretter snudde han ryggen mot meg og jeg ble stående alene i tårer.


1 måned senere


 

Jeg hadde ikke sett noe til Liam på en måned nå. Jeg hadde unngått alt som kaltes for sosiale medier, aviser og tv-programmer. Jeg savnet han, jeg savnet han virkelig. Olivia hadde heldigvis kommet hjem og hun hadde fjernet stingene fra pannen. Gipsen skulle hun ta av neste uke. Vi finner ut av det hadde han sagt, det var rett og slett ren løgn. Kanskje hele forholdet var en løgn. Mamma var fornøyd med at jeg satt inne på rommet mitt hele tiden og sippet. Hun var bare glad for at jeg ikke møtt Liam. Hvor lenge mente han at vi skulle være borte fra hverandre? For å være ærlig visste jeg ikke om jeg klarte det så mye lenger. Jeg hadde skulket skolen hele uken, snart kom vel mamma til å merke det. Livet mitt var et helvete. Jeg hadde mistet Liam, for en stund ifølge han. Hva enn han mente med det. «Hvor er du, Liam?» sukket jeg til meg selv og lot tårene ta over kontroll slik jeg hadde gjort hver kveld denne perioden. 

Hva skjedde nå?


18.01.2014 | 17:26 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 47

Nei, det gikk ikke bra. Lillesøsteren min var skadet, mamma hatet meg og jeg fikk ikke lov til å møte kjæresten min. Liam dro meg inntil seg og hysjet på meg. «Vi finner ut av det, det gjør vi alltid.»


Jeg visste selv at jeg ikke var så sikker på det selv. Mamma hadde vært tydelig i sine ord. Jeg la meg bakover i sengen og lot tårene renne vilt nedover kinnet. Helvete, helvete, helvete. Liam var alt for meg, jeg kunne ikke bare gi han opp helt uten videre. Selv om det betydde at jeg måtte møte han i skjul. Frustrasjonen var stor og alt føltes helt håpløst. Uansett hva jeg gjorde måtte jeg skuffe noen, og jeg visste med meg selv at det kom til å bli mamma. Jeg så på klokken, det var nok på tide å legge seg nå. Det var skole i morgen og jeg måtte få nok søvn. Jeg skrudde av lyset og lot øynene mine omgi seg meg mørket.


Liam hadde lovet meg å møte meg etter skolen, så jeg sto utenfor porten og ventet. Jeg fant ut hvem den nye kjæresten til Robin var. Det var Bridget som han gikk i spanskklasse med. De var søte sammen og jeg var glad for at han i det minste hadde fått en lykkelig slutt. Jeg så en stor klynge av jenter i svingen til venstre for meg og skjønte fort hva det dreide seg om. Det så egentlig veldig komisk ut, men jeg var ikke i humør til å le. Jeg sukket og gikk med raske skritt bort til klyngelen av jenter og fikk øye på et fortvilt ansikt i midten. «Still dere på rekke, alle skal få et bilde!» sa han desperat, men det så ikke ut som om jentene ville lytte. «Hei!» ropte jeg så høyt jeg klart fikk oppmerksomheten til jentene. De stirret måpende på meg. En av de fremste som hadde brunt hår satt opp i en høy hestehale lente seg til jenta ved siden av og hvisket, «det er Lena.» Jeg tror ikke det var meningen at jeg skulle høre det. Varmen steg i ørene og jeg var trolig knallrød. Liam tok noen skritt tilbake og lagde hysjtegnet til meg. Jeg nikket med øynene og rettet blikket mot jentene igjen. «Hør her, alle skal få et bilde.» Jeg stoppet opp, for å være sikker på at det forsto det. «MEN,» fortsatte jeg høyt. «Bare hvis dere stiller dere på en rekke, er det forstått?» Jentene nikket og begynte å stille seg pent og pyntelig på rekke. Liam som sto litt i bakgrunnen smilte takknemlig til meg og begynte å snakke med den første jenta som hadde øynene fulle av tårer. Det var så søtt å se på, han brydde seg virkelig om fansen sin.


Etter en halvtime takket Liam for seg og gikk avsted med meg. «Trodde du ikke fikk lov til å møte meg,» sa Liam og så nølende på meg imens han gikk ved min side nedover gaten. «Jeg gjør ikke det,» sukket jeg tungt og så trist på han. «Men det hindrer meg ikke i å møte deg.» Liam stønnet og så irritert på meg. «Jeg vil ikke lage mer trøbbel for deg.» Jeg ristet på hodet, «du gjør ikke det.» Fuglene kvitret en munter melodi imens de matet ungene sine. «Men du burde ikke ha sagt at det var din feil,» sukket jeg og så ned på asfalten. «Det var jo sant.» Jeg ristet nok engang på hodet. «Nei, det var jeg som ikke var ansvarsfull. Du prøvde bare å være en god kjæreste,» svarte jeg likegyldig og hadde blikket konsentrert på føttene våre. «Prøvde?» Han stoppet opp og så såret på meg. «Ærlig talt, hva er det du prøver å si?» Jeg hevet et bryn og himlet med øynene. «Ikke vær så barnslig, kanskje jeg ordla meg feil...» Han avbrutte meg, «eller kanskje du mente det? At jeg ikke er en god kjæreste?» Stemmen hans var hard, men øynene myke. De var blanke som en istapp som glitret i solen på en vinterdag. «Liam...» startet jeg, men fikk ikke ut ordene jeg ville si. Jeg ville si unnskyld. Jeg ville si at jeg elsket han. Jeg ville si at han var en god kjæreste, men det som kom ut var, «kanskje det...»



 

Jeg beklager utrolig mye for at det ikke kom en del igår, men jeg fikk ikke tiden! Unnskyld! :(


16.01.2014 | 11:58 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 46

Siden Maria har tatt en pause med historien sin, så tenkte jeg at jeg kunne legge ut en del i dag og. :) Jeg kommer ikke til å oppdatere daglig, men det kommer kanskje litt oftere en annenhver dag. Hvis jeg har tiden da!

 

Jeg smilte og strøk henne på kinnet. «Alt kommer til å gå bra, vennen. Jeg lover,» hvisket jeg og plasserte leppene mine mot det varme, myke kinnet hennes.


Døren bak oss åpnes og mamma og pappa steg inn. Begge to så bekymret ut og de så rett gjennom meg. Mamma gikk med raske skritt bort til den lille sengen hun lå i. Pappa fulgte etter. «Jenta mi,» hvisket hun mildt og strøk henne på kinnet. Pappa la en støttende hånd på skulderen hennes. Jeg tok et skritt bakover og kjente hånden til Liam som grep etter min. Jeg så opp på han og smilte, tok hånden hans og klemte den. Mamma snudde seg mot meg og trakk pusten, for å deretter puste tungt ut igjen. «Lena, jeg vet ikke hvor jeg skal starte...» sukket hun. Blikket hennes var alvorlig, dette var ikke et bra tegn. Jeg så ned og kremtet lavt. «Hvordan kunne du? Jeg trodde jeg skulle stole på deg!» Mamma var overraskende rolig, men jeg kunne ikke akkurat tenke meg at det var positivt. «Unnskyld,» mumlet jeg lavt uten å møte blikket hennes. Pappa sto i bakgrunnen og så på gulvet, akkurat som meg. «Ærlig talt, er det alt du har å si etter å nesten drept din egen søster?» svarte mamma med hevet stemme, det var tydelig at hun var frustrert. Tårene sprengte på, de trillet nedover kinnene og etterlot seg en liten stripe av væske. «Jeg drepte henne ikke engang. Det var ikke min feil, det var en uly...» begynte jeg, men mamma avbrøt meg. «Det har ingenting å si, hun var ditt ansvar!» Jeg våget å se opp og jeg så rett inn i det røde, anstrengte ansiktet til mamma. Jeg hadde aldri sett henne så sint før. Liam kremtet høyt og fikk oppmerksomheten til mamma. «Det var min feil, ikke Lenas. Jeg forstyrret henne slik at hun ikke fulgte med. Er det på noen som helst måte jeg kan gjøre opp for meg? Jeg betaler mer enn gjerne sykehusregningen,» sa Liam høyt og høytidelig. Pappa så opp han og. «Vi har penger hvis det er det du tror om oss,» nærmest glefset hun tilbake. «Susan, ro deg ned,» sa pappa mildt og bekymret. Det var det første han hadde sagt mens han var her. Mamma ignorerte han fullstendig. «Lena, jeg er svært skuffet over deg.» «Ja jeg vet det. Husarrest i tre måneder,» svarte jeg med et sukk og holdt et hardere tak rundt hånden til Liam. Mamma ristet på hodet. «Å, nei. Det er ikke straffen,» svarte hun. Jeg så nølende på henne og deretter på pappa som så uforstående på meg. «Hva er det da?» spurte jeg nervøst. «Du får ikke lov til å treffe Liam mer,» svarte mamma likegyldig og pekte på Liam. Han sa ikke et ord, det var vel best slik. «Mamma, du kan ikke!» svarte jeg tok et skritt fram. «Han er kjæresten min!» Mamma stirret olmt på meg, «ikke nå lenger.» Hun marsjerte ut og jeg så ikke noe mer til henne. Pappa kom bort til meg og tok et tak rundt skulderen min. «Jeg vet at du aldri mente å skade henne, det tar bare litt tid før hun å forstår det. Dette er tungt for henne,» svarte pappa med myk og varm stemme. «Jeg vet,» sukket jeg og lente meg inntil han. «Jeg er glad i deg, pappa.»
«Jeg er glad i deg og, Lena,» svarte han og blunket til meg før han forsvant ut døren etter mamma.


Jeg og Liam ble stående alene uten å si et ord. Jeg satte meg ned på gulvet og lente meg inntil veggen. «Herregud,» mumlet jeg til meg selv. Liam satte seg ned ved siden av meg. «Du, det går bra,» hvisket han rolig i øret mitt. Jeg ristet på hodet. «Jeg får ikke lov til å møte deg Liam, så klart går det ikke bra.» Jeg lente meg på skulderen hans og hulket. Nei, det gikk ikke bra. Lillesøsteren min var skadet, mamma hatet meg og jeg fikk ikke lov til å møte kjæresten min. Liam dro meg inntil seg og hysjet på meg. «Vi finner ut av det, det gjør vi alltid.»

 

 

Setter pris på alle de søte kommentarene deres, leser alle ♥


15.01.2014 | 20:27 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 45

«Jeg ringer etter en ambulanse,» svarte Liam og fisket opp telefonen sin fra lommen. Han tastet inn et nummer og prøvde på et oppmuntrende smil, men det så mer ut som en grimase. «Hallo, det er Liam Payne.»


Like etter hørte vi sirener og en ambulanse svingte elegant inn på parkeringsplassen like ved. To menn kledd i uniformer løp imot oss. Jeg måtte støtte meg på Liam, for å ikke knekke sammen. Tårene strømmet på og rant ukontrollert nedover kinnene. Jeg hulket lavt. «Andrew, hent en båre!» ropte mannen som hadde kommet til der vi var. Han så på Olivia og deretter på oss. «Er noen av dere slektinger av vedkommende?» spurte han i en rolig tone. Jeg nikket, snufset og rakk hånden opp. «Det er lillesøsteren min,» snufset jeg og tørket tårene på ermet. Han nikket. Den andre mannen, som tydeligvis het Andrew hadde kommet fram med båren. De løftet henne elegant over. Det kom et lite grynt fra henne, det måtte være et godt tegn. «Kan jeg få bli med?» spurte jeg Andrew og kremtet litt. Han så på meg og gjorde et nikk. «Hopp inn.»


Det var varmt og klamt på venterommet. Jeg holdt hardt rundt hånden til Liam. Ingen av oss sa et ord. De hadde tatt henne med til operasjonsstuen med en gang på grunn av armen. «Tenk om hun mister armen,» mumlet jeg lavt og så opp på Liam. Han var blek og alvorlig, men smilte til meg. «Jeg tror ikke det kommer til å skje. Vi må tenke positivt, Lena.» svarte han og strøk meg nedover ryggen. Jeg nikket svakt og sukket, «vi må vel det.» Tårene hadde begynt å gi seg nå, det var sjokket og redselen som fortsatt var det. Jeg så på klokken som hang på veggen. Vi hadde vært her i to timer allerede. En kvinne kledd i en hvit frakk kom mot oss og satte seg ned. «Er det du som er Lena, søster til Olivia?» spurte hun. Jeg så på henne og nikket stumt. «Operasjonen var vellykket,» smilte damen og hjertet mitt gjorde et hopp. Jeg ble varm i hele kroppen og klarte ikke å røre meg. Det var som om noen hadde skrudd på en lysbryter. Legen fortsatte å snakke. «Hun har en ganske stor hjernerystelse, så hun må ta det rolig de neste dagene. Kuttet hun hadde i pannen er blitt sydd igjen. Hun må komme tilbake om en uke slik at vi kan fjerne stingene.» Jeg så bort på Liam med et stort glis. «Det er jo gode nyheter!» Legen smilte til oss og lo. «Vil du at jeg skal varsle foreldrene eller gjør du det?» Jeg stivnet til. Mamma og pappa. De kommer til å tro at jeg er verdens verste barnevakt. Jeg kjente en klump i halsen som hindret meg fra å snakke. Jeg trakk på skuldrene og trakk pusten. «Jeg gjør det, jeg,» svarte hun og forsvant ut av rommet. Jeg gispet etter luft og sank sammen. «Hva vil mamma og pappa si,» mumlet jeg lavt. «Det kommer til å bra, de forstår,» svarte Liam beroligende. «Nei, Liam. Det er akkurat det de ikke gjør. Du kjenner dem ikke,» svarte jeg og tonen var vel mer spydig enn jeg mente. Liam så trist på meg. Han prøvde jo bare å hjelpe. «Jeg er bare veldig frustrert, ikke ta noe av det jeg sier personlig,» svarte jeg og tvang munnvikene til et lite smil. Liam nikket og smilte svakt.

 

Liam reiste seg og dro meg opp. Jeg ga han et uforstående blikk. «Vi skal besøke henne,» svarte han og dro meg bortover gangen. «Hvem?» spurte jeg nølende og trippet etter han. «Olivia.» Han stoppet foran et rom som hadde nummeret 437. Jeg trakk pusten og så på han. Liam smilte oppmuntrende og åpnet døren for meg. Jeg steg inn. Rommet hadde lyse vegger og gulv, noe som friket meg ut. Det var lite og trengt og besto av en seng og en kommode, for en luksus. Jeg tok noen steg bort til sengen der Olivia lå. Hun hadde et stort plaster på pannen og rosa gips rundt armen. Hun så veldig fredfull ut der hun lå og sov. Jeg smilte og strøk henne på kinnet. «Alt kommer til å gå bra, vennen. Jeg lover,» hvisket jeg og plasserte leppene mine mot det varme, myke kinnet hennes.

10 kommentarer? ♥ 


13.01.2014 | 19:07 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 44

«Dette hadde vært fint om du kunne tatt med Olivia ut en tur etterpå,» ropte mamma og gjespet. Stakkars, var helt sikkert utslitt. «Jada!» ropte jeg tilbake blidt. Det var det minste jeg kunne gjøre for dem. Jeg så ned på Olivia som snart hadde spist hele skålen, hun var så nydelig.


Jeg holdte Olivia forsiktig i hånden, vi var på vei til lekeplassen. Jeg elsket å være der da jeg var liten, det var der jeg møtte Jenny for første gang... Jeg sukket, jeg måtte få henne ut av hodet, komme meg videre. Olivia nynnet lavt på en sang som hun hadde hørt fra yndlingsprogrammet sitt på tv. Da vi kom på lekeplassen var det ikke tvil om hvor hun ville gå. Hun pilte bort til sklien og pekte oppover trappen. «Bare gå opp du,» sa jeg med et smil. Jeg måtte ikke be henne to ganger. Hun nærmest løp opp trappen og etter 5 sekunder sto hun på toppen. «Vær forsiktig,» ropte jeg og lo kort. «Ja,» svarte Olivia og satte seg ned, klar til å skli ned. «1, 2, 3...» sa Olivia og sklidde ned sklien med en latter som kunne høres over hele nabolaget. Jeg lo selv og satte meg ned på en benk som sto litt i utkanten. Her hadde jeg utsikt over hele lekeplassen. Olivia klatret opp trappen en gang til og sklidde ned, og enda en gang og en gang til. Slik holdt hun på en stund før hun fant en spade i sandkassen og begynte å grave litt og kaste rundt jord. Jeg tok opp mobilen og låste den opp. Jeg visste ikke hva jeg skulle med den, men jeg bare følte for å ta den opp.


Et hånd rørte på skulderen min og jeg skvatt til. Hylte og hoppet av benken. Hjertet mitt hamret hardt mot brystet som en hammer og føttene mine skalv. Jeg snudde meg skjelvende rundt. «Faen ta deg!» ropte jeg mot Liam som strevde med å holde tilbake latteren. «Sorry,» stammet han fram mellom latterhikstene. «Hva gjør du her?» mumlet jeg, og virket sikkert litt grettent. «Jeg skulle egentlig bare gå meg en tur, men så oppdaget jeg deg her,» svarte han og roet seg ned. Jeg nikket. Jeg var glad for å se han, men jeg ble så irritert på han etter at han skremte meg. Han tok hånden min og satte seg ned på benken, jeg gjorde det samme. «Så hva gjør du her?» spurte han og så ned på bakken. Jeg så på han at han hadde skyldfølelse og prøvde å muntre meg opp. Jeg nikket mot Olivia som satt med ryggen mot oss i sandkassen. «Søsteren din?» Jeg nikket, «ja.» Han mumlet et eller annet og strøk tommelen sin i sirkelbevegelser over hånden min. Jeg snudde meg med ansiktet mitt mot Liam.

«Så, hvordan går det med dere da? Noe nytt i vente?» spurte jeg og prøvde å virke interessert. «Vi holder på med noen sanger til albumet også har vi en del intervjuer til noen magasiner,» svarte han med et sukk. «Travelt?»
«Mhm,» svarte han og så trøtt på meg. Jeg kunne ikke forestilt meg å hatt livet til Liam. Man hadde jobb hele tiden og fans hvor enn man gikk. Det forundret meg at den enda ikke hadde kommet noen bort til han, men hvem skulle vel det? Vi var de eneste her og hvem forventet vel å se selveste Liam Payne på en gammel lekeplass? «Du, Liam?» spurte jeg og smilte forsiktig. «Ja?»
«Kan jeg få møte Ed engang?» spurte jeg lavt og smilte beskjedent. Han lo og holdt et bedre grep rundt hånden min. «Da er vel Harry den rette å spørre,» svarte han etter han hadde ledd ferdig. «Å,» svarte jeg skuffet. Jeg hadde ikke snakket med Harry siden den gangen vi drakk kaffe sammen.


Et hyl hørtes gjennom luften og både jeg og Liam snudde oss brått. «Herregud!» ropte jeg idet jeg så den rosa skikkelsen dale gjennom luften og lande med et dunk ned på bakken. Jeg var i sjokk, føttene var låst. Det eneste som rørte seg var tårene ned kinnet mitt. Liam sprang heldigvis og dro meg med han. «Herregud,» mumlet jeg gråtkvalt idet jeg så den blodige barnekroppen på bakken. Hun pustet, heldigvis. Armen hennes lå i en rar vinkel og pusten gikk usedvanlige sakte. Hun hadde et blodig kutt i pannen. «Jeg skulle liksom passe på henne,» ropte jeg i frustrasjon og knelte ned ved henne. Jeg skjøv vekk litt av håret hennes bort fra den blodige pannen og ble overrasket over hvor kald den var. «Hun kommer til å dø, Liam!» ropte jeg gjennom hikstene mine. Hun var så nydelig der hun lå, helt urørlig. «Jeg ringer etter en ambulanse,» svarte Liam og fisket opp telefonen sin fra lommen. Han tastet inn et nummer og prøvde på et oppmuntrende smil, men det så mer ut som en grimase. «Hallo, det er Liam Payne.» 


11.01.2014 | 11:22 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 43

«Alt ved deg er perfekt,» hvisket han, enda lavere denne gangen og så opp på meg. Sommerfuglene flagret vilt i magen. Vi kysset, vi sto med vann til magen og kysset lidenskapelig. 


Det var tid for å reise hjem igjen, jeg kom til å savne dette stedet. Det ville iallfall aldri bli glemt, det hadde skjedd så mye her. Jeg hadde fortsatt ikke sett spor etter Jenny. Da jeg kom tilbake på hotellrommet var tingene hennes borte uten noe som helst av beskjeder eller lignende. Vi satt inne på flyet, denne gangen var det bare Liam jeg satt med. Det var noe tomt i hjertet mitt, der Jenny hadde vært. Jeg savnet henne, men samtidig ikke. Hun var jo ikke en spesielt god venn. Jeg lente meg mot skulderen til Liam med musikk i ørene. «White lips, pale face...» Jeg elsket den sangen, jeg måtte få Liam til å overtale Ed til å møte meg, haha. Jeg husket ikke så mye av selve flyturen, trolig så sovnet jeg.


«Mamma!» Hun tok i mot meg med åpne armen og strøk meg nedover håret. Jeg hadde virkelig savnet henne. Pappa sto ved siden av henne. «Så, få høre da! Hvordan var Chicago?» smilte han og rufset meg i håret. «Fantastisk,» strålte jeg. Pappa lo. Mamma slapp meg og smilte. «Det er en som venter på deg innendørs,» smilte mamma og jeg forsto med en gang hvem hun mente. Jeg løp opp trappen til inngangspartiet vårt, inn i gangen og ropte, «Olivia! Hvor er du?» Hun kom trippende inn fra stuen med en bolle i den ene hånden og gliste da hun så meg. «Ena, ena,» sa hun og pekte. Hun var blitt så stor, på bare en uke. Olivia løp mot meg og jeg løftet henne, kastet henne i luften. Latteren hennes fylte hele rommet. Hun mistet bollen på gulvet, «oi.» Jeg lo og holdt henne inntil meg. Jeg kunne høre at det lille barnehjertet banket. Hun var min lille solstråle. Hun klamret seg rundt halsen min og fniste, man kunne ikke annet enn å elske henne. Alle burde ha en lillesøster som Olivia.



Det var godt å få komme hjem igjen, men samtidig var det ganske deprimerende å tenke på at jeg måtte tilbake på skolen, men snart var det tid for sommerferie, snart. Jeg kunne virkelig ikke vente, dette var siste året mitt på skolen. Jeg la meg bakover i sengen, utmattet av den lange turen. Nå som jeg først hadde kommet hjem visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg dro pc'en min ut av kofferten og opp i fanget. Jeg fikk plutselig en veldig stor trang til å sjekke twitter. Jeg logget på og bladde nedover siden. Det var ikke noe nytt, bare det samme gamle. «Hold deg unna, Liam!», «aw shipper dere,» «hate u!!!!!». Jeg var ikke så lett å knekke. Jeg bestemte meg for å sende en tweet, så jeg skrev fort inn «borte bra, men hjemme best! ;)» Jeg trykte send og la fra meg pc'en. Det var nok på tide å ta kvelden.



Jeg våknet av en solstråle som hadde lurt seg gjennom en glipe av gardinene. Jeg slo opp øynene og kastet et blikk bort på klokken. «Oi, er den 11 allerede,» mumlet jeg trett og reiste meg opp. Jeg gikk på badet for å ordne meg etter jeg fant fram dagens antrekk i klesskapet. Å, som jeg hadde savnet det. Alle de fine klærne mine. Jeg var nok ei jentejente når det gjaldt klær. I dag var jeg i kjolehumør, så jeg fant fram en hvit sommerkjole. Jeg smilte svakt, det var lenge siden sist gang jeg hadde brukt den. For at det ikke skulle bli alt for kaldt tok jeg en svart cardigan over.

 

Jeg løp forsiktig ned trappen og inn på stuen. «God morgen,» sa pappa uten å ta blikket opp fra avisen. «God morgen,» svarte jeg muntert og vandret inn på kjøkkenet. Frokost var viktig. Jeg fant fram en pakke med frokostblanding som jeg tømte i en skål etterfulgt av litt melk. «Ena, ena, naaam!» Olivia kom løpende mot meg med en skje i den ene hånden. Matmomsen i huset. Jeg løftet henne opp på fanget mitt. «Skal vi dele på frokosten?» lo jeg. Hun nikket entusiastisk og spiste. Jeg tok skjeen som lå på bordet jeg og. «Lena?» Mamma ropte ifra stuen. «Ja,» ropte jeg tilbake og tok en ny skje som jeg stappet i munnen. Det knaste da jeg tygde. «Dette hadde vært fint om du kunne tatt med Olivia ut en tur etterpå,» ropte mamma og gjespet. Stakkars, var helt sikkert utslitt. «Jada!» ropte jeg tilbake blidt. Det var det minste jeg kunne gjøre for dem. Jeg så ned på Olivia som snart hadde spist hele skålen, hun var så nydelig.


Beklager for kjedelig del, men hadde lite motivasjon til å skrive...


09.01.2014 | 17:01 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 42

«Piknik på stranden slår aldri feil,» smilte han og nippet til seg kaffen sin. Jeg smilte takkenemlighetsfullt til Harry. «Da blir det stranden, du må hjelpe meg med detaljene!» smilte jeg og lente meg entusiastisk framover, klar for å planlegge den perfekte daten. 


Jeg kunne ikke beskrive med ord hvor mye jeg gledet meg til daten med Liam. Jeg og Harry hadde planlagt det til minste lille detalj, han var faktisk en ganske fin fyr. Liam skulle møte meg litt utenfor stranden, jeg ville ikke la han se hvordan det så ut før han var helt framme. Å, som jeg håpte at han skulle like det.


Liam's P.O.V


Lena hadde bedt meg møte meg utenfor stranden, så det var der jeg var på vei. Sola skinte og himmelen var blå, en perfekt dag for å dra på stranden. Jeg visste ikke hvorfor Lena hadde bedt meg møte henne, det ville hun ikke fortelle. Jeg ventet ved siden av et lite tre. Jeg kunne ikke se henne, enda. Jeg kjente en prikkende berøring på skulderen og jeg snudde meg rundt. «Hei,» smilte jeg og kysset henne på kinnet. Hun gliste til meg uten å svare. «Du må ha bind for øynene.» «Eh, okei,» lo jeg og lot henne binde et svart tørkle foran øynene mine. Hun knyttet hånd sin i min og leide meg framover. Jeg vanglet etter henne. «Skal vi langt?» spurte jeg. «Neida,» svarte hun. Jeg kunne kjenne sand som silte inn i skoene mine. Vi var visst kommet på stranden iallfall. Vi stoppet opp, eller rettere sagt, hun stoppet opp og jeg gikk rett inn i henne. «Å, beklager,» mumlet jeg. Hun svarte ikke, bare slapp hånden min. «Kan jeg se nå?» spurte jeg og lette etter hånden hennes i løse luften. Lena fniste i det fjerne. «Ja.» Jeg tok det av meg og måtte blunke noen ganger for å venne meg til det skarpe lyset fra solen. Jeg så meg rundt, vi var helt alene og omringet av vann og sand på alle kanter. «Lena..» gispet jeg og så på henne. Hun var kledd i en gjennomsiktig, hvit kjole som gikk til knærne. Under hadde hun en lilla bikini. Håret hennes var bustet til og hun stirret uskyldig på meg. Lena satt under noen laken som var blitt satt opp av noen pinner.

«Hvorfor?» fikk jeg til slutt sagt. Jeg var overveldet. Hun klappet forsiktig på plassen ved siden av seg og jeg tok hintet. Jeg satt meg ned og la armen rundt henne. «Jeg ville ordne en drømmedate til deg,» svarte hun og lente seg inntil meg, la hånden på brystet mitt. «Du er allerede en drøm for meg,» smilte jeg og kysset henne forsiktig på pannen. «Det er perfekt.» Lena smilte slik at de søte smilehullene kom til syne. Hun reiste seg litt opp og dro fram en piknikkurv. «Mat?» spurte hun. Jeg lo, «bare hvis du mater meg.» Lena fniste slik som hun alltid gjorde og tok på en donut og holdt den mot meg. «Kom og ta den,» gliste hun. Hun så ertende på meg og jeg så usikkert på henne. Jeg gjorde meg klar til å ta et tygg meg hun trakk den unna og kom fram med leppene sine istedet. De møttes til et vidunderlig kyss. Jeg tok et tak bak nakken hennes og dro henne nærmere meg. Jeg fikk virkelig ikke nok av den jenta.


Lena's P.O.V


Jeg la meg i armene hans. Det hadde blitt perfekt. Maten var god, stemningen og ikke for å snakke om kyssene. Liam rusket meg forsiktig i håret og lot den andre hånden hvile på det bare låret mitt. Han pustet tungt, trolig etter den klinerunden vi hadde. Jeg så opp på han, og han ned på meg. «Hva er det du tenker på?» spurte han svakt og strøk meg på kinnet. Kunne ikke dette øyeblikket vare evig. «Oss.» Det ble en liten pause. «Og hva tenker du om oss?» Jeg lo svakt. «Hvor komplisert alt har vært,» svarte jeg og sukket. «Mhm,» svarte Liam og sukket lavt. «Når var det du forsto at...?» Jeg stoppet meg selv i setningen og ventet på at han skulle fullføre den. «At jeg likte deg?» spurte han. Jeg nikket, og smilte skjevt. «Første gang jeg så deg. De brune håret som danset nedover skuldrene dine, det lille smilet som alltid var der, øynene som man kunne dø for...» Han tok en pause. «Jeg hadde aldri følt det slikt for noen, det måtte være deg. Du var den rette.» Jeg kunne ikke få nok av stemmens hans. Øynene mine kjentes blanke og jeg måtte blunke for å ikke gråte. «Jeg elsker deg,» sa jeg og satte meg opp i fanget. «Elsker deg og, babe,» svarte han og reiste seg opp med meg i armene. «Hva i?» Jeg rakk ikke å si noe mer før jeg skjønte hva han skulle. Han dro av seg skjorten slik man gjorde på film og jeg kunne aldri la være å si et wow når jeg så magen hans. Hehehe. «Skal vi ta en liten dukkert, kanskje?» spurte han søtt og fortsatte å gå mot vannet. «Du kan først,» svarte jeg og smilte til han. Føttene hans nådde vannet nå og det plasket for hvert skritt han tok. Han sto til hoftene med vann. Det var så vidt at ikke tærne mine nådde ned i vannet. «Liam, ikke!» ropte jeg skremt da jeg så gliset hans. Jeg klamret meg rundt halsen på han. «Dette skulle da være romantisk,» sukket han og prøvde å få meg løs. «Ikke, nei!» ropte jeg og lo. Jeg ville ikke ned i det kalde vannet, uff. Liam prøvde desperat å få meg av han. «Lenaaa,» ba han og prøvde å kile meg. «Ikke prøv deg,» svarte jeg og holdt for øynene hans. «Jeg ser ikke,» klaget han. «Wææææh,» hylte vi begge idet Liam skled på en sleip stein og landet i vannet med ansiktet først. Det kalde vannet var overalt og omsluttet alt som kunne kalle varme og nærhet. Det var kaldt og ensomt. Jeg reiste meg opp og kavet etter luft. Håret mitt så sikkert helt forferdelig ut. Liam reiste seg opp han og og gispet. «Der fikk visst begge en dukkert,» sa han mellom hikstene sine. Han kastet et blikk bort på meg, han slapp meg ikke med øynene. Jeg så ned på meg selv, flott. Kjolen var blitt helt 100% gjennomsiktig og klistret seg inntil kroppen. «La meg,» sa han og dro den elegant av meg. Jeg følte meg naken der jeg sto der i bare en liten bikini. Det var Harry som hadde insistert på at jeg skulle bruke den. Hvem ellers...?


«Du er så nydelig,» hvisket han i øret meg og lot hånden gli nedover siden av meg, den stoppet opp på hoften min. Han plasserte andre hånden sin på den andre hoften min. Jeg kunne ikke unngå at han stirret på et bestemt punkt, kløft. «Liam, jeg er her oppe,» sukket jeg irritert. Han ignorerte meg, bare fortsatte å stirre. «Alt ved deg er perfekt,» hvisket han, enda lavere denne gangen og så opp på meg. Sommerfuglene flagret vilt i magen. Vi kysset, vi sto med vann til magen og kysset lidenskapelig.

 


07.01.2014 | 15:57 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 41

Jeg tok opp mobilen og så hvem som ringte. Robin, selvfølgelig. Jeg så opp på Harry som hadde gått for å bestille. Skulle jeg ta den nå?

 

Jeg bet meg i leppa. Søren heller, jeg måtte vel få det overstått. Jeg trykket på knappen som godtok samtalen og la den inntil øret. Jeg ventet bare på at han skulle rope og skrike i øret mitt. Jeg lukket øynene og holdt pusten. Hjertet mitt hamret tungt i brystet og jeg kjente på meg at jeg ville aller helst bare kaste telefonen langt unna meg og rømme, men det kunne jeg ikke. Eller kunne jeg? Tankene fløy vilt gjennom hodet sånn at jeg så vidt hørte stemmen til Robin i den andre enden. «Lena?» Jeg skvatt, det var lenge siden jeg hadde hørt den og jeg visste ikke om jeg savnet den eller ikke. Stemmen hans var overraskende rolig og det uroet meg. «Ja,» svarte jeg og svelget en klump som jeg hadde i halsen. Robin kremtet svakt, «det... det er noe jeg må fortelle deg,» sa han nervøst med jevne mellomrom. Jeg svarte ikke, jeg orket ikke. Istedet lot jeg blikket gli rundt om lokalet. Harry sto ved kassen og bestilte, han lo høyt av noe damen i kassen sa. Hun var kort, lubben og hadde rødt krøllete hår. Hun så egentlig ut som en typisk gammel, koselig bestemor om du spør meg. «Er du der?» «Ja,» svarte jeg raskt og lavt. Jeg tenkte egentlig å forklare alt som hadde skjedd før han rakk å si det, men han kom meg i forkjøpet. Jeg rakk å høre et ord og jeg sank nedover veggen. «Jeg..» Jeg visste hva fortsettelsen var. Han ville slå opp med meg, jeg hadde jo vært utro. Jeg grøsset ved tanken, det var ikke likt meg. «Jeg har møtt en annen.» «HVA?» utbrøt jeg høyt og reiste meg opp igjen. Alle i rommet snudde seg spørrende mot meg og jeg kjente hvor gjerne jeg ville forsvinne gjennom gulvet. Harry så bekymret på meg, så jeg ga han et lett smil. «Lena, jeg tror kanskje ikke vi passer så godt sammen,» fortsatte Robin like rolig som han startet. Skulle jeg være glad eller trist? Betydde det at han ikke hadde hørt ryktene? Var han utro mot meg? Det siste måtte jeg bare finne meg i, jeg var tross alt ikke noe bedre selv. Jeg trakk pusten. «Jeg tror nok du har rett,» svarte jeg lavt. «Jeg er glad du forstår, du finner tross alt noen bedre enn meg.» Jeg kunne høre at han smilte beroligende til meg og så på meg store øynene sine. «Jeg har funnet en annen jeg og,» svarte jeg nølende og kremtet svakt. Jeg lente meg inntil veggen og satte føttene i et kryss framfor meg. «Jasså, trenger jeg å gjette?» Til min store forbauselse hørtes han ikke sint eller sur ut, han hørtes lettet ut. Jeg lo svakt. «Nei, du har nok skjønt det,» svarte jeg og så bort på Harry. Han hadde funnet et bord og så tankefull ut av vinduet. Jeg fikk dårlig samvittighet for å la han vente. «Jeg må nesten gå nå,» la jeg til. «Skjønner, hade.» Jeg la ned telefonen min og gikk bort til Harry.



Jeg satte meg ned ovenfor han og kremtet lavt for å få oppmerksomheten hans. Han så kjapt på meg. «Å, der er du! Trodde aldri du skulle komme...» Jeg lo en tilgjort latter og så ned på det han hadde bestilte. «Jeg tenkte du ville ha en frappuccino, alle jenter liker jo det!» Han smilte til meg. Ja, det visste sikkert han alt om. Jeg tok en slurk og smilte fornøyd, den smakte himmelsk.

Harry hadde bestilte seg en helt vanlig, enkel kaffe. «Så har du noen tanker om denne daten?» spurte Harry med trykk på det siste ordet. Jeg ristet på hodet. «Nei, egentlig ikke. Jeg er ikke så flink på sånt,» svarte jeg og tok enda en slurk og lot kremen smelte på tunga. «Så du antok at jeg er det?» Han så spørrende på meg. Jeg sukket, «ikke gjør alt så vanskelig. Hva tror du Liam kommer til å like?» Harry ventet litt før han svarte. «Nja, jeg vet ikke helt. Kino?» Jeg lente hodet fra side til side mens jeg overveidet forslaget. «For kjedelig, det blir litt lite oss og litt mye film.» Han nikket. «Ehm, hva med romantisk restaurant?» Jeg stirret på han med åpen munn. «Vet du i det hele tatt for mye det koster?» Han så likegyldig på meg, «nei?» «Alt for mye,» svarte jeg og så ut av vinduet. «Det er meldt bra vær i helgen, vet du om noe utendørs?» Jeg så på han igjen mens jeg ventet på et svar. «Piknik på stranden slår aldri feil,» smilte han og nippet til seg kaffen sin. Jeg smilte takkenemlighetsfullt til Harry. «Da blir det stranden, du må hjelpe meg med detaljene!» smilte jeg og lente meg entusiastisk framover, klar for å planlegge den perfekte daten.

 


05.01.2014 | 13:11 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 40

«Hva faen er det dere gjør?» utbrøt Jenny og så måpende på oss med et sint uttrykk i ansiktet. Jeg og Niall slapp hverandre brått og snudde oss mot henne. Flott, det eneste som manglet. 

Ingen av oss svarte, så Jenny tok et skritt fram. «Jeg hadde rett om deg,» slengte hun hardt og pekte mot meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, sjokket var stort. Det var ikke jeg som var slemmingen denne gangen, det var Jenny, men det så ikke ut som om hun visste det selv. Niall reiste seg opp. «Ikke klandre, Lena,» svarte han og gikk nærmere Jenny. «Ikke bland deg inn. Jeg trodde vi hadde noe,» nærmest spyttet Jenny ut og glodde olmt på Niall. «Det trodde jeg og,» svarte han helt rolig uten å ta blikket fra henne. «Men alle de andre hadde rett,» fortsatte han. «Hva mener du?» Jenny var blitt mer nervøs nå og ikke like selvsikker. «Det at du bruker meg for penger og berømmelse.» Niall la hendene i kors over brystet og skakket på hodet. «Avslørt,» hvisket han spydig og smilte. Hvor var det blitt av den knuste Niall med hjertesorg? Jenny sto helt stille i noen sekunder og lot blikket vandre fra Niall til meg. Hun skulte på oss og snudde seg brått. Jenny stormet ut døren og slengte den hardt igjen. Det ristet i hele rommet og et bilde som hang på veggen vinglet fra side til side. «Jeg antar at det er slutt da,» sukket Niall og satte seg ned igjen. Jeg la en trøstende hånd på skulderen hans. «Du fortjener henne ikke uansett,» jeg smilte svakt mot han. Jeg likte Niall, virkelig. Han var en god venn og utrolig lett å snakke med. «Skal vi finne på noe? Bare du og jeg?» spurte han og de blå øynene hans var rettet mot meg. «Som venner,» la han til. «Jeg tenkte at jeg skulle trene i dag,» svarte jeg nølende og så på han. «Det høres flott ut, jeg er med!» Niall gliste. Vel, da har jeg iallfall fått en treningskamerat. Vi avtalte at vi skulle møtes utenfor hotellets treningssenter om en halv time. Da hadde jeg akkurat tid nok til å skifte og gjøre meg klar.

Niall så utrolig godt ut der han sto. Man kunne skimte musklene hans, oh. Han hadde på seg en hvit tank top som han hadde kombinert med svarte shorts og gule sko. «Hei,» smilte jeg og gikk bort til han. «Hei, klar til å svette?» lo han. Jeg nikket og lo. Jeg var klar.

 

Etter en og en halv time var jeg utslitt. «Jeg orker ikke mer,» peste jeg til Niall som sto ved siden av meg. Pannen hans glinset av svette og han var rød i kinnene. «Skal vi ta oss en dusj?» spurte han og så på meg. Jeg ga han et hva-var-det-du-nettop-sa-blikk og ventet på et svar. «Hver for oss altså,» lo han og klappet meg vennskapelig på skulderen. Jeg lo kort og vandret inn i jentegarderoben. Den var heldigvis helt tom. Jeg orket ikke tanken på å kle av meg foran andre. Jeg kledde kjapt av meg og dekte meg til men en lyseblå håndduk og tok meg med såpen før jeg gikk inn i dusjen. Jeg hengte håndduken av på knaggen og slo på dusjen. Det varme vannet strømmet ut av dusjhodet og jeg skvatt til «Au,» mumlet jeg og skrudde det kaldere. Jeg lo det kalde vannet sluke meg helt og avkjøle den alt for varme kroppen min. Ingenting var som en dusj rett etter en vellykket treningsøkt.

 

Jeg kledde på meg igjen og pakket tingene mine i bagen, klar for å forlate treningssenteret. Jeg visste ikke hva jeg skulle finne på, kanskje noe med Liam? Vi hadde jo aldri vært på en ordentlig date før. Jeg ville overraske han på en eller annen måte, men jeg trengte hjelp. Hvem skulle jeg spørre? Niall ville sikkert slappe av litt, Zayn var vel opptatt med Perrie, hva visste Louis om dater og Liam kunne jeg jo selvsagt ikke spørre. Da var det bare en person igjen, Harry. Jeg hadde ikke nummeret hans, så jeg håpte på at jeg hadde flaks med at han var på rommet. Jeg gikk ut av garderoben og bort til heisen. Jeg trykte forsiktig på en pil og ventet utålmodig. Jeg sukket. Pling, dørene åpnet seg. Jeg lyste opp. «Harry, hei!» Han så skeptisk på meg, «ja, hei.» «Jeg trenger din hjelp, vær så snill,» ba jeg. Harry tok et steg ut av heisen. De grønne øynene hans gransket meg, en av de sjarmerende krøllene hans datt ned i pannen hans. «Hva dreier det seg om?» Det var umulig å si om han var med eller ikke, tonefallet hans var likegyldig og det samme var ansiktet. «Jeg vil lage en perfekt date for Liam, men jeg trenger hjelp,» forklarte jeg og så desperat på han. Han ristet krøllene bort fra ansiktet og trakk på skuldrene. «Ja, hvorfor ikke. Skal vi ta det over en kopp kaffe?» Han smilte svakt til meg og var på vei til å gå. Jeg visste egentlig helt om jeg ville det, men det var jo får Liam, så hvorfor ikke. «En kopp kaffe kan vel ikke skade,» svarte jeg og fulgte etter han. Han smilte til meg. Smilehullene hans syntes utrolig godt og de var skjønne sammen med de grønne øynene.

 


Vi skulle til å sette oss ned og bestille da telefonen min ringte. «Bare ta den du,» smilte Harry forstående og jeg så takknemlig på han. Jeg tok opp mobilen og så hvem som ringte. Robin, selvfølgelig. Jeg så opp på Harry som hadde gått for å bestille. Skulle jeg ta den nå?

 

Jeg må bare spørre dere om en ting, hva er det dere vil ha mer av? Vil dere ha mer spenning, drama, romantikk, vennskap eller noe annet? Vil dere ha mer tårer eller gleder? Bare spytt ut! :) 


03.01.2014 | 21:32 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 39

 Hvordan kunne jeg sove når jeg hadde spleiset to personer slik at den ene er forelsket og den andre utnytter det. Wow, jeg måtte slutte med å blande meg inn i andres liv. Dette her kunne bety slutten på vennskapet mellom meg og Jenny.

 

Da jeg våknet var allerede Jenny forsvunnet. Jeg sukket tungt og satte meg opp, strakk hendene i været og ristet ukontrollert på skuldrene. «For en dag dette skal bli,» mumlet jeg irritert og satte føttene utenfor sengen og reiste meg opp. Jeg sjanglet på de første skrittene, men ble mer stødig etterhvert. Jeg bøyde meg ned mot kofferten og fant fram dagens antrekk.

Jeg tok på meg en vinrød, komfortabel genser der det sto «hakuna matata bitch.», et par dongeribukser og hvite sokker. Jeg sminket meg slik som jeg alltid gjorde og satte opp håret i en høy hestehale. Da var jeg klar for dagen. Jeg gikk ut av hotellrommet vårt og så meg fra side til side. Hvor skulle jeg dra? Jeg bestemte meg raskt for å dra til rommet til Harry, Niall, Liam og Louis. Jeg banket lett på døren og tok et steg tilbake. Jeg kunne høre skritt som kom mot døren. Jeg ble lett sagt overrasket. Perrie smilte bredt til meg. Det lyse håret hennes flommet rundt skuldrene og de blåe øynene hennes lyste mot meg. Hun var mildt sagt nydelig. «Hei,» smilte hun og gjorde en bevegelse på at jeg skulle komme inn. «Hei,» svarte forbauset og tråkket av meg skoene mine. «Hva gjør du her?» spurte jeg henne og fulgte etter henne inn på stuen. «Guttene skal ha en del intervjuer i dag, så jeg ville heller være her enn i den lille leiligheten til Zayn,» forklarte hun og løftet opp en lysegrønn kopp med te. Hun nippet i seg noen slurker. «Vet du hvor Jenny er?» Hun ristet fort på hodet. «Hun var her istad, men hun sa at hun skulle ut med en venn. Jeg trodde det var deg...» svarte hun nølende og tok enda en slurk av koppen. Jeg så skeptisk på Perrie. «Jenny kjenner da ikke noen her...» Hun trakk på skuldrene. «Jeg må snakke med henne,»mumlet jeg lavt til meg selv, men høyt nok til at Perrie oppfattet det. «Om hva da?» spurte hun nysgjerrig og satte ned koppen på bordet. Bunnen klirret idet den traff treoverflaten. «Det er vel egentlig mellom oss,» svarte jeg så mildt som jeg klarte. Jeg ville jo ikke være kjip mot henne. Det var helt uvirkelig at jeg satt i samme rom som Perrie Edwards og småpratet med henne. Jeg kunne med hånden på hjertet si at jeg var litt starstruck. «Så hvordan går det med Little mix?» spurte jeg for å hindre at samtalen stoppet opp og at det ble en klein stillhet. «Det går bra, vi jobber med noen nye sanger for øyeblikket,» smilte hun. «Jeg kan ikke vente med å høre dem!» gliste jeg. Med en gang jeg sa det ble Perrie mye mer interessert i meg og ansiktet hennes lyste opp. «Så du er en fan?» Jeg nikket entusiastisk, «selvfølgelig.» Perrie smilte til meg. Å, hun var så pen.

Vi satt sikkert å snakket om alt mulig i rundt to timer før gutta kom inn i rommet. Perrie's ansikt var et stort glis da hun fikk øye på Zayn. Han strakk armene ut og omfavnet henne. «Hei babe,» hvisket han til henne og ga henne et kjapt kyss på kinnet. Niall så seg rundt, han virket skuffet. «Hvor er Jenny?» Jeg så at Perrie var på vei til å svare så jeg kom henne til forkjøpet. «Vi har ingen anelse,» svarte jeg og så bedende på Perrie. Hun tok hintet og nikket seg enig. Liam satt seg ved siden av meg og smilte. Jeg var for opptatt med å falle pladdedask i øynene til Liam at jeg ikke la merke til hvem det var som satte seg ned ved siden av meg. Harry, selvfølgelig. Jeg satte meg litt nærmere Liam og ignorerte Harry, men jeg kunne se i sideblikket at han himlet med øynene. Jeg så bort på Niall som satt alene i en stol og deretter på Liam som nikket til meg. «Niall, kan jeg få snakke litt med deg?» Jeg smilte kort og reiste meg opp og gikk mot han. «Ja, klart det! Om hva da?» Jeg så meg rundt, vi kunne ikke snakke her når alle de andre satt her. «Kan du bli med på rommet mitt?» spurte jeg og så bedende på han. Han så forskrekket på meg og deretter på Liam som strevde med å holde igjen latteren. Jeg tok opp hendene og viftet foran ansiktet hans. «Hallo? Hvorfor er alle dere så perverse? Jeg må bare snakke med deg om noe,» sukket jeg og dro han ut av rommet. Niall lo og fulgte etter. Det var kanskje litt enklere å fortelle det til Niall enn Jenny. Selv om det var verre å måtte såre han.


 

Niall satt seg ned på sengekanten og jeg satte meg ned ved siden av han. «Så hva gjelder det?» spurte han og smilte det smilet som fikk alle jenter til å smelte helt. «Eh,» startet jeg og lot blikket flakke rundt i rommet. Niall ventet på et svar. «Lover du å uansett ikke hate meg for det jeg kommer til å si. Det er ikke for å ødelegge mellom dere, men jeg vil at du skal bli minst mulig såret,» startet jeg og trakk pusten. «Lena, hva er det du snakker om?» spurte Niall forundret og lo kort. «Niall, Jenny bare bruker deg for penger og berømmelse.» Der, der var det sagt. Jeg snudde meg bort fra han, Niall sa ikke et eneste ord. «Jeg er lei for det,» sa jeg lavt. «Nei, det kan ikke være sant. Vi elsker hverandre.» Niall's stemme var svak og ustø. Det virket som om han skulle brase ut i gråt hvert øyeblikk. «Du er for forelsket til å se det, Niall. Men vi andre har lagt merke til det...» Jeg satte meg mot han igjen. «Så det er ikke bare deg?» Jeg ristet på hodet og så medfølende på han. «Jeg har aldri møtt noen som Jenny, jeg trodde at hun var den rette,» hulket Niall og tårer trillet nedover kinnet hans. «Shhh,» svarte jeg og tørket bort tårene. «Det ordner seg,» hvisket jeg lavt. Niall satte seg nærmere meg og omfavnet meg. Jeg klemte han tilbake og strøk han nedover ryggen. «Jeg er glad for at jeg har deg, Lena,» hvisket han gråtkvalt og snufset. Niall fortjente ikke dette, han fortjente mye bedre. Jeg kjente et raseri bygge seg opp mot Jenny, den bitchen. «Hva faen er det dere gjør?» utbrøt Jenny og så måpende på oss med et sint uttrykk i ansiktet. Jeg og Niall slapp hverandre brått og snudde oss mot henne. Flott, det eneste som manglet. 


01.01.2014 | 13:58 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 38

 Kanskje han trudde jeg at jeg spredde de for oppmerksomhet og nå kom han til å slå opp med meg? «Nå?» spurte jeg og bet meg nervøst i underleppa imens jeg så på de bekymrende øynene til Liam. «Nå,» gjentok han.  

 

Liam's P.O.V

Hun var trøtt, noe jeg forsto veldig godt. Det hadde ikke blitt så veldig mye søvn de siste nettene, heh. Hun gnudde seg i øynene og reiste seg opp, hun var fullt påkledd. Lena var nydelig selv om hun var trøtt og halve sminken var gnidd utover fjeset. Det var helt utrolig å tenke på at hun var min, at jeg kunne kalle henne for kjæresten min. Jeg fikk dårlig samvittighet for å vekke henne klokken fire om morgenen, men jeg måtte ta det opp med henne, så fort som mulig. «Hvor skal vi?» hvisket hun lavt for å ikke vekke Jenny. «Kom,» svarte jeg kort og tok et tak rundt håndleddet hennes og dro henne etter meg. Vi gikk ut av rommet og tok heisen ned til lobbyen. Lena virket utrolig nervøs på tur nedover. Hun sa ikke et ord, hun så bare ned hele tiden. «Er det noe galt?» spurte jeg bekymret og så på henne. Hun så opp og presset fram et smil. «Neida, alt er fint.» Jeg visste utmerket at det var løgn. Jeg så det på henne at det var noe som plagde henne, men det var vi nødt til å ta etterpå. Vi gikk ut av heisen og satte oss i en sofa som sto i en liten krok. Den var vinrød og veldig ubehagelig å sitte på. Lena gjorde en grimase da hun traff sofaen. «Hva var det du ville snakke om?» spurte hun nervøst og så nølende på meg. Stakkars, jeg ville jo ikke egentlig ta det opp med henne, men jeg gjorde for Niall sin skyld. Hvordan skulle jeg si til henne at bestevenninnen hennes bruker bestevennen min? Jeg trakk pusten og åpnet for å si noe, men stoppet opp. Jeg hadde ikke samvittighet til å si det. Det var en rolig sang som ble spilt i bakgrunnen, det gjorde ikke situasjonen noe bedre. Lena vendte blikket bort fra meg og så på bordet med et følelseløst blikk. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det,» hvisket jeg lavt og så på henne. Hun nikket svakt. «Jeg vet hva du skal si,» mumlet hun uten å se på meg. Jeg så at hun var anspent siden hun hadde skuldrene høyt oppe og satt sammenkrøpet uten å røre seg mer enn nødvendig. Jeg så forbløffet på henne. «Vet du?» spurte jeg og hevet et øyenbryn. Hvordan kunne hun vite det? Hadde Louis allerede snakket med henne? Nei, det kunne han ikke ha gjort. Jeg ble gal av at hun ikke så på meg. Jeg ville bare se inn i de blåe eller grønne øynene hennes, stryke henne over hodet og dra henne inntil meg, men neida. Istedet måtte jeg fortelle henne noe som kunne ødelegge det vi hadde bygget opp. «Du slår opp med meg.» Jeg snudde meg raskt mot henne, revet ut av tankene mine. «Du sa hva?» nesten ropte jeg og så såret på henne. Lena fikk panikk og så seg rundt i rommet. «Så du skal ikke...?» «NEI,» svarte jeg før hun rakk å fullføre setningen. «Hvorfor tror du noe sånt?» spurte jeg henne såret og tok tak i hånden hennes. «Jeg forklarer senere,» mumlet hun. Det forklarer oppførselen hennes.


«Så hva er det da?» Hun virket en smule lettere. «Det gjelder Jenny,» begynte jeg og kremtet. Hun så uforstående på meg. «Det er det at...» Lenger kom jeg ikke før vi hørte et klikk og det ble mørkt. «Hva skjedde?» spurte Lena og satte seg nærmere meg. «Resepsjonen stengte, tror jeg.» Jeg holdt rundt henne, for å få henne til å slappe av mer. «Kan vi ikke gå tilbake og heller ta det her i morgen?» stemmen hennes var utslitt og øynene små. Jeg kunne ikke legge skjul på at hun så trøtt ut. Jeg ristet fort på hodet. «Men så si det nå!» Hun så på meg med et bedende blikk, jeg kunne ikke utsette det lenger. «Vi tror at Jenny bare bruker Niall.»

Lena's P.O.V

 

Ordene ga gjenklang inne i hodet mitt. Jeg ristet fort på hodet og sank sammen. «Det kan ikke være sant,» sa jeg og så utover rommet som var helt tømt for mennesker, men innerst inne visste jeg at han hadde rett. De gangene hun snakket om gaver, kjendiser, paparazzier og ikke minst denne Andrew. At jeg ikke hadde skjønt det før nå. «Alt er min feil,» jeg så opp på Liam med tårevåte øyne. Det var ikke meg det var synd på, det var Niall. Han var dypt forelsket i Jenny og trodde at hun følte det samme. «Hva med Niall?» spurte jeg Liam. Han rakk på skuldrene, «jeg vet ikke,» sukket han oppgitt. «Vi finner ut av det i morgen, nå tror jeg du trenger å få sove.» Han reiste seg opp og gjespet. Sove? Hvordan kunne jeg sove når jeg hadde spleiset to personer slik at den ene er forelsket og den andre utnytter det. Wow, jeg måtte slutte med å blande meg inn i andres liv. Dette her kunne bety slutten på vennskapet mellom meg og Jenny.

Godt nyttår, alle sammen! ♥


30.12.2013 | 13:27 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 37

Ingen av de ga meg et blikk eller sa straks tilbake. Jeg likte ikke å bli ignorert. De hadde oppført seg rart og det tålte jeg rett og slett ikke. Jeg ville vite hva det var som foregikk? 


Da jeg merket at de aldri kom tilbake ble jeg lei av å vente. Jeg kunne høre latter og hyl fra kjøkkenet der Jenny og Niall var. Nei, her orket jeg ikke å være lenger. Jeg reiste meg forsiktig opp fra sofaen og listet meg ut i gangen. Jeg fant fram tingene mine og gikk ut. Jeg lukket døren forsiktig etter meg, for å lage minst mulig lyd. Jeg vandret gjennom korridoren og smatt inn på rommet til meg og Jenny. Endelig fikke jeg være litt alene, det var det veldig sjeldent at jeg var. Iallfall nå for tiden. Jeg skrudde av lyset og mørket omringet meg på alle kanter. Jeg gikk bort til sengen og satte meg under dynen. Jeg bøyde ned hånden og fomlet etter pc'en jeg tok med. Det var utrolig lenge siden jeg hadde brukt den. Jeg dro den opp i fanget og slo den på. Det kom en blåsende lyd ifra den da den slo seg opp etterfulgt av en kort melodi. Jeg skrev inn passordet og der, var jeg inne. Øynene mine hadde begynt å venne seg til mørket nå, så det var lett å skimte alle gjenstandene i rommet. Jeg åpnet nettleseren og bestemte meg for å logge innpå twitter der var det lenge siden jeg hadde vært.



«Oi, hva f...?» spurte jeg meg selv da jeg fikk se alle varslene. 5893, hva i huleste? Jeg bladde nedover siden og skjønte fort hva det dreide seg om. Enten var det, «hater deg, hold deg unna Liam», «du og liam er søte sammen» eller så var det «er du og Liam sammen?». Hvordan hadde det spredd seg så fort? Jeg gnudde meg forsiktig i øynene av trøtthet og gjespet høy. Skulle jeg svare eller la være? Jeg fikk plutselig øye på en bildelink og så nysgjerrig som jeg var åpnet jeg den. Jeg gispet høy da jeg fikk se bilde. Det var av meg og Liam, som kysset. Det var over alt på nettet. Jeg klikket meg febrilsk rundt på twitter, ryktene var allerede spredd, noe som gikk utrolig fort. Jeg strevde med å holde tårene. Jeg ville slettes ikke at det skulle gå slike bilder ut på nettet av meg. Tenk på hvor mye hat vi kommer til å få. En tåre piplet ut fra øyekroken, men jeg tørket den fort vekk. Jeg bladde oppover siden og fikk se ord som bitch, hore, fuck u og verre. Jeg slengte igjen pc-skjermen og la armene i kors. Flott, hva ville Liam si nå? Jeg la pc'en ned på gulvet og sukket. Hva med Robin? Jeg måtte snakke med han, han trodde jo at vi fortsatt var sammen eller gjorde han? Kanskje han hadde fått øye på bildene?


Jeg tastet med en skjelvende hånd nummeret hans og la mobilen inntil øret og lukket øynene. Vær så snill, svar meg. «Den du ringer kan dessverre ikke ta telefonen akku...» Jeg la på og slengte mobilen mot veggen. Den traff veggen med et dunk og batteriet falt ut og skled forsiktig mot meg. «Faen, faen, faen..» mumlet jeg og sparket batteriet bort fra meg i frustrasjon. Det beste jeg kunne gjøre nå var å få litt søvn, jeg var jo helt utslitt. Jeg trakk dynen godt over meg uten å tenke på å fjerne sminken og skifte. Alt jeg skulle tenke på nå var å bli uthvilt. Jeg lente meg tilbake, lukket øynene og lot mørket overta kroppen og tankene mine helt. Endelig slapp jeg å stresse.

Jeg var halvvåken da Jenny entret rommet så stille som hun kunne. Det luktet alkohol lang vei. Jeg hørte et dunk etterfulgt et knis. «Ikke gå på meg, fido,» lo hun høyt og jeg kunne skimte at hun støttet seg til veggen. Jepp, hun var full. Hun støttet seg mot veggen mens hun gikk mot sengen. «Er du der, Andrew?» spurte hun og blåste et kyss. Hvem pokker var Andrew? «Gå å legg deg,» mumlet jeg grettent tilbake å snudde meg bort fra henne. «Noen her er suuuure,» sa hun muntert og banet seg i vet til badet. Det ble stille igjen og jeg lukket de tunge øyelokkene. Det kom ikke flere lyder fra Jenny, bortsett fra navnet Andrew en eller to ganger. Hvem var det, en katt? Jeg rakk ikke å tenke mer over den saken, hjernen min tok seg en etterlengtet pause.

 

«Lena?» Jeg mumlet et eller annet og snudde meg mot lyden. «Hva?» spurte jeg grettent og åpnet forsiktig øyene. Liam sto lent over meg. Jeg tok opp mobilen og så på klokken og deretter på Liam. «Den er kvart på fire, hva er det?» spurte jeg minst like grettent som istad. «Jeg må snakke med deg, det haster.» Han så på meg, ikke et smil, ikke en gang i øynene. Jeg ble med ett mye mer våken og satte meg opp. Var det om bildene og ryktene? Kanskje han trudde jeg at jeg spredd de for oppmerksomhet og nå kom han til å slå opp med meg? «Nå?» spurte jeg og bet meg nervøst i underleppa imens jeg så på de bekymrende øynene til Liam. «Nå,» gjentok han.

 


Hva tror dere han vil snakke med henne om? 



28.12.2013 | 13:33 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 36

Tusen takk for et vellykket maraton! Dere fikk til sammen seks deler, oisann. Alle kommentarene betyr mye for meg og det er det som gir meg motivasjon til å skrive, takk igjen. ♥

 

Han blunket fort og blikket hans flakket rundt om i rommet. «Lena, vil du være kjæresten min?» Han tok noen skritt fra og strakte ut hånden mot meg. «Ja, det vil jeg,» svarte jeg tok den myke hånden som jeg hadde lengtet etter så alt for lenge.Han blunket fort og blikket hans flakket rundt om i rommet. «Lena, vil du være kjæresten min?» Han tok noen skritt fra og strakte ut hånden mot meg. «Ja, det vil jeg,» svarte jeg tok den myke hånden som jeg hadde lengtet etter så alt for lenge.

  

Lykken jeg følte før var visst bare en illusjon, for det er nå jeg vet hva ekte lykke er og samme med ekte kjærlighet. Kjærligheten for Robin var aldri ekte. Det var bare noe jeg trodde dypt inne i hodet mitt. En kode jeg ikke knakk før nå. Hånden til Liam var klam og svett. Det var godt å føle seg nyforelsket, en av verdens nydeligste følelser. Vi gikk inn i heisen og trykte på knappen opp til etasjen hvor vi hadde rom. «Så du har fri i hele dag?» spurte jeg og lente meg inntil han. «Ja, jeg tror det,» svarte han med et lite smil. Et lite pling kom fra heisen og dørene åpnet seg. Vi gikk ut av den og inn på rommet til Liam, Harry, Louis og Niall. Jeg måpte da vi kom inn døren. «Det er enormt,» gispet jeg. I et hjørne lå det fire enkelt senger, man måtte gå opp to trappetrinn for å komme opp dit. I gangen som vi stod i var en dør som trolig førte til badet. Jeg tok av meg skoene og gikk inn mot kjøkkenet. Det var utrolig fancy kjøkken som hadde svarte detaljer. «Wow,» mumlet jeg overveldet. «Hvorfor får dere sånn luksus og ikke vi?» spurte jeg og lagde furteleppe. Liam lo, «nei, jeg vet vel ikke,» svarte han ironisk og gikk inn i stuen for å sette seg ned. Det var visst allerede folk som satt der. Niall og Jenny satt i sin egen sofa og Louis i en annen. «Hei!» smilte jeg og satte meg ned ved siden av Liam. Jeg trakk føttene mine opp i sofaen og lente meg mot Liam sånn som Jenny satt lent mot Niall. «Jeg hørte de gode nyhetene, grattis!» gliste Louis mot oss. Jeg smilte og mumlet sjenert et takk. Liam la armen rundt meg og lo. «Hvor er Harry?» spurte Liam. Louis trakk på skuldrene og så på Niall. «Nei, jeg vet ikke,» svarte han, men stemmen han virket bekymret. «Jeg har ikke sett han siden festen,» la Niall til.


«Niall?» spurte Jenny sukkersøtt. Vi hadde vært her i rundt en time nå. Det var utrolig koselig å bare sitte å snakke om hverdagslige ting. Jenny hadde ikke sagt stort, så hun fikk alles oppmerksomhet når hun spurte Niall om noe. «Ja?» svarte han forundret og snudde seg mot henne. «Du vet sånn dyr kjole Lena fikk av Liam? Jeg vil også ha det,» forklarte Jenny med tilgjort lys stemme. «Selvfølgelig skal prinsessen min få det,» svarte Niall og kysset henne ømt på pannen. Jenny smilte tilfreds. Louis ga Liam et bekymret blikk og jeg så uforstående på dem. De ignorerte meg. «Skal jeg finne fram noe mat?» spurte Niall og reiste seg opp. «Ja takk,» svarte jeg og smilte til han. Liam og Louis nikket seg enig. Jenny svarte ikke, for hun var opptatt med mobilen sin. Av og til smilte hun mot skjermen. Var det noe som foregikk? Vanligvis hadde hun nok folkeskikk til å ikke sitte på mobilen når hun var på besøk. «Jeg er straks tilbake,» sa Niall og forsvant tilbake. Jeg satte meg opp mot armlenet på sofaen og la føttene min i fanget på Liam. Han så late irritert på meg og jeg ga han et uskyldig smil tilbake som respons.

«Jeg er tilbake,» sa Niall og kom inn med et par skåler på et brett som han satte på bordet. Jeg snuste inn den deilige lukten, det luktet som noe mamma kunne ha lagd. Jeg kjente et lite stikk i brystet som også kunne kalles hjemmelengsel. «Nam! Nudler!» utbrøt Louis og slikket seg om munnen og klappet hendene sammen. «Takk Niall!» Niall lo og satte seg ned ved Jenny. Alle sammen tok hver sin skål og en gaffel. Jeg blåste på nudlene som hang nedover gaffelen før jeg førte den til munnen. Jeg tygde langsomt for å få alt av den deilige smaken. «Det var kjempe godt!» utbrøt jeg og smilte bredt til Niall. Ansiktet hans lyste opp, «tusen takk, Lena.» Louis slurpet i seg nudlene og lo da vi ba han om å spise ordentlig.


Da alle hadde spist opp gikk Niall og Jenny med skålene og bestikker inn på kjøkkenet. «Liam, kan jeg få snakke litt med deg?» spurte Louis og så rett gjennom meg som om jeg var luft. Liam nikket kort og vips, så var jeg alene i den store stuen. Ingen av de ga meg et blikk eller sa straks tilbake. Jeg likte ikke å bli ignorert. De hadde oppført seg rart og det tålte jeg rett og slett ikke. Jeg ville vite hva det var som foregikk?

 


26.12.2013 | 22:45 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 35 Maraton

Jeg sa jo til Liam at jeg elsket han, hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke bare ignorere han heller. Liam fortjener det ikke. «Lena.» En kjent stemme kom ifra bak meg og jeg snudde meg. «Liam.»  


Vi ble stående og stirre på hverandre. Han hadde kledd på seg skjorten og slipset han rundt halsen på han. Vi så hverandre i øynene og ingen av oss sa et ord. Hva skulle vi si? Jeg tok et skritt nærmere han bare for å ikke være helt målløs. Liam tok nølende noen skritt fram han og. Vi sto en meter ifra hverandre nå. Jeg åpnet munnen, det var så mye jeg ville si. «Jeg...» startet jeg, men lenger kom jeg ikke. Liam tok et skritt mot meg og tok tak bak nakken min. Han presset ansiktet mitt mot hans og leppene våre møttes i et himmelsk kyss. Han holdt hånden sin bak på nakken på meg og den andre bak på ryggen som presset meg helt inntil han. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle reagere. Alt gikk så fort. I det ene sekundet var vi som to fremmede for hverandre og i det neste kysset vi. Jeg kysset tilbake og holdt hendene bak nakken hans. Nå var jeg sikker, jeg kunne ikke skylde på alkoholen denne gangen. Følelsene var ekte, det var ikke tvil. Jeg smilte mellom kyssene. Liam var den rette for meg.

Jeg så i sideblikket at både Niall og Jenny hadde våknet. Niall så på oss og smilte og nikket svakt. Han var trolig glad på Liam sine vegne. Jeg studerte ansiktet til Jenny hun smilte svakt, men det var vanskelig å si om det var ekte eller ikke. Jeg trakk meg litt fra Liam og ble stående å studere de nydelige øynene hans, den perfekte nesen og det brune håret som passet perfekt til øynene. Jeg var heldig. Liam så på meg han og. «Jeg trodde du hadde grønne øyne, men nå ser de blå ut,» hvisket han lavt i øret mitt. Stemmen hans kilte og jeg smilte lattermild til han. Jeg rufset han forsiktig i håret og skakket på hodet. «Noen ganger ser de blå ut og noen ganger ser de grønne ut, det varierer,» svarte jeg lett og smilte. Det ble stille mellom oss. Jeg vet ikke om Niall og Jenny fortsatt var der eller om de hadde gått ut, men det hadde ikke så mye å si heller. Han tok fram den ene hånden sin og dro et av hårstråene i ansiktet mitt til side. Jeg så opp på han med blanke øyne. «Liam?» Han så bekymret på meg og trakk meg inntil seg. Han strøk meg over hodet. Jeg holdt et godt grep rundt han. «Jeg elsker deg,» sa jeg og trakk meg litt unna han slik av vi fikk øyekontakt. Liam så på meg med store, blanke øyne og skjelvende leppe. «Lena, jeg elsker deg og. Jeg har aldri følt det slik for noen før,» svarte han med skjelvende stemme. Hele han skalv. «Det har vært så vanskelig når du har vært sammen med Robin,» fortsetter han og svelger. Han tar et skritt unna meg. «Men jeg kan ikke.» Hjertet mitt stopper opp, Liam stopper opp, tiden stopper opp. Jeg har hjertet i halsen. «Hva mener du?» spør jeg gråtkvalt og tørker noen tårer med det ene ermet. «Du er sammen med Robin,» sier han lavt og ser ned. Tårer triller ned fra kinnet hans og ned på gulvet. De danner en bitteliten dam. Jeg vet ikke hva jeg følte. Det var en blanding av raseri, glede, lengsel og kjærlighet. Liam var på vei til å snu, han gikk med bøyd hode da jeg skjønte at jeg kunne ikke la han gå.


 

«Liam,» ropte jeg, men jeg vet ikke om det hørtes gjennom hulkene mine. Tårer flommet nedover ansiktet mitt. Det kunne ikke være annet enn ekte kjærlighet jeg følte for Liam. Liam stoppet opp og snudde seg sakte mot meg. Øynene var røde og hovne etter tårene og han snufset lavt. «Jeg vil ikke ha Robin, jeg vil ha deg! Jeg driter i Robin, han er bare en jævla drittsekk. Det er deg jeg elsker, det er du som bryr deg om meg. Det er ikke noen andre jeg heller vil våkne opp ved siden av, gå ut på kveldene med, holde hender, spise sammen med enn deg!» ropte jeg ut av alle følelsene jeg hadde i meg. Alt jeg hadde holdt inne i meg de siste timene kom ut og det var ganske mye. Liam så lamslått på meg. Han blunket fort og blikket hans flakket rundt om i rommet. «Lena, vil du være kjæresten min?» Han tok noen skritt fra og strakte ut hånden mot meg. «Ja, det vil jeg,» svarte jeg tok den myke hånden som jeg hadde lengtet etter så alt for lenge. 

 

40 kommentarer må dere klare for å få neste del :)


26.12.2013 | 20:46 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 34 Maraton

Jeg kunne ikke la være å smile mellom kyssene. Han la seg over meg og holdt den ene hånden rundt nakken min og den andre på låret mitt. Han kysset som en engel. Jeg holdt hånden min på brystet hans og den andre på ryggen. Jeg kysset tilbake og kjærtegnet ryggen hans. Hvorfor var jeg så lett å overtale?


Liam strøk hånden sin over kinnet mitt mens han fortsatte å kysse meg. Tungene våre møttes og danset i takt. Han førte den ene hånden oppover meg. Oppover låret, over trusen min og til magen. Det kilte da han berørte meg. Jeg førte den ene hånden min nedover mot buksekantet og stoppet ved rumpen hans. Jeg lot den ligge der. Liam fortsatte med å lede hånden sin oppover meg, nå holdt han den på puppen. Han klemte svakt og masserte den. Jeg unnslapp små stønn mellom kyssene og dro han tettere mot meg. Liam stønnet idet jeg klemte til bak på han og lot den andre hånden bli ført der jeg hadde den andre. «Babe....» stønnet han og kysset med nedover halsen. «Liam,» svarte jeg og holdt han på ryggen. Han snudde seg på ryggen og dro meg over han. «Jeg elsker deg,» sa han og stoppet med kyssene. Han holdt den ene hånden på ryggen og den andre på rumpen min. Jeg pustet tungt og nervøst. «Jeg elsker deg og,» svarte jeg med skjelvende stemme og bevegde ansiktet mitt nærmere hans. Nesetippen min berørte hans og noen sekunder etter var leppene mine klistret mot hans. Det føltes så rett.

Liam snorket tungt, hvor lenge hadde vi sovet? Tankene landet på det som skjedde dagen før. Hva gikk det av meg? Elsket jeg han virkelig eller var det alkoholen som talte. Jeg lå på brystet til Liam, som sov som en stein. Han gryntet noen ganger, men ellers var det eneste man kunne høre pusten hans og snorkingen. Jeg skulle til å reise meg opp idet jeg merket at jeg ikke hadde på meg noe. Jeg var kliss naken! «Faen,» mumlet jeg og så etter klærne mine. Hva var det som hadde skjedd? Jeg kunne ikke huske alt så detaljert. Jeg fikk øyet på undertøyet mitt i enden av sengen og jeg krabbet bortover for å hente det. Jeg var forsiktig for å ikke vekke Liam. Jeg lirket på meg trusen og deretter bh'en. Jeg hoppet rolig ned fra sengen og trippet bortover til kjolen min og dro den på meg. Jeg tok et siste blikk på Liam som sov før jeg forsvant ut av rommet.

 

Salen som igår var full av dansende og høylytte folk var i dag nesten helt tom. Hvor var det blitt av resten av guttene? De hadde vel ikke dratt uten Liam og hvor var Jenny? Det lå knuste glass over alt på gulvet. Jeg angret på at jeg ikke tok på meg skoene. «Hallo?» hvisket jeg nervøst uten å få respons. «Lena, hva gjør du her?» Jeg snudde meg brått og så rett inn i de nysgjerrige øynene til Harry. «Lette etter dere,» svarte jeg nølende. Harry var rød i ansiktet og virket svett. Det var svettemerker nedover armene hans og man kunne lukte at han prøvde å skjule det med parfyme. «Hvor er de andre?» Harry så seg rundt. «Zayn og Perrie tror jeg dro tidlig, Louis har jeg ikke sett,» svarte han likegyldig og så på meg med de skjønne, grønne øynene sine som jeg både elsket og hatet. «Niall og Jenny da?» spurte jeg og så meg rundt. «Sist jeg så de så var de i en av sofaene,» svarte han og pekte i den riktige retningene. «Takk,» smilte jeg og var på vei til å gå da han stoppet meg. «Hva med Liam? Hvor er han?» spurte han og så forvirret på meg. «Eh,» svarte jeg og så meg fort rundt. Harry holdt meg fast og ventet på svar. Han hadde et hardt grep rundt håndleddet mitt, noe som gjorde meg skremt. «Jeg venter.» Jeg så ned på hendene våre og deretter på han. «Han er på et av de rommene,» svarte jeg uten å møte blikket hans. «Hvilket rom?» spurte han og hevet et øyenbryn. «Privatrommet,» mumlet jeg uten å møte blikket hans. Jeg kunne høre at Harry strevde med å holde tilbake latteren. «Å, da så. Håper dere koste dere, Liam var heldig.» sa han med et ertende blikk og slapp grepet. Hva var det Harry tenkte om meg? Jeg gikk i retningen som Harry pekte ut til meg. Jeg fikk øye på tre svarte, skinnsofaer som stod på rad og rekke ved siden av hverandre. Harry hadde visst rett, for i den ene sofaen lå de to personer. Jenny lå på Niall som lå på ryggen. Niall sin skjorte var kneppet opp og det var merker av lepper på brystet hans. Her hadde det gått hett for seg, tenkte jeg. Jeg hadde vel ikke så mye å si... Det virket som de sov begge to og lukten av alkohol var ikke til å unngå.

 

 

Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Niall og Jenny sov, Louis visste ingen hvor var, Harry skremte meg og Liam... Jeg visste ikke hva det var som foregikk. Jeg var som Jenny sa en utro bitch. Jeg pustet tungt og ble stående og se utover lokalet. Vi hadde jo... Jeg grøsset ved tanken. Hvorfor egentlig? Jeg visste ikke om jeg virkelig hadde følelser for Liam eller om der var alkoholen sin skyld. Jeg sa jo til Liam at jeg elsket han, hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke bare ignorere han heller. Liam fortjener det ikke. «Lena.» En kjent stemme kom ifra bak meg og jeg snudde meg. «Liam.»  

stylinson | via Tumblr

Klarer dere 25 kommentarer? Hva syns dere Lena burde gjøre?


26.12.2013 | 17:49 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 33 Maraton

«Kom,» befalte Jenny og dro meg i armen. Jeg skulle til å følge etter henne da jeg kjente to hender på hoftene mine og pusting i nakken.


«Hei babe,» hvisket han ømt i øret mitt. Han var så nære at jeg kunne kjenne leppene hans mot huden min. «Hei,» hvisket jeg tilbake og så bakover på han. Han var kledd i en hvit skjorte med dressjakke over og ett lyserosa slips som sto i stil med kjolen min. «Kan jeg by på en drink?» spurte han lavt uten å slippe taket i meg. «Nei takk,» svarte jeg og smilte kort. Jeg var overrasket over hvor frampå han var. Vanligvis var han ganske sjenert når det gjaldt fysisk kontakt med meg. Liam snudde meg rundt mot han og smilte svakt. «Kan jeg bare få en kveld med deg? Er det for mye å be han?» Han så på meg med store, sårbare øyne og strammet grepet rundt meg. Han trakk meg inntil seg og jeg kjente de veltrente musklene hans mot min kropp. Liam pustet tungt og lot ikke blikket gli unna meg. «Okei da,» hvisket jeg lavt og tok et tak rundt nakken hans. Hvorfor ikke? Vi var jo tross alt i Chicago. Jenny hadde forsvunnet, hun var iallfall ikke ved oss lenger. Liam pustet tungt mot øret mitt og holdt meg bak på ryggen. De sterke armene hans fikk meg til å føle meg trygg. Jeg lukket øynene og lot hodet hvile på skuldrene hans imens vi danset rolig i takt med musikken. Hendene hans bevegde seg lengre og lengre nedover ryggen. Sakte, men sikkert. Jeg vred meg ikke unna, jeg nøt det. Hendene hans nådde rumpen min og stoppet der. Han holdt de der en god stund. Det kilte i magen og ikke får å snakke om resten av kroppen. Jeg åpnet øynene og så opp på Liam. Han smilte uskyldig på meg og strøk hendene rundt. «Gris,» mumlet jeg og fniste. «Jeg vet du liker det,» gliste han og fortsatte. Han klemte svakt og jeg skvatt til. Jeg brydde meg ikke om at det var fullt av folk rundt oss. Jeg brydde meg ikke om at sikkert hundrevis av alle i rommet stirret på oss. Det var vår kveld, og det skulle ingen ødelegge. Jeg lente kinnet mitt inntil hans og kjente skjeggstubbene stikke svakt mot huden min. Det oste parfyme på han. «Jeg tror jeg tar meg en drink likevel,» sa jeg kort og slapp taket rundt han.



Etter fire glass var vi rimelig ustø. Jeg måtte støtte meg til Liam for å ikke snuble i de høye hælene mine. «Ops,» kniste jeg og lente meg på brystet hans. Jeg kunne høre at hjertet hans slo. Han holdt rundt meg. «Dans med meg, babe.» beordret han og jeg lente ryggen min inntil brystet hans. Liam la hendene sine over meg og vi sto slik og vugget i takt med musikken. Det luktet alkohol i hele rommet. Folk rundt oss småsnakket og jeg kunne snappe opp ord som Liam og kjerring. Jeg ga rett og slett f i de. De måtte være utrolig sjalue, for å gå så lavt ned. Denne gangen bevegde hendene seg til Liam mot brystene mine. «Liam,» hvisket jeg urolig uten å gjøre motstand. «Du er nydelig,» mumlet han tydelig påvirket av alkoholen. Han holdt rundt dem og klemte svakt. Jeg unnslapp et lite stønn. «Vi er på en offentlig plass,» fortsatte jeg bekymret. Det kriblet fortsatt i hele meg og jeg kunne ikke bestemme meg for om jeg likte det heller ikke. «Det driter jeg i,» mumlet Liam og holdt hardere. Enda et stønn unnslapp. «Kan vi ikke heller finne et rom?» glapp det ut av meg. Jeg tenkte meg ikke om da jeg sa det. Liam slapp taket og gliset. «Selvfølgelig.» Han tok tak i håndleddet mitt og leide meg gjennom folkemengden. Hendene skalv og alle blikkene festet seg på meg. Jeg syns jeg skimtet Jenny og Niall en eller annen plass. Jeg så nærmere etter, jo det var de. Jenny satt i fanget på Niall og klinte. Jeg ble dratt lengre etter Liam og til slutt sto vi utenfor et rom der det sto, «privat.» Liam tok opp en liten nøkkel fra bukselommen og fiklet med den i bukselommen. Et knepp kom fra døren og han dyttet den opp.


Rommet var ikke stort og hadde svært få møbler. Gulvet var av mørkt tre og veggene var tapetsert med roser, grusomt spør du meg. I enden av rommet sto det en dobbeltseng og ved siden av sto det et lite nattbord. Liam låste døren etter seg og ble stående å se på meg. Jeg kunne se at brystet hans hevet og senket seg. Føttene mine skalv, så jeg sparket forsiktig av meg skoene. Liam kom nærmere meg med sakte skritt. Da han nådde fram til meg grep han håndleddene mine og dyttet meg inntil veggen. Jeg stønnet idet ryggen traff den harde, kalde veggen. Liam sine lepper plasserte seg nedover halsen på meg. Kroppen hans presset seg inntil min. «Dette har jeg ventet på,» mumlet Liam mellom kyssene. Hendene hans var over alt på meg. Jeg kneppet forsiktig opp skjorten hans etter jeg løsnet slipset og magemusklene hans kom til syne, damn. Liam ristet av seg dressjakken og fortsatte å kysse meg, ved øret denne gangen. Jeg kjente tungen hans leke med huden min og hendene hans som holdt rundt meg. Kjolen min var svært upraktisk i situasjoner som dette og det merket nok Liam for han dro varsomt glidelåsen ned. Kjolen datt omkring føttene mine og jeg sto foran han i bare undertøy. Jeg rødmet og så ned. Hvordan kunne han like en med en slik kropp som jeg hadde? Det virket ikke som han brydde seg, for plutselig tok han et grep under lårene mine. «Hopp,» hvisket han ømt og så på meg. Jeg gjorde som han sa og gjorde et lite hopp. Han spredde lårene mine og trakk meg inntil seg. Jeg satt på hoftene hans med en fot på hver side av han. Forsiktig dro jeg skjorten hans av han og strøk hånden min nedover brystet hans. Stemmen min skalv idet jeg sa, «jeg burde ikke.» Liam og kysset meg på brystet og så opp på meg for respons. Han fortsatte og jobbet seg oppover. Kyssene var himmelske, leppene hans klistret seg fast inntil den sårbare kroppen min. Han kom opp til haken min og stoppet. Jeg så rett inn i de brune øynene hans som jeg var så betatt av første jeg så han. Jeg åpnet munnen for å protestere. «Shh,» svarte Liam kjapt og plasserte leppene sine mot leppene mine, Tungen hans lekte med tungen min. Vi bevegde oss bort til sengen, jeg inntil putene og han over meg. «Jeg kommer og tar deg,» gliste han og førte ansiktet sitt bort til meg. Jeg kunne ikke la være å smile mellom kyssene. Han la seg over meg og holdt den ene hånden rundt nakken min og den andre på låret mitt. Han kysset som en engel. Jeg holdt hånden min på brystet hans og den andre på ryggen. Jeg kysset tilbake og kjærtegnet ryggen hans. Hvorfor var jeg så lett å overtale?

 

Mange har spurt om det kan skje noe mellom Lena og Liam snart, vel hva syns dere? 20 kommentarer for enda en del


26.12.2013 | 16:14 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 32 Maraton

«Under the lights tonight, I turned around.. And you stole my heart, With just one look. When I saw your face, I fell in love.It take a minute girl, To steal my heart tonight.» sang han uten å ta blikket fra meg. Øynene hans var blanke og tiden sto i ro. Det gikk ikke opp for meg hva som hadde skjedd før guttene gikk av scenen og alt av lys ble slått på. Stjal jeg hans hjerte?


«Jeg hadde min livs kveld i går,» gjespet Jenny gned søvnen ut av øynene. Jeg gjespet jeg og og snudde meg mot henne. Jeg hadde aldri sovet så godt før, sengen var himmelsk. Jenny så på meg med trøtte øyne og et blekt ansikt. Vi var begge alt for oppspilt til å legge oss i går kveld, så det endte med at det bare ble fire timer med søvn på oss. «Jeg må snakke med Liam,» sukket jeg og vendte blikket opp i taket. Det var hvitt, helt hvitt uten en eneste ripe. «Hvorfor?» spurte Jenny og ble med ett mye mer våken. Jeg lente meg tilbake mot Jenny, men unngikk blikket hennes. «Du vet på den siste sangen?» startet jeg nølende. Jeg visste ikke om Jenny var den rette personen til å snakke om dette med. Hun hadde jo tross alt et crush på Liam og det var hun som mente at jeg var en utro bitch. Jeg hadde sagt a, og da måtte jeg si b. «Mhm,» svarte Jenny mens hun pirket bort en liten smule fra lakenet. «Han...» Jeg kremtet litt og pustet tungt ut. «Han så rett på meg da han sang.» Jenny så irritert på meg. «Og hva med det? Niall så mange ganger på meg under konserten,» svarte Jenny raskt tilbake med en hard tone. Jeg hatet den spydige og sjalue delen av henne. «Det var under stole my heart, skjønner du ikke?» forklarte jeg med en mild og rolig tone. Det verste jeg kunne gjøre var å være spydig tilbake. Jenny svarte ikke, hun var opptatt med å taste noe på telefonen. «Du er umulig,» mumlet jeg så lavt jeg kunne. Jeg kavet meg opp fra sengen og bort til kofferten min. Jeg dro fram en hvit t-skjorte med paris-motiv og en grå joggebukse. Jeg orket ikke å ta på noe elegant i dag. Jeg måtte jo uansett skifte før festen som var i kveld. Jeg trippet inn på badet og stirret på den jenta som stod i speilet. Jeg kunne ikke fatte at Liam hadde falt for meg, MEG. Den stygge andungen. Jeg børstet gjennom håret og lot det falle bakover. Jeg tok på et tynt lag med maskara og deretter litt rouge. Mer orket jeg rett og slett ikke. Jeg gikk ut fra badet og fant Jenny sovende i sengen. Jeg sukket, det hadde vært en lang natt. Det dumme var at guttene var opptatt med intervjuer nesten hele dagen, så vi møtte dem ikke før på festen.


Jenny kom ut av badet. Etter to timer hadde hun endelig våknet. Jeg ville ikke vekke henne, hun sov så søtt. Jenny hadde satt håret opp i en høy hestehale og hadde på seg en stripete cardigan med en enkel svart topp under. På føttene hadde hun et par strømper med en svart, hullete dongerishorts over. «Så fin du er,» smilte jeg til henne. Hun stoppet opp og gjorde noen poseringer. «Ikke sant,» lo hun og satte seg ned ved siden av meg. «Hva skal du ha på deg på festen?» spurte jeg og sparket i sengen med føttene. Hun gipset, «det hadde jeg helt glemt.» Jenny spratt opp og løp til kofferten til. «Lena, du må hjelpe meg å velge!» Jeg hoppet ned fra sengen og gikk bort til henne. Jenny var rød i ansiktet og var tydelig stresset. Hun kastet kjoler i alle kanter. Jeg så på med henne med store øyne. «Hvor mange kjoler har du med?» spurte jeg og tok opp en blå kjole med glitrende overdel og et skjørt som var lengre bak enn foran. Den var nydelig, men passet ikke for anledningen. Jeg la den forsiktig på sengen. Jenny fant frem noen kjoler og la de fram på sengen. De var så pene alle sammen. Ikke et lett valg nei.

«Så hva syns du?» spurte Jenny stresset og så utover sengen. «Den svarte,» svarte jeg og smilte. Jenny skulle til å ta den opp da jeg stoppet henne. «Nei, den hvite!» Hun sukket og bevegde hendene mot den. «Nei!» ropte jeg høyt. «Bestem deg,» kjeftet Jenny og så surt på meg. «Den lilla er perfekt for deg,» forsikret jeg henne og holdt munn da hun tok den opp. Hun gransket den. «Ja, da tar jeg den.» Jeg smilte lettet. «Tror du det kommer til å være mange fotografer der?» spurte Jenny og var opptatt med å speile seg i et lite speilt som var hengt opp i hjørne. Jeg trakk på skuldrene, «håper ikke det,» hvisket jeg lavt.

 

Lokalet var stappet full med folk, så jeg var glad jeg hadde Jenny ved min side. Musikk dundret med høy bass. «Ser du Niall noen sted?» spurte Jenny og så utover folkemengden. Jeg ristet på hodet. «Ikke Liam heller,» sukket jeg. Veggene var malt mørke med en grå farge. Det stod bord inntil veggene med forskjellige drinker. «Kom,» befalte Jenny og dro meg i armen. Jeg skulle til å følge etter henne da jeg kjente to hender på hoftene mine og pusting i nakken. 

15 kommentarer! Hvem tror dere at det er? :)


26.12.2013 | 14:02 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 31 Maraton

«Det er ennå en halvtime til konserten begynner, men det er vel litt greit å være der litt før?» spurte Jenny med blikket festet på mobilen. «Vi bare drar dit nå.» Jeg kunne ikke vente! Jeg hadde aldri hørt Liam synge live før. 

 

Det var fult av folk utenfor. Jenter i alle aldre var kommet for å se idolene sine. «Hva gjør vi nå?» spurte Jenny nervøst og tvinnet håret rundt fingeren. Det var hyling på alle kanter, vi var omringet. «Jeg vet ikke! Vi har jo ikke billettene engang,» svarte jeg høyt for å overdøve jentene. Jeg tok fram mobilen og viste den til Jenny og hun nikket seg enig. Jeg skrev en melding til Liam. «Vi er litt omringet og vi vet ikke hvordan vi skal komme oss inn uten billetter:( Hva skal vi gjøre?»

Liam's P.O.V

Mobilen dirret i bukselommen min og jeg fisket den opp. «Liam, ikke hold på med mobilen nå,» sukket Lou imens hun stylet håret mitt. «Men det er viktig,» forsvarte jeg og leste meldingen. Det hadde jeg visst helt glemt. Vi hadde jo ikke gitt billettene til dem. Jeg skrev kjapt en melding tilbake, «møt Harry på baksiden av bygget :)» Jeg sendte den og la den ned i lommen igjen. «Det var bedre,» smilte Lou og gjorde seg ferdig med hvordan jeg skulle se opp. Jeg lo svakt og kort før jeg så bort på Harry. «Kan du møte Jenny og Lena på baksiden?» Han så likegyldig på meg og nikket. «Mhm, okei da.» Han reiste seg opp og skulle til å gå da jeg snakket til han. «Ikke skrem bort Lena da.» Jeg spøkte, men samtidig mente jeg det. Det virket som om Lena ikke hadde sansen for Harry. Noe som irriterte meg veldig, for Harry var jo egentlig en utrolig fin fyr! Harry fnyste og forsvant ut døren. Jeg gledet meg til konserten. Jeg hadde aldri sunget foran Lena før, så det kom til å bli helt spesielt. Lou tok med seg sakene sine og gikk bort til Louis for å style han. Jeg ble sittende i egne tanker. Jeg kunne ikke la være å tenke på Lena. De vakre grønne øynene hennes, de små, søte hendene og det friske, sunne håret hennes. Ikke minst det perfekte og skjønne smilet hennes. Jeg hadde lyst til å kysse de lyse leppene hennes samtidig som jeg strøk henne varsomt nedover ryggen, men jeg visste at ikke kunne gjøre det. Hun var sammen med Robin. Jeg fikk en frysning idet jeg sa navnet hans, den drittsekken. Jeg skulle gjøre konserten spesiell for Lena, verdens vakreste jente.


«Hei!» Jeg skvatt og snudde meg mot Jenny som sto i døråpningen. Lena sto like bak henne. «Hvor er Harry?» spurte jeg og reiste meg opp. Jenny trakk på skuldrene og gikk bort til der Niall satt. Niall lyste opp i det han så henne. Jenny gikk mot han med hoftene i sving og strakk hendene mot han. Niall klemte henne og holdt rundt midjen hennes. Han lukket øynene og smilte. Niall var virkelig forelsket. Jeg så bort på Lena istedet som fortsatt sto i døråpningen. Jeg gikk mot henne med hjertet i halsen og ga henne en stor klem. «Hei,» hvisket hun lavt og holdt rundt med. Knærne mine var skjelvende og armene var svake. Hvorfor måtte jeg falle så hardt? Lena merket tydeligvis at jeg var nervøs og trakk seg litt unna. «Går det bra med deg?» spurte hun bekymret og så på meg med de store, søte øynene sine. Jeg bare smilte og nikket, «alt går bra,» løy jeg.

Lena's P.O.V

Konserten skulle starte om bare noen minutter. Jenny sto og småtrippet på plassen sin. Tredje rad, var det mulig? Vi hadde utrolig god utsikt mot scenen. «Det er bare to minutter igjen,» hvisket Jenny og lente seg mot meg. Jeg nikket bekreftende. Det var snakking og hyling på alle kanter, jeg kunne ikke fatte hvordan noen kunne holde ut alt dette. Et gisp etterfulgt av tusen hyl og jeg så opp scenen jeg og. Der sto de, på rad og rekke. Jeg vinket febrilsk mot Liam og hylte av all kraft. Liam så ned på meg og gliste. Han vinket tilbake og blåste et kyss mot der vi to. Publikum gikk amok og hylte av alle krefter imens de veide med armer for å prøve å få oppmerksomhet fra guttene. Det var en betryggende følelse at han så på meg istedet for de alle tusen andre jentene som var her, de var tross alt mye penere enn meg. Guttene gikk litt rundt og vinket til fansen. «Er dere klare?» ropte Harry inn i mikrofonen og gliste da han så reaksjonen. Alle i rommet hylte ja. Musikk dundret ut av høyttalerne og de begynte å synge på en sang. Jeg var ikke sikker på hvilken sang det var, men sang med likevel.

«And we danced all night to
The best song ever
We knew every line
Now I can't remember
How it goes but I know
That I won't forget her»


Guttene løp rundt på scenen og fikk med seg publikum på sangen. Zayn og Louis holdt om hverandre da de sang «oh oh oh.» Jeg så bort på Jenny som danset i takt med musikken og vrikket på rumpen. Hun veide med armene og sang med. Niall vinket kjapt til henne. Jenta ved siden av oss hoppet opp av ned med tanke på at Niall vinket til henne, trodde hun. Sangen tok slutt og Zayn gikk mot publikum. «Er dere klare for neste sang?» spurte han og holdt mikrofonen mot fansen. Hyling var det eneste man kunne høre, men Zayn tok visst det som et ja. En ny låt kom spillende ut av høyttalerne. Det var en gitarlyd om jeg ikke tok helt feil. Harry tok et steg fram og holdt den ene hånden på magen da han sang, «Written in these walls are the stories that I can't explain.
I leave my heart open but it stays right here empty for days.» Publikum sang med. Da det kom til refrenget sto vi alle og viftet med hendene i takt med melodien og sang lavt med. Den følelsen av fellesskap var herlig, nå skjønte jeg hvorfor directioners kalte seg en familie. Sangen tok slutt og de bukket. «Skal vi ta noen twitterspørsmååååål?» spurte Louis og gestikulerte mot en skjerm som ble heiset ned. Guttene snudde seg mot den. «Okei, det første spørsmålet er fra...» begynte Liam og leste opp både twitternavn og hvor hun satt. «Hvilken tannkrem bruker dere?» leste Liam høyt med dramatisk stemme. De snudde seg mot publikum igjen. Niall og tok et skritt fram, «jeg bruker colgate,» sa han gjorde en tommel opp. Fansen jublet og det samme gjorde jeg og Jenny. Harry og Liam sa seg enig. «Jeg vet ikke hva den heter, men den smaker godt,» smilte Louis og det om et latterbrøl fra publikum. Zayn svarte at han rett og slett ikke visste hvilken tannkrem han brukte.

 

Spørsmålene fortsatte og det samme gjorde sangene og de hadde kommet til det siste nummeret. «Vi skal spille en gammel låt,» fortalte Niall til publikum. «Den er ikke så gammel,» skyter Harry inn før melodien blir spilt. De sang med alle guttene. Det var en utrolig fengende melodi. Alle rundt oss hadde roet seg ned nå, for å nyte sangen istedet. De kom til refrenget og Liam tok et steg fram, han skulle tydeligvis synge solo. Han trakk pusten og så rett på meg. Jeg smilte beroligende og han gjenga smilet. «Under the lights tonight, I turned around.. And you stole my heart, With just one look. When I saw your face, I fell in love.It take a minute girl, To steal my heart tonight.» sang han uten å ta blikket fra meg. Øynene hans var blanke og tiden sto i ro. Det gikk ikke opp for meg hva som hadde skjedd før guttene gikk av scenen og alt av lys ble slått på. Stjal jeg hans hjerte?


10 kommentarer for neste del


26.12.2013 | 12:36 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 30 Maraton

«Og hvordan går det med vesle prinsessen?» Han kilte Jenny forsiktig i siden, og hun gryntet som svar. «Vel, hun er nok prinsessen i drømmeland,» lo jeg og Niall lo med. Tenk, snart var vi i Chicago. Selveste Chicago!

 

 

Etter åtte timer i fly var det virkelig en deilig følelse å få strekke på føttene og puste inn frisk luft. «Så nå er vi i USA,» lo Louis og jublet. Niall jublet med imens han lo. «Skal vi dra til hotellet?» spurte Liam og gikk opp mot siden av meg. «Hvordan er romfordelingen?» spurte Jenny nysgjerrig før jeg rakk å svare. «Zayn og Perrie ett rom, jeg, Louis, Harry og Niall deler og dere to har et eget rom. Høres det greit ut?» Liam vekslet mellom å se på oss to. Jenny så litt skuffet ut, trolig siden hun hadde håpet på å dele rom med Niall. «Vi syns det høres flott ut,» smilte jeg og dultet forsiktig borti Jenny. Hun gikk bortover til Niall som sto ved Zayn og Perrie. «Hei!» sa hun søtt og smilte. «Hei, Jenny!» gliste Niall og la armen sin rundt henne. «Du har gjort en god jobb,» lo Liam og så bort på meg. Han gjorde et tegn bort til Niall og Jenny. «Hvordan visste du at det var meg?» «Ren gjetning egentlig,» svarte han. Vi bestilte en taxi alle sammen etter at vi hadde funnet bagasjen vår, jeg gledet meg virkelig til å få se hotellet.


«Wow,» gispet jeg og så på hotellrommet. «Det er vidunderlig!» måpte Jenny og holdt meg i hånden. Det var lyst og åpent, utsikten var het ubeskrivelig. Ved vinduet var det et lite bord med to stoler ved siden av og for å ikke snakke om sengen! Jeg så bort på Jenny for å se om vi tenkte det samme. Hun blunket lurt til meg. «1...» Jeg så lurt på henne. «2...» fortsatte. Vi vekslet blikk, «3!» Vi løp bort til sengen og kastet oss i den. Det var som å lande på skyer, aldri før hadde jeg kjent en så myk seng. «Her kommer jeg til å sove godt,» fniste Jenny. «Pft, du er jo trist for at du og Niall ikke kan kose sammen i sengen,» lo jeg ertende og la meg på ryggen. Jenny tok tak i puten og klasket til meg i ansiktet. «Din pedogris!» snøftet hun. Det fikk meg til å le enda mer. Jeg holdt meg for magen, for å prøve å slutte å le. «Slutt,» klagde Jenny irritert. Døren gikk opp og gutta kom inn.

Gutta og gutta, det var Niall og Liam. «Hva ler du av?» spurte Niall og så på meg med et forundret blikk. Jeg pustet tungt ut og lagde en plystrelyd for å slutte å le. «Nei, det var ingenting.» Jeg smilte til dem. «Hva vil dere?» spurte Jenny og satte seg opp. «Vi skal spille en konsert i dag og vi lurte på om dere ville se på?» spurte Liam med blikket rett mot meg. Kinnen brant og jeg så mest sannsynlig ut som en tomat, pokker. Heldigvis svarte Jenny for meg. «Det vil vi gjerne!» svarte hun entusiastisk og så flørtende bort på Niall. Han lo svakt og så bort på meg. «Hvorfor er du en tomat?» Liam kniste i bakgrunnen og jeg ga han et strengt blikk. «Fordi alle liker tomater,» mumlet jeg. Niall lo kort, «ja, det er sant.» «Når begynner konserten,» spurte jeg for å få samtalen på noe annet. Niall så på klokken som hang på veggen og lente hodet til siden. «Nja, ca. 3 timer.» svarte han nølende og så på Liam som nikket seg enig. «Men vi drar dit nå da, for å varme opp,» la Liam til. Jeg sank litt sammen. Vi hadde nettopp kommet fram og med en gang må de dra. Hva var det jeg forventet? De kom hit på grunn av jobb, selvfølgelig må de jobbe da. Liam og Niall takket for sitt lille besøk og gikk ut av rommet. «Lena?» Jenny så alvorlig på meg. «Ja..?» svarte jeg nølende. «Vi må shoppe.»


«Hva syns du om denne?» Jenny holdt opp en lysegrønn bluse med dyp utringning. «Tror du Niall kommer til å like den?» Jeg så skeptisk på den. «Jeg tror ikke at grønn er helt din farge,» svarte jeg og sukket. «Ja, det er sant,» mumlet hun og hang den tilbake. Jeg dro litt klær til siden. Jeg visste ikke hva jeg skulle skulle ha på meg. Jeg ville ha noe litt fint, men samtidig ikke for formelt. Et skjørt kanskje? «Kan vi gå se på skjørtene?» spurte jeg Jenny og smilte svakt. Hun nikket og dro meg bort til den rette avdelingen. «Hva syns du om dette?» gispet Jenny og pekte på et lyserosa skjørt som hang på veggen. «Det ville ha vært helt nydelig på deg,» smilte jeg. Det mente jeg helt klart, Jenny hadde drømmekroppen. Kroppen jeg trente for å få, det minte meg på at jeg måtte utnytte tiden med trening mens jeg er her. Jenny fniste og sa takk. Hun holdt fram et svart skjørt skjørt som gikk til midjen. «Dette er noe for deg!» gliste hun. Jeg tom det imot og strøk nedover stoffet mens jeg nynnet på sangen som ble spilt i butikken. «Hva skal jeg kombinere det med, en hvit bluse?» Jenny ristet fort på hodet. «Nei, nei, nei! Det blir for basic! Den stripete genseren du tok med, jeg tar på meg den blomstrete trekvarte genseren min.» Jeg smilte takknemlig til henne. «Jeg er glad jeg har deg som min personlige stylist.» Vi fant vår størrelse begge to og gikk bort til kassen for å betale.

«Det er ennå en halvtime til konserten begynner, men det er vel litt greit å være der litt før?» spurte Jenny med blikket festet på mobilen. «Vi bare drar dit nå.» Jeg kunne ikke vente! Jeg hadde aldri hørt Liam synge live før. 

 

Nå er maratonet igang! Denne delen ble utrolig dårlig, men det blir bedre etter hvert. 7 kommentarer for neste del :)


25.12.2013 | 21:59 | Kategori: 1D Historie - 11

Maraton?

Hei alle sammen!

Jeg lurte bare på om dere var interessert i et maraton i morgen? Isåfall kommer det til å bli ca. 13.00 eller noe rundt der, tenker jeg. Kanskje 12.30
Noen som syns det hørtes greit ut?

-Tonje 


24.12.2013 | 12:00 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 29

Gleden var ikke til å stoppe. Jeg holdte på å boble over. Det var som om noen hadde ristet en brusflakse i meg og var på vei til å åpne den. «Tusen takk!» hvinte jeg og tørket raskt vekk noen gledestårer. Tenk at jeg skal til Chicago!


Flyplassen var full av travle folk som skulle finne og rekke flyet sitt. Tanken på at jeg ikke så de andre gjorde meg veldig nervøs. Hodet kokte og det samme gjorde resten av kroppen. Jeg pustet tungt og gikk noen skritt framover, som om det skulle hjelpe. Det var folk på alle kanter, store personer og små personer. Jeg snudde meg raskt rundt, men så ikke guttene noen plass. «Slapp av litt da,» lo Jenny og dultet meg i skulderen. «De kommer når de kommer.» Jeg nikket og gikk noen skritt tilbake slik at jeg sto side ved side ved Jenny. «Ja, du har nok rett,» sukket jeg. Jeg trakk meg litt sammen og holdte bagasjen tett inntil meg. Det siste jeg ville var at noen skulle stjele bagasjen. «Se,» ropte Jenny og pekte. «Der er de!» Sannelig hadde hun rett, ca. 100 meter unna oss kom guttene løpende. Liam først med et stort smil om munnen. De andre var like bak. Han stoppet opp ved siden av meg. «Hei!» smilte han og trakk meg inn i en klem. «Hei,» svarte jeg litt forfjamset og klemte tilbake. Jeg trakk meg forsiktig tilbake og så at Jenny sto med armene rundt nakken på Niall mens Niall holdt henne rundt hoftene. De så ut som et kjærestepar som ikke kunne ta øynene fra hverandre. Jeg kjente et stikk av sjalusi, jeg savnet å holde rundt noen på den måten. Jeg så tilbake på de andre. Liam sto og pratet med Harry. Zayn sto litt i utkanten med Perrie og holdt rundt skulderen hennes, søtt. Louis så på meg og trakk på skuldrene. Jeg lo, begge sto visst alene. «Skal vi stige på flyet?» spurte han meg. Jeg var vel den enste her som hørte det. «Ja, hvorfor ikke?» lo jeg kort og trillet kofferten bortover gangen. Jeg følte meg tryggere rundt alle de andre.


Det var tre og tre seter seter bortover radene på flyet. Det var overraskende lite folk ombord. Jeg dumpet ned på setet og ble overrasket over hvor mykt det var. Jeg så ut, jippi. Vindusplassen var min, jeg lo svakt. Jenny satte seg ned ved siden av meg. Liam satte seg ved siden av Jenny igjen, skuffelsen steg i meg. Hvorfor det egentlig? Det var et spørsmål jeg ikke kunne svare på. Niall skulle sitte med Louis og Zayn, Perrie og Harry satt sammen. «Jeg er glad jeg tok med musikk,» smilte jeg fornøyd og lente meg tilbake. «Jeg er glad jeg tok med disse,» gliste Jenny og holdt opp et par sovemasker. De var rosa, noe som ikke var så veldig overraskende. Jenny elsket rosa. «Wake me at noon,» leste jeg lavt. Jenny nikket og trakk de ned foran øynene. «Gjør det sovemasken befaler,» gryntet hun og non minutter senere var det helt stille fra henne.

 

Jeg kastet et blikk bort på Liam som satt bortenfor Jenny, han så på meg. «Jeg har med en gave til deg,» hvisket han og holdt hånden ved siden av munnen for å dempe lyden. «Liam.. Du trengte ikke å..» Lenger kom jeg ikke før han slang en stor, fiolett eske til meg. Den var pyntet med røde bånd og sløyfer. Jeg lot fingrene gli bortover stoffet. «Åpne!» befalte Liam utålmodig. «Jada,» stønnet jeg og rykket forsiktig i det ene båndet. Da jeg hadde løsnet hele båndet, så løftet jeg forsiktig på lokket. «Liam, herregud!» gispet jeg idet jeg så hva som var inne i esken. Han smilte beskjedent til meg. Jeg løftet forsiktig opp kjolen. Det var den jeg hadde siklet på i den butikken på senteret jeg møtte Liam. «Hvordan visste du?» spurte jeg med tårer i øynene. Kjolen var så perfekt, men så dyr! «Jeg stalket deg ikke,» svarte han ironisk og så bort. «Jeg kjøpte den slik at du kunne bruke den på festen vi skal på.» Jeg fnyste og brettet kjolen forsiktig ned i esken igjen. «Takk,» smilte jeg og strakk hendene bort til han for å gi han en klem. Han tok tak i hendene mine og strøk de over knokene. Det var vanskelig å få gitt han en klem over Jenny. Jeg lo svakt og trakk meg tilbake. «Du får en klem når vi lander.» Liam lo, «det skal jeg ikke glemme.» «Hva driver dere med?» Niall sitt ansikt tittet fram mellom setene til meg og Jenny. «Ingenting,» svarte jeg og smilte. Niall gjengjeldte smilet. «Og hvordan går det med vesle prinsessen?» Han kilte Jenny forsiktig i siden, og hun gryntet som svar. «Vel, hun er nok prinsessen i drømmeland,» lo jeg og Niall lo med. Tenk, snart var vi i Chicago. Selveste Chicago! 

 

GOD JUL ALLE SAMMEN! ♥ Håper dere koser dereutrolig mye i dag, det fortjener dere. Jeg får egentlig ikke lov til å bruke pc'en på julaften, men shhh. Hva gjør man vel ikke for verdens beste lesere? Håper dere likte delen, den var nok litt kjedelig da, haha


22.12.2013 | 11:35 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 28

Det eneste som manglet var at «love is in the air» ble spilt i bakgrunnen. Planen min hadde fungert, Niall og Jenny kom til å bli det neste paret. Jenny så alvorlig på meg med et lite smil og åpnet munnen for å si noe. «Jeg tror at han liker meg, Lena.»


Jeg smilte svakt til Jenny. «Ut ifra dine beskrivelser, så tror jeg at han liker deg og.» Jenny smilte takknemlig til meg. «Tenk på alle de fine gavene han kommer til å kjøpe til meg, og dyre...» Jeg ignorerte det, det var jo ikke noe viktig hvilke gaver hun fikk. «Har dere kysset?» Jeg klarte ikke å la være, jeg måtte spørre. Jenny skvatt av spørsmålet og rødmet. Hun tok det lange håret sitt bak skuldrene og lo tilgjort. «Ikke enda...» sukket hun. «Men det blir snart!» Hun så ned og smilte med de perfekte, hvite tennene sine. Det var ikke bare å være venninne med Jenny, man følte seg som en liten grå mus. Jenny med de himmelblå øynene, den fyldige munnen, kritthvite tenner og langt glansfylt hår. Så kommer jeg da, skjeve tenner, kastanjebrunt hår til brystet, smale lepper som er lyserosa og øyne som noen ganger ser grønne ut, mens andre ganger ser de blåe ut. «Lena?» Jeg skvetter til idet Jenny vifter med hendene foran ansiktet mitt. «Herregud, du er så fjern for tiden!» sukket hun og setter seg tilbake. «Sorry,» mumlet jeg og lener meg tilbake med et lite sukk. «Når skal dere møtes neste gang?» spurte jeg og gjespet, øynene mine var slitne og trette. «I morgen,» svarte hun likegyldig og lukke øynene. Hun lot hendene gli nedover siden og hun pustet tungt. Jeg så meg rundt i rommet, det hadde ikke forandret seg mye fra da hun var liten. Bare litt moteplakater, skrivepult og bort med alle lekene. Det hadde fortsatt den samme lyserosa fargen på veggen og det lyse tregulvet. Jeg satte meg opp og så forundret på Jenny. «I morgen?» gjentok jeg spørrende og håpet på at jeg hørte feil. «Ja...» begynte hun surt uten å se på meg. «Er det noe galt i det?» Jeg ristet fort på hodet. «Nei, nei. Det er bare det at jeg hadde ikke forventet at..» Ordene kom ut feil og det hørtes utrolig spydig ut, noe det ikke var ment som. Jeg stoppet opp midt i setningen. Det var bedre å holde munn. Jenny satte seg opp og så på meg med et spydig blikk. «At jeg skulle bli med til Chicago? Tror du ikke at jeg er bra nok for Niall eller?» Hun satte blikket i meg og jeg fikk aller mest lyst til å synke gjennom jorden. Jeg følte meg liten og betydelig der jeg satt. «Jeg mente det ikke slik,» pep jeg og så ned. «Hva med foreldrene dine?» Hun fnyste, «de vet ikke om det.» «Hæ?» utbrøt jeg. «Men...» «Og de trenger ikke å få vite om noe, forstått?» Hun så alvorlig på meg med bedende øyne. Jeg nikket svakt, «jeg skal ikke si noe.» Jenny begynte plutselig å smile. «Det er bra!» smilte hun og satte føttene under seg. «Mhm...» Jenny så bekymret på meg, og nølte litt. «Har ikke Liam spurt deg om å bli med?» «Joda,» svarte jeg og festet blikket på et gammel bilde som hang over sengen hennes. Det var av henne, moren og faren hennes. De tre sammen lykkelige, det var yndlingsbildet hennes. Foreldrene til Jenny skilte lag da hun var fem, jeg hadde aldri sett henne så trist og nedfor før som etter bruddet. Vi var jo veldig små da, så det var ikke mye jeg kunne gjøre for henne. Det er ikke bare å trøste en femåring som nettopp har blitt skilsmissebarn. «Så hva er det da?» spurte Jenny medfølende. Jeg visste ikke om hun virkelig brydde seg om meg eller om hun bare latet som. «Mamma og pappa,» stønnet jeg og sank ned. «Å, får du ikke lov?» svarte Jenny spørrende, tonen hun brukte hørtes veldig sarkastisk ut. Hun la det perfekte håret sitt bak øret og skakket på hodet. Øynene hennes glitret som vanlig. Damn, så sjalu jeg var. «De skal tenke over det,» svarte jeg med en irritert tone. «Auch,» sa Jenny og rynket på den lille nesen. «Du bør jo nesten få svar snart siden du må snakke med skolen og få tid til å pakke og sånt.» Jeg la ansiktet hvile på knærne. «Jeg vet,» mumlet jeg og gjespet lavt. «Jeg bør nok kanskje begynne å dra hjem.» Jenny nikket og fulgte meg ned til gangen. Jeg ville så gjerne få et ja.

 

Både mamma og pappa satt i stuen da jeg kom, Olivia hadde tatt kvelden. «Kan du ikke sette deg ned litt?» spurte pappa og vinket på meg da han fikk øye på meg. Jeg gikk bort til dem og satte meg ned i sofaen. «Vi har snakket litt sammen og...» begynte mamma før jeg avbrøt henne. «Og jeg får ikke lov til å dra,» sukket jeg. «Jeg har forstått det.» Mamma ga pappa et engstelig blikk. Pappa kremtet lavt og snudde seg mot meg. «Egentlig så kom vi fram til en beslutning om at du skal få lov til å dra, men bare om du skjerper deg på skolen.» Pappa smilte til meg. Det føltes ut som om hjertet sluttet å slå og som om tiden stanset. Jeg så fra mamma og pappa. «Mener dere det?» spurte jeg og gliste bredt. Begge nikket. Gleden var ikke til å stoppe. Jeg holdte på å boble over. Det var som om noen hadde ristet en brusflakse i meg og var på vei til å åpne den. «Tusen takk!» hvinte jeg og tørket raskt vekk noen gledestårer. Tenk at jeg skal til Chicago! 

 

Håper alle koser seg i dag på bittelille julaften! ♥ Klarer dere 20 kommentarer? 


20.12.2013 | 14:04 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 27

Endelig juleferie! ♥ Tenk at det bare er fire dager igjen til julaften OG Louis' bursdag. Noen som gleder seg? Håper alle koser seg masse i dagene som komme og at dere får tid til å slappe av. Det bruker å bli litt stress mot jul, det er mye som skal gjøres! Uansett, så er dette neste del av "stole my heart" :)


Men jeg hadde et veldig stort problem, og det problemet hadde navnet Robin. Han kom til å tro at det var noe mer mellom oss, kanskje han kom til å slå opp med meg? Jeg kjente Robin såpass at jeg visste at han kom til å misforstå hele situasjonen og bli sjalu. «Så hva sier du?» Liam holdt rundt hånden min og ansiktet hans glødet. Hvem skulle jeg skuffe Liam eller Robin? Jeg åpnet munnen for å svare, «Jeg...» 

 

«Jeg er med,» sa jeg og smilte bredt. Liam hadde vært der for meg og jeg ville så gjerne gjøre opp. Å være med til Chicago var det minste jeg kunne gjøre. Ansiktet til Liam lyste opp og han trakk meg inn til en klem. «Du aner ikke hvor mye det betyr for meg,» hvisket han lavt og holdt rundt meg. Hva var det jeg hadde sagt ja til? Jeg trakk meg litt bort og så skuffet på han. «Hva er det? Gjorde jeg noe galt?» spurte han fort og virket med ett veldig stresset. «Neida, det er ikke det, men jeg må jo nesten snakke med mamma og pappa først,» sukket jeg og satte meg ned. Han mimet et «å» med leppene og slapp taket i meg. Han lo svakt, «ja, det er jo sant.» Jeg syntes synd på han, jeg hadde jo sagt ja til å bli med han til Chicago og han hadde jo blitt så glad, men så viser det seg at jeg kanskje ikke får dra likevel. Det var ikke meningen å ødelegge gleden for han. Jeg så beskjedent på Liam, «jeg kan spørre nå,» foreslo jeg. Han ristet svakt på hodet, «det er ikke nødvendig,» sa han og smilte. «Jo,» svarte jeg og tok fram mobilen. Jeg tastet inn nummeret til mamma og ventet på svar. «Ja, hallo.» Jeg smilte idet mamma svarte, «ja, hei! Jeg må spørre deg om noe kjempe viktig!» Jeg kunne høre at mamma pustet, hun mumlet noe med hva det var og jeg tok det som at jeg skulle si det. «Kan jeg vær så snill være med Liam til Chicago?» spurte jeg med et stort trykk på vær så snill. «Nei, Lena. Det blir ikke aktuelt!» Jeg sukket, «Hvorfor ikke» klagde jeg og så bort på Liam som tittet nervøst på meg. «Fordi.. Du har skolen,» sukket hun irritert. «Det er mulig å ta seg fri,» mumlet jeg. «Da lover jeg å ta igjen alt det som er tatt og itillegg få bedre karakterer, jeg lover!» svarte jeg entusiastisk og ventet på at hun skulle si noe. «Men du kjenner jo så vidt Liam, hvordan vet du at du kan stole på han?» Facepalm. «Mamma, jeg vet at jeg kan stole på Liam, men du må stole på meg,» sa jeg og svelget en klump i halsen. Hendene mine skalv som bare det. Jeg ville ikke skuffe Liam. «Jeg skal tenke over det, Lena. Jeg lover ingenting. Jeg er nødt til å snakke med pappa om det.» Jeg visste ikke om jeg skulle være lettet eller skuffet. Jeg mener... Hun skulle iallfall tenke over det, men det var fortsatt en stor sjanse for at hun sa nei. «Okei, hade.» Jeg la på og lot hånden synke ned. «Hva sa hun?» spurte Liam spent og så forventningsfullt på meg. «Hun skulle tenke over det,» mumlet jeg. Liam nikket og reiste seg. «Jeg må nok nesten begynne å pakke,» smilte han og vinket. Jeg vinket tilbake og vips var han borte. Jeg satt alene inne på rommet mitt. Jeg hadde ingen anelse på hva jeg skulle finne på. Liam hadde jo gått.

En tanke slo meg, jeg måtte høre hvordan det gikk med Niall og Jenny. Hvem av de skulle jeg spørre? Jeg nølte litt, men det måtte bli Jenny. Hun var jo tross alt venninnen min, men om hun var bestevenninnen min var jeg usikker på. Det var så komplisert... Jeg slo tanken vekk, jeg måtte ikke trekke fram alt det negative i livet. Jeg kunne tross alt snakke med Niall hvis jeg ble med til Chicago. Jeg fikk frysninger idet jeg sa ordet hvis, jeg ville jo så gjerne! Jeg sendte en melding til Jenny om jeg kunne komme over, jeg la meg bakover i sengen og lukket øynene. Det var godt å få slappet av litt.


 

Jeg lå i sofaen hjemme hos Jenny og hun satt i den beige lenestolen. «Fortell meg alt!» beordret jeg henne. Så langt hadde hun ikke avslørt en eneste detalj, hun satt bare og smilte hemmelighetsfullt «Hm...» svarte hun og så ertende på meg. Jeg satte meg opp. «Kom igjen da, du lovte!» Jeg så på henne med furtelepppe slik at hun fniste. «Okei da,» kniste Jenny. Jeg så med store øyne på henne og ventet på å høre hvordan det gikk med henne og Niall. «Han kom til meg klokken fem,» startet hun og lagde en dramatisk pause. Jeg gjorde tegn til at hun skulle fortsette. «Han er så søt,» kniste hun og så drømmende på meg. «Dumt at vi var hjemme til meg da, for da kunne ikke alle magasinene og bladene skrive om oss,» sukket hun. Jeg nikket sakte, «men fortell mer om hva som skjedde mellom deg og Niall! Hva gjorde dere?» Hun smilte beskjedent. «Vi lå i sengen.» Jeg gispet og måpte. «Uuuu!» Jenny fniste igjen og ristet på hodet. Jeg lo med, det var nesten litt umulig å ikke tenke perverst på det. «Vi lå i sengen og så på film, han lå med armene rundt meg og jeg satt lent inntil han.» «Aw! Herregud, så søtt!» smilte jeg. Jenny fniste og så ned, kinnene henne blomstret og øynene glitret. Det eneste som manglet var at «love is in the air» ble spilt i bakgrunnen. Planen min hadde fungert, Niall og Jenny kom til å bli det neste paret. Jenny så alvorlig på meg med et lite smil og åpnet munnen for å si noe. «Jeg tror at han liker meg, Lena.»

Klarer dere 15 kommentarer? :)


18.12.2013 | 17:26 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 26

«Vi reiser snart til Chicago, vi skal være med på et show der...» Jeg klarte ikke å få sagt noe. Skulle han virkelig forlate meg, uten å fortelle det før nå? «Når da og hvor lenge?» hvisket jeg og plasserte blikket mitt på gulvet. «Om to dager, blir borte en uke.» «Å,» svarte jeg. Hva ellers skulle jeg si. Så bra, så trist, jeg bryr meg ikke. «Vi kan prøve å få møttes i morgen, kanskje?» spurte han for å prøve å lette litt på stemningen. «Ja, okei.» «Sender deg en melding,» sa han og la på. Ikke et hade engang. Hva var det som foregikk? 
 

«Kommer hjem til deg i morgen tidlig, okei?» Jeg leste meldingen på nytt og på nytt. Siden at det var et spørsmål, så måtte jeg vel nesten svare. Jeg svarte bare et enkelt og greit okei. Jeg la fra meg mobilen og sukket høyt. Jeg lente hodet bakover og pustet tungt. Alt, alt var kaos. Kunne jeg ikke bare få en dag uten drama.
Jeg lot hodet få lytte til musikken som kom fra mobilen og tro det eller ei, men jeg sovnet etter noen få minutter.


«Lena, ærlig talt...» sukket mamma og så irritert på meg fra dørkarmen. «Hva!?» snøftet jeg og begravde meg under dynen. «Du snorker som en gris.» Jeg mumlet til svar og dro dynen lenger over meg. Det var så godt og varm å ligge under den. «Du har forresten besøk,» fortsatte mamma. «Av hvem?» mumlet jeg og tittet ut av en glipe av dynen. Jeg så at ansiktet til Liam kom til synet. Han tullet ikke da han sa morgen tidlig. Jeg dro dynen langt over meg. «Jeg er klar om 5 minutter!» ropte jeg fra under dynen. «Noe som betyr en halv time,» sa mamma til Liam og lo. Liam lo med. «Bare bli med ned til stuen for å vente du, Liam.» Da de to forsvant spratt jeg opp. Jeg ville ikke la Liam vente, så dette måtte gå fort! Jeg grøsset idet jeg steg ut av dynen. Hele rommet var frossent, ikke rart med tanke på at det var i slutten av april. Jeg dro ut klesskuffen og trakk ut en helt tilfeldig genser, det samme gjorde jeg når det kom til buksene. Jeg orket ikke å bruke tid på å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Jeg så på genser og stønnet høyt. Det var en av de genserne jeg likte minst av klærne mine. Jeg likte den bare ikke. Jeg tok den likevel over hodet og trakk opp buksene, da var det bare hår og sminke som gjensto.

 


Jeg flettet håret løst til siden og sminket meg naturlig, som vanlig. Jeg lagde trutmunn til speilet og grøsset. Jeg skjønte virkelig ikke poenget med å gjøre det, men nå var jeg iallfall klar til å møte Liam. Jeg gikk rolig ned trappen og rett inn på stuen. Liam satt i sofaen og smilte da jeg kom ned. Jeg så meg rundt. «Hvor er mamma?» Liam trakk på skuldrene, «jeg tror hun gikk ut.» Jeg gikk til sofaen og satte meg ned. Jeg lot blikket vandre opp til Liam. Han så på meg. «Så...» begynte han. «Ja..» fortsatte jeg. Ingen av oss visste hvor vi skulle begynne. «Gratulerer!» sa han og smilte svakt til meg, men øynene sa noe helt annet. Jeg bare så forvirret på han. «Robin.» Jeg fikk dårlig samvittighet for å la han si det. «Jo, takk,» mumlet jeg lavt. Jeg rettet meg litt opp og satte føttene under meg. Jeg så rett på Liam, jeg måtte bare få det her. «Liam, hør her! Jeg vet at du liker meg, men jeg vil ikke la det komme i veien for at vi skal være venner. Du var der for meg da ingen andre var, jeg trenger deg.» Liam så ikke på meg, han satt urørlig i den lille sofakroken. «Liam,» begynte jeg, men stoppet. Han snudde seg mot meg. «Jeg vil ikke gjøre det vanskelig for deg, men ja... Ja, jeg liker deg! Jeg liker deg virkelig,» betrodde han seg og la hånden sin over min. Jeg kikket opp på han, uten å fjerne hånden min. «Men du liker Robin,» hvisket han hest og lavt. Jeg følte meg helt jævlig, for å si det rett ut. Jeg ville aldri i livet ha såret Liam, men det gjorde jeg. «Liam, jeg liker deg! Bare ikke på samme måte,» forsvarte jeg og strøk hånden min ømt over hans. «Jeg vil ikke at du skal reise ifra meg...» Jeg snufset lavt og så ned på hendene våre. Vi hadde møttes for knapt noen uker siden, men det kjentes ut som vi hadde kjent hverandre i flere år. Jeg ville ikke miste han, jeg kunne ikke la det skje. «Det er bare for en uke,» svarte han mykt og la hånden sin på kinnet mitt. Han strøk vekk tårene som var på vei til å renne nedover kinnet. Jeg ble varm i hele kroppen idet han rørte ved meg. Overkroppen min skalv og jeg lukket øynene. «Kan du ikke bli med da?» Liam så rett på meg, så jeg åpnet øynene. Det gikk et sjokk igjennom meg. «Hva?» utbrøt jeg og holdte for munnen min. «Kan du ikke bli med til Chicago?» Liam trakk på skuldrene og smilte svakt. «Perrie skal jo være med så hvorfor ikke..» Jeg ville så gjerne si ja, det var det jeg ville mest i hele verden. Tenk, en hel uke med Liam i Chicago. Høre han opptrer live og ikke minst tilbringe mer tid med resten av gutta. «Jeg har skolen,» sukket jeg og så sørgmodig på meg. «Du kan jo ta deg fri!» Liam var oppstilt over at jeg faktisk vurderte å bli med han. Men jeg hadde et veldig stort problem, og det problemet hadde navnet Robin. Han kom til å tro at det var noe mer mellom oss, kanskje han kom til å slå opp med meg? Jeg kjente Robin såpass at jeg visste at han kom til å misforstå hele situasjonen og bli sjalu. «Så hva sier du?» Liam holdt rundt hånden min og ansiktet hans glødet. Hvem skulle jeg skuffe Liam eller Robin? Jeg åpnet munnen for å svare, «Jeg...» 

10 kommentarer? :) 


16.12.2013 | 17:14 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 25

Føttene mine skalv da jeg gikk bortover til sengen. Jeg dumpet ned og pakket med under dynen og sovnet overraskende fort, til å ha hatt en slik slutt på dagen.


«Jeg kan ikke vente,» hvinte Jenny og hoppet bortover veien. Jeg lo smått, i dag var dagen Jenny og Niall skulle spleises, forhåpentligvis. «Du må fortelle meg hver minste detalj,» blunket jeg til henne. «Oh, I will,» sa hun med overdreven stemme. Det var lenge siden sist jeg hadde sett så glad. For å være ærlig, så var det vanskelig. Jeg var fortsatt usikker på om jeg og Liam fortsatt kunne være venner, og det plagde meg. Han hadde alltid vært der for meg, selv om vi ikke har kjent hverandre så veldig lenge. «Lena?» knipset foran ansiktet mitt og jeg rygget bakover. «Øh, ja...» Jeg så forvirret rundt. «Det er her vi skal skilles,» minte Jenny meg på og var på vei til å gå sin vei. Skoledagen hadde gått overraskende fort, noe jeg stortrivdes med. «Åh,» svarte jeg og så ned. Det var en pinlig stillhet imellom oss. «Hade,» mumlet jeg og gikk min vei. Jenny mumlet noe hun og, noe jeg ikke fikk med meg og begynte på sin egen hjemvei.


Jeg slang sekken i gangen og trampet av meg skoene. Jakken hang jeg av på knaggen min. «Hallo,» ropte jeg inn i stua. «Leeeena,» bablet Olivia og kom løpende mot meg med et stort glis om munnen. Det mørke håret hennes krøllet seg i nakken. «Hei lille venn,» svarte jeg og strakk hendene mot henne. Olivia løp inn i armene mine og jeg kastet hun opp i luften. Latteren hennes fikk meg til å smile. «Mamma mamma,» sa Olivia og pekte på sofaen. Hun hadde nok rett, for der lå mamma og sov. Hun hadde nok hatt en tøff dag. Jeg rusket Olivia i håret og hun fniste imens hun vred seg unna. «Lena?» mumlet mamma halvvåken fra sofaen. «Hm,» svarte jeg og satte ned Olivia på gulvet. Hun sprang med en gang mot lekekassen sin. «Telefonen ringte istad, det var til deg,» mumlet hun og smattet trøtt. Mamma la seg over på den andre siden og begravde ansiktet under puten. Jeg gikk bort til telefonen og sjekket hvilket nummer som hadde ringt, det var ikke et jeg kjente igjen. Jeg kastet et blikk bort på mamma som hadde sovnet igjen, det var nok ikke vits i å spørre henne hvem det var som hadde ringt. Jeg tastet inn nummeret på nytt og ventet på at noen skulle svare i den andre enden. «Møø bææææ,» hylte Olivia og løp rundt kosedyrene sine med hendene i været. Jeg sukket og smilte, hun manglet ikke energi iallefall. «Lena?» Jeg skvatt til. «Liam, er det deg?» spurte jeg overraskende. Jeg kunne ikke tro mine egne ører, vel det var kanskje å overdrive. Jeg trodde tross alt at det var han jeg hørte. «Ja,» begynte han nølende. «Hvor er du?» spurte jeg og satte meg ned i en stol. Liam svarte ikke. «Liam?» Føttene mine trippet urolig på tregulvet og jeg holdt pusten. «Jeg er her, her du vet...» Han hørtes annerledes ut. «Zayn sa at du prøvde å få tak i meg,» fortsatte han med en lav og usikker stemme. «Ja, jeg må snakke med deg!» ba jeg og sukket. «Hvorfor?» Jeg stønnet irritert. Det burde da iallefall han vite. Det var tross alt han som oppførte seg annerledes, ikke jeg. «Det tror jeg du vet godt,» svarte jeg hardt og holdt føttene i ro. Han svarte ikke med det samme, men jeg hørte at han var der. Han pustet, et godt tegn når jeg tenker meg om. «Nei,» svarte han sakte og med trykk. Jeg fikk lyst til å rope opp i ansiktet hans og det er han som er problemet og det er han som må manne seg opp. Men fort det første, så var det en telefonsamtale og for det andre, så hadde jeg såpass vett i hodet at jeg forsto at det ikke kom til å hjelpe. «Kan vi møtes da?» sukket jeg og lukket øynene og tok den ledige hånden opp til hodet. Hvorfor måtte alt være så komplisert? Kunne jeg ikke få et liv helt uten problemer og bekymringer, svaret var nei.

 

«Det kan vi sikkert, men...» svarte han nølende og stoppet opp. Selvfølgelig var det et men, det var alltid et men. «Men hva?» spurte jeg irritert og åpnet opp øynene. Olivia satt midt på gulvet og drakk saft fra flasken sin. Jeg kunne ikke la være å smile, den jenta betydde virkelig alt for meg. «Vi reiser snart til Chicago, vi skal være med på et show der...» Jeg klarte ikke å få sagt noe. Skulle han virkelig forlate meg, uten å fortelle det før nå? «Når da og hvor lenge?» hvisket jeg og plasserte blikket mitt på gulvet. «Om to dager, blir borte en uke.» «Å,» svarte jeg. Hva ellers skulle jeg si. Så bra, så trist, jeg bryr meg ikke. «Vi kan prøve å få møttes i morgen, kanskje?» spurte han for å prøve å lette litt på stemningen. «Ja, okei.» «Sender deg en melding,» sa han og la på. Ikke et hade engang. Hva var det som foregikk?

 


14.12.2013 | 16:28 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 24 + litt info

Hei alle sammen! Beklager utrolig mye for at det ikke kom en ny del på torsdag av historien, men vi var uten strøm i over 10 timer som også vil si at vi ikke hadde noe nett. Nettet har vært borte fram til nå, så har heller ikke fått tiden til å informere dere. Beklager utrolig mye, men her er iallfall neste del! 

 

Hånden som holdt mobilen min skalv og jeg trykket på ring. Jeg holdt mobilen mot øret mitt og bare ventet på å høre den herlige stemmen hans. Pipelydene skar meg i øret og jeg gjorde en liten grimase. «Hallo?» Jeg gispet idet jeg hørte stemmen som svarte. 


«Zayn, hva i?» gispet jeg og måpte for meg selv. «Hva gjør du på Liam's mobil?» spurte jeg forvirret. «Liam dro i dag morges for å besøke noen slektinger, men han glemte mobilen sin her. Da jeg så at du ringte tenkte jeg at jeg like så godt kunne ta den...» svarte Zayn nølende. «Å.» Vel den planen gikk i vasken da. Jeg ville ikke forstyrre Liam imens han besøkte slektinger, noe han helt sikkert sjeldent gjør. «Når kommer han hit igjen da?» spurte jeg litt små irritert og et men forsiktig i underleppa. «Nja, om noen dager tenker jeg,» svarte Zayn med sin myke stemme. «Men du?» Jeg kremtet litt og ventet på at han skulle svare. «Mhm,» svarte Zayn. «Kunne jeg fått nummeret til Niall?» spurte jeg forsiktig. «Hva skal du med det?» Jeg hørte på stemmen hans at han ikke stolte helt på meg. «Jeg må spørre han om en tjeneste, vær så snill!» ba jeg og håpte på det beste. «Nja, okei da...» svarte Zayn og trakk pusten. «Takk!» jublet jeg og fant fram en notatblokk og en penn. Jeg skriblet ned nummeret Zayn fortalte og takket han enda en gang før jeg la på. Da var jeg klar for neste telefonsamtale.


Det første jeg gjorde var å legge Niall til i kontaktlisten min deretter trykket jeg på ring. Det tok bare noen sekunder før han svarte. «Lena, hei!» Jeg kunne høre at han smilte og det fikk meg automatisk til å smile. «Hei Niall!» svarte jeg blidt. «Så hva var det du ville?» «Du vet den tjenesten?» begynte jeg sukkersøtt. «Ja,» svarte Niall og gjespet. Haha, han var nok trøtt. «Kan du møte venninnen min i morgen?» spurte jeg med den lyseste og søteste stemmen jeg klarte. Niall's latter fylte ørene mine. «Haha, ja det skal nå gå greit. Hvor og når?» Jeg tenkte meg litt om, klokken fem var et perfekt tidspunkt, men hvor... Helst et sted der det ikke var så mange folk, så jeg måtte utelukke alle de offentlige plassene. «Hallo?» Niall virket utålmodig. «Hjemme hos henne, jeg sender de adressen på melding. Kom dit klokken fem,» svarte jeg og la på. Wow, det måtte ha virket veldig uhøflig av meg. Jeg sa ikke engang hade. Jeg skrev en melding til Niall der jeg skrev adressen til Jenny. Jeg måtte vel kanskje varsle Jenny med hvor og når de skulle møtes. Jeg begynte å bli lei av å varsle folk, men jeg følte meg nødt. Jeg skrev en melding til Jenny, «Passer det at Niall kommer til deg i morgen klokken 5?» Jeg trykket send og slang mobilen i sengen min. Det var vel kanskje på tide å få gjort litt lekser. Jeg tok fram engelskbøkene og begynte på oppgavene.


Da jeg hadde kommet halvveis i matteleksene kom det en plingelyd fra mobilen min. Jeg skvatt til og slang hånden min bort for å sjekke hva det var. Navnet til Jenny dekte skjermen, så jeg åpnet meldingen. «Ja, det passer utmerket! Gleder meg ;* xx» Noen er visst på flørten, jaja. Det skulle vel egentlig bare mangle. Jeg får nok håpe på at de går overens. Tenk om de ikke liker hverandre eller enda verre, Jenny blir betatt av Niall imens Niall ikke kan fordra henne. Det var utrolig mange tanker om fløy omkring av hodet mitt, men jeg måtte være positiv. Iallefall prøve.


Det var en skoledag i morgen og, så det var vel best å legge seg slik at man er opplagt når man står opp. Jeg gjespet og reiste meg, for å så vandre inn på badet. Jeg fjernet sminken, renset ansiktet, børstet håret og pusset tennene. Det var min faste rutine før jeg la meg. Jeg spyttet ut tannkremen og smilte bredt til speilbildet mitt. Hun smilte falskt tilbake med runde lyne, små lepper, store nese og rundt ansikt. Jeg hadde alltid vært fornøyd med hvordan jeg så ut, men jeg følte det ikke slik lenger. Tårene triller nedover kinnet mitt, var det virkelig slik jeg så ut? Var jeg så stygg og fæl? Speilbildet mitt geipet til meg og gliste ondt. Hun så på meg med følelsesløse øyne og rynket på nesen. Jeg snudde meg brått, klarte ikke mer. Klarte ikke å se på det som var framom meg. Det der kunne ikke ha vært meg. Føttene mine skalv da jeg gikk bortover til sengen. Jeg dumpet ned og pakket med under dynen og sovnet overraskende fort, til å ha hatt en slik slutt på dagen.



 


10.12.2013 | 16:50 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 23

Jenny satt urolig og kunne ikke la være å smile. «Når?» Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte. «I morgen.» Hun så takknemlig på meg. «I morgen skal du møte Niall Horan,» hvisket jeg lavt med et lite smil.  

 

Spansktimen gikk overraskende fort og det var lettelse å pakke ned bøkene. Jenny var ikke sur på meg lenger. Jeg vandret ut av klasserommet og møtte Robin. En kjapp tur hjem og så skulle vi trene.

Jeg slang av meg sekken og sukket. Mamma hadde nettopp kjøpt nytt treningstøy til meg og jeg ville mer enn gjerne bruke det, men første måtte jeg finne det. Jeg gikk gjennom skapet mitt og kastet desperat klær ut på gulvet uten særlig hell. Jeg tanke slo meg, mamma hadde jo satt det i gangen. Jeg løp ned trappen og kastet meg over posen. «I got it,» fniste jeg. Heldigvis var jeg hjemme alene slik at mamma og pappa slapp å se hvor unormal jeg var. Jeg gikk på badet for å skifte til treningsklærne.


Jeg satte håret opp i en høy hestehale og sa meg klar. Jeg løp ned trappen og tok på meg et par sko. Musikken bestemte jeg meg for å la bli hjemme, jeg hadde jo Robin ved min side. Ding dong!

Jeg åpnet døren og fikk se det lille søte smilet til Robin. «Hei, klar til å dra?» spurte han. Han hadde på seg en blå t-skjorte der det sto «run for you», svarte shorts og hvite svettebånd på begge armene. «Ja,» sa jeg og gikk ut døren. «Hvor skal vi jogge?» spurte jeg imens jeg låste døren. «Eh.» Robin så seg rundt. «Bare følg meg,» lo han. Jeg nikket. «Vi må ta det rolig i starten da.» Robin jogget bortover gaten med meg hakk i hel. Føttene sprang automatisk langs kanten av fortauet. Det føltes godt å få ut litt energi.

Jeg så på Robin som smilte oppmuntrende til meg. Jeg sprang i takt med melodien jeg hadde i hodet mitt. Føttene løp og løp uten stopp, Robin begynte å henge litt etter. Jeg snudde meg og geipet ertende til han. Robin himlet med øynene og smilte til meg, før han satte opp farten. Slik fortsatte det en god stund. Jeg ledet an, og en andpusten Robin sprang etter. Det var jo egentlig han som skulle lede vei. Jeg lo for meg selv og kjente at jeg også var utrolig sliten, så det passet vel med en pause nå. Jeg stoppet opp ved en gammel og slitt benk. Jeg pustet ut og hostet, satte meg ned på den harde benken. Robin stoppet opp han og. «Hei, hvordan går det?» hikstet han og strevde med å få tilbake pusten. Jeg som hadde hatt en litt lengre pause enn han hadde lettere for å snakke. «Fint, og med deg?» Robin lente seg framover og ga meg en tommel opp. Jeg gjorde tegn til at han skulle sette seg ned ved siden av meg. «Det er alt for lenge siden jeg har trent,» lo Robin. «Ja, det er nok det,» mumlet jeg og lente meg tilbake. «Skal vi dra tilbake?» Jeg nikket, jeg trengte å ta en dusj nå. Itillegg så måtte jeg snakke med Niall og Liam. Jeg måtte fortelle Niall at han skulle møte Jenny i morgen og til Liam måtte jeg spørre hvordan det blir imellom oss.

Det kalde vannet strømmet ut av dusjhodet og jeg lot det renne nedover den glovarme kroppen. Jeg lukket øynene imens jeg gnidde sjampoen inn i det svette håret. Jeg skylte det ut og deretter tok jeg på litt balsam i tuppene av håret imens jeg vasket resten av kroppen. Det føltes deilig og forfriskende å få bort alt av svette og støv. Jeg skylte av det som var igjen av såpe og tråkket ut av dusjen og pakket meg inn i et håndkle. Jeg så meg i speilet, for et syn. Sminkeløs med bustete hår, jeg grøsset og så vekk. Jeg kledde på meg antrekket som jeg allerede hadde funnet fram.

 

Klokken var 6 og det var på tide å ringe Niall og Liam. Det måtte nok bli Liam først siden jeg ikke hadde nummeret til Niall, han ringte jo med skjult nummer. Jeg sukket og gikk inn på rommet mitt. Der kunne jeg i det minste være i fred. Jeg måtte nok bare hoppe i det. Jeg bladde nedover kontaktlisten min og fant navnet til Liam. Hånden som holdt mobilen min skalv og jeg trykket på ring. Jeg holdt mobilen mot øret mitt og bare ventet på å høre den herlige stemmen hans. Pipelydene skar meg i øret og jeg gjorde en liten grimase. «Hallo?» Jeg gispet idet jeg hørte stemmen som svarte. 

 

Tusen takk for alle de herlige kommentarene på maratonet! ♥ Det kom i alt fire deler, tror jeg. Så her er den neste delen i rekken! Klarer dere 20 kommentarer?


08.12.2013 | 20:17 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 22 MARATON

«Det ringer nok inn snart,» sukket han, men han slapp meg ikke. Jeg åpnet øynene og så rett inn i ansiktet hans. «Hva har vi neste time?» «Spansk, tror jeg.» Jeg nikket og gjemte meg i halsgropen hans og snuste inn den deilige lukten av parfyme. Vi ble avbrutt av at det ringte inn.

 

Det at vi hadde spansk passet utmerket, for der satt vi ved siden av hverandre, jeg og Jenny. Det kunne hun ikke endre på. Jeg gikk hånd i hånd med Robin inn til gangen, der vi måtte skilles. Vi gikk i to forskjellige spanskklasser, så vi måtte klare oss uten hverandre i denne timen. «Ses, senere,» sa jeg og kysset han på kinnet. Robin smilte og løftet hånden for å vinke. Jeg smilte tilbake og smatt inn i klaserommet. Jenny hadde ikke kommet enda, så jeg måtte vente. Jeg fant fram bøkene og gjorde meg klar til timen. Jeg hadde nettopp begynte med spansk, på ungdomsskolen hadde jeg tysk. Uff, for et slit det var med all grammatikken. Jeg ble ør bare av å tenke på det. Jenny kom inn i klasserommet og ble nølende da hun så at jeg satt der, men gikk likevel mot plassen sin og satte seg ned. Jeg bestemte meg for å ikke starte samtalen helt enda, heldigvis hadde ikke læreren kommet. Jeg trakk pusten og så på Jenny. «Hater du meg?» Hun snudde seg brått og så uforstående på meg og ristet på hodet. «Nei, Lena. Jeg hater deg ikke.» Jeg pustet lettet ut og smilte svakt. En byrde lettet akkurat fra skuldrene mine. «Jeg vet om en måte jeg kan gjøre det godt igjen...» Hun så nølende på meg og deretter på kateteret for å se om læreren hadde kommet. «Hva da?» spurte hun nysgjerrig og nervøst. Læreren ankom klasserommet og vi snudde oss brått framover. «Hola chicos,» smilte læreren imens hun pakker ut sakene sine. Jeg snudde meg mot Jenny igjen. «Jeg har ordnet et møte mellom deg og en venn av meg!» strålte jeg og smilte. Jenny så skuffet på meg. «Trodde du virkelig at det skulle få meg til å tilgi deg?» svarte hun spydig og himlet med øynene. «J-jeg...» stammet jeg. Wow, planen hadde allerede gått i vasken. «Reis dere opp,» sa læreren og vi hilste alle sammen før vi satte oss ned igjen. «Idag skal vi ha om ir-verb,» forklarte hun og skrev opp regelen for ir-verbene på tavla. «Fortell meg om denne vennen din da,» sukket Jenny irritert. «Han heter Niall...» begynte jeg. Hva skulle jeg fortelle? Jeg visste jo ikke så mye om han selv. Jenny skvatt til og smilte. «Åh, jeg elsker navnet Niall! Fortell meg mer om han,» gliste hun til meg. Jeg så forvirret på henne, hvordan kunne hun bli så interessert i en gutt bare på grunn av et navn?


«Skriv ned,» læreren satte seg ned ved kateteret og skrev ned noen stikkord i boken sin. Vi begynte med avskrivingen. «Han er irsk,» fortsatte jeg. Jenny ble mer og mer interessert i Niall. «Har han blondt hår?» Jeg nikket og skrev av det som sto på tavla. «Blåe øyne?» Jeg trakk på skuldrene, men nikket svakt. Jeg husket egentlig ikke hvilken øyefarge han hadde, men jeg kunne forestille meg at de var blå. «Har han bursdag i september?» Jenny var virkelig oppspilt, ikke at jeg skjønte hvorfor. «Hæ?» Jeg snudde meg mot henne. Hun smilte bredt. «Vet vel ikke jeg?» svarte jeg nølende. «Er det selveste Niall Horan?» spurte hun med store øyne. «Hyysj, dere to på bakerste rad!» Læreren så strengt på oss og vi så unnskyldende på henne, men snudde oss med en gang hun så ned i notatene sine igjen. «Hvem er det?» spurte jeg forvirret. Jenny himlet med øynene. «Du vet Liam, han er med i One Direction.» Jeg nikket sakte og det begynte å gå opp for meg. «Niall Horan heter han som også er med i bandet,» forklarte Jenny til meg og jeg nikket. «Ja, da er det vel Niall Horan du skal møte.» Jenny satt urolig og kunne ikke la være å smile. «Når?» Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte. «I morgen.» Hun så takknemlig på meg. «I morgen skal du møte Niall Horan,» hvisket jeg lavt med et lite smil.

 

20 kommentarer


08.12.2013 | 19:02 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 21 MARATON

Jenny satt urørlig på stolen med bøyd hodet. En dør åpnet seg og ei kort, lubben dame kom ut med et bredt smil. «Så hvem av dere skal inn først?» spurte hun spørrende med et lite smil. Jeg rakk ikke å svare før hun Jenny reiste seg og gikk inn. Uten å se på meg, uten å svare meg.

 

Minuttene fløy av gårde og det føltes ut som timer. Hodet mitt var et stort rot. Jeg visste ikke om Jenny ville tilgi meg eller ikke, og det plagde meg. Selv om hun kanskje ikke ville gjøre det, så ville jeg jo vite det. Jeg sukket og dro føttene opp på stolen. Jeg nynnet svakt på Little things imens jeg gynget fra side til side. Den sangen var så nydelig og jeg kjente meg igjen i den. Det var det som gjorde den så fin, og at stemmene var helt magiske. Døren gikk opp med et brak og jeg skvatt til. Jenny kom ut og gikk rett forbi meg, selvfølgelig. Rektoren vinket meg inn med et lite smil. Jeg smilte nervøst tilbake og gikk inn. Hun gjorde tegn til at jeg skulle sette meg ned. Stolene var røde og utrolige gode å sitte i. Når jeg tenkte over det så var veldig mye i rommet rødt, stolene, lampene, gardinene og til og med pc'en! Utrolig nok var veggene hvite, noe som gjorde rommet nokså koselig. Rektoren så ned i papirene sine og deretter på meg. «Jasså, Lena...» begynte hun. Jeg bare nikket og bet tennene sammen. Dette var mine første gang hos rektoren og forhåpentligvis den siste. «Hvorfor er du her?» spurte hun og så på meg. Jeg trakk på skuldrene. «Det tror jeg du vet.» Jeg ristet på hodet og så på henne. «Å kaste lapper i timen er ikke akseptabelt på denne skolen og itillegg forstyrrer du medelever, hva er det som går av deg?» Smilet hennes bleknet og nå så hun ut som den sure kjerringen hun egentlig var. «Jeg måtte snakk med henne...» mumlet jeg med armene i kors. «Du måtte ikke,» svarte rektoren strengt. «Men du får ikke noen verre straff enn at du får en anmerkning.» Jeg nikket bekreftende og så på henne. «Kan jeg gå nå?» Hun sukket og himlet med øynene. Det var nok ikke vanlig at rektor himlet med øynene til elevene, håper jeg. «Hvis du lover at det ikke skal gjenta seg, så får du gå.» Jeg reiste meg opp og nikket. Jeg gikk ut døren og smilte med tanke på at endelig var jeg ferdig. Et friminutt og en time, deretter var jeg hjemme.

Jeg gikk ut for å ha friminutt som alle de andre. Robin gikk imot meg da han fikk øye på meg og åpnet armene for en klem. Jeg gikk imot han og kjente varmen fra han strømme mot meg. Armene hans som holdt rundt meg, det var så herlig. Jeg lente meg på skuldrene hans og lukket øynene. «Jeg har savnet deg,» hvisket han hest og jeg kunne se det for meg at han smilte det usedvanlige fine smilet hans. «Og jeg har savnet deg,» hvisket jeg tilbake. Robin plantet leppene sine på pannen min og jeg kunne ikke la være å smile. «Blir du med på en joggetur i dag?» Han var så søt og han visste hvor mye jeg elsket å trene med han. «Selvfølgelig,» svarte jeg med et bredt smil. Det føltes ut som om vi var de to eneste menneskene på jorden. Jeg hadde bare øynene mine for han. De glitrende øynene, de smakfulle leppene, den søte nesa og resten av han. «Det ringer nok inn snart,» sukket han, men han slapp meg ikke. Jeg åpnet øynene og så rett inn i ansiktet hans. «Hva har vi neste time?» «Spansk, tror jeg.» Jeg nikket og gjemte meg i halsgropen hans og snuste inn den deilige lukten av parfyme. Vi ble avbrutt av at det ringte inn.

 

Beklager for at denne delen ble litt kort :/ 15 kommentarer
NB: Hvis jeg ser at samme person kommenterer flere ganger, så sletter jeg de kommentarene som ikke teller for å få bedre oversikt


08.12.2013 | 17:59 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 20 MARATON

Det var nå eller aldri. Jeg trakk pusten og hev den rosa lappen slik at den havnet midt på boka Jenny leste i. Hun så opp og deretter rundt seg etter hvem det var som kastet den. Jeg snudde meg framover og pustet lettet ut. Jeg bommet iallefall ikke, nå var det bare å håpe på at hun svarte. 

 

Jeg turte ikke å snu meg, jeg turde så vidt å puste. Hele klasserommet var overraskende nok veldig stille, man kunne høre klokken tikke. Læreren skrev opp noen regler på tavla. «Skriv ned i skrivebøkene deres,» beordret Mr. Fredwest og snudde seg mot oss. Jeg hadde allerede boken liggende på pulten, så jeg trengte ikke å hente den. Jeg trakk opp en blyant fra sekken og begynte å skrive av. En lapp kom flyvende og landet på skriveboken min. Jeg stivnet til. Jenny! Jeg holdt den mellom tommelen og pekefingeren og håpet på det beste. Jeg åpnet den med urolige bevegelser og leste lavt for meg selv hva som sto. «Vi har ingenting å snakke om ;)» Et blunkefjes, så ironisk. Jeg fikk lyst til å slå henne der og da. Kunne hun ikke være samarbeidsvillig for en gangs skyld! Jeg tok en ny post-it lapp og skriblet ned en ny beskjed. «Vær så snill, det er viktig!!!» Det var kanskje litt overdriving av utropstegn, men hvem var det som brydde seg. Mr. Fredwest skulte utover klassen med smale øyne og en irritert mine. Jeg snudde hodet litt til siden slik at jeg akkurat klarte å se Jenny i sideblikket. Hun satt med nesen ned i boka og skrev for harde livet. Jeg skyndte meg å kaste en lapp som landet på hånden hennes. Hun så irritert opp og skulte grettent på meg. Jeg så bedende på henne før jeg snudde meg og så rett opp i det sinte ansiktet til Mr. Fredwest.

 

«Jasså, Lena,» begynte han og la armene i kors. «Du sender lapper i timen, det er strengt forbudt,» snøftet han grettent og vekslet mellom å se på meg og Jenny. Jeg så ned, kunne kjenne alle blikkene feste seg i ryggen på meg. «Sorry,» mumlet jeg lavt. «Sorry, sorry,» mimet læreren. «Rektors kontor og det nå!» Han pekte mot døren og stirret olmt på meg. Jeg karret meg opp og gikk med krokbøyd rygg bortover til døren. Jeg hørte fnising bak meg. «Og når det kommer til deg, unge dame...» Han hadde pekefingeren rettet mot Jenny som rettet seg opp. «Det var hun som begynte!» gispet hun og måpte. Mr. Fredwest svarte med å peke mot døren og Jenny skjønte at hun ikke hadde så mye valg. Vel nå var jeg i det minste alene med henne.

__

Vi satt på hver vår stol utenfor rektors kontor. Jenny dinglet med føttene og støttet haken på kneet. Jeg satt der rak i ryggen med skjelvende hender. «Jenny?» Hun så opp på meg og sukket. «Ja, hva er det?» svarte hun irritert, men så fortsatt på meg. «Hvorfor gjorde du det?» Jenny så uforstående på meg med åpen munn. Hun mimet et hæ med munnen og satte seg opp. «Ikke lat som du er uskyldig,» stønnet jeg og smilte skjevt. «Jeg vet at det var du som ødela mellom meg og Robin.» Jenny lukket munnen og stirret på meg med et fjernt blikk. Jeg visste at jeg hadde rett. «Du trenger ikke to gutter...» mumlet hun og blikket hennes vikte ned. Jeg ristet svakt på hodet og dro en hånd nedover ansiktet. «Jenny, jeg liker ikke Liam på den måten! Når skal du få det inn i hodet ditt. Ja, kanskje han liker meg, men det kommer ikke til å bli noe mellom oss,» forklarte jeg og stoppet opp. «Jenny, jeg vil ikke miste deg. Du er den beste vennen jeg noen gang har hatt!» Jenny satt urørlig på stolen med bøyd hodet. En dør åpnet seg og ei kort, lubben dame kom ut med et bredt smil. «Så hvem av dere skal inn først?» spurte hun spørrende med et lite smil. Jeg rakk ikke å svare før hun Jenny reiste seg og gikk inn. Uten å se på meg, uten å svare meg.

 

10 kommentarer før neste del :)


08.12.2013 | 17:38 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 19 MARATON

Det var vanskelig for henne å si det. «Liam er som en bror for meg, så jeg er nødt til å vite hva det er som plager han. Jeg får ikke noe ut av han, så du er den eneste som kan hjelpe meg...» Hun nikket sakte og blunket vekk noen tårer. «Det er akkurat derfor det blir så mye vanskeligere å si det,» svarte hun og snufset lavt.

 

Jeg ristet svakt på hodet og begravde ansiktet i hendene. En myk og varm hånd strøk meg varsomt nedover ryggen. «Shhhh.» Jeg hadde vel ikke så mye valg, han kom nok til å finne ut det før eller siden. Jeg satte meg opp og tørket vekk noen tårer. «I går..» begynte jeg stotrende og så opp, gråtkvalt. Niall så på meg med store øyne og nikket. Jeg så ned på bakken og svelget. «Robin skulle snakke med meg...» fortsatte jeg og stoppet midt i setningen. Jeg pustet tungt ut. «Ex-en min.» Niall nikket beskjedent og smilte svakt. «Ex? Var ikke dere sammen da?» spurte han forvirret og så fra side til side. «For å si det rett ut, så fant vi tilbake til hverandre, der og da.» Jeg så på Niall igjen med et skjevt smil. «Og Liam så dere?» Niall hadde visst skjønt det. «Ja,» sukket jeg. «Han visste jo at jeg hadde kjæreste, men likevel..» Det ble stille mellom oss. Det var godt å få snakket ut, det var godt å føle at man hadde en venn. Det minte meg på en ting, jeg måtte ordne opp med Jenny. Jeg ville ikke miste henne, hun var den beste bestevennen jeg noen gang hadde hatt. Jeg spratt opp og gliste til Niall. «Kunne du ha gjort meg en tjeneste?» smilte jeg søtt. Han ble nok overrasket over humørskiftet mitt og bare stirret rart på meg. Niall trakk på skuldrene. «Nja, det kommer an på,» lo han og satte seg opp. «Bli introdusert for ei venninne av meg,» sa jeg og gliste bredt. Det var en av beste idéene jeg noen gang hadde hatt. Hun mente jo at jeg stjal en gutt fra henne og da er det vel rimelig at jeg gir henne en gutt tilbake. Hun og Niall hadde jo vært det perfekte par! «Hvis hun er søt så,» lo Niall spøkefullt. «Tro meg, du vil like henne,» blunket jeg lurt. Jeg håpet virkelig at det kom til å fungere. Jeg var lei av den krigen vi hadde mellom oss. Jeg orket ikke å ta igjen, for da kom hun bare til å ta igjen på meg igjen og det blir en evig sirkel. Jeg måtte bare få snakke med henne, og det skulle bli i morgen på skolen.



Klaserommet begynte å fylle seg opp. Det var bare fem minuttet igjen til timen startet. Robin smilte til meg, det føltes herlig, men det var fortsatt en ting som manglet. En bestevenn! Mr. Fredwest kom inn i klasserommet og alle tidde. Vi visste at han var nådeløs. Han så utover klasserommet med en sur mine. «God morgen elever,» sa han høyt og snudde seg mot tavlen og begynte å skrive opp dagsplanen. Døren ble åpnet igjen og Jenny kom andpusten inn og skyndte seg å sette seg ned på plassen sin. Heldigvis for henne merket ikke Mr. Fredwest det. Hun pustet tungt og tok opp bøkene, ignorerte meg fullstendig som vanlig. Jeg måtte snakke med henne før friminuttet, jeg bare måtte! Hun satt på skrå bak meg, så det var for langt å hviske. Særlig når vi hadde skolens sureste lærer. Jeg måtte nok gjøre det på gamlemetoden. Klasserommet luktet innestengt etter en lang helg og støvete var det og. Man kunne høre krittet skrape mot tavlen idet Mr. Fredwest trykte den inntil og trakk den nedover. Jeg tok fram pennalet, forsiktig for å ikke lage noe støy og tok glidelåsen opp så sakte jeg kunne. Jeg hadde en bunke med post-it lapper, så hvorfor ikke? Jeg rev av en lapp og tok fram en blyant. Jeg så opp for å forsikre meg at læreren ikke så på. Han stod med nesen ned i en bok og kremtet. Jeg skriblet ned en liten beskjed. «Jenny, jeg må snakke med deg! -Lena»

«I dag skal vi ha repetisjon om grammatikkreglene i engelsk.» Det gikk et sukk igjennom hele klassen. «Ikke vær negativ,» glefset Mr. Fredwest og gikk rundt pultene. Jeg holdt pusten idet han gikk forbi meg. Jeg brettet sammen lappen og ventet bare på det rette øyeblikket å kaste den. Han gikk videre nedover rekken og jeg kastet et blikk på Jenny. Hun så ned i boka og leste lavt for seg selv. Det var nå eller aldri. Jeg trakk pusten og hev den rosa lappen slik at den havnet midt på boka Jenny leste i. Hun så opp og deretter rundt seg etter hvem det var som kastet den. Jeg snudde meg framover og pustet lettet ut. Jeg bommet iallefall ikke, nå var det bare å håpe på at hun svarte.

 


Da er maratonet i gang! :) 5 kommentarer for neste del 


08.12.2013 | 11:00 | Kategori: 1D Historie - 11

Maraton

Det vil bli maraton i dag! (stole my heart 1D- historie 11)
Jeg antar at første del kommer til å bli postet rundt 17.30-18.00 (?) Det kan bli senere, og det kan bli tidligere :)
De fleste her kan nok reglene for et maraton, men likevel
Jeg poster en del og skriver et antall kommentarer dere ska klare før neste del. Når dere har klart det antallet poster jeg neste del med et nytt antall
Og sånn går det helt til dere ikke klare det lenger





Det er ikke lov å poste mer enn en kommentar per person, for jeg kan uansett se ip-adressene deres, så det er lett å gjennomskue 

Håper så mange som mulig vil delta! ♥


06.12.2013 | 21:50 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 18

Jeg visste selv at det var ren løgn. Jeg elsket å være med Robin, men han hadde såret meg. Det var en stemme inni meg som sa at jeg skulle holde meg unna han, en stemme som ikke var til å unngå. En annen stemme sa at vi var skapt for hverandre, så det var altså en mot en. 

 

Solen tittet fram fra en glipe mellom gardinene og traff meg i ansiktet. Jeg mumlet lavt for meg selv og reiste meg. Nok en dag, nok av muligheter. Jeg gjespet høyt og strakte hendene i være. Føttene mine trippet utålmodig på det kalde gulvet. Mobilen min dirret og jeg løftet den opp mot ansiktet. Kroppen var støl og hodet verket, for en fin start på dagen! Det var visst et skjult nummer som ringte. «Hallo?» sa jeg spørrende og satte meg ned på sengekanten. «Lena?» «Niall?» spurte jeg og prøvde å skjule hvor overrasket jeg var. Hvordan hadde han fått nummeret mitt? Vel, det var det ikke så vanskelig å svare på. «Hvorfor ringer du meg?» spurte jeg fortumlet og lente meg på høyrearmen min. «Jeg må snakke med deg,» sa han fort og hvisket de siste ordene. «Om hva da?» spurte jeg grettent. Hvorfor skulle Niall snakke med meg? Kunne jeg ikke fått en dag fri. Niall kremtet svakt før han fortsatte. Man kunne høre pusten hans som svak skurring. «Det gjelder Liam,» svarte han kort og stoppet brått opp. Hjertet mitt hoppe over et slag i det jeg hørte navnet hans. «Hva med Liam?» spurte jeg nølende og kjente at nervøsiteten steg oppover i kroppen. «Kan vi snakke et annet sted enn på telefonen?» Jeg nikket som svar, men kom brått på at jeg snakket i en telefon og at han ikke kunne se meg. «Ja, selvfølgelig. Hvor da?» Det ble en tenkepause. «Parken, så fort som mulig.» Jeg skjønte virkelig ingenting. Hvorfor skulle jeg møte Niall i en offentlig park med fult av folk? Av alle steder han kunne ha valgt. «Se etter en gammel mann med stokk.» Pipelydene skar meg i øre og jeg la telefonen fra meg. Jeg hadde hørt beskjedene, så da måtte jeg vel følge dem. Jeg gikk fram til klesskapet og fant fram dagens antrekk.

Jeg lot håret henge løst nedover brystet og sminket meg naturlig med lipgloss, maskara og pudder. Jeg var klar til å dra. Jeg lot være å spise frokost. Det var tross alt viktigere å snakke med Niall. Mamma var på jobb og pappa og Olivia var tydeligvis en annen plass. De var iallfall ikke hjemme. Jeg gikk bortover til parken. Sola skinte og lyste opp veien. Fuglene kvitret sånn som de alltid gjorde om våren og man kunne skimte blomsterknopper i veikanten.

Til min store overraskelse, så var det svært få folk i parken. Jeg stoppet opp og så meg rundt. Hvor kunne jeg se en gammel mann med stokk? Øynene mine var slitne og hadde ikke våknet enda, så det var et slit å holde åpne. Jeg gjespet lavt og holdt meg for munnen. «Hallo, lille venn.» Jeg hoppet opp og snudde meg. Hjertet var i halsen og blodet pumpet febrilsk i årene. Jeg pustet fort og tungt imens jeg la hånden på brystet og prøvde å roe ned pulsen. «Niall, du skremte meg!» hikstet jeg og så hardt på han. Niall lo og sa det var meningen. Jeg gransket han fra topp til tå. Kostymet var virkelig gjennomført. Løsskjegg, en gammel trestokk, dressjakke, fillete sko og en hatt på snei. Man kunne så vidt kjenne han igjen. «Skal vi sette oss?» spurte Niall når han fikk roet ned latteren og gestikulerte mot benken. Jeg nikket og satte meg forsiktig ned og la hendene under lårene.

«Så hva var det du ville snakke med meg om?» Jeg så utover den fine naturen og nøt at solen stekte meg på ryggen. «Skjedde det noe i går?» Niall sin stemme var nysgjerrig, men på samme tid befalende. Han gikk rett på sak, ikke noe småprat i denne gården nei. «Hva mener du?» Niall sukket og ristet på hodet. «Liam skulle gå for å se til deg og når han kom tilbake var...» Niall strevde med å finne de rette ordene og gjorde bevegelser med hendene for å prøve å komme på noe. Han slapp hendene ned på låret og så meg rett i øynene. «Iallefall annerledes.» Jeg lot blikket vandre nedover. Hendene mine skalv under lårene.

Niall's p.o.v

Det var noe hun ikke fortalte meg, det var det ikke vanskelig å se. Den måten hun unngikk blikket på, de skjelvende hendene og tausheten. «Jeg må vite det...» begynte jeg. Lena så ikke ut som om kom til å gi noen respons. Jeg tok armen hennes og hun snudde seg brått mot meg. Øynene hennes var blanke og leppa skalv. Det var vanskelig for henne å si det. «Liam er som en bror for meg, så jeg er nødt til å vite hva det er som plager han. Jeg får ikke noe ut av han, så du er den eneste som kan hjelpe meg...» Hun nikket sakte og blunket vekk noen tårer. «Det er akkurat derfor det blir så mye vanskeligere å si det,» svarte hun og snufset lavt.

 

Beklager for at delen kom sent! :/

 




04.12.2013 | 18:52 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 17

«Hvem klarer vel å motstå deg?» svarte jeg minst like flørtende og la pekefingeren min på leppene hans. Strøk de varsomt og nedover halsen på han. Robin kysset meg på haken og holdt meg tettere rundt midjen og gynget fram og tilbake. I sideblikket så jeg at Liam sto og så på oss. 

 

Han smilte svakt til meg og tok opp en tommelen. Jeg mimet et takk og smilte takknemlig. Liam forsvant rundt hjørnet uten å si et ord. Jeg rakk i det minste å si takk, takk for støtten og takk for at han var der for meg. Robin slapp taket rundt meg. «Hvordan fant du meg?» spurte jeg nysgjerrig, men samtidig brydde det meg ikke. «Det er over alt på nettet,» svarte han kort og så alvorlig på meg. «Hva?» sa jeg høyt og la en hånd over munnen min for å dempe meg. «Lena?» Niall sto rett bak meg og studerte Robin. Jeg snudde meg og smilte svakt. «Hei Niall!» Robin virket utilpass, blikket hans var iallefall festet på gulvet. «Hvem er vennen din?» spurte Niall og gjorde et nikk mot Robin. «Ehm, det er faktisk kjæresten min,» svarte jeg og bet sammen tennene. «Åja,» sa Niall unnskyldende og gikk bort til Robin. Niall strakk fram hånden og smilte. «Hei! Jeg er Niall,» sa han blidt med den irske, nydelige aksenten. «Robin,» mumlet han lavt og ignorerte hånden hans. Niall trakk den tilbake og tok et steg bakover. «Vi må nesten stikke nå, hils de andre,» sa jeg til Niall og grep tak i hånden til Robin. «Det skal jeg gjøre,» lo Niall og vinket til oss.



«Hvem var han blonde fyren egentlig?» spurte Robin små irritert imens han leide meg bortover gaten. «Niall? Bare en venn,» svarte jeg likegyldig og strøk tommelen over knoklene på hånden hans. «Han så homo ut,» sa Robin kort uten å se på meg. Jeg gispet, «Robin!» sa jeg hardt. «Det gjør han ikke, Niall er skjønn,» sukket jeg. Robin fnyste, «hvorfor er du ikke sammen med han da?» Jeg stønnet høyt. Hva var det som feilet Robin? Han var spydig og frekk, det lignet ikke han. «Ikke vær så barnslig,» mumlet jeg og slakket taket jeg hadde om hånden hans. Robin svarte ikke. «Hvordan oppførte Jenny seg på skolen?» spurte jeg forsiktig for å lede samtalen inn på noe annet. Robin trakk på skuldrene. «Ganske vanlig egentlig,» startet han nølende. Han holdt igjen noe, jeg så det på han. Den måten han avsluttet setningen, det var som om han avsluttet midt i en setning. «Kom igjen, spytt ut,» befalte jeg og så strengt på han. «Vel, hun skrev bare noe på tavla..» svarte han lavt, nesten hviskende. «Robin, hva skrev hun?» Han svarte ikke med det første. Han trakk pusten. «Hun skrev at du var en utro bitch,» sa han rett ut. Jeg måpte, «hun sa hva?» sa jeg forskrekket. «Det var nesten ingen som så det, læreren visket det ut,» sa Robin og smilte svakt for å berolige meg. «Hjelper ikke,» mumlet jeg surt. En ting var at vi kranglet, men når hun sprer ut falske rykter om meg, så har hun gått for langt. Hevnen var søt.

 Revenge

«Du lena?» Jeg kikket opp på Robin. «Jeg beklager at jeg var litt grettent istad, det er bare det at...» Ordene satte seg fast i halsen på han. «At?» sa jeg og hevet et bryn. «Jeg var litt sjalu,» mumlet han lavt og kikket bort. Jeg holdt hånden over skulderen til Robin og smilte. «Det har ingenting å si, bare jeg får være sammen med deg, så går alt bra!» Jeg visste selv at det var ren løgn. Jeg elsket å være med Robin, men han hadde såret meg. Det var en stemme inni meg som sa at jeg skulle holde meg unna han, en stemme som ikke var til å unngå. En annen stemme sa at vi var skapt for hverandre, så det var altså en mot en.

 




02.12.2013 | 16:20 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 16

Øynene mine møtte hans, det var umulig å tyde de. Han bare sto der og så meg. Jeg stivnet til, lammet av sjokk. Blodet strømmet rundt i kroppen. Alt var stille, ingen av oss sa et eneste ord. «Jeg må snakke med deg,» sa han hardt. 

 

Jeg så bort på Harry som smilte til meg og nikket. Jeg reiste meg opp og gikk bort til Robin. «Nå?» sukket jeg og så bedende på han. «Nå.» Jeg så bort på Harry igjen. «Ikke her, kom,» sa jeg og bet meg forsiktig i underleppa sånn som jeg alltid gjorde når jeg var nervøs. Vi gikk ut i døra og fant oss en trapp vi kunne sette oss ned på. Jeg satte meg på et trappetrinn og han satte seg ved siden av. «Prat i vei,» sukket jeg og lot hendene hvile på knærne mine. Robin så rett fram. «Hvorfor svarte du ikke?» Jeg trakk inn pusten, jeg kjente Robin såpass godt at i dette tilfelle ville det ikke være spesielt lurt å si sannheten. «Hva mener du?» spurte jeg og latet som jeg var forundret. Stemmingen mellom oss var klein og det merket vi begge. «Jeg ringte deg,» svarte han kort. «Mobilen har vært på lydløs i hele dag, så jeg har ikke merket det,» løy jeg. «Beklager,» la jeg til og så på han i sideblikket. Øynene var blanke og munnen var bare en stram strek. «Hvorfor kysset du han?» Robin så endelig på meg. Øynene hans var blanke av tåret og han så ut til å briste når som helst. Munnen skalv og han tok hånden og holdt. «Jeg må vite det,» sa han lavt og snufset. «Hva mener du?» spurte jeg forvirret og desperat etter å vite hva det var som hadde skjedd mellom oss. Nå var jeg sikker. Jeg hadde forsatt følelser for Robin. Lengselen etter å kjenne pusten hans, lengeselen etter å smake leppene hans og å holde rundt han mens han kaller meg for jenta si. «Du kysset Liam.» Han sa det som det var den naturligste tingen i verden. «HÆ?» ropte jeg og og så måpende på han. «Jeg gjorde hva?» Jeg klarte så vidt å snakke, stemmen min kom ut som svake ord. «Men Jenny fortalte meg at...» Jeg sukket og alt gikk opp for meg. Det var ikke det at Robin ikke likte meg lenger, men det var Jenny som var problemet.

 

«Jenny hater meg,» mumlet jeg og så bort på Robin som ikke skjønte hva som forgikk. Jeg måtte forklare det til han. «Liam spurte meg om vi ville trene sammen og Liam hadde sagt til Jenny at han ikke kunne gå ut med henne siden han liker en annen og da ble hun sur på meg og vi kranglet,» svarte jeg stille og snufset. Det føltes godt å snakke ut med han og å få ut alle følelsene og tankene som hadde plaget meg. Robin lente seg mot meg og tok armene omkring meg. «Jenta mi, jeg beklager! Jeg må ha misforstått alt sammen!» Stemmen han var myk og han holdt et godt tak rundt meg. Jeg holdt rundt han og snufset, begravde ansiktet mitt i halsgropen hans. «Jeg har savnet deg,» hikstet jeg. «Jeg har savnet deg og,» svarte Robin lavt og reiste seg opp. Jeg gjorde det samme uten å slippe taket i han. Øynene våre møttes og de brune øynene hans glitret som de nydeligste stjernene på nattehimmelen. Ingen av oss sa noe, vi bare så fortapt i hverandre sine øyne. Robin kom nærmere og det var bare et par centimeter som skilte ansiktene våre. Jeg kjente pusten hans mot meg. Jeg klarte ikke å holde meg lenger, jeg kysset han. Leppene mine mot leppene hans. Det var herlig! Jeg holdt rundt nakken på han og Robin holdt rundt midjen min. Vi sto der og kysset lenge, det var så fantastisk. Robin trakk seg litt unna og smilte unnskyldende. «Du klarte visst ikke å dy deg,» smilte han flørtende og blunket. «Hvem klarer vel å motstå deg?» svarte jeg minst like flørtende og la pekefingeren min på leppene hans. Strøk de varsomt og nedover halsen på han. Robin kysset meg på haken og holdt meg tettere rundt midjen og gynget fram og tilbake. I sideblikket så jeg at Liam sto og så på oss. 

 

Da er jeg tilbake :)


27.11.2013 | 16:45 | Kategori: 1D Historie - 11

Info om 1D historie 11

Hei!
Jeg skal reise bort i dag og blir borte til søndag. Jeg har ikke mulighet til å legge ut noen deler imens jeg er  borte, så neste del kommer nok ikk før på mandag. :)
Håper det går greit for dere!

Forresten, er det mange som er interresert i maraton? Jeg tenkte at jeg skulle prøve å ha et om så ikke alt for lenge, men det er ikke visst hvis det er bare noen få som vil det.

Kunne du ha tenkt deg maraton og hvis ja, når da?





26.11.2013 | 17:39 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 15

Mobilen dirret i lommen, så jeg tok den opp. Et navn lyste opp, Robin. Hvorfor ringte han meg? Jeg så meg rundt. Skulle jeg ta den? Var jeg istand til å snakke med han på dette tidspunktet? Jeg ble sittende å stirre ned på mobilen. Jeg hadde ikke god tid på å bestemme meg. 


Jeg skrudde den på lydløs og la den ned i lommen igjen. Robin hadde såret meg nok for en stund. Niall kom tilbake igjen. «Hei, har det skjedd noe spesielt mens jeg var borte?» spurte han med et smil. Jeg ristet på hodet. «Skal vi gå tilbake til de andre?» spurte jeg. Vi hadde jo spist opp begge to, så det var ikke så mye annet å finne på. «Så du liker ikke å være med meg?» spurte han og lagde furteleppe. «Nei nei nei! Det er ikke det, men..» stammet jeg forvirret og prøvde å redde meg inn igjen. Niall tok hånden til pannen og sukket mens han lo. «Lena, jeg tullet bare med deg...» «Åh,» svarte jeg. Kinnene brant og jeg kunne nok gjette meg til at jeg så ut som en tomat. Niall lo enda mer. «Kom da lille tomat,» gliste han og så ertende på meg. Jeg så strengt på han, men fulgte etter. Jeg tok opp telefonen for å sjekke klokken. Jeg gispet da jeg tok den opp, 20 ubesvarte anrop. «Faen,» mumlet jeg lavt. Niall snudde seg brått mot meg. «Glem det..» sukket jeg og gikk til siden av Niall. «Uhm, okey,» svarte han usikkert. Niall åpnet døren igjen og vi gikk inn i rommet.


«Hei Lena!» smilte Liam og snudde seg mot meg, øynene hans lyste opp. Jeg smilte skjevt og satte meg i stolen ved siden av han, så Niall satte seg i sofaen. Zayn hadde lagt ifra seg mobilen og hadde blikket festet på meg. «Fine bukser,» nikket Louis til meg og smilte det utrolige smilet sitt. Jeg lyste opp, «Takk!» De andre lo, ikke at jeg kunne forstå hvorfor. Liam snudde seg fra side til side i stolen og gynget hodet frem og tilbake. Zayn reiste seg opp. «Jeg er nødt til å gå, skal møte Perrie,» sa han og så på oss. «Hils henne da,» svarte Louis og lente tilbake i sofaen. «Ses senere, Lena,» sa Zayn og vinket til meg. Jeg vinket tilbake med et smil om munnen. «Blir du med og spiser, Louis?» spurte Liam og gjespet. Louis reiste seg, «Jeg er skrubbsulten, kunne ha spist en kylling!» Jeg lo og så på Louis som smilte bredt til meg. Han likte visst at jeg lo av han. De forsvant ut av rommet, så nå var det bare meg, Harry og Niall igjen. «Niall?» Harrys stemme var hes og lav og ventet på å få oppmerksomheten til Niall. «Mhm?» Niall snudde seg mot Harry. Harry lente seg mot Niall og hvisket noe til han og Niall nikket. Han reiste seg og forsvant ut døren. En liten rettelse, nå var det bare meg og Harry igjen. «Så hva liker du å gjøre på fritiden?» Harry sine grønne øyne så rett mot meg, en av de søte krøllene hans hang over den venstre øyet. «Jeg liker å trene,» svarte jeg så selvsikkert som jeg klarte.

 

Øynene til Harry gransket meg fra topp til tå. «Jasså, gjør du det...» Jeg nikket bekreftende. Trening var en del av livet mitt, og det var viktig for å meg å passe på kroppen. «Jeg og, vi burde trene sammen en gang!» Han gliste mot meg og så på meg med et ertende blikk. Jeg fikk lyst til å krympe til en liten maur og pile ut av døren. Jeg følte meg utilpass i Harrys nærvær. Han var utrolig kjekk, det måtte jeg innrømme, men han virket som en av de guttene som hang rundt jenter hver eneste dag og sjekket det opp. «Spørs om jeg har tid,» svarte jeg likegyldig og så rett på han for å prøve å få han til å skjønne at jeg ikke var interessert. Jeg hadde nok med Liam... og Robin. Følelsene mine var så blandet at jeg ikke visste om jeg likte Robin eller Liam. «Hallo?» Harry knipset foran ansiktet mitt og jeg skvatt til. «Hva?» spurte jeg forvirret og så meg rundt. «Hvorfor har du ikke tid til meg?» spurte han forundret og boret blikket sitt i meg. Øynene var alvorlige og skumle, munnen hans skulle til å si noe, men lot være. Den var som en eneste strek. «Eh,» var det eneste som glapp av meg. Jeg kunne da ikke være uhøflig og si sannheten, men jeg kunne da heller ikke treffe han hvis jeg ikke ville. «Jeg har det vare veldig travelt for tiden,» svarte jeg lavt og så ned. «Det er ikke det at jeg ikke vil treffe deg.» Jeg lukket øynene i noen sekunder og pustet ut. Harry svarte ikke, jeg vet egentlig ikke hva han gjorde. Jeg så opp på han, han holdt blikket på noe bak meg. Jeg snudde meg og gispet. Øynene mine møtte hans, det var umulig å tyde de. Han bare sto der og så meg. Jeg stivnet til, lammet av sjokk. Blodet strømmet rundt i kroppen. Alt var stille, ingen av oss sa et eneste ord. «Jeg må snakke med deg,» sa han hardt. 

 

10 kommentarer? :)


24.11.2013 | 16:04 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 14

«Harry, oppfør deg!» sa han strengt. «Hæ, hva??» spurte Harry forvirret og så fra side til side. Jeg tok visst feil av guttene, iallefall Niall, Louis og Zayn, de var iallefall jordnære, men Harry var jeg litt usikker på.

 

Liam ga Harry et advarende blikk og han tok hånden vekk fra skulderen min. Jeg rettet meg litt opp. «Så Lena, fortell om deg selv,» smilte Niall med den nydelige aksenten sin. «Det er ikke så mye å fortelle,» svarte jeg beskjedent og så ned. «Niall elsker å vite ting om folk, spesielt jenter,» blunket Louis og Niall lo høyt mens han dultet Louis i vennskapelig skulderen. Jeg lo med. «Hva slags musikk liker du?» spurte Louis interessert og smilte. Smilet hans var til å død for. De perfekte tennene og de smilende øynene, han var herlig.

«Jeg er en stor fan av Ed Sheeran,» svarte jeg entusiastisk. Harry kviknet til. «Det må jeg fortelle han!» svarte han med et glis om munnen. Jeg fniste noe som fikk Niall til å sprute ut i latter. Liam så uforstående på oss og Zayn satt bare på mobilen i sin egen verden. «Jeg kødder ikke,» mumlet Harry grettent siden vi lo av han. «Ikke bli sur da,» svarte Louis og dultet han vennskapelig skulderen. Harry bare snøftet som svar og lente seg vekk. «Da tipper jeg at Little thing og moments er noe for deg?» smilte Niall for å få samtalen på noe annet. «Ja, absolutt!» svarte jeg og klappet hendene sammen for å understreke hvor mye jeg likte de sangene. «Zayn, ikke vær så asosial når vi har besøk.» Alle snudde seg mot Zayn. «Sorry!» Han tok hendene i været for å vise at han var uskyldig. Liam ristet bare lett på hodet. «Så Lene...» «Lena,» rettet jeg han. «Lena,» samtykket Zayn og gjorde seg klar til å fortsette. «Hva syns du om Little mix?» Jeg måtte tenke meg litt om. Jo, jeg hadde hørt om de. «Jeg liker enkelte av sangene og jentene som synger er utrolig pene!» svarte med et drømmende utrykk i ansiktet. Ansiktet til Zayn lyste opp og han kastet et blikk bort på Liam. «Liam, jeg liker kjæresten din!» Jeg så måpende bort Liam som så minst like overrasket som meg. «Zayn, hun er ikke...» Zayn så med et beklagende ansiktsuttrykk bort på meg. «Åh, det ble kanskje litt feil det... Sorry, Lena!» Jeg lo kort. «Det er okey, Zayn.» Han nikket. «Men jeg liker deg uansett,» smilte han. De brune øynene hans lyste mot meg. Det var ikke vanskelig å skjønne hvorfor de blir forfulgt av tusenvis av jenter hver dag, de er sjarmerende og ikke minst så har de utseende. Alle sammen!


«Skal vi ikke gå å spise snart...» maste Niall for sikkert femte gang. «Jeg er ikke sulten,» jamret Liam og de andre sa seg enig. Niall så bedende på meg. «Lena?» Jeg sukket, «okey da, jeg kan bli med.» Jeg begynte å få sansen for Niall, han var så lett å snakke med. Niall reiste seg opp og det samme gjorde seg og vi forlot rommet. Jeg gikk ved siden av Niall, så jeg kunne studere han fra en annen vinkel. «Hvor skal vi?» spurte jeg og håpet på at vi ikke skulle forlate studioet. «Til kantina,» svarte Niall og så bort på meg. «Aha,» sa jeg nikket sakte. Han lo svakt. Da vi nådde kantina tok vi vært vårt brett og plukket den maten vi ville ha og deretter satt vi oss ned på et ledig bord. Jeg tok et tak i kyllingvingen og tok et stort tygg. «Så hva syns du om Liam?» spurte Niall med blikket festet på all maten han hadde tatt med. Jeg kunne ikke skjønne hvordan en liten gutt som Niall kunne spise så mye! «Han er grei han,» begynte jeg og svelget. «Grei, ikke noe mer?» Han løftet det høyre øyenbrynet og så granskende på meg. «Ikke foreløbig,» sukket jeg. «Det kan iallefall virke som om Liam liker deg,» sa Niall med mat i munnen. «Jeg har merket det!» Jeg støttet haken på håndbaken min og så ned på maten. Jeg grep rundstykket og begynte å spise på det. «Jeg har ikke følelser for han, bare vennskapelige...» betrodde jeg meg til Niall og sukket tungt. «Han er en utrolig god venn, ikke mer!» Niall drakk en slurk av brusen sin. «Bare ikke sår han, han har ikke hatt en slik interesse for ei jente på...» Niall stoppet opp og tok opp hendene. «Veldig lenge!» sa han og illustrerte med hendene hva han mente. «Jeg vil ikke det, det er bare at Liam har gjort livet mitt så utrolig mye vanskeligere!» Han så forstående på meg og spiste siste rett av maten sin. Litt av en apetitt gutten hadde, det må jeg si. Niall reiste seg opp og så unnskyldende på meg. «Naturen kaller,» lo han. Jeg kniste litt og drakk en slurk av brusen min. «Ikke gå noe sted!» sa han advarende med en pekefinger rettet mot meg. «Neida,» lo jeg. Niall forsvant bak en dør.


Mobilen dirret i lommen, så jeg tok den opp. Et navn lyste opp, Robin. Hvorfor ringte han meg? Jeg så meg rundt. Skulle jeg ta den? Var jeg istand til å snakke med han på dette tidspunktet? Jeg ble sittende å stirre ned på mobilen. Jeg hadde ikke god tid på å bestemme meg.

10 kommentarer? :)


22.11.2013 | 18:58 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 13

«Jeg lurte om du ville møte gutta?» Jeg bare så forvirret på han, jeg skjønte ingenting. «Gutta?» spurte jeg sakte og så rart på han. «Resten av bandet, de er som noen brødre for meg.» Jeg så nølende på han, «Ja, det vil jeg sikkert...» Å møte noen verdensberømte stjerner som var høye på pæra og trudde at alt kunne kjøpes av penger. Ja, jeg gledet meg virkelig... 

 

Kvelden med Liam hadde vært ganske vellykket. Etter at vi hadde sittet å prate på benken fulgte han meg hjem, så avtalte vi at vi skulle møtes i dag slik at jeg kunne hilse på de såkalte gutta. Hva i alle dager skulle jeg ha på meg? Jeg måtte da være litt fin når jeg skulle møte noen kjendiser. Jeg gikk for en rød tights, en lys topp og et skjerf med leopardmønster, litt detaljer må man jo ha.

Antrekket (nr 3)


Vi hadde avtalt å møtes utenfor studioet, så jeg ville være i god tid. «Jeg drar ut mamma,» ropte jeg idet jeg tok et steg ut. «Okei, ikke bli sen da!» ropte mamma tilbake. Jeg himlet med øynene og smilte til meg selv. Det var mamma slik jeg likte, litt overbeskyttende. Jeg gikk bortover til bussholdeplassen. Det var overraskende varmt ute og jeg plystret muntert der jeg gikk. «For en fin dag i dag,» fniste jeg. Jeg var faktisk i godt humør! Bussen hadde allerede kommet da jeg stod ved bussholdeplassen, så jeg bare steg om bord. Jeg rakte pengene til bussjåføren og smilte vennlig. Bussjåføren var en rund, skallet mann som var alt annet enn blid. «God tur,» sa han mørkt uten noe tegn til å være glad i stemmen. Jeg satte meg på første rad idet bussen kjørte videre. Bussen var ganske tom, ikke overraskende når det var så tidlig om morgenen. Bussen kjørte gjennom folketomme gater og motorveier med mange biler som trolig var på vei til jobb. Jeg så ut og merket at jeg nærmet meg, så jeg reiste meg opp. Da jeg så studioet trykket jeg på stopp-knappen og bussen svingte elegant inn på busstoppet. «Takk for turen,» sa jeg høflig og steg ut av bussen.



Sommerfuglene kriblet i magen, men det var noen biller der og som symboliserte at jeg grudde meg. Hvor skulle jeg gå? Hvor var Liam? Studioet var jo enormt og jeg bitte liten. «Hei Lena!» Jeg snudde meg rundt og så rett inn i ansiktet til Liam. «Åh, hei!» svare jeg litt fortumlet. «Så fint at du kunne komme! Bare følg etter meg,» sa han og vinket på meg. Jeg fulgte etter han, det var en meter som skilte oss. «Vi må gå inn bakveien,» sa han uten å se på. «Hvorfor?» spurte jeg engstelig. Han rakk ikke engang å svare før vi ble avbrutt. «Han er der borte!» ropte jeg jente fra det fjerne etterfulgt av tusenvis av jentehyl. Jeg så skremt på Liam som så ut som tok det helt rolig. Han stoppet opp og snudde seg mot meg. «Fort, ta hånden min!» hvisket han og ordene slo imot meg. Ta hånden hans. Jeg rakk ikke å reagere før han hadde et godt grep rundt hånden min. Hånden hans var myk og stor, mens min var liten og klam. Vi flettet de sammen og løpte bortover mot døren. Liam først, og jeg hengende etter. Folk hylte og skritt kom nærmere, panikken kom krypende meg. Liam holdt enda hardere rundt hånden min og slengte meg inn en dør og hoppet inn selv før han låste den. Jeg pustet tungt og holdt hånden på brystet. Hjertet var i halsen. «Og dette er hverdagen din?» spurte jeg forskrekket. Han lo kort og slapp hånden min. «Guttene er her inne,» sa han og gestikulerte mot en dør med en stjerne på. På stjerna var det inngravert med store bokstaver 1D. «Er du klar?» Liam så forventningsfullt på meg. Dette betydde nok mye for han, det var ikke hvem som helst som fikk bli med han og møte resten av gutta. Han tok ned dørhåndtaket og åpnet døren. Han vinket på meg og jeg tok et skritt inn i rommet.


 

Fire gutter på alderen til Liam gliste mot meg. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. De satt i en sofa bortsett fra en med blondt hår som satt i en egen stol. Liam gikk mot gutta og satte seg i stolen ved siden av han med blondt hår. Da var det bare ledig i sofaen. «Skal dere ikke hilse på henne?» spurte jeg Liam irritert og smilte oppmuntrende til meg. Jeg trakk på smilebåndet og så på at alle guttene reiste seg og gikk mot meg. Han med blondt hår kom mot og smilte. «Hei, jeg er Niall! Hyggelig å hilse på deg,» sa han med irsk aksent og holdt fram hånden. Jeg smilte tilbake, «Lena,» sa jeg kort og helt oppslukt i de blåe klare øynene hans. Jeg tok hånden hans og kjente skuffelsen steg i meg idet han slapp den. «Hallo, jeg er Louis! Fint å endelig få treffe deg! Har hørt sååå mye om deg,» gliste han neste og ga meg en liten klem. «Åh, hei...» Jeg ga Liam et kjapt blikk, han satt der med røde kinn og unngikk blikket mitt, så søtt. «Zayn her,» sa han neste og så på meg. Jeg smilte og presenterte meg. Zayn nikket kort og gikk tilbake til sofaen. «Hei Lena, jeg er Harry!» sa han neste gutten med hes stemme og trakk meg mot han for å klemme meg. Jeg følte meg overveldet og sjenert på samme tid. Han duftet av ordentlig manne-parfyme. Jeg møtte blikket hans. Grønne øyne, brunt krøllete hår, smilehull, kunne man se på noe penere? Harry trakk seg unna og klappet meg på skulderen. «Liam har ikke snakket om noe annet enn deg,» gliste han. «Hold kjeft,» mumlet Liam lavt uten å rikke på seg. «Hehe...» lo jeg lavt og gikk mot retning av sofaen. Jeg dumpet ned ved siden av Harry. Han så på meg og la armen over skulderen og smilte ertende. Jeg trakk meg sammen og så bort på Liam. «Harry, oppfør deg!» sa han strengt. «Hæ, hva??» spurte Harry forvirret og så fra side til side. Jeg tok visst feil av guttene, iallefall Niall, Louis og Zayn, de var iallefall jordnære, men Harry var jeg litt usikker på.


20.11.2013 | 15:15 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 12

«Smiil!» Et lysglimt traff meg midt i øynene slik at jeg ble bendet. «La oss være,» svarte Liam sint mens jeg fortsatt ikke klarte å se noe. Jeg hørte et dunk etterfulgt av gisping. Jeg gnidde meg i øynene for å se bedre og gispet. «Hva skjedde?» spurte jeg Liam engstelig.

 

«Han snublet og slo hodet på kanten av bordet,» svarte Liam lavt og holdt blikket festet på paparazzien som lå sammenkrøpet på gulvet. «Herregud,» mumlet jeg. Han hadde en blå flekk på venstre siden av pannen og han lå med kameraet i hendene. Kunne ikke akkurat vært et lite fall med tanke på blåflekken.Jeg så på Liam og deretter på kameraet. Han så på meg og tenkte. Vi hadde jo muligheten nå! Liam reiste gikk mot paparazzien og latet som han snublet over kameraet. «Ops!» sa han og la hånden over munnen. Kameraet lå smadret i flere tusen biter utover hele gulvet, men da var iallefall bildene borte fra verden. «Jeg går og sier ifra om hva som skjedde til en av de ansatte også stikker vi herifra,» sa han med et smil om munnen. Jeg lo svakt og fulgte etter han. Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg lo, stakkars mann. Liam forklarte det som skjedde til sjefen og hun sa hun skulle ta seg av det og at det var bra at han sa ifra. Jeg var fortsatt litt i sjokk etter hendelsen, men han det gikk jo bra. Han overlevde jo!



«Hva vil du gjøre nå da?» Vi gikk side om side nedover gaten. «Det har ikke så mye å si for meg,» svarte jeg likegyldig. Det ble stille, ingen av oss sa et ord, men det var ikke en pinlig stillhet. Jeg nøt å få være litt i fred i tankene mine uten å stresse med å finne på et svar.



Liam pov

Jeg ville så gjerne ta hånden hennes og holde den, føle tryggheten og varmen fra henne, men jeg kunne jo ikke. Hun hadde kjæreste, iallefall mest sannsynlig. Hun oppførte seg så rart da jeg spurte, så jeg kan vel ikke være helt sikker. Sola varmet ganske mye, til tross for at det bare var vår. Jeg følte for å si noe siden det var så stille. Jeg kremtet forsiktig og Lena så fort på meg. «Er det noe?» spurte hun. Jeg nølte, jeg visste jo ikke hva jeg skulle si. «Så fint vær det er i dag,» smilte jeg. «Ja, kjempe fint,» mumlet hun små irritert. Jeg hadde visst ikke valgt ut det rette å si. «Skal vi sette oss ned på en benk?» spurte jeg forsiktig. Lena trakk på skuldrene, «Hvorfor ikke?» Vi gikk bort til en ledig benk og satte oss forsiktig ned. Den harde treoverflaten var mildt sagt ubehagelig å sitte på. Solen hadde gjemt seg bak en sky, så det ble kjøligere og kjøligere. «Du Lena?» Hun så opp på meg, litt nysgjerrig og samtidig nervøs. «Ja?» Jeg stoppet opp litt. Skulle jeg spørre? Det var vel kanskje litt privat, jeg vet ikke. Men det spørsmålet hadde plaget meg helt siden jeg møtte henne. «Har du kjæreste eller ikke? Du virker så rar da vi kom inne på det temaet,» spurte jeg med et snev av medfølelse i stemmen. Hun straks bort fra meg og lukket øynene litt. Hun snufset lavt, trolig for at jeg ikke skulle høre det. «Lena?» Hun pustet tungt og sakte. Det var noe som plagde henne, det så jeg. «Det er bare det at...» Hun stoppet opp, stemmen hennes var på bristepunktet. Jeg satte meg nærmere henne og la hånden min over skulderen hennes og strøk hendene nedover overarmen. «Duu, fortell meg hva det er som plager deg,» sa jeg med den mykeste stemmen jeg klarte og holdt godt rundt henne. Det føltes så riktig.

 

Lena pov

Jeg satt lent inntil Liam, det føltes godt å kjenne nærheten fra et medmenneske igjen, men det føltes så feil å sitte med Liam. «Det er så mye... Jeg vet ikke hvor jeg skal starte..» Jeg snufset lavt og tørket meg på ermet. Jeg visste ikke om jeg skulle si det til Liam. Han virket så troverdig og det virket som om han brydde seg om meg. Han tok forsiktig hånden min og jeg skvatt til. Jeg trakk hånden tilbake og rødmet. Jeg turte ikke å se på Liam, så kleint. «Jeg skal ikke tvinge deg til å snakke, men jeg er her for deg,» forsikret han meg. En del av meg ville bare rope ut at hadde ikke noe med saken å gjøre og at han bare kunne pelle seg vekk, men en annen del av meg ville ligge i armene hans mens han trøstet meg og sa at alt kom til å gå bra. Livet var neimen ikke lett. «Lena?» Jeg så opp på han med et forventningsfullt blikk. «Jeg har blitt veldig glad i deg på veldig kort tid og...» Han virket utilpass og strevde med å få ut ordene. Jeg så beskjedent på han og pustet tungt. «Som en venn selvfølgelig,» la han til og smilte skjevt. Jeg smilte forsiktig tilbake. Det gikk en stor skuffelse igjennom meg, hvorfor? Jo, for han likte meg bare som en venn. «Til poenget,» lo han. «Jeg lurte om du ville møte gutta?» Jeg bare så forvirret på han, jeg skjønte ingenting. «Gutta?» spurte jeg sakte og så rart på han. «Resten av bandet, de er som noen brødre for meg.» Jeg så nølende på han, «Ja, det vil jeg sikkert...» Å møte noen verdensberømte stjerner som var høye på pæra og trudde at alt kunne kjøpes av penger. Ja, jeg gledet meg virkelig...

 

 

 


18.11.2013 | 17:35 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 11

 Han tok hånden under haken min og førte den oppover slik at øynene mine møttes hans. De glitret som stjernene på klar nattehimmel. «Eh, skal vi gå inn?» spurte jeg desperat og snudde meg mot døren. Hva var det som skjedde? Jeg pustet tungt ut. Jeg var vel ikke på vei til å falle for... Liam?  

 

Jeg satte meg mot bordet lengst mot vinduet. Liam så nølende på meg, men satte seg ned likevel. «Så hva vil du?» spurte han med ansiktet ned i menyen. «Ehm,» svarte jeg og lette etter noe appetittlig. «Jeg tror jeg tar en sjokolademuffens og en smoothie med smak av jordbær og banan.» Han nikket og vinket på en av servitørene. «Er dere klar til å bestille?» smilte servitøren og så ned i notatblokken sin. «Ja, vi skal ha to sjokolademuffens, en jordbær og banan smoothie og en vanlig kaffe.» Hun forsvant bak disken og hengte opp lappen på en tråd. «Så hvordan går det med deg og kjæresten din?» spurte han helt plutselig. Jeg så forvirret på han og sukket. «Det har du ingenting med,» svarte jeg grettent. «Skjønner,» sa han kort og så ut av vinduet. Jeg gransket han i sideblikket. På mange måter var han ganske lik Robin, kanskje det var derfor jeg var så betatt av han? «Lena?» Han så på meg med store øyne og et svakt smil. «Ja?» spurte jeg forbauset. Stemmen hans virket så alvorlig. Jeg dro et hårstrå bort fra ansiktet og ventet på at han skulle si noe. «Vet du hvem jeg er?» Han så alvorlig på meg og lente albuene på bordet. Jeg bare så uforstående på han. «Ja, du er Liam?» svarte jeg nølende. Liam skulle til å si noe, men servitøren kom med bestillingen vår, så han tidde. «Håper det smaker,» smilte hun og gikk bort til neste bord. Jeg drakk en liten slurk av smoothien og så nysgjerrig på han. Han trakk pusten og pustet tungt ut igjen. «Uhm, ja. Har du hørt om One Direction?» spurte han, minst like nysgjerrig som meg. Jeg prøvde å tenke om jeg hadde hørt om de. Jeg tror kanskje jeg hadde lest litt om de i noen ukeblader og magasiner, men ikke mer enn det. «Ja, så vidt...» Han lyste opp og lo. «De er verdenskjente og har bare så vidt hørt om de?» Jeg ristet kort på hodet og sukket tungt. «Bare kom til poenget.» Han nikket. «Jeg er et av medlemmene i One Direction.»



Jeg satt fast smoothien i halsen og hostet desperat. «Hva?» klarte jeg å få sagt mellom hostene. Jeg merket at alle i hele rommet stirret på meg og jeg ville helst bare synke ned i jorda. Hostene begynte å gi seg nå. Jeg tok en liten slurk av smoothien bare for å svelge noe. «Så jeg er på date med en verdenskjent popstjerne?» gispet jeg og så på han med store øynene. Han stirret rart på meg og lo. «Trodde du hadde kjæreste jeg og at du ikke datet andre gutter?» Jeg tygde forsiktig på underleppen min som jeg alltid gjorde når jeg var nervøs. Jeg så ned på muffensen min og kjempet for å holde tårene tilbake. Vonde minner. Liam så på meg med et sørgmodig blikk. «Sa jeg noe galt?» spurte han bekymret. Jeg lukket øynene og ristet på hodet. «Neida, det er bare det at...» Jeg stoppet opp. Skulle jeg si det til Liam? Jeg hadde jo nettopp møtt han, så jeg visste jo ikke om jeg kunne stole på han. Jeg så på han, han var så søt med det bekymrende blikket, men jeg var ikke klar til å bli såret engang til. Dessuten var jo han verdensberømt, det var ikke akkurat noe positivt med alle ryktene og alt hatet man får. «Det er ingenting,» forsikret jeg han og faket et smil. Han så bekymret på meg. «Sikker?» Jeg nikket og smilte. Jeg tok en bit av muffensen, sjokolade var redningen. Liam holdt meg begge hender rundt kaffekoppen. «Kan du ikke fortelle litt om deg selv?» ba han med et lite smil. Jeg ble usikker, «Ehm, greit.. Hva vil du vite?» Bare han ikke spurte om noe alt for personlig. «Hva slags musikk liker du?» Jeg lo litt tok en slurk av smoothien. «Jeg elsker Ed Sheeran,» svarte jeg drømmende.

«Ed ja! Han er en kul fyr,» samtykket han. Jeg så forbauset på han. «Kjenner du Ed?» Han lo og tok en bit av muffensen han og. Han tygde lenge før han svarte. «Jeg har møtt han en del ganger, og han har skrevet noen sanger for oss. Han er veldig dyktig.» Jeg stirret måpende på han. «Kan jeg få møte han?» hvisket jeg. Liam lo litt av hvor starstrucked jeg var. «Ja, det kan vi sikkert få ordnet! «Ååh, tusen takk!» hvinet jeg og og smilte fra øre til øre. Liam spiste opp den siste biten fra muffensen og tørket seg rundt munnen med en lyseblå vår-serviett. Han lo av reaksjonen min og tok en slurk av kaffen. «Hva er yndlingssangen din av han da?» Jeg lente haken på håndbaken min og tenkte. «Lego house kanskje? Jeg vet ikke, det er så vanskelig å velge!» sukket jeg. Liam så på meg og nikket seg enig. «Har du hørt noen av sangene han har skrevet for oss da?» Jeg trakk på skuldrene. Liam tok fram mobilen og tastet inn en kode. Han bladde nedover med tommelen. «Denne da?» En svak melodi kom strømmende ut av mobilen hans og jeg lyttet til teksten. «Shut the door, Turn the light off, I wanna be with you, I wanna feel your love» Jeg hørte på stemmen at det var Liam som sang det verset. Jeg trampet forsiktig i gulvet i takt med musikken. «Jeg har ikke hørt den, men det hører på teksten at det er Ed som har skrevet den.» Han stoppet den og bladde lengre nedover listen. «Hva med denne?» Jeg gispet idet jeg hørte melodien. «Jeg elsker denne sangen! Hva heter den?» spurte jeg og gispet. «Little things,» smilte han. «Den er så fin,» svarte jeg drømmende.

 

Vi satt og nynnet til sangen begge to. Det var utrolig koselig og det fikk meg på andre tanker. Musikken ble stoppet opp idet vi hørte et hyl. «Å, nei..» mumlet Liam irritert idet han så en gjeng med jenter løpende mot han. «Hei Liam!» hylte de. Jeg sank sammen på setet og prøvde å gjøre meg så liten som mulig. «Alle skal få ta bilde, hvis dere stiller dere på en rekke,» sa Liam høyt og reiste seg opp. Jentene så på hverandre og hylte enda høyere. Liam stilte seg opp ved jentene, kysset de på kinnet, ga den en klem og ga de komplimenter. Jeg måtte bare smile. Han virket så jordnær til tross for at han var en verdensberømt popstjerne. «Er det kjæresten din?» spurte ei jente på rundt fjorten år med munnen ful av tyggis. Liam så bort på meg, men jeg bare snudde meg mot vinduet. «Nei, hun er venn,» forsikret han jenta. «Bra,» svarte hun og slafset videre. Bra? Hva mente hun? Var jeg ikke god nok for Liam? Var jeg stygg, hadde jeg gjort noe galt? Jeg så ut av vinduet og unngikk blikket til Liam. «Smiil!» Et lysglimt traff meg midt i øynene slik at jeg ble bendet. «La oss være,» svarte Liam sint mens jeg fortsatt ikke klarte å se noe. Jeg hørte et dunk etterfulgt av gisping. Jeg gnidde meg i øynene for å se bedre og gispet. «Hva skjedde?» spurte jeg Liam engstelig. 

 

Bare et lite spørsmål! Vil dere at jeg skal holde meg til Lenas perspektiv eller at jeg skal bytte litt på, som for eksempel skrive i Liam sitt noen ganger? :)


16.11.2013 | 13:26 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 10

Spørsmålene var mange og de fløy omkring rundt i hodet, ingenting kom på plass. Hele verden snurret rundt. Jeg ble svimmel og kvalm. Alt var skurrete og jeg hørte stemmer i det fjernet. «Lena? Lena, herregud!» Jeg kjenner en ilende smerte i bakhodet idet jeg treffer gulvet. 


Øyelokkene lå som tunge gardiner over øynene. Jeg blunket kort noen ganger før jeg åpnet de. Rommet var uklart og jeg gnidde meg i øynene. Øynene var trette og det var tungt å holde de oppe. Det ble gradvis klarere. Jeg var på rommet mitt! «Er du våken?» Mammas beroligende stemme var myk og varsom. Jeg så til høyre for meg og fikk se det bekymrende ansiktet hennes. Jeg nikket og bet meg forsiktig i underleppa. «Og formen er?» spurte hun og ventet på at jeg skulle fullføre setningen. «Bra,» mumlet jeg svakt og så ned på dynen som lå over meg. «Sliten?» Jeg nikket igjen. Hun så nok på ansiktsuttrykket mitt at det var et spørsmål som jeg lurte på. «Legen var her istad.» pinlig taushet. Hun trakk pusten og fikk alt til å høre mer dramatisk ut enn det var. «Han sa at du besvimte og at det trolig var fordi du var for stresset.» Jeg hørte det på stemmen hennes at hun hadde skyldfølelse. Jeg så opp på henne igjen, forsiktig. «Vennen, det har kanskje blitt litt mye for deg i det siste og jeg beklager så mye for det. Det er nok best du holder deg hjemme fra skolen i morgen, sånn at du får slappet av.» Jeg smilte takknemlig. En store byrde ble løftet fra skuldrene mine. Jeg slapp å treffe Jenny og Robin, de var de aller siste personene på hele jorda jeg ville møte akkurat nå. Mamma strøk meg varsomt over hodet og smilte. «Du går nok ikke glipp av så mye, det er jo fredag.» Jeg så unnskyldende på henne. «Jeg tror jeg vil sove litt til jeg,» sa jeg smilte skjevt. Hun så forstående på meg og gjengjeldte smilet. Hun reiste seg, «Sov godt.» Jeg la meg til rette og lukket øynene. Kroppen min var utmattet av alt, alt var feil. Livet mitt var et rot, og jeg trengte å slappet av og samle tankene. Den eneste plassen jeg kunne flykte nå var til drømmeland.

 

Jeg gjespet og kledde på meg. Det var en stor lettelse å slippe unna skolen. Jeg gikk ned trappen og ned på kjøkkenet. Pappa hadde dratt på jobb og mamma satt inne på stuen med Olivia. «God morgen,» sa jeg blidt i håp om at mamma skulle høre at jeg var i godt humør. «God morgen, vennen!» svarte mamma fra stuen. Jeg kunne nok venne meg til at hun kalte meg vennen, hun hadde blitt en helt annen person ovenfor meg. Jeg tok meg et rødt eple og gikk inn på stuen for å se hva de holdt på med. Olivia lyste opp da hun så meg eller så var det fordi hun så eplet. Mest sannsynlig det siste fordi hun løp mot meg med hendene strekt mot meg. «Namnam,» smilte hun og prøvde å rekke opp til eplet. Telefonen dirret i lommen min. Jeg tok et tygg av eplet og fant fram mobilen. Liam, selvfølgelig. Jeg åpnet meldingen og leste for meg selv. «Hei! Er du fortsatt interessert i å ta en kaffe? Jeg spanderer ;) Det er ikke date, hvis du ikke vil.» Jeg sukket lavt og irritert. Det var noe med han som gikk meg på nervene, men samtidig så var jeg betatt av han. Hva var det jeg tenkte på? Jeg elsket jo Robin. Jeg pustet tungt og tastet inn et svar. Jeg leste meldingen før jeg skulle bestemme meg for å sende den eller ikke. «Haha, okei da. Møtes på Fragelle Kaffebar klokken to?» Jeg lukket øynene og trykket på send. Nå var det for sent å angre. Jeg skulle til å legge mobilen i lommen da den dirret i hånden min. Jeg lo for meg selv, det var raskt. «Hva ler du av?» spurte mamma samtidig som hun hadde øynene festet på Olivia. «Nei, bare noe på facebook,» svarte jeg raskt og tok enda et tygg av eplet. Jeg åpnet meldingen. «Da ses vi! :)» Smilefjes, så koselig. Jeg satte meg ned i stolen ved mamma og spiste opp resten av eplet. Jeg så bort på klokken og skvatt til. Den var jo halv to! Jeg som trodde den var ti eller noe rundt der. «Oi, er klokken så mye!» Mamma så forvirret på meg. «Har du tenkt deg ut?» Jeg så nervøst på henne. «Ja, skal møte en gutt.» Mamma smilte forstående og mimet et okei med leppene.


Jeg løp bortover gaten, klokken var fem på to. Den svake vinden blåste håret foran ansiktet mitt. Pusten gikk av seg selv, puste pust puste. Jeg hadd ufattelig dårlig kondisjon. Nesten framme nå. Jeg var helt gåen og sikkert rød og svett i hele ansiktet. «Faen,» mumlet jeg irritert da jeg stoppet opp foran inngangen. Jeg så sikkert forferdelig ut. Jeg skulle til å gå inn døren da jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg raskt og møtte de vakre øynene til Liam og det brede smilet. «Hei!» sa han og smilte fra øre til øre. Han var bestandig så glad. Jeg kikket beskjedent på han samtidig som jeg gransket han. Svart skjorte med en dressjakke over, utrolig fint. Han kledde det og jeg kjente at kinnene brant. Han lurte sikkert på om jeg var solbrent. Jeg så opp på han igjen. «Skal du svare eller skal vi bare fortsette samtalen?» Han lo svakt og smilte med øynene. «Åh, beklager!» mumlet jeg og vikte blikket ned igjen. Han tok hånden under haken min og førte den oppover slik at øynene mine møttes hans. De glitret som stjernene på klar nattehimmel. «Eh, skal vi gå inn?» spurte jeg desperat og snudde meg mot døren. Hva var det som skjedde? Jeg pustet tungt ut. Jeg var vel ikke på vei til å falle for... Liam?  

 


14.11.2013 | 18:44 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 9

«Jeg vet ikke...» pep jeg. Han gryntet som svar. «Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre!» sa han opprørt med tårer i øynene.

 

Ordene satte seg inn i hodet mitt og gjentok seg. Jeg ble stående og stirre tomt ute i luften. Tårene trillet nedover kinnet. Jeg prøvde å si noe, men det det stoppet opp. Robin så ikke lenger på meg. Han pustet tungt og han hadde tårer smurt utover hele ansiktet. «Hvorfor?» hikstet jeg fram og snufset. Stemmen min var på nippe til å briste. Han ristet forsiktig på hodet og lente seg vekk fra meg. Han trakk pusten. «Bare la meg være,» mumlet han lavt og gikk. Jeg ble stående ute alene og se etter han. Håpe at det bare var en dårlig spøk og at han kom tilbake for å gi meg en klem eller at han hadde misforstått helt. Men han kom aldri tilbake. Jeg gikk inn i gangen med bøyd hodet og snufset. «Lena?» ropte mamma fra stuen. «Mhm...» svarte jeg og tørket bort tårene med håndbaken. «Kan du passe Olivia litt?» Jeg gikk inn på stua og fikk se mamma sittende i en stol. Hun hadde mørke poser under øynene og så temmelig utslitt ut. Hun så opp på meg da jeg kom inn og fikk en bekymringsrynke i pannen. Hun vinket på meg og jeg satte meg ned ved siden av henne og snufset. Olivia satt foran tv'en og klappet i vei mens hun lo. «Vennen, hva er i veien?» Jeg snufset igjen og begravde ansiktet ned i hendene og ristet på hodet. Det var godt å vite at mamma faktisk brydde seg om meg, at jeg ikke bare var en fremmed for henne. Hun la hånden sin rundt meg og vogget meg fram og tilbake. «Har det noe med Robin å gjøre?» spurte hun med myk stemme. Jeg nikket med fortsatt et begravd ansikt. «Vil du snakke om det?» Jeg så opp på henne. «Jeg vet egentlig ikke,» sukket jeg sørgmodig. Hun så forståelsesfullt på meg. «Men jeg er nok nødt til å dra nå,» sa hun til meg. Det så nesten ut som om hun fikk dårlig samvittighet for å etterlate meg her. Mamma reiste seg og gikk bort til Olivia for å gi henne en klem. Jeg vinket til henne og løftet Olivia opp og bar henne til vinduet sånn at hun kunne vinke til mamma. Olivia vinket begeistret i vinduet og smilte bredt. «Mamma!» lo hun. Jeg fniste litt og løftet henne ned. Det var godt å ha Olivia. Hun forsto meg alltid, fikk meg til å smile og det var alltid en klem å få.


«Kom da Olivia,» sa jeg tok hånden hennes. Hun fulgte etter meg med ustøe skritt. «Vil du bygge med lego?» Hun nikket og klappet i hendene. Olivia sprang bort til legokassen og tømte alt ut på gulvet. Hun så overrasket på meg. «Oi!» Det var umulig å ikke smile av de fantastiske jenta! Jeg lo svakt og satte meg ned med henne. Jeg hadde mistet både Jenny og Robin, men jeg hadde fortsatt Olivia. Hva hadde egentlig skjedd mellom meg og Robin? Vi passet jo så godt sammen, hvorfor var han blitt så sur? Jeg hadde da ikke gjort noe galt. Jeg ble nervøs over å tenke over alt sammen. Hva ble det neste? At jeg mistet Olivia? At mamma og pappa går ifra hverandre? Jeg strøk Olivia over håret med et lite sukk. «Ingenting går visst min vei,» mumlet jeg og så ned på all den fargerike legoen. «Mamma,» jublet Olivia som vanlig og lo. Jeg bygde opp et lite tårn til henne bestående av rundt ti legoklosser. Hun løp rundt det og lo. Hun var virkelig en gledesspreder.


Vi ble sittende å leke helt til det var sengetid for lille Olivia. Jeg bar henne opp til soverommet og listet meg inn til der sengen stod og la henne varsomt ned. Hun lukket øynene med engang og holdt dynen rundt seg. Jeg kysset henne ømt på kinnet og hvisket forsiktig natta til henne. Jeg gikk ut og lukket forsiktig døren, smilte for meg selv. Nå hadde jeg litt alenetid. Jeg fant fram pc'en min og logget inn på facebook, en ny venneforespørsel lyste oransje mot meg. Den var fra en fyr kalt Freddy Howlinton, jeg så forundret på venneforespørselen. Hvem i huleste var det? Jeg klikket meg inn på profilen hans, og deretter på profilbildet. Jeg gispet da jeg zoomet inn på det. Det var jo Liam!

 

Hvorfor het han ikke Liam på facebook? Jeg kunne ikke legge skjul på hvor kjekk han var på bildet. De brune glitrende øynene, det korte håret og de hvite tennene som kom til synet på grunn av smilet hans. Jeg aksepterte den og gikk tilbake til nyhetssiden på facebook og skrollet meg nedover. Jeg stoppet opp idet jeg så navnet til Robin. «Robin forandret sin sivilstatus til singel.» Tårene kom som en foss nedover kinnene, jeg hadde grått så forferdelig mye i det siste. «Så det er offisielt,» sa jeg lavt til meg selv og begravde ansiktet mitt under alle pynteputene som lå i sofaene. Hva skulle jeg gjøre nå? Hvorfor var Robin sur og hva vil Liam si når han finner ut at jeg er singel? Spørsmålene var mange og de fløy omkring rundt i hodet, ingenting kom på plass. Hele verden snurret rundt. Jeg ble svimmel og kvalm. Alt var skurrete og jeg hørte stemmer i det fjernet. «Lena? Lena, herregud!» Jeg kjenner en ilende smerte i bakhodet idet jeg treffer gulvet. 

15 kommentarer?


12.11.2013 | 17:02 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 8

Telefonen dirret i lommen min og jeg fisket den opp. Ansiktet til Robin dekket hele skjermen. Jeg var ikke i humør til å snakke akkurat nå. Jeg sukket og avslo. Sorry, tenkte jeg. En skygge dekket for lyset rett foran meg og jeg så opp. He-ei,» stammet jeg fram fortvilet. Nå hadde jeg enda et problem å tenke på. 

 

«Hei Lena,» sa Liam og smilte bredt til meg. «Hva gjør du her?» spurte jeg forundret. Han hadde vel ikke spionert på meg eller noe sånt? Teoriene var mange, og det slo meg ikke hvor enkelt svare kunne være. «Jeg handler, det er vel det man bruker å gjøre på et kjøpesenter,» svarte han og lo. «Åja,» svarte jeg og så ned. Jeg tok av papiret av sjokoladen og tok et tygg. «Hva gjør du her da?» Jeg så opp på han. «Spiser.» «Aha,» svarte han og nikket sakte. Han satte seg ned ved siden av meg. Jeg tok enda et tygg av sjokoladen. «Fikk du meldingen min?» «Mhm,» mumlet jeg med munnen full av sjokolade. Han så skuffet på meg. «Har det noe med meg å gjøre?» Jeg ristet på hodet og svelget sjokoladen. «Jeg har kjæreste, så går ikke ut med andre gutter.» Han bet tennene sammen og nikket. «Skjønner,» sa han sakte. Han reiste seg opp og så på meg. «Si ifra hvis du ombestemmer deg da, du har nummeret mitt,» sa han flørtete og blunket. Jeg himlet med øynene og så på han idet han gikk bortover. Jenter flokket seg rundt han og hylte. Liam så ikke i minste redd eller ubekvem ut, han så ut som å like det. «En typisk gutt som holder på med flere jenter samtidig,» hvisket jeg lavt til meg selv. Det var enda lenge til vi sluttet på skolen, så jeg bestemte meg for å gå litt rundt i butikkene.

Jeg gikk inn i den første klesbutikken jeg så. Bråkete musikk, rotete, stativer overalt og mange folk! Jeg gikk rett ut igjen. Det var nok ikke noe for meg. Jeg grøsset og ristet på skuldrene. Jeg gikk inn i nabobutikken, musikken var iallefall bedre. Det var en ganske rolig sang, så jeg hørte teksten veldig tydelig. «You still have to squeeze into your jeans, but you're perfect to me.» Herregud for en nydelig tekst, og ikke minst stemme. Jeg ble stående midt i butikken og lytte på sangen, den var jo perfekt. Like fin som Ed sine sanger. Da sangen ble slutt kjente jeg at jeg ble skuffet, jeg visste jo ikke engang hva sangen het eller hvem det var som sang. Jeg fikk tankene over på noe annet da jeg så den nydeligste kjolen som noen gang hadde eksistert. Jeg gispet og så måpende på den. «Herregud...» utbrøt jeg forbløffet. Jeg gikk nærmere kjolen. Fargen var utrolig lys og rolig, overdelen hadde noen enkle glitter detaljer og underdelen var helt perfekt. Jeg strakk hånden fram for å se på prislappen. Jeg bøyde hodet framover og leste av det som sto. Jeg tok noen skritt bakover av ren forbauselse. 5000 kr for den nydelige kjolen, mye mer enn jeg hadde råd til. Skuffelsen var stor. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å gi slipp på den kjolen. «Trenger du hjelp med noe?» Ei blond jente med svart tunika, store øyne og et stort smil sto ved siden av meg. Jeg så på navneskiltet hennes, hun het visst Anna. «Nei, jeg bare kikker,» sukket jeg og slapp prislappen. «Det er litt av en kjole, ikke sant?» sa hun. «Litt av en pris,» utbrøt jeg og så skuffet på henne. Hun lo svakt. «Ja, jeg vet! Uheldigvis er det ikke jeg som bestemmer prisene.»

//Kjolen

«Dumt,» sukket jeg og så drømmende på kjolen. «Du er ikke den eneste som har siklet etter denne kjolen, men den er så dyr at svært få kjøper den,» sa hun som er forsikring på at jeg ikke var den eneste. «Jeg er nok nødt til å gå videre, kan ikke stå her hele dagen,» sa jeg og smilte til henne. Hun nikket og gikk bort til neste kunde. Jeg tok en siste titt på kjolen og ut av butikken. Jeg orker ikke å se på flere klær, så jeg satte meg ned på den benken jeg satt på da jeg møtte Liam og satte på musikken på mobilen. Jeg lugget i ørepluggene og vips, var i en helt annen verden! Musikken kunne hjelpe meg gjennom alt mulig.



Jeg så på klokken, det var nok på tide å komme seg hjem. Jeg la mobilen ned i lommen min og reiste meg opp. Børstet av litt rusk av buksen og gikk mot utgangen. Det hadde kommet mange flere folk, så det passet meg utmerket av jeg skulle dra nå. Veien hjemover var ganske lang, men jeg hadde ikke lyst til å ta bussen. Det hadde bare vært kleint hvis jeg møtte Jenny der. Jeg gikk langs veien og nynnet muntert på en av sangene til Ed, de kunne muntre meg opp uansett hva. Vinden hadde stilnet, men luften var fortsatt skarp. Det var jo vår! Jeg hadde et ganske raskt tempo der jeg gikk, og passerte en god del personer.



 

Da jeg kom såpass langt at jeg kunne se huset mitt sakket jeg farten. Jeg smilte svakt, endelig hjemme. Jeg svingte inn i gårdsplassen og nynnet fortsatt. Jeg var visst helt i min egen verden for jeg merket ikke at den sto en person foran døren. Jeg kræsjet inn i personen. «Åh, jeg beklager, jeg så meg ikke for!» sa jeg flau og beskjedent. Jeg så opp og fikk se et kjent ansikt. «Robin!» utbrøt jeg med et stort smil om munnen. Jeg skulle til å klemme han, men han dyttet meg vekk. Jeg så forundret på han. Han så ikke blid ut og han hadde armene i korset. «Er det noe galt?» spurte jeg bekymret. «Det burde da du vite,» svarte han grettent tilbake. Jeg var forvirret, han hadde aldri snakket til meg med en sånn tone før. «Jeg vet ikke...» pep jeg. Han gryntet som svar. «Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre!» sa han opprørt med tårer i øynene.

 

Setter utrolig mye pris på alle kommentarene jeg får, og det er dere som gir meg motivasjon til å skrive! :) Dere må huske på at det er lov å komme med både ris og ros. Hva er det som er bra? Hva er det som kan bli bedre? Både når det kommer til rettskriving, gramatikk og selve skrivingen og selve historien. Det vil si handlingen og karakterne osv. :) Tusen takk til alle som leser! ♥


10.11.2013 | 15:31 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 7

Jeg måtte løpe etter henne. Jeg jogget bort til gangen igjen. «Jenny!» ropte jeg. Jeg brydde meg fint lite om at timen startet om fem minutter. Hun var forsvunnet, jeg lente meg inntil veggen og sank sammen. Flott, hva skulle jeg gjøre nå? 


Frykten steg i meg. Hva hadde jeg gjort? Hva hadde skjedd? Jeg la hodet i armene og stønnet lavt. Hva hadde Jenny blitt sur av? Jeg tok av mobilen, enda en ny melding. Denne gangen var den fra Robin. «Hei! Beklager at jeg ikke er der første time, jeg forsov meg. Din Robin» Jeg orket ikke å svare, så jeg bare reiste meg opp. Timen hadde begynt for fem minutter siden, men det var min aller minste bekymring. «Dritt skole,» mumlet jeg og gikk nedover korridoren. Alle hadde gått inn til timen, så det var helt tomt for mennesker. Gjenglangen av skrittene mine fylte hele rommet. Jeg stoppet opp og lyttet. Jeg syns jeg hørte noe. «Hallo?» sa jeg prøvende. Ikke noe svar. Jeg sto helt stille. Jeg skvatt til av noen hylkelyder. «Jenny? Er du der?» spurte jeg nølende og fortsatte nedover korridoren som gikk til venstre. Jeg stoppet opp av og til for å høre hvor lyden kom ifra. Til slutt sto jeg foran bøttekottet, det var tydelig at det var der lydene kom ifra. «Jenny...» begynte jeg og støttet meg inntil veggen. «Gå vekk.» Det var overraskende hvor spydig hun var. «La meg få...» prøvde jeg igjen, men ble avbryt. «Holder ikke en gutt for deg?» svarte hun hardt og snufset. «Jenny! Det er ikke sånn det er!» forsvarte jeg meg og kjente at aggresjonen steg i meg. Et klikk i døra, håndtaket for ned og Jenny kom ut. Maskaraen var utover hele kinnet på grunn av tårene som hadde dratt den utover. «Rundbrenner,» glefset hun mot meg. «Jeg har ikke noe på gang med Liam!» ropte jeg nesten til henne. Hun så overrasket på meg, men det så ikke ut som hun trodde meg. «Nei, ikke det?» Jeg nikket bekreftende og la armene i kors over brystet. «Så hvorfor sa Liam at han ikke kunne gå ut med meg fordi han liker en annen?» Jeg så rart på henne. «Men jeg liker..» Hun boret blikket i meg. «Ikke avbryt meg!» Jeg himlet med øynene. «Og like etterpå sendte han en melding til deg om dere skal gå ut? Ærlig talt Lena, jeg hadde ikke trudd dette om deg. Du skulle liksom være bestevennen min,» sa hun hardt med trykk skulle. Nå var det min tur til å få ut av alt sinnet. «For det første, jeg har ikke noe på gang med Liam! Jeg har Robin. Dessuten om jeg skulle ha likt Liam, hva så? Du bytter jo gutt hver uke,» glefset jeg og stilte meg opp rett foran henne. Jenny var helt rød i ansiktet og hun knyttet nevene. Hun lukket øynene og mimet noe med leppene. «Det er faen meg ikke en grunn til å svikte bestevennen sin. Dessuten følte jeg noe spesielt for Liam, noe jeg ikke hadde følt før, men så kom du og stjal han fra meg!» Hun spyttet ut de siste ordene og snudde ryggen til meg. Strakk hånden bakover og viste fingeren, så gikk hun. Hun marsjerte bortover gangen, rak i ryggen. Jeg ble stående igjen, tårer i øynene og anger. Hadde vi hatt vår første krangel? Vi hadde vært venner siden barnehagen, men vi hadde aldri kranglet før. Aldri.

 

Jeg orket ikke tanken på å sitte i timen med hodet fylt av andre tanker, så jeg bestemte meg for å skulke. Jeg gikk i retning av garderoben, for å hente sekken og jakken min. Jeg listet meg forbi klasserommet. Tvilte på at Jenny hadde gått til timen. Da jeg kom til garderoben tråkket jeg føttene ned i skoene, trakk på meg jakken og slang sekken over skulderen. Jeg gikk ut og trakk pusten. Jeg kunne ikke dra hjem, for der var mamma. Det var for kaldt til å være ute i flere timer, valget gikk da på senteret og jeg fikk bare håpe på det beste at ingen jeg kjente var der. Jeg gikk langs skogsstien, som var snarveien. Skrittene ble dempet i den myke bakken og jeg nøt lyden av blader som raslet forsiktig i takt med vinden. Hele skogen var som et orkester. Bladene raslet, dyrene trippet, trærne vaiet og alt i takt. Jeg smilte svakt for meg selv. Heldigvis hadde jeg Robin selv om jeg ikke lenger hadde Jenny. Senteret nærmet seg og ble større og større for hvert eneste skritt jeg tok og tilslutt sto jeg foran inngangen. Jeg tygde nervøst på underleppa og gikk inn. Stemmer, svidd mat, klam luft og alle slags sanger slo i mot meg. Jeg ble helt overveldet, hadde nok vært i min egen verden litt for lenge. Jeg gikk rett til kiosken for å kjøpe en sjokolade. Jeg så bortover radene med godteri og bare trakk en tilfeldig sjokolade med rødt papir rundt. Jeg la den fram foran kassedamen og hun skannet den. Pip. «Ja, det blir 25 kroner,» sa hun med sin overdrevne glade stemmen. «Her,» sa jeg og rakte henne pengene. «Takk skal du ha.» Jeg gikk mot den første ledige benken jeg så og satte meg. Hodet mitt var et stort rot. Hva skulle jeg gjøre? Hadde jeg mistet Jenny for alltid? Tankene fløy omkring uten mening. Hadde jeg noe valg? Måtte jeg bare gi slipp? Telefonen dirret i lommen min og jeg fisket den opp. Ansiktet til Robin dekket hele skjermen. Jeg var ikke i humør til å snakke akkurat nå. Jeg sukket og avslo. Sorry, tenkte jeg. En skygge dekket for lyset rett foran meg og jeg så opp. He-ei,» stammet jeg fram fortvilet. Nå hadde jeg enda et problem å tenke på. 

18 kommentarer? 


08.11.2013 | 18:10 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 6

«Nå kan du se,» sa han lavt og slapp hånden min. Jeg åpnet øynene og gispet. Jeg la hånden over munnen og så måpende på ham.

 



 

«Er alt dette til meg?» Tårene triller nedover kinnet. «Ja, alt for jenta mi,» hvisket han og tok meg rundt skulderen og dro meg inntil ham, strøk meg ømt nedover overarmen. «Tusen takk,» hikstet jeg fram og tørket bort tårene. Det var en diger seng med et slags tøytak og lykter rundt. Itillegg hadde han lagt fram et fat med oppskjært frukt som var dyppet i sjokolade. Han tok tak i hånden min og leide meg mot sengen. Jeg krøp opp i den og han kom på den andre siden. Vi la oss ned og han la armen rundt meg. Jeg så opp på han og smilte takknemlig. Han gjengjeldte smilet og leppene våre møttes i et kyss. «Jeg elsker deg,» sa han og så meg i øynene. «Jeg elsker deg og,» sa jeg og så ham inn i øynene. «Gap opp!» Han førte et jordbær mot munnen min og så på meg med et ertende blikk. Jeg fniste og gjorde som han sa. Jeg tygde sakte og kjente smaken av jordbær og sjokolade smelte på tungen.

Jeglente meg mot Robin og så opp på ham. Jeg skvatt til idet rolig musikk kom strømmende fram bak meg. Jeg så forvirret på ham. «Høyttalere,» sa han og blunket. Jeg lo litt. «Kostet ikke dette er formue?» spurte jeg nervøst. Jeg likte ikke tanken på at han brukte mye penger på meg. Istedet for å svare på spørsmålet mitt lente seg mot meg og presset leppene mot øret mitt. «Så nydelig du var i kveld.» Pusten han kilte meg og jeg smilte til han. «Du kan ikke si så mye selv.» Han flirte og trakk meg nærmere han. Jeg lukket øynene og bare nøt det å være ved ham. Kjenne varmen fra kroppen, nærheten og alt ved han. Rett og slett!

Vi satt slik i sekunder, minutter og til slutt timer. Bare det å være med ham gjorde meg glad. «Det er vel på tide å få deg hjem,» sa han og satte seg opp. Jeg nikket svakt og trakk knærne opp til haken samtidig som jeg satte meg opp. Han tok tak i hånden min. Vi gikk sammen tilbake til scooteren. Det var bekkmørkt ute og jeg kunne så vidt skimte veien foran oss. «Stig på,» befalte han og jeg gjorde som han sa. Vi kjørte hjemover og luften var skarp og kald. Jeg holdt godt rundt ham for å holde varmen. Vi suste forbi fotgjengere, gatelys, trær. Det var virkelig vakkert her. Gatelysene lyste opp gatene, fotgjengere gikk med jakken tett omkring kroppen og trærne vaiet rolig i vinden. Han svingte elegant inn i gårdsplassen vår og hjalp meg av. Jeg tok av meg hjelmen og rakte den til ham. «Ses i morgen!» sa jeg og kysset han raskt på kinnet. Han heiset hånden og nikket. Jeg vinket tilbake og snudde meg. Ingenting kunne ødelegge denne dagen. Jeg åpnet døren og fikk se det gretne ansiktet til mamma. «Hvor har du vært?» spurte hun meg og hun så ikke blid ut. «Eh,» var det jeg fikk sagt. Jeg hadde helt glemt at jeg skulle ha sittet barnevakt i dag! «Unnskyld, jeg glemte meg helt! Det skal ikke gjenta seg, lover!» sa jeg og så på henne. Jeg orket ikke enda en krangel med mamma. «Ja, det går vel greit.» Hun mumlet de siste ordene. Jeg jogget opp trappen og innpå rommet mitt. Jeg var utkjørt og trengte virkelig en god natts søvn. Jeg ordnet meg på badet og krøp forsiktig under dynen og holdt den tett mot meg. Jeg lukket øynene og vips var jeg i en helt annen verden.

 

Klasserommet var allerede fylt opp da vi ankom. Jeg speidet utover og sukket. Jeg så ikke Robin en eneste plass. Jeg merket av Jenny så på meg. «Lena, hva ser du etter?» Jeg så på henne og bet tennene sammen. «Robin.» Hun snudde seg mot klassen igjen. Robin brukte alltid å varsle hvis han ikke kunne dra på skolen. Jeg så nervøst bort på Jenny. Hun smilte medfølende. «Han er sikkert bare sen,» sa hun. Jeg nikket og tok opp mobilen for å se om det hadde kommet en melding. Det hadde det, men ikke fra Robin. Jeg åpner meldingen og leste, Jenny hang over skulderen på meg for å klare å lese hva som sto. «Hei Lena! Blir du med å trener senere i dag, kanskje ta en kopp kaffe etterpå? :) -Liam.» Jeg stivnet til, hele verden stoppet opp. Jeg så bort på Jenny. Hun hadde tårer i øynene. «Jenny...» begynte jeg, men lenger kom jeg ikke før hun var borte. Jeg bannet lavt og stønnet. Jeg tok hånden til pannen. Jeg måtte løpe etter henne. Jeg jogget bort til gangen igjen. «Jenny!» ropte jeg. Jeg brydde meg fint lite om at timen startet om fem minutter. Hun var forsvunnet, jeg lente meg inntil veggen og sank sammen. Flott, hva skulle jeg gjøre nå? 

Neste del kommer på søndag, så husk å være flinke å kommentere! :)


06.11.2013 | 07:55 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 5

 

Jenny trakk Liam bortover gangen og vips var de borte. Hva var det jeg hadde rotet meg borti denne gangen da, enda en gutt...

Da jeg avsluttet treningsøkten gikk jeg rundt for å lete etter Jenny. Jeg tørket bort svetten fra pannen med håndleddet og pustet ut. Det brant i kinnene. Jeg skvatt til idet en hånd rørte meg på skulderen. «Li-Liam,» stammet jeg. «Hei,» smilte han. Jeg bare så nervøst på han. Hva var det han ville? Jeg tygde forsiktig på underleppa mi og holdt armene tett omkring kroppen. Liam så seg rundt og lente seg mot meg. «Vil du finne på noe i dag?» Stemmen hans var myk og vennlig, øynene hans smilte til meg. Jeg ristet raskt på hodet. «Jeg har allerede en avtale i dag,» svarte jeg og snudde meg rundt. «Åja...» mumlet han. Jeg måtte finne Jenny, hun kunne være hvor som helst! Jeg gikk til garderoben med et håp om å finne henne der. «Jenny?» hvisket jeg lavt og krysset fingrene for å få et svar. Jeg dro et hårstrå bort fra ansiktet. Det var helt stille. Jeg lenger innover, det var overraskende mørkt her inne. Jeg skimtet en liten bylt bort i det ene hjørnet. «Jenny!» sa jeg glad og løp bortover til henne. «Åh, hei,» svarte hun og så ned. «Er alt bra?» spurte jeg bekymret. Det var noe annerledes med henne. Hun nikket svakt og reiste deg. «Kommer du?» spurte hun og snudde seg mot meg. Jeg kunne se i øynene hennes at noe hadde skjedd. Dette var nok ikke rett sted til å snakke om det, så jeg bestemte meg for at jeg skulle spørre henne senere. Jeg skiftet om og vi gikk sammen til busstoppet. Ingen av oss sa ett ord, det eneste vi kunne høre var føttene våre som trampet mot asfalten. Hjertet mitt dunket fortere og fortere, for nå hadde tankene mine landet på Robin. Jeg kunne ikke vente med å se hva overraskelsen var. Bussen hadde allerede kommet til busstoppet da vi var framme og jeg fulgte etter Jenny og inn på bussen. Vi dumpet ned på setet og jeg lukket øynene. Jenny hadde fortsatt ikke sagt noe. Jeg snudde hodet mot henne og så på henne. Hun stirret tomt ute i luften. «Jenny, jeg ser at det er noe som plager deg!» sa jeg og tok tak i hånden hennes. Hun snudde seg mot meg og så på hendene våre og deretter på meg. Hun smilte svakt til meg og ristet på hodet. «Lena, det er ingenting.» Jeg boret øynene i henne. «Spytt ut nå!» befalte jeg. Jeg strøk tommelen min over håndflaten hennes. Jenny sukket tungt og så ut av vinduet. Alle rundt oss holdt på med sitt, enten så hørte de på musikk eller spilte på mobilen. Vi var de eneste sosiale her. Jeg så ut av vinduet, det var ikke lenge til vi var fremme. Jeg måtte handle raskt hvis jeg skulle få noe ut av henne. «Jenny, jeg er din bestevenninne. Du kan stole på meg og jeg ser at du ikke er deg selv. Vær så snill, si meg hva det er...» Jeg så bønnfalende på henne og trakk til meg hånden. Jenny viket bikket ned mot gulvet og pustet tungt. «Jeg sier det senere, okei?» Stemmen hennes var ustø og mumlende. Jeg nikket til henne og la på et smil. «Kos deg meg Robin du,» sa hun og reiste seg opp. Vi var visst fremme.



 

«Herregud,» mumlet jeg irritert til meg selv. Å finne ut hva jeg skulle ha på var noe av det vanskeligste jeg visste og når jeg itillegg ikke visste hva vi skulle engang. Typisk jenteproblem. Klærne mine var strødd utover hele rommet. Jeg bet meg nervøst i leppa og holdt på en rosa bluse. Jeg ristet på hodet og kastet den bak meg. Det neste plagget jeg fant var en leopardtopp som ikke gikk lenger enn til over navlen. Jeg så på den med et hevet bryn og grøsset. Bort med den. Jeg sukket og bestemte meg raskt for å gjøre det enkelt. Det første jeg trakk fram var en søt turkis topp. Jeg smilte skjevt og fant fram en hvit blazer for å gjøre antrekket mer komplett. Resten av antrekket var mer tilfeldig, men jeg ble fornøyd. Pliiing! Jeg kastet et blikk bort på mobilen og smilte. «Henter deg om en halvtime, være klar x Din Robin» Jeg lo svakt for meg selv og tastet tilbake. «Okei, gleder meg ;) x Din Lena» Jeg kastet mobilen i senga og bestemte meg for å skynde meg å skifte. Håret flettet jeg til en flette som gikk bakover ryggen. Jeg gikk inn på badet for å legge et nytt lag med sminke. Da jeg sa meg fornøyd smattet jeg med leppene og gliste bredt. 

//Antrekket


Det ringte på døren og jeg sprang nærmest ned trappen og åpnet døra. Ansiktet mitt lyste opp. «Robin!» Jeg studerte han fra topp til tå. Lyseblå skjorte, mørke dongeribukser, og hvite converse. Ikke verst! «Hei jenta mi!» Jeg var vant til å høre de ordene, han sa de hver gang vi hilste. Jeg ble like forelsket hver eneste gang. Jeg tok et skritt fram og lukket døren bak meg. «Så, hva har du planlagt denne gangen?» Han skakket på hodet og gliste. «Vel, du får bare vente og se!» Han fulgte meg mot scooteren hans og jeg hoppet på. Han rakte hjelmen min mot meg og jeg himlet lett med øynene. Nå kom håret til å bli helt ødelagt! Jeg tok den på og holdt rundt Robin. «Er du klar?» hvisket han med den mykeste stemmen man kunne høre. Jeg nikket og tok et godt tak rundt han. Vinden pisket meg i ansiktet og jeg holdt tettere og tettere omkring Robin. Jeg lukket øynene og snufset inn lukten av parfyme. Jeg skimtet et skilt lenger fremme, men det var for langt unna til at jeg kunne lese hva som sto på det. Etterhvert som vi kom nærmere så jeg bokstavene. «Freelond Beach,» leste jeg høyt. En strand midt på våren? Tankene fløy omkring i hodet mitt, jeg skjønte ikke noe. Robin svingte elegant inn på en parkeringsplass og jeg hoppet av og tok av hjelmen. «Hvordan er håret mitt?» spurte jeg nervøst. Han sukket og ristet lett på hodet. «Fint, som det alltid er.» Jeg smilte takknemlig. «Hva skal vi på en strand på denne tiden av året?» Han tok hånden min og ba meg om å lukke øynene. Jeg gjorde som han sa og vi gikk sikkert i et kvarter før vi stoppet opp. «Nå kan du se,» sa han lavt og slapp hånden min. Jeg åpnet øynene og gispet. Jeg la hånden over munnen og så måpende på ham.

 


Tusen takk for kommentarene, jeg leser alle av de! ♥ Klarer dere 20?


04.11.2013 | 15:50 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 4

Hånden han strakte seg mot meg og klasket meg til i ansiktet. En ilende smerte gikk gjennom hele kroppen. Jeg tok meg til kinnet og krøk sammen av smerte. Min Robin hadde blitt til Mitt monster.

 



Jeg våknet opp med et rykk og satte meg opp. Alt hadde vært et mareritt, et forferdelig mareritt. Hele kroppen skalv og var klam. Jeg pustet tungt ut og inn noen ganger for å roe ned pusten. Jeg tok meg til pannen, hodet verket. Jeg så på klokken som hang på veggen. Den viste fem, så det var enda to timer til jeg skulle stå opp. Jeg reiste meg forsiktig opp og bannet lavt. Jeg hadde ikke fjernet sminken eller ordnet meg før jeg sovnet, så jeg så trolig ut som et troll. Jeg mumlet lavt til meg selv og trippet over det kalde gulvet og inn på badet. Jeg tok en rask titt i speilet. Maskaraen var gnidd utover halve fjeset og håret sto til alle kanter. «Typisk min flaks,» sa jeg irritert og begynte å børste ut kråkereiret. Etter noen minutter startet jeg på sminken. Jeg likte ikke å dynke ansiktet i sminke, så jeg holdt det mest mulig naturlig. To lag maskara og et tynt lag med lipgloss, thats it. Jeg hadde såpass ren hud at jeg ikke trengte noen hudprodukter. Jeg fant fram dagens antrekk og kledde det på meg. Da var jeg klar for frokosten!



//antrekket

Jeg listet meg ned trappen for å ikke vekke de andre. Hele huset var helt stille, ikke en eneste lyd å høre bortsett fra fottrinnene mine som listet seg nedover trappen. Da jeg var kommet ned satte jeg kursen mot kjøleskapet, favorittstedet mitt i hele huset. Jeg tok fram rester fra i går og satte meg ned for å spise. Jeg måtte helt sikkert pakke med treningsklær siden Jenny kom til å tvinge meg til å bli med på treningssenteret. Jeg måtte vel stå alene å trene mens hun stod og flørtet med Liam. Jeg spiste opp og pakket treningsklærne. Jeg tok fram mobilen, klokken hadde blitt halv sju. Bussen gikk om en halv time. Jeg tok fram ørepluggene og satte på favorittspillelisten min. «Talk dirty to me» melodien strømmet inn gjennom ørene og jeg lukket øynene. Jeg elsket virkelig musikk, jeg kunne høre på alt fra rock til pop. Jeg som alle andre hadde nok en favoritt og det var Ed Sheeran. De meningsfulle tekstene og den vakre stemmen hans fikk meg til å smelte helt. Neste sang begynte og jeg smilte svakt. «And you will never know, just how beautiful you are to me,
but maybe I'm just in love when you wake me up.» Jeg var litt småbetatt av Ed, for å være ærlig. Ikke sånn forelsket som jeg var i Robin, men musikken til Ed klarte alltid å muntre meg opp, itillegg var Ed en sånn herlig person. «Lena, har du sovnet her?» stemmen til pappa var trøtt men samtidig litt forbauset. «Neida,» mumlet jeg grettent og åpnet øynene. Jeg så ned på mobilen, shit! Klokken var nesten sju! «Har ikke tida til å snakke, hade!» svarte jeg fort og sprang til gangen, tråkket føttene ned i et par sko, slang på meg sekken min og en jakke. Jeg spurtet ut i gata og nedover mot busstoppet der bussen allerede hadde kommet. Jenny var på vei på, men snudde seg akkurat mot meg og vinket på meg. Jeg satte opp farten og brukte alle kreftene jeg hadde på å rekke bussen. Jeg klarte å kaste meg inn i siste sekund. Jeg tok fram busskortet mitt og pustet tungt. Bussjåføren stirret bare rart på meg. «Lena, her borte!» Jeg så en hånd som var i luften på tredje rad og jeg gikk bort dit for å sette meg.


«Blir du med å trener i dag og?» Hun så forventningsfullt på meg. «Vær så snill,» la hun til og så bedene på meg. «Jada, så du kan flørte med Liam,» sa og så hardt på henne. Jenny ignorerte det og smilte. «Flott!» sa hun og slo hendene sammen. Bussen kjørte inn på parkeringsplassen på skolen og stoppet opp. «Kom da,» sa jeg og dro med meg Jenny ut av bussen og inn til skolen.
Det første som møtte meg da jeg kom inn på klasserommet var det vakre fjeset til Robin. Den mørke luggen som var dratt til siden, de brune øynene som glitret mot meg. Sommerfuglene kriblet i magen. Jeg smilte og og gikk mot han. Han strakte ut armene og dro meg inn til en god og varm klem. «Hei jenta mi,» hvisket han hest og strøk meg over håret. Jeg holdt rundt han og lukket øynene. «Gleder meg til i kveld, hva skal vi finne på?» spurte jeg nysgjerrig og så inn i de nydelige øynene hans. «Det er nok en overraskelse,» sa han og trakk meg litt unna. Jeg sukket lavt og smilte. «Timen begynner hvert øyeblikk, så det er nok på tide at jeg går til plassen min,» svarte jeg og ga han et raskt kyss på kinnet. Jeg hadde visst rett for like etterpå kom læreren inn i rommet og skrev dagsplanen på tavlen.


 

«Herregud, så du hvordan Mr. Kleth strirret på meg eller?» Jeg rynket på nesen og så uforstående på henne. «Eh, nei,» svarte jeg forbauset. «Da vi skulle deles inn i grupper, så så han på meg med det ekleste blikket en lærer kunne bruke,» fortalte hun og så alvorlig på meg. Vi gikk bortover til treningssenteret og jeg så på trærne som vaiet i vinden. «Pedoblikk,» sa jeg ut av det blå uten å se på Jenny. Jeg så i sideblikket at hun nikket sakte. «Han er 50 år for guds skyld, bare æsj,» sa hun og grøsset. Jeg lo svakt og vi ankom treningssenteret akkurat samme tid som i går. «Ser du Liam noen steder?» spurte Jenny entusiastisk og var som en hauk over hele stedet. Det var ganske rolig her, det sto en gjeng med voksne i ett lite hjørne, flere personer var det ikke å få øye på. «Ta det med ro,» svarte jeg og gjorde meg klar for dagens økt. Jeg så opp for å følge med hvor Jenny var. Jeg stønnet lavt da jeg så at hun stod ved siden av Liam. I dag hadde han på seg en gul t-skjorte og en hvit shorts. Håret hans lå bakover og jeg måtte innrømme, han kledde det virkelig. Jeg ristet av meg tanken og gikk mot treningsapparatene da jeg hørte en stemme rope. «Hei Lena, kom hit da!» ropte Liam og vinket på meg med et vennlig smil. Jeg stivnet til, jeg ville aller helst slippe. Jeg orker ikke en til av de plagsomme flørtene til Jenny. Jeg snudde meg og trasket mot der de to sto. Jenny gliste til meg. «Ja, hei..» mumlet jeg grettent. «Blir du med å trener?,» spurte han og rettet blikket rett mot meg. Jeg prøvde å si noe, men det kom bare ut noen lyder. «Ja, det vil jeg gjerne!» svarte Jenny kjapt og gliste fra øre til øre. Liam så forvirret på oss, men smilte til Jenny. «Hva med deg Lena? Blir du med?» Jeg så på Jenny som så bedende på meg med store øyne, jeg skulle ikke ødelegge dette for henne. «Nei,» svarte jeg og trakk på smilebåndet. «En annen gang,» forsikret jeg han. Liam lyste opp og ga meg en tommel opp. «Kom!» Jenny trakk Liam bortover gangen og vips var de borte. Hva var det jeg hadde rotet meg borti denne gangen da, enda en gutt...

Klarer dere 12 kommentarer?


02.11.2013 | 12:51 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 3

«Hm, la meg gjette...» sa jeg og smilte lurt til henne

 


Hun så på meg og ventet på at jeg skulle si noe. Jeg trakk pusten.«Enten så har du fått nummeret til Liam eller så...» Jeg stoppet opp og så på henne, jeg rynket på nesen. «Du har ikke fått nummeret hans, da hadde sagt det med en gang... Hva er nyheten da?» spurte jeg nysgjerrig. Hun vendte blikket bakover, for å forsikre seg at Liam ikke stod der og deretter vendte hun blikket tilbake på meg. «Liam er ledig,» hvisket hun inntil øret mitt. Jeg så forundret på henne, «han er altså...» Jenny nikket bekreftende før jeg kom lenger. «Tror du jeg har en sjans på han?» spurte hun entusiastisk og gliste. Jeg så nølende på henne, «Vel, det har du sikkert.» Hun så takknemlig på meg og gikk for å skifte. Jeg så for meg Liam og Jenny sammen, helt ærlig så tror jeg ikke de hadde passet så godt sammen. Jenny var nok litt for klengete, men bare han ikke såret henne, så skulle jeg ikke blande meg. Ingen skulle noen gang skade Jenny.

 

«Jeg er klar.» Jenny kom joggende mot meg og vi startet på hjemveien sammen.

«Jeg kan ikke vente med neste gang vi skal hit!» Jenny sto og trippet rundt mens vi ventet på bussen. Jeg ristet litt på hodet og bet meg i nervøst i underleppa. «Men da må du bli med å trene, det er kjedelig uten deg,» mumlet jeg lavt og stirret på en tilfeldig stein som lå rett foran meg. Jenny sukket, «jada.» Det var noe i stemmen hennes som sa meg at hun ikke mente det. «Det er jo ikke sikkert han er der neste gang vi er,» fortsatte jeg og så opp. «Kanskje dette er første og siste gang han trener her?» Jenny svarte ikke, hun bare stirret tomt ute i luften. Hadde jeg sagt noe galt? Jeg ristet tanken av meg. Bussen nærmet seg og vi gikk på. Jeg sveipet busskortet foran terminalen og fulgte etter Jenny til de faste plassene våre. Jeg dumpet ned på stolen av utmattelse. Bussen kjørte videre og jeg lukket øynene. Jeg må tydeligvis ha sovnet, for i det neste øyeblikk kjenner jeg en hånd som tar meg på kinnet. «Lena, våkne,» hvisket Jenny lavt og tok tilbake hånden sin. «Vi er framme.» Jeg åpnet øynene og gjespet. «Jeg sovnet visst,» mumlet jeg trøtt og reiste meg opp. «Nei, sier du det,» svarte hun ironisk og fulgte etter meg ut av bussen. Det var her vi brukte å skilles, hun til venstre og jeg til høyre. Den biten jeg gikk alene var ikke så lang, Jenny måtte gå lengre. «Vi ses i morgen da,» ropte jeg til Jenny som allerede hadde begynt å gå. Hun snudde seg og smilte svakt. «Ja, det gjør vi!» Hun vinket fort og snudde seg igjen. Jeg ble stående og se på at hun gikk. Idet hun forsvant bak en sving gikk jeg bortover veien. Det skulle bli godt å få slappe av hjemme.

 

 


Jeg gikk inn døra til huset der jeg bodde og lukket døra. Jeg ble stående i noen sekunder å lytte, alt var helt stille. Jeg antok at Olivia nettopp hadde sovnet. Jeg gikk inn i stuen og fant mamma og pappa sittende i hver sin stol med nesen i hver sin bok. «Oi, her var sosialt,» sa høyt. Mamma så opp fra boken, «Lena, jeg merket ikke at du kom.» Jeg ignorerte det og gikk videre inn på kjøkkenet der middagen min sto. Jeg åpnet kjøleskapet og fant en skål med pasta og ostesaus. Jeg tok den ut og satt den på bordet. «Skal du varme maten?» ropte mamma lavt fra stuen. «Nei, orker ikke,» svarte jeg mens jeg fant fram bestikk.
Jeg stakk gaffelen inn i den første pastaskruen og deretter i munnen. Ostesausen var kald, men fyldig og dekket over for den tørre pastasmaken. Jeg tok enda en gaffel og tygde fort. Etter et par minutter var hele skålen tom og jeg smilte fornøyd. Mat var noe jeg var svak for, det var derfor jeg trente. Hvis jeg ikke hadde trent, så hadde jeg trolig sett ut som en flodhest. Jeg lo litt av tanken, men tok hånden foran munnen tvert. Ingen hadde hørt det, heldigvis. «Takk for mat,» sa jeg høyt. Ikke noe svar. Jeg kjente at jeg ble irritert. «Takk for mat,» sa jeg enda høyere denne gangen. «Hysj, du vekker Olivia,» var det jeg fikk til svar. Jeg tok meg til hodet og sukket. «Så svar første gang jeg spør.»

 

 

 

Jeg gikk opp til rommet mitt og tok fram pc'en og logget på facebook, som vanlig. Jeg skrollet nedover som jeg vanligvis gjorde. Pliiing! Jeg åpnet meldingen og så at den var fra Robin. Jeg smilte mens jeg leste. «Hei jenta mi! <3 Finne på noe i morgen kveld? Jeg spanderer. Din Robin» Øynene ble fylt opp av tårer, han var virkelig en gentleman. Jeg snufset litt og tørket bort tårene med ermet. «Ja, selvfølgelig! Når da? Din Lena.» Jeg la fra meg mobilen og logget ut av facebook. Jeg gjespet lavt og og blunket litt. Øynene var slitne etter en natt med lite søvn. Kroppen kjentes som bly og hele meg var helt ødelagt. Jeg kastet et kjapt blikk bort på klokken, den var sju. Jeg strakte meg litt og krøket meg sammen. Jeg syns jeg kunne ta meg en liten lur etter en vellykket treningsøkt, tenkte jeg og ble borte i drømmeland.

 

«Lena, jeg hater deg!» skrek han av sinnet. «At du kunne være så godtroende av du trodde på alt deg jeg sa,» lo han hånlig og stirret hardt på meg. Jeg ble mindre og mindre. Jeg prøvde å si noe, men klarte ikke. «Lille søte Lena som er så snill og grei,» sa han og smilte ondt. Tårene strømmet på. «Skal du gråte nå?» han stirret sint på meg og kom nærmere. For hvert skritt han nærmet seg ble han større og større, mens jeg ble bare mindre og mindre. «Ikke..» pep jeg av redsel og holdt armene foran ansiktet. Det ble helt stille og det eneste jeg hørte var pusten til Robin. «Ikke skad meg,» pep jeg igjen med tårer over hele ansiktet. Hånden han strakte seg mot meg og klasket meg til i ansiktet. En ilende smerte gikk gjennom hele kroppen. Jeg tok meg til kinnet og krøk sammen av smerte. Min Robin hadde blitt til Mitt monster.

 




31.10.2013 | 23:00 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 2

Beklage veldig mye for at denne delen kom veldig sent, men har ikke hatt mulighet til å poste den tideligere. Har vært opptatt i hele dag, men heller sent enn aldri! :)
Vil takke utrolig mye for kommentarene på første del, betyr myee! ♥

 

Jeg visste at hun hadde rett, men jeg følte virkelig at jeg ikke kunne klare å elske noen andre enn ham, min Robin. 


 Den varme, klamme luften slo i mot oss idet vi ankom treningssenteret. Jeg fulgte etter Jenny som var på vei til de faste plassene våre. Innerst i hjørnet, lengst bort fra alle muskelbuntene. Jeg hang av meg jakken og satte meg ned på en gammel og slitt benk. Tankene mine havnet på Robin og jeg stirret tomt ute i luften. Jenny merket nok hvor borte jeg var siden hun så bekymringsfullt bort på meg. «Du... Ikke tenk på det jeg sa, dere er det perfekte par.» Hun la hånden over skulderen min og jeg så takknemlig på henne. «Takk, men du har rett. Vi har hele livet foran oss, hva som helst kan skje..» Jeg reiste meg opp og fant frem skoene mine. Jeg var ikke i humør til å snakke om meg og Robin akkurat nå. Jeg kunne kjenne at Jenny sitt blikk var festet på meg. Jeg knyttet igjen skoene og tok med vannflasken inn til rommet med alle apparatene. Jeg snudde meg mot Jenny. «Hva skal vi star..?» Lenger kom jeg ikke, for hun var på vei mot tredemøllene. Jeg fulgte etter henne til tredemøllene, plugget inn ørepluggene og startet å løpe. Sakte til å begynne med, jeg visste hvor viktig det var å varme opp først. «we will, we will rock you, rock you» var det eneste jeg hørte. Jeg elsket å trene til den sangen. Jeg økte farten mens svetten sildret nedover pannen. Jeg pustet tungt og prøve å tørke bort svetten med håndflaten. Luften var klam og skrittene ble tyngre. Jeg sakket farten og snudde meg til siden for å se hvordan det gikk med Jenny, men til min store forbauselse var hun ikke der. «Jenny?» spurte jeg spørrende og irritert av at hun bare stakk av. Jeg stoppet helt opp og tok en slurk av flasken min. Iskaldt vann rant nedover den tørre halsen min og jeg nøt hver eneste dråpe. Motivasjonen min var på topp i dag.

 

Jeg hørte latter bakfra og snudde meg brått. Jeg fikk øye på Jenny og en gutt. Han sto i en hvit singlet og svart shorts. Han var rød i hele ansiktet etter anstrengelse fra treningen. Mørkt hår hadde han, noe Jenny var svak for. Jeg himlet med øynene og smilte svakt. Jenny lo høyt og smilte søtt, gutten smilte tilbake. Jeg bestemte meg for å la de være i fred akkurat idet Jenny merket meg. «Lena! Jeg merket ikke at du stod her,» sa hun og gliste bredt mot meg. Jeg så nølende på henne og tok noen skritt fram. «Du er nødt til å hilse på Liam!» sa hun og blunket lurt til meg. Jeg så på ham, brune øyne som passet perfekt til håret. Litt skjeggvekst, passe høy og veltrent. «Hei Lena!» sa han så på meg med de brune øynene og rakk fram hånden. Jeg tok hånden hans og ristet den sakte. «Hei,» mumlet jeg og holdt blikket på hendene våre, jeg trakk hånden min tilbake. Jeg var lei av alle guttene som Jenny flørtet med, hun snakket om de i maks en måned og etter det så var de helt glemt. «Jeg har hørt mye om deg på bare ti minutter,» sa han og lo smått. Jeg kom med en falsk latter og stirret hardt på Jenny som sendte meg et beklagende blikk. «Jeg går tilbake til treningen, jeg...» sa jeg lavt og vendte ryggen til de. Jeg kjente blikket til Liam som borret seg inn i ryggen min. Jeg gikk bort til treningssykkelen og satte meg på den. Jeg satte på musikken igjen og begynte å sykle. «Heeeeey brother» Jeg tråkket fortere. «Heeeey sister» Jeg økte farten enda mer. Jeg holdt meg godt fast på styret med de klamme og svette håndflatene mine. Det irriterte meg at Jenny var mer opptatt av Liam enn meg. Vi var jo komme hit for å trene, ikke for å flørte. Jeg fortsatte med det høye tempoet jeg hadde. «Oh, ifthe sky comes falling down, for you, There'snothinginthisworld I wouldn't do.» Blodet pumpet febrilsk i årene og pusten var ikke et unntak. Jeg sakket farten etterhvert og lente hodet på styret. Jeg var andpusten, rød og svett. Akkurat som det skal være etter en velykket treningsøkt! Jeg satt stille noen minutter med lukkete øyne og pustet ut, tankene mine streifet Robin. Jeg savnet han selv om det det ikke hadde gått et døgn siden jeg har sett han. Jeg gikk i retningen av der vi hadde satt fra oss sakene våre og så meg rundt. Jeg så ikke Jenny noen sted. Jeg tok med meg sakene inne på toalettet og skiftet til et behagelig antrekk.

//antrekket

Jeg kom ut igjen og så etter Jenny. Hun var forsatt ikke å få øye på. Jeg himlet irritert med øynene. Hun hadde ikke dratt for sakene hennes var fortsatt her. Jeg snudde meg, klar til å gå mot utgangsdøren da jeg hørte en stemme. «Lena, Lena! Jeg har en kjempe nyhet!!» Hun løp mot meg med et stort smil. Hele ansiktet glødet, og jeg forsto med engang hva det dreide seg om. «Hm, la meg gjette...» sa jeg og smilte lurt til henne. 


29.10.2013 | 15:59 | Kategori: 1D Historie - 11

Stole my heart -Del 1

Heisann! Det er da jeg som er Tonje og skal skrive denne historien. :) Føler meg utrolig heldig som får lov til å skrive på denne bloggen, har selv vært fast leser utrolig lenge! 
Historien skal da handle om Liam og han er kjenids i historien. De første delene kommer kanskje til å bli blitt kjedelige, men slik er det vel som oftest. Håper dere liker historien og er flinke til å gi tilbakemeldinger, kommentarere og slikt. Ikke hver redd for å gi konskrutiv kritikk eller spørsmål! 
Denne delen er nok litt kort, men de blir lengre ett hvert ;) Så her begynner vi da!


 

«Lena, følger du med?» Mr. Grethend stirret på meg med et bestemt blikk. «Eh, ja...» mumlet jeg lavt og vendte blikket mot Asia-kartet. Jeg hadde ikke fått meg meg noe av det han hadde snakket om. Geografi var et av de verste fagene jeg visste, jeg hatet det virkelig. Jeg kunne høre fnising fra pulten bak meg, Jenny. Jeg sukket tungt, Jenny var bestevenninnen min, men hun kunne virkelig å terge meg. Jeg lot haken hvile på håndflatene mine mens jeg stirret tomt ute i luften. Minuttene fløy av sted og idet klokken ringte kjente jeg ei hånd på skulderen min. Jeg snudde meg brått og smilte. «Hei Robin!» sa jeg og kysset han fort på kinnet. Han kunne det å overraske meg. Folk løp ut døra, men vi stod helt stille og bare så på hverandre. Vi trengte ikke å si noe, vi visste allerede hva den andre tenkte. Han gliste til meg, «savnet meg?» Jeg lo smått og kikket ned. «mhm, selv om du bare var to rader unna meg.» Han tok hånden sin under haken min og løftet den oppover. Jeg så rett inn i de sjokoladebrune øynene hans som fikk meg til å smelte, det var det som fikk meg til å falle for ham. Det kriblet i hele kroppen, det var vel det som kaltes forelskelse. Jeg smilte beskjedent og lot meg begrave i halsgropen hans. Robin strøk meg ømt nedover ryggen og vi vaiet fra side til side. Slik stod vi en liten stund. Læreren hadde forlatt klasserommet, så vi var helt alene. «Skal vi finne på noe i dag?» spurte han søtt og holdt meg enda tettere. Jeg kunne kjenne varmen fra ham. Jeg snuste inn lukten av parfyme, den hadde han fått av meg. Den lukten frisk mint med en dæsj av lavendel. Han elsket den, noe som fikk meg til å holde han enda tettere omkring meg. «Gjerne, men jeg skal på treningssenteret med Jenny,» svarte jeg og trakk ansiktet oppover og så på ham. Jeg misslikte å skuffe han. Vi hadde ikke fått så mye tid til hverandre i det siste. Han lagde furteleppe til meg. «Åh, javel da...» sa han og smilte beroligende til meg. Jeg pjusket han forsiktig i håret og tok tak i hånden hans med den ledige hånden. Vi gikk sammen ut av klasserommet, der jeg kysset han farvel og sprang for å ta igjen Jenny.

 

 

«Hvordan går det egentlig med deg og Robin?» Jenny så på meg med et nysgjerrig blikk og smilte. Jeg lo litt og kjempet for å få igjen pusten etter den to kilometerslange løpeturen. «Bra, bedre enn noen gang. Jeg føler virkelig at han er den rette...» Jeg sukket drømmende og pustet tungt ut. «Jeg vet at jeg bare er 17 år, men han gjør meg lykkelig.» Jeg strøk et hårstrå bort fra ansiktet og så bort på Jenny som økte farten. «Det er bra det, men bare pass på at du ikke blir for... ja du vet...» Hun mumlet fram de siste ordene og jeg så forvirret på henne. «Hva mener du?» Hun så bort på meg og ble med ett alvorlig. «Ikke skrem ham bort, du vet med å si at han er den du vil dele resten av livet ditt med. Dere er bare 17, og har hele livet foran dere...» Hun unngikk blikket mitt og pustet tungt. Jeg nikket sakte uten å svare imens jeg bet meg nervøst i underleppa. Jeg visste at hun hadde rett, men jeg følte virkelig at jeg ikke kunne klare å elske noen andre enn ham, min Robin.  

 Neste del kommer på torsdag!


hits