11.04.2013 | 18:07 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 77 SISTE DEL

Hei verdens beste lesere! Nå skriver jeg den siste delen for denne historien, noe jeg faktisk synes er ganske trist! Dette er den fjerde historien jeg har skrevet på bloggen, og følelsen min sier meg at denne er den beste. Hadde det ikke vært for dere og bloggen, hadde jeg ikke utviklet skrivingen min i det hele tatt. Og ikke minst så føler jeg nesten at jeg har blitt kjent med dere lesere! Haha, jeg elsker dere virkelig! Dere har gitt meg så mye motivasjon og selvtillitt, og ja, jeg har ikke ord! Så en stor takk til dere! Her er den siste delen av historien, håper dere liker den :)

 


 

Jeg forteller de at vi skal ha date i kveld og at jeg er blank. Jeg vil at alt skal være perfekt! Sånn at jeg faktisk kan toppe alle datene vi har vært på, men det kan bli vanskelig. "Fyfaen, jeg har den beste ideen!" skriker Liam så høyt at vi begge skvetter. Han forteller ideen og jeg kan ikke bli mer fornøyd!


Med hjelp av de herlige guttene føler jeg at jeg har alt klart til daten. Jeg drar bort til datens åsted for å skjekke at alt er klart. Som sagt, dette er ikke uten hjelp, Louis og Liam ringte noen folk som ordnet det meste. Jeg har vel bare finstussen igjen! Jeg føler ikke at jeg jukser, siden Niall har gjort omentrent det samme. Bare at dette skal bli mye bedre! Håper jeg! Etter både taxi og båt er jeg fremme. Det kribler i hele meg når jeg ser hvor perfekt det er! Jeg klarer nesten ikke å vente. Stedet roper av glede! Jeg blir så gira at jeg lurer på om jeg bare skal ta gleden selv. Nei, selvfølgelig ikke, men jeg håper det ikke er så alt for lenge til kjæresten min er her. Daten er på en øy utenfor Miami. Det er ikke mye folk der, spesielt ikke på den siden vi er på. Det er en nydelig strand som gir en utrolig fin stemning. Lengre opp kommer høydepunket. Bassenget! Det er fyllt opp av skum og rundt er det stearinlys og roseblader. Utsikten, steminingen og omgivelsene gjør alt perfekt! Fy søren, jeg kan ikke vente!

 

Tumblr_mgxxedxlk71s2wv7go1_500_large

Niall kommer gående mot meg og alle endorfinene går bananas inni meg. Han ser utrolig kjekk ut, som alltid. En lyseblå skjorte sitter perfekt på den fine overkroppen hans. Dressbuksa ser dobbelt så bra ut til skjorta. Jeg smiler ikke bare, men jeg gliser så høyt som overhodet mulig. Jeg løper i armene hans og kysser han langsomt. Jeg elsker måten han holder rundt meg. Måten han holder i håret mitt når vi kysser. Måten han får meg til å føle komplett med hans tilværelsese! Jeg elsker reaksjonen hans på stedet daten er på. Øynene blir bare større og større, det samme med smilet, bare at han måper. Han gir meg en stor klem, men jeg klarer bare å fokusere på hvor hardt han klemmer meg. "Herregud, du er fantastisk!" roper han i øret mitt. Jeg fylles opp med enda mer endorfiner, og kjenner meg varm i hele kroppen. Har får meg til å føle meg så bra!

 
Vi ligger i bassenget. Niall holder armen rundt meg mens han prater om gamle minner. "Jeg husker at jeg aldri trodde jeg hadde en sjangse på deg!" sier han. "Det var fordi du var så bitch!" Setningen var definivt planlagt. Han vil erte meg. Jeg må innrømme at det er sant da. Jeg var litt bitchy mot han. Men sier man ikke at de beste forholdene startet helt uventet? Jeg samler en håndfull skum og kaster det i trynet hans. "Det var fordi du var så keen på meg og det skremte meg!" sier jeg med sarakasme. Vi ler oss begge ihjel. Spesielt nå som Niall lager seg skjegg av skummet. Han ser så teit ut, men det er akkurat det han kler best. Å være teit, barnslig og rar er bare kjennetegnene hans, men det er en del av sjarmen hans. Senere i samtalen kommer jeg på noe. "Jeg glemte en ting," kommer jeg på. "Jeg må kjøpe jordbær!" Niall bryter ut i latter mens jeg er seriøs. Jeg hopper opp av bassenget og tar et håndkle rundt meg. "Var du seriøs?" spør han. "Velkommen etter!" smiler jeg til han. Jeg kler på meg de hvite conversene mine som kommer til å bli klissvåt. "Jeg blir med!" roper han og stresser etter meg. Jeg ber han om å stoppe før veien. Det er ikke langt å gå og jeg vil ordne alt selv! Jeg er nok en liten perfektsjonist, men det skader ikke å ha Niall ventende på meg. Hverdagsglede!
 

Jordbærene holder jeg i hånda. Kiosken var heldigvis ikke langt unna. Jeg ser allerede Niall herfra. Han vinker og smiler med det nydelige smilet. Det får meg til å tenke på første gang jeg så han smile. På den tiden irriterte han meg jo bare. Det er så gøy og latterlig å tenke på. Først mislikte jeg han, selv om jeg merket at han likte meg, og når jeg begynte å like han, så var jeg livredd for å falle for han. Og nå står jeg her i dag! Jeg elsker mamma og pappa for at de tjener unormalt mye penger og kjøpte det møtet med One Direction til Jossi. Hva hadde jeg gjort i dag om jeg ikke var med Jossi? Mest sannsynlig gått rundt å vært sjalu på alle kjærestepar jeg fikk øye på. Men nå har jeg ikke bare en kjæreste, men verdens beste. Vi har jo hatt våres nedturer - en veldig stor en - men jeg liker å tenke at hvert forhold har sine nedturer og oppturer. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten han. Han har hjulpet meg med så mye ubevisst. Jeg føler meg så komplett med Niall. Jeg liker å tro at det er skjebnen, men jeg vet ikke helt om jeg tror på sånne ting. Vi er uansett Brought Together!

 

Tumblr_mjzpc77rpm1rmqojfo1_500_large


Det er ingen folk her, så jeg går bare midt på veien. Niall sitter på gresset i veikanten og smiler like høyt som i stad. "De så gode ut!" roper han glad. Jeg nikker smilende. Jeg smiler ikke fordi jordbærne ser gode ut, jeg smiler ikke for at det ikke er noen andre her, men jeg smiler fordi jeg er lykkelig i Niall sitt nærvær.

 

Niall sitt P.O.V: 


Der er jenta mi! Hun ser så utrolig søt ut der hun går med håndkleet pakket rundt seg og bærer på et par pakker jordbær. Jeg føler meg så heldig. Og ja, jeg kan si det igjen og igjen og igjen. Jeg er heldig! "De så gode ut!" roper jeg glad. Egentlig lyver jeg. Jeg har ikke en gang sett på jordbærne, jeg har bare sett på henne. Verdens vakreste! Jeg ruller lengre ned i grøfta. Nå ser jeg ikke *DN* lengre, men hun er her snart. Jeg ser ned i det grønne, nyklipte gresset jeg ligger i. Tenk at jeg ligger i en grøft! Hva får ikke den jenta meg til å gjøre? Neida. Jeg trekker opp noen gresstrå og drømmer meg bort. Daten har vært fantastisk. Hun burde bestemme alle datene framover i tiden! Hun slår meg virkelig. Aporopos framtiden, herregud, som jeg gleder meg til å tilbringe den med henne. Ja, jeg er kanskje bare 19 år, men jeg vet hva ekte kjærlighet er. Og det har jeg funnet! Plutselig hører jeg et rabalder og jeg skvetter til og blir livredd. Jeg klatrer stresset opp av grøfta og før øye på noe jeg aldri så for meg. Tiden stopper. Alt står stille. Hjertet mitt knuses i tusen biter. Jeg er i skjokktilstand. Hele verden min blir revet fra meg på noen få sekunder. Verdens beste jente ligger midt på veien ... Påkjørt!

 


 

Hva synes dere? Jeg håper dere gir meg tilbakemelding på hva dere synes om historien alt i alt! Og hva synes dere om slutten på delen? Jeg ville ikke ha noe klisjè slutt, og det som er med denne slutten er at man ikke vet hva som skjer videre! Det kan være trist, eller det kan være noe bra! Opp til dere å se for dere hva som skjer videre :) Og en siste gang, elsker dere verdens beste lesere!! 

 

POSTED BY: JULIE


09.04.2013 | 18:44 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 76

"Var det ikke du som skulle bestemme det da?" erter han meg. Jeg smiler oppgitt. "Hva med etter konserten i morgen? Jeg kan fikse alt og så kommer du kjørende etter konserten?" Han begynner å stryke meg i håret. Han trekker luggen min fram og tilbake med deilige bevegelser. "Høres kjempebra ut!" sier han forelsket.

 

Jeg våkner opp nok en dag med et smil på munnen. Finnes det noe bedre? Da vet man at man er lykkelig fra innsiden og ut. Niall sov over på hotellrommet vårt, men han måtte sove på sofaen. Jeg vil jo ikke holde Jossi utenfor, så derfor kastet vi han på sofaen. Det var hans forslag uansett. Jeg tenker på daten vi skal ha i kveld. Hva søren skal jeg finne på? Jeg er ikke kreativ. Hvert fall ikke alene, jeg trenger andres ideer! Plutselig kommer jeg på noe. Ikke noe om daten, men Jossi. "Jossi, har du planlagt noe med Louis og Eleanor i dag?" spør jeg i håp om at de har gjort det. De er så flinke å inkludere Jossi, så det hadde ikke forundret meg. "De skal jeg bare skulle ringe om jeg ville finne på noe. Men de snakket om at jeg kunne være backstage med Eleanor under konserten!" sier hun stolt. Jeg tror hun ser opp til Eleanor. Det er jo ikke akkurat rart! Jenta er jo et fyrverkeri på alle måter!

 

Vi drar alle sammen bortover til arenaen. Jossi løper til Eleanor første sekund vi kommer backstage, mens jeg og Niall blir stående å le av hvor søt hun er. "Skal du ikke øve?" spør jeg for å få han vekk. Jeg må finne noen av de andre guttene eller Eleanor. Han rynker pannen skeptisk mens han smiler. "Vil du ha meg bort?" sier han smilende selv om han ser passe fortvilt ut. Jeg går bort til han og henger meg på han. "Selvfølgelig ikke!" smiler jeg. Jeg plasserer et romantisk kyss på de deilige leppene hans og får han til å smile. "Okei da, jeg kan vel å øve på gitaren!" sier han og gir meg viljen sin. "Kos deg!" sier jeg og kysser han en siste gang. Han smiler enda høyere. Når han har gått blir jeg stående å fnise for meg selv. Det er så lett å overtale han! Alt som skal til er en søt tone og noen kyss.

 

Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så stort backstage. Jeg mener, det er jo liksom bare bak scenen? Men jeg blir gående forbrilsk fra rom til rom for å finne noen. Siden jeg ikke er så selvhøytidlig går jeg bare å ler for meg selv. Jeg har sikkert åpnet døra der de sitter i, og så lukket den før jeg rakk å se! Jeg ser noen personer langt framme i gangen og roper uten å tenke meg om. "Yes!" roper jeg. Latterlig nok. Heldigvis er det Louis og Liam som går rundt med en vannflaske i hver sin hånd. Jeg trekker på smilebåndet raskt. "Dere må hjelpe meg!" De gir meg et overrasket blikk. "Så hva kan vi være til hjelp med da?" spør Louis stolt. Han er vel ikke vant til å være til hjelp. He he, neida, tørr spøk! Jeg forteller de at vi skal ha date i kveld og at jeg er blank. Jeg vil at alt skal være perfekt! Sånn at jeg faktisk kan toppe alle datene vi har vært på, men det kan bli vanskelig. "Fyfaen, jeg har den beste ideen!" skriker Liam så høyt at vi begge skvetter. Han forteller ideen og jeg kan ikke bli mer fornøyd!

Tumblr_mkr2qcixya1rdecl4o1_400_large

 

Hva tror dere skjer på daten? Ønsker? :)

 

Ååå, dere er så flinke å kommentere! Love you <3 Nå er siste del rett rundt hjørne.. Og jeg kommer nok til å overraske dere! Dere ville ha en happy ending, men..... (SAY NO MORE) Hehe!

 

 

POSTED BY: JULIE


08.04.2013 | 14:47 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 75

"Niall, jeg har noe til deg," mumler han med den mørke stemmen som skremmer jenta mi. Han drar fram en pose med noe hvitt... Selvfølgelig er det dop. Hvorfor må han ødelegge alt? Jeg kan allerede se for meg at hodet til *DN* holdes på å sprenges. Jeg har en sterk følelse på alt vi har bygget på det siste døgnet, er bortkastet.

 

Fortsatt Niall sitt P.O.V:

*DN* klamrer seg hardt til meg. Hun klyper meg i armen, men det gjør meg ikke noe. Så lenge hun ikke stikker fra meg. Jeg skal jo faen ikke ha noe dop! Den mannen her har ødelagt nok fra meg fra før av. "Jeg skal ikke ha noe," sier jeg nervøst og drar med meg jenta mi bort fra mannen. Jeg kan endelig puste igjen. Han er borte. Jeg var såå redd for at han skulle komme etter meg, eller at *DN* skulle ha stukket fra meg i øyeblikket langeren åpnet munnen sin. Heldigvis kan jeg puste lettet ut! *DN* henger fortsatt på meg og virker ganske redd. Hun er anspent og puster tungt. "Jenta mi, du trenger ikke å bekymre deg! Alt det der er over for lengst," smiler jeg forsiktig til henne. Hun gir meg et følsomt blikk og så drar hun meg inn i armene hennes. Jeg elsker når hun hviler på skuldra mi under en klem. 

 

*DN* sitt P.O.V:

Det begynner å bli en time siden episoden med langeren, og det er jeg glad for. Jeg tvilte ikke på Niall og det er jeg stolt av. Hvis forholdet skal funke må jo begge stole på hverandre! Niall har tatt denne daten med storm. Først var det all kosen på stranda og nå sitter vi og spiser piknik på et lite berg. Det er ingen folk her. Bare oss to sammen! Vinden blåser, men brisen er varm så det er bare deilig. Alt er så romantisk! Jeg smiler kjærlig til Niall. Han gjengjelder smilet. "Neste date er det jeg som bestemmer! sier jeg med et lurt blikk. Ikke fordi at jeg ikke vil at Niall skal bestemme datene - jeg elsker jo når han bestemmer - men fordi jeg føler at det burde ha vært min tur for lengst. Jeg bøyer meg frem og tar tak i en jordbær. "Konge!" bryter han ut. Jeg skvetter. Det er akkurat den måten jeg liker å bli skremt på. Hvert fall sammenlignet med å være alene i et mørk rom og så skremmer noen deg. Jeg overleve dette! Jeg må le.
"Men ikke ha høye forhåpninger! Du vet at jeg ikke er like kreativ som deg når det kommer til dater!" Jeg tenker på alle datene Niall har tatt meg med på. Det er ikke akkurat noe småtteri. Sånn er det vel å ha en rik kjæreste med stor vennekrets. Niall ler av meg. "Neida, neida! Jeg skal ikke det, men du vet at du snakker bullshit når det kommer til kreativiteten min," forsetter han latterfull. Jeg nyter den morsomme og høylytte latteren han som aldri slår feil. Jeg flytter meg på andre siden der Niall sitter. Han smiler lurt. Jeg legger hodet hans på fanget mitt og begynner å mate han. Det kan da ikke slå feil, tenker jeg. Han har mat og meg, kan noe være bedre i hans verden? Vi ler begge to.
"Når er neste date da?" spør jeg Niall. Vi har byttet plass og nå er det jeg som ligger på fanget hans. Blikket vårt er festet fast på hverandre. Han smiler bredt. "Var det ikke du som skulle bestemme det da?" erter han meg. Jeg smiler oppgitt. "Hva med etter konserten i morgen? Jeg kan fikse alt og så kommer du kjørende etter konserten?" Han begynner å stryke meg i håret. Han trekker luggen min fram og tilbake med deilige bevegelser. "Høres kjempebra ut!" sier han forelsket.
Tumblr_mkt72xxuvz1ru4tjao1_500_large
Sorry for kort del!! 18 kommentarer? 
Hva tror dere skjer på daten? Har dere noen ideer? Kom med forslag da :D
POSTED BY: JULIE

06.04.2013 | 12:51 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 74

Blanke vanndråper som skinner i solen er plassert overalt i hele ansiktet hans. Håret hans er allerede fullt av saltvann, i hans øyne er det vel stygt, men i mine er det fint! Niall kler at håret hans står til alle veier, det er så sjarmerende. Jeg legger merke til at han anstrenger seg i uttrykket. Han blir mer seriøs og det ydmyke smilet forsvinner. "Er det noe?" spør jeg overrasket, fortsatt der jeg ligger i armene hans. "Det er noe jeg må si deg.." begynner han.

 

"Eller det er noe jeg må spørre deg om!" retter han på seg selv. Jeg svelger dypt og kjenner jeg blir litt nervøs. Jeg hater når folk er skikkelig seriøs og ikke minst når de skal spørre meg om noe. Kan det love godt, eller? "Ja?" spør jeg nervøst. Niall holder meg fortsatt i armene, men det begynner å bli for anstrengende. Spesielt når jeg er nervøs. "Jeg vet at vi akkurat har blitt sammen igjen, og at det kanskje går litt fort. Men du vet at jeg elsker deg, og vil være så mye sammen med deg som mulig.." begynner han. Jeg ser på han med store, følsomme øyner. Hva er det han bygger på? Jeg er ikke nervøs, men skeptisk. "Kan ikke du være med videre på turneen?" spør han usikkert. Siden han holder meg, så kjenner jeg at han skjelver. Åh, Gud. Jeg stiller meg på mine egne tær i det varme havet og facepalmer megselv. "Kødder du, Niall?" roper jeg sint. Han ser forskrekket på meg. "Hva?" sier han i forsvarende tone. Jeg sukker irritert, men plutselig begynner jeg bare å le. "Hva, babe?" Nå ler han også. Vi er så teit. Han blir dritnervøs for å spørre om jeg kan være med videre på turneen, og jeg tror han skal spørre meg om noe som angår liv og død. Mens vi allerede ler, kan jeg ikke dy meg å sprute litt deilig saltvann i øynene hans. 

 

Etter mange minutter med en voldsom vannkrig som har resultert med at øynene våre er røde og såre etter alt saltvannet, roer vi oss heldigvis ned. "Forresten, ja, jeg vil være med videre!" Han lyser opp og kaster seg oppå meg. Bokstaveligtalt! Jeg faller under vannet med Niall oppå meg. Jeg skuler stygt på han, men smiler egentlig. Det kan han selvfølgelig se. "Yes, jeg gleder meg!" sier med glade (og røde) øyner. Han gir meg et stort, vått kyss. Jeg er forberedt på den deilige smaken av leppene hans, men til min skuffelse smaker det bare saltvann. Vi trekker oss unna hverandre og braser ut i latter. "Æsj!" roper vi begge mens vi løper opp av vannet. Nok saltvann for i dag!

 

Tumblr_m53wrccg3w1qigesbo1_500_large

 

Niall sitt P.O.V:

 

Vi ligger på hver sin hånduk og soler oss. *DN* har øynene igjen og er helt i sin egen verden. Hun ser forresten sykt deilig ut som alltid. Som den creepen jeg er, så klarer jeg ikke å ta øynene fra henne. Jeg er så heldig som har henne! Jeg vil se på henne hele tiden, for å vite at hun er her med meg. Det faktumet at hun er med meg gjør meg så lykkelig. Hun nyter sola, jeg nyter henne. Er det bare jeg som er sånn, eller er det gutter generelt? OK, det er gutter generelt. Jeg - i motsetning til alle andre gutter her på jord - stirrer ikke på henne fordi hun er så digg (en av grunnene selvfølgelig). Jeg stirrer bare på henne for å tenke på alle hennes gode sider. Jeg har den beste dama i verden!

 

Når alt er bra, er det selvfølgelig noen som vil ødelegge. Og i dag er det ikke bare en liten bagatell. Men noe jeg ville ha kalt en relativt stor bagatell! Jeg får panikk. Noe må jeg gjøre. Og det på sekundet! "*DN*, her.." sier jeg stresset og drar ut noen pengesedler fra bukselomma. "Kjøp oss en cola!" kommanderer jeg. Hun ser rart på meg og ler latterlig. Ikke en gang tar hun i mot pengene. Faen! Det er nemlig ikke hvem som helst som er på vei mot meg, det er langeren. Han er den jeg kan gi halve skylda på for at jeg dopa meg. Hva vil han nå? Pulsen min dunker så høyt og fort at jeg begynner å lure på om jeg er i ferd med å få hjerteinnfarkt. Er det egentlig mulig? Han kommer bort til oss, og jeg friker egentlig ut på innsiden, men holder maska. Hva faen er det han vil? *DN* ser skeptisk på meg. Mannen ser veldig skummel ut, det kan jeg være enig med. Han er jo skummel! "Niall, jeg har noe til deg," mumler han med den mørke stemmen som skremmer jenta mi. Han drar fram en pose med noe hvitt... Selvfølgelig er det dop. Hvorfor må han ødelegge alt? Jeg kan allerede se for meg at hodet til *DN* holdes på å sprenges. Jeg har en sterk følelse på alt vi har bygget på det siste døgnet, er bortkastet.

 

Tumblr_mj34k67s1e1rdzm18o2_400_large

 

Hvordan tror dere *DN* reagerer? MER?

 

Må bare advare dere på at det ikke er så lenge igjen av historien :(

 

 

POSTED BY: JULIE


05.04.2013 | 16:29 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 73

 Følelsen av å være så nær han igjen, er helt fantastisk. "Det er nok for i dag!" bryter Harry inn og jeg må le. Dette har vært perfekt. "Jeg lover deg at du ikke vil angre!" hvisker han til meg. Han følger meg av scenen og gir meg et siste kyss. "Jeg elsker deg!" Jeg føler meg helt i hundre. Jeg gleder meg til alt jeg har i vente, fordi jeg vet at jeg Niall med min side. 

 

Jeg våkner opp med et smil plassert må munnen. Når var sist gang jeg gjorde det? Det må gudene vite. Gårsdagen var en bra dag. En veldig bra dag! Jeg fikk jo ordnet opp med Niall under konserten og så var vi sammen etter konserten også. Selv om han er tilgitt, så er ikke alt som før. Vi må jobbe med å bygge oss opp igjen. For meg gjør det ingeting, for hvis alt var normalt igjen ville det bare ha vært unaturlig. Jeg gleder meg i hvert fall til å bygge opp forholdet vårt igjen. Til å tilbringe tid med han, le igjen og bare ha det fint sammen med kjæresten min. Det føles uvant å bare kalle han for kjæresten min. Hvor lenge var det egentlig slutt mellom oss? Det føles ut som en evighet. Det er vel fordi alt var jævlig. Det er rart å tenke på hvor langt nede jeg var for noen dager siden og nå sitter jeg her i hotellsenga og gliser. Det er i hvert fall et godt tegn. 

 

I løpet av dagen finner vi ut av vi skal gjøre. "Vil du være med meg og Niall på stranda?" spør jeg mens jeg pakker i strandbaggen. "Neeh, dere kan få være alene. Louis og Eleanor sa jeg kunne være med de en plass!" forteller hun smilende. Jeg ler litt. "Vil du ikke være med oss?" Jossi ser seriøst på meg. "Gi deg! Dere er akkurat blitt sammen igjen og det minste jeg kan gjøre er å gi dere litt alenetid," sier hun oppgitt. Jeg smilet litt mens jeg kniser. "Takk, du er søt!" sier jeg. "Men vær forsiktig!" Jossi gir meg et blikk som om jeg var den overbeskyttende moren hennes. Jeg ler enda mer. Jeg kan kanskje være litt irriterende, men det er bare fordi jeg 

 

Jeg og Niall går langs den lange stranden mens vinden slår i håret. Den herlige lyden av bøler som slår i sandkanten er en nytelse for ørene. Den lyden er virkelig noe du setter pris på. Man kan ikke akkurat høre bølgene i London. Jeg elsker følelsen av å slappe av og nyte varmen. Det er deilig og komme seg bort fra storbylivet i London. Niall ser på meg og smiler varmt. Nesten like varmt som Miamisola! Tiden går så fort, og vi har allerde vandret rundt på stranden i en time. "Kan vi bade?" spør jeg ivrig. Før jeg vet ord av det har Niall slengt av seg klærne, og med en gang jeg har gjort det samme, løfter han meg opp mens han løper så fort han klarer. Uten å miste meg selvfølgelig! Jeg hyler mens han ler jeg i hjel. Jeg kan kjenne alle blikkene vi får, men jeg bryr meg ikke. Han stormer ut i vannet og det spruter i alle retninger. Plutselig kaster han meg i havet og jeg svømmer opp. "Dust!" hyler jeg mens latteren skviser seg fram. Jeg hopper oppå han men han tar meg bare i mot. Han holder rundt meg som om jeg var en baby. Vi stirrer hverandre inn i øynene mens vi smiler ydmykt. Blanke vanndråper som skinner i solen er plassert overalt i hele ansiktet hans. Håret hans er allerede fullt av saltvann, i hans øyne er det vel stygt, men i mine er det fint! Niall kler at håret hans står til alle veier, det er så sjarmerende. Jeg legger merke til at han anstrenger seg i uttrykket. Han blir mer seriøs og det ydmyke smilet forsvinner. "Er det noe?" spør jeg overrasket, fortsatt der jeg ligger i armene hans. "Det er noe jeg må si deg.." begynner han.

 

Tumblr_mkegvcv7vx1rqc9a1o1_400_large

 

Hva tror derer det er?

 

Gidder ikke å unnskylde meg for dårlig blogging, siden jeg vet at både dere og jeg er godt klar over det! Har hatt tenamen, så jaa. Elsker dere fortsatt, haha! <3

 

POSTED BY: JULIE


01.04.2013 | 15:48 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 72 MARATON

Gjerne hør på sangen mens du leser denne delen!


Jeg skjønner hvorfor dette er en spesiell dag. Jeg er her. Og ikke som kjæresten hans som han kan sende slengkyss til fra scenen, fortelle fansen at han elsker meg eller noe sånt. Men jeg er her som ekskjæresten hans. "... Så skal Niall framføre en sang alene!" fortsetter Louis. Fansen hyler og skriker så høyt at jeg må holde for ørene. Av to grunner selvfølgelig - fansen som skriker og Niall. Jeg er rett og slett redd. "Men først så skal vår irske lille venn få si noen vise ord!" avslutter han. Jeg ser på Jossi med redde øyner. Jeg vil ikke høre hva enn som kommer neste! Jeg vet at det handler om meg.

 

"Jeg mener ikke å senke stemningen, for dere er fantastiske! Men jeg vil bare si noen ord før jeg begynner å synge," starter Niall. Jeg kan se på han at han er nervøs. Måten han klamrer seg fast i mikronen mens han ser i bakken, tyder det lett. Han biter seg til og med i underleppa. "Alle mennesker gjør feil. Jeg derimot har gjort en veldig stor en. Det er ikke noe jeg er stolt av. Jeg skulle gjort alt for å gå tilbake i tid og endre på det, men dagens teknologi er dessverre ikke kommet så langt," begynner han og stoppes av salen som ler. Han smiler forsiktig. Det er ikke noe tvil på at publikummet er en god støtte. Jeg er også nervøs. Kanskje mer en Niall. Han snakker tross alt til meg, bare at han gjør det indirekte. Jossi møter blikket mitt og hun smiler oppmuntrende. Jeg tar tak i hånda hennes for å føle meg tryggere. "Vi har alle hvert fall en person i livet som får deg til å smile uansett hva. Jeg er heldig, fordi jeg har mange sånne personer! Men jeg har en spesiell person som betyr uendelig mye for meg. Hun vet hvor mye jeg savner henne, men jeg vil likevel si det på nytt. Jeg savner deg, *DN*!" Jeg stivner til. Det han sa nådde rett til hjertet mitt. Først hadde jeg tenkt å springe ut av salen, men jeg klarte plutselig ikke å røre meg. Kroppen min følte en stor trang for å høre alt han skulle si. Jeg er glad for at jeg ble. Jeg ville høre det han sa!

 

B1e55a89b45fb421ec3117797e5b4e38_large

 

"Jeg skal synge en sang som handler om å miste noen, og jeg synger den til deg *DN *!" sier han nervøst. Han åpner munnen sin å begynner å synge. Jeg kan ikke tro det. Jeg måper og må holde for munnen min. Tårene mine begynner ukontrollert å trille og jeg føler meg helt matt. Han synger Moments. Det er den fineste sangen jeg vet om, og det vet han godt. Han vet hvor mye den betyr for meg. Han synger nydelig. Jeg kan heller ikke tro at han synger hele sangen helt alene. Det høres så fint ut at jeg feller enda flere tårer. Guttene korer i bakrunnen, noe som gjør at jeg kan skrive under på at dette er perfeksjon. Under det andre refrenget kommer Paul - livvakten - og henter meg. Han sier ikke noe, han bare tar meg i hånda og fører meg en plass. Klumpen setter seg i halsen. Paul forteller meg å gå opp på scenen. "Scenen?? Er du seriøs? Aldri i livet!" protesterer jeg. Niall står plutselig framfor meg og rekker fram hånda si. Alle følelsene jeg har i meg akkurat nå raser sammen.

 

Jeg hopper opp på scenen og tenker ikke en gang. Alt jeg kan tenke på er Niall. Vi ser hverandre inn i øynene. Alle omgivelsene - fansen, hylingen, guttene som korer, Jossi som smiler som en solstråle og det faktumet at jeg står på en scene framfor masse tusen - forsvinner. Niall tar forsiktig tak i hånda mi og jeg kjenner varmen hans. Jeg smiler så høyt at Niall stopper å synge. Jeg klemmer hardt i hånda hans for å minne han på at han må fullføre sangen. Han gliser. Hjertet mitt banker av glede. Jeg føler meg så glad. Da Niall synger den siste setningen og fansen hyler som bare det, så går jeg forsiktig inn i armene hans. Han holder et godt tak rundt meg og jeg føler meg tryggere enn noen gang. Jeg elsker følelsen av å være i armene hans. Det er her jeg hører hjemme! "Du er tilgitt," hvisker jeg i øret hans. Jeg kan kjenne at smilet han vokser og jeg er bare nødt til å trekke meg ut av klemmen for å se på han. Han har helt rett med at alle gjør feil. Og ja, Niall gjorde en feil. Jeg har også gjort mange feil. En av dem var at jeg brukte så lang tid på å tilgi han. Mens han sang så innså jeg hvor lykkelig jeg er i hans nærvær. Jeg innså rett og slett hvor glad jeg er i han og hvor høyt jeg ønsker å være med han. Jeg kom også til å tenke på hvor ulykkelig jeg er uten han. Å tilgi han tror jeg kommer til å være en av mine beste avgjørelser. Jeg har kanskje hatt det jævlig i den siste tiden, men jeg visste at det ikke kom til å vare for evig. Det lyser jo av han hvor mye han angrer, og jeg forstår han. Jeg trekker meg mot han og gir han et langt kyss. Jeg driter i alle som ser på. Jeg vil kysse han igjen! Leppene våre beveger seg i takt, tungene også. Følelsen av å være så nær han igjen, er helt fantastisk. "Det er nok for i dag!" bryter Harry inn og jeg må le. Dette har vært perfekt. "Jeg lover deg at du ikke vil angre!" hvisker han til meg. Han følger meg av scenen og gir meg et siste kyss. "Jeg elsker deg!" Jeg føler meg helt i hundre. Jeg gleder meg til alt jeg har i vente, fordi jeg vet at jeg Niall med min side. 

 

Tumblr_mkkfsz5izo1rhx3wxo1_500_large

 

Hva synes dere? Mer? Gi meg tilbakemelding! <3

 

Jeg tror jeg må stoppe maratonet nå! Dere har som alltid vært helt supre å kommentere, og det gjør meg så uendelig glad! Tusen takk for at dere leser historien min! Neste del kommer i kveld eller i morgen, så kommenter for mer! :)

 

 

POSTED BY: JULIE


01.04.2013 | 14:43 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 71 MARATON

Det høres absolutt ikke galt ut med en jentetur til USA. Jeg merket jo så vidt at jeg var i USA de få dagene jeg var der, så jeg gleder meg allerede. Bortsett fra å glede meg, så er det en annen ting jeg føler at jeg må gjøre. Jeg klarer bare ikke å stå i mot. Jeg må ringe Niall. Jeg må høre stemmen hans.

 

Jossi forsvant ut av døra mi som et vandrede fyrverkeri. Hun brenner virkelig for at jeg og Niall skal bli sammen igjen. Jeg taster inn nummeret til Niall - som jeg kan utenat - og ringer. "Hei Niall," sier jeg stille. Jeg må innrømme at jeg smiler når jeg hører stemmen hans. "*DN*? Jenta mi? Hei!" sier han stresset. Han forventet definitivt ikke at jeg skulle ringe. Han høres skikkelig glad ut. Jeg likte ikke helt at han kalte meg for jenta hans, for det er jeg jo ikke lengre. Men jeg er bare glad for å høre stemmen hans. "Hvordan går det med deg?" spør jeg stille, mens jeg smiler fordi det kribler i meg. "Dagene får jo framover," sukker han. Han har det ikke bra. Jeg vet det. Det kan man uansett merke det på det han akkurat sa. Dagene går framover, men han har det ikke bra. "Hva med deg?" spør han. Jeg hører på tonefallet at han smiler svakt. Jeg ser det for meg. Smilet hans! "Samme her," svarer jeg for å si det enkelt og greit. Jeg har det heller ikke bra. Men jeg føler meg plutselig bedre!

 

Hvem skulle tro at noen dager senere, så står jeg og Jossi her midt i Miami. Det føles litt som en drøm, men jeg elsker det! Når man føler at noe er en drøm, så betyr det at alt er fantastisk. Jeg smiler av tanken over hvor bra jeg har det akkurat nå. Det hadde jeg nemlig aldri trodd. "Jeg gleder meg til overraskelsen i kveld," smiler jeg lurt til Jossi. Et gigantisk smil vokser på lillesøsteren min og det smitter. "Jeg og!" gliser hun. Det ligger noe bak det smilet. Jeg kjenner søsteren min godt nok til å vite det, men jeg har ikke peiling på hva det er. Selvfølgelig ligger det noe bak smilet hennes, hun skal jo overraske meg!

  

Vi er på vei ut av hotellet og jeg har på følelsen hva vi skal. Vi er begge sminket fra topp til tå (ikke bokstaveligtalt) og har pyntet oss med fine klær som vi kjøpte i dag på Miamis største kjøpesenter.  Følelsen jeg har av hva som foregår kommer ikke av at vi har pyntet oss, men den kommer av alle omgivelsene. La meg bare si det helt enkelt. 1D, 1D, 1D! "Jossi, du klarer ikke å lyve. Jeg vet hvor vi skal!" sier jeg skeptisk i det vi setter oss i en taxi. "American airlines arena!" roper Jossi til taxisjåføren. "Nå klarer du hvert fall ikke det," sier jeg ikke fullt så begeistret. "Det kommer til å bli bra! Jeg lover!" roper hun overbevisende, men hun klarer ikke å overbevise meg helt. "Tjaa, jeg vet ikke!" mumler jeg. Konsert med One Direction? undres jeg. Å se på Niall i et par timer, uten å ha snakket med han face 2 face på en evighet? Og det verste av alt er at sist jeg snakket med han, så hatet jeg han. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg føler om han. "Pliiiis, verdens beste søster! Gjør dette for min del!" smisker hun. Denne ganger klarte hun å overbevise meg. Jeg vil ikke ødelegge konserten for Jossi! Selv om hun kjenner Niall og guttene personlig, så tror jeg fortsatt hun må være en av verdens største fans. Jenta slår aldri feil når det kommer til bandet! Jeg gir penger til taxisjåføren og tråkker forsiktig ned på bakken. Jeg ser meg omkring. Alt jeg ser er overivrige jenter. Og alt jeg hører - ikke overraskende nok - er hyling. Jeg stopper i et sekund og angrer. Hva faen gikk jeg akkurat med på?

 

Vi har plassene hver eneste person ute i den gigantiske arenaen ville ha dødd for. Vi står inngjerdet ved siden av scenen. Jeg kan vel innrømme at konserten er bra. Guttene har virkelig et talent og det synes på lang avstand. Niall virker glad på scenen. Han har masse energi, og han synger og danser som om dette var hans siste dag på jorda. Til tross for at dette ikke var mitt største ønske, så koser jeg meg faktisk. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se på Niall igjen, og smile. Men gjett hva, her står jeg og smiler mens jeg synger med på sangene. De har akkurat framført Last First Kiss - som forresten er en av de fineste sangene deres - og nå er det tydeligvis snakke tid. "Siden det er en spesiell dag for Niall i dag," begynner Louis og jeg stivner. Spesiell dag? Jeg snur meg momentant mot Jossi og gir henne et skrik om hjelp. Jeg skjønner hvorfor dette er en spesiell dag. Jeg er her. Og ikke som kjæresten hans som han kan sende slengkyss til fra scenen, fortelle fansen at han elsker meg eller noe sånt. Men jeg er her som ekskjæresten hans. "... Så skal Niall framføre en sang alene!" fortsetter Louis. Fansen hyler og skriker så høyt at jeg må holde for ørene. Av to grunner selvfølgelig - fansen som skriker og Niall. Jeg er rett og slett redd. "Men først så skal vår irske lille venn få si noen vise ord!" avslutter han. Jeg ser på Jossi med redde øyner. Jeg vil ikke høre hva enn som kommer neste! Jeg vet at det handler om meg.

 

Bgrkbttccaaqtpm_large

 

Hva tror dere skjer nå? Hva kommer Niall til å si og hvilken sang kommer han til å synge? 25 kommentarer?

 

POSTED BY: JULIE


01.04.2013 | 13:29 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 70 MARATON

Klumpen i halsen blir bare større og større. Det hadde ikke forundret meg om den tettet luftveiene mine, så jeg ikke fikk puste og døde. Det hadde vel vært en lykkelig slutt for meg, ja! Jeg tenker på det Jossi glefset til meg før hun stakk. "Bare så du vet det, så reiser Niall tilbake til USA i natt!" Har han gitt opp allerede? Jeg synker ned under dyna mi og vil aldri komme opp igjen. Tenk om han virkelig har gitt opp!

 

Noen dager senere:

Bank, bank, bank. "*DN*!" hamrer det på døra. Jeg er vel i den emosjonelle perioden av et kjærlighetsbrudd. Jeg har ikke spist på flere dager. Matlysten eksisterer ikke. Jeg vil ikke møte noen. Jeg vil være helt alene. Jeg gråter faktisk ikke. Det er fortsatt ikke helt min greie. Det er likeså greit at jeg har gjort som jeg har gjort - altså å låse meg inne på rommet mitt og stenge alt av lys ute. "Kom igjen da! Du kan ikke dø der inne!" Det er Jossi som hamrer på døra. Hun er tydeligvis ikke sint på meg lengre. "Jeg synes det høres ut som en god idé!" svarer jeg likegyldig. Hadde jeg vært så deppa og care som jeg er nå i USA hadde jeg sikkert dopet meg jeg også. Jeg vet det er nesten følelsesløst av meg å si det, men jeg føler meg så nede at jeg kan snakke sånt. Alt i livet virker så fjernt og utetilsynelatende. Jeg bryr meg ikke om noe.

 

Jeg hører at Jossi driver å babler der hun står med bena rett ved siden av døra mi. Jeg hører ikke en dritt av det hun sier, fordi jeg ikke bryr meg. Men så hører jeg noe som får instinktet til å følge med. "Niall," Jeg åpner ørene ordentlig. "Vær så snill, slipp meg inn. Jeg må vise deg noe som Niall har sagt!" Jeg graver meg opp av hula mi og låser opp døra. "Oi, du ser virkelig ikke ut!" sier Jossi og klarer ikke å holde seg seriøst. Hun ler. "Takk," svarer jeg sarkastisk. Jeg vet akkurat hvordan jeg ser ut. Og ja, jeg ser ikke ut. "Til poenget!" dirigerer jeg henne. Hun skynder seg til senga mi og setter seg godt til rette ved siden av meg. "Savner du ikke Niall?" spør hun ærlig. Jeg vil ikke svare. "Han savner deg," Jeg ser skeptisk på henne. "Hvorfor dro han da? Han ga opp, Jossi!" Jeg sukker trist. Jeg har en grusom hodepine som plager meg. Hvorfor kan jeg ikke bare være alene. "Er du dum eller? Han har ikke noe valg. Turneen venter ikke på han. Han var knust da han dro!" forklarer hun. Jeg ser på henne som om hun var lyset i den mørke, endeløse tunnelen min. "Savner han meg?" spør jeg med store øyner. Som om jeg var dum og ikke hadde en anelse. Jeg har selvfølgelig hatt en anelse, men den har jeg dyttet bort som alle andre tankene om Niall. Jeg er lei av å gjemme meg for den jeg egentlig er. Sannheten er at jeg er en knust jente som kanskje savner ekskjæresten litt.

 

Tumblr_miylegkvjm1s68066o1_250_large

 

Jossi viser meg en video fra iPhonen hennes. Hun spoler til ca. halve videoen er ferdig. Der sitter guttene - Harry, Liam, Louis, Zayn og Niall - i en trang sofa og svarer på spørsmål. "Det finnes utrolig mange fordeler med å være kjendiser, men hva er ulempene?" spør intervjueren. En eldre mann med grått hår. Han har på seg en blå dress og et stort smil. Han blir seriøs mens han stiller spørsmålet. Jeg ser på Jossi. "Hva er det du vil vise meg?" Hun himler med øynene. "Vent," Jeg lar blikket trille tilbake på den lille skjermen. Alle guttene stirrer på Niall. Jeg merker at pulsen min øker. Jeg føler også at jeg begynner å kaldsvette. Jeg ser hvor spørsmålet kommer til å ende. "Vel, det er mange fordeler ja, men mange ulemper også. Før trodde jeg at livet som kjendis bare var en dans på roser, men jeg har akkurat opplevd konsekvensene. Konsekvensene dro det så langt at jeg mistet en person som betydde utrolig mye for meg," Niall stirrer ned i bakken og kameraet zoomer inn på ansiktet hans. Han er trist. Nesten litt for trist. Guttene klapper han på skuldra. "Jeg har lært at man må heve de personene - de som får deg til å smile og som gjør deg så glad - høyere når alt annet føles jævlig. Jeg var så dum at jeg ikke gjorde det, og nå har jeg det jævlig selv." Pulsen min er så høy at jeg blir sliten av å se på. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på lengre. Øynene mine svir også. Jeg gnikker meg i øynene for å få smerten bort, men det gjør det bare verre. Jeg tvinger meg selv til å se videre. "Tror du dette hadde skjedd om du ikke var kjendis?" spør den gråhårete intervjueren. "Definitivt!" svarer Niall på rappen. Jossi trykker på den store runde knappen, og låser telefonen. Hun ser på meg. "Hva skal jeg si, Jossi? Fortell meg det, for jeg vet det ikke selv," Jeg graver hodet mitt ned i hendene. Dette er blitt en kjent positur for meg.

 

"Kan vi ikke vi dra på jentetur til USA? Mamma sier det er greit. Du skulle tross alt ikke vært hjemme før noen uker siden," Jeg stirrer usikkert på henne. Hun begynner å se redd for at jeg kommer til å si nei. "Så lenge du kan gi meg en makeover!" smiler jeg. Jossi puster lettet ut og hopper over meg av glede. "Yes!!" roper hun mens hun river meg over ende. Jeg ler. Det høres absolutt ikke galt ut med en jentetur til USA. Jeg merket jo så vidt at jeg var i USA de få dagene jeg var der, så jeg gleder meg allerede. Bortsett fra å glede meg, så er det en annen ting jeg føler at jeg må gjøre. Jeg klarer bare ikke å stå i mot. Jeg må ringe Niall. Jeg må høre stemmen hans.

 

Tumblr_mkk84q5uld1r5pi1wo1_500_large

 

Hva tror dere skjer nå? Og hva tror dere skjer i USA? 

 

Tusen takk for kommentarene, klarer dere over 30? :)

 

 

POSTED BY: JULIE


01.04.2013 | 12:08 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 69 MARATON

Mobilen min begynner å dirre i den fuktige bukselommen min. Det er sikkert jentene som lurer på hvor jeg ble av. Av refleks trykker jeg på svar før jeg ser hvem det er. "*DN*?" sier en overrasket stemme som absolutt ikke forventet at jeg skal svare. Shit, det er ikke jentene. Det er Niall! Er det nå jeg skal late som ingenting og legge på, eller skal jeg fortsette samtalen?

 

"Hallo? Er du der?" Den kjente stemmen hans får meg til å føle mye forskjellig. Et stikk i brystet fordi jeg blir mint på at jeg er såret. Hjerte skriker av savn. Hodet mitt er forvirret. Men tross alt føler jeg en spire glede av å høre den behagelige stemmen hans. Jeg skyver den lille gleden bort. Men det er ikke så lett som det høres ut. Det skjærer litt i hjertet mitt som skriker av savn. Sånn er det bare. "*DN*, kan du høre meg?" spør han forvirret i telefonrøret. Jeg lager ikke en eneste lyd. Alt er helt knyst stille. "Hvis du hører meg, vær så snill å hør på det jeg har å si!" ber han. Jeg følger rolig med. "Vær så snill å tilgi meg! Jeg gjorde en..." Jeg legger på momentant. Jeg vil ikke høre på. Mobilen blir plassert tilbake i den fuktige bukselommen min. Jeg sukker dypt og følsomt.

  

Jeg kommer hjem og føler ikke for å snakke til noen. Jeg vil være alene på rommet mitt. "Hjemme!" sier jeg i det jeg braser forbi mamma og pappa. Jeg orker ikke snakke. De ser på meg med store, nysgjerrige øyner, men jeg overser dem bare. Jeg har nok å gjøre med meg selv. Jeg går på rommet mitt, setter meg i senga med ansiktet i hendene og lurer på hva jeg skal gjøre nå. Jeg vil sove, men jeg bærer på for mye til å klare å være stille. Jeg bestemmer meg for å lure meg ned på bokserommet til pappa. Pappa er nemlig en gammel kickbokser. Jeg kler på meg boksehanskene og bokser så hardt og aggressivt jeg klarer. Det er virkelig den beste måten å få meg all frustrasjonen som graver seg langt inni kroppen min. "Slipp det ut!" tenker jeg mens jeg slår for harde livet.

 

Kick_large

 

Når jeg er nydusjet og ligger i senga, kommer Jossi inn til meg. Jeg blunker sakte med øynene og viser hvor trøtt jeg egentlig er. Likevel er jeg ikke klar for å sove. "Hva har du gjort i dag?" spør jeg glad, men egentlig tvinger jeg det ut av munnen min. "Jeg snakket akkurat med Niall," sier hun. Jeg puster dypt og lukker øynene fortvilt. "Jossi, jeg er ikke i humør til å snakke om Niall!" advarer jeg henne. Hun slår hendene i senga mi. "Men hør da!" glefser hun. Hvorfor ble hun plutselig så sur? Jeg mumler ja oppgitt. Jeg har virkelig ikke noen interesser for å høre etter, men aggresjonen hennes fikk oppmerksomheten min og føler at jeg ikke har noe valg.

 

"Jeg vet alt om Niall," sier hun stille. Hun stirrer i veggen. Øynene hennes faller igjen og åpner seg etter mange sekunder, dette gjentar hun. Pusten hennes er tung. Den er lang og langsom. Jeg stirrer på henne med et trøtt blikk. "Jeg ville ikke at du skulle vite det!" svarer jeg forsvarende. "Det nettopp det, *DN *!" Plutselig står hun på gulvet med armene i været og skriker til meg. Jeg er sikker på at man kan høre det fra underetasjen. Jeg er ikke vant til at søsteren min snakker sånn til meg. "Hva? Jeg ville bare spare deg for det. Du elsker jo Niall, og samme med meg! Det er bare unødvendig. Jeg vil bare beskytte deg!" unnskylder jeg meg. Jeg snakker selvfølgelig helt sant. Jossi er en av de personene som betyr mest for meg her i livet. Klart vil jeg spare henne for ting hun kan slippe å tenke på. Det vil bare trykke henne ned. "*DN *, du behandler meg som om jeg er en liten drittunge! Jeg er faen meg 15 år og jeg fortjener å vite sånne ting som angår deg! Er jeg ikke god nok for det? Jeg vil jo bare hjelpe!" skriker hun bittert. Jeg reiser meg opp fra senga. "Nettopp! Jeg vil ikke ha hjelp. Jeg klarer meg fint selv!" skriker jeg tilbake. Jeg har aldri skreket til Jossi før. Jeg får en klump i halsen og er nødt til å sitte igjen. "Bare så du vet det, så reiser Niall tilbake til USA i natt!" glefser hun og forter seg ut av rommet mitt. Klumpen i halsen blir bare større og større. Det hadde ikke forundret meg om den tettet luftveiene mine, så jeg ikke fikk puste og døde. Det hadde vel vært en lykkelig slutt for meg, ja! Jeg tenker på det Jossi glefset til meg før hun stakk. "Bare så du vet det, så reiser Niall tilbake til USA i natt!" Har han gitt opp allerede? Jeg synker ned under dyna mi og vil aldri komme opp igjen. Tenk om han virkelig har gitt opp!

 

Tumblr_mj1lhm0mjo1riasjko1_500_large

 

Tror dere Niall har gitt opp? Mer?

 

Det er kanskje ikke så spennende nå, men det blir bedre! Jeg lover! Og tusen takk for kommentarene forresten!!

 

POSTED BY: JULIE

 


01.04.2013 | 11:32 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 68 MARATON

 Jeg stivner bokstaveligtalt til. Jeg skulle akkurat til å ta tak i champagneglasset mitt, men presterer i  å dytte det oppi jacuzzien. Jeg oppsummerer raskt ting i hodet mitt. Jamie er irsk. Han snakker med en som heter Niall som er på turné i USA. Så mange Niall tror jeg ikke det finnes. Det er MIN Niall det er snakk om. Jeg stivner på nytt av sjokk. Han kjenner Niall!

 

Jeg kjenner at jeg blir rød i ansiktet. Er det fordi jeg blir stresset? Hva faen skal jeg si? Skal jeg i det hele tatt si noe? Jeg begynner å lage sirkler i vannet med fingeren. Ja, jeg er nervøs. "Var det Niall fra One Direction?" forsikrer jeg meg om. Han hadde akkurat sagt ha det, og så fyrer jeg i vei med spørsmålet. Han ler. "Ja, er du stor fan eller?" Jeg blir flau. Rett og slett. Om jeg er stor fan? "Ja, man kan vel si det sånn!" Han tviholder litt på svaret mitt og så smiler han. Nå ble det kleint. Han sitter der bare å ser absolutt deilig ut, mens jeg sitter å leker med vannet mens ansiktet mitt er rødt. "Hva er klokka?" spør jeg. Han tørker hånda si og tar fram mobilen som ligger på bakken. "Snart halv elleve!" svarer han. Han drar seg i håret og gir det en naturlig look med hjelp av vannet. Det er ikke en hemmelighet at han ser bra ut, og jeg har nok sagt det i hodet midt tusen ganger. Likevel er det akkurat som at det er likegyldig for meg. Det er jo det det er, likegyldig! Tenk at jeg ikke bryr meg en gang ...

 

"Jeg må dra hjem nå!" sier jeg helt ut av det blå. Jeg er stresset. Jeg drar meg opp av jacuzzien og tørker meg rastløst med håndkleet. "Hva? Nå?" spør han overrasket. "Ja, jeg må skynde meg!" Jeg fikk en plutselig trang for å komme meg hjem. Akkurat nå! "Hva skal du? Kan du ikke være litt lengre?" spør han sjarmerende. Jeg skjønner at mange jenter har falt for han. Jeg kunne vært en av dem. "Sorry!" sier jeg. Jeg drar på meg den trange dongeribuksen som har vansker med å komme seg over hoftene mine siden huden min er våt. "Det.. det var i hvert fall hyggelig å treffe deg!" stammer han. Jeg trekker raskt på smilebåndet mitt. Så drar jeg på meg genseren min i rekordfart. Jeg legger fra meg håndkleet og stresser videre. "Hade!" sier jeg. "Eh..  hadebra! Kanskje vi kan møtes igjen?" Jeg har ikke tid til å svare. Jeg løper ut fra hagen hans.

 

Jeg stopper med veien for å puste. Hva går av meg? En dødskjekk gutt som faktisk virker interessert i meg vil tilbringe tid med meg. Og jeg er utakknemlig og løper fra han helt uten videre. Jeg har jo en gylden mulighet til å komme over Niall med hjelp av Jamie. Men han klarer bare ikke å røre følelsene mine på innsiden. Bare utvendig. Jeg rødmer, blir nevøs og stresset. Jeg begynner å gå igjen. Nå vil jeg hjem. Egentlig vil jeg ingen plass. Jeg vil gråte. Jeg ønsker at ingenting har skjedd. At jeg kunne spole tilbake til da jeg og Niall hadde det så bra. Men denne tankegangen hjelper meg ikke akkurat. Kanskje jeg burde snu? Dra tilbake å be Jamie om unnskyldning for den rare oppførselen min. Jeg er skremmende rar. Hvert fall nå for tiden!

 

Mobilen min begynner å dirre i den fuktige bukselommen min. Det er sikkert jentene som lurer på hvor jeg ble av. Av refleks trykker jeg på svar før jeg ser hvem det er. "*DN*?" sier en overrasket stemme som absolutt ikke forventet at jeg skal svare. Shit, det er ikke jentene. Det er Niall! Er det nå jeg skal late som ingenting og legge på, eller skal jeg fortsette samtalen?

 

282529_259662804161200_1365439711_n_large

 

Hva skal *DN* gjøre? 17 kommentarer?

 

 

Nå er maratonet i gang! Håper dere er flinke å kommentere, for da kommer det nye deler raskere! DERE ER BEST <3

 

Må bare også gratulere en herlig bloggleser med dagen! Nialler (Marte), jeg håper du får en suuuper dag! Du må vite at jeg setter utrolig stor pris på alle de fine kommentarene jeg alltid får fra deg! Kos deg masse <3

 

 

POSTED BY: JULIE


31.03.2013 | 23:23 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Maraton Info

Hei dere!

I morgen (mandag) blir det maraton på historie 8! Jeg sa at det skulle være i denne helga, men siden jeg har vært borte så skyver jeg maratonet til i morgen. Det går vel bra? Jeg har skrevet mange forhåndsskreve deler, så det blir et bra maraton i morgen! Håper dere gleder dere like mye som meg! :)

 

Det starter i morgen når jeg står opp! Håper dere følger med :)

 

POSTED BY: JULIE


30.03.2013 | 15:18 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 67

Klangen i stemmen hans faller så perfekt når han uttaler *DN *. Det høres akkurat ut som .. Å nei, det høres akkurat ut som Niall. Jeg legger plutselig merke til noe jeg burde ha lagt merke til med en gang gutten åpnet munnen sin. Han er søren meg irsk! Akkurat som Niall. "Blir du med ut på verandaen?" spør han med den forførende aksenten hans. Skal jeg si ja eller nei?

 

Det minner meg alt for mye om Niall. Jeg ser litt forskrekket på jentene. Blikket de gir meg hyler herregud, *DN *! Han er dritkjekk, grip sjansen! Selv om jeg ikke er like ivrig, slettes ikke, så tenker jeg bare hvorfor ikke. Han virker jo som en veldig hyggelig gutt. Jeg blir med han ut på verandaen og øynene mine møter en jacuzzi. "Skal vi bade?" spør jeg med en smule bakoversveis. "Hvis du ikke har noe imot det! Og hvis du vil selvfølgelig!" Han blunker med det skinnende øyet hans. Jeg må komme med en unnskyldning. "Jeg har ikke med meg badetøy!" Det er det beste jeg kommer på. Han ler av meg. Han merker nok hvor nervøs jeg er. Hvorfor legger han merke til alle de tingene? Det er meningen at det bare er meg som skal vite det. ?Jeg har heller ikke på meg badetøy. Jeg biter ikke! Jeg lover,? ler han videre. Jeg er så anspent at jeg ikke føler for å le tilbake. Det frister faktisk litt med et bad. Jeg kler sjenert av meg klærne og hopper oppi bare i undertøyet. Det er kleint. Jeg ser litt på han, og han ser litt på meg. Det får meg til å stirre ned i det blanke vannet. "Bobler?" foreslår han. Jeg nikker stivt. Det kunne ha vært noe. Da føler jeg meg litt mer dekket til også. Ikke at jeg har noen problemer med å vise meg fram, men jeg er bare for nervøs akkurat nå.

  

Han sliter med å finne et samtaleemne til oss. Han har nok skjønt at jeg ikke kommer til å starte samtalen. "La meg hente oss litt champagne! Du liker vel champagne?" smiler ham. Jeg nikker stivt nok en gang ? jeg klarer til og med å klemme ut et smil. Mobilen hans som ligger i bukselomma hans på utsiden av jacuzzien ringer. "Bare ta den," sier jeg og bestemmer meg for å hente champagnen selv. Så får han svart mobilen.  Vi reiser oss opp samtidig og jeg kommer med et uhell borti ryggen hans. "Sorry!" piper jeg. "Det gjør ikke noe!" ler han. Jeg må virke som den dusten som ikke tør å få litt kroppskontakt. Det er bare det at ... Jeg har ikke sett noen andre gutter i bar overkropp siden Niall. Jeg vet det høres latterlig ut. Men det får meg til å savne kroppskontakten vi konstant hadde. Han gir meg et håndkle og jeg piler raskt inn til kjøkkenet. Heldigvis kommer jeg til kjøkkenet før stua, hvor alle de andre sitter. Det ville bare ha vært kleint. Jeg står tross alt her i undertøy tullet rundt i et fargerikt håndkle. Champagnen står på bordet og jeg leter fram to glass. Jeg åpner den uten at den spruter - heldigvis - og skjenker i glassene. Så tar jeg dem med meg og går ut til Jamie. Jeg setter glassene på et flatt område i jacuzzien og går forsiktig oppi.

 

 Jamie er midt i en glad samtale. "Det er så sykt lenge siden sist, bro!" sier han og smiler ivrig. "Hvem er det?" Jeg er alt for nysgjerrig til å bare sitte å se på at han snakker med noen jeg ikke vet hvem er. Mest sannsynlig har jeg jo ikke peiling på hvem han snakker med uansett hvem han svarer, men jeg liker å vite det uansett. "Niall," smiler han hyggelig. Jeg fryser litt til. Niall? Herregud, nå er jeg paranoid. Hvor mange heter ikke Niall her i verden? Hvert fall mange siden han også er irsk. Jeg nikker bare og tar en slurk av glasset mitt. Jeg tenker ikke noe mer på det. "Nei, jeg er fortsatt singel, dessverre!" sier han til telefonen mens han ser lurt på meg. Å, nei, tenker jeg. Han ga meg det blikket. Hva om han liker meg? Jeg liker for så vidt han også, men ikke enda. Ikke i det hele tatt. De fortsetter snakke videre om hverdagslige ting. Jeg får med meg at Jamie spiller fotball og er eldre fordi han studerer medisin. Ikke verst, egentlig. Jeg ser for meg at han er litt av en dame magnet. "Hvordan går det med deg da og guttene? Er dere i USA på turneen deres?" Jeg stivner bokstaveligtalt til. Jeg skulle akkurat til å ta tak i champagneglasset mitt, men presterer i  å dytte det oppi jacuzzien. Jeg oppsummerer raskt ting i hodet mitt. Jamie er irsk. Han snakker med en som heter Niall som er på turné i USA. Så mange Niall tror jeg ikke det finnes. Det er MIN Niall det er snakk om. Jeg stivner på nytt av sjokk. Han kjenner Niall!

 

7940_484018424986702_21155751_n_large

 

Hva tror dere skjer videre? Mer? 

 

Forresten, jeg driver å planlegger slutten på historien, og jeg lurer på om dere vil ha en overraskende, trist (men bra) eller happy ending? KOMMENTER! :)

 

 

POSTED BY: JULIE


29.03.2013 | 18:03 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 66

Jeg vil heller hjem og gråte over Niall. "Ikke faen, *DN *! Jeg vet at du ikke vil, men det er ikke det som er rett for deg. Du må ha det litt gøy!" maser Sam overtalende. Selv er jeg ikke så sikker. Jeg føler at jeg burde ta det litt med ro. Jeg ser på Darlene for å få litt omtanke. "Kom igjen, vi drar!" roper hun. Jeg regner med jeg ikke har noe valg. Nå skal jeg ut å treffe andre gutter ...

 

Vi ankommer et helt normalt hus der det ser ut til å bo ordentlige folk. Jentene springer inn døra, mens jeg henger langt etter. Faen, jeg føler meg ikke klar til å møte andre gutter. Selv om det ikke skal skje noe med meg og noen av dem, så føler jeg meg uansett ikke klar. Jeg føler meg så trist, tom og fortvilt på innsiden, og det påvirker definitivt utsiden av meg. Da foten min tråkker over dørkanten, sitter jentene allerede midt i mellom alle fire guttene i den store sjeselongen. Jeg føler meg utrolig klein, og er allerede nervøs. Definitivt ikke en god start! Hjertet mitt minner stadig hjernen min på hvor mye lettere det ville ha vært å lugget i armene til Niall. Men de tankene skyver jeg selvfølgelig bort. Jeg kler av meg de slitte conversene mine og henger kåpa mi opp. Guttene kommer heldigvis bort til meg og hilser. Så slipper jeg den kleine stillheten om jeg skulle sette meg mellom alle uten å vite hvem de er.

 

"Robert! Hyggelig," smiler Robert og håndhilser. Jeg kan se på gutten at det er Sam sin. De matcher hverandre på alle måter - hvert fall utseendemessig - og jeg er glad på Sam sine vegner. Robert er litt mørk og mystisk sånn som Sam. "Patrick!" hilser han neste. Han er ganske søt om jeg skal innrømme det. Han har fint hår og en ganske OK stil til å være gutt. "Troy heter jeg!" smiler han neste og gir meg et hardt håndtrykk. Jeg skvetter nesten litt til og har lyst til å si at det er vondt. Men jeg vil ikke virke som ei pingle! Jeg ler litt. Troy er blond og ser definitivt ut som en sportsfreak. Jeg er en god menneskeleser.

 

Så kommer han siste. Han ser så ... perfekt ut! "Jamie," smiler han og gir meg et akkurat passe hardt håndtrykk. Smilet hans er smittende. Jeg gjengjelder smilet. "*DN*," hilser jeg tilbake. Jeg legger med en gang merke til at det er noe med Jamie. Det kjekke ansiktet, den muskuløse kroppen, det dritfine håret og øynene som bare lyser godt. Det er noe med han, det er jeg helt sikker på. "Det er en ære og endelig møte deg!" sier han med en smule sarkasme. Han mener det han sier, men han overdriver på det høflige språket. Jeg rødmer og smiler. Selv om følelsene mine på utsiden reagerer på den perfekte Jamie, så rører det ingen følelser på innsiden. Jeg er fortsatt like tom.

 

Etter å ha sittet lenge i den store sjeselongen - og spist uendelig mange potetgullflak og drukket flere glass brus - merker jeg at jeg er litt utålmodig. Ja, jeg er sjenert. Jentene kjenner disse guttene mens jeg har aldri sett de før. Derfor faller ikke snakkingen like naturlig for meg. Jeg merker at Jamie er den som er mest interessert i å få meg med i samtalen, og det er jo selvfølgelig hyggelig. Jeg liker måten han sier navnet mitt på. Klangen i stemmen hans faller så perfekt når han uttaler *DN *. Det høres akkurat ut som .. Å nei, det høres akkurat ut som Niall. Jeg legger plutselig merke til noe jeg burde ha lagt merke til med en gang gutten åpnet munnen sin. Han er søren meg irsk! Akkurat som Niall. "Blir du med ut på verandaen?" spør han med den forførende aksenten hans. Skal jeg si ja eller nei?

 

Tumblr_mkeil8jtdk1r10751o1_500_large

Hva burde hun svare? Ja eller nei?  Btw, hva vil/håper dere at skal skje videre i historien? Noe spesielt? :) 25 kommentarer?

 

POSTED BY: JULIE


28.03.2013 | 18:02 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 65

Etter å ha bøllet meg forbi mange folkemengder, finner jeg endelig dem. Jossi, mamma og ... en som selvfølgelig vil ødelegge. Niall! Er det ikke typisk at han fant dem før meg, og nå står han å snakker ivrig med familien min. Hva er det han prøver på nå?

 

Ufrivillig går jeg bort til dem. Jeg må til og med kremte for å få oppmerksomheten deres. Når Niall ser meg, legger jeg merke til han blir fylt med skam. Skam over å "stjele" familien min i noen øyeblikk. Skam for å i det hele tatt å være ulydig. Han klarer jo søren meg ikke å høre etter! "*DN*!" brøler Jossi og hopper inn i armene mine. Niall må selvfølgelig ødelegge gleden av å se familien min igjen. Mens jeg klemmer Jossi smiler jeg ondskapsfullt til Niall. Smilet var selvfølgelig til Jossi, men så så jeg på Niall, og da fikk jeg blandet inn litt ondskap. Derfor et ondskapsfullt smil! "Jeg har savnet deg!" sier jeg. Så er det moren min som står i tur. Jeg gir henne en klem. "Godt å se deg igjen! Selv om det ikke var så lenge, så er det fint å vite at du er trygt hjemme igjen!" ler mamma. Jeg skuler stygt på Niall. Jeg kan ikke noe for det. Det er min måte å vise at jeg er skuffet. Skal han bare stå her? Jeg skjønner ikke hva han tenker på. "Niall, vil du være med oss hjem? Vi holder på å lage middag!" foreslår mamma glad.

 

"Nei!" bryter jeg raskt inn. Der fikk jeg dagens sjokk. Ikke tale på at han skal komme hjem til oss. "Ja, Niall. Hva gjør du egentlig her?" spør jeg og prøver å ikke være uhøflig. Mamma og Jossi vet jo ingenting om at det er slutt. "Jeg var på vei til taxien, og så fant Jossi meg, og så slo vi av en prat!" svarer han. Jeg tror han er en smule redd meg. Ikke akkurat redd meg da, men redd for at han kommer til ødelegge enda mer for oss. Jeg ser skeptisk på familien min for å se om han snakker sant. Det gjorde han visst! Kanskje han i det minste er litt lydig.

 

Endelig hjemme! Borte fra Niall. Pappa var glad for å se meg. Det var selvfølgelig forventet. Jeg er jo tross alt hans lille prinsesse. Jeg vet ikke om jeg burde fortelle dem om Niall enda. De kommer til å klikke - bokstaveligtalt - om de finner ut at Niall har drevet med stoff mens jeg var i statene hos han. Alt er så utrolig trist. Jeg hadde så lyst å få oppleve USA, ikke hotellene og smugene i gatene. Jeg ville se på konserten til 1D. Jeg ville henge med jen Jeg tror jeg er nødt å komme med en hvit løgn. Som om at vi kranglet over noe latterlig og at det ble slutt. Jeg orker ikke å gjøre det dramatisk, selv om det er det. Men akkurat nå føler jeg ikke for å fortelle dem noe som helst om meg og Niall. Jeg vil til jentene mine! Og det er akkurat dit jeg skal - til tross for den lange reisen og den framtidige jetlagen jeg kommer til å få.

 

Vi er samlet alle sammen! Darlene, Johanna, Sam og meg. Jeg har akkurat fortalt dem om alt. Nesten hver eneste detalj. Spesielt om alle følelsene mine. Jeg felte til og med noen tårer når jeg fortalte det. "*DN*, herregud! Går det bra med deg?" "Jeg tror ikke mine egne øyner! Gråter du, snuppa mi?" Det var bare eksempler på reaksjonene deres da tårene trillet. Kanskje jeg kommer til å bli enn sånn sippekopp. Jeg føler at helt siden jeg reiste så har jeg stengt ute alle følelsene mine. Jeg har helt glemt hvor mye Niall betydde for meg. Hvor glad jeg var i han. Ikke minst alle minnene! "Slapp av, babe. Vi skal hjelpe deg gjennom dette! Snart er du ikke lei deg en gang, vi lover deg!" sier Darlene og resten samtykker. Jeg smiler varmt for omtanken. Men jeg vet ikke om det kommer til å bli så lett. Jeg er flink til å stenge ut følelsene mine, og det er ikke riktig utvei for min egen del. "Vi hadde forresten tenkt oss til noen kompiser. Sam styrer med en skjønner du, og vi har hengt med han og kompisenes flere ganger! De er dritgreie!" sier Johanna ivrig. "Dødskjekke er de også!!" Jeg faker et smil. "Bare dra dere! Jeg tror jeg bare vil hjem!" sier jeg stille. Jeg føler meg ikke helt klar til å henge med andre gutter. Jeg vil heller hjem og gråte over Niall. "Ikke faen, *DN *! Jeg vet at du ikke vil, men det er ikke det som er rett for deg. Du må ha det litt gøy!? maser Sam overtalende. Selv er jeg ikke så sikker. Jeg føler at jeg burde ta det litt med ro. Jeg ser på Darlene for å få litt omtanke. "Kom igjen, vi drar!" roper hun. Jeg regner med jeg ikke har noe valg. Nå skal jeg ut å treffe andre gutter ...

 

Tumblr_mkdq0z5scd1s6d7iro1_500_large

 

Hva tror dere skjer nå? Over 20 kommentarer? :)))

 

POSTED BY: JULIE


27.03.2013 | 11:40 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 64

"Hadde du det virkelig så grusomt?" spør jeg. Definitvt ikke overbevist. "Ja, *DN*. Det var som om alt falt sammen. Jeg så ikke lyset i tunnellen lenger!" Der sa han det. Det var den siste dråpen. Han fikk virkelig glasset til å renne over. Følelsene mine klarer ikke å bestemme seg for å være sint eller trist. Hva er jeg? "Du hadde meg, Niall!" Nå gråter jeg. For andre gang på flere år. Enslige tårer renner nedover kinnet mitt. 

 

Niall ser på meg med tårevåte øyner. "Du hadde meg, Niall!" gjentar jeg. Det ser ikke ut til at han kommer til å snakke, så jeg vender ryggen til. Nå skal jeg endelig komme meg inn på det flyet. Jeg tørker bort tårene og hever hodet. Jeg er sterk nok til å klare meg på egen hånd. Jeg må innrømme at å se Niall ikke gjorde det noe bedre. Til tross for alt som har skjedd, så vil jeg egentlig bare gå inn i armene hans og late om ingenting har skjedd. Men det skal ikke skje! Jeg må vise han og meg selv at jeg ikke er så lett å kødde med. Jeg er sterk. Jeg er uavhengig av han og mannfolk generelt. Jeg skal klare meg fint, jeg! En stor side av meg gleder seg faktisk til å komme hjem!

 

Jeg sitter i første klassen på flyet, noe som passer meg utmerket godt! Setet er bøyd langt bak, bena ligger oppe og jeg kjenner at kroppen lengter etter søvn. Jeg trenger virkelig hvile. Øynene mine faller igjen og kroppen faller i ro. Jeg lar meg selvfølgelig irritere av såkalte fangirls som går forbi meg. De snakker så høyt at de til og med hunne ha vekket syvsoveren bak meg. En stor mann som ligger med munnen åpen og snorker som minner om torden. "Herregud, tenk at vi har møtt Niall! Iiiip!" roper jentene. Jeg har aldri blitt irritert over andres glede, men når det handler om Niall som har vært så utakknemlig mot både fansen og meg, så har jeg mest lyst til å kaste den store syvsoveren over dem sånn at de smadres til krydder. Niall har definivt gjort temperamantet mitt verre. Jeg merker at jeg blir ekstremt lett sint. Tenk at jeg kan ha sånne stygge tanker om to søte, små fangirls!

 

Tumblr_mje8o4sg5q1r4096so1_400_large

 

Plutselig får de øye på den halvsovende *DN* og snakker til meg. Først ser de litt forvirret ut over at jeg ikke sitter med Niall, men så virker det som om de kommer på ryktene med oss og Amy. Det er jo ikke grunnen i det hele tatt, men de trenger ikke å vite den virkelige grunnen. "*DN*!! Unnskyld og forstyrre, men kan vi ta et bilde med deg?" spør de sukkersøtt. Hvordan kan jeg takke nei..  Niall har kanskje forverret temperamantet mitt, men jeg er fortsatt ikke følelsesløs. Jeg knør meg opp fra verdens mest behagelige stilling og svarer jentene at jeg selvfølgelig vil ta et bilde med dem. Jeg prøver å unngå tanken på hvor fæl og hjerteknust jeg må se ut. Jeg tror det lyser "denne jenta har akkurat vært i et brudd med kjæresten" av meg, selv om jeg ikke vil innrømme det. Jentene tar hvert sitt bilde med meg, og jeg smiler så pent det er mulig for en jente som har gått igjen alt det jeg har gjort.

 

Jeg våkner av at flyvertinnen dytter i meg og forteller at jeg må sette setet midt opp. Det er nemlig tid for landing! Det jeg er mest overrasket over er at Niall har latt meg være under hele flyturen. Det er tross alt er utrolig lang flyreise og jeg har ikke hørt et ord fra han. Det gjør meg glad! Men samtidig trist. Har han gitt opp allerede? Plutselig rister en annen del av meg i meg og får meg på riktig spor igjen. I så fall er det bra  at han har gitt opp på meg. Jeg vil ikke ha han uansett. Da finnes det ikke noen vits i at han skal gå rundt å plage meg når jeg allerede har bestemt meg. Jeg er over Niall. Selv om det mest sannsynlig kommer til å ta lang tid før jeg kommer i en normal tilstand, med normale gleder, så har jeg tålmodighet til den dagen kommer. Kjærlighetssorg er aldri greit. Jeg må bruke tid for å lege mine sår. Det er jeg fult klar over! Jeg kan bare ikke skifte mening om Niall.

 

Flyet er landet og folket strømmer ut. Jeg gleder meg til å møte Jossi på utsiden av flyplassen. Mamma også, men hun kunne jeg ha klart meg uten i flere dager. Det er viktig å være ærlig med seg selv, ler jeg. Jeg har savnet søsteren min den lille tiden jeg har vært borte og gleder meg til å få litt trøst og gode ord av henne. Tenk at lillesøsteren min er så mye smartere enn meg. Det er nesten litt flaut. Jeg møter blikket til Niall når vi venter på bagasjen ved bagajebåndet. Han gir meg et beende blikk som forteller meg at han virkelig ikke har gitt opp. Jeg stirrer tomt på han før jeg flytter meg lenger unna han. Han er bare en unødvendig distraksjon. Egentlig så lurer jeg på hva planen hans er. Turneen hans kan jo umulig vente på at han er her i London for å få meg tilbake, noe som aldri kommer til å skje. Og før eller siden må han jo tilbake til USA og fotsette turneen. Han ødelegger bare for seg selv. Han kaster til og med bort tiden. 

 

Tumblr_ls4srl5jvu1r29i21o1_500_large

Bagasjen min kom selvfølgelig nesten helt sist - det er min uflaks som aldri gir slipp på meg. Jeg triller videre ut av flyplassen og leter etter mamma og Jossi. Det kryr som vanlig av folk her, så det er ikke akkurat easy shit å finne dem. Etter å ha bøllet meg forbi mange folkemengder, finner jeg endelig dem. Jossi, mamma og ... en som selvfølgelig vil ødelegge. Niall! Er det ikke typisk at han fant dem før meg, og nå står han å snakker ivrig med familien min. Hva er det han prøver på nå?

 

 

Hva tror dere Niall har tenkt til? MER? :D

 

 

Det at noen av dere sier at dere gråt av forrige del, varmer hjertet mitt. Jeg føler jeg må skryte av dere i hvert innlegg, men ååå, jeg må jo bare! Dere er så herlige. Neste del kommer ikke før i morgen ettermiddag/kveld, derfor ble dette en lang del om unnskyldning. Jeg resier nemlig på påskeferie i dag, og  jeg blogger med en gang i morgen jeg har tilgang til internett! Okei, kanskje det kommer en ny del før jeg drar, men lover ingenting.

 

POSTED BY: JULIE

 


26.03.2013 | 18:39 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 63

Folk har begynt å stille seg i kø og jeg finner ut at jeg burde gjøre det samme. Når jeg er fremst i køen og gir billetten min til den ansatte, hører jeg plutselig en anpusten stemme skrike på meg. Jeg snur meg forvirret og ser ansikten til gutten jeg aldri ville se igjen. Niall! 

 

Jeg snur meg raskt tilbake og gir fra meg billetten. Hva gjør han her? Jeg kan ikke la meg distrahere, så jeg får billetten min tilbake og går rett mot flyet. Jeg må innrømme at det er en kraftig distraksjon å vite at han er kommet etter meg. Hva var det han ikke forsto med at jeg aldri ville se han igjen? Det er da umulig å misforstå de ordene. Jeg står fortsatt for det jeg sa og jeg nekter å noen gang trekke det tilbake. Jeg bare irriterer meg grenseløs over at han er her. *DN*!" roper han. Han er plutselig bak meg. "Åh!" stønner jeg og fortsetter å gå. "Stopp!" kommanderer han som om han tror han er noe. Jeg kan ikke overse han om han skal ta samme fly hjem som meg. Hvorfor ikke bare få det overstått ... "Hva?" glefser jeg mens jeg snur meg raskt mot han. "Kan du noen gang tilgi meg?" spør han med et knust fjes. Jeg faller ikke for de blå valpeøynene hans. Hvert fall ikke sutreleppa hans. Det gjør jeg bare ikke! "Nei, finnes det en eneste grunn til at jeg burde tilgi deg?" glefser jeg nok en gang. Han kommer nærmere meg. Skrittene hans er sakte, elegante og følsom. Han er nervøs. "Ikke kom nærmere!" advarer jeg da han står en kvart meter unna meg.

 

"Jeg elsker deg, *DN*! Jeg forteller deg det alt for sjeldent, og det er jeg utrolig lei meg for. Men jeg elsker deg virkelig! Du er den mest fantastiske jenta jeg noen gang har møtt og kommer til å møte! Jeg vil ikke gi slipp på deg, jenta mi. Jeg elsker deg for høyt til å i det hele tatt klare å tenke tanken. Jeg kan ikke miste deg. Du er alt for dyrebar for meg!" Jeg blir stående og stirre på han. Det han sier ... får meg til å se helt fortapt ut. Jeg rister på hodet mitt og skjerper meg. Jeg har ikke kommet så langt for å kaste det bort på grunn av noen søte ord. "Hvis du elsker meg så høyt, så hvorfor gjorde du det da?" spør jeg forsiktig. Ja, jeg snakker om dopet. Stemmen min blir umidelbart følsom og jeg merker at en trist atmosfære flyver over meg. Jeg liker ikke å være trist. "Jeg angrer som faen! Jeg gjorde en feil. Det virket som den eneste utveien. Jeg var så jævlig lost i alt som skjedde. Alt føtes bare ut som et helvete og jeg klarte det rett og slett ikke. Så jeg valgte feil vei, og derfor står jeg her og ber deg om å ta meg tilbake!" sier han ærlig og fortvilt. "Hadde du det virkelig så grusomt?" spør jeg. Definitvt ikke overbevist. "Ja, *DN*. Det var som om alt falt sammen. Jeg så ikke lyset i tunnellen lenger!" Der sa han det. Det var den siste dråpen. Han fikk virkelig glasset til å renne over. Følelsene mine klarer ikke å bestemme seg for å være sint eller trist. Hva er jeg? "Du hadde meg, Niall!" Nå gråter jeg. For andre gang på flere år. Enslige tårer renner nedover kinnet mitt. 

 

Tumblr_mbmppyuvep1ri58r2o1_500_large

 

 

Dette ble en litt kort del, men var nødt til å stoppe der! VIL DERE HA MER? Hvor mange kommentarer klarer dere?

 

POSTED BY: JULIE


26.03.2013 | 14:31 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 62

 Når jeg endelig har fått sutret nok, tar jeg fatt i meg selv. Jeg blir ikke lykkeligere av å sitte her og gråte. Jeg røsker til meg jakka og henger den på skuldra. Nå springer jeg ut av hotellet og roper etter en taxi. Jeg skal til flyplassen for å snakke med *DN*. Jeg vet ikke om det er en god idè, men jeg har ingenting å miste. Når man er helt på bunnen, er det ingen andre veier å gå enn oppover!

 

Fortsatt Niall sitt P.O.V:


Jeg kommer meg endelig fram på flyplassen og kjenner virkelig hvor stresset jeg er. Siden Harry sa at *DN* skulle dra hjem i dag, så regner jeg med at hun drar snart. Hun har tross alt ikke noe å vente på her i LA. Flyplasen er her er gigantisk og det irriterer vettet av meg. Jeg løper bort til de store skjermene som viser hvilen gate flyet går fra. Forbrilsk leter jeg etter London. Der fant jeg det! Jeg legger merke til at det er på gate 43 og så løper jeg videre. Jeg kommer på at jeg selvfølgelig ikke får meg gjennom uten flybillet. "Selvfølgelig!" sier jeg irritert til meg selv. Jeg står og tripper i noen sekunder, før jeg får en genial idè og løper videre. "Niall!" hører jeg en jente si. *DN* er det første jeg tenker på. Det var bare en fan. "Sorry!" smiler jeg og så setter jeg på sprang. Herregud, så stressa jeg er! Jeg må kjøpe en billet til London nå! Jeg har virkelig ingen tid å miste og har ikke tid til forstyrrelser. Jeg løper bort til flyselskapet "British Airways" og spør etter en billett til London. "Beklager, men det er helt fult!" svarer damen i skranken.

 

Jeg slår hånda i bordet av sinne. Dama skvetter. "Sorry for det, men det må da være noe du kan gjøre! Jeg trenger virkelig den billetten," sier jeg desperat. "Er det fult, så er det fult. Jeg kan ikke trylle fram noen flere seter!" klager hun til meg. Faen, hva gjør jeg nå? Hvor er superhelten i meg når jeg trenger han? "Åh, er ikke du Niall fra One Direction?" En annen dame i skranken kommer mot meg og gliser så høyt at det creeper meg litt ut. "Jo," nøler jeg. "Datteren min elsker deg!" bryter hun ut med. "Åh, så hyggelig!" sier jeg skremt. Jeg har virkelig ikke tid til dette! "Trenger du en flybillett?" smiler damen. Jeg lyser opp. "Ja!" roper jeg oppspilt. "Det er jo fult!" sier den sure damen. Den snille damen dytter litt i henne. "Jeg fikser det!" sier hun til den sure dama. "Jeg fikser deg en flybillett om du fikser dattera mi en konsertbillett!" foreslår hun stolt. "Ja, selvfølgelig! Herlig! Fantastisk! Jeg elsker deg!" Alle ordene flyt ut av munnen og jeg mener hvert av dem. For en fantastisk snill dame som jeg nå kan kalle for livredderen min. Hun fikser meg en billett og jeg gir henne nummeret til managamentet. Så løper jeg videre til gaten i en fart som burde sammenlignes med Usain Bolt.

 

3121597389_1_3_h3vlc837_large

 

*DN* sitt P.O.V:

Harry har vært så snill og kjøpt jeg flybillett og fulgt meg til flyplassen. Jeg setter utrolig stor pris på at han har hjulpet meg så mye. Han ga meg til og med penger til å kjøpe meg noe sminke på tax-free'en. Jeg vet egentlig ikke om det er positivt eller negativt. Men jeg vet jo at jeg ser ut som et uvær, og jeg føler meg som det også. Derfor var det veldig hyggelig å få freshet meg litt opp. Jeg føler meg absolutt ikke noe bedre, men det er en liten lettelse og vite at jeg ser en smule bedre ut enn det jeg gjorde i stad. Jeg lovte Harry at jeg ikke skulle tenke på mye på Niall uten flyturen, og det skal jeg holde. Det er virkelig best for min egen del. Så slipper jeg å begynne å sippe igjen!


Jeg kjøper meg en baguett og en cola zero på en liten cafè og sikter mot gaten min. Jeg vet at jeg ikke har særlig god tid, men jeg orker ikke å stresse. Jeg tar en stor bit av baguetten og bestemmer meg for å ringe hjem. Når jeg er fremme ved gaten, og finner ut at jeg faktisk var litt før tiden, finner jeg fram mobilen og ringer til mamma. "Åh, vennen.. Vi har vært så redde for deg!" Er det første jeg møter i telefonen. "Hei, mamma! Unnskyld for at jeg ikke har ringt, men jeg er i hvert fall på vei hjem nå." forteller jeg. "Hjem? Nå? Men kjære deg, du fikk jo lov å være lenger!" sier mamma overrasket. "Jeg vet det, mamma, men jeg savner London og vil hjem. Vi snakkes senere!" sier jeg og legger på før hun rekker å svare. Det var planlagt selvfølgelig. Jeg løy til mamma, men det er fordi jeg ikke vil at hun skal være bekymret over meg. Og jeg vil uansett ikke snakke om Niall. Folk har begynt å stille seg i kø og jeg finner ut at jeg burde gjøre det samme. Når jeg er fremst i køen og gir billetten min til den ansatte, hører jeg plutselig en anpusten stemme skrike på meg. Jeg snur meg forvirret og ser ansikten til gutten jeg aldri ville se igjen. Niall! 

 

Tumblr_lpy75ec9ax1qbbqezo1_500_large

 

Mer??? Hva tror dere skjer videre? KOMMENTER FOR NESTE DEL KJAPT <3

 

Det blir nok ikke maraton i dag, men jeg legger ut flere deler :) Og kanskje det blir maraton før helga, hvem vet! Forresten, hva er det med dere for tiden? Dere kommenter uvanlig mye fint til meg, som gjør at jeg bare MÅ skrive en ny del! Hahah, dere er best!

 

 

POSTED BY: JULIE


25.03.2013 | 23:29 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 61

Hei dere! Beklager at det ikke har kommet en ny del tidligere i dag, men har vært veldig opptatt. Men nå kommer det en ny en ;) Forresten, 54 kommentarer på forrige del! Dere er KONGE!!<3


 

"Jeg fant henne," sier Harry. Hvorfor høres han så trist ut? Så stille? "Kødder du? Hvorfor høres du ikke glad ut da?" spør jeg. Jeg er redd for hva enn han skal si. Enten så løy han. Eller så har har han funnet henne, men det har skjedd noe. Jeg vet ikke hva jeg vil høre. "Niall, det er noe du må vite om *DN*!" begynner han.


Tilbake til *DN* sitt P.O.V:
 


"Slapp av, vi skal ikke skade deg!" roper han ene raskt og nervøst. Jeg åpner øynene mine så vidt, så åpent som jeg tør. Jeg synes jeg kjenner igjen en av av de store, mørke mennene. Likevel er jeg livredd. Hva vil de med meg? Her sitter jeg fortapt i et lite smug og har ingen vei å rømme. Jeg stoler ikke på de selv om de sa de ikke skulle skade meg. Er det ikke det de alle sier? Jeg gjør en kjapp bevegelse og begynner å spurte. Men jeg er for treig. Han ene griper hardt tak i armen min, og jeg bråstopper. "*DN*, slapp av!" sier han rolig. *DN*? Hvordan i huleste vet han navnet mitt? Jeg er livredd. Ingenting gir mening. "Vi fant henne!" roper han største mot gata. Jeg skjelver. Hva vil de med meg? Og hva mener de med at de fant meg? Har de planlagt å fange meg? Jeg setter meg ned igjen inntil den krusete murveggen og gjemmer ansiktet i hendene. Plutselig kjenner jeg en varm hånd på skuldra mi. Av refleks slår jeg til han. Jeg trengte ikke en gang å tenke før handlingen var gjort. "Au!" skriker han. Jeg åpner øynene. "Harry?" måper jeg i skjokk.

 
Jeg ser Harry inn i øyenene og frysningene strømmer fra topp til tå. Nå er jeg trygg. Jeg er så glad for å se Harry, men det gjør meg også enda mer ulykkelig. Tårer faller ned fra øynene mine. Jeg gråter! Tårene triller i en voldsom fart og jeg begynner å lage en gråtelyd. Hva var det det kaltes igjen? Hulking? Ja, jeg hulker. Harry setter seg ned ved siden av meg og holder rundt meg. Jeg hadde helt glemt hvordan tårer smaker. Den smalte smaken av ulykkelige tårer. Jeg gråter som bare det. Det gjør vondt. Det gjør virkelig vondt! Det kjennes ut som om noen har stjelt hjertet mitt fra meg, og at jeg aldri kommer til å få det tilbake. Det er faktisk sant. Niall tok det. Jeg gråter enda mer. Hvordan havnet jeg her? Her i et smug hvor jeg sitter å strigråter. Jeg klemmer øynene sammen, men tårene renner bare enda raskere. Jeg sliter med å puste. Jeg lukker opp munnen min for å få luft inn, men slimet jeg får av å gråte gjør det vanskeligere. Men det funker. Jeg er så fortapt. Så fortapt at jeg gråter! Tenk at jeg ikke har grått siden søsteren min døde, og nå gråter jeg over en gutt. Niall!
Tumblr_lq1mhugbgg1qj7wmwo1_500_large
Niall sitt P.O.V:

Det blir stille på telfonlinjen. Jeg tør ikke å si et ord. Har det skjedd noe? Hva om hun er i fare på grunn av meg? Jeg tør nesten ikke å tenke på det en gang. "Hun vil ikke møte deg!" sier Harry. Jeg blir faktisk lettet. "Fjo!" sukker jeg og kjenner at jeg blir ti kilo lettere. Takk Gud for at hun ikke er skadet! Når jeg er ferdig med den tanken, kommer jeg på at det han sa er heller ikke er særlig bra. Bedre er det, men jeg vil jo selvfølgelig møte henne. "Hæ? Plis da! Kan du ikke overtale henne? Jeg er jo helt normal og savner henne som et helvete!" sier jeg fortvilt. Jeg blir stresset og kjenner at blodet mitt pumper. Jeg  møte henne! Jeg må gi henne en ordentlig unnskyldning og fortelle henne at hun er det beste som har hendt meg og hvor høyt jeg elsker henne. Jeg vil gi henne en følsom klem og kanskje til og med kysse henne igjen. Forhåpningene mine er alt for store. Det skal mye til for at hun kommer til å tilgi meg. Om hun i det hele tatt noen gang kommer til å gjøre det! Det kommer hvert fall ikke til å skje om jeg ikke får møte henne.
 
 
"Sorry, Niall. Jeg respekterer *DN* og hennes valg. Bare la henne være, hun trenger tid!" sier Harry. Stemmen hans er ordentlig og seriøs. Han mener det han sier. Hva skal jeg gjøre nå? Jeg sukker dypt. Hvorfor finnes det ikke tidsmaskiner? Hvorfor er folk så dumme at ingen har klart å oppfinne en? Jeg slår det hardeste jeg kan i veggen og så roper jeg av smerten. "Faen i helvete!" klager jeg. Jeg må få *DN* tilbake. Jeg er helt desperat. "Hun drar forresten hjem nå!" Hjertet mitt hopper over et slag. "Hæ? Hva? Harry, ikke gjør dette mot meg! Kan jeg ikke bare få snakke med henne?" skriker jeg av frustrasjon. "Niall, sorry, men det er ikke mitt valg. *DN* vil forresten at du skal vite at hun har grått!" Hjertet mitt hopper nok en gang over et slag! Jeg kjenner tårene presse på. Hva er det jeg har gjort? Har hun virkelig grått? Det er jo flere år siden sist hun gråt. Og nå gråter hun på grunn av meg. Jeg husker jeg flere ganger har ertet henne med at en gang skal jeg få henne til å gråte av glede. Gråte fordi hun er så glad! Jeg klarte bare halvparten. Jeg fikk henne til å gråte av ulykkelighet. Det skjærer i hjertet mitt. Det kjennes ut som at det blir røsket langt ut fra hjerterota! 
 
 
Når jeg endelig har fått sutret nok, tar jeg fatt i meg selv. Jeg blir ikke lykkeligere av å sitte her og gråte. Jeg røsker til meg jakka og henger den på skuldra. Nå springer jeg ut av hotellet og roper etter en taxi. Jeg skal til flyplassen for å snakke med *DN*. Jeg vet ikke om det er en god idè, men jeg har ingenting å miste. Når man er helt på bunnen, er det ingen andre veier å gå enn oppover!
 

 
Tumblr_mk6e9sfpne1rbrioeo1_500_large

 
 
Enten blir det maraton i morgen, eller så blir det til helga! Hva vil dere? :D Kommenter for ny del og maraton!!! Si gjerne hva dere synes om delen!
 

 
POSTED BY: JULIE

24.03.2013 | 22:13 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 60

Hei dere! Føler at jeg aldri takker dere nok for alle kommentarene og at dere leser historien min! Det betyr masse for meg, you have no idea! Og alle ordene dere skriver til meg.. Fjghre! Tenkte jeg skulle skrive neste del i morgen, og ikke i dag, men så kom jeg hjem og så kommentarene ders, og da måtte jeg bare skrive en ny del! Dere er verdens beste, enough said! Love you <3

Btw, det er noen som skriver at "dere" er flink å skrive. Tusen takk, men det er bare jeg som skriver :)


 

Han ser på meg. Øynene hans. De jeg tidligere synes så ut som engleøyer, ser nå bare ut som øyner til en løgner. "Jeg kan virkelig ikke tro deg. Du er akkurat som alle andre kjendiser!" Selv om jeg ikke gråter, vet jeg at jeg ser ut som en eneste rot. "Farvel, Niall. Jeg vil aldri se deg igjen!" 

 

Jeg føler meg knust. Helt uten håp. Jeg orker ikke bry meg. Selv om hjertet mitt innerst inne roper at jeg må snu og ordne opp alt rotet. Jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg er på vei ut av hotellet i en stormende fart. Jeg er så absolutt ikke kjent i disse gater, så jeg går bare rett fram. Til slutt finner jeg en lite smug, og jeg går inn dit. Jeg stiller meg opp mot murveggen og synker sakte ned. Jeg drar meg i håret av fortvilelse. Jeg vil så gjerne få en stor klem akkurat nå og at noen skal fortelle meg at alt kommer til å gå bra, men jeg er helt alene. Jeg titter forsiktig ut mot gatene. Det er ikke en gang en bil å se. Skulle ønske Jossi og Darlene var her. Jeg skulle virkelig ønske at det søte ordene deres kunne sette et stort plaster på såret mitt. Jeg kan ringe dem. Men da blir de bare engstelig, og det kan jeg spare dem for. Jeg er ikke verdt det. Jeg klarer meg fint selv. Jeg må bare komme over Niall først. Jeg føler meg allerde halvt over han, men det er noe som holder meg tilbake. Smilet hans som pleide å lyse opp dagen min. Latteren hans som gjorde at jeg ikke hadde noe annet alternativ enn le med. De uimotståelige leppene hans som jeg elsket å kysse. Ikke minst den fantastiske personligheten som aldri kom med noe vondt. Vel, det siste trekker jeg tilbake. Jeg skal komme over han. Jeg skal være så sterk at jeg klarer det!

 

62166_543730052315229_569714501_n_large

I min egen ulykkelige verdens sitter jeg altså her i et av LA's mange smug og furter over livet. Jeg legger ikke en gang merke til at det kommer tre mørke menn mot meg. Kledd i skinn, svart og luer. Øyene mine former seg runde som CD-plater. Hvorfor kommer de mot meg? Hvorfor ser de sånn på meg? Jeg hyler av frykt. Hvorfor hører ingen meg?

 

Niall P.O.V, noen dager senere:

 

Jeg var vært edru i noen dager og jeg føler meg helt normal. Jeg husker nesten ingenting fra de siste dagene. Alt jeg husker er da jeg møtte *DN* og alt var perfekt. Det neste jeg husker er at hun sa at hun aldri ville se meg igjen. Jeg har aldri følt meg så slem. Hva gikk av meg? *DN* er det beste som har hendt meg, og så kaster jeg henne bort på dop? Jeg vet virkelig ikke hva som gikk av meg. Heldigvis prøvde jeg ikke det så mange ganger, så jeg er i fin form nå. Men jeg prøvde det nok til å lage et stort rot i livet mitt. Jeg savner *DN*, mer enn ord kan beskrive. Jeg vet ikke hvor hun er. Det er den verste følelsen på jord. Jeg håper for all del at hun har det bra. Den dårlige samvittigheten min tar snart over meg. Den stikker i meg annen hvert sekund med noe som kjennes ut som en kniv. Alle guttene er heldigvis sammen med meg. De har hjulpet meg utrolig mye. Og nå bytter de på å lete etter henne. Hvorfor kan hun ikke bare ligge i armene mine akkurat nå? Vent, fordi jeg har ødelagt den sjangsen for lengst.

 

De siste dagene har vært jævlig for å si det rett ut. Deler av meg lengter utrolig nok etter stoffet jeg aldri burde ha fått i meg, men tanken på å få *DN* tilbake viser bort alt om stoff. Jeg vil ha henne tilbake! Sterkere enn jeg noen gang har villet noe som helst på denne jord! Ja, det kan faktisk sammenlignes med karrieren min. Da er det stort skal jeg love dere! For det har vært min drøm siden jeg kunne snakke. Drømmen om å få dama mi tilbake er sterkere enn den drømmen! Jeg elsker virkelig henne. Crap, nå gråter jeg igjen. "Niall, den gråtingen må virkelig skjerpes!" ler Harry ertende. "Finn *DN* og jeg lover å stoppe. Hvis ikke fortsetter jeg!" ler jeg truende, i mens tårene faller. "Min tur å lete!" roper Harry og forsvinner ut av døra. Den gutten, altså!

 

Jeg skulle ønske jeg kunne gå ut å lete. Det er tross alt jeg som skal rydde opp etter meg. Men guttene lar meg ikke. De er redd jeg skal møte på narkofolk, Amy osv. Det var forresten Amy som fikk meg inn i fella med dop. Faen, så feil man kan ta av personer! Hun utnyttet meg bare. Hun er jeg i hvert fall ferdig med. iPhonen min begynner å summe i bukselomma. Jeg drar den håpefullt opp og krysser alt som er å krysse mens jeg håper på at det er *DN*. Det er Harry, så det er fortsatt håp. "Jeg fant henne," sier Harry. Hvorfor høres han så trist ut? Så stille? "Kødder du? Hvorfor høres du ikke glad ut da?" spør jeg. Jeg er redd for hva enn han skal si. Enten så løy han. Eller så har har han funnet henne, men det har skjedd noe. Jeg vet ikke hva jeg vil høre. "Niall, det er noe du må vite om *DN*!" begynner han.

 

Tumblr_m38wuuuelp1r8a1qt_large

Hva tror dere Harry har skjedd? Hva synes dere om delen? Jeg trenger meningene deres! MER?

 

 

POSTED BY: JULIE

 


24.03.2013 | 12:24 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 59

Jeg braser ut i latter. "Nødvendig? Hva skal det bety?" Han begynner også å le. "Jeg er nødvendig fordi jeg får deg til å le. Det hadde du ikke gjort om jeg ikke var her!" Han har rett. Han får meg til å glemme det jeg ikke vil tenke på. Louis er nødvendig!

"Du har rett. Tusen takk, Louis. Du er virkelig en god venn!" smiler jeg. Han reiser seg opp fra sofaen, med noen stønn og fnis. "Aw, *DN*. Du er sååå søt!" tuller han. Jeg må le. Det gjør han også. Tullestemmen hans er bare umulig å ikke like. Hvert fall umulig å ikke le av. "Kom her da!" Han rekker ut armene og jeg følger på med en stor klem. "Alt kommer til å gå bra. Ikke glem det!" Jeg smiler skeptisk, men jeg tror på det han sier. Det er bare ekstra godt å høre det fra andre. Da vet jeg at det kommer til å gå bra!
Niall kommer plutselig inn døra. I armen har han Amy. Hun ser også ut som hun har drevet på med ulovelige stoffer - akkurat som Niall. "Åh, hei, *DN*! Lenge siden sist. Det var jo da jeg møtte deg på flyplassen og dro til Niall. Så hyggelig!" fniser hun. Jeg glaner stygt på henne. Jeg kan virkelig ikke fordra henne. Bare for å si det rett ut. Halve grunnen til at jeg hater henne er at hun er med kjæresten min akkurat nå og det er ikke jeg. Plutselig er leppene hennes plassert på Niall. De kysser. Dette orker jeg ikke å se. Jeg vender ryggen til og styrter ut av rommet. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Hva jeg skal gjøre. Hva jeg skal føle. Niall gjorde tross alt ikke noe, og jeg vil heller ikke vite om han kysset tilbake. Jeg føler meg så fanget. Jeg vet egentlig ikke hva jeg mener med det, men jeg vil ikke at ting skal være sånn det er nå. Jeg vil ikke at Niall være sånn, for det er virkelig ikke sånn han er. Han er verdens snilleste, mest omtenksomme og beste gutt på jord, uten vil. Han elsker fansen sin. Han elsker vennene sine! Han vil ikke kaste det bort på noe så latterlig som dop. Jeg bestemmer meg for å heve hodet og hisse meg opp. Nå stormer jeg ut av rommet. 
Tumblr_mk5t9gvpco1s9rft7o1_500_large
"Amy, gå!" kommanderer jeg. Utrolig nok gjør hun som jeg sier, og jeg må smile over hvor lett det var. Jeg trodde jeg måtte skyve henne ut av døra, men neida. Det gikk fint. Nå gjenstår det bare Niall. "Hva tror du at du gjør Niall?" spør jeg strengt. Jeg vil få et poeng inn i det uvitende hodet hans. "Har det gøy!" svarer han. "Gøy? Som med å såre meg, såre guttene, såre familien din og fansen din?" glefser jeg sint. Følelsene mine strømmer på og man kan høre det på stemmen. "*DN*, jeg bryr meg ikke." Nå går han fem skritt over grensa, om ikke mer. Når han sier at han ikke bryr seg om meg, vennene, familien og fansen, da ber han om en stor krangel. Greit at han er rusa, men jeg kan faktisk bli ordentlig sint og såret. Jeg orker ikke å holde det tilbake nå. Jeg snur meg og ser på Louis om er tilskuer i sofaen. Blikket hans sier kjør på!

"Hva faen er det du prøver å fortelle meg Niall?" Denne gangen. Denne ganger er det like før jeg gråter. Tårene presser på, men de vil ikke ut. Jeg dytter til han. Han ser ikke en gang på meg. "Se på meg!" Jeg dytter i han enda en gang. "Er det sånn det funker i din verden, Niall? Du bare bryr deg om deg selv, og glemmer alle som egentlig betyr noe for deg?" Blikket hans er tydeligvis låst på bakken. Er jeg virkelig så dårlig for han ikke en gang vil se meg inn i øynene? "Vet du hva?" Han ser på meg. Øynene hans. De jeg tidligere synes så ut som engleøyer, ser nå bare ut som øyner til en løgner. "Jeg kan virkelig ikke tro deg. Du er akkurat som alle andre kjendiser!" Selv om jeg ikke gråter, vet jeg at jeg ser ut som en eneste rot. "Farvel, Niall. Jeg vil aldri se deg igjen!" 

 

Tumblr_mk4jn6vvx91r4h61jo1_500_large

 

Ooh.. dramatisk! Hva skjer nå tror dere?

 

Ny del så snart som mulig om dere er flinke å kommentere! :D

 

 

POSTED BY: JULIE


23.03.2013 | 22:37 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 58

(Avsnittene har klikka.. IGJEN!)


 

Jeg vil egentlig ikke tenke over hvor grusomt han har hatt det, men han har gjort feile valg. Men med tanke på hvordan Niall har vært med meg i hele dag, vet jeg at dette skal bli lett. Å få litt nødvendig vett i hodet hans. "Men dette blir ikke nødvendigvis lett!" sier Louis og forstyrrer alle de gode tankene mine. Men jeg lar meg ikke distrahere. Dette klarer jeg. Omså alene!



Man skulle tro at jeg var sint og frustrert. At jeg ikke orket å se på han. At jeg kanskje til og med ville dra hjem! Men det er helt motsatt. Jeg har bare lyst til å være med Niall hele tiden. Passe på at han har det bra og at han ikke gjør noe galt. "Du skal bare gå inn til han," sier Louis uten å se på meg. "Jeg venter her i tilfelle!" Jeg nikker og vandrer inn på rommet. Niall sitter i senga og taser på mobilen. "Hei," sier jeg. Han ser på meg. Han har røde øyner og store pupiller. Jeg føler meg stirret ned, selv om jeg er vandt til at øynene hans ser på meg. Jeg setter meg forsiktig ved siden av han. "Hvem melder du med?" spør jeg rolig. "Amy," ler han.
Hvorfor Amy? Og hvorfor ler han? Vent, han er ruset. Selvfølgelig ler han. "Hva tekster dere om?" Jeg svelger dypt. Egentlig vil jeg ikke vite det. "Alt jeg ikke kan snakke med deg om!" hiskter han. Vanligvis ler jeg når han ler, men nå vil jeg gjøre alt annet. "Unnskyld?" spør jeg og prøver å oppføre meg høflig. Jeg er tross alt den eneste i dette rommet i normal tilstand, derfor må jeg være den ansvarlige. "Hva? Alt jeg ikke kan snakke med deg om, sa jeg jo!" Han ler i intervaller, bokstaveligtalt. Jeg sukker oppgitt. "Hva er det du ikke kan snakke med meg om da?" spør jeg. Han prøver å se på han. De store, røde øynene er klistret på mobilskjermen hvor han taster i ett. "Spørsmålet er hva er det jeg kan snakke med deg om? Bortsett fra å late som alt er perfekt og at livet er en glede, så er det ingenting. Amy er morsom!" fniser han. "Hva faen, Niall?" flyver det ut av meg. Greit at han kanskje ikke vet hva han sier, men han sårer meg. Hva om han snakker sant? Hva om han er ærlig i denne tilstanden? "Det er sant. Men jeg orker ikke å sitte her inne med deg. Amy er litt gal og morsom, så jeg må ut. Hadet!" sier han latterfull og piler ut av døra.
Jeg er helt skjokkert, og springer av refleks etter han. "Louis!" bryter jeg ut. Jeg snakker overraskende rolig. "Hvor ble han av?" måper jeg. Louis ser forjamset på meg. "Ikke bry deg. Gå og legg deg. Han kommer tilbake!" svarer Louis. Jeg står bare midt i stuen - i den rosa nattkjolen og hotelltøffler - og stirrer håpløst i veggen. Jeg vil gråte. Selvfølgelig vil jeg det. Jeg vil alltid det! Jeg vil også rope og skrike. Men jeg er vel bare ikke typen til det. Louis klarer å lese meg som en åpen bok. Han går bort til meg, smiler forståelsefult og gir meg en varm og god klem. Klemmer er noe av det beste jeg vet. Man trenger ikke å si noe, men likevel vise så mange følelser. "*DN*, jeg lover deg, alt kommer til å gå bra! Jeg kan sove her i natt, hvis du vil. Jeg vil ikke at du skal være alene!" sier han lavt. Jeg smiler forsiktig. Han kan jo ikke se det, siden vi fortsatt klemmer. Jeg trekker meg rolig unna han, og svarer han. "Tusen takk, Louis. Men det går bra med meg. Bare dra til Eleanor. Hun savner deg nok!" Jeg lyver når jeg sier at det går bra med meg. Det går ikke bra, men jeg vil ikke være til bry. Jeg vet at Eleanor må savne han. "Jeg skal sove uansett nå. Jetlag vet du," unnskylder jeg meg. "Okei da, hvis du insisterer!" sier han. Jeg smiler anstrengt. "Natta, håper du klarer å sove!" Han gir meg nok en klem, og så går jeg inn på rommet. Jeg kryper inn under den kalde dyna og lukker øynene raskt. Så begynner jeg å snakke med meg selv. Du klarer å sove. Da slipper du alle tankene. Sov, *DN*, sov! Heldigvis, så sovner jeg.
Tumblr_me6y7ests51r8fxwno1_500_large
Jeg våkner opp av meg selv. Klokken er fire på dagen, så jeg har sovet veldig lenge. Jeg går fortumlet ut av rommet for å finne minibaren og noe mat. Da finner jeg Louis som ligger langflat i sofaen og ser på Operah. "Louis!" roper jeg forskrekket og overrasket. "Åh, hei *DN*! Sovet godt?" ler han. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å le selv. Hele situasjonen er ganske komisk. "Jeg ba deg jo om å dra hjem til Eleanor!" sukker jeg oppgitt. "Vel, og jeg løy for å få deg til sengs!" sier han ertende. "Du er alt for snill!" innrømmer jeg. Jeg setter meg i enden av sofaen, opp på beina hans. "Jeg er ikke snill. Jeg er nødvendig!" Jeg braser ut i latter. "Nødvendig? Hva skal det bety?" Han begynner også å le. "Jeg er nødvendig fordi jeg får deg til å le. Det hadde du ikke gjort om jeg ikke var her!" Han har rett. Han får meg til å glemme det jeg ikke vil tenke på. Louis er nødvendig!
734242_223684014423154_1470683654_n_large
(SMELT, BTW!!!!!)
Hva tror dere skjer med Niall nå?
18 kommentarer for neste del!
POSTED BY: JULIE

22.03.2013 | 22:47 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 57

 

Han ligger ikke ved siden av meg lengre! Jeg kaster meg etter mobilen som ligger på nattbordet og skjekker klokken. Klokka er jo midt på natten. 05:32, viser mobilen min. Jeg skjønner ingen ting! Hvor i huleste er han? 


I halvsøvne og med halvlukkende øyner klarer jeg å krable meg opp av den varme dyna som jeg kunne ha bodd i i evigheter. Jeg finner hettegenseren til Niall som ligger slengt på gulvet og kler den på meg for å dekke meg til. "Niall?" roper jeg. Stemmen min er myk, forsiktig, men likevel med et hint av forvirrelse. Føttene mine hopper elegant inn i et par hotelltøffler som står ved døren, og jeg smiler over tilfeldigheten. "Niall?" gjentar jeg og fortsetter inn i den store squiten. Akkurat nå er en stor squite bare upraktisk og unødvendig. Kanskje er han bare på do, og så vandrer jeg rundt her livredd over om noe har skjedd med han? 10 minutter senere har jeg skjekket hvert eneste hjørne, og når jeg går til døren og ser at skoene hans er borte. Jeg blir sint på meg selv for å ikke ha skjekket det først. Jeg ringer han gjentatte ganger, uten å få svar. Da innser jeg at den neste alternativet jeg har er å ringe Louis. Utrolig nok, svarer han på første forsøk. "Louis, kan du komme opp til meg nå? Jeg trenger deg!" Jeg snakker raskt, tydelig og engstelig. Hvor er gutten min? "Jeg er der om noen sekunder," svarer han og legger på. Hvordan er det mulig og være så smart, våken og snill klokken seks på natten? Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skulle gjort uten Louis.

 

 

Louis er der noen minutter senere og han omfavner meg i en god klem. "Er du ikke sint på meg?" spør jeg sjernert. Han ler. "Hvorfor skulle jeg være det? Fordi Niall var perfekt da han møtte deg? Don´t worry, babe!" smiler han. Plutselig blir han seriøs. Ikke bare smilet synker, men øynene blir fanget av en slags dysterhet. "Hvor er Niall?" spør han, men svarer selv. "Tenkte meg det," Han sukker. "Tenkte meg hva?" roper jeg i trynet hans. Jeg blir raskt utålmodig. Han vet noe jeg ikke vet. "Louis!" fortsetter jeg. Han begynner å gå fram og tilbake og drar opp mobilen. "Louis? Jeg har skjønt at du hater å svare meg når jeg stiller deg spørsmål, men vær så snill!" Han ser opp fra mobilen og møter øyenene mine. Ansiktet mitt lyser av alt slags følelser. Alt jeg klarer å føle er at jeg rynker øyenbrynene. "Jeg må bare ta en telefon!" unnskylder han seg. Han snur ryggen til og sier hei i mobilen. Jeg tar et dypt åndedrag og puster ut. Så lar jeg beina mine føre meg bort til nærmeste sofa. Det finnes nemlig hundrevis av dem her inne. Jeg gidder ikke å tyvlytte på hva han snakker om. Og ikke minst hvem han snakker med. I mens jeg sitter å studerer hver minste detalj av de beige tøfflene jeg har på meg, hører jeg at han snakker om Niall. Jeg stiver til og retter all min oppmerksomhet på samtalen.

 

 

Noen timer senere kommer Niall vandrene inn hotelldøra. Louis er gått. Det er bare meg her. Jeg er ikke trøtt, jeg er lysvåken. Klokken er snart sju på morgenen. Han kommer inn døra og jeg vet ikke hva jeg skal si. Vet han at jeg vet noe om hvor han har vært? Jeg prøver å late som om jeg ikke vet noe. "Hvor har du vært?" spør jeg strengt. Han ser på meg og øynene lyser opp av forskrekkelse. Han ser rett i gjennom meg og går videre. Jeg må nesten rette på det der. Han sjangler videre! Jeg vet ikke om jeg klarer å se på dette. Heldigvis er Louis en tankeleser og kommer inn døra. Han løper bort til Niall, mumler noe til han og så hjelper han han til sengs. Jeg er målløs. Her kommer jeg til LA, for å være sammen med kjæresten min og nyte turnèlivet - som jeg forresten enda ikke har fått smake på- og så får jeg vite at Niall har gått på stoff i noen uker. Ja, jeg er seriøs. Stoff som i dop, dop som i narkotika, narkotika som helvete. "Louis, hva gjør jeg nå?" spør jeg Louis når han kommer tilbake til meg igjen. Jeg føler meg tom. Så tom har jeg aldri følt meg! Jeg klarer heller ikke å tenke meg hva jeg egentlig burde føle akkurat nå. Hvordan reagerer man på at kjæresten doper seg i hemmelighet?

 

"Han er ikke så ille, *DN*. Vi klarer å ordne dette. Han har klart det selv på konsertene, og ikke minst når han møtte deg. Da var han jo mer enn normal! Han var jo i en helt perfekt tilstand!" Vi sitter i sofaen. Jeg ser bort mens Louis prøver å trøste meg. Jeg er ikke en gang lei meg. Jeg er ikke sint. Hvert fall ikke glad. Følelsesløs, er det meg? Det er meg, ja. Det er jeg sikker på. Følelsesløse *DN*. Plutselig får jeg et stikk av en følelse. "Skjønner du det ikke, Louis? Jeg vet ikke selv om jeg gjør det, men det er ikke poenget. Poenget er at jeg ikke skjønner hvorfor! Hvorfor gjør han det? Hvorfor forteller han det ikke til meg? Hvorfor har ikke du sagt det til meg?" Det blir stille. Jeg kan høre bilene utenfor tydligere enn noen gang. Til og med jentefnis. Og nå kommer den lange historien. Hvofor har Niall gjort dette? Svaret er stress, press og følelsen av å ville bort fra det som skjer. Louis sier det er på grunn av alt med Amy, media og meg. Han sier også at mange fans har reagert veldig negativt på ryktene og at han har fått mer hat enn han har taklet. Han havnet med feile folk for en stund og de tilbydde han å få bort stresset ved hjelp av stoff. Alt er i grunn og bunn ganske latterlig. Jeg skjønner hvordan Niall har hatt det. Jeg vil egentlig ikke tenke over hvor grusomt han har hatt det, men han har gjort feile valg. Men med tanke på hvordan Niall har vært med meg i hele dag, vet jeg at dette skal bli lett. Å få litt nødvendig vett i hodet hans. "Men dette blir ikke nødvendigvis lett!" sier Louis og forstyrrer alle de gode tankene mine. Men jeg lar meg ikke distrahere. Dette klarer jeg. Omså alene!

 

Tumblr_mgr0loauxj1s2hclco1_500_large

 

Hva tror dere skjer videre? Hvis dere ikke liker det som akkkurat har skjedd, så lover jeg at det blir bedre og enda mer drama! Gjerne kom med tilbakemedinger :) 30 kommentarer!

 

 

Åhh, dere gjør meg såå glad når dere er så flinke å kommentere! Tusen takk for alle kommentarene i det siste! Jeg vil også bare si at jeg kjenner igjen navnene til dere som kommenterer, så jeg blir alltid ekstra glad for å se de "kjente" leserene som kommenterer. Dere vet nok selv hvem dere er, så ekstra stor credz til dere! Forresten så skal jeg fikse et maraton før onsdag, kanskje nå i helgen! Må se når jeg har tid til å skrive masse! GLED DERE! Jeg er full av inspirasjon for øyeblikket.

 

 

POSTED BY: JULIE


21.03.2013 | 16:34 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 56

"Hvorfor svarer du ikke meg?" Han konsentrer seg bare om veien og ser ut til å ha glemt meg. Plutselig kjører han til siden og stopper bilen. "Louis.." mumler jeg trist og fortvilt. "Han var vært sammen med feile folk, ok? Og jeg er også bekymra som faen over han. Det er vi alle!" 

 

Louis svinger inn på hotellet sin parkeringsplass og jeg kan ikke tro mine egne øyner. Gjett hvem som kommer løpende mot bilen med verdens største smil? "NIALL!" roper jeg lykkelig. Jeg kaster meg ut av bilen, bokstavligtalt. Jeg faller til og med på bakken, men jeg kunne ikke ha brydd med mindre. Jeg spurter rett i armene hans. "*DN*!" mumler han i klemmen vår. "Gud, som jeg har savnet deg!" sier han emosjonelt og ser inn i øynene mine. Jeg kysser han, og han gjengjelder kysset med glede. "Takk for at du hentet henne, Boo Bear!" sier Niall ertende. Jeg lurer på om det er noe internt siden han sa det så ertende. Så tenker jeg på alt det Louis sa om Niall. At han var sammen med feile folk? At alle var bekymra over han? Hva er det Louis driver og tuller med? Se nå på gutten min, han stråler mer enn noen gang! 

 

Jeg gir Louis et irritert og forvirret blikk. Jeg skjønner virkelig ikke hva han trodde han gjorde. "What the fuck, Louis?" glefser jeg når Niall snur seg. Jeg griper tak i hånda til Niall og går. "Er alt bra mellom oss?" forsikrer jeg meg spørrende. Niall stopper opp og flytter hendene sine ned på hoften min. Han ser meg inn i øyenene og jeg merker hvor mye jeg har savnet dette. Deretter lukker han øyenene lidenskapelig og kysser meg romantisk. Jeg svever opp i luften. "Perfekt!" hvisker han til meg. Ord kan virkelig ikke beskrive dette øyeblikket. Jeg var forberedt på det Louis sa, men dette er jo helt annerledes!

 

Jeg har nesten litt dårlig samvittighet for at jeg sa what the fuck til Louis og måten jeg sa det på. Men jeg skjønner bare ikke hvorfor han sa det. Jeg har skjekket inn på samme hotellrom som Niall og nå ligger vi bare i sofaen og ser på tv. Jeg har ikke hilst på resten av guttene enda, men regner med at jeg har plenti med tid til det framover. "Hva skjer i morgen da?" Niall tenker så det knaker, det ser jeg på ansiktuttryket. Jeg må le. Måten han klemmer øyenbrynene sammen og lager en annen versjon av duckface er umulig å ikke knise litt av. "Vi har fri i morgen, men jeg blir borte fra klokken 4 på dagen til natten. Du kan jo henge med Danielle og Eleanor! De drar om noen dager så du kan jo bli litt kjent med dem før de drar?" forslår han. "Eh, ja, selvfølgelig!" Han smiler fornøyd av svaret mitt. "Men hva skal du?" spør jeg skeptisk. "Eh.." Jeg tror ikke han legger merke til at han tenker høyt, noe som får meg til å tvile på han på sekundet. "Det er ikke så viktig. Skal vi legge oss nå?" Han bytter tema. Kanskje jeg bare skal la han være da. Han skal nok noe fornuftig uansett. Kanskje en overraskelse? Hvem vet? 

 

"Ja, jeg er stuptrøtt!" lyver jeg. Jeg er lys våken på grunn av tidsforskjellen fra England og LA. Jeg sov tross alt hele flyturen. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke bare sier at jeg ikke er trøtt. Jeg har vel bare lyst til å ligge ved siden av han, og kjenne varmen. Se på den nydelige kjæresten min mens han sover og nyte at vi er sammen igjen. 

 

Jeg våkner opp av meg selv. Forvirret ser jeg meg omkring i rommet med sammenklemte øyner som leter etter lys. Tingene til Niall er borte. Baggen som lå på stolen i går kveld er borte. Det er han også. Jeg gnikker meg hardt og rastløst i øynene. Han ligger ikke ved siden av meg lengre! Jeg kaster meg etter mobilen som ligger på nattbordet og skjekker klokken. Klokka er jo midt på natten. 05:32, viser mobilen min. Jeg skjønner ingen ting! Hvor i huleste er han? 

 

580003_516479008394510_478191165_n_large

 

Hvor tror dere Niall er?

 

20 kommentarer før neste del!

 

 

POSTED BY: JULIE


20.03.2013 | 16:50 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 55

Da det endelig var gjennomførst sprang jeg nærmerst ut til der alle står å venter. Smilet mitt har ikke følt så ekte på en evighet. Jeg ser meg til alle kanter. Niall, Niall, Niall. Jeg gliser fortsatt. Men smilet forsvinner sakte da jeg finner ut at han ikke er her og venter på meg. Vi har jo avtalt dette i flere måneder! Hvor er han?

 

Jeg tar fram mobilen min og ringer til han. Inger svar. Siden han ikke svarer, ringer jeg til Louis. "Hei, *DN*! Hva er det?" spør han med en gang og skjønner at det er noe. "Hei, Louis. Jeg håper Niall har fortalt til dere at jeg kommer i dag?" Stemmen min skjelver. "Ja, selvfølgelig, han har ikke snakket om annet! Hvordan da?" Louis aner virkelig ingenting. Han er helt uskyldig, det kan man høre på tonefallet. "Jeg er her på flyplassen, og han ska han skulle være her, men det er han ikke!" klager jeg. "Å.." sier han mistenksomt. Nesten sånn at jeg får lyst til å stille han flere spørsmål. Han vet definitivt hvor han er og hva som foregår! Jeg kan lese det av stemmen hans. "Louis, vær ærlig med meg! Vær så snill," maser jeg. "Okei da, men da må jeg hente deg først!"

 

Louis kjører bort å henter meg med en nydelig sportsbil. Definitivt ikke hans, siden hans er hjemme i England, men fin er den uansett. Dessuten kunne det godt ha vært hans. Louis veiver ned vinduet og tar av seg solbrillene. Jeg kan ikke la være å le. Prøver han å sjarmere meg slik de gjør på film? "Hei!" roper jeg ivrig og løper bort til hans side for å gi han en klem. "Hei, *DN*! Godt å se deg!" smiler han. Jeg gjengjelder smilet. Han hjelper meg med å få kofferten i bagasjerommet, selv om jeg hadde klart det selv. Han starter selve samtalen med litt klein tørrsnakk. "Det er så uvandt å kjøre på feil side av veien!" ler han. Jeg går bare rett på tema. "Hvor er Niall?" sier jeg seriøst. Smilet hans synker. "Niall.. han.. ja.. han!" mumler han. "Louis, jeg er ikke en dukke! Du trenger ikke å pynte på sannheten. Si det til meg uansett hva det er. Plis, jeg er redd for han," glefser jeg. Men når jeg sier at jeg er redd for han, viser jeg definitvt min ydmyke og sårbare side til Louis. Jeg er virkelig redd for Niall, uansett hva det er. Jeg savner kjæresten min!

 

"Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Han er ikke helt seg selv for øyeblikket. Det ble bare for mye da alle ryktene ble satt ut og han klarte ikke helt å holde bena på riktig spor." Jeg har aldri sett Louis så seriøs før. Jeg blir ordentlig redd. "Louis, hva er det?" spør jeg utålmodig. Det er like før jeg må riste i han for å få det ut av han. "Hva mener du med at han ikke har bena på riktig spor? Hvor er han, Louis? LOUIS, svar meg!!" Jeg roper. Så høyt jeg klarer. "Hvorfor svarer du ikke meg?" Han konsentrer seg bare om veien og ser ut til å ha glemt meg. Plutselig kjører han til siden og stopper bilen. "Louis.." mumler jeg trist og fortvilt. "Han var vært sammen med feile folk, ok? Og jeg er også bekymra som faen over han. Det er vi alle!" 

 

77033_122104801286702_933822889_n_large

 

Hva tror dere skjer? Og hva mener han med at Niall har vært med feile folk?

 

Forresten les innlegget mitt om konserten HER!

 

POSTED BY: JULIE


19.03.2013 | 18:19 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 54

 "Niall, gjør meg en tjeneste å dra hjem. Hvor enn du er! Og kjøp deg en stor flaske vann. Er det greit?" beordrer jeg. "Ja, men faen, jeg er skikkelig svimmel og kvalm!" klager han. For to sekunder tiden var han for opptatt til å le og nå er han dårlig.. Normalt, tenker jeg sarakastisk. Han legger på og jeg blir litt bekymret. Klokken er 9 på kvelden i LA, er det normalt å være drita så tidlig? Jeg håper ikke det er sånn han har tilbringt de siste ukene etter turneen begynte!

 

Dagen er endelig her. Jeg står på dørstokken med kofferten på slep. "Husk å ring oss hver dag! Hvis ikke kommer vi til å reise etter deg!" advarer pappa meg. "Slapp av, det kommer ikke til å bli nødvendig!" ler jeg, men egentlig er jeg redd. Pappa mener virkelig det han sier. "Jeg kommer til å savne deg! Kos deg masse og hils til guttene!" Jossi griper et hardt tak rundt hele meg og klemmer. Jeg smiler. "Jeg kommer til å savne deg også. Og jeg skal selvfølgelig hilse!" gliser jeg. Mamma og pappa gir meg enda en klem og ber meg ta vare på meg selv. "Ikke vær redd, mamma! Jeg kommer til å klare meg absolutt perfekt! Glad i dere!" sier jeg og slamrer igjen taxidøra. Jeg tar nervøst på meg setebeltet og skjelver litt i hånda. Ikke fordi jeg er redd for å få hjemmelengsel, men jeg er nervøs for å møte Niall. Vi har jo ikke snakket så mye som jeg trodde vi skulle gjøre etter han dro. Så jeg vet ikke helt hvor i står. Men jeg gleder meg likevel! Alt er nok bra med oss.

 

Heathrow er alltid like folksomt. Vanligvis liker jeg at det er så mange mennesker der, men i dag avskyr jeg det. Jeg føler meg trykket ned i bakken av alle blikkene. Blikkene er ikke blikk som sier hei, jeg digger deg, men tør ikke å snakke med deg. Men blikk som sier hei, kjæresten din er en dust, men jeg liker han egentlig, er dere fortsatt sammen? Jeg har holdt meg unna folksomme plasser siden ryktene kom i media, akkurat som jeg har holdt meg unna alt av sosiale medier. Men jeg vet jo at det ikke funker sånt. Jeg kan ikke gjemme meg. Jeg er ikke usynlig selv om jeg så gjerne ønsker at jeg var det. Jeg bestemmer meg for å heve hodet og faktisk smile til alle blikkene. Dagens utfordring! Jeg vet ikke en gang om jeg klarer det.

 

Tumblr_mjwrn6ypzn1s1mo9qo1_500_large

 


Det er på tide å komme meg til gaten min, og jeg småløper bortover mot den. På veien står det to jenter og stirrer på meg med store øyner. Jeg bestemmer meg for å prøve utfordringa og strekke den enda litt lengre enn et smil. "Hei, jenter! Hvordan går det?" smiler jeg overdrivende. De stirrer enda mer på meg, og ser rett og slett ut som om noen har stjelt veska deres. Jeg smiler spørrende. Nysgjerrig på om jeg får et svar. "Hvordan kan du tilgi Niall?" spør hun ene jenta helt ut av det blå. Hun andre slår til henne i armen og hvisker du kan ikke spørre sånn!! Jeg har fortsatt det overdrivende smilet limt på, og merker at limen begynner å tørke og at jeg helst bare vil gå videre. Jeg holder på smilet enda litt lengre. "Det er ikke sånn det er. Niall gjorde ikke noe galt, det var bare rykter. Ikke hør på alt dere hører!" Jeg hoster og fortsetter. "Det er ikke noe å tilgi han for. Jeg er faktisk på vei til han nå, og vi har det perfekt!" Jeg hoster på nytt. Hvor kommer all hostingen fra? Jentene nikker overrasket og jeg går videre. Jeg må stoppe opp for å ta noen dype åndedrag. Snakket jeg sant eller ville jeg bare at de skulle tro på det som kom ut av munnen min?

 

Etter en lang flytur på 12 timer lander jeg endelig i stjernebyen, Los Angeles! Jeg er enda mer skjelven, men nå gleder jeg meg faktisk. Til alt jeg har i vente og ikke minst å klemme Niall. Selv om jeg fortsatt ikke klarer å forstå hva hjertet mitt føler, så vet jeg bare at hjertet mitt smiler når jeg er med han. Og hjertet mitt smiler ikke nå. Derfor gleder jeg meg til å hoppe i armene hans når jeg har gått gjennom den siste sikkerhetskontrollen. Da det endelig var gjennomførst sprang jeg nærmerst ut til der alle står å venter. Smilet mitt har ikke følt så ekte på en evighet. Jeg ser meg til alle kanter. Niall, Niall, Niall. Jeg gliser fortsatt. Men smilet forsvinner sakte da jeg finner ut at han ikke er her og venter på meg. Vi har jo avtalt dette i flere måneder! Hvor er han?

 

Tumblr_m72npfdijd1rpgn85o1_500_large

 

Hvorfor tror dere at Niall ikke er her? Ny del kommer etter 18 kommentarer!

 

Jeg er "uheldigvis" hjemme fra England, og jeg er proppet full av motivasjon og inspirasjon. Tusen takk til guttene for en fantastisk konsert, det er selvfølgelig de som er grunnen til at jeg kommer til å være en mye bedre blogger framover. Jeg skal skrive et eget innlegg om konserten! Er det noe dere vil lese? :)

 

POSTED BY: JULIE


12.03.2013 | 19:32 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 53

 "Hvis du elsker meg, så sier du sannheten. Jeg er ikke interessert i å ha et forhold der vi ikke er ærlig med hverandre. Hadet!" Jeg legger på. Og så blir jeg redd. Gjorde jeg det rette eller gale nå? Hva om jeg mister han? Men jeg snakket jo rett fra hjertet mitt.. Jeg var i det minste ærlig!

 

NB: Avsnittene er litt fucked up. SORRY ASS


Jeg er litt paff. Jeg sitter med mobilen i hånden den neste halvtimen. Jeg veksler ved å ligge i fosterstilling og stirre på mobilskjermen, og med å stå på hender i senga. Til slutt går det litt opp for meg at han ikke kommer til å ringe meg opp med det første. Jeg blir litt lei meg. Men jeg forstår at mye skjer i hodet hans akkurat nå. Jeg må gi han tid. Egentlig så burde jeg være den som stenger han ute, jeg har tross alt ikke gjort noe! Men jeg er ikke en sånn person. Jeg er for glad i han til å gjøre det!
3 uker senere
De siste ukene har gått som en vind og som en snegle. 2 sære kontraster! Det har altså vært raske og gode dager, og trege og dårlige dager. Jeg har tilbringt masse kvalitettid med familien min, spesielt Jossi. Det gjør meg lykkelig. Å vite at familien min er sånn den pleide å være. At vi er oss selv! Mamma og pappa smiler i ett, og det får meg til å smile. Jentene har jeg også tilbringt masse tid med. Byturer, fester og filmkvelder! Jentene er verdens flinkeste til å gjøre dagen min bra uansett hvor dårlig den ser ut til å bli. Jeg har holdt meg helt borte fra sosiale medier. For Gud vet hvor mange rykter det har vært om MEG! Og jeg klarer det ikke. Jeg blir knust. Derfor har jeg kuttet ut alt av internett, tv og aviser/magasiner.Jeg har snakket med Niall omentrent fire ganger på tre uker. Det er ikke akkurat mye, men jeg vil si at alt er bra med oss. Han forklarte meg at han og Amy har hatt en vanskelig fortid sammen og vært gjennom mye, der de har vært hverandres støtte. Han ville ikke si hva de gikk gjennom, men jeg trenger ikke å vite det. Det vil kanskje bare gjøre meg sjalu, eller noe. Ringen var bare vennskapelig, og Niall dro aldri på bursdagsfesten hennes. Amy var i en vanskelig periode sa han, og da gjorde hun dumme ting. Vi har i hvert fall lagt det bak oss.
Jeg er på vei hjem fra skolen. Klokken tikker og nærmer seg 16:00. Det vil si at det er perfekt tid å ringe Niall på grunn av tidsforskjellen. Til tross for at vi ikke har snakket så mye i det siste, så gleder vi oss begge til jeg kommer. Jeg reiser ned til Los Angeles om 2 dager. Jeg har aldri vært der, og jeg kjenner hvor mye jeg gleder meg til alt jeg har å oppleve i vente. Vinden kaster håret mitt bakover og sniker seg inn under klærne mine. Det er iskaldt. Det får meg til å glede meg enda mer til California! Sol, varme, shopping, USA og Niall. Jeg drar fram mobilen min fra den trange jeansen min og taster inn Niall sitt nummer. En overivrig stemme roper i øret mitt før jeg rekker å si hei. "Hei, babe! Jeg savner deg som faen. Jeg vil ha deg her nå, kan du ikke bare komme nå?" roper Niall. For å være ærlig ut høres han ikke helt normal ut. Kanskje litt mye alkohol i blodet? Jeg vet ikke jeg, men med tanke på bråket og hvor ivrig han er kan jeg tenke meg det. "Er du på fest?" spør jeg. Han kaster seg ut i et voldsomt latterkick. "Har du det bra, Niall?" spør jeg urolig. "Ja, selvfølgelig. Alt er toppers. Jeg har det supert. Du er best, og jeg er på fest!" Han bryter ut i nok et latterkick. "Det rimte!" fortsetter han latterfull. "Niall, gjør meg en tjeneste å dra hjem. Hvor enn du er! Og kjøp deg en stor flaske vann. Er det greit?" beordrer jeg. "Ja, men faen, jeg er skikkelig svimmel og kvalm!" klager han. For to sekunder tiden var han for opptatt til å le og nå er han dårlig.. Normalt, tenker jeg sarakastisk. Han legger på og jeg blir litt bekymret. Klokken er 9 på kvelden i LA, er det normalt å være drita så tidlig? Jeg håper ikke det er sånn han har tilbringt de siste ukene etter turneen begynte!
Tumblr_mijs9esjyv1rpaz8ho1_500_large
Hva tror dere? MER?
Tusen takk for alle kommentarene! <3 Bloggingen min har ikke vært på topp i det siste, og det er fordi skolen har tatt alt av fritiden min. Og det blir ikke bedre heller.. Jeg reiser til London tidlig i morgen og videre til Manchester på konsert med guttene og er tilbake på mandag. MEN siden det ikke blir blogging da, lover jeg at jeg skal være kjempeflink når jeg er hjemme! Og i påskeferien blir det maraton! Høres det bra ut? I tillegg blir det vel et innlegg om 1D konserten? :)) Snakkes om en uke ca!
POSTED BY: JULIE

09.03.2013 | 11:17 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 52

"Hør etter nå, jenta mi. Jeg trenger god tid på å forklare. Lover du å høre godt etter?" Den trøtte og slitne stemmen hans våkner opp på den andre siden av telefonlinja - hvor nå enn han er i verden - og han høres plutselig veldig våken og klar ut. Nå er jeg virkelig nysgjerrig på det kan akkurat skal til å fortelle meg!

 

"Ja?" svarer jeg usikkert. "Hva er det?" Niall sukker. Det er stille lenge før han sier noe. "La meg bare si at det har vært en jævlig dag. Hvert fall med tanke på at du ikke har hatt det bra!" "Jeg har jo det bra!" lyver jeg åpentbart. "Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.. Jeg hater media! Og akkurat nå hater jeg at Amy gikk til media med det. Jeg vet ikke hvorfor hun gjorde det!" Han hever stemmen sin, men demper den raskt. "Ga du den diamantringen til Amy?" Stemmen min er lav og stum. "Ja," svarer han og enda mer stillheten rammer denne telefonsamtalen. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg har virkelig ikke en eneste tanke om det. Jeg velger å lukke munnen min helt til han sier noe. "Hør, forholdet mellom meg og Amy er ikke det du tror det er!" sier han bestemt. "Hæ, hva er det da?" sier jeg og kjenner at jeg blir lei meg. "Hvorfor er du så hemmlighetsfull? Hvorfor gir du henne hemmelige gaver, drar på hemmelige fester og svarer meg ikke på mobilen?" Stemmen min er hevet, og det er like før jeg roper. Frustrasjonen tar nesten over meg.

 

"Jeg liker ikke hemmeligheter, Niall. Jeg har virkelig følelser for deg, og nå er jeg nesten usikker på om du bare tuller med meg? Jeg har hatt en jævla tøff dag, og det er på grunn av hemmelighetene dine!" Jeg sier det rett ut av hjertet. Endelig vet jeg hva jeg føler! Jeg måtte bare snakke med Niall for å finne det ut. Men jeg føler meg ikke bra. Overhodet ikke! Jeg er faktisk litt kvalm. Niall sier ingenting. Jeg hører bare den tunge pusten hans. Hvorfor svarer han meg ikke? Hvorfor vil han ikke fortelle sannheten? Jeg er LEI! "Snakk da!" sier jeg trist.

 

"Først og fremst, det er en grunn til at jeg ikke har sagt noe av dette til deg. Jeg vil ikke skape komplikasjoner i forholdet vårt. Vi har aldri hatt noen, og jeg vil ikke at vi skal ha noen heller. Jeg elsker deg!" sier han bestemt. Jeg slenger meg i senga mi og tar noen dype åndedrag mens jeg gjør noen slange bevegelser - og jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det en gang. "Hvis du elsker meg, så sier du sannheten. Jeg er ikke interessert i å ha et forhold der vi ikke er ærlig med hverandre. Hadet!" Jeg legger på. Og så blir jeg redd. Gjorde jeg det rette eller gale nå? Hva om jeg mister han? Men jeg snakket jo rett fra hjertet mitt.. Jeg var i det minste ærlig!

 

580550_424649817622496_1796719939_n_large

 

ÆÆ, hva tror dere skjer med Niall og *DN* nå? Hvordan reagerer Niall på telefonsamtalen? Kommenter!!

 

Btw, jeg må bare dele den ubeskrivelige gleden jeg har inni meg. Om 7 dager (!!!!!!!! kill me) ser jeg One Direction live......

 

 

POSTED BY: JULIE


07.03.2013 | 22:25 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 51

 "Kanskje du burde ringe Niall." Darlene spurte ikke en gang, hun bare sa det. Det betyr vel at jeg må gjøre det. Jeg kan jo ikke unngå dette. Jeg tror, jeg tror at jeg kankje har god nok grunn til å tvile på han. Jeg må ringe han! Jeg tar fram mobilen min og taster inn nummeret hans. Han svarer ikke. Jeg ringer om og om igjen uten å få et svar. Til og med etter flere timer, har han ikke svart eller ringt meg opp. Det ligger noe i lufta som jeg ikke vet om.

 

Niall svarer ikke. Jeg er lei av å ringe han. Fortvilelsen tar over meg. Jeg har ikke følt meg så rastløs på lenge. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Eller hva jeg skal gjøre. Jeg vet hvert fall ikke hva jeg skal si! Jeg er ikke sint. Jeg er ikke glad. Jeg vet ikke en gang hva jeg føler! Jeg vil bare snakke med kjæresten min. Det er det eneste jeg vil. "Kan du ikke ringe noen av guttene?" spør Jossi meg. "God idè! Men jeg har ikke nummeret til noen av dem. Og du har vel ikke glemt at de er verdens berømte så jeg kan ikke akkurat søke opp nummeret deres?" sukker jeg. "Det er derfor jeg er verdens beste!" smiler Jossi og viser meg telefonskjermen hennes. "Louis" lyser opp skjermen og der er nummeret hans. "Ja, du er verdens beste!"

 

Jeg trykker på "ring". Nå gjelder det bare å håpe at han svarer! En alltid så glad stemme dukker opp på den andre siden av telefonlinja. "Hei, Jossi! Alt bra?" Stemmen hans skaper en positiv stemning. Louis er alltid så glad. "Hei, Louis! Nei, det er *DN*. Og jeg vet du ikke spurte meg, men alt er ikke helt bra." Jeg ødelegger den positive stemningen på et sekund. "*DN*! Hva er galt?" spør han med omtanke. "Alt og ingeting. Jeg vet rett og slett ikke! Kan jeg snakke med Niall?" Jeg hører støy i bakrunnen på telefonlinjen. Han er åpenbart med guttene. "Niall er ikke her. Jeg vet faktisk ikke hvor han er. Men jeg skal finne han, lover! Ringer deg opp snart, *DN*! og husk at alt kommer til å gå bra!" Han legger på. Jeg smiler av ordene hans. Det er alltid fint å høre at alt kommer til å gå bra. Uansett hva problemet er! Og uansett om du ikke en gang klarer å lese dine egne følelser, så kommer det til å ordne seg.

 

Telefonen ringer og jeg griper anspent tak i mobilen. "Hei?" sier jeg forsiktig. Jeg er spent på om det er Niall eller fortsatt Louis som ringer opp igjen. "Hey!" Det er Niall sin stemme. En sliten og trøtt stemme. Det er helt stille. Hos meg. Og hos han. Ingen sier noe. Hva skal jeg si? "Har du det bra?" spør han. "Om jeg har det bra? Jeg vet ikke, jeg. Har du?" svarer jeg litt overrasket over spørsmålet hans. "Hør etter nå, jenta mi. Jeg trenger god tid på å forklare. Lover du å høre godt etter?" Den trøtte og slitne stemmen hans våkner opp på den andre siden av telefonlinja - hvor nå enn han er i verden - og han høres plutselig veldig våken og klar ut. Nå er jeg virkelig nysgjerrig på det kan akkurat skal til å fortelle meg!

 

69832_465563333508839_972859718_n_large

Hva tror dere Niall skal si??

Sorry for den dårlige bloggingen denne uka, men har hatt 6 prøver osv som jeg må ha øvd til :( Men i hvert fall, kommer en ny del i morgen (fredag) om dere kommenter 19 kommentarer! DERE ER BEST! <3 

 

POSTED BY: JULIE


04.03.2013 | 14:45 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 50 Lang del

"Jeg var hos Diana og så satt vi å så på tv," begynner Jossi og jeg kan allerede se for meg hva det er for noe. Jeg setter meg ned i sofaen og sukker et dypt sukk. "Amy brifer rundt i media om diamantringen fra Niall!" Jeg er ikke overrasket en gang. Dette vil si at jeg ikke slipper unna samtalen med Niall. Jeg kommer heller ikke til å få fred blant folk. Og gud, jeg gruer meg til alle fremtidlige rykter..

 

Alle tre setter seg i sofaen og vi skrur på tv. Jeg kjenner at jeg er litt nervøs. Tingen er jo at jeg og Niall er kjærester, og at Niall likevel har kjøpt en "romantisk" diamantring til eksen. Amy kommer plutselig fram på tvskjermen og jeg er usikker på om  jeg skal spy eller la være. Det er nesten som jeg går for det første. Jeg som hadde fått et så godt inntrykk av Amy første gang jeg møtte henne. Hun var veldig hyggelig mot meg, til tross for at jeg var skjokkert over å se henne. Men nå, jeg vet ikke en gang hva jeg synes om henne. Hun står å snakker om at Niall kjøpte ringen til 18-årsdagen hennes forrige uke og ga den til henne på festen. "Var du også på festen?" spør Darlene stumt. Jeg vrikker hodet mitt mot meg og gir henne et tomt blikk. Jeg rister på hodet. Jeg har ikke en gang hørt noe om en fest. Er det galt av meg å tvile på Niall? Jeg kjenner en stor klump feste seg i halsen min.

 

Klumpen forsvinner ikke akkurat når journalistene begynner å snakke om forholdet til Niall og meg. "Er de fortsatt sammen? Hva har skjedd? Er Niall utro?" Jeg lukker øynene og prøver å stenge meg selv ute fra alt annet. Jeg har aldri skjønt hva kjendisene klager sånn på, men nå skjønner jeg. Og jeg er bare kjæresten til en kjendis. Jeg kommer raskt tilbake igjen når Jossi rister i meg. "*DN*, se, mamma og pappa!" sier Jossi med øyne store som tallerkener. Jeg får skjokk. Mamma og pappa er på tv, og de stor utenfor huset vårt. "Nå står vi utenfor huset til *DN* og venter på å få snakke med henne." Jeg kjenner at jeg begynner å fyre meg opp. Er de seriøse? Står de virkelig utenfor huset mitt og forventer at jeg skal brette ut privatlivet mitt for resten av verden? Foreldrene mine ser helt skjokket ut. De skjønner virkelig ingenting. Jeg må komme meg hjem og få gjort en stopp på dette!

 

Ikke mange minutter etter vi satt i sofaen er vi utenfor huset mitt. Midt i en paparazzihaug. Vanlige kameraer og filmkameraer er klint opp i trynet mitt i det jeg trenger meg opp til huset gjennom mengden. Jossi og Darlene er rett bak meg. Så kommer spørsmålene jeg har ventet på. "Er Niall utro? Hva synes du om at han Amy en diamanttring og ikke til deg? Kan vi stille deg noen spørsmål? Har du snakket med Niall etter at Amy gikk ut i media? Kan vi få ta et bilde av deg?" Spørsmålene borer seg inn i hodet mitt og jeg blir gal. Jeg gir dem drapsblikk med et uhell. "Mamma og pappa, gå inn." kommanderer jeg. Jossi oppfører seg ansvarlig som alltid og beskytter meg. "La søstra mi være!" Jeg føler meg helt borte. Jeg er så forvirret. Først og fremst alt Niall ikke har fortalt meg. Og så er jeg plutselig på alle sin tvskjerm. Jeg hadde aldri vært i avisa en gang før jeg ble sammen med Niall. Jeg orker ikke å svare på spørsmålene deres. Jeg vet ikke en gang svarene. "Alt jeg har å si er at dere burde tenke dere om før dere bestemmer dere for å brette ut privatlivet til andre. Dere gjør det ikke noe lettere for meg! Jeg har det faktisk ganske vanskelig akkurat nå!" Ordene kommer rett ut av hjertet mitt. Jeg er glad jeg ikke sa noe mer personlig sånn at de kom til å plage meg enda mer i media. Blitzen går i ett og jeg river med meg søsteren min og bestevenninna mi inn døra. Jeg slipper ut et dypt åndedrag før jeg synker ned på bakken. Dette ble bare alt for mye!

 

Jeg føler meg litt i skjokk. Paparazzier og journalister er etter meg? Når begynte dette å skje? Det skjedde rett og slett bare litt for raskt for lille meg. Jossi og Johanna er like forskrekket som meg. "Kanskje du burde ringe Niall." Darlene spurte ikke en gang, hun bare sa det. Det betyr vel at jeg må gjøre det. Jeg kan jo ikke unngå dette. Jeg tror, jeg tror at jeg kankje har god nok grunn til å tvile på han. Jeg må ringe han! Jeg tar fram mobilen min og taster inn nummeret hans. Han svarer ikke. Jeg ringer om og om igjen uten å få et svar. Til og med etter flere timer, har han ikke svart eller ringt meg opp. Det ligger noe i lufta som jeg ikke vet om.

 

D55f5b5f956716e331c33f61301c76d5_large

//Amy og Niall

OOH, hva tror dere skjer nå? Jo flinkere dere er å kommentere, jo raskere kommer det ny del! Jeg drar på jobb nå, men får se om det kommer ny del etter det :)

 

POSTED BY: JULIE


03.03.2013 | 19:17 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 49

"Det er ingenting, Niall. Jeg bare savner deg." Jeg hører at han smiler på måten han prater på. "Jeg savner deg også." Ordene som kommer ut av munnen hans gir deg en iling gjennom kroppen. Niall Horan sier han savner meg. Selveste Niall Horan. Mange tenåringsjenters store drøm.

 

"Jeg må gå nå. Vi skal ut av hotellet og fansen er rundt alle kanter. Snakkes, jenta mi!" sier han og bryter stillheten. "Hadet!" Jeg er litt paff. Det har skjedd så lite og likevel så mye i dag. Hodet mitt har i hvert fall tenkt nok for i dag og jeg kjenner at jeg må sove før jeg ender opp med en kraftig hodepine. Jeg tok farvel med Niall og i det neste øyeblikket ser jeg Amy med diamantringen jeg trodde var til meg. Jeg sukker. Deretter går jeg for å stelle meg, sier natta til familien min og kryper under den kalde dyna mi. Jeg vet ikke hvor mange uker det er til jeg ser Niall igjen. Heldigvis ikke så lenge. Men skal jeg vente til jeg ser han face 2 face for å nevne det med Amy? Eller skal jeg droppe det? Jeg vil ikke vise at jeg tviler på han. Det har jeg ikke samvittighet til. Jeg tror ikke jeg skal nevne det i det hele tatt. I morgen og resten av ukene før jeg reiser skal jeg være med jentene. Kanskje jeg klarer å glemme alt med Amy og fokusere på det positive. Det positive burde jo virkelig overdøve det negative!

 

Tumblr_mj1vas92iz1s52ze7o1_500_large


Det er helg. Jeg har egentlig ikke en dritt å gjøre. Sam og Johanna er ute av byen. Darlene er vel hjemme. Jeg orker uansett ikke å sitte inne på en lørdag uten å gjøre noe, da kommer jeg bare til å tenke negativt og savne Niall. Jeg ringer Darlene og avtaler at jeg skal komme til henne med godteri og film. Jakka slenger jeg på meg på et blunk og er på butikken før jeg vet ord av det. Jeg plukker smågodt uten å tenke på hvor mye jeg faktisk heller i den store godteposen og blir overrasket i kassa. 1 kg godteri var det visst! Jeg må le over meg selv. Da jeg har betalt for både godteri og film, er det endelig tid for å dra for å ha litt etterlengtet kvalitetstid med bestevenninna mi! 

 

Etter å ha pratet i et par timer og spist en haug av godteri, skrur vi på filmen. Det er så deilig med sånne dager der man ikke trenger å gjøre noe, men likevel ha det så gøy. Darlene og jeg kommer alltid med de sykeste historiene til hverandre, og det er sånn minner skapes. Vi snakker ikke om Niall, og det gjør meg absolutt ingen verdens ting. Jossi stormer plutselig inn døra. Kinnene hennes er rød - hun har løpt. Håret står i alle retninger - hun har virkelig løpt raskt. Hun kaster seg inn døra - noe har skjedd. "Hva gjør du her?" Jeg prøver å skjule frykten i stemmen min. Jeg tenker umiddelbart på at det har skjedd en ulykke. At mamma og pappa er i fare. Men jeg er bare paranoid. Noe så alvorlig er det ikke være. Jeg kjenner søstra mi så pass godt. Darlene gir meg et forvirret blikk. "Hva skjer?" Hva kan være så viktig at hun løper helt til Darlene i stedet for å bare ringe meg? "Jeg var hos Diana og så satt vi å så på tv," begynner Jossi og jeg kan allerede se for meg hva det er for noe. Jeg setter meg ned i sofaen og sukker et dypt sukk. "Amy brifer rundt i media om diamantringen fra Niall!" Jeg er ikke overrasket en gang. Dette vil si at jeg ikke slipper unna samtalen med Niall. Jeg kommer heller ikke til å få fred blant folk. Og gud, jeg gruer meg til alle fremtidlige rykter..

 

Niallhoran-niall-horan-30186853-1280-1024_large

 

Hva tror dere skjer nå? Hvor mange kommentarer klarer dere? :))

 

POSTED BY: JULIE


03.03.2013 | 01:41 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 48

Jeg blir nemlig stoppet av noe aldri hadde sett for meg. Hvert fall ikke nå! Jeg skjønner raskt at jeg ikke kommer til å rekke bussen og bare må smøre meg med tålmodighet og klistre på smilet!

 

 

Amy står foran meg. Typisk at jeg skal ha så flaks. Ikke nok med at Niall reiste, neida! I tillegg må jeg jo møte personen jeg minst hadde lyst til å se. "Hei!" Hun smiler stort og åpner armene. Hun forventer en kos. Jeg klistrer på meg et smil og går motvillig inn i armene hennes. "Lenge siden jeg har sett deg nå. Hvordan går det?" Jeg trekker meg litt fra henne. "Jo, det går greit. Og med deg?" Amy kaster på håret. "Kjempe bra! Hadde bursdag forrige uke. Stor fest! Skulle gjerne ha bedt deg, men var dessverre kun for de nærmeste." Som om jeg hadde gått dit uansett. "Dumt," mumler jeg. Det er ikke langt i fra at jeg himler med øynene. Det er ett eller annet som irriterer vettet av meg med Amy. Kanskje det er sjalusi, kanskje ikke. Amy fletter hårtuppene sine med hendene. Det er da jeg ser det. Ringen. Diamantringen. Den var ikke til meg, men til Amy!!

 

Det er for uvirkelig til å være sant! Kjøpte Niall virkelig ringen til henne? Ok, de er venner. Men virkelig? Jeg spiller øyeblikket fort i hodet. Amy oppfattet at jeg stirret på ringen. "Er den ikke fin?" Hun studerer den. Bursdagsgave fra Niall. Er han ikke bare verdens beste?"  Jeg nikket. Han var det. "Jeg må stikke, hade Amy!" Jeg anstrenger meg og gir henne et siste smil. Hva var det som akkurat hadde skjedd?" Jeg legger ansiktet ned i puta. Niall sier jo at de bare er venner. Jeg får litt dårlig samvittiget av å tvile på ham. Innerst inne vet jeg at jeg må stole på han. Han virker ikke som typen som lyver folk opp i ansiktet.

 

 

"Er alt ok, vennen?" stemmen hans alene er helt perfekt. "Jada," sier jeg. Det ligger litt løgn bak det, so what? "Sikker?" Jeg sukker. "Jeg visste det! Fortell nå." Det blir stille i den andre enden. Jeg kan ikke fortelle han om det! Om møtet med Amy, eller diamantringen. Hva kommer han til å tro da? Jeg trekker pusten dypt. "Det er ingenting, Niall. Jeg bare savner deg." Jeg hører at han smiler på måten han prater på. "Jeg savner deg også." Ordene som kommer ut av munnen hans gir deg en iling gjennom kroppen. Niall Horan sier han savner meg. Selveste Niall Horan. Mange tenåringsjenters store drøm.

 

POSTED BY: BENEDIKTE


01.03.2013 | 18:25 | Kategori: 1D Historie-8

Søker nygjesteblogger

Poster innlegget på nytt.

 

Hei dere!

 

Til tross for at vi allerede er ganske mange bak bloggen, så er det ikke alltid vi får blogget så mye som vi ønsker, og derfor søker vi ny gjesteblogger! For å være mer spesifik, så ønsker vi en turnègjesteblogger (hehe, elsker navnet). Altså en som kan blogge om konsertene, bilder derfra, videoer osv. Alt som egentlig har med turnèen og gjøre. Rett og slett en turnègjesteblogger! Hvis du tror at dette er noe for deg så sender du meg en mail til julixe_@hotmail.com. Søknadsfristen er på SØNDAG så det gjelder å forte seg! I mailen skriver du litt om deg selv (navn, alder, bosted, interesser) og så skriv litt om hvert punkt på kriteriene under. Det er alltid en fordel å vise at du virkelig har interesse for dette, og vil blogge for oss!Hvordan du evnt velger å gjøre det er opp til deg selv å finne ut av.

 

Noen kriterier du må oppfylle for å få "jobben":

  • Du må kunne blogge så ofte som det trengs. Altså når det er konserter osv. Gjerne oftere også!
  • Du må være god i norsk rettskriving og ha god oversikt.
  • Du må være kjent med blogg.no og vite hvordan alt fungerer.
  • Du må ha facebook (vet at de fleste har det, men det er likevel viktig)
  • Sist, men ikke minst; du burde være en directioner! heheh

 

Søknadsfrist er altså 3. mars klokken 23.59 for å være presis! Skulle noe være uklart så er det bare å spørre i kommentarfeltet og vi svarer på et blunk!

 

Vi gleder oss veldig til at en av dere skal blogge med oss! LYKKE TIL! Og husk at du har ingenting å tape! Vi biter ikke ;)

 

POSTED BY: JULIE


26.02.2013 | 17:51 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 47

Han kommer inn igjen med en pose i hånda. "Gaven din!" Han tar pakken ut av posen. Gaven havner fort på fanget mitt. Jeg har ikke turt  si noe til Niall om at jeg allerede har sett hva det var. Jeg kikker ned på pakken. Formen er litt merkelig. Men, har jeg tatt feil? Hvorfor skulle det ellers stå 18 på den?

 

Formen er ikke bare merkelig, men 40 ganger større. Da betyr det vel at jeg får enda mer enn den vakre diamantringen jeg fant forleden? Herregud, gutten er ikke bare best, men syk når det gjelder penger. Det er vel sånn det er å være kjæresten til en kjendis, tenker jeg og ler litt. "Åpne den da!" gliser kjæresten min. Jeg smiler varmt tilbake. Gud, han er så søt. Jeg føler meg så heldig. Ikke bare fordi jeg har verdens beste kjæreste, men jeg begynner å bli ordentlig fornøyd med livet. Rett og slett. Jeg har det virkelig bra! Nok om lykke. Niall gliser fortsatt, men nå er han utålmodig. Jeg griper tak i den svære pakken og tar opp gavebåndet rolig og behersket, bare for å irritere Niall. Jeg løfter på øyebrynene flørtende og gir han det blikket. Han bare ler over meg. Det er nok fordi han ikke vil innrømme at jeg faktisk irriterer han med å bruke mest mulig tid. Men hvem er det egentlig jeg prøver å lure. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har åpnet en gave behersket, så jeg gir etter og river av papiret. En stor eske møter øynene mine og de møter glede. Verdens fineste designerveske, fra Cèlin Paris!

240294_980_large

//Veska
"Tuller du med meg?" skriker jeg og hopper på Niall. Jeg er helt overvelmet. Han hadde aldri trengt å kjøpe veska til meg. Jeg har alltid vært klar over at penger ikke kan kjøpe glede. Og det er jo han som gjør meg glad. "Jeg så bildene på pcn din," smiler han. "Tusen takk!" Jeg kysser han lenge og lidenskapelig. Jeg kaster alt av papiret og setter veska litt til stedet. Jeg legger merke til at jeg ikke fikk noe diamantring, men jeg tenker egentlig ikke noe på det. "Tenk at jeg skal være med deg på turneen!" Jeg blir så giret bare av tanken. Jeg gliser som bare det. "Det kommer til å bli råbra, men du burde passe på så du ikke blir lei av meg!" Han blunker med øyet. "Godt poeng! Kanskje jeg ikke klarer lenger enn noen dager siden jeg allerede er så lei av deg!" erter jeg han. "Nå er det ikke gøy!" ler han og begynner å kile meg.
Noen uker senere:

Jeg klamrer meg fast til Niall det hardeste jeg kan mens vi vugger fram og tilbake. Så trekker jeg meg unna han og tar heller tak i de myke hendene hans. Jeg kommer til å savne han, men egentlig har jeg bare godt av det. Det er ikke lenge til jeg tar plass i turnèbussen og det er sunt for meg å glede meg til det. Det blir så gøy å reise rundt i nye land, møte fansen, finne på sprell med guttene og ikke minst bli bedre kjent med dem. Det beste er vel at jeg er sammen med Niall. "Hadet da, du får kose deg uten meg!" smiler jeg. "Jeg skal prøve," sier han sarakastisk og klemmer meg på nytt. Så kysser vi farvel og jeg kommer meg så fort som mulig bort fra gaten hans. Jeg er ikke personen som liker å stå å se på at andre drar fra meg, så jeg skynder meg ut av flyplassen og går mot busstoppet. Til min store forskrekkelse, kommer jeg meg ikke til busstoppet. Jeg blir nemlig stoppet av noe aldri hadde sett for meg. Hvert fall ikke nå! Jeg skjønner raskt at jeg ikke kommer til å rekke bussen og bare må smøre meg med tålmodighet og klistre på smilet!
Tumblr_mgx7ymzpby1ria614o1_500_large
Hva tror dere stopper *DN*?
 
Har dere noen ønsker for hva som skal skje videre i historien? Vil gjerne oppfylle deres ønsker, så setter pris på litt idèer. Benedikte skriver litt for meg av og til siden jeg er bortreist og ikke er mye på dataen. Setter utrolig pris på hjelpen jeg får av henne! Forresten så blir jeg sååå glad av alle kommentarene deres, dere er virkelig verdens beste! Sååå, hva vil dere skal skje videre i historien??
POSTED BY: JULIE

23.02.2013 | 00:49 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 46

Det beste med morgendagen er at jeg får vite om jeg får være med Niall på turneen - siden det er bursdagen min må det jo bli et ja! Jeg får også bursdagsgaven av Niall, og han har snakket non stop om den! Han vet jo ikke at jeg allerede har sett den! I hvert fall har jeg utrolig mye å glede meg til og jeg kan ikke vente!

 

 

Det å våkne til strålende sol dagen man fyller 18 gjorde ikke meg noe. Jeg setter opp vinduet på rommet mitt og lar frisk luft strømme inn. Det banker å døra. "Er du *DN?" Jossi åpner forsiktig døra og stikker hodet inn. Et smil former seg i ansiktet hennes. "Gratulerer med dagen!" hyler hun og kaster seg i armene mine. Det er så koselig med bursdager. Ikke minst når man blir 18! Kan ikke si annet enn at det var en super start på dagen. "Mamma og pappa venter på oss nede." Jossi bryter klemmen og ser spent på meg. Hun begynner å gå mot døra. I det hun legger hånda på håndtaket snur hun seg. "Kommer du?" Jeg nikker. "Skal bare skifte først." Hun forlater meg alene på rommet. Kjapt drar jeg på meg joggebukse og singelet og løper ut av rommet for å ta igjen Jossi.

 

 

"Gratulerer med dagen, veslejenta!" Pappa gir meg en skikkelig klem. Det var ganske lenge siden han hadde klemt meg på akkurat denne måten. Jeg savner det. Den tiden vi var en skikkelig, og da mener jeg skikkelig, sammensveiset familie. Så fort pappa slapp taket, omfavner mamma meg. "Uff, så stor du har blitt!" Hun ler en smittende latter. Jeg klarer ikke la være å glise. "Men nå får vi vel spise frokost!" Hun trekker seg unna og ser på meg.
Det er fortsatt litt merkelig å prate så mye med mamma og pappa som jeg gjør nå. Men jeg liker det. Alle virker mye gladere nå enn før. Pappa kremter og titter bort på meg. "Hva?" spør jeg nysgjerrig. Både han og mamma smiler. Jossi derimot, ser ut som hun holder på å sprekke. Hun vet hva som skjer nå. "Hva?" gjentar jeg. Pappa legger kniven ned på tallerkenen. "Du vet samtalen vi hadde i går?" Jeg nikker og venter på fortsettelsen. "Vi har tatt en besluttning." Han smiler enda mer. Det må bety et ja! "Du får lov til å være med på turneen i noen uker."

 

Niall setter seg ned ved siden av meg i sofaen. "Gratulerer med dagen, igjen!" Han kysser meg fort på kinnet. "Det er sjette gang du sier det. På en time." Jeg kunne ikke annet enn å le. "Ja, men du fyller jo 18." Han smiler søtt. "Har jeg forresten sakt hvor vakker du ser ut i kveld?" Jeg lener meg mot han og kysser han. "Du ser ikke så ille ut du heller." Plutselig hopper han opp fra sofaen og løper ut av rommet. "Niall?"Jeg reiser meg, klar til å følge etter. "Jeg skal bare hente noe." Hele denne dagen føles så uvirkelig. Jeg får lov til å være med på turneen, deler av den i alle fall! I tillegg virket det som familien vår var på bedringens vei. Og, ikke minst, så har jeg Niall her hos meg. Han kommer inn igjen med en pose i hånda. "Gaven din!" Han tar pakken ut av posen. Gaven havner fort på fanget mitt. Jeg har ikke turt  si noe til Niall om at jeg allerede har sett hva det var. Jeg kikker ned på pakken. Forman er litt merkelig. Men, har jeg tatt feil? Hvorfor skulle det ellers stå 18 på den?

 

 

Hva tror dere er i pakken? Diamantringen eller ikke?

 

POSTED BY: BENEDIKTE


15.02.2013 | 16:26 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 45

Jeg hører at det er noe han ikke er glad for. Noe han egentlig ikke vil fortelle meg, men noe han må. Jeg burde ha skjønt at det var noe fra starten av telefonsamtalen. "Hva er det?" spør jeg. "Vel.. du kan ikke bli med!" begynner han.

 

"Hæ? Kødder du med meg eller?" snerrer jeg. Jeg kjenner at jeg blir sint. Han kan vel ikke være seriøs? "Vi har ikke plass i turnèbussen," sier han stumt. "Og det sier du nå?" roper jeg. Jeg merker at sinnet holder på å ta over følelsene mine. For å unnskylde meg selv så har jeg en tendens til å bli lett irritert. "Du var så glad. Jeg kunne jo ikke ødelegge det!" fortsetter han. Nå høres han glad ut. Jeg kan høre på stemmen hans at han smiler. "Så i stedet for det skulle du bare ødelegge det over telefonen?" Det blir stille. Jeg kom definitivt med det beste argumentet og nå kommer han ikke på noe å slå tilbake med. "Niall?" Jeg prøver å holde meg rolig, men det klikker litt enda. "Sorry, *DN*! Du har akkurat blitt pranket av The Hits Radio!!" bryter to stemmer inn på andre siden av telefonlinjen.

 

Tumblr_mbsjplvc8g1ruhf5ho1_500_large

 

Kødder du med meg. Jeg stønner dypt. Plutselig begynner alle tre stemmene å le som bare det og det gjør rett og slett vondt å høre på det. Niall sin latter skiller seg selvfølgelig mest ut. Han er definitivt den mest høylytte, galeste og rareste. Jeg merker jeg er irritert, men med tanke på at jeg er på en av de største radiostasjonene i London, prøver jeg å skjule det litt mer. Jeg trodde faktisk at jeg ikke fikk være med. "Unnskyld, jenta mi. Dustene tvingte meg-" sier Niall med englestemme. Latterene fra radiovertene avbryter han. Fy søren, hvor de ler! Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å le. "Jeg skulle til å si at jeg skulle gjøre det godt igjen, men du til det visst bra!" Ler Niall så høyt at jeg er redd for at han skal miste pusten. "Pøh, jeg skal fortsatt banke deg!" Sier jeg. "Pass deg, Niall!" Skriker den ene radioverten. Senere på dagen møter jeg Niall, og jeg holder ting jeg lover. Jeg banker han!

 

"Hei snuppa!" Stråler han mot meg. Vi går mot hverandre langs fortauet. "Hei!!" Roper jeg latterfull. Jeg tar fart og springer mot han. Niall rygger, men jeg er raskere enn han. Jeg dytter han inn på en gressplen og kaster meg op på han. Når jeg sitter på han, begynner jeg å kile han - bare fordi jeg vet det er det verste han vet. Han ler så mye at han nesten gråter mens han ber om tilgivelse. "Du kødder ikke med meg!" Ler jeg og blunker med øyet. Jeg stopper å kile han og han setter seg anpusten opp. "Jeg har lært det nå. Og jeg elsker når du oppfører det som en galning!" Han lener seg over meg og kysser meg romantisk - mens jeg ler selvfølgelig. I morgen er det bursdagen min. Jeg blir 18 år og jeg kan ikke komme på èn ting som ikke er bra med det. Det beste med morgendagen er at jeg får vite om jeg får være med Niall på turneen - siden det er bursdagen min må det jo bli et ja! Jeg får også bursdagsgaven av Niall, og han har snakket non stop om den! Han vet jo ikke at jeg allerede har sett den! I hvert fall har jeg utrolig mye å glede meg til og jeg kan ikke vente!

 

 

Hva tror du skjer videre? Er dere flinke å kommentere kommer det en ny del :DD

 

 

POSTED BY: JULIE


12.02.2013 | 19:24 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 44

"OK, jeg lover. Jeg drar hjem nå, og så spør jeg. Deal?" Niall sitt smil vokser raskere enn en geopard kan løpe. Så smidig, og så vakkert. "Du er best, elsker deg!" Han kysser meg farvel og følger meg ut. Nå gjelder det. Jeg må komme meg hjem og så skal jeg spørre. Håper bare at jeg får et ja!

 

Jeg tok en taxi hjemover. Telefonen var godt plassert bak øret og jeg fikk alle detaljer jeg trenger å vite om turnèen fra Niall. De skal til Las Vegas, Paris, Toronto og Melbourne og så videre. Land jeg bare kan drømme om å besøke innen min levetid. Jeg føler at det er en sjangse jeg ikke kan miste. Nå gjelder det bare å be til Gud om at foreldrene mine er i godt humør. Jeg tråkker inn døren og bruker ikke mange sekunder på å få av meg ytterklærne. "Du kommer jo hjem i grevens tid! Middag!" roper mamma fornøyd til meg. Jeg kjenner lukten av hennes hjemmelagde lasange - som betyr godt humør. Jeg stråler! Jeg setter meg til rette ved middagsbordet og puster lettet ut. Etter en normal samtale med hele familien, tar jeg til meg motet og er klar for å spørre. Da jeg spør om jeg kan være med Niall på turnèen, reagerer ikke pappa særlig bra. Han holder ett rolig ansiktuttrykk og snakker behersket. "Jenta mi, du har vært sammen med han i noen uker. Tror du ikke at det er for tidlig til å reise verden rundt med han i flere måneder?" "3 måneder og 3 uker," retter jeg han bestemt. "Du blir borte så lenge, alt for lenge! Og uansett må du fullføre ditt siste semester på skole." sier mamma stumt. Jeg sukker dypt og høyt. Kunne det ikke bare ha vært lettere? "Jeg kan få privatundervisning! Og dette betyr alt for meg! Jeg har aldri hatt så lyst til å gjøre noe som det jeg har nå. Jeg får oppleve så mange kule byer, vært med Niall og møte tonnevis av nye folk," fortsetter jeg beende. Jeg håper dette var overbevisende nok!

 

"Tjaa," nøler mamma. Jeg slipper ut et gledeshyl. Et tja ender alltid opp med et ja, så jeg tok bare en liten del av gleden på forskudd. Jossi som har vært stille helt siden jeg kom opp med dette emnet, men nå ler hun av meg. "Jeg synes hun skal få lov!" støtter Jossi meg. "La oss tenke på det," sukker pappa. Jeg kommer med nok et gledeshyl. "Det betyr ikke ja. Det betyr bare at vi skal vurdere det. Så slapp av!" Det er definitivt et ja. Akkurat nå elsker jeg foreldrene mine - noe jeg ikke har gjort på evigheter - men innser at jeg faktisk på slappe av. Men om de faktisk sier nei, så er jeg snart 18 og kan bestemme over meg selv. Jeg har kanskje ikke tenkt å gå så langt over grensen at jeg rømmer, men jeg liker tanken av å være litt badass. Selv om det også går over grensen av å være badass.

 

Etter å ha bombadert Niall med tekstmeldinger de siste timene, begynner jeg å bli rimelig lei av at han ikke svarer. Mens vi allerede snakker om å ikke svare, så vil ikke mamma og pappa si ja eller nei enda. Jeg får vel bare vente på alle 3. Etter enda en god stund, ringer Niall meg endelig. Han unnskylder seg for å ikke ha svart fordi de holdte på med dans til sangene. Er det ikke typisk. "Jeg tror jeg får lov! De virker i hvert fall nokså positv," stråler jeg i telefonen. "Så bra!" sier han likegyldig. Han høres ikke glad ut en gang. Jeg trodde han ikke kom til å klare det uten meg som han sa for noen uker siden. "Det er bare et problem," stønner han usikkert. Jeg hører at det er noe han ikke er glad for. Noe han egentlig ikke vil fortelle meg, men noe han må. Jeg burde ha skjønt at det var noe fra starten av telefonsamtalen. "Hva er det?" spør jeg. "Vel.. du kan ikke bli med!" begynner han.

 

Tumblr_mbuwj0jpgl1r7i1lio1_500_large

 

Hva tror dere skjer nå? Hvorfor sier Niall det?

 

POSTED BY: JULIE

 



11.02.2013 | 18:00 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 43

Niall ligger å pirker i meg bare for at jeg skal svare mens han stirrer på meg med et ansikt som forteller meg at det er hysterisk morsomt å irritere meg. Det kan jeg forestille meg. "Greit, jeg skal spørre om du kan slutte å plage meg!" Jeg hopper opp på han mens han ler seg i hjel og roper ivrig mens smilet hans holder på å hoppe ut av munnviken. Eller så roper han bare fordi jeg kiler han. Det betyr veldig mye for meg at Niall synes at det er så viktig at jeg er med. Jeg føler meg virkelig viktig og i vare tatt. "Kan vi sove nå?" Jeg tvinger øynene til å holde seg åpen, selv om de så gjerne vil falle igjen. "God natt, søta mi!" Han smiler et søvnig smil og jeg vet at jeg trygt kan lukke øynene. Jeg klamrer meg fast i Niall, ser litt på den kjekke kjæresten min og så faller jeg i en dyp søvn.

Ukene går og jeg vet at det bare blir kortere og kortere tid til Niall reiser fra meg. Det gjør meg ikke trist, overraskende nok. Jeg bare lurer på hva som kommer til å skje. Jeg har ikke turt å spurt han hvor lenge han blir borte. Jeg vet det høres latterlig ut, men jeg tar ikke sjangsen. Uansett så burde jeg vel ha fått med meg det, men jeg tror jeg har fortrengt det. I de siste dagene har Niall øvd hele dagen, så jeg har nesten ikke sett han. I stedet har jeg tilbringt masse tid med bestevennene mine, Darlene, Sam og Johanna. Vi har vært på uttallie shoppingsturer - noe som betyr masse nye klær som jeg virkelig trenger - og så har vi gjort mye latterlige ting som vi ikke kommer til å glemme med det første. Jeg føler at jeg har glemt dem litt etter at jeg ble sammen med Niall, så jeg er rett og slett glad for at Niall ikke har hatt tid til meg. Selv om jeg ikke kan vente til han har tid igjen! Jeg gleder meg til å vise han alle de nye klærne.

Tumblr_lhhx2vgqle1qfateqo1_500_large_162127569_large

Jeg og jentene sitter på en cafè like utenfor Oxford Street etter nok en shoppingtur - jeg skjønner ikke at vi har penger til det -og så ringer Niall meg. "Hei babe! Vi har pause i en og en halv time, kan du komme hit?" "Heei.." svarer jeg skeptisk og ser på jentene. "Herregud, *DN*, dra!" De roper nærmest i kor. Jeg smiler til dem. "OK, jeg kommer nå. Du burde elske meg, vi snakkes!" Jentene ler lavt. "Tusen takk, dere er verdens beste!" gliser jeg til dem før jeg løper av gårde.

Jeg kommer inn på et stort lokale som er fult av stressende folk. Jeg kan ikke huske sist jeg har sett så mange folk inne på et så lite lokale. Det er nesten utrolig hvor mange folk som jobber for One Direction. Vel, kanskje ikke. De er verdens største boy band, og jeg synes dette er mange folk? Plutselig kræsjer jeg ikke i hvem som helst, men Liam. Han stråler. Han har på seg en stor kosebukse og en oversized blå t-skjorte. Jeg kan tro han er sliten, ha ha. "*DN*!" roper han og jeg blir nesten redd for at det store smilet hans skal sprekke. Latterlig nok. "Niall er rett rundt hjørne," smiler han og viser vei. Jeg sender han et takknemlig smil. Vi runder hjørne, og en enda gladere Niall hopper i armene mine. "Godt humør har dere i hvert fall!" ler jeg. Liam og Niall sier seg enig. Niall tar meg med på en liten tur, og viser meg rundt i bygningen. De har tross alt øvd her i uttallige uker. Etter å ha introdusert meg til koregrafilæreren, stopper han meg med et alvorlig blikk, og skremmer meg litt. Hva er det nå, tenker jeg. "*DN*, jeg reiser snart og du har ikke spurt foreldrene dine enda. Vil du være med?" spør han tvilende. Jeg sukker oppgitt. "Selvfølgelig vil jeg! Det er bare at ... jeg tør ikke å spørre!" innrømmer jeg. "Jenta mi, du trenger ikke å spørre om du ikke vil. Men jeg kommer bare til å savne deg sånn!" Jeg må smile litt. "OK, jeg lover. Jeg drar hjem nå, og så spør jeg. Deal?" Niall sitt smil vokser raskere enn en geopard kan løpe. Så smidig, og så vakkert. "Du er best, elsker deg!" Han kysser meg farvel og følger meg ut. Nå gjelder det. Jeg må komme meg hjem og så skal jeg spørre. Håper bare at jeg får et ja!

 

Hvordan tror dere det går? Får hun et ja eller et nei?

 

POSTED BY: JULIE


10.02.2013 | 20:54 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 42

Jeg kobles over til den virkelige verden og finner ut jeg ligger på bakken mens jeg føler meg kvalt. Det var som alt skjedde på nytt!


Dagene som kom var grusomme. Familien sa ikke et ord. Vi snakket ikke med hverandre, bare om det virkelig skulle være noe nødvendig. Huset føltes så tomt. Noe manglet. Ikke bare manglet Jannicke i huset, men i hjertet vårt. Savnet til søsteren min var selvfølgelig helt grusomt, og det er det fortsatt. Men som dagene gikk, ble det bare verre og verre. Jeg gikk over streken og gjorde ting jeg angrer på. Jeg følte at det var min feil at hun døde. Hun var ikke til stedet i bilen da den blå ferrarien kjørte i oss og dyttet oss ut i elva, hun sto og ventet på oss i enden av veien like i nærheten og fikk med seg alt. Vi skulle bare hente henne hos kjæresten, og dra ut  å spise middag. Poenget er at hun reddet meg. Hun reddet faktisk livet mitt! På det øyeblikket like etter ulykken var jeg bare deprimert, og synes det var så urettferdig at det var hun som ble drept, og ikke meg. Det skulle ha vært meg!

Tumblr_mhttx6x2bo1riromvo1_500_large

 

Niall P.O.V:

Jeg er helt stum. Munnen min star på vidt gap. Øyenbrynene mine er hevet av fortvilelse. Mens hjertet mitt er fylt med omtanke. Jeg kan ikke tro hva jenta mi har gått gjennom. Jeg kan ikke en gang forestille meg det. Og det er så urettferdig. Jenta MI fortjener alt godt, og jeg kan ikke fordra tanken av skyldfølelsen hun følte. Hun må ha hatt det jævlig. "Det er mer," mumler hun mens hun stirrer fortapt ned i bakken. Mer? Har hun opplevd mere av dette galskapet? "Vi bodde ikke i London da. Vi flyttet hit noen måneder etter ulykken," Hun tar en pustepause og det er fult forståelig. "Aner du hvor jævlig det har vært å bært alt dette? Ikke en gang bestevennene mine, Darlene, Johanna og Sam vet om dette. Jeg ble jo kjent med dem etter ulykken, og jeg ville bare legge det bak meg. Men det har vært helt grusomt å ikke kunne snakke med dem om det!" Jeg drar *DN * inn i armene mine og klemmer henne hardt for å vite at hun er trygg i mine armer. Det vil hun alltid være. Jeg er helt målløs. Ord blir så fattige. "Du er den tøffeste jeg vet om!" hvisker jeg henne lavt inn i øret. Etter en stund med stillhet, åpner jenta mi munnen igjen. "Det er bare så urettferdig. Jannicke var så perfekt. Hun var den snilleste søsteren og bestevennen du kan tenke deg. Alle elsket henne!" Jeg kysser henne i ansiktet mens jeg holder henne rundt hodet. "Jannicke hadde vært utrolig stolt av deg!" forteller jeg henne og øynene hennes lyser opp. De triste øynene får et hint av glede i seg. Hun smiler et forsiktig og varmt smil til meg. Så legger graver hun hodet ned i armene mine.


Tilbake til *DN * sitt P.O.V:

 

Det føles overraskende godt å ha fortalt nesten alt til Niall. Jeg har ikke snakket om dette siden alt skjedde, så det var godt å få sagt det. Og nå vet jeg at jeg ikke trenger å skjule noe for kjæresten min. Det er en god følelse! Selv om dette har vært en utrolig tøff og mange vonde minner har strømmet tilbake som om det var gårsdagen, så er jeg glad for at den snart er overstått og at jeg kan begynne på nytt igjen. Gjøre noe som får humøret på andre veier og smile litt mer. Det er det jeg liker best!

 

Niall skal sove hos meg i natt og det er jeg evig glad for. Ord kan faktisk ikke beskrive det! Det hadde vært så fælt å måtte ligge alene med alle tankene, men nå kan jeg dele de med Niall og forhåpentligvis være i andre tanker uansett. Da vi er klar til å sove, så ligger jeg godt plassert på brystet hans mens vi ser hverandre inn I øynene. "Går det bra med deg?" De omtenksomsfulle øynene stirrer på meg. Jeg nikker raskt. Vi blir stille, og ligger bare å nyter hverandre. Jeg hører etter på hvert åndedrag han tar og nyter stillheten. "Du er nydelig!" sier Niall og ser fortapt på meg. Jeg rødmer selvfølgelig og begynner å fnise. Helt ut av det blå kjører Niall på med seriøsblikket. "Kan ikke du være med på turnèen?" Han setter seg opp, med et seriøst blikk og ser veldig oppspilt ut. "Pliiis?" fortsetter han og gir meg et dådyrblikk. "Tror du ikke at jeg vil?" Jeg smiler litt skeptisk. Aldri i livet om jeg får lov. Jeg har ikke en gang en sjanse. Det er ikke et spørsmål. "Du kan jo prøve å spørre! For min del. Jeg kommer aldri til å klare meg uten deg!" Engleøynene har aldri sett så vakre ut, og ikke minst så overtalende. Hvem er det jeg prøver å lure. Jeg må i det minste prøve!


Tumblr_mhzttk12gx1rexv20o1_400_large

Mer?? 


Har ikke hatt internett i helga, så beklager for det. NY DEL I MORGEN! :D

 

POSTED BY: JULIE


07.02.2013 | 18:34 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 41

Jeg må slippe løs hemmligheten. Slippe løs de 100 kiloene som snart ødelegger ryggen min. Jeg tror tiden er inne. Jeg føler det på meg. Sjangsen må tas! "Det er noe ikke har fortalt deg enda," Jeg stirrer endeløst ned i bakken og tar tusen åndedrag før jeg er klar til å snakke. Jeg puster inn og ut, og derretter er jeg klar for å snakke.



FLASHBACK I KURSIV SKRIFT:

 

Kræsj sier det, og jeg kjenner et fall. Alle lyder blir forsterket. Bilbremsing som skraper i hørselen, et stort bråk, menneskehyl som skjærer i hjertet og lyden av å falle mens vinden blåser i motsatt retning. Alt blir svart. Plutselig ser jeg igjen. Alt er uklart og hele kroppen min er våt. Alle omgivelsene er våt, som om jeg er i vannet. Det er som det er tåke rundt hele meg, men da jeg oppdager at det var vann rundt meg, får jeg panikk. Bilen ligger på skrå i kanten av elva. Halve bilen i elva og resten i lufta. Jeg ligger i elva. Jeg begynner forbrilsk å trykke av setebeltet, men det sitter fast. Jeg prøver å holde munnen igjen sånn at jeg ikke skal drukne, men det er umulig. Jeg slipper mer og mer vann inn i lungene. Jeg kjenner hvordan vannet settes i lungene og hvordan jeg føler meg gravis svakere for hvert sekund som går. Luftbobler slippes ut av munnen min og stiger ut av den oversvømte bilen. Jeg prøver å stikke hodet mitt over vannkanten, men setebeltet holder meg fast. Jeg er fortapt. Ingenting kan beskrive følelsen av å ikke kunne puste ordentlig og å vite at jeg kommer til å dø.

 

Mens jeg ligger i setet, etter å ha gitt opp å få meg løs, ligger jeg der med halvåpne øyner og ser gjennom vannet. Jeg glemte helt at jeg ikke var alene. Jeg får enda mer panikk da jeg tenker på familien min. Hvordan har de det? Er de død? Sitter de her sammen med meg? Jeg oppdager et par bein ved siden av meg, men jeg når de ikke uansett hvor langt jeg fortvilt strekker meg. Overkroppen hennes må være over vann, så jeg tror hun puster. Selv om tanken om sjangsen på at hun ikke gjør det, nesten dreper meg enda mer. Selv om jeg nesten ikke får puste og jeg er ombringet av ferskvann som mest sannsynlig er på vei til å drepe meg, så gråter jeg. Jeg gråter. Av fortvilelse. Av frykt. Av redsel. Av panikk. Av tanken på at Jossi kanskje ikke puster. Plutselig kjenner jeg to hender på ryggen min som rister rastløst i meg og søsteren min, Jannicke, sitt ansikt kommer til syne. Øynene mine synker sammen på et blunk og jeg er borte.

 

Øynene mine spretter opp som et lyn når jeg kjenner at jeg hoster og hoster som jeg aldri har opplevd maken på. Jo mer jeg hoster, jo mer vann kommer ut av munnen min. Kroppen min gjør så vondt, spesielt lungene. Men all smerten forsvinner på magisk vekk bort fra kroppen da de tåkefylte øynene mine ser både Jossi, mamma og pappa. De lever! Jeg prøver utmålmodig å reise meg opp fordi jeg vil så gjerne klemme den fantastiske familien og takke for at ulykken gikk bra, men jeg fortsetter å hoste opp vann og de legger meg ned igjen. Etter en liten stund føler jeg at hostingen er over og jeg føler meg så vanlig som man kan bli etter å nesten ha druknet. Jeg setter meg raskt opp og ser Jannicke, storesøstren min! Jeg møter øynene hennes og føler en slags glede som stormer fram og tilbake i kroppen min. Adrenalin og lykkemorfiner må det være! Pluss smerte selvfølgelig, men det blir ikke akkurat bedre av å tenke på det. Jannicke står på andre siden av den populære veien der mange biler kjører fram og tilbake. Hun er gjennomvåt. Var det hun som dro meg ut av bilen? Jeg husker ingenting. Jeg skjelver. Hendene mine dirrer og leppene mine føles blå. Jannicke smiler det nydelige og smittssomme smilet sitt og løper over veien. Men hun kommer seg aldri lenger.

 

Jeg kobles over til den virkelige verden og finner ut jeg ligger på bakken mens jeg føler meg kvalt. Det var som alt skjedde på nytt!

 

Tumblr_mejcvjofpp1rkxl1vo1_500_large

 

Hva synes dere? Dette var en del av ulykken (hemmligheten), men det skjer mere. Gi meg veldig gjerne tilbakemeldinger! Dere er best <3

 

Kommer kanskje en til del i kveld om jeg får mange kommentarer på dette innlegget!

 

POSTED BY: JULIE


06.02.2013 | 19:39 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 40

«Vil dere være med å se på en film? Mamma synes det hadde vært koselig.» Jeg snur meg og ser på Niall. Han står allerede rett bak meg. «Jeg tar det som et ja!» Vi følger etter Jossi ned. Foreldrene mine sitter allerede foran TV-en. Det var virkelig hyggelig av dem å prøve så hardt. Jeg forventet ikke dette da vi kom hit. «Hvilken film?» spør Jossi entusiastisk. «Dere får velge.»

 

Klokken blir bare et høyere og høyere tall og jeg tenker over hvor overraskende mange timer jeg og Niall har tilbringt med familien. Jeg kan forstatt ikke forstå det. Hvor kom empatien deres fra? Lysten til å ville bli kjent med Niall? Gjennom hele kvelden har spesielt pappa stilt mange spørsmål til Niall, om bandet og kjendislivet. Jeg er så glad for at selv om pappa ikke liker å snakke med Niall, så prøver han sitt beste og det lyser av viljestyrke av han. Jeg føler meg så glad! I stedet for å følge med på filmen, så sitter jeg bare her og nyter øyeblikket. Øyeblikket av å være en normal familie. En normal familie som kan se film sammen. Til og med så normal at jeg kan ha kjæresten på besøk. Jeg smiler fornøyd for meg selv! Små øyeblikk som dette er noe jeg alltid vil huske.

 

Selv om overflaten er så godt som perfekt, så kan jeg se at mamma sliter. Pappa har alltid et pokerface uansett hva, men mamma derimot. I dramafilmen vi alle har øynene limt fast på, så er det en grusom ulykke som finner sted. Jeg kan se tårer i øynene hennes, som nesten er på vei i å flyte over. Jeg vedder på at det ikke er på grunn av filmen, men på grunn av det.. Det er nesten vanskelig å se på selv, fordi filmscenen er for lik personlige opplevelser. Det stikker svakt i hjertet mitt, det gjør rett og slett vondt. Det er min måte å føle smerte på, ikke gjennom tårer, men gjennom fysisk smerte som bare kommer av seg selv. Jeg kaster et raskt og uskyldig blikk på Jossi. Hun har øynene fylt opp av tårer som kan falle ned når som helst. Jeg vet ikke om hun tenker på det eller bare på handlingen i filmen. Jeg har jo ikke fått med meg hovedhandlingen i filmen, så jeg finner det ikke trist. Bare denne scenen, den er alt for lik virkeligheten!

 

Mamma er egentlig en veldig stille person, hvert fall i de siste årene, og jeg har ikke sett henne sånn her på lenge. Hun gråter. Stille selvfølgelig, og det ser ut til at jeg er den eneste som legger merke til den lydløse hulkingen som stikker enda dypere i hjertet mitt. Hun stormer plutselig ut av stua uten at jeg rekker å reagere. Pappa stirrer tomt ut i luften etter mamma, og skjønner definitivt hva som plager henne. Han velger å bli sittende, og det gjør meg glad. Jeg vil ikke at vi alle skal plutselig styrte ut i tårer (ikke meg selvfølgelig. Jeg gråter ikke). Jeg vil at vi skal klare å fullføre en helt normal film uten problemer. Det er det minste vi burde klare! Jeg ser på Niall. Han ser helt normal ut, men han kommer med noen rykninger i kroppen av og til. Plutselig virker det som om han ser at noe er galt. "Alt okei?" hvisker han til meg og tar tak i hånda mi. Jeg nikker stivt. Pappa skrur helt av det blå av filmen, og jeg frykter hva som kommer. Jeg griper tak i Niall og går ut av døren for en "luftepause" som jeg sa til Niall.

 

"Jeg merker at noe er galt og at det er noe jeg ikke vet. Hva er det?" Han stirrer ut i den mørke lufta og ser på meg som om jeg var et vandrede spørsmålstegn. Jeg hever det ene øyebrynet og rynker på nesen. "Jannicke.." sukker jeg og blir overrasket over navnet jeg akkurat sa høyt. Jeg angrer med en gang. Alle følelser som finnes på denne jord strømmer inn i hodet mitt, bare de negative så klart. Skal jeg fortelle han det? Er det riktig av meg? Jeg har ikke kjent Niall så lenge, men jeg kommer ikke til å klare å være 100% ærlig med han før han vet dette. Jeg har føler ikke at jeg har noe annet valg. Enda etter 2 år, så trodde jeg at det skulle føles litt lettere. Men det kjennes fortsatt ut som jeg bærer en ryggsekk på ryggen som veier 100 kilo. Jeg må slippe løs hemmligheten. Slippe løs de 100 kiloene som snart ødelegger ryggen min. Jeg tror tiden er inne. Jeg føler det på meg. Sjangsen må tas! "Det er noe ikke har fortalt deg enda," Jeg stirrer endeløst ned i bakken og tar tusen åndedrag før jeg er klar til å snakke. Jeg puster inn og ut, og derretter er jeg klar for å snakke.

 

Tumblr_mhrwsdecx41s1pglco1_500_large

 

Er dere klar for hemmligheten? Hva tror dere den er? Og tror dere hun klarer å fortelle det? MER?? 

 

POSTED BY: JULIE

 

 

 


05.02.2013 | 22:54 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 39

Hei dere! Beklager for at det er  så lenge siden sist, vil nesten ikke snakke om det. Har så dårlig samvittighet. Fantastiske Benedikte (fantastisk flink også) kommer til å skrive litt for meg framover i tid, fordi jeg ikke har så god tid til å skrive lenger. Håper dere tar henne godt i mot! Hun er kjempe flink og har forresten en egen fanfic blogg som heter fanfics1D.blogg.no. -Julie


Vi går over dørkarmen hjemme hos meg og hører at de roper hallo til oss. Niall klemmer meg ekstra hardt i hånda og jeg smiler svakt til han. Jeg er utrolig nervøs og samtidig glad. Jeg vet ikke om foreldrene mine tar dette like seriøst som det jeg og Niall gjør. Det betyr mye for oss begge. Jeg håper bare at de ikke sier noe frekt til han!

 

Niall og jeg går inn på kjøkkenet. Det lukter himmelsk. Jeg kan ikke huske sist gang mamma måtte ha lagt så mye inn i et måltid som nå. «Er snart ferdig med maten» hun snur seg mot oss. Jossi løper inn på kjøkkenet. «Hei dere!» Hun gir deg en kjapp kos før hun nærmest kaster seg over Niall. «Lenge siden jeg har sett deg nå» erter hun. Et smil former seg i ansiktet hans. De fantastiske øynene lyser opp. Jeg studerer ansiktstrekkene hans. Det burde være umulig å være så perfekt. Men nei da, Niall er et levende bevis på at det er mulig.


«*DN*?» Jossi dulter til meg. «Huh?» Jeg river blikket bort fra Niall, og setter det på henne. Begge ler. «Hva er det?» spørs jeg igjen. Nå oppførte de seg merkelig. De ler enda mer, og jeg kjenner jeg blir litt irritert. Hvorfor kan du ikke bare si hva det er? «Bare glem det» sier Jossi til slutt. Ahh. Hvorfor gidder de ikke si hva det er? Niall merker jeg ble litt irritert, og legger armen sin over skuldrene mine. «Smil» hvisker han inn i øret mitt før han kysser meg på kinnet.
Jeg kaster meg ned på senga. Niall setter seg ned ved føttene mine, litt mer forsiktig enn meg. «Vel, det gikk jo greit.» Han nikker. Foreldrene mine var litt vel stille under middagen. Hadde det ikke vært for Jossi, tviler jeg på at det hadde blitt noe prat i det hele tatt. Jeg må virkelig takke Jossi for det senere. Pappa var nok fortsatt litt usikker på hva han mente om Niall. Men, på den positive siden, det ble ikke mer krangling. Og de sa heller ikke noe frekt til han. Mamma hadde i alle fall prøvd å få i gang en samtale, til tross for at hun ikke hadde fått det til.


«Det gikk bedre enn forventet. For min del i alle fall.» Niall smiler. Det perfekte smilet. Smilet jeg ikke får nok av. Jeg setter meg halvveis opp. Jeg smiler tilbake mot han. Han setter seg litt nærmere og kysser meg myk på leppene.
Det banker hardt på døra. «Er dere våkne?» Jossi banker litt til. Jeg åpner døra. «Vil dere være med å se på en film? Mamma synes det hadde vært koselig.» Jeg snur meg og ser på Niall. Han står allerede rett bak meg. «Jeg tar det som et ja!» Vi følger etter Jossi ned. Foreldrene mine sitter allerede foran TV-en. Det var virkelig hyggelig av dem å prøve så hardt. Jeg forventet ikke dette da vi kom hit. «Hvilken film?» spør Jossi entusiastisk. «Dere får velge.»

 




 

Ny del i morgen? 15 kommentarer da :)

 

POSTED BY: BENEDIKTE


30.01.2013 | 19:25 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 38

Dagens nye lærdom av å skrive 1D fanfiction: Aldri skriv en ny og ekstra lang del på iPad. Du kommer til å angre på at du trodde det ville være lettere enn å skrive på mac. Plutselig er du helt uten den nye delen og må bruke dobbelt så lang tid. Hehee, nok negativitet, men det er vel lov å klage litt! Her en en ny del, litt senere enn planlagt, men den er her likevel :) HA EN SUPER DAG, HERLIGE DERE <3

 


 

Jeg leter til og med i en skuffe jeg aldri ville ha trodd at noe så sentralt og standart som bestikk skulle ligge, men jeg ser der likevel. Jeg finner noe jeg skjønner at det ikke var meningen at jeg skulle se. Jeg klarer ikke en gang å kjenne etter på min egen kropp hva jeg føler akkurat nå.

 

Jeg smiler for meg selv, et høyt og bredt smil som ville ha overbevist en hver person. En utrolig liten og søt pakke ligger i skuffen helt for seg selv. Et lilla glanspapir lyser opp resten av rommet og jeg smiler enda høyere. "18 år!" står det med store og tykke bokstaver som nesten dekker hele pakken og tallene glitrer nesten like mye som glanspapiret. Glitter er noe av det fineste og mest facinerende jeg vet om, men det er nokså kjedelig så lese om, så kanskje jeg burde komme til poenget. Det første som faller meg inn er at det må være bursdagsgaven min. Jeg er jo 18 om to drøye uker og han vet hvor høyt jeg elsker glitter. Det er kanskje ikke et spørsmål om den er til meg eller ikke når jeg tenker over alle de søte hjertene som nesten overdøver lillafargen på glanspapiret. Jeg smiler fortsatt like høyt som i stad. Det er nesten teit hvor glad jeg er i gaver, og hvert fall så hyper og spent jeg blir. Jeg vet godt at jeg må være en av de mest nysgjerrige personene på jord, og kunne lett ha vunnet en pris for det eller noe. *DN*, skjerp deg, du skal ikke åpne gaven!, sier jeg til meg selv. Men kan det egentlig skade?

 

Gaveesken er sånn at man bare kan åpne den øvre delen og lukke den igjen uten av spor til at man har sett den. Før jeg får sjangsen til å overtale meg til å øve meg på å være tålmodig, så har tydeligvis den nysgjerrige og spente delen av meg tatt hånd over meg og har allerede åpnet gaven. Et glitrende lys blender øynene mine og jeg blir skjokket. En diamantring? Er han seriøs? Jeg måper. Det føles ut som haken min treffer bakken, så høyt måper jeg faktisk. Vi har bare vært sammen i noen uker, og han har allerede kjøpt meg en diamantring? Åh, jeg kan ikke noe for at jeg elsker gaver så høyt og hvert fall ikke noe for hvor høyt jeg elsker Niall. Jeg kan forsatt ikke tro mine egne øyner. En diamantring? Jeg legger gaven på plass, henter bestikket og springer inn til Niall for å vekke han.

 

Tumblr_lya5r5mvi81qgnow4o1_500_large

 

Niall ble utrolig glad for frokosten, selv om den ble litt kald etter at jeg brukte sikkert 20 minutter på gaven. Han koste seg i hvert fall. Jeg er selvfølgelig fortsatt hyper, og klarer ikke å sitte i ro. Stakkars Niall som er så trøtt og har enda ikke fått åpnet øynene ordentlig. Og så må han tåle gale meg som spretter omkring. "Hvorfor er du så glad?" ler han mens han kaster i seg den siste pannekaka. "Hvorfor ikke?" svarer jeg og fortsetter mens Niall bare stirrer på meg med store øyner. Jeg kan jo ikke akkurat si den sanne grunnen, men det er jo ikke akkurat en big deal uansett. Jeg lener meg over på Niall og kyser han følsomt. Jeg kjenner den bare huden hans mot min og han drar meg ned på sofaen. Han holder rundt meg med den ene armen og stryker meg i håret med den andre - sakte og lidenskapelig, og det er alltid like herlig hver eneste gang. Vi fortsetter å småkysse, men så stopper jeg kyssene fordi jeg smiler så høyt at jeg ikke klarer mer. "Jeg er så glad på grunn av deg!" svar jeg han endelig og plasserer enda et ømt kyss på de myke leppene hans. Et vakkert smil vokser på han og han smiler så høyt.

 

Noen timer senere ringer Jossi meg og forteller at mamma og pappa vil at jeg skal komme hjem. Først sa jeg selvfølgelig at det ikke kom til å skje, men så fortalte hun at de inviterer Niall på middag. De vil starte på nytt, om man kan si det på den måten. Nå har jeg enda en grunn til å være glad. Jeg håper bare at de ikke ødelegger sjangsen på et bedre forhold med meg, for dette betyr utrolig mye for meg. Niall var skeptisk til det, men det er bare fordi han vet hvordan foreldrene mine er og han er nervøs. Han må ha brukt en evighet framfor speilet rett før vi satte oss i bilen han for å kjøre til meg. Vi går over dørkarmen hjemme hos meg og hører at de roper hallo til oss. Niall klemmer meg ekstra hardt i hånda og jeg smiler svakt til han. Jeg er utrolig nervøs og samtidig glad. Jeg vet ikke om foreldrene mine tar dette like seriøst som det jeg og Niall gjør. Det betyr mye for oss begge. Jeg håper bare at de ikke sier noe frekt til han!

 

527138_355715841174417_435391244_n_large

 

Hva synes dere om delen? Og hvordan tror dere middagen går? Gjett gjerne eller kom med idèer :))

 

POSTED BY: JULIE


28.01.2013 | 22:31 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 37

"Men du vet at det ikke er lenge til jeg reiser på turnè?" Jeg stivner. Turnè? Nei, det visste jeg ikke! Selvfølgelig vet jeg jo at må reise på turnè en eller annen gang, og vi har snakket om det i hele dag. Men jeg har likevel aldri forestilt meg at det faktisk skal skje.

I hele dag har jeg stått for at jeg klarer dette. Hva enn hvilke motbakker som dette forholdet vil møte så skal jeg takle det. Og jeg står fortsatt for det. "Klart vet jeg vet!" sier jeg i en glad tone bare for å late som om jeg klarer dette. Niall ser ut til å skjønne at tonefallet mitt lyver. Jeg er ikke glad. Selvfølgelig er jeg ikke det, men jeg skal klare dette. Vi skal klare dette sammen! "Er det lenge til?" spør jeg litt mer hengende med hodet. I stedet for å svare meg kaster han seg over meg og kysser meg overivrig. Jeg har selvfølgelig ikke noe i mot det. Slettes ikke. Men dette er vel kanskje å ta litt i det å glemme det vi snakker om og tenke på noe annet. Hvem er det jeg prøver å lure, tenker jeg. Jeg orker ikke å tenke på noe annet enn at jeg er med Niall nå, og hvor grusomt god han er å kysse. 

 

Jeg våkner opp av tunge regndråper som drypper på vinduet og lager irriterende lyder som får hodet mitt til å sprekke. Jeg tvinger øynene opp og gnikker meg hardt for å kunne se noe. Jepp, det høljer ned ute. Ved min side ligger sovehauet Niall. Den gutten har virkelig det største sovehjertet jeg vet om. Vi sovnet tydeligvis på sofaen denne gangen også, tenker jeg og må le litt for meg selv. Skal dette være et nytt kjennetegn på oss to når vi er sammen? Jeg tror foreldrene mine fikk øynene sine opp etter gårdagens episode da jeg endelig turte å snakke for meg selv. De har ikke sagt noe om at jeg sover hos Niall. Ikke at jeg har sagt det, men jeg tror de har skjønt det. Siden Niall er så godt som borte og det nytter ikke en gang å prøve å vekke han, så bestemmer jeg meg for å lage han frokost. Litt romantisk kan jeg vel prøve å være!

 

Siden jeg har lært at Niall er litt av en matmos så har jeg lagd en stor porsjon til han. Sunne pannekaker med friske bær og kokosflak strøtt over. Siden jeg skjønner at det neppe er mettende nok for magen hans, så har jeg også laget en liten fruksalat. Jeg går bort til sofabordet og legger fra meg frokosten der. Plutselig kommer jeg på at jeg glemte bestikk, så jeg løper tilbake til det digre kjøkkenet. Jeg sliter fakitsk med å finne ut hvor bestikket er, så jeg må gå gjennom stort sett alle skuffene. Jeg leter til og med i en skuffe jeg aldri ville ha trodd at noe så sentralt og standart som bestikk skulle ligge, men jeg ser der likevel. Jeg finner noe jeg skjønner at det ikke var meningen at jeg skulle se. Jeg klarer ikke en gang å kjenne etter på min egen kropp hva jeg føler akkurat nå.

 

Tumblr_mhcsp9leix1rhh2nyo2_1280_large

Hva tror dere *DN* fant? 

 

Tirsdag blir bloggfri siden jeg har en matteprøve jeg ikke kan noe om, og en norsk innlevering til onsdag. Skal prøve å få til minst 2 deler på onsdagen da :) Klarer dere over 20 kommentarer nå?

 

POSTED BY: JULIE

 

 

 


27.01.2013 | 20:49 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 36

Jeg har aldri tenkt på hva som skjer når han reiser, eller er på turnè. Hva med meg? Skal jeg bare sitte her hjemme og gråte meg til søvne? Og hva når dette blir seriøst, hva om paparazzier er etter meg også? Jeg vet ikke om jeg kan takle dette livet. Livet som er i vente når Niall sin pause er ferdig og alt fokuset ligger på bandet. Hva skal jeg gjøre da? Har pappa et poeng?

 

Jeg flakket med blikket fra pappa til Niall. Han ser forvirret ut. Rett og slett fortvilt over fakta. Ingen kan nekte på at det ikke er sant. Hvert fall alt det med reising og å aldri kunne gå fritt i gata. Men uansett hva som er fakta eller ikke, så sårer det uttrykksløse blikket til Niall meg. Ja, pappa har rett! Men det betyr ikke at jeg har tenkt å gjøre noe med det. Jeg kunne godt ha datet en fyr på skolen min som ikke måtte reise eller som jeg kunne være sammen med over alt uten å tenke på paparazzier, men det er ikke det jeg vil. Jeg vil det rett og slett ikke. Det eneste jeg vet akkurat nå er at det er Niall jeg vil ha. Uansett hvilke konsekvenser det innebærer, så er jeg klar. Jeg er en ganske så poetisk person, og jeg tror på kjærlighet når jeg ser det. Jeg stirrer på Niall og et smil vokser på munnen min. Det er ingen ting jeg heller vil ha enn han. Tankegangen min er så utrolig skremmende klissete, men det er nok det forelskelse gjør med meg. Klissete!

 

"Pappa, jeg vet det. Men hva så?" svarer jeg sterkt og stolt. Jeg ser at Niall slipper ut et lettet sukk og så smiler han til meg. Jeg besvarer smilet. Jeg føler meg plutselig så glad. Men samtidig flau over at jeg nesten kjøpte det pappa sa og sto med hans side. Never again! Pappa er helt stum. Han ser så overrasket ut. Leppene hans åpner og lukker seg stadig vekk. Han får ikke presset ut et eneste stusselig ord. Mamma er allerede gått. Jeg smiler enda høyere. "Er vi ferdige nå?" spør jeg og slipper hånda mi ut i lufta for at Niall skal ta tak i meg. Noe han heldigvis gjør og jeg kjenner en kriblene følelse i hele kroppen. Ikke bare fordi jeg er hodestups forelsket, men også fordi jeg er stolt over meg selv. At jeg virkelig sto for mitt og lot ingen snakke for meg. I de siste ukene har jeg hatt det så bra med meg selv. Jeg tror jeg begynner å finne meg selv etter hendelsen som knuste meg ned i bakken. For første gang siden da kan jeg si med hånden på hjertet at jeg er stolt over meg selv!

 

Vi dro rett hjem til Niall og har vært der i hele dag. Etter en stund med brede smil og hysteriske lattere får Niall meg til å føle at noe er galt. Galt er kanskje ikke det rette ordet, men han ble plutselig så stille. "Niall?" Jeg styrker hånda mi på den silkemyke huden hans, og så bryter han stillheten. "Du vet at faren din har rett om meg?" Jeg møter de samme tomme øynene jeg så tidligere i dag da pappa snakket. Så tomme, så uttrykkløs og så forferdelig følsom. Det knuser meg bare av å se han sånn. "Jeg vet det, Niall. Men jeg bryr meg ikke! Så lenge jeg får være med deg, så takler jeg all motbakke lett!" brifer jeg. Han ser på meg med et lite smil som forteller meg at han er glad for det jeg nettopp sa, men det er noe mer. "Takk, det betyr mye. Jeg er utrolig glad i deg!" klisser han på og kysser meg vått på kinnet. "Men du vet at det ikke er lenge til jeg reiser på turnè?" Jeg stivner. Turnè? Nei, det visste jeg ikke! Selvfølgelig vet jeg jo at må reise på turnè en eller annen gang, og vi har snakket om det i hele dag. Men jeg har likevel aldri forestilt meg at det faktisk skal skje.

 

150684_409127585831107_2057245130_n_large

 

Mer?

 

Nå er jeg hjemme forresten :)) Skal blogge så bra jeg kan framover!

 

POSTED BY: JULIE

 

 

 


25.01.2013 | 17:34 | Kategori: 1D Historie-8

Historie 8 Info

Hei dere!

Jeg blir borte hele helga, fordi jeg er i campingvogna i Finland uten nett.. Håper det går bra for dere! Er fult tilbake snart <3

POSTED BY: JULIE


24.01.2013 | 23:24 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 35

Hva er det som foregår? "Mamma og pappa sto akkurat opp. Og du vet hva morgenrutienene er, å lese avisa på nett eller papir og så nyhetene på tv. Og gjett hva som står på alle sladdersidene?" Jeg stivner. Shit, hva skal jeg gjøre nå? Det er vel egentlig ikke noe å gjøre. Jeg er i hvert fall busted.

 

Jeg hater dette. Jeg er lei av at foreldrene mine skal bestemme alt over meg. Jeg vil gjøre som jeg vil! Og jeg vil ikke lyve for å gjøre det jeg vil. Jeg har så lyst til å bare drite i dem og ikke svare på telefonen når de finner ut av at jeg var med Niall i går, og at jeg fortsatt er det. Men det blir bare for galt. Jeg har allerede slengt en løgn på dem i trynet før, og nå gjorde jeg det igjen. Jeg vil ikke lyve. Noe jeg hvert fall ikke vil er å ha dette forholdet med dem. Det var så bra for 2 år siden! Jeg kødder ikke når jeg sier at vi var den perfekte familie! Vi gjorde seriøst alt sammen, og noen ganger var det i overkant for mye for en tenåring. Uansett.. Jeg vil ikke at jeg må lyve for å gjøre det jeg vil. Kanskje jeg bare skal dra hjem og snakke fra hjertet mitt? Kanskje jeg til og med tar med Niall?

 

Her sitter vi da. Eller jeg og Niall sitter, og mamma og pappa står. Vi kom akkurat inn døren, og jeg må innrømme at jeg er litt nervøs. Det er Niall også. Jeg trenger så vidt å se på han for å vite det. Det er nok fordi at han har skjønt at de hater at jeg er sammen med han, og dette er først og fremst den første gangen han møter dem. Han vil nok gjøre et godt inntrykk, men jeg tror han har skjønt at det ikke er vits å prøve. "*DN*, du skulle komme alene," starter pappa og jeg sukker av fortvilelse. Seriøst? Har han virkelig tenkt å kjefte på meg? "Jeg vil ha han her, og da tar jeg han med hit", mumler jeg bestemt tilbake. Akkurat høyt nok til at de hører det, og jeg kan se på hvordan rynkene til mamma i pannen former seg at hun er overrasket over meg. Pappa gir meg det blikket. Jeg klarer bedre. Jeg klarer bedre enn å mumle, og jeg klarer å si noe litt mer strengere. "Kan ikke du bare si hva som er så galt? At jeg er glad? At jeg har det bra? At jeg har det helt perfekt greit?" skriker jeg til han, og er overrasket over hvor høyt jeg faktisk skrek det. "Han er ikke bra for deg", sier mamma seriøst i en rolig stemme som egentlig bare vil godt, men det funker ikke. 

 

Jeg ser bort på Niall. Han stirrer i bakken med et helt tomt blikk som ikke viser noen følelser. Jeg synes så synd i han akkurat nå. Første møte med foreldrene mine og her står de og sier at jeg er for god for han. "Hvorfor, mamma? Gi meg en god grunn!" skriker jeg tilbake. Jeg skjønner nesten ikke hvor dette volumet på stemmebåndet mitt har vært i det siste. Jeg tør faktisk å rope til dem. Jeg er litt stolt over meg selv! Mamma åpner så vidt munnen, men pappa ser ut til å overta. "Han er berømt, jenta mi. Han kan så vidt gå ubeskyttet i gata. Han kan ikke gå noen plasser uten å bli gjenkjent, og i verste fall overfalt. Paparazzier er etter han overalt, og dette kommer til å gjelde deg også. Han må reise hit og dit, mens du sitter igjen med et hjerte fult av savn. Jeg vil ikke se deg sånn!" Jeg får en klump i halsen av det han sier. Jeg blir stille. Jeg har aldri tenkt på hva som skjer når han reiser, eller er på turnè. Hva med meg? Skal jeg bare sitte her hjemme og gråte meg til søvne? Og hva når dette blir seriøst, hva om paparazzier er etter meg også? Jeg vet ikke om jeg kan takle dette livet. Livet som er i vente når Niall sin pause er ferdig og alt fokuset ligger på bandet. Hva skal jeg gjøre da? Har pappa et poeng?

 

Tumblr_mg67j1hewr1rqkxfho1_400_large

 Hva tror dere?

 

Blir glad for kommentarer! Loveuuuu<3

 

POSTED BY: JULIE


23.01.2013 | 16:05 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 34

"Hva er det?" sier han med bekymrede øyner. Skal jeg fortelle han hva som er galt? Skal jeg slippe løs alle følelsene mine? Skal jeg fortelle han om de grusomme minnene? Er jeg klar for dette? Er jeg klar for å åpne meg for første gang?

 

Nei, jeg klarer det ikke. Jeg er ikke klar. Ikke så raskt som dette i hvert fall. Det er ikke det at jeg vil, men jeg tør bare ikke. Ikke enda. "Ingenting, jeg fikk bare noe i øyet," lyver jeg og gnikker meg forsiktig i det ene øyet for å spille med. "Kan jeg se?" spør han kort. Han kjøpte den. Det er nesten skumelt hvor god jeg er i å lyve. Jeg liker det ikke, men det er bare sånn ting funker for meg. Jeg lar han se om jeg har noe på øyet. Han holder rundt øyet mine og ser veldig konsentrert ut. "Nope, ingenting!" Jeg smiler til Niall fordi han hjalp meg og han kysser meg på kinnet mens han smiler. Jeg bestemmer meg for å tenke på noe annet sånn at jeg plutselig ikke må lyve om at jeg har fått noe nytt på øyet. Jeg tenker på hvor bra kvelden har vært. Jeg var på en kjent filmpremiere med kjæresten min! Kan jeg kalle han for kjæresten min? Det har kanskje gått litt raskt, men det var tross alt han som presenterte meg som kjæresten hans. Jeg liker det!

 

Jeg våkner dagen etterpå i skjokk. Det første jeg tenker på er at jeg egentlig burde ha vært hjemme for lengst. Jeg må ha sovnet i sofaen hans! Jeg blir skikkelig stresset med tanke på hvor sur mamma og pappa må være nå. Egentlig så gidder jeg ikke å bry meg. Jeg tenker for mye på hva de syns. Jeg har ikke tenkt å bli bad girl eller noe, men de trenger jo likevel ikke å ha 100% kontroll på meg til en hver tid. Jeg er tross alt 18 om ikke så lenge. Noe som stresser meg enda mere ned, er når jeg oppdager hvem jeg faktisk ligger på. Øynene mine møter de søteste sovefjeset jeg har sett på lenge. Jeg kan se på de lukkede øynene at han er trøtt (selvfølglig er han det, han sover jo). Ikke minst det sjarmerende sovehåret som stikker ut i alle kanter.

 

Timene går og vi koser oss rett og slett. Dette må være den slappeste lørdagen jeg har hatt på lenge, men jeg ville ikke ha gjort noe annet. Jossi ringer meg og hun har en stressende tone i stemmen. "Du burde komme hjem nå", er det første hun sier i det jeg tar telefonen. "Hvorfor? Hva har skjedd?" spør jeg tusen ganger mer stresset. Jeg kan se i sidesynet mitt at Niall åpner øynene og setter seg sakte opp. Han gir meg et forvirret blikk og skjønner nok at noe er galt. "Er du OK, Jossi?" fortsetter jeg engstelig. "Ja, jeg har det helt fint. Mamma og pappa også, men jeg tror ikke du har det så bra!" Hva er det hun snakker om? Har ikke jeg det bra? Jeg har det fint. Perfekt! "Hva mener du? Alt er bra med meg, hva er det?" spør jeg forvirret. "Jeg vet at du har det bra. Men snart kommer mamma og pappa til å finne ut at du har løyet!" Hæ? Hva er det hun snakker om? Jeg tror jeg sitter her med den mest rynkete og forvirret pannen noen sinne. Jeg skjønner virkelig ikke bæret av hva Jossi snakker om. "Du skal vel ikke fortelle det?" spør jeg skeptisk. Jossi ville aldri ha gjort det. Det vet jeg! "Nei, selvfølgelig ikke!" hvisker Jossi. Hvorfor hvisker hun? Hva er det som foregår? "Mamma og pappa sto akkurat opp. Og du vet hva morgenrutienene er, å lese avisa på nett eller papir og så nyhetene på tv. Og gjett hva som står på alle sladdersidene?" Jeg stivner. Shit, hva skal jeg gjøre nå? Det er vel egentlig ikke noe å gjøre. Jeg er i hvert fall busted.

 

Tumblr_mh3269qfcr1s423ymo1_500_large

Hva tror dere står på alle sladdersidene?

 

Sorry for mitt 2-dagers fravær! 

 

POSTED BY: JULIE

 

 

 


20.01.2013 | 21:21 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 33 MINIMARATON

Jeg smiler fra topp til tå, og Niall holder rundt meg. Jeg elsker dette! Vaktene klarer å få bort store deler av fansen, og nå er det ganske så stille her. Det er bare noen få paparazzier og fans. Plutselig åpner en av jentene som står bak gjerdet munnen sin, noe som ødela følelsen jeg egentlig ikke kunne beskrive. "Niall, hvordan kan du være sammen med ei sånn stygg jente? Vent, hun matcher deg!"

 

Jeg er mildt sagt skjokkert. Smilet mitt som var på sitt høyeste og bredeste, visnet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere. Jeg har aldri fått hat rett opp i trynet mitt. Jeg er en person som tar meg veldig nær av slike ting, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at Niall sitt faste tak rundt midjen min forsvinner sakte. Jeg ser fortvilt på han. Selv om man skulle tro Niall var vandt til dette, så kan jeg se at han også ble såret. Jeg har aldri sett han sånn. Det er ikke et eneste hint til et smil på munnen hans, øynene ser triste ut og jeg får bare lyst til å gi han en stor bjørneklem. Jeg kan se at han skjuler noe. Det som opptar tankene hans, det er ikke bare de ordene jenta sa, men det er noe mere. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne ut av det. "Kom, *DN*!" hvisker han inn i øret mitt og begynner å gå. Jeg følger etter og vi ender opp i kinosalen. "Niall, går det bra?" I sta var jeg bare fortvilt over at den ubeskrivelig følelsen var ødelagt og at jeg kom til å ta meg nær av den frekke kommentaren, men nå er jeg bare redd over Niall. "Jada," sier han til meg inn i øynene og gir meg et falsk smil. Deretter snur han seg mot kinoskjermen. Jeg bryr meg ikke om filmen. Jeg må bare finne ut av hva som plager han. Jeg vet at det er noe mer enn det jenta sa! Det er jeg helt sikker på.

 

Jeg prøver å få det ut av Niall, men det går ikke. Han sier at han vil følge med på filmen, men øynene hans forteller meg at han egentlig ikke vil det heller. En stor og ekkel klump kjenner jeg i halsen. Jeg syns så synd på han. Uansett hva det er. Jeg har lyst å beskytte han. Men hvordan kan jeg gjøre det når jeg ikke vet hva det er? Plutselig snur han seg mot meg og ser på meg med de store, vakre øynene sine. "Sorry. Det var ingenting. La oss dra herfra!" Noe som gjør det han sier troverdig, er smilet hans. Det smilet lurer ingen! Men likevel så vet jeg at han "skjuler" noe, men dette er ikke rette tidspunkt for han å fortelle han det. Jeg nikker glad og tar tak i hånda hans. Vi lurer oss ut av den stappfulle kinosalen og i mens vi går ut kommer jeg til å tenke på hvor mange kjendiser som befinner seg her inne. Under fotograferingen, intervjuene og filmen har det ikke falt meg inn å se meg omkring. Jeg har nok levd i en liten boble der bare jeg og Niall er. 

 

Det er sent. Men ikke sent i forhold til de andre dagene jeg har vært sammen med Niall. Vi er dratt hjem til Niall og akkurat nå ligger jeg i armkroken hans. Han stryker meg langsomt i håret mitt. En hårlokke om gangen. Jeg nyter denne følelsen. Varmen han gir meg. Følelsen han gir meg. Ikke minst så gir han meg det med å være forelsket. Det må være verdens beste ting! Plutselig føler jeg enn utrolig emosjonell side av meg. Gamle minner dukker opp i hodet mitt. Jeg prøver å skyve dem bort, fordi jeg vil aldri føle dem igjen. Jeg vil egentlig aldri tenkte på dem, men det er umulig. Jeg klarer ikke å skyve minnene bort. Jeg tror den emosjonelle siden av meg dukket opp siden jeg så Niall sånn. Han var så tom, og så borte. Og nå er det akkurat slik jeg føler meg. Jeg vil gråte, men jeg kommer aldri til å gråte. Jeg kan bare glemme det. Tårer produseres tydeligvis ikke i kroppen min lengre. De kommer hvert fall ikke ut. Plutselig merker Niall at noe er galt. Han stopper de myke fingrene i å stryke meg så behagelig i håret og han setter seg opp i sofaen slik at det ikke er deilig å ligge på han lengre. "Hva er det?" sier han med bekymrede øyner. Skal jeg fortelle han hva som er galt? Skal jeg slippe løs alle følelsene mine? Skal jeg fortelle han om de grusomme minnene? Er jeg klar for dette? Er jeg klar for å åpne meg for første gang?

 

603191_539437099408603_243821503_n_large

 

Hva tror dere? Er *DN* klar for å åpne seg?


Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg blir av kommentarene deres! Dere er så gode! :)

 

POSTED BY: JULIE


20.01.2013 | 19:56 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 32 MINIMARATON

Avsnittene har klikket igjen.. Sorry for det!

 


 

Jeg er målløs. Under kjolen ligger det et kort med Niall sin skrift på. "Jeg plukker deg klokken 21.00 presist. Ta på deg kjolen, du kommer til å passe den perfekt! Gleder meg til i kveld! -Niall" står det på det. Jeg snur det og på baksiden står det: "PS: Vi skal ikke hva du tror vi skal!"

Jeg kan ikke tro at jeg nettopp fikk en så nydelig kjole av Niall! Jeg kan heller ikke forstå hva vi skal. Jeg ville jo ha trodd at vi skulle på en date, men siden han skrev at vi ikke skal det jeg tror, så slipper jeg avgårde den tanken. Jeg må tenke dypere og bredere, men jeg fungerer ikke til sånt. Tiden før klokken er ni ordner jeg meg klar. Jossi hjelper meg heldigvis med glede. For øyeblikket sitter hun godt plassert i senga mi med krølltanga i hånda og krøller håret mitt. Jeg er å glad for at jeg har henne. Jeg har allerede fortalt mamma og pappa at jeg skal på jentekveld hos Sam, så jeg kommer litt sent hjem. De kjøpte løgnen min! Jeg liker ikke å lyve, men jeg hadde aldri fått lov til å dra og jeg vil virkelig dette mer enn noe annet. Rett før klokken er ni skal jeg snike meg ut bakdøren, så alt er tima!
"Hvor tror du jeg skal?" spør jeg Jossi mens jeg holder på å drukne av tankene mine. Jeg klarer bare ikke å tenke meg hva vi skal, men det er jo en del av spenningen. Noe stort og seriøst er det nok siden kjolen er så perfekt og formell! "Jeg vet ikke, jeg. Kanskje bare en date på London's mest luksuriøse resurant?" "Au, Jossi! Du brant meg!" roper jeg plutselig da jeg kjenner en intens varme stige inn i hodenbunnen min. "Sorry, men det var du som fikk meg til å tenke på noe annet!" ler hun mens hun trekker unna krølltangen for å unngå at hun brenner av meg håret, og så fortsetter hun igjen. "Det er en god idè.." mumler jeg. "Men jeg tror det er noe annet. Jeg har bare følelsen av det!" Klokken er presist ni og jeg står her på kanten av hovedveien med en vakker kjole, perfekt sminke og prinsessekrøller i håret. Jeg tror faktisk jeg aldri har følt meg så pen før! Ikke bare på grunn av kjolen, men fordi Jossi virkelig har stylist evner i seg. Hun ordnet både håret og sminken.
Tumblr_lsshhbcn741qhwnu6o1_500_large
//håret.
Jeg stråler ikke bare av alt glitteret og paljettene, men av glede. Jeg gleder meg sånn til hva enn denne kvelden bringer! Plutselig får jeg øyet på den fine bilen til Niall og det får meg til å tenke på hvor kjekk han må være. Jeg setter meg inn i bilen og møter en Niall som stråler. Han har på seg en superkjekk dress, håret er perfekt og han ser rett og slett stunning ut! "Herregud, jeg har ikke ord.." mumler Niall mens han stirrer på meg som om jeg har gjort noe galt, men han smiler som bare det så jeg skjønner at han bare synes jeg ser bra ut. Jeg kysser han ømt og så smiler jeg fornøyd. "Du ser forresten utrolig kjekk ut!"
Niall nekter å fortelle meg hva vi skal, og han fortsetter bare å si at jeg må smøre meg med tålmodighet. Vi kjører forbi en plass der det kryr av mennesker og jeg får en liten anelse på at det er dit vi skal. Plutselig innser jeg hva det er. "Kødder du, Niall? Skal vi på den rødeløperen på premieren på en stor film eller noe?" skriker jeg opp i ansiktet hans. Han begynner å le av meg mens jeg fortsetter å freake ut. Den røde løperen..? Er dette virkelig sant? Niall roer meg ned og forteller meg at vi bare skal ta noen bilder på den røde løperen, så skal han bli intervjuet med resten av guttene og så skal vi inn i kinosalen og se på premieren av tidenes største film. Jeg kan ikke husket sist gang jeg var så giret som jeg er nå og heller ikke sist gang jeg måtte se meg i lommespeilet mitt så mange ganger. Paparazziene tar bilder som bare det og fansen hyler noe helt sykt. Det er så gøy å stå på den røde løperen med Niall ved min side og posere for kameraene. Etter fotograferingen kommer det en rekke med intervjuere og Niall følger meg bort til Eleanor og Danielle, kjærestene til Louis og Liam som jeg aldri har møtt. Deretter går han bort til guttene for å bli intervjuet. Jeg snakker som en galning med jentene og føler meg ikke sjernert i det hele tatt. De virker som utrolig greie jenter, og praten flyter som bare det!
Niall kommer smilende bort til meg og gir meg et stort kyss som får fansen til å gå vill og det samme med paparazziene. Denne følelsen kan ikke beskrives! Og heller ikke ødelegges. Her er jeg på en stor filmpremiere på den største kinoen i London, med verdens herligste gutt. Danielle fortalte meg i sta at Niall snakker om meg hele tiden, og at han presenterte meg som kjæresten sin for pressen. Kan det bli bedre? Jeg smiler fra topp til tå, og Niall holder rundt meg. Jeg elsker dette! Vaktene klarer å få bort store deler av fansen, og nå er det ganske så stille her. Det er bare noen få paparazzier og fans. Plutselig åpner en av jentene som står bak gjerdet munnen sin, noe som ødela følelsen jeg egentlig ikke kunne beskrive. "Niall, hvordan kan du være sammen med ei sånn stygg jente? Vent, hun matcher deg!"
418732_409539232455977_1065260678_n_large
MER??
Det kommer en del til av minimaratonet i kveld! Dette var jo en ganske lang del, så jeg tror ikke jeg klarer å skrive så mange flere deler. Derfor kommer det en ny del i kveld siden dere er så flinke å kommentere! Hvor mange kommentarer klarer dere nå?
POSTED BY: JULIE

20.01.2013 | 19:03 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 31 MINIMARATON

Ok, kanskje hun faktisk mener at jeg skal se ut av vinduet. Jeg gir meg og tar en titt ut av det store og lange vinduet som alltid får meg til å lengte etter frihet. Utenfor vinduet står en person som jeg aldri har vært så glad for å se i hele mitt liv. Er dagen reddet?

 

Ja, jeg kan fakitsk bli reddet på denne måten. Niall står utenfor vinduet med det største påklistret smilet jeg har sett på veldig lenge. Han vinker til meg før jeg kommanderer han med blikket mitt til å dukke. Jeg kan jo ikke risikere at læreren eller resten av klassen min ser han. Ettersom at han er medlem i verdens største boyband kan det jo lett bli litt rabalder. Aporopos verdens største boyband og rabalder, så har jeg faktisk ikke fått smake på det enda. Jeg mener.. Han er jo ikke kjæresten min enda, men de siste ukene har jeg jo vært med han hele tiden, så jeg hadde vel egentlig regnet med en liten smaksprøve. Men det haster ikke! Som jeg har forstått av Niall så er han ikke så glad i alt styret rundt seg. Jeg rekker opp venstrehånd mens armbåndene mine klirrer sånn at læreren raskt retter sin oppmerksomhet på meg. "Kan jeg gå på do?" spør jeg mens jeg ler ondskapsfullt inni meg. Først og fremst fordi jeg lyver. Og for det andre så kommer jeg ikke tilbake. Jeg ler enda høyere inni meg når læreren sier ja og når jeg ser Darlene sitt ansiktuttrykk. Hun skjønner eksagt hva jeg skal. 

 

Med en gang jeg har slamret igjen døra til klasserommet setter jeg på sprang. Grunnen er vel hovedsakelig fordi jeg vil se Niall, men jeg kan ikke legge skjul på at jeg aldri ville ha gjort det om jeg ikke var så overtrøtt som jeg er nå. Niall kommer gående mot meg og jeg tror han ble litt overrasket når han oppdaget farten jeg springer i. Jeg stopper opp og før jeg vet ord av det kysser vi. Denne gangen mer intens, fordi jeg er så hyper og liker Niall så godt. Kysset varer lenge, og jeg nyter hvert eneste sekund. Han holder meg på midja, noe som gir meg en enda bedre følelse av nærværet hans. Da kysset tar slutt så spør jeg han hva han egentlig gjør her. "Jeg kjedet meg, og tenkte at du kanskje også kjedet deg!" mumler han mens han gir meg enda et lidenskapelig kyss. "Klokken halv ti på en fredag morgen?" mumler jeg og viser at jeg ikke er overbevist. "Bare fordi jeg har muligheten til å sove lenge betyr det ikke at jeg tar den når jeg vet at jeg kan være sammen med deg!" smiler han og jeg er solgt. Går det an å være så søt mot meg? Jeg prøver å holde maska, men egentlig vil jeg bare bable i vei om hvor glad jeg er for at jeg kjenner han osv. Men det blir litt for klissete til å være meg!

 

Etter å ha tilbringt de siste 8 timene med Niall er jeg på vei hjem for å spise middag. Så sparer jeg meg i hvert fall for litt ekstra kjeft, selv om jeg vet at samtalen med pappa kommer til å dukke opp. Når middagen er ferdig er jeg nesten så overrasket at jeg ikke klarer å svelge siste bit av middagen. Pappa brakte ikke opp en eneste ord som handlet om meg og Niall! "Kan denne dagen bli bedre?" tenker jeg og unngår å tenkte på søvnen min. Mobilen min piper og jeg krysser fingrene mine på at det er Niall. Heldigvis fortsetter lykken med meg i dag. Det er Niall! "Skjekk dørmatten! xx" står det på meldingen. Jeg kjenner en spenningsfølelse kribler i kroppen min og jeg springer ut av husdøra for å se på dørmatten. En nydelig gaveeske ligger der. Et pastellfarget gavepapir med et stor sløyfe som utfyller eksen perfekt! Jeg lurer den med meg inn bakdøren for å unngå irriterende spørsmål fra pappa. Jeg setter gaven ned på senga mi og holder på å sprekke av nysgjerrighet. Jeg sa jo til meg selv for noen dager siden at jeg ikke ville ha en gave fra han, men jeg har ombestemt meg. Jeg elsker gaver! 

 

Jeg river forsiktig av den søte sløyfen og tar enda mer harmløst av papiret. Gaveinnpakningen er jo sikkert svindyr! Jeg løfter av lokket og gaper av glede. Det er en kjole. En utrolig nydelig kjole som jeg tror jeg aldri kan få nok av å se på. Jeg er målløs. Under kjolen ligger det et kort med Niall sin skrift på. "Jeg plukker deg klokken 21.00 presist. Ta på deg kjolen, du kommer til å passe den perfekt! Gleder meg til i kveld! -Niall" står det på det. Jeg snur det og på baksiden står det: "PS: Vi skal ikke hva du tror vi skal!"

 

Tumblr_maena5iban1ruxz2qo1_500_large

//kjolen

 

Hva tror dere Niall har planlagt?

 

30 kommentarer?

 

POSTED BY: JULIE

 

 


20.01.2013 | 18:09 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 30 MINIMARATON

"Jeg har bare vært hos Darlene," lyver jeg han oppgitt uten å se han inn i øynene. Jeg går rett forbi han og later som at det ikke er noe big deal. "Tror du jeg ikke så han?" mumler han irritert og jeg stivner. 

 

Jeg er busted. Ettersom jeg aldri har blitt fersket før har jeg ikke peiling på hvordan jeg skal reagere. Jeg blir bare stående i trappa med ryggen til pappa. Jeg tør nesten ikke å snu meg, men jeg tør hvert fall ikke å fortsette å gå fra han. "Du kunne i det minste ha sagt i fra," påpeker han som om det sto mellom liv og død. Jeg orker ikke å komme med flere tåpelige løgner, som at mobilen var utladet eller noe sånt. "Sorry," sier jeg kort og kommer med et stort gjesp. "Vi snakker om dette i morgen og vi er absolutt ikke ferdig! Gå og legg deg nå," kommanderer han meg og jeg nekter ikke. Jeg er stuptrøtt og øynene mine føles klistret sammen. Jeg titter på klokken som viser halv fire, og jeg dør litt inni meg. Denne natten får jeg omentrent 2 timer søvn, akkurat som i går. Flott! Men når jeg tenker meg om så er det verdt det. All tid med Niall må jo bare være verdt det.

 

I dag som i går våkner jeg opp av lyden av verdens styggeste vekkeklokke og en like heselig hodepine. "Jeg får vel bare kaste meg i det!" tenker jeg for meg selv og kler på meg dagens skoleantrekk. Jeg blir dobbelt så trøtt og lei bare av å tenke på skole, men foreldrene mine gir meg ikke noe annet valg enn å overleve skoledagen. Da jeg er ferdig og stelle meg, stresser jeg ned til kjøkkenet for å lage meg frokost, men den største grunnen er vel fordi jeg vil fort ut herfra. Jeg håper ikke at pappa bringer gårdagens samtale opp. Til min lykke er ikke pappa her en gang. Han har nok dratt på jobb. Jeg drømmer meg bort i mine villeste fantasier om hvordan jeg skal unngå å møte pappa hver dag, men det er så og si umulig siden vi lever under samme tak. Jeg må vel møte frykten en dag. Men jeg er så redd for hva pappa kommer til å si. Han kan enten kaste meg ut av huset, eller forby meg i å møte Niall.

 

Det er en helt vanlig dag på skolen, men den blir 1000 ganger verre når man er i så dårlig humør som jeg er i. Det kan godt sammenlignes med tortur. Læreren babler om den vanskelige algebraen som jeg ville ha gjort alt mulig for å slippe, men jeg trenger jo egentlig ikke å følge med. I stedet drømmer jeg meg bort om alt som kan rangeres under kategorien "lykke". Til slutt sovner jeg på matteboken og sover faktisk godt, skjokkerende nok. Jeg våkner brått av at Darlene kaster et eller annet på meg. Jeg gir henne et irritert blikk fordi hun vekket meg, og enda et til irritert blikk da jeg finner ut at jeg bare har sovet i 6 minutter. Det vil si at det er over en time igjen av mattetimen. "Hva var vitsen med det?!" forteller blikket mitt henne og jeg ser på henne at hun skjønte hva jeg mente med det blikket. Hun peker ut av vinduet og jeg sukker fortvilt før jeg legger hodet ned på matteboka igjen. Hun kaster noe på nytt på meg, og jeg kjenner at jeg snart sprekker. Må det være så vanskelig å få lurt seg til litt søvn? Denne gangen gir hun meg et dønn seriøst blikk mens hun fortsetter å peker ut av vinduet. Ok, kanskje hun faktisk mener at jeg skal se ut av vinduet. Jeg gir meg og tar en titt ut av det store og lange vinduet som alltid får meg til å lengte etter frihet. Utenfor vinduet står en person som jeg aldri har vært så glad for å se i hele mitt liv. Er dagen reddet?

 

Tumblr_lopcavklbo1r0pj8ao1_500_large

Hvem tror dere det er?

 

24 kommentarer og neste del kommen innen 30-40 minutter! Love you <3

 

POSTED BY: JULIE


20.01.2013 | 16:52 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 29 MINIMARATON

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere selv. Kan det bli mer pinlig? Niall som sitter ved siden av meg forsvinner snart ned i sofaen. Jeg tror han burde forklare meg hvem egentlig Amy var for han. Hvert fall nå når jeg blir forvekslet med henne!

 

La meg bare si at resten av kvelden var bare flau og ingenting annet. Hele stemingen var så stiv og pinlig. Heldigvis ble det litt bedre da vi så en film, men ingen sa jo stort under den da. Det er utrolig sent og Niall foreslår å kjøre meg hjem, i dag som i går. Jeg kan føle på Niall hvor nervøs han er. Hvordan han så sakte og smidig setter seg inn i bilen sin og tripper med fingertuppene på rattet. Måten jeg ser at han åpner munnen sin for å snakke, men lukker den noen millisekunder etterpå. "Sorry for det i sta," stammer han etter en lang stund med kjøring. Jeg kan faktisk ikke tro at han er så nervøs. Men jeg liker det. Uansett hvor rart det høres ut. Jeg liker det! Fordi det betyr at han må like meg. Han er redd for å si noe feil.

 

"Hvem er egentlig Amy til deg?" spør jeg i stillheten mens jeg stirrer fram mot en endeløs motorvei. Niall sukker. Han ser ikke på meg. Øynene hans er limt fast på veien mens han holder et klamt og stramt grep på rattet. "Amy.. hun var.." begynner han og jeg avbryter han så raskt jeg klarer. "Glem det!" roper jeg med hevet stemme. Jeg rakk akkurat å tenke meg om før han sa noe mer. Jeg trenger ikke vite noe om fortiden hans med Amy. Jeg har ikke et behov for det. Det vil bare få meg til å føle den stikkende sjalusien enda flere ganger, og det kan jeg spare meg for. "Du trenger ikke å si det!" Niall slipper ut et lettet åndedrag og han smiler. "Jeg vet jeg ikke har vært særlig bra mot deg i det siste, men gi meg en ny sjangse. Uten Amy innblandet, og noen andre. Bare meg og deg?" Den søte stemmen hans og måten han sa det på gjentar seg i hodet mitt. "Det er ikke noe annet jeg heller vil," smiler jeg og kjenner sommerfuglene i magen komme flyvende inn. 

 

Tumblr_ldst9p7zy81qbt3wdo1_500_large

Vi har allerede avtalt å finne på noe i morgen. Ikke hva, men vi skal i hvert fall møtes. Og jeg gleder meg! Jeg trasker glad inn døren hjemme og aner bare fred. Jeg får verdens største hakeslep da jeg møter øynene til pappa. Jeg får panikk og sier ikke et ord. Jeg henger skinnkåpen min på en av de fineste knaggene og setter skoene mine under. Han står der bare fortsatt. Han sier heller ikke et ord, men jeg ser at han er sint og venter på en forklaring. Armene hans har han i kryss og han har sinterynkene. Selv om det høres latterlig ut, så er det bare skummelt. "Jeg har bare vært hos Darlene," lyver jeg han oppgitt uten å se han inn i øynene. Jeg går rett forbi han og later som at det ikke er noe big deal. "Tror du jeg ikke så han?" mumler han irritert og jeg stivner. 

 

Tumblr_mgvrrzkfdj1s24q3ko1_500_large

 

Hva tror dere skjer nå?

 

Nå er minimaratonet i gang! Jeg forventer litt kommentarer før neste del :) Jeg har ikke hatt tid til å forhåndsskrive deler, pga masse skole og jobb, men jeg skriver underveis så det går vel bra!

 

POSTED BY: JULIE


18.01.2013 | 15:53 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 28

"Selvfølgelig!" Øynene hans lyser opp og yndlingssmilet smiler som bare det. Jeg håper jeg får en ny start med guttene, og får visst dem en bedre side av meg. Ikke minst for kjærestene!

 

Etter en kort biltur fult av morsomme og koselige samtaler, er vi fremme hos Harry. Jeg kjenner virkelig på kroppen at jeg er nervøs fra topp til tå. Nervøsiteten dirrer i meg, og jeg håper at det ikke synes på utsiden. Niall tar tak i hånda mi og fletter den sammens med han. Jeg håper at han ikke merker hvor nervøs jeg er. Det hadde vært litt flaut. Uansett så skjønner jeg ikke hvor alle følelsene som har overtatt meg de siste dagene. Alle følelsene er forsterket. Jeg tror jeg kommer til å eksplodere en dag om følelsene fortsetter å styre over meg. "Håper det ikke blir kleint," mumler jeg til Niall og jeg tror han skjønner at jeg er nervøs. "Kleint er det siste ordet jeg ville ha brukt. Bare vent, så skjønner du hva jeg mener!" sier Niall latterfull og åpner døren. Jeg har ikke peiling på hva Niall mente med det. Er kleint det siste ordet han ville ha brukt? Jeg skjønner ikke, men jeg kommer vel til å finne ut av det.

 

"Hallo!" roper Niall utover leiligheten og masse bråk kommer i retur. Før jeg vet ord av det kommer alle 4 guttene springende som tullinger i retning mot meg og Niall. Plutselig er jeg ikke nervøs, men faktisk redd. Neida, men i den farten de har, så kan de lett skade noe eller seg selv! De stopper på et sekund og ender på en måte opp oppå hverandre. Jeg er nesten skremt av dem, men nå skjønner jeg hva Niall mente med at kleint er det siste ordet han ville ha brukt. Guttene er noen tullinger, og jeg tror dette kan bli en morsom og latterfull kveld! Niall ser på meg med skremte og alvorlige øyner, selv om jeg lett oppdager at han egentlig bare vil hive seg med i ballen guttene ligger i. "Slapp av, jeg er ikke like gal som dem!" Jeg rekker akkurat å slippe ut en hysterisk latter før Louis roper ut med en slags tullestemme, "Ikke en gang prøv deg, Mr. Irish Niggah!" Niall ler flaut og prøver å få meg til å tro at det ikke er sant. Mest sannsynlig for at han vil gi meg et annet inntrykk. "Hiv deg på. Jeg vet du vil!" Jeg blunker med venstreøyet og smiler lurt. Niall nøler litt før han bokstaveligtalt hopper opp på alle fire. Det resulterer med høye stønn fra guttene og latter fra meg og Niall. 

 

Harry hadde laget pizza til hele gjengen. Noe som smakte overrasket godt! Gutten kan lage mat. Alle guttene er til stedet, og faktisk ingen av kjærestene. "Hvor er egentlig jentene deres?" Harry synker ned i sofaen og føler seg sikkert til utenfor, men han ler bare. "Danielle er i Manchester å trener til et danseshow!" svarer Liam og sitter der å nikker for seg selv. "Eleanor er hjemme i Manchester," forteller Louis med et pent smil til meg og ser på Zayn som er neste i "rekken". "Perrie er med jentene i Little Mix, men hun kommer snart!" Jeg er glad for at hun også kommer. Ikke bare fordi hun virker som en utrolig kul jente, men fordi jeg vil bli bedre kjent med vennene til Niall. Litt nervøs er jo også. Perrie er også en kjendis, og hun har jeg heiet på og likt helt siden x-factor. "Snakker om sola!" sier plutselig Zayn og lener seg fornøyd bak i sofaen med hendene rundt hodet. "Snakket dere om meg?" spør den utrolig vakre Perrie som kommer gående inn i stuen. Alle roper hei til henne, men jeg får ikke ut et ord. Hvert fall ikke for øyeblikket. Jeg er ikke personen til å bli starstrucked, men jenta er jo dritkul! Jeg elsker det lilla håret hennes, stilen som skiller seg ut og det smilet som ingen kan noen gang overse. Hun slenger seg ned i sofaen ved siden av Zayn da hun merker at jeg er også til stedet. "Hei!" smiler jeg selvsikkert og prøver å overse at jeg har sittet her i min egen verden å beundret henne. "Heei, du må være Amy?" spør hun med en myk tone i stemmen og det overlykkelige smilet. Mens hun sitter der å smiler i vei, merker jeg at alle guttene synker litt ekstra ned i sofaen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere selv. Kan det bli mer pinlig? Niall som sitter ved siden av meg forsvinner snart ned i sofaen. Jeg tror han burde forklare meg hvem egentlig Amy var for han. Hvert fall nå når jeg blir forvekslet med henne!

 

Fahkt1xgtbg_large

 

Oisann! Mer? :D

 

Jeg tror det blir maraton på søndagen! Har enda ikke funnet ut hvor mange deler det blir og klokkeslett, men det kommer. Har så mye å gjøre fortiden og da blir jo bloggen litt nedprioritert, så jeg håper dere synes det blir bra med maraton :)

 

POSTED BY: JULIE


16.01.2013 | 22:38 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 27

Sam gir avisen til Darlene og Johanna og ansiktuttrykket deres skremmer meg. Så jeg virkelig så stygg ut? Å nei, Niall kommer aldri til å ringe meg.. Pessimist tankene er tilbake igjen. Johanna rekker meg avisen og forsidebildet møter øynene mine som former seg like runde som tallerkener. Det er ikke meg. Det er Amy!

 

"De er sikkert bare venner!" "Du er uansett mye penere enn henne," "Vedder på at hun har betalt Niall for å bli sett sammen!" Jentene kjører på med alt slags tåpelige kommentarer som skal få meg til å føle meg bedre. "Jenter, det går bra! Dere er verdens beste venner. Slapp av," sukker jeg litt stresset. De bablet i vei med alt det der før jeg så vidt hadde fått sett på avisen. Jeg plasserer fingertuppene mine på enden av avisen og begynner å blar etter det riktige sidetallet der det står alt. En hånd stopper meg. "*DN*, du trenger ikke å se. Du vet at rykter alltid går ut av styret." sier Johanna medfølende. Jeg innser at hun har riktig. Rykter er unødvendig. Uansett så skriver de sikkert noe om at de dater eller noe sånt. Og det vet jeg jo at de ikke gjør. Jeg stoler på Niall. Selv om jeg har en smule frykt inni meg, så velger jeg å stole på han. De er gamle venner og that's it. Jeg er så glad at jeg har vennene mine til å støtte meg. De vet akkurat hva som er bra for meg. "Takk!" smiler jeg forsiktig til Johanna. 

 

Når jeg kommer hjem fra skolen, er pappa den første jeg møter. Jeg er nervøs, det kan jeg innrømme. Men jeg bare spiller og later som ingenting. "Hei, hvordan går det?" smiler jeg. "Bare bra, enn du?" fortsetter pappa og vi ender faktisk opp med en lang og hyggelig far og datter samtale. Det er lenge siden sist! Det føles veldig godt, fordi det minner meg om sånn det var før. Jeg har savnet denne siden av pappa! Jeg er vel egentlig en veldig hard person, og er ikke veldig følsom, men akkurat nå så er det ikke noe mer jeg vil en å få en ordentlig pappaklem. Jeg stormer helt ut av det blå i armene hans og gir han en stor bjørneklem. Pappa blir satt ut. Positivt da! En time senere, tikker mobilen min. "Sorry for i går. Ble ikke helt som planlagt! Kan ikke du møte meg utenfor kinoen?" Jeg skjønner ikke helt hva han mener. Vanligvis overdriver han med "x"er på slutten av meldingene og nå klarer jeg ikke en gang å tolke meldingen. Mener han det posititvt, at vi skal finne på noe og bli enda bedre kjent? Eller at vi skal møtes for å ta en alvorlig samtale?

 

Det tar ikke lang tid før jeg står utenfor kinoen og venter på Niall. Overraskende nok var det til og med jeg som kom først. Etter å ha ventet i noen minutter, stopper en skinnende rød Range Rover over meg og ut kommer Niall. Et smil dukker automatisk opp på munnen min. Selv om jeg ikke vet helt med oss enda, så gjør han meg så glad. Han kommer mot meg og gir meg en liten klem. "Hei søta!" sier han og det kribler litt i meg. "Hva skal vi?" spør jeg spent. Niall sukker og ser ned i bakken. Som om han var lei seg eller noe. "Niall?" mumler jeg skeptisk. "Sorry for i går. Sorry for det som sto i avisen. Ingenting av det er sant. Hun er bare en venninne, og jeg håper du skjønner det!" Jeg kan se på han hvor nervøs han er. Og jeg kjenner den følelsen. "Jeg skjønner det, Niall. Jeg har også guttevenner. Og jeg skjønner at det ikke kan være lett og være deg når alle disse ryktene lages. Jeg leste ikke det i avisa da, men uansett.." Niall står bare å smiler mens jeg snakker. Det store og brede smilet som sender meg en slags umiddelbar varme. Han stopper meg og kommer nærmere. Før jeg vet ord av det, er leppene hans plassert på mine. Dette kysset er lengre enn sist gang. Det er nesten som at jeg avbryter kysset fordi jeg smiler så høyt. Jeg tror virkelig ikke at jeg kan få nok av leppene hans. Etter en stund tar kysset slutt og vi står der bare å smiler og ser på hverandre. "Hvor var vi.. Jaa, jeg tenkte at vi kunne dra bort til Harry. Guttene er der og jeg tror Eleanor, Perrie og Danielle også er!" "Bare hvis du vil da!" bryter han ut med. Jeg spiller litt, og later som jeg ikke har så lyst, men så svarer jeg: "Selvfølgelig!" Øynene hans lyser opp og yndlingssmilet smiler som bare det. Jeg håper jeg får en ny start med guttene, og får visst dem en bedre side av meg. Ikke minst for kjærestene!

 

25938_381180698644175_916161939_n_large

 

Hva tror dere skjer? Kom gjerne med idèer! :)

 

POSTED BY: JULIE


16.01.2013 | 18:12 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 26

"Åja, det er denne One Direction-gutten du gjemmer for meg. Er det fordi han er sammen med en annen jente?" sier pappa plutselig full av medlidenhet, mens jeg deriomot. Jeg sitter her å hoster som en galning etter å ha suttet fast frokostblanding i vranghalsen. Er jeg i avisa? Med Niall? SHIT!

 

Jeg prøver å hoste opp frokostblandingen og springer til vasken for å hoste det opp. Da jeg endelig klarer å puste ordentlig står jeg lent inntil vasken og puster som om jeg har sprunget et maraton. Jeg skjønner raskt at jeg må komme meg på skolen, før pappa begynner å stille spørsmål om Niall, eller ser mere i avisen. Bildene må ha blitt tatt da jeg hadde tatt på meg sjalet, så pappa kjenner meg tydeligvis ikke igjen. Men om han gjør det blir det bråk, og det gidder jeg ikke! Jossi skjønner hva som må gjøres og hun klarer å overtale pappa om at hun må vise venninnen hennes noe. Jeg har aldri følt meg så indirekte presset til å få meg ut av mitt eget hus. Da jeg endelig er ute av huset mitt, er jeg nødt til å få inn det som akkurat skjedde og kan skje. Hvis pappa finner ut at det er meg i avisa, kommer han seriøst til å straffe meg. Han er så streng, og jeg har egentlig aldri gjort noe galt som jeg har blitt tatt for, men om jeg blir tatt nå, så vet jeg at det kommer til å bli alvorlig. Jeg savner pappaen min som var verdens snilleste og godeste. Han er så forandret. Jeg vet jo hvorfor, men likevel. Hemmeligheten skygger over oss dagen lang, men ingen av oss snakker. Ingen!

 

Tumblr_me6n6y4xnp1rm5ejio1_500_large

 

Jeg kom på skolen 45 minutter før, og vanligvis kommer jeg 2 minutter før. Pappa burde være mistenksom, men jeg håper han er i sitt dumme hjørne i dag. Etter å ha ventet alene i 30 minutter kommer endelig Darlene og jeg forteller henne alt. "Har du forresten sett bildene i avisa?" spør jeg litt engstelig. Jeg er redd for at jeg er lett gjenkjennelig, selv om pappa ville ha kjent meg igjen da. Jeg er også redd for at uansett om jeg er gjenkjennelig eller ikke, at jeg ser stygg og rar ut. Ja, jeg tenker faktisk på det. Det er jo tross alt første gangen jeg er på forsiden av London's største avis! "Nei, men du ser nok bra ut. Som alltid!" smigrer Darlene til meg og jeg kjenner en liten rødfarge trykke seg fram i kinnene mine. Jeg elsker komplimanter! Uansett hvor egoistisk det høres ut.

 

Niall har ikke ringt meg i dag. Og mine pessimist tanker dukker selvfølgelig fram. Kanskje han fant ut at han ikke liker meg, men Amy? Kanskje jeg så så stygg ut i avisa at han ikke vil ha meg lenger? Alle tankene legger seg over meg som en regnværssky, men jeg klarer til slutt å presse fram solstråler som lurer de bort. Jeg må tenke positivt. Uansett så er klokken 9 og jeg tviler på at Niall er våken med mindre han skal på noe bandgreier. Jeg er bare så usikker på meg og Niall, at det nærmest ødelegger dagen. I lunsjtimen kommer Sam springende mot oss i full fart, og drar uheldigvis med resten av rommets oppmerksomhet. "Det er ikke deg, *DN*!" bryter Sam ut med mens hun puster som en hund. Bokstaveligtalt! "Sam, jeg sa jo jeg brukte forkledning!" forteller jeg oppgitt. Hvorfor mange ganger må jeg fortelle jentene at jeg måtte gjemme meg? Sam gir avisen til Darlene og Johanna og ansiktuttrykket deres skremmer meg. Så jeg virkelig så stygg ut? Å nei, Niall kommer aldri til å ringe meg.. Pessimist tankene er tilbake igjen. Johanna rekker meg avisen og forsidebildet møter øynene mine som former seg like runde som tallerkener. Det er ikke meg. Det er Amy!

 

A8lvcyacyaamxl7_large

 

Hva tror dere skjer nå? 

 

Ny del etter 25 kommentarer :)

 

POSTED BY: JULIE


14.01.2013 | 22:00 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 25

Hei! Jeg har fortsatt problemer med at det ikke funker med avsnitt på bloggen.. Noen som vet hvorfor?


 

Jeg tror i hvert fall at jeg må kvitte meg med alt av forventinger når det gjelder Niall og meg. Jeg kommer bare til å bli såret. Akkurat nå så føler jeg meg så forvirret. Har jeg gjort en feil? Og hvem er egentlig denne Amy? Jeg tror virkelig jeg trenger meg litt søvn.


"Åh, flott," mumler Niall stresset mens han ser ut av vinduene stadig vekk. Først er jeg for borte i mine egne tenker til å orke å reagere på det han sier, men så tar han et enda dypere sukk og jeg må bare spørre. "Hva?" mumler jeg tilbake med en irritert tone. Kvelden/natten ble visst ikke så bra som jeg hadde håpet på OG jeg er stuptrøtt. "Paparazziene er etter meg. De har holdt seg unna i flere uker under pausen min, men siden bandet begynner å bygge på ting, følger de med.." sukker han videre. "Midt på natta?" spør jeg som om jeg egentlig ikke bryr meg. Jeg bryr meg, men jeg er for trøtt til å tenke klart.
Niall begynner å rote i lommene på bilen og finner fram solbriller og sjal. "Her, ta på deg denne!" sier han og kaster et sjal til meg. Selv tar han på seg et par kule solbriller og ødelegger det med et stygt sjal. Jeg bryter ut med en latter, som blir veldig overdrevent etter som at jeg er stuptrøtt. "Det er ikke gøy!" sier Niall overbevisende, men begynner å ler selv. Vi klarer tydeligvis å lure bort paparazzibilene og ender opp med å le som galninger. Vel, kanskje en litt bra slutt på besøket. Noe som gjorde det enda litt bedre, som gjorde at jeg fikk en mye bedre følelse, var at Niall kysset meg på kinnet. Små ting, store gleder! "Jeg ringer deg!" sa han rett før jeg listet meg inn i huset mitt. Jeg føler meg seriøs som en tyv her jeg sniker meg inn i mitt eget hus. Huset er gammelt, så jeg føler at hvert eneste steg jeg tar lager gnegende og irriterende knirkelyder. Jeg kan bare ikke bli tatt nå! Heldigvis går alt bra og jeg kommer meg i seng uten å bli oppdaget. 
Neste morgen våkner jeg til en grusomt irriterende vekkekloke og en sterk hodepiner som driver å slår meg i hodet gjentatte ganger i minutter. De trøtte og så vidt åpne øynene mine kaster et blikk på vekkeklokken. Jeg klarer nesten ikke å tyde hva det står, men etter å ha gnikket meg flere ganger i øynene, klarer jeg det til slutt. 06.00. "2 timer søvn, ikke verst!" tenker jeg ironisk og lurer på hvordan jeg skal overleve dagen uten skjønnhetssøvnen min. Jeg steller meg klar til skolen, og går ned for å spise frokost. "Du ser utrolig trøtt ut, *DN*!" Er det første pappa sier da han ser meg komme gående ned trappa. Jeg skal akkurat til å forsvare meg selv, men en gjesp så stor som en ballong holder munnen min opptatt. "Enig, hva holdt du på med i natt?" spør mamma mistenksom som plutselig står ved siden av pappa rett fram for meg. "Leste en bok. Klarte ikke å legge den fra meg!" lyver jeg. Jeg går selvsikkert bort til frokostbordet og forsyner meg av frokostblanding.
Tumblr_lp7ggdbzol1qf7m0io1_500_large
"Hvor er Jossi?" spør jeg og tar en skje av frokosten min. "Hun henter avisen," svarer pappa. Jeg forsetter å spise i fred. Jossi kommer inn døren med avisen i hendene bak ryggen og ser mistenksom stresset ut. "Hvor er avisa?" spør mamma skeptisk. Hun er så dum at hun ikke ser den. Før Jossi rekker å svare, bryter pappa til. "Bak ryggen hennes. Jossi, får jeg den?" Stemmen hans flyter av tålmodighet, men jeg vet at han egentlig er irritert. Jossi overser han og går forbi han. Jeg skjønner ingenting. Siden når overså Jossi pappa? Noe er galt. "Jossi, skjerp deg!" forsetter pappa, men Jossi går bare. Hun nærmer seg trappa og nå ser jeg sinnet til pappa bygger seg opp. "Jossi!" roper han sint. Veldig sint. "Det er bare en avis, pappa!" forsvarer jeg Jossi. "Få den nå, ellers så..." Jossi snur seg umiddelbart. Hun er helt rosa i ansiktet. Som den knallrosa genseren jeg har på meg. Vi matcher jo, tuller jeg med meg selv. Jossi gjemmer tydeligvis noe, men jeg har ikke en anelse hva det har med avisa å gjøre. Jeg stresser i meg det siste av frokostblandingen for å rekke skolen, men oppmerksomheten min retter seg til pappa. "Åja, det er denne One Direction-gutten du gjemmer for meg. Er det fordi han er sammen med en annen jente?" sier pappa plutselig full av medlidenhet, mens jeg deriomot. Jeg sitter her å hoster som en galning etter å ha suttet fast frokostblanding i vranghalsen. Er jeg i avisa? Med Niall? SHIT!
Tumblr_mgms233lwg1qh081ko1_500_large
Hva tror dere skjer nå? Mer?
Beklager for dårlig oppdatering! På søndag vurderte jeg å ta en bloggpause, og var 1 sek unna å poste innlegg om det. Men jeg tenkte at det er bedre om jeg bare blogger når det passer for meg og jeg tar tid. Håper dere respekterer det :) Jeg er veldig sliten for tiden, og ikke full av inspriasjon, men det kommer seg nok snart. Merker allerede at inspirasjonen begynner å komme! Maraton ser jeg jo er veldig etterspurt, og jeg tror kanskje det blir til helgen! Vil dere ha maraton?
POSTED BY: JULIE

14.01.2013 | 20:46 | Kategori: 1D Historie-8

Louis, El og Niall i London 31.12.12

 

Permalenke til innebygd bilde

 

 

Permalenke til innebygd bilde

 

 

Permalenke til innebygd bilde

 

 

 

Permalenke til innebygd bilde

 

 

 

POSTED BY: JULIE


12.01.2013 | 16:03 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 24

 "Lager du mat?" Jeg hever venstreøyenbryn og ser skeptisk ut. "Ja, jeg gjorde, men...!" stopper han overrasket. Han ser helt forfjamset ut, og jeg skjønner hvorfor når jeg hører fotsteg komme mot oss. Hvem kan det være? 

 

En utrolig pen jente kommer gående mot oss med et stort smil limt på munnen,  men hun mister litt smilet da hun ser meg. Jeg tror hun må være like overrasket som meg. Men hvem er hun? Jeg hadde håpet det var moren til Niall, en av guttene eller broren hans, men ikke en jente jeg aldri har sett før, eller hørt om. Men hun smiler raskt igjen da hun ser på Niall og hun kaster seg bokstaveligtalt i armene hans. "Hva gjør du her?" spør Niall mens han måper skjokkert. Han ser veldig glad ut. "Tenkte jeg skulle overraske deg! Jeg tok nattflyet og dro rett hit," smiler hun og trekker håret sitt bak mens hun gir han enda en klem. Det irriterer meg at jeg ikke har peiling på hvem denne jenta er, at jeg aldri har hørt om henne, og at jeg bare står her og lar blikket mitt flakke rundt omkring. Ja, det er utrolig kleint for meg. Det virker som at de ikke har sett hverandre på en lang stund, hun kommer tydeligvis fra Irland, så jeg regner med de er gode venner. Ikke noe mer håper jeg. For mitt eget beste tar jeg å hilser på henne, så blir det ikke like kleint for min del. "Jeg heter *DN*, og er en... venn av Niall!" smiler jeg hyggelig og håper at hun får et godt inntrykk av meg. Jeg stoppet litt opp rett før jeg sa at jeg var en venn av Niall. Jeg håpet at han skulle skyte ut med noe annet, som at vi holdt på eller noe sånt, men nei. Han gjorde ikke det. Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle si. Vi er jo litt mer enn venner, men jeg vet likevel ikke hvor vi står. "Hyggelig! Amy Green heter jeg og har kjent Niall i mange år," Hun smiler så høyt, og ikke falsk, det overrasker meg veldig. Men jeg er fortsatt veldig nysgjerrig på hva Niall har å si om henne, og om jeg skal tilbringe resten av kvelden med henne også. Ikke akkurat det jeg hadde forventet.

One Direction's Niall Horan Dating Student Amy Green?

 //Niall og Amy

 

 

Jeg fikk aldri vite hva overraskelsen til Niall var, men jeg tror kanskje det skulle være en romantisk middag for to. Vi sitter alle tre rundt bordet og spiser maten Niall har laget. Det smaker utrolig godt, men jeg tror det hadde smakt bedre om det bare var oss. Jeg klarer ikke å slippe sjalusien ut av meg, selv om jeg virkelig vil. De må virkelig kjenne hverandre godt, siden hun drar på overraskelsebesøk helt fra Irland til London uten forvarsel og jeg merker det på måten de snakker sammen. Ja, jeg er sjalu. Men jeg orker ikke å være pissed. Hun er så overdrivende koselig, og Niall liker henne, da burde jo jeg gjøre det samme.

 

Klokken nærmer seg to og jeg skjønner at jeg burde komme meg hjem. "Niall, kunne du ha kjørt meg hjem?" spør jeg beskjendent. Jeg tror jeg blir nervøs av dette, og ikke minst sjernert. "Klart kan jeg det!" svarer han og gliser til meg. Amy skynder seg bort til meg og gir meg en stor hadetklem, noe som gir meg et lite hakeslep, men det er vel bare hyggelig. "Det var kjempekoselig å møte deg!" Jeg sier det samme tilbake og skynder meg til bilen. Dette har vært en stressende natt. Sånne ting gjør meg stresset. Det gjør meg enda mer usikker på Niall. Liker jeg han virkelig? Ja, det gjør jeg. Men liker han meg? Da vi sitter i bilen, må jeg spørre han om noe før jeg sprekker. "Skal hun sove hos deg?" spør jeg og stopper stillheten. Ingen av oss sa noe før det. Jeg hadde håpet han skulle si noe om det han egentlig hadde planlagt, men tydeligvis ikke. Jeg føler meg litt skuffet, men jeg burde ikke ha noen forventinger. Det kommer bare til å knuse meg. "Eh, tja, jeg vet ikke. Jeg har jo ikke sett henne på 1 år." svarer han nølende. Jeg kan se at han rødmer i kinnene. Rødfargen bygger seg opp. Jeg svarer ikke. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg tror i hvert fall at jeg må kvitte meg med alt av forventinger når det gjelder Niall og meg. Jeg kommer bare til å bli såret. Akkurat nå så føler jeg meg så forvirret. Har jeg gjort en feil? Og hvem er egentlig denne Amy? Jeg tror virkelig jeg trenger meg litt søvn.

 

Hva tror dere kommer til å skje? :)

 

Kommer en ny del i dag om dere er flinke å kommentere! <3

 

POSTED BY: JULIE

 


11.01.2013 | 17:10 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 23

Hei dere! Her er ny del :) Det funker ikke med avsnitt, så jeg må beklage for at det er litt rotete!


 

En halv time senere står jeg lenger bort i gata og venter på at Niall skal hente meg. Jeg lurer virkelig hva vi skal, og ikke minst hva den lille overraskelsen er! Det kribler i magen av ivrige sommerfugler som gjør meg dobbelt så glad som jeg allerede er!



Ikke lenge etter kommer Niall kjørende. Han veiver ned vinduet sitt, tar av seg solbrillene og gir med det blikken. "Hei, søta!" Jeg tror jeg blir stående å stirre som om jeg var bettat OG som om jeg trodde han var rar. Jeg kan vel si at jeg er begge delene da han roper ut, "KØDDA!" Og så hopper han ut av bilen, gjør noen kule mooves og åpner bildøren til meg som en ekte gentleman. Et god latter sniker seg ut av munnen min og Niall sin følger på. "Hei til deg også kjekken!" sier jeg og blinker med øyet. Han gir meg et stort smil som gir meg en varm følelese. Smil må være noe av det fineste på jord. Ikke bare Niall sitt da, men hans er jo selvfølgelig nydelig da. Smil sprer glede, lykke og omtenksomhet. Du føler deg "velkommen", trygg og gleden smittes selvfølgelig. Nok om det. Niall skrur på høy musikk mens han skravler i vei, noe jeg virkelig liker. Måten han er så utadvendt på. Jeg er jo også det, men hadde det ikke vært for han ville jeg vært sjernert. Bare kanskje!
"Overraskelse og overraskelse.. Kanskje en overdrivelse, men jeg tror du blir glad!" sier han helt ut av det blå. Jeg hadde til og med glemt at han nevnte det i meldingen. "Det blir jeg nok!" smiler jeg tilbake. Jeg har ingen forventinger. Klokken er tolv, det kan ikke være noe stort. Kanskje vi skal se en film, og det er overraskelsen? Hadde det vært en date, hadde det ikke vært så sent. Jeg tror heller ikke det er en gave, jeg håper hvert fall ikke det, fordi det er for tidlig! Haha, ler jeg for meg selv. "Hva er det?" Han snur seg mot meg og hisker en liten latter. I stedet for å svare på spørsmålet han spurte meg, legger jeg ut med noe helt annet. Noe jeg virkelig føler for å si. Egentlig føler jeg for å bare åpne meg helt, og fortelle han alt jeg gjemmer inni meg. Men jeg må ikke bli lurt.
Jeg stoler på Niall, men jeg kjenner han ikke godt nok. Jeg føler at jeg har falt dobbelt så hardt for han i dag enn det jeg gjorde i går. Det skremmer meg. Jeg er redd for å miste kontrollen over meg selv. Jeg er redd for at jeg havner i en kjendisfelle, derfor åpner jeg meg ikke enda. Jeg må bare la tiden gå, bli enda bedre kjent med han og ha det gøy! Derfor venter jeg med å åpne meg. "Tusen takk for at du hentet meg. Jeg trengte det!" smiler jeg ganske alvorlig. Lost i mine egne tanker. Man vil vel egentlig ikke si at det der er å åpne seg, men det er en start. Og det er bedre enn å ikke si noe.
Vi er fremme og stanser ved et hus. "Velkommen hjem til min lille leilighet!" sier han med en glad tone når han står utenfor bilen ved siden av meg. "Så fint det ser ut!" sier jeg og ser meg omkring. Jeg kan vel ærligtalt innrømme at jeg ikke ser noe, men det regner med det er fint her uansett. Niall ler litt, akkurat som at han tenkte på akkurat det jeg nettopp tenkte på. At jeg ikke ser noe. "Du skjønner hva jeg mener," Han nikker og så går vi inn. Leiligheten er ikke så stor som forventet. Den er liten, koselig og luksuriøs. Jeg kan vel egentlig ikke si så mye før jeg er ordentlig inne. En nydelig lukt fanger meg og jeg kjenner jeg blir sulten med en gang. "Lager du mat?" Jeg hever venstreøyenbryn og ser skeptisk ut. "Ja, jeg gjorde, men...!" stopper han overrasket. Han ser helt forfjamset ut, og jeg skjønner hvorfor når jeg høre fotsteg komme mot oss. Hvem kan det være? 
537181_457784254294409_1174296663_n_large
Hvem tror dere det er? Eller hvem HÅPER dere det er? Haha :))
God helg! <3
POSTED BY: JULIE

10.01.2013 | 16:54 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 22

En lang del til dere kjære lesere! <3

 


 

Jeg kommer alltid til å huske dette, men jeg vil se det. Hver dag. For dette var perfekt. Vårt første kyss. 

 

La oss bare si at jeg er litt hyper, jeg blir altså hyper bare når jeg er glad, Ikke vanlig glad, men på en overvelmende og rar måte. Positiv selvfølgelig! Jeg er på vei hjem. Niall holder på med noe dansegreier med resten av gutta i bandet, så han unnskyldte seg tusen ganger for at han ikke kunne følge meg hjem. Men jeg tror ikke jeg hadde klart å gått rolig med han, noe som bare hadde vært rart om jeg danset og hoppet, mens han var rolig. Så ja, jeg løp hele veien hjem og nå er jeg på vei opp på rommet til Jossi. Jeg tenkte ikke en gang på å hilse på mamma og pappa, men det hadde jeg neppe orket uansett. Jeg suser gjennom midtfløyen og stormer inn på rommet til Jossi. I det jeg åpner døren, oppdager jeg hvor sliten jeg er og at jeg umulig kan være langt unna makspulsen min. Jossi sitter uskyldig gjemt bak den store dataskjermen sin og taster ivrig på tastaturen. Hun finner raskt ut at jeg står halvdød i døråpningen, og jeg ser hvordan stemningen bygger seg rundt i hennes hodet. Jeg kan se for meg bakrunnsmusikken komme som på film, og Jossi må nok være utrolig spent på hvordan det gikk når jeg fortalte det til Niall.

 

Jeg skjuler følelsene mine, noe jeg er erfaren med, så at hun ikke kan lese på meg om hans følelser var gjensidige. Derfor kjører jeg på med et helt uleselig ansiktuttrykk, ingen smil eller noe tegn på glede. Det gnistner inni meg. "Fortell meg alt!" roper hun og hopper, helt likt som når hun fangirler over One Direction. Jeg avbryter mine egne tanker og tenker: Hvem skulle tro at hun ble venn med favorittbandet hennes? "Hallo!!" fortsetter hun spent. Hun tar et lite hopp i den store prinssessesenga si og jeg følger etter. Bare med et rolig tempo, for å ikke vise at jeg er glad og fordi jeg er så sliten at jeg ikke orker. Det bobler i meg av glede, men jeg holder det inni meg. Jeg gleder meg sånn til reaksjonen hennes når jeg forteller henne alt. Til og med kysset!

 

734330_432848240114762_1068917025_n_large

 

"Hvor jeg begynne.." undrer jeg bare for å pine henne litt. Jeg har selv hvert i hennes situasjon mange ganger, så jeg vet hvor nervepirrende det er å ikke vite hva som skjedde enda. "Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det," fortsetter jeg med et trist tonefall og tunge øyner, bare for å lure henne litt. Men det ligger tydeligvis ikke i kortene. "*DN*, du trenger ikke å lure meg! Jeg vet alt!" sier hun rolig med et lurt smil på lur. "Hæ? Vet du alt?" måper jeg og er helt mindfuck. Jeg skulle jo ha gleden av å fortelle henne det! Det var jo derfor jeg kjørte på meg skuespillerskillsa mine. Jeg sukker dypt. "La meg gjette.. Niall?" Jossi slipper ut en søt, liten og uskyldig latter. "Slapp av. Jeg vet ikke noe om det som skjedde nå, men jeg vet at Niall liker deg. Det har jeg visst helt siden starten!" Jeg blir litt skeptisk, og ber henne snakke mer. "Av de få, men likevel mange ganger jeg har vært sammen med han, så har han aldri sluttet å snakke om deg! Og han var aldri redd for å åpne seg om deg. Så ja, jeg vet at dette gikk bra. Jeg kunne ikke bare fortelle deg det før du sa det. Sååå... SUPRISE!" ler hun med et vakkert smil. Jeg vet ikke om dette skjokkerte meg eller ikke. Delen med at Niall har likt meg siden vi møttes, det skjokkerer meg, men siden han har vært så mye lamme Jossi, så burde det egentlig ikke skjokkere meg. Men nå som jeg vet det, så kan jeg virkelig ikke vente til å møte Niall igjen. Jeg lurer på hva som skjer med oss videre, men akkurat nå så vil jeg bare nyte dagene! Og hvert fall for søt og sjarmerende han egentlig er! 

 

Jeg forteller Jossi om alt som skjedde i dag. Fra jeg møtte han, at jeg misforsto han, at han ikke kunne tro det og kysset. Heldigvis ble hun overrasket, så hun visste ikke alt! Vi blir sittende å snakke i over en time, helt til mamma kommer å ønsker oss god natt. Jepp, den faste leggetiden har vi ikke vokst fra, noe som irriterer meg grenseløst. I det jeg skal ut fra rommet hennes, og inn på mitt for å legge meg, piper telefonen min. "Jeg vedder på at det er Niall!" roper Jossi og jeg ler. Eller mer fnising kanskje. Det hører jo med forelskelse. Jossi hadde rett, det er Niall. Jeg leser den opp selv sånn at hun får høre den. Høyt, tydelig og ikke minst med gladstemmen! "Hva sier du til å møte meg nå? Jeg har på en måte en liten 'overraskelse' til deg, så kle deg pent. Det gjør du jo alltid, men du skjønner! xxx" Jeg trekker på smilebåndet helt til jeg kommer på at jeg ikke kan, og mister det helt. "Jeg vet hva du tenker, søster! Men.." begynner Jossi. "Hva enn DU tenker, så funker det ikke. Mamma og pappa dreper meg om de finner ut." sukker jeg med et lav og skuffet stemme. Jeg har så utrolig lyst til å dra! Det er kanskje sent, men aldri sent nok til en overraskelse. "Jeg lover deg, dette funker. De vil ikke en gang få vite at du er borte!" sier en lur og overbevisende Jossi. Jeg smiler, selv om jeg er skeptisk, så tar jeg sjansen!

 

En halv time senere står jeg lenger bort i gata og venter på at Niall skal hente meg. Jeg lurer virkelig hva vi skal, og ikke minst hva den lille overraskelsen er! Det kribler i magen av ivrige sommerfugler som gjør meg dobbelt så glad som jeg allerede er!

 

734271_204476339681255_1091665359_n_large

 

Hva tror dere overraskelsen er? Mer??

 

Setter veldig pris på kommentarer! Det er det som gir meg motivasjon :)

 

POSTED BY: JULIE

 

 


09.01.2013 | 16:01 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 21

 I stedet for å stirre i bakken, så lar jeg øynene mine få se på gutten jeg er forelsket i. Jeg lyser opp bare av å se han inn i øynene. Og så kommer det store. Reaksjonen hans.

 

Niall hever øyenbrynene og så legger det seg noen rynker i pannen. "Gjør du?" spør han usikkert. Jeg klarer ikke å lese hva han tenker. Faen, bannes jeg inni meg. Hvorfor sa jeg det? Jeg skulle ikke ha gjort det. Det var for riski. Måten han ser så usikker ut på, gjør meg sikker på at jeg akkurat gjorde en feil. Hadde han likt meg tilbake, hadde han sagt det rett ut. "Sorry, jeg skulle ikke ha sagt det!" legger jeg til før han rekker å åpne munnen sin. Niall ser så utrolig forvirret ut. Som om han ikke skjønner noe som helst av hva som foregår. Vi er i hvert fall to om det, fordi jeg skjønner ikke hvorfor jeg åpnet meg. Jeg visste jeg ikke skulle ha gjort det. "Dette kom som et sjokk!?" forteller han med en alvorlig stemme. Jeg snur raskt ryggen til og begynner å gå i et høyt tempo fra Niall. Det føles ut som at jeg vil gråte, men jeg skjønner at det er ikke vits å prøve en gang. Jeg har ikke grått på 2 år. Aldri. Ikke en gang en tåre. Men jeg har kommet over det. Jeg gråter bare ikke! Jeg skjerper meg og reiser opp hodet. Jeg er sterk.

 

"*DN*?" Niall kommer løpende etter meg. "Sorry, jeg klarte ikke å reagere på det du sa. Jeg liker deg og!?"sier stemmen bak meg. Jeg snur meg i saktefilm. Hørte jeg riktig? Liker han meg? Er følelsene gjensidige? Jeg kribler i magen. Det er ikke sommerfugler, men det er bare en følelse av lettelse og lykke. Litt angst også, men jeg vet ikke hvorfor. Jeg føler meg fortsatt like nervøs som før jeg sa noe. Jeg føler meg like satt ut som det Niall ser ut til å være. Jeg føler meg også veldig, veldig glad. Og ikke minst overrasket. "Jeg kan egentlig ikke tro det," mumler Niall høyt nok til at jeg akkurat hører det. "Hva Niall?" Blikket hans faller ned på bakken, men da jeg kommer et skritt nærmere så ser han på meg. "At du liker meg! Jeg likte deg helt siden begynnelsen, men trodde ikke du likte meg, så jeg prøvde å innse at vi bare var venner. Men nå.. Nå føles det så-" Jeg avbryter han. "Herlig. Fantastisk. Hvert fall en lettelse!" fyller jeg ut setningen hans med mine ord. Men jeg skjønner at det var akkurat det han skulle si da han ler sjernert. "Akkurat det ja!" Stemningen er egentlig litt rar. Det er fordi det er uvant. Uvant å snakke om følelser. Uvant å åpne meg. Uvant å være så seriøs med Niall, tullekoppen over alle tullekopper! Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Hva skal jeg si? I det jeg står og undres kommer Niall nærmere meg. Så nært at jeg kan kjenne hvert eneste åndedrag, og nesten bevegelse. Vi veksler ikke et eneste ord noe som gjør stemningen ganske så perfekt.

 

Han tar tak i hånda mi og vi fletter den sammen. En ubeskrivelig følelse strømmer i kroppen, og det er lenge siden jeg har kjent den sist. Han ser meg inn i øynene og så smiler han et utrolig sjarmerende smil. Akkurat som om jeg faller for han på nytt. Det var alltid smilet som var mest overbevisende, eller så var det øynene. Vi kommer enda nærmere og jeg skjønner hva som skjer neste. Jeg har lyst til det. Og jeg synes ikke det går fort fram. Kanskje litt i og med at jeg enda ikke har forstått at han liker meg også, eller hva som er på vei til å skje akkurat nå. Hendene mine har jeg plutselig plassert i håret hans og han holder meg midt i mellom kinnene og halsen. Jeg presser øyelokkene sammen og så strekker jeg meg mot han. Jeg kjenner leppene hans på mye, så myke og så soft. Kysset føles magisk. Vi kysser ikke spesielt lenge, men lenge nok til at jeg fikk følelelsen av ordet magisk. Alle omgivelsene forsvant. Det var bare meg og han. Forelskelse svever nesten over meg, og jeg ser inn i de fantastiske øynene hans og vi begge smiler glad. Jeg kunne ønske jeg kunne fryse dette øyeblikket og ramme det inn på veggen, så jeg alltid kan huske dette. Jeg kommer alltid til å huske dette, men jeg vil se det. Hver dag. For dette var perfekt. Vårt første kyss. 

 

Tumblr_mgbbrfq0hc1rhh2nyo1_500_large

Vil dere ha mere? Og hva synes dere om delen? Veldig klissete da, men det skal til det og :)

 

Kom gjerne med forslag om hva som skal skje videre i historien! Har allerde bestemt ting som skal skje, men det er en stund til, så akkurat nå har jeg ganske lite inspirasjon! Skal bruke noen timer i dag på å få inspriasjonen tilbake og så håper jeg at dere gir meg litt ;)

 

 

POSTED BY: JULIE


07.01.2013 | 20:42 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 20

"Du ser nervøs ut?" Niall ser litt skeptisk ut, og mystisk. Nå gjelder det. Jeg skal fortelle han hvorfor jeg er nervøs.

 

"Neida, jeg bare fryser litt," lyver jeg. Det er kanskje utrolig kaldt ute, men jeg fryser fortsatt ikke. Kanskje jeg er for nervøs til å tenke over hvor kaldt det faktisk er. "Kom hit da!" mumler han og åpner armene. Jeg rekker ikke å tenke meg om før jeg er godt plassert i armene hans. Hodet mitt ligger på brystet hans og han holder meg rundt midja. Selvfølgelig er den store boblejakken min utenpå, så det føles ikke like bra ut som det ville ha gjort uten. Jeg føler meg så glad. Og ikke minst dobbelt så varm som jeg var i stad. Jeg trives i armene hans, uansett hvor klisjé det høres ut. Jeg vil at dette skal være daglig basis.

 

"Bedre nå?" sier han og trekker seg unna meg med et stort smil på munnen. Jeg nikker glad og tar et dypt åndedrag. "Det ser fortsatt ut som du fryser," Han stirrer rart på meg. Nei, det er bare jeg som er nervøs fordi jeg skal fortelle deg at jeg liker deg mer enn du aner. Og jeg håper du føler det samme, tenker jeg. Hadde det bare vært så lett å sagt det rett ut. "Neida, det går bra. Takk for at du er en så god venn!" gliser jeg sjenert. Mens jeg sier ordet venn begynner nervøsiteten og boble, og jeg vet ikke om jeg klarer å holde det inne lenger. Jeg måtte bare si at han er en god venn, i tilfelle dette går i dass, så vet han i hvert fall at jeg synes det. Jeg tar enda dypere åndedrag. "*DN*, det er noe som plager deg," sier Niall urolig. Han kan virkelig lese meg som en åpen bok, i hvert fall nesten.

 

"Ja, det er det!" sier jeg fortvilt og engstelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. Hvem skulle tro at det var så vanskelig å fortelle han det? Jeg får vel bare prøve. Niall ser helt sjokkert ut over at jeg sa det at noe plager meg rett ut. Jeg er ikke jenta som åpner seg opp, og jeg holder som oftest ting for meg selv. Det har nok Niall merket. "Jeg teller til 5," sier jeg og Niall ser ut som at han ikke skjønner noe som helst av hva som foregår. Vel, det er bare jeg som åpner meg opp. "1,2,3,4 og.. 5," teller jeg og puster tungt før jeg slipper de vanskelige ordene ord. "Jeg har følelser for... Deg!"  I stedet for å stirre i bakken, så lar jeg øynene mine få se på gutten jeg er forelsket i. Jeg lyser opp bare av å se han inn i øynene. Og så kommer det store. Reaksjonen hans.

 

72836_293424997446881_2061712442_n_large

 

Hvordan tror dere han reagerer?

 

Nå er jeg tom for forhåndskrevne deler, og det betyr at det kommer ikke deler like ofte :( Men jeg skal prøve så godt jeg kan og satser på minst en del hver dag! Jeg prioriterer selvfølgelig skolen først, siden jeg går siste året på ungdomsskolen og det er ganske vitkig! Så jeg kan ikke love at det kommer en ny del i morgen, siden jeg har en stoor prøve på onsdag, men jeg skal gjøre mitt beste! :)

 

POSTED BY: JULIE


05.01.2013 | 19:39 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 19

"Det går bra," hvisker jeg. Hun trekker seg unna meg og tørker bort tårene. "Kos deg med Niall!" Hun faker et smil. Jeg gir henne en god klem og så drar jeg for å møte Niall.

 

Jeg kikker utover den vakreste utsikten jeg noen gang har sett. Hvert fall på veldig, veldig lenge! Innsjøen er klinkeklar. Jeg kan speile meg som om jeg sto framfor et speil. Jeg skyver håret på den ene siden og snur meg. Naturen er heller ikke så verst. Hvorfor har jeg aldri vært her før? Det ser ut som et paradis. OK, dette er så klisjè som det er mulig. Men jeg liker det, så det får så være. I mine øyner betyr klisjè fint og koselig. "Hei der!" Det er Niall. Han kommer gående ned berget og smiler fra topp til tå. "Hei," smiler jeg. Litt sjenert faktisk. "Jeg hadde egentlig ikke trodd at du ville spørre meg med ut!" sier han overrasket og jeg må le. "Teknisk sett var det deg. Jeg bare lurte på hva du skulle i dag!" unnskylder jeg meg selv om jeg vet at det egentlig bare var meg som hintet til det. "Som betyr..?" ler han. "Okei, okei! Jeg overgir meg!"Han er nesten nede fra berget. Han går utrolig sakte, bare for å ha sagt det. Kanskje han leker kjekk? Okei, så er han kjekk da. Han trenger ikke leke.

 

2 uker senere.

 

Hva har jeg gjort de siste to ukene undres du kanskje? Vel, la meg gi deg et kort svar. Niall, Niall og Niall. Jeg var vel også vært på skole, men mer med Niall. Vi har blitt ekstremt gode venner. Vi ler som galne, spøker som unger og har det bare fint egentlig. That's it! Det har ikke skjedd noe mer mellom oss, men jeg tror jeg er forelsket. Bare kanskje!  Men jeg vet ikke om følelsene er gjensidige. I begynnelsen når jeg ble kjent med Niall følte jeg at han likte meg på den måten, men nå føler jeg ikke det lenger. Jeg vet ikke hva som egentlig har skjedd. Kanskje vi bare har blitt for gode venner. Men jeg har enda ikke fått møtt resten av guttene i bandet. Altså etter vi ble kjent. Ikke den dagen da jeg møtte Niall for første gang.

 

Jeg har to-timers pause for neste time, og jeg skal møte Niall i parken. "Halla!" roper han mange meter unna. Jeg smiler glad. Jeg liker måten han går på. Jeg vet ikke hvorfor, men det er så fascinerende. Han kaster seg liksom framover og har armene godt plassert i buksa hans. Smilet er som alltid plassert perfekt på munnen hans. Han gir meg en stor klem og jeg nyter den. Han trekker seg deretter unna, og merkelig som jeg er, blir jeg stirrende på leppa hans. Jeg lurer veldig på hvordan det må være å kysse han. Hvordan han smaker. Hvordan han beveger seg. Hvordan han tar på meg. Jeg blir vekt til den virkelige verden igjen. "Hvordan var førstetime?" spør han som om han faktisk er interessert, men jeg er ikke så lett å lure. "Som om du bryr deg," snerrer jeg på kødd. Han ler. Ler like høyt og ivrig som han alltid gjør. Latteren føles behagelig å høre på. Det er rart å si det, men ja.. Jeg tror det er sånn det er å være forelsket. Jeg har ikke følt meg sånn på lenge. Som om jeg er i et slags lykkerus. Jeg føler meg ikke bra om jeg har gått 24 timer uten å se han eller høre stemmen hans. Burde jeg fortelle han det? At jeg liker han? Jeg kan faktisk ødelegge dette vennskapet. Og jeg vet ikke om jeg har råd til å miste en så god venn.

 

Tumblr_meuh555tiu1rzk6ypo1_500_large

 

"Burde jeg fortelle han det?" Jeg og Jossi sitter godt plassert i senga mi. Dette er vi vandt til. Rett før leggetid. En liten gossiprunde om det er noe som sitter i hodet og trenger å komme ut. "Hva har du å miste?" sier den søte lillesøsteren min som om hun ikke vet noe om kjærlighet. Selv om jeg vet at hun faktisk gjør det. Hun har hatt flere kjærester enn det jeg har hatt, men jeg er eldre. "Et vennskap," mumler jeg engstelig.

 

 Etter en halvtimes prating har vi kommet fram til noe. Jeg skal fortelle han det. Jeg skal se inn i engleøyene og si det rett ut. Det har jeg følt i det siste. Ja, jeg kan faktisk miste vennskapet, men jeg tror det er verdt det. En time senere står han fremfor meg, og jeg kjenner nervøsiteten kommer stigende på som en slange. "Du ser nervøs ut?" Niall ser litt skeptisk ut, og mystisk. Nå gjelder det. Jeg skal fortelle han hvorfor jeg er nervøs.

 

307519_521470904552394_1546802798_n_large

 

Hvordan tror dere dette går da? :))

 

 

POSTED BY: JULIE


05.01.2013 | 11:33 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 18

Jeg har blandede følelser akkurat nå. Skulle jeg ha kyssa han? Eller var det riktig av meg å stikke av? Jeg har ikke peiling. Jeg vet ikke hva som skjer med følelsene mine. Jeg har jo ikke kjent Niall så lenge, har jeg vel? Jeg vet jeg ikke har det, men det føles som det. Fordi tiden jeg er med Niall føles så lang. Det er positivt. Det føles liksom som at jeg kjenner han bedre og bedre hele tiden. Men jeg må kanskje innrømme at jeg kjenner han vel egentlig ikke så godt. Jeg vet hvordan han er i midt nærvær, men ikke andres. Jossi kommer i gangen, der jeg står og ser litt stressa ut. "Sorry," sier hun lavt nok til at jeg akkurat hører og ser knust ut. "Hvor har du vært?" sier pappa strengt. Jeg holder på å himle med øynene, men da hadde han bare blitt enda strengere. "Ute," sier jeg uten å møte blikket hans. "Med?" fortsetter han. "Eh, skolen?" lyver jeg. "Tror du ikke jeg så deg der ute? Med hun derre Ellen DeGrendes?" Det er åpenbart at han sier det bare for å irritere meg, på en frekk måte uten humor selvfølgelig. Og det funker. Jeg blir sint. I stedet for å komme med masse comebacks, snur jeg ryggen om og går opp på rommet mitt.

 

Pappa kommer etter meg som om han tror han eier meg.  "*DN*, stopp!" kommanderer han meg. Jeg snur meg på sekundet. Øynene mine er fylt opp av tårer, men de kommer seg ikke utenfor øyekroken. Jeg har ikke grått siden...? Tankene mine stopper opp. "Hva er problemet?" spør jeg pappa. Seriøst, strengt og tøffere enn jeg noen gang har snakket til han. "At du lyver til meg," svarer han. Pappa tar tak i håret sitt, drar det bakover og sukker dypt. "Pappa, kan jeg fortelle deg noe?" Han nikker lett. "Vet du hva? Helt siden Jannicke-" Pappa avbryter meg. Han kommer mot meg i fart. Jeg kjenner lufta strømme mot meg i takt som han kommer nærmere. "Aldri si det navnet igjen under dette taket. Hører du meg? ALDRI!" skriker han rett opp i trynet på meg. Jossi står bak pappa. Hun gråter. Tårene renner. Hun løper bort fra oss. Helt lydløst. Som en ballerina. "Det hjelper ikke, pappa. Det hjelper faen meg ikke!" Jeg snakker stille. Fult av lidenskap. Jeg snur ryggen om. Nok en gang. Og går inn på rommet mitt. Jeg låser døren. Jeg hører pappa sine skritt og jeg vet han er borte. Hvordan klarer jeg å være så tøff? Hvordan klarer jeg å ikke gråte? Er jeg umenneskelig? Hvorfor gråter jeg ikke? Jeg ser meg i speilet. Det hvite, gammeldagse og store speilet mitt. Jeg klarer å fylle øynene mine med tårer. Men de vil ikke ut. Jeg skriker ut et lite hyl. Hvorfor? Hvorfor kan jeg ikke gråte?

 

Jeg våkner opp dagen etterpå med gårdagens sminke og klær. Jeg er fortsatt litt satt ut etter gårdagens episode. Jeg har ikke sett pappa sånn på lenge. Han har aldri vært seg selv de siste årene, men likevel.. Aldri sånn! Jeg tar meg en rask dusj for å føle meg litt fresh. Så kler jeg på meg et av favorittantrekkene mine! Jeg titter på mobilen min. Jeg blir umiddelbart skuffet når jeg ser at jeg ikke har fått noen meldinger eller anrop fra Niall. Hvorfor tenker jeg på han hele tiden? Hvorfor er jeg skuffet? Jeg har ikke følt meg sånn her på lenge. Jeg vet liksom ikke hva jeg vil. Jeg finner ut at jeg vil prøve å sende Niall en melding. Jeg avviste jo på en måte kysset hans i går, så kanskje han tror at jeg ikke liker han? "Hei, er du ledig i dag eller? : )" skriver jeg raskt og sender den til han.

 

Tumblr_mg4atdwv5x1rrcj9yo1_400_large

//antrekket

 

 "Hvor skal du?" spør Jossi da jeg går ut av rommet mitt. "Jeg skal møte Niall," smiler jeg fornøyd. Hun trekker på smilebåndet. "Jeg visste det!" Jeg ser at hun egentlig ikke vil snakke med meg og Niall, men om noe annet. "Hva tenker du på?" spør jeg åpent. "Sorry for at jeg ikke klarte å holde pappa unna vinduet. Det var min feil," Øyekrokene hennes fylles opp med tårer og de blir røde. Jeg småløper bort til henne og legger hodet hennes på brystet mitt. "Hey hey hey. Det var ikke din feil Jossi. Du er herlig, ikke tenk på det!" Jeg roer henne ned. Gynger henne sakte fram og tilbake, men jeg holder et fast tak rundt henne. "Det går bra," hvisker jeg. Hun trekker seg unna meg og tørker bort tårene. "Kos deg med Niall!" Hun faker et smil. Jeg gir henne en god klem og så drar jeg for å møte Niall.

 

Tumblr_mg4c6c6oue1rlrb97o1_500_large

 

Hva tror dere skjer videre? Og hva tror dere egentlig skjedde med *DN* og faren?

 

POSTED BY: JULIE 


04.01.2013 | 17:29 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 17

Fikk et spørsmål om hvor man kan finne del 1, og svaret er at du finner alle delene i kategorien i sidemenyen (til venstre). Du finner delene i kategorien som heter 1D Historie-8 :)

 

 


 

 Hva sa jeg akkurat? Overbeviste smilet hans meg? Hva holder jeg på med? Skulker jeg skolen for å være med en venn? ..Niall? Hæ? Jeg forvirrer meg selv av mine egne tanker. Og hvor skal vi? Hva vil Niall med meg?

 

Vel, jo.. Jeg skulket skolen. Og her sitter jeg på en benk med Niall i snøfylte London. "Sorry for at jeg ble sur i stad da du pranka meg. Det var egentlig ganske så gøy," innrømmer jeg. Jeg har bestemt meg for å være mer glad sammen med Niall. Altså, det er ikke det at jeg er sint. Men jeg blir fort irritert på han uten grunn, noe som egentlig bare er tåpelig. Niall er jo en flott fyr, jeg må bare bli kjent med han. Jeg har aldri hatt en bestekompis, kanskje Niall kan bli min første? Han åpner munnen sin og han ler så han skakker. Jeg er allerede blitt vandt til den herlige latteren. Smilet og latteren må være det beste med han, i hvert fall så mye som kjenner han nå. Jeg kan faktisk tenke meg å bli bedre kjent med han. Jeg kjenner at lysten er der!

 

Vi kjøper oss kuleis på en liten kiosk i parken. Niall har dobbelt så mange kuler som meg, men likevel spiser han den opp lenge før meg. "Mat vrak," sier jeg bare for å irritere han, men han blir ikke irritert. Han nikker bare og sier seg enig. "Det var meningen at du skulle bli irritert!" ler jeg. "Over hva? Sannheten? Jeg får føle det hele tiden," Han kaster ispapiret i søppelkassen ved siden av og smiler latterfull til meg. "Hvis det er mat vrak du vil se, så er det mat vrak du skal få! Du får vær så god å være med meg på Nandos' en dag! Så skal du få se mat vrak!" Jeg kan ikke gjøre noe annet å le. Ikke fordi det var spesielt gøy det han sa, men han gjør bare noe med meg. Jeg kan vel egentlig si at jeg har store humørsvinginger sammen med han. I det ene sekundet hater jeg han, og i det andre gjør han meg glad.

 

Klokken er seks. Jeg skulle altså ha vært hjemme for noen timer siden, så jeg håper ikke at jeg havner i trøbbel. Jeg håper hvert fall ikke at pappa er i dårlig humør, for da sliter jeg. Kanskje Jossi visste at jeg var med Niall og har kommet med en unnskyldning? Jeg får håpe på det beste. "Du ser nervøs ut!" påpeker Niall og det er riktig. Han hevde det ene øyenbrynet når han sa det, og han så litt nervøs ut selv. "Ja, foreldrene mine er ikke så forståelsesfull hele tiden," sier jeg rett ut. Jeg pleier ikke å snakke om forholdet mitt til foreldrene mine, men jeg gjorde det tydeligvis akkurat nå. Jeg skifter tema. "Jeg kan ikke tro at du fikk meg til å skulke skolen!" ler jeg. Det brede smilet gir meg en varme i kroppen og jeg smiler enda høyere mens jeg små ler. "Du vet aldri med meg, søta! Ikke tro det blir den første gangen," Han blinker med venstreøyet. En varm følelse sprer seg i hele kroppen og jeg fniser mot min vilje. Jeg smilte med en gang han kalte meg "søta", og hele setningen hans var egentlig til å smile av. Eller kan jeg si hele Niall? Nei, nå går humørsvingningene mine over streken.

 

Når vi endelig står utenfor huset mitt takker jeg Niall for at han fulgte meg hjem. Vi står akkurat i samme posisjon som sist gang. Etter "daten".  Da jeg nesten trodde jeg falt for han. Vi bare står her og ser på hverandre. Det føles veldig rart ut, fordi ingen sier noe, men det er ikke en klein stemning. "Jeg må gå før mamma og pappa ser meg," unnskylder jeg meg. Akkurat som sist gang da jeg unnskyldte meg. "Får jeg en klem?" spør han med engleøynene. Jeg hever et øyenbryn skeptisk. Jeg stirrer på han. Hvem er det jeg prøver å lure? Jeg kaster meg selv i armene hans, forsiktig så klart, og nyter en lang klem. "Det var en fin klem," ler han glad, på en usikker måte. Jeg smiler og ser i bakken. Han kommer nærmere meg. Jeg ser fortsatt i bakken. Plutselig kjenner jeg håndflaten hans på kinnet mitt. Jeg ser inn i øynene hans. Engleøynene. Den varme pusten hans treffer meg etter hvert eneste åndedrag han tar. Varmen fra pusten gjør meg rolig. Ansiktet hans beveger seg nærmere og nærmere mitt. Jeg ser hvordan formen på leppene forandres seg og hvor nært de er mine. Jeg tror han er et millisekund unna meg da jeg trekker meg tilbake. "Ha det," sier jeg og spurter inn døren. Jeg legger hendene mine inntil døren og tar noen dype åndedrag. Hvorfor feiga jeg ut?

 

Capa_158087_1341283622_large

 

Mer? Tenker at jeg skal være flink å skrive i helga til dere :)

 


POSTED BY: JULIE


04.01.2013 | 07:18 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 16

Det tar en stund å finne fram, selv om man ikke skulle tro det siden jeg har gått på denne skolen i snart 3 år. Jeg får en ny melding. "Se etter noe rosa," står det, og ja, det er fortsatt fra fra Niall. Jeg har ikke peiling hva dette skal bety, men jeg er sykt nysgjerrig.

 

Jeg leter etter noe rosa, og det er ikke vanskelig å finne. Øynene mine bare klistrer seg fast til det rosa. Likevel skjønner jeg ingenting. For det eneste rosa som er å se er en t-skjorte til en gutt. Og det er ikke hvem som helst. Det er skolens kjekkeste. Zac. Ikke i mine øyner selvfølgelig, jeg skjønner ikke hva resten av skolen ser i han. Jeg ser bare en selvopptatt dust. Jeg må vel innrømme at jeg har vært hodestups forelsket i han for lenge siden, men han visste ikke en gang hvem jeg var. Likevel tar jeg sjansen på å snakke med han. Noen frysninger løper ned ryggen min. Jeg er redd for å snakke til han. "Ehh, d-d-du?" stammer jeg. Hva faen, *DN *? Ta deg sammen, tenker jeg. Du er ikke redd. Du er tøff! Han ser på meg med store, forvirret øyner. Hva skal jeg egentlig spørre han om? "Er det en spesiell grunn til at du har på deg den sjokkrosa t-skjorten?" Kanskje Niall har satt han opp til å gjøre noe, og skal føre meg til Niall? Nei, jeg vet ikke. Men det ser ikke ut til å komme noe vettig ut av denne gutten. Jeg gjentar spørsmålet, full av selvsikkerhet. "Kom deg bort fra meg!" sier han og ser rart på meg, før han går videre. Før jeg rekker å rødme, bli flau, synke ned i bakken, legger jeg merke til en smule kjent latter. Jeg snur meg og der står ikke hvem som helst. Niall. "Faen, jævla dust!" sier jeg irritert og begynner å gå bort fra han. Selvfølgelig ikke samme vei som skolens kjekkeste gutt! Jeg er sint. Han ydmyket meg foran min tidligere største forelskelse og skolens kjekkeste.

 

"*DN *, vent da!" Han løper etter meg. Jeg snur meg ikke en gang. Jeg hører han fortsatt ler. For en dust! Han går ved siden av meg, prøver å snakke til meg, men blikket mitt er rettet mot enden av gangen som er langt i det fjerne rett fram. Han fortsetter å mase. *Gi deg, det var en spøk!? Det der hjalp ikke. Ikke særlig overbevisende, spør du meg. "Sorry, *DN *! Jeg trodde det var gøy! Jeg har elendig humør. Tilgi meg, snille, snille!" sier han beende og han virker faktisk lei seg. Helt til han kremter ut en liten latter. "Ja, du har elendig humor!" sier jeg.. med et smil på munnen. Han smiler stort da han ser at jeg smiler. Det får meg til å le. "Jeg visste du kom til å le!" bryter han ut med met et gigantisk smil som får meg til å le enda bedre. "Sorry, for at jeg er litt gretten. Kan ikke noe med det," innrømmer jeg. Mens jeg allerede innrømmer ting, så må jeg nesten innrømme at det Niall nettopp gjorde, faktisk var veldig gøy. Men jeg vil ikke innrømme at det er sant, fordi da "vinner" han. "Så hva vil du?" Jeg stopper opp og ser han inn i øynene. De jeg holdt på å falle for i går. OK, ikke falle for, men de er bare så grusomt vakre! "Bli med meg," sier han med et glimt i øyet.

 

406584_313242512109401_1904819715_n_large

 

Jeg ser skeptisk på han og mister smilet. "Hvor?" spør jeg og hever det ene øyenbrynet. "Det er jo hele poenget, dumma!" ler han og vifter oppgitt med hendene sine. Det der overbeviste ikke meg. "Jeg har jo time!" sier jeg og forventer at han skal forstå. Han smiler det fine smilet sitt på nytt. Jeg stirrer. Leppene former seg til et det uimotståelige smilet og de rette tennene hans kommer til synet. Smelt! Hvordan kan jeg si nei til det smilet? Hvem bryr seg om timen? Det er naturfag og jeg hater det uansett. "Jaja, jeg blir med på hva enn vi skal!" Hva sa jeg akkurat? Overbeviste smilet hans meg? Hva holder jeg på med? Skulker jeg skolen for å være med en venn? ..Niall? Hæ? Jeg forvirrer meg selv av mine egne tanker. Og hvor skal vi? Hva vil Niall med meg?

 

Vil dere ha mer? :)

 

Må bare si det en gang, dere aner ikke hvor høyt kommentarene deres gleder meg! Det gjør virkelig dagen min komplett! I dag hadde jeg ikke en så bra dag, og så kom jeg hjem til kommentarene deres og jaaa, dere gjør virkelig dagene mine bedre :))

 

 

POSTED BY: JULIE


03.01.2013 | 18:28 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 15

Øynene hans føles så uimotståelig. Jeg klarer ikke å se på noe annet. Blikket mitt er fryst fast på de nydelige øynene hans. Hva er det som skjer? Hvorfor føler jeg meg sånn her? Smilet hans, øynene hans.. Jeg begynner vel ikke å.. falle for han?

 

Nei.. Er jeg gal? Jeg begynner ikke å falle for han. Jeg ser bort fra han. "Ja, jeg får vel gå inn nå! Hade!" unnskylder jeg meg før jeg piler inn i hast. Huset har allerede lagt seg. Kanskje ikke Jossi, men hun er i hvert fall på rommet sitt. Jeg steller meg raskt. Fjerner sminken. Pusser tennene. Skifter til en svær t-skjorte og kaster med under dyna. Jeg lukker øynene mine og orker ikke å bli fanget i tankene mine rundt "daten" med Niall. Det er et eneste stress, og jeg hater å tenke på sånne ting. Hvert fall når jeg ikke har følelser for Niall. Plutselig kjenner jeg noe kaste seg over meg og jeg nøler ikke et sekund på hvem det kan være. Jossi. Hun setter seg opp ved siden av meg og jeg har vel ikke noe valg til å gjøre det samme. Hun ser på meg med et utrolig levende blikk. Øynene stikker nesten ut av henne og hun smiler som en solstråle. "Hvordan var det?" roper hun nesten i øret mitt. Så ivrig er hun! Ivrigere enn jeg noen gang vil bli over en date. Egentlig var det ikke en date en gang, det var bare et kafèbesøk! "Jossi, du vet jeg ikke liker Niall, men det var fint! Vi drakk på Starbuck og han hadde på seg en maske," sier jeg og ler når jeg forteller at han gikk med maske. Jossi braser ut i latter. "Den Niall som jeg kjenner ass.. Bare han!" ler hun. Det blir stille. Vi veksler blikk. Det er helt stille. Vi åpner ikke munnen vår en gang. Jeg kan se at vi tenker på det samme. "Du vil virkelig at jeg skal like han, vil du ikke?" spør jeg litt oppgitt. Jeg leser henne så lett som det ikke burde være mulig. Et voldsomt smil dukker opp på den søte søsteren min. "Jepp, det vil jeg! Så hva er problemet?" Jeg trekker litt på smilebåndet mitt. "Det er ikke noe problem," Jeg stirrer på putetrekket mitt. Det kjennes ut som silke, det er rosa og er sykt deilig. Jeg prøver tydeligvis å tenke på noe annet, men jeg lar tankene tilbake på Jossi. "Gi deg da!" sier hun. Denne gangen er det hun som er oppgitt og gir meg den tonen. "Ja, hva vil du at jeg skal si? Han virker bare ikke som min type. Vi kan godt være venner. Jeg føler bare ikke at han er kjærestemateriale!" sier jeg rett ut fra tankene mine. Jeg sa det. Det er sant. "Pøh," mumler hun og reiser seg opp. Hun går ut av døren min og roper et likegyldig "natta". Hva skal dette bety?

 

Skolebøkene mine er godt festet i armene mine her jeg går på vei til timen. Helt alene. Jepp, det er meg. Har ikke peiling hvor jentene er. Aporopos jentene mine. "*DN*, vent, vent, vent!!" roper Darlene som kommer bak meg. "Jaha?" ler jeg og ser på at bestevenninnen min kommer springene mot meg som en tosk. "Hvordan var daten?" spør hun oppspilt. Mye mer oppspilt enn det jeg noen gang var. "Først og fremst, det var ikke en date. Og vi er bare venner! Så det var helt greit! Niall er kul," smiler jeg forsiktig. "Ikke en date? Bare VENNER? Han er KUL?" roper hun bokstaveligtalt ut og ser på meg som om jeg akkurat har fornærmet henne. "Herregud, *DN *," Hva er det med henne og Jossi? Jeg vil ikke ha noe med Niall å gjøre. Jeg vil bare at vi skal være venner. Hvorfor kan de ikke forstå det? Jeg ser på henne som et stort spørsmåltegn som lyser ut av alle kroppsdeler. "Hadet, jeg har time!?" sier hun og forsvinner på et blunk. Jeg står igjen med bøkene klamret fast og fortsatt like forvirret.

 

I lunsjpausen sitter jeg alene. Siden det er torsdag har alle jentene lunsj tidligere enn meg og det ser ut som at jeg er venneløs. Jeg pirker i sugerøret mitt på sjokolademelken. Jeg hater å være alene. Mobilen min lager lyd og jeg hopper etter den som om jeg var gal. En rettelse, jeg er gal og alene. "Jeg tror noe venter på deg utenfor guttetoalettet! ;)xx" Det er fra Niall! Hva faen, tenker jeg. Jeg drar med meg veska mi og sutter på sjokolademelka mens jeg skynder meg til guttetoalettet. Skolen er stor og veien er lang. Det tar en stund å finne fram, selv om man ikke skulle tro det siden jeg har gått på denne skolen i snart 3 år. Jeg får en ny melding. "Se etter noe rosa," står det, og ja, det er fortsatt fra fra Niall. Jeg har ikke peiling hva dette skal bety, men jeg er sykt nysgjerrig.

 

Tumblr_mg1woggnof1rtozs1o1_500_large

 

Hva tror dere Niall tenker på? :))

 

Setter forresten utrooolig stor pris på alle kommentarene deres! Love youuu<3

 

POSTED BY: JULIE 


02.01.2013 | 18:05 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 14

DN * har aldri likt meg, og jeg tviler på at dette gjør det noe bedre. Hun åpner munnen sin og fullfører alle de ordene hun hadde på hjertet. Jeg er mildt sagt overrasket det hun sa. Jeg smiler.

 

Hvorfor er jeg ikke overrasket over Niall? Jeg kjenner han ikke så godt, men likevel så sjokkerer det meg virkelig ikke. "Åh, Niall!" begynner jeg og er klar til å komme med mine gode, sinte argumenter. Han stirrer ned i bakken. Det er så litt søtt da. At han finner på noe for å få meg med ut, selv om han lyver. Kanskje ikke så søtt med lyvingen, men tanken er god. "Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det går bra, jeg tilgir deg! La oss bare glemme det," mumler jeg. Hva faen sa jeg nettopp. Det hørtes ut som jeg syntes at det var greit, og det var det ikke! Ærlighet varer lengst og jeg vil ikke at han skal lyve. Men det var fortsatt litt søtt. Denne tankegangen dreper meg nesten. Jeg klarer ikke en gang å forstå meg på mine egne tanker.

Tumblr_mfu5nb8qyi1rib3swo1_500_large"Kan ikke vi bare finne på noe annet?" forslår jeg. Vi står fortsatt utenfor den fine og mest sannsynlig veldig luksuriøse restauranten, som jeg prøver å få oss vekk fra. Først og alt, jeg vil ikke på date med han. Sitte rundt et bord, spise mat og være klein for å si det rett ut. Det er ikke min greie. "Klart, jeg er med på alt. Men du sa det var en date, ikke sant?" Han slipper ut en liten latter, som får meg også til å le. Da jeg stopper å le, svarer jeg, "Å, sorry, det var Darlene. Men kan ikke vi bare gå å ta oss en kaffe på starbucks?" Niall fortsetter å le. "Så dum jeg er. Trodde jeg kunne få deg så raskt!" Jeg smiler. Ikke irritert. Ikke oppgitt. Bare glad. Kanskje jeg faktisk vil bli kjent med Niall allikevel. Jeg er klar for å være mer hyggelig. Og skru av den småbitch attituden jeg har hatt.

 

 

Vi sitter på to barstoler på Starbucks, den største i London og det vil si med mest folk. Vi stoppet på en utkledningsbutikk sånn at Niall fikk kjøpt seg en maske. Jeg har ikke ledd så mye på lenge da han tok den på seg, men det er jo selvfølgelig for å ikke bli gjenkjent. Jeg tar en titt på den helt nye drikken til starbucks "ginger toffè", spesielt for juletiden. "Vi smaker på 3, greit?" spør Niall og jeg nikker. "1," starter jeg.  Niall trekker opp den stygge, men hysteriske nissemasken sin og gjør seg klar. "2," fortsetter Niall med et lurt ansiktuttrykk som forteller at han gleder seg. "3!" sier vi i kor og tar en slurk. Smaken treffer tunga og jeg reagerer på sekundet. "Æsj, fyfaen!" Jeg ser på Niall som har allerede drukket ¼ av drikken. Jeg dytter i han. "Stopp!" ler jeg. Nissemasken stirrer på meg og han fortsetter å drikke. "Velger du meg framfor kaffen, eller?" sier jeg fornærmet, men på kødd. Han stopper å drikke på sekundet og jeg braser ut i latter. Jeg ler av ingenting, men det føles herlig. Han får meg til å le, og det er deilig. ?Den var god da, men du ser bedre ut!? smiler han søtt og så trekker han ned masken sin. "Pøh, så nå vil du smake på meg liksom?" kødder jeg mens jeg fortsetter å le. "Hvis jeg får lov så takker jeg ikke nei," Bare jeg kunne se ansiktsuttrykket hans så jeg forsto om han var seriøs eller ikke. Men så leser han tydeligvis tankene mine og svarer, "Jeg er seriøs!"

 

Jeg stivner til. Jeg tror ikke jeg rører en eneste muskel. Hva er det man sier i slike sitasjoner? Det har jeg i hvert fall glemt. "Slapp av, jeg kødda!" Han ler seg skakk. Jeg skuler småirritert på han. "Teiting," sier som om det må ha vært det beste argumentet jeg noen gang har kommet med. Han smiler. Timene går veldig fort og det begynner å bli sent. "Jeg tror jeg må hjem nå," mumler jeg i bakken, men høyt nok til at han hører det.  "OK, da følger jeg deg hjem!" sier han bestemt. "Du trenger ikke!" Han ser på meg med et dumt fjes, en slags grimase. "Selvfølgelig gjør jeg det!" Jeg fniser som om det ikke fantes en eneste bekymring i verden. "Hvis du insisterer så," Jeg har jo ikke akkurat noe i mot det. Det er ikke så langt hjem til meg.

 

Etter å ha gått i 15 minutter står vi endelig utenfor huset mitt. "Tusen takk for en superfin kveld. Ikke som jeg forventet, men," han avbryter seg selv med en latter, og jeg begynner også å le. Han tenkte nok på den lille løgnen sin. "..Ja, det var kjempefint. Tusen takk!" Han smiler så fint. Kan jeg kalle det for et engelsmil? Vel, jeg har ikke sett et engelsmil før, men dette kan neppe være langt unna. Smilet hans får meg til å smile som en tosk. "Hva?" spør han glad. "Ingenting," lyver jeg mens jeg fortsatt stirrer åpenbart på han. Jeg prøver å skjerpe meg selv, jeg skal ikke stirre mer. Jeg ser bort fra han og merker at Jossi står oppe i vinduet og holder en tommel opp. Jeg smiler glad, og ler litt. "Hva nå?" Niall ser helt forvirret ut. "Bare glem det," Jeg nøyer meg fram for å gi han en klem. Armene hans tar et godt tak rundt midjen min og klemmer hardt. Jeg føler meg trygg. Da jeg bøyer meg fra han, kjenner jeg den varme pusten hans i øret mitt og jeg stopper for et sekund. Han ser meg inn i øynene. Det er spesielt. Hvorfor? Jeg vet ikke. Det er noe med han. Øynene hans føles så uimotståelig. Jeg klarer ikke å se på noe annet. Blikket mitt er fryst fast på de nydelige øynene hans. Hva er det som skjer? Hvorfor føler jeg meg sånn her? Smilet hans, øynene hans.. Jeg begynner vel ikke å.. falle for han?

 

Tumblr_lz1rorm2ju1r29t5yo1_400_large

Hva tror dere skjer videre? :)))

 

POSTED BY: JULIE

 


02.01.2013 | 13:18 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 13

Jeg vil egentlig ikke dra, men jeg vil hvert fall ikke avslå han. Hva skal jeg gjøre?

 

Lunsjtiden er ferdig. Jeg har enda ikke svart. Er det noe galt med meg? Hva er så vanskelig med å svare ja eller nei? Jentene vil at jeg skal si ja, til og med Darlene til tross for at hun liker han, men ikke på den måten selvfølgelig. Jeg tror jeg er redd for å svare. Kanskje fordi jeg plutselig ikke misliker han lenger, men begynner å tenke på hans positive sider som jeg har blitt kjent med så langt. Kanskje jeg er redd for at jeg skal begynne å like han? Redd for at jeg skal like han som mer enn en venn? Nøkkelen til det er jo å bli kjent med han, men jeg vet ikke om jeg tør. Jeg vet ikke fortsatt ikke om jeg skal svare ja eller nei, men det kan jo ikke skade å bli med han og guttene, og møte kjærestene deres, kan det vel? Likevel tror jeg at jeg skal takke nei.

 

Jeg kan ikke tro at jeg sa ja. Eller jeg sa ikke ja, langt i fra. Det som skjedde var at jentene ville lese meldingen med sine egne øyner og vips så var en melding sendt til han. "Ja, selvfølgelig! Vi kan godt kalle det en date ;)x" Æsj, nå har jeg blandede følelser. Jeg skulle aldri ha gitt dem mobilen min. Nå tror sikkert Niall at jeg er dødskeen på han, noe jeg ikke er. Åpenbart! Jeg kan heller ikke si at det ikke var meg som sendte meldingen. Det hadde bare vært kjipt for meg og han. Jaja, jeg får vel bare dra. Så galt kan det da ikke bli?

 

Det vanskeligste valget i dag, bortsett fra å bestemme meg om jeg skulle møte Niall eller ikke, må definitivt ha vært antrekket. Det ble utrolig mye fram og tilbake, og la meg bare si at det ser ut som om det har vært kleskrig på rommet mitt. Det endelige valget sto da på en utrolig pen topp jeg kjøpte forrige uke, men ikke har hatt sjangsen til å bruke enda (se på bildet under). Til toppen kjørte jeg en helt vanlig svart jeans, og noen klassiske hæler. Det siste jeg tok på meg var den varme og fine kåpa mi som kan brukes til alt! Jeg må innrømme at jeg er nervøs. Hvorfor er jeg nervøs? Sist jeg møtte resten av One Direction hadde jeg bitch attituden skrudd på, og nå er jeg nervøs. Det må da være et godt tegn! Jeg håper de kanskje kan få et annet inntrykk av meg, men hva om jeg ikke kan noe for hvordan jeg oppfører meg? Hva om jeg er en tufs, og kommer alltid til å være det? Jeg skrur på smilet og vinker til Niall da jeg ser han komme gående. Nervøsiteten kommer sigende. Guttene og datene deres er nok rett rundt hjørne.

 

 

Tumblr_mfr0wxjsby1rn0o6do1_500_large

//toppen

 

Niall har på seg en hvit skjorte og ser ganske så bra ut, om jeg skal si det selv. Jeg må innrømme at jeg faktisk liker noe med han. "Hei," smiler Niall og gir meg en liten klem. "Hallo!" Jeg klemmer tilbake, ikke like entusiastisk, fordi jeg lurer veldig på hvor resten av gjengen er. "Hvor er de andre?" smiler jeg mens jeg prøver å få øye på dem. Jeg prøver å se etter dem rundt omkring, men de er ikke til å finne. Niall ser plutselig veldig flau ut.

 

375226_281877201935207_837292802_n_large

 

Niall sitt P.O.V

 

Faen, dette var ikke den del av planen. Jeg tenkte aldri så langt. Jeg sa til *DN * at resten av gjengen kom med jentene sine bare så jeg fikk henne med. Jeg ville bare ha henne med ut. Jeg kjenner henne jo ikke så godt enda, men jeg kunne godt tenkt å blitt bedre kjent med henne. Hun virker så søt og snill. Litt digg også da. Uansett så har jeg så jævla dårlig samvittighet for at jeg kødda med henne og venninna hennes, Darlene eller hva hun nå het. Jeg vil gjøre opp for det! Ikke vet jeg om dette hjelper, fordi jeg tror aldri at hun har likt meg uansett. Men jeg vil forandre på det! Hun kjenner meg ikke, og jeg vil at hun skal hvert fall synes jeg er OK. For jeg er vel OK, er jeg ikke?

 

Tilbake til selve situasjonen. *DN * spurte hvor resten av folka var, og jeg har ikke svart enda. "Vel? eh!" mumler jeg og vet ikke hvordan jeg skal si det. "De kommer ikke, gjør de vel?" mumler hun oppgitt tilbake. Wow, for en tankeleser! "Vel.. eh.. Du har rett!" OK, dette er noe av det kleineste jeg har hvert med på. Jeg skulle kanskje heller ha spurt på en mer normal måte, enn å lyve. "Åh, Niall!" Jeg stirrer ned i bakken. Den er våt. Etter alt regnet. Jeg forbereder meg på masse kjefting. *DN * har aldri likt meg, og jeg tviler på at dette gjør det noe bedre. Hun åpner munnen sin og fullfører alle de ordene hun hadde på hjertet. Jeg er mildt sagt overrasket det hun sa. Jeg smiler.

 

Hvordan tror dere *DN* reagerte? Mer i dag?

Jeg må bare spørre, liker dere historien så langt? :)

 

 

POSTED BY: JULIE


01.01.2013 | 19:21 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 12

Det hun sier treffer meg som om noen kastet en bøtte med iskaldt vann over hodet mitt. Kan det være sant det hun sier?

 

Neste dag sitter jeg på skolebussen på vei til skolen. Bussen er ikke akkurat av kvalitet, så jeg hopper litt og ned på det harde og slitte bussete. Det er dårlig føre på grunn av en liten snøstorm som var i natt. Egentlig bare en overdrivelse, spør du meg. Engelske folk tåler ikke snø. Og jeg er vel det eneste unntaket. Jeg trekker fram mobilen min og går på 3G nettet for å sjekke facebook. Har jeg noe annet å gjøre?Jeg har fått en venneforespørsel fra Niall. Har han i det hele tatt facebook? Jeg blir veldig overrasket. Trodde ikke at kjendiser hadde det! Jeg godtar han. Det får meg til å tenke på det Jossi sa i går. At han ?liker? meg. Jeg tror ikke på det, men jeg tror kanskje han vil bli bedre kjent med meg. Jeg har i hvert fall sluttet å mislike han, selv om jeg er fortsatt litt sint på han på grunn av det med Darlene. Jeg har begynt å tenke mye på han. Jeg vet ikke hvorfor. Bare i det siste døgnet er det omentrent bare han som har vært i tankene mine. Er det noe galt med meg?

 

Jeg sitter i lunsjen med gjengen. Sam, Johanna og Darlene. Darlene er normal nå, og det er bra. Jeg orker uansett ikke å krangle. Vi er alle litt stille. Jeg tar ei skje av yoghurten min, så ser jeg opp på de andre. De sitter på hver sin mobil. ?Usosiale unger!? mumler jeg og håper på at de skal høre det, men det gjør de ikke. Jeg tar likeså godt opp min også, og der venter en melding på meg. ?Hei, *DN *! :) Litt rart av meg å spørre, men jeg og guttene skal på resturant i kveld, og alle har med seg en date uten om meg. Altså.. Eh, jeg spør deg ikke om å bli med som daten min, men bare for å henge sammen. Det ville ha vært kult,? Jeg blir overrasket. Jeg hadde aldri trodd det. At han skulle spørre meg. Ikke nok med det, men plutselig begynner jeg å le. Hvorfor ler jeg? Var det måten han sa at han ville ?henge? sammen med meg, eller måten han sa det hadde vært ?kult?? Ikke vet jeg, men nå har jeg bordets oppmerksomhet.

 

De ser på meg som om jeg var en galing fra Mars som plutselig braser ut i latter helt ut av det blå, eller noe. ?Hva?? spiller jeg, men jeg kan like gjerne innrømme det selv. Jeg er en elendig skuespiller. Jeg husker så godt da vi hadde Romeo & Juliet på ungdomsskolen. Jeg var på prøveaudition for Juliet, men jeg endte opp som en blomst. Alt jeg gjorde i forestillingen var å gå over scenen en gang med en blomstermaske. Det sier litt om hvor flink jeg er, tenker jeg sarkastisk.

 

*DN *, ikke vær latterlig. Fortell!? bryter Johanna ut. Alle stirrer på meg og det friker meg ut. Jeg får vel bare fortelle dem det. Det skader jo ikke. De er jo mine beste venner. Alle blir supergira da jeg forteller det, til og med Darlene, nesten. ?Du MÅ svare ja!? sier Sam og er så med. Helt ærlig så vet jeg ikke hva jeg skal svare. Det er som å velge å spise et godteri, skal jeg være sunn å la være, eller skal jeg bare spise det fordi det er så godt? Jeg kan likeså godt innrømme at jeg suger på sammenligninger også. Jeg vil egentlig ikke dra, men jeg vil hvert fall ikke avslå han. Hva skal jeg gjøre?

 

Tumblr_mf8jkmicdw1rb5rq0o1_500_large

 

Tror dere *DN* sier ja eller nei? :)

 

POSTED BY: JULIE


31.12.2012 | 16:31 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 10 & Del 11

Hei dere! Som noen av dere sikkert har sett, så kom jeg til å poste del 11 før del 10 var postet, altså en del manglet. Men jeg fikk slettet del 11 før alle dere fikk lest den (tror og håper jeg)! Så i hvert fall, her er del 10 og del 11 i samme innlegg :) 

 


 

Jeg pikker i Darlene, og later som jeg ikke ser Niall. Ansiktuttrykket hennes forandres seg fra sprudlende til bitchy. "Hvorfor i helvete har du ikke fortalt om alle gangene du har vært på date med Niall? Og ikke minst at dere har hooka up?" Jeg kjenner at jeg bare misliker Niall mer og mer.

 

Jeg måper nærmest. Jeg er i hvert falll dypt skjokkert. Er det mulig, tenker jeg. Niall ler. Hvorfor ler han? Var det gøy? Kanskje det var gøy at jeg blåses opp som en tomat? Hvor fargen rød lyser av sinne. Hvorfor må alt han gjør irritere meg? OK, denne gangen har jeg faktisk rett til å bli irritert, fordi det er en ren løgn. "Det er ikke sant," sier jeg irritert. Niall ler fortsatt. "Hva er morsomt?" skriker jeg til han. Jeg må vel innrømme at jeg har et dårlig tempereamant. Er jeg sint, så er jeg virkelig sint. Darlene ser ut til å tro på Niall og ikke meg. "Darlene, kødder du med meg? Tror du på han og ikke meg?" Darlene snur seg om og begynner å snakke med Niall. Hva i huleste er galt med dem begge? Først og fremst er Niall en dust. Og så tror Darlene på dusten fremfor meg? Jeg skjønner ikke hva som skjer. Jeg prøver å få kontakt med Darlene, men hun ender opp med å gå. Hun griper tak i Niall sin hånd og drar han med seg. Niall snur hodet sitt vendt mot meg og gir meg et medfølende blikk. Hvorfor? Si meg hvorfor skal han gi meg en medfølende blikk når han skapte drama? Jeg hater drama.

 

Jeg dro rett hjem, slengte fra meg pumpsene, satt meg i den store vinduskarmen min og nå sitter jeg og ser ut av vinduet. Det snør. Små snøflak faller ned på vinduet i store mengder. Det er mørkt ute. Det blir store, men utrolig vakre kontraster. Jeg klarer ikke å slutte å studere snøflakene. De er så fasinerende! Alle slags former, størrelser og ja, alt bortsett fra fargen er ulikt. Vinteren er nydelig! Jeg elsker å tenke over alt det fine, hvert fall nå når jeg ikke orker å tenke på Niall. Mens jeg allerede tenker på det, hva er galt med han? Han må tydeligvis hate meg like mye som jeg hater han, eller så har han bare en veldig spesiell tankegang. Jeg vasker bort sminken, skifter til nattklær og legger meg under dynen. "La meg drømme om noe fantastisk!" er det siste jeg tenker før jeg slukner.

 

Darlene overså meg nesten hele skoledagen. Det var ikke før i siste time at jeg fikk lov til å  snakke med henne. Det var så vidt jeg ga opp. Det er fortsatt en sur tone mellom oss, men det er bare hennes feil fordi hun ikke tror på meg. Og det irriterer meg grenseløst. Det er vi som er bestevenner, og så hører hun på Niall? Jeg låser opp husdøren, fordi jeg er alltid den første hjem på tirsdager. Foreldrene mine jobber som vanlig, og Jossi er på håndballtrening. Jeg slenger meg ned i sofaen og skrur på tv. Jeg prøver å ikke tenke på Darlene og hvor barnslig hun har oppført seg, men det dukker stadig opp i tankene mine. Det ringer plutselig på. "Darlene??" tenker jeg. Jeg spurter til døren og håper med hele mitt hjerte at det er Darlene sånn at vi kan snakke mer, men nei. Det er den personen jeg minst forventet og ønsket. Niall.

 

Tumblr_mbmibxjwxy1rove63o1_400_large

Han står der i beige chinos og en rød polo t-skjorte. Smilet er også på plass. "Hei?" sier jeg oppgitt og irritert. "Hei, er Jossi der?" Er det alt han skal si? Skal han ikke si unnskyld for at han rotet det til? OK, stay calm, sier jeg til meg selv. "Nei, hun er på håndballtrening. Hvordan da?" sier jeg så vanlig jeg kan mens jeg til og med presser fram et smil. Et veldig fortrengt, fake og irritert smil. "Kødder du? Faen da," sier han og stirrer ned i bakken. På den fine dørmatten vår. "You're always welcome here!" står det. I dette tilfelle, nei, jeg har lyst til å kaste han vekk her i fra. "Hva?" sukker jeg oppgitt og skjønner at det er noe. "En kompis slapp meg av her. Jeg har ingen som kan hente meg, jeg er uten penger og uansett så er bussen så langt unna," Jeg slipper ut et tungt åndedrag. "Og så?" "Kan jeg ikke bare vente til Jossi kommer hjem?" Jeg slipper ut en dobbelt så tungt åndedrag og viser at jeg er irritert. "Ja vel," sier jeg og åpner opp døren. Hva gjorde jeg nettopp? Jeg kunne bare ha gitt han penger til bussen. Jeg bryr meg vel ikke om at den er langt unna. Det er to timer til Jossi er hjemme, om hun er tidlig. Hva skal jeg gjøre med han i så mange timer? Jeg går bort til sofaen og synker sakte, men sikkert lenger og lenger ned i den.

 

Siden jeg bare må gjøre det beste ut av dette, så prøver jeg og glemme det som skjedde i går, og bare tenke forover. Jeg kaster et raskt og sjernert blikk på Niall. Han er egentlig litt kjekk. Hva er det jeg tenker? Jeg rister tanken ut av hodet. "Hvor gammel er du egentlig? Er litt glemsk, jeg," spør han på en rar måte. Akkurat som han er nervøs? Eller flau? "Blir 18 om ikke lenge. Gleder meg!" svarer jeg med et smil. "Aah, så herlig. Gled deg, ja!" smiler han. Han gir meg et ekte smil. Ikke et smil der han ler av at han irriterer meg, eller når han smiler til meg mens han snakker med Jossi, men et ekte smil.

 

De to timene gikk helt uvirkelig fort. Vi satt og snakket i sofaen i to timer. Det er nesten sykt. Niall er visst en grei fyr, han har bare ikke vært så flink å vise det for meg. Han må dra hjem nesten med en gang Jossi er kommet hjem. Noe som er litt kjipt for Jossi, men hun ser ikke ut til å bry seg. Hun er blitt overraskende komfortabel med idolene sine. Det hadde jeg aldri trodd. "Hatt en fin håndballtrening?" spør jeg nysgjerrig. Jossi er god og rød i kinnene, så jeg kan se at hun har jobbet hardt. "Jepp," nikker hun og tar et stort jafs av et grønt eple. "Hatt det fint med Niall?" spør hun og tar enda en bit av eplet.  Jeg ser at hun gjemmer et smil bak eplet. Jeg nikker spørrende. Hun vet at jeg ikke liker han. Jeg fortalte henne om hva som skjedde på festen, så hun er fult klar over hva som skjer. "Dere hadde egentlig vært et utrolig søtt par!" mumler hun.

 

 Hva? Et søtt par? "Eh, Jossi. Du vet hvordan han oppfører seg mot meg," sier jeg skeptisk tilbake. Han er ikke interessert. Mer interessert i å ødelegge vennskap, spør du meg. "Åh, *DN *. Du er så dum! Ser du ikke tegninga?" roper hun fortvilt mens hun vifter med armene i været.  "Hvilken tegning? Den som henger på rommet ditt?" spøker jeg selv om jeg egentlig er dønn seriøs. "Sorry, men nei. Jeg skjønner ikke tegninga!" Jossi setter seg foran meg. Hun ser meg dypt inn i øynene. Deretter tar hun enda et svært jafs av det derre eplet hennes. "Skjønner du det ikke? Han besøker meg som er 5 år yngre. Han plager deg med å late som at dere har klint mange ganger før. Og husker du da han kommenterte rompa mi framfor deg? Hvorfor tror du egentlig Niall spurte om nummeret mitt?" sier hun fortsatt like seriøst. Det hun sier treffer meg som om noen kastet en bøtte med iskaldt vann over hodet mitt. Kan det være sant det hun sier?

 

154454_412771818796872_405579843_n_large

 

Hva tror dere skjer videre? Mer? <3

 

Godt nyttår til verdens beste lesere! Håper dere vil følge oss til neste år også :) Kos dere masse i kveld :) Snakkes til neste år! 

 

POSTED BY: JULIE 

 

 


30.12.2012 | 15:07 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 9

Jeg merker jeg blir litt gira jeg også av ansiktsuttykket hennes. Dette MÅ være noe bra! "Mener hun skolens kjekkeste gutt? Eller kanskje han på Risenyork High School som jeg hadde et crush på for en stund siden? Hun åpner munnen sin og skriker ut, "One Direction!" Tuller hun med meg? One Direction? Dette må bli lykkedagen min.. "Hvorfor er du ikke glad? Det er nå du skal hyle sammen med meg!" bryter hun ut fornærmet. Jeg sier det bare rett ut. Orker ikke å late som at jeg svever i himmelen av glede. ?Sorry, jeg har aldri hatt sansen på de der.? lyver jeg. Det er jo egentlig sant. Jeg har jo aldri det. Men jeg burde heller si at jeg kjenner hele gjengen. Har tross alt vært lamme de en hel dag pluss det lille i dag med Niall og Louis. "Du er kjedelig. Jeg hadde dødd for han derre Niall," Hun virker fortsatt litt fornærmet, men nå ser det ut som at hun sikler på grunn av tankene. Jeg kniser ut en liten latter. "Emh, ikke si at du ikke synes han er digg?" sier Darlene som om jeg var den rareste personene på hele jord. "Kanskje vi ikke har helt lik stil?" unnskylder jeg meg. Kanskje er han litt digg, men over hodet ikke min type. Virkelig ikke!

 

Vi har ankommet festen, og det kryr av folk. Huset er dritsvært, men ikke like stort som mitt. Jeg klarer ikke å ha det gøy. Jeg er bare redd for å støte på noen fra One Direction... "Hva faen plager deg?" spør Darlene mens hun skjenker seg et nytt glass og ser oppgitt på meg. Som om jeg akkurat bitchslappet kjæresten hennes eller noe. Før jeg rekker og svare lander en fyr oppå meg og jeg har plutselig en drink over hele kjolen. Den gjennomsiktige blusen min er plutselig 100% gjennomsiktig og det stinker øl av meg. "Det plager meg!" mumler jeg irritert mens jeg reiser meg opp. For en drittsekk, tenker jeg. Darlene hjelper meg å tørke av kjolen. "Det hjelper ikke, jeg går på badet," sier og forsvinner på sekundet. Jeg står febrilsk ved vasken og gnikker for livet på blusen. Er det mulig, fortsetter seg. Jeg fikk det ikke bort, men det ser i hvert fall litt bedre ut. Dusten som datt over meg sa ikke en gang unnskyld. For en taper! Jeg skynder meg tilbake til Darlene i frykt om at hun allerede har forsvunnet. Bare en hindring. Jeg ser plutselig Niall,  og jeg prøver å lure meg unna, men nei da. "*DN *, heey! Hva gjør du her?" Plutselig står han rett ved siden av meg. Jeg er offisielt den dårligste til å gjemme meg.

 

"Henger bare med en venninne," sier jeg nedlatende og later som jeg ikke bryr meg om han. Han bare irriterer meg. Skjønner meg egentlig ikke på meg selv som oppfører meg sånt mot han. Jeg faker et smil til han før han rekker å svare og skynder meg til Darlene. Jeg er litt slem mot Niall, må jeg innrømme. Jeg sliter med å finne Darlene. Hun er ikke der hun var i stad. Jeg presser gjennom alle folkene. Noen bitcher etter meg fordi jeg "bøller" mens andre prøver å rive meg ned på dansegulvet. Gud.. noen kan virkelig ikke beherske drikkingen sin! Til slutt finner jeg Darlene. Etter minst 20 minutter med leting blant alle fulle folk. Jeg skal akkurat til å begynne å danse med henne, supergira, men jeg får hakeslepp. Hun er allerede midt i de rareste dansemoovsa. Og ikke med hvilken som helst person, men med han jeg akkurat overså. Niall. Jeg pikker i Darlene, og later som jeg ikke ser Niall. Ansiktuttrykket hennes forandres seg fra sprudlende til bitchy. "Hvorfor i helvete har du ikke fortalt om alle gangene du har vært på date med Niall? Og ikke minst at dere har hooka up??" Hva? Hva er det med den gutten? Jeg kjenner at jeg bare misliker Niall mer og mer.

 

A-utzy-ccai2zj8_large

 

Hahaha, hva tror dere skjer videre? Hva er det Niall prøver på?

 

POSTED BY: JULIE


30.12.2012 | 00:51 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 8

Siden jeg ikke har noe å gjøre, går jeg opp for å finne på noe. I stue nr. 2 i andre etasje finner jeg en stor overraskelse. Jossi og.....

 

...Niall og Louis. Hva faen, tenker jeg. "Hei?" sier jeg for å få oppmerksomhet. De sitter med ryggen til alle sammen, men snur seg raskt.  "Hei, *DN *!" sier alle i kor, nesten. "Slå deg ned," sier Niall som han eide huset. Overraskende nok, så gjør jeg som jeg sier. "Når kom dere?" spør jeg skeptisk. Jossi gliser så høyt at det skremmer meg, men jeg skjønner henne. "For en time siden," svarer Louis avslappende der han sitter med armene bak hodet lent på sofaen. Jeg bretter opp skjorte kanten og ser på Marc Jacobs klokka. Klokken er 4, så de har vært her siden klokken 3. "OK," svarer jeg og ser bort. Jeg vet ikke hva det er med meg. Jeg burde være starstrucked og glad fordi at jeg får denne "muligheten", men jeg ser bare ikke poenget. De er vanlige mennesker, og jeg har ikke tenkt til å legge meg ned på knær og kysse tærne deres. Æsj! Når vi snakker om æsj. "Hvor gamle er dere egentlig?" spør jeg undrende, med tankene klar. "19," svarer Niall. "Ble 21 på julaften. Gave fra Gud som Jesus" tuller Louis og Niall og Jossi braser ut i latter. Jossi er 14. Niall er 5 år eldre og Louis er snart 7 år eldre. Så lenge de bare er venner, så skal ikke jeg blande meg inn, tenker jeg og går på rommet mitt.

 

Tumblr_mfsx47awhr1rm127lo1_400_large

 

Nesten på sekundet etter jeg har lagt meg ned i senga mi, vibrerer mobilen min. Jeg sukker høyt og reiser meg opp for å hente den. Det er Darlene. "Halla, snuppa. Jeg vet det bare er mandag, men noen venner av Johanna har en fest. Og ja, det er skole i morgen, men fuck it. Vi lever bare en gang!" Jeg kunne ikke ha ønsket en annen beskjed. Jeg nøler ikke et sekund. "Er det et spørsmål? Når henter du meg?" Darlene er den eneste i gjengen som er 18, så hun er alltid sjåføren. Hvert fall når vi kjører til festen, ikke fra. Darlene slipper ut en liten latter på andre siden av telefonlinjen. "Det er sånn det skal være. Vær klar kl. 21!" Hun legger på. Jeg har mange timer på å fikse meg og rett og slett ingenting. Kanskje jeg bare skal gå ut å være sammen med Jossi, Louis og Niall, tenker jeg. Men da jeg går ut i stuen, sitter bare Jossi der alene i den store stua. "Hvor ble de av?" spør jeg overrasket. "De måtte gå!" Hun smiler fortsatt kjempehøyt. Jeg lurer på om det noen gang kommer til å ta slutt.

 

Jeg har tatt på meg sofisikert antrekk som jeg er fornøyd med. Et paljettskjørt i en svak gull farge og en litt gjennomsiktig hvit skjorte med en svart tubebh under. Jeg avslutter hele antrekket med noen pumps, min favoritt! Det tuter utenfor og jeg springer ned i de høye pumpsene mine. Altså, jeg klarer vel egentlig ikke å løpe med skoene. Foreldene mine er ikke hjemme, så de vet ikke at jeg er borte. Jeg løper inn i bilen og ser spent på Darlene. Jeg kan se på Darlene at hun er eksremt oppspilt og at det ikke bare er festen hun er gira på. "Du kan ikke tro hvem som kommer på festen!" Det ser ut  som at hun har møtt en engel, hun stråler.

 

Hvem tror dere det er? Hehee

 

Må forresten beklage for at delen kom sent! I morgen skal jeg prøve å poste mange deler, hva sier dere til det? :D 

 

POSTED BY: JULIE


28.12.2012 | 21:20 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 7

Jeg løper etter bussen som om jeg var Usain Bolt. Eller som jeg trodde jeg var han..

 

Jeg måtte vente på bussen i en time. Det høljer ned. Jeg har på meg pensko. Klærne mine er gjennomvåte. Jeg er for sent på skolen og jeg klikker på den dumme bussen som jeg kom noen sekunder for sent til. Jeg braser inn gjennom skolebygningen som er helt øde, fordi andre time er godt i gang. Jeg bremser opp litt før klasserommet mitt og prøver å rette litt på sminken, men det er forgjeves siden regnet har dratt det med seg. Inn døren går jeg og hele klassen stirrer på meg som om jeg ser ut som en zombie. OK, så gjør jeg kanskje det også. Jeg lar blikket mitt fly gjennom hele rommet mens jeg leter etter kjente fjes. Jepp, dette er klassen min. "Beklager!" sier jeg flaut og raskt før jeg finner fram til plassen min. Frøken Ruckings flytter brillene sine lenger ned på nesespissen og skuler stygt på meg. "Hva får deg til å komme for sent, mrs. *etternavnet ditt*?" Egentlig vil jeg bare hjem og grave med ned i dyna, men det kan jeg ikke. Jeg føler på meg at Frøken Rucking er ute etter å gjøre narr av meg, men jeg er såpass selvsikker at jeg ikke bryr meg. Men jeg er i dårlig humør, og orker ikke henne. Det gikk utover One Direction som ikke fortjente det i det hele tatt, og jeg har ikke tenkt å la det gå utover læreren og klassen.. "Jeg mistet bussen," Ingen sier noe. "Ja vell, en anmerking på deg!" Jeg snur meg bak og smiler til bestevenninne mine. De ler av meg. Jeg vet ikke hva jeg gjorde som var morsomt, kanskje et var uttrykket mitt eller hvordan jeg ser ut, men jeg må smile.

 

Det er lunsj. Som vanlig sitter jeg med jentegjengen min, men jeg måtte hente noe i skapet, så de gikk uten meg. Jeg går gjennom kantinen, griper med meg en yoghurt og et eple, samtidig en flaske sjokolademelk. Jeg ser gjennom hele kantinen og leter etter dem. Jeg finner de raskt og skynder meg bort til dem. "Du er treg," punkterer Darlene. Darlene er min aller beste venninne. Hun er den søteste, mest omtenksomme, villeste og den personen jeg har gjort mest sprell med. Herregud, så mye rart vi har gjort.. Vi har det alltid gøy!  "Jeg vet. Noe nytt?" spør jeg og fisker etter noe nytt sladder. Sam åpner munnen sin. Hun heter egentlig Samantha, men vi kaller henne bare Sam. Hun er den mest jålete, men hun er også en herlig person som jeg er veldig glad i. "Zac og Brittany har slått opp. Det var tidenes drama på lørdagsfesten, *DN*! Du gikk virkelig glipp av noe." "Jeg går alltid glipp av dramaet. Det suger," mumler jeg med furteleppa. "Ja, altså det var da ikke så interessant. Det var jo litt dårlig stemning i blant," sier Johanna. Johanna er den siste i vennegjengen jeg ikke har fortalt om enda. Hun må være den morsomste og galeste, men samtidig den roligste. Hun er med på alt som skje, men drama er hennes største fiende. Hun har også en mye mer guttete stil en alle oss tre, men vi digger det!  "Jeg synes det var en bra kveld. *DN*, du MÅ bli med neste gang!" smiler Darlene og ser på meg. "Selvfølgelig. Jeg går ikke glipp av to happenings på rad!" svarer jeg. Og jeg mener det jeg sier. Jeg derimot, elsker drama så lenge jeg ikke er innblandet!

 

"Forresten, hvor faen var du i går?" spør Sam og tar en stort slurk av vannflaska. Jeg holder latteren inni meg da hun bokstaveligtalt gaper for å helle vannet ned i munnen. Så typisk Sam! Alle følger med og lurer på det samme. For å være helt ærlig, så vil jeg ikke si at jeg hang med One Direction. Først og fremst, det var ikke mitt valg, og jeg vil ikke at det skal flomme seg opp rykter om meg og One Direction. Ikke at det hadde gjort noe, men plutselig så vet hele skolen det og alle skal fiske ut informasjon de kan få. Jeg gidder rett og slett ikke. Jeg pleier alltid å si alt til gjengen, hvert fall Darlene, men denne gangen dropper jeg det. "Jeg måtte gjøre noe med Jossi," svarer jeg. Jeg lyver jo ikke, så jeg ser ikke problemet. "Åja, da så!"

 

Jeg tar bussen hjem. Og jeg er presis denne gang. Jeg hater å ta buss til og fra skolen, fordi ingen av jentene eller folk jeg kjenner tar samme buss, så det er greit kjedelig for å si det sånn. Når jeg er hjemme følger jeg de vanlige rutinene. Henger ytterklærne pent på plass, lager meg mat, rydder opp etter meg og så finner jeg på noe. Siden jeg ikke har noe å gjøre, går jeg opp for å finne på noe. I stue nr. 2 i andre etasje finner jeg en stor overraskelse. Jossi og.....

 

Tumblr_mfb5d4tfge1rh1wv4o1_500_large

 

Hvem tror dere det er? MORE??

 

POSTED BY: JULIE


28.12.2012 | 16:38 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 6

Niall kommer bort til meg, smiler og setter seg ved siden av meg. Han ser på meg på en virkelig spesiell måte. Jeg klarer ikke å lese den. Han sier ikke noe, og det gjør ikke jeg heller. Hva er det han vil?

 

Senere på dagen:

Dagen i dag var helt super, fantastisk, uvirkelig, ubeskrivelig, som en drøm, som å leve i himmelen, once in a life time opplevelse osv. Vel, jeg glemte et punkt. For Jossi. Jeg er så glad på hennes vegne, og selv om jeg ikke hadde det toppers, så ble dagen toppers ved å se hvor glad hun var. Det gledet virkelig mitt hjerte. Dere lurer kanskje på hva Niall ville i går da han kom bort til meg da jeg satt alene? Vel, han ville bare snakke. Han er egentlig helt grei. Jeg hadde jo dårligst inntrykk av Niall, men det har blitt litt bedre. Bare litt da.. Han kalte tross alt søsteren min for deilig, indirekte selvfølgelig, men han kalte jo rompa hennes det, og siden jeg er en så pass overbeskyttende søter, så likte jeg jo ikke akkurat det så godt. Ellers var dagen grei, og vi gjorde mye gøy. Kort oppsummert.

 

Jeg sitter å ser på tv, og slapper av etter en lang dag. Faren min kommer bort og legger hendene på sofaen bak hodet mitt. "Hvordan var dagen for deg da? Jossi hadde det jo overveldene bra," ler pappa. "Det var helt okei. Elsker å se Jossi så glad!" smiler jeg forsiktig mens jeg kaster et blikk på pappa. Jeg ser på han at noe er galt, men jeg tør ikke spørre. I stedet for kaster jeg blikket videre på tven. Pappa står der bare bak meg, jeg trenger ikke å snu meg for å vite det. Jeg kan lukte parfymen hans. Jeg klarer ikke å dy meg, og jeg må bare spørre. Jeg vet ikke om jeg får noe ut av det eller ikke, men jeg har ikke noe å tape. "Går det bra?" Jeg snur på meg og ser inn i øynene til pappa. Han fryser til, og plutselig "våkner" han. "Hæ? Åh, ja. Jeg har det bra!" mumler han forvirret. En løgn. Nok en løgn. Øynene lyser av løgn.

 

Jossi lever fortsatt i den syvende himmel. Jeg vet ikke om hun har tenkt å dra på skolen i dag, men det har jeg. Jeg tror de vekslet nummer til og med. Tenk det! Hva om de blir venner eller noe sånt? Jeg synes fortsatt Jossi er for ung til å henge med dem, men det er bare siden jeg er en overbeskyttende storesøster. Bedre enn en som ikke bryr seg i hvert fall. Jeg sjekker antrekket mitt. Jeg er fornøyd med det. Jeg har min egen stil, og gir blaffen i hva andre sier om det. Hvorfor skal jeg bry meg om hva andre tenker om de litt mer spesielle klesplaggene mine? Jeg er stolt over at jeg har evnen til å ikke bry meg. Jeg er på vei til skolen, men ett eller annet gjør at jeg glemmer tiden helt. Kanskje det var klærne mine som distraherte meg totalt. Jeg løper etter bussen som om jeg var Usain Bolt. Eller som jeg trodde jeg var han..

 

545315_182987065180474_300450632_n_large

 

Ble vel en kjedelig del.. Får jeg 16 kommentarer kommer det enda en ny del i kveld når jeg kommer hjem :)

 

 POSTED BY: JULIE


28.12.2012 | 10:28 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 5

Hei dere, og takk for de søte kommentarene deres :) Jeg klarte å poste del 3 og 4 på samme minutt, og 4 før 3, så det ble litt rot i går. Hvis du ikke fikk med deg de andre delene, så skjekk kategorien eller trykk HER for Del 3 og HER for Del 4.

 

"Få den digge ræva di over hit!" kommanderer Niall som om han virkelig var noe. Eller som om han visste jeg kom til å reagere. Måten han sa det på var som at han visste hvor overbeskyttende jeg var ovenfor søsteren min. Jeg kjenner at koppen av sinnet mitt renner over. Han sa bare virkelig ikke det!?!?! 

 

Jossi løper umiddelbart til Niall og de andre guttene, mens jeg blir sittende å se på rommet. Alt annet enn å se på Niall. Han gjør meg kvalm. Jossi er 14, akkurat fylt det til og med, mens Niall er 19. Jeg tror i hvert fall det er det han der, jeg mener å huske at Jossi har sagt det. Ew! "*DN*, ikke vær så kjedelig da! Kom!" Det er Zayn som snakker, han mørke og definitivt den mest maskuline spør du meg. Jossi lager det valpeblikket og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å komme. "Bare siden du er best, Jossi," gir jeg meg etter og stiller meg opp sammen med de.  "Så, hva skjer nå?" Jeg skrur opp humøret som om jeg skrur opp volumet på tven. Selv om jeg ikke liker One Direction, så trenger jeg ikke å oppføre meg som en drittsekk, for det er jeg jo ikke! Jeg er bare i litt dårlig humør. Noe som gjør meg i enda verre humør, er at vennene mine ikke har snakket med meg på 2 dager. Det er uvandt. Vi skal tydeligvis ta noen bilder til et magasin og Jossi skal bli intervjuet. "Skal vi være med?" spør Jossi usikkert og spiller overrasket, men jeg klarer å se rett i gjennom henne. Hun krysser alt hun kan for at de skal si ja. "Jepp, magasinet skal være en One Direction spesial og fansen skal prioriteres høyest," smiler Niall og begynner å le litt når han ser hvor glad Jossi blir. De andre guttene står der bare å stirrer på Jossi og smiler så bredt som en banan. Jeg blir glad. Jossi fortjener dette. Tenk, så mye oppmerksomhet fra de guttene! Jeg unner henne det. Virkelig.

 

Photoshooten er unnagjort, og jeg håper virkelig at de blir bra. Tenk nå på hvor mange som kommer til å få se bildene. Gud! Jossi har også blitt intervjuet, og til og med jeg som tilskuer synes det var kjempegøy. Ha ha, jeg kan egentlig ikke tro at vi skal være med i det magasinet. Ellers i dag har vi snakket, sutte i en sofa og tatt bilder, hva skal resten av dagen sammen med verdens største boyband gå ut på? Det lurer jeg virkelig på, men det er heldigvis ikke jeg som er ansvarlig for. Jeg sitter alene i en god stol, en ordentlig luksuriøs stol, med svart skinn og perfekt pute og drikker et iskaldt glass vann. De andre guttene tok Jossi med på rommet ved siden av for å vise henne noe som er stort for 1D fans og se. De inviterte ikke meg med en gang, men de har kanskje også fått feil inntrykk av meg. Akkurat sånn som jeg har fått av dem. Jeg vil gjerne skylde på dem, men det er nok bare min feil.. Som alltid!

 

Jeg tar en siste slurk av vannglasset mitt som har holdt meg med selskap de siste ti minuttene. Heldige meg ser ut som å plutselig få et litt mer menneskelig selskap, tror jeg i hvert fall. Niall kommer bort til meg, smiler og setter seg ved siden av meg. Han ser på meg på en virkelig spesiell måte. Jeg klarer ikke å lese den. Han sier ikke noe, og det gjør ikke jeg heller. Hva er det han vil?

 

Tumblr_mfpn0s2j9s1s0swjno1_500_large

 

Hva tror dere Niall vil? hohoooo

 

POSTED BY: JULIE


27.12.2012 | 16:51 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 3

Jossi hopper i taket. Bokstaveligtalt! Eller ikke, men jeg liker bildet jeg får i hodet. Jeg elsker når hun er glad. Hun er verdens beste. Hun fortjener alt bra!

 

Tro det eller ei, men jeg fikk lov å droppe skolen i dag. Det var vel egentlig ikke mitt valg i det hele tatt. Mamma vekket meg tidlig i dag og fortalte at Jossi skulle få gaven i skoletiden, så derfor måtte vi droppe skolen. Vel, det betydde vel egentlig bare noen ekstra timer med søvn, så jeg bryr meg ikke. Nå er det ikke lenge til Jossi skal få bursdagsgaven sin. Og gaven er ikke noe hun kan ta i og ha for alltid liksom. Mer vet jeg ikke! Jeg skal i hvert fall være med. Håper virkelig at det er noe som får meg i andre tanker, fordi jeg er i et elendig humør for tiden. "*DN*, du burde se fin ut nå! Du kommer til å angre om du ikke pynter jeg litt ekstra!" Mamma prøver å si en fin måte at jeg ikke ser så bra ut akkurat nå, men jeg tar det uansett personlig. "Takk, mamma. Det varmer!" sier jeg sarkastisk og overser henne. Jeg lukker igjen døra og pynter meg litt ekstra. Kanskje mamma har rett. Kanskje jeg ville ha angret om jeg ikke gjorde det, så hvorfor ikke? Det er tross alt hun som vet hva vi skal og ikke jeg.

 

Jossi ser ut som en million dollar. Herregud, så fin har jeg aldri sett lillesøsteren min! Hun tar virkelig ingen sjanser på hva som venter henne. "Åh, jeg kan se du har brukt langt tid. Får håpe det ikke er bortkastet!" beundrer jeg mens jeg studerer antrekket hennes. Oppsatt hår og noen vakre krøller som faller lett ned på skuldrene hennes. En lyserosa og helt enkel skater kjole, med små sløyfer i kragen. Detaljer som gjør hele kjolen unik. Svarte pumps med små bronse nagler festet på som gjør at antrekket ikke ser så sukkersøtt ut. Hun avslutter det hele med en svart blazer som demper hele antrekket og gjør at hun ser ut som en million dollar. "Du har virkelig arvet stilen fra meg!" legger jeg til mens jeg kremter og flyver ut av rommet. Jeg ler for meg selv og kan høre at hun ler i bakrunnen.

 

Jeg har ikke peiling på hva gaven er, men jeg har en følelse på at jeg egentlig ikke vil være med på det. Jeg gjør det bare for Jossi sin del. Hun fortjener det, og det er en selvfølge at jeg blir med siden hun ønsket det. Dagen i dag blir tilbragt til å gjøre noe helt annet enn det jeg vil. "Get over it", forteller jeg meg selv. Hvor ille kan det være? Uansett så skylder jeg Jossi å være med henne på hva enn den store gaven hennes er. Da får jeg hvert fall tenkt på noe annet.. Forhåpentligvis!

 

Vi står utenfor et stort bygg midt i sentrum. Det er ganske lite med folk, kanskje fordi det egentlig er skoledag og jobbdag. Jeg lar blikket flakke over hele plassen. Pensjonister er i hvert eneste hjørner. Ellers er det ingenting nytt. Bare samme gamle London. Jeg er dypt fokusert i å studerer hver eneste detalj som kanskje han være ny, siden det er en god stund siden sist jeg har vært i denne delen av byen.  Den eneste forskjellen er all den syke julepynten som overdøver resten av byen. Det eneste man ser er jul. Og det er jo bare herlig! Hva er bedre enn julestemning? Før jeg vet ord av det hører jeg Jossi hyle inni hånda si. Jeg snur meg brått og tenker med en gang på at noen prøver å kidnappe henne. Jeg får helt sjokk når jeg finner ut av at det ikke er kriminelle som får Jossi til å skrike. Nå gråter hun, men prøver så godt hun kan å holde igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, så jeg blir bare stående å stirre som om de var kriminelle. 

 

A-k8qamceaaadqe_large

 

Hvem tror dere det er?

 

POSTED BY: JULIE 


27.12.2012 | 16:50 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 4

Jeg får helt sjokk når jeg finner ut av at det ikke er kriminelle som får Jossi til å skrike. Nå gråter hun, men prøver så godt hun kan å holde igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, så jeg blir bare stående å stirre som om de var kriminelle. 

 

Jossi sin drøm. Jossi sitt største ønske. Jossi sine idoler. One Direction står rett framfor henne og overvelder henne med store bamseklemmer. Og da mener jeg virkelig store klemmer. Det første som flyver igjennom tankene mine er: "Shit, mamma og pappa må ha brukt store summer for dette. Verdens jævla største boyband," Jeg er helt i sjokk. Jeg visste ikke at foreldrene mine hadde så mye penger en gang. Jeg tør heller ikke å tenke på hvor mye det har kostet. Det neste som flyver igjennom hodet mitt er hvordan Jossi må ha det. Jeg kan se at hodet hennes er på vei med å eksplodere og hun sliter virkelig med å holde seg rolig. "Wow, du ser forresten himla bra ut!" sier Liam drømmende til Jossi etter en samtale jeg ikke har fått med meg, fordi jeg har nesten vært helt skrekkslagent. Dette var virkelig langt over streken til forventingene mine.

 

Vel, jeg må vel kalle meg selv veldig utenfor. Altså det er ikke det at de holder meg utenfor, for de er kjempe imøtekommende, men det er noe med meg i dag. Humøret mitt er på bunn, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg har heller ikke noe spesielt i mot One Direction, men som sagt har jeg aldri hatt en godt inntrykk av dem. Det virker som at berømmelsen har ødelagt dem, på en negativ måte. Men det er fra mitt synspunkt. Jeg merker at Niall har et ekstra øye med meg, noe som irriterer meg til de grader. Jeg er her bare for søsteren min, og trenger ikke akkurat en til høyre hånd.

 

Vi er forresten hos plateselskapet deres. Sony Music. "*DN*, var det ikke sant?" spør Louis og setter seg ned ved siden av meg. Jeg nikker mens jeg faker et lite smil. "Bare sett deg der borte med Jossi, så skal vi vise dere noe," Jeg nikker nedlatende. Jossi er helt i hundre. "Kan du tro dette, *DN *? Dette er helt sykt!" Jeg spiler med og later som at jeg også er helt i hundre, noe jeg åpenbart ikke er. Men jeg er utrolig glad på hennes vegner! Og smilet hennes er forresten eksremt smittende.

 

Guttene synger en av de nye sangene deres. Jeg må innrømme at de har helt syke stemmer, og at sangen er dritbra. "Live While We´re Young" heter den. Det er litt av en partysang og hvis man leser mellom linjene er den nesten litt "drøy". "Tonight let's get some.. And live while we're young," Ja, teksten får meg ikke akkurat til å like dem bedre. Når de avslutter sangen, skrur Niall, om det er det han heter, i hvert fall han derre blonde, på en mikrofon og begynner å snakke. "Josephine?" sier den mørke stemmen hans og lyden kommer ut av høyttaleren. Jossi smiler fortsatt som et lite barn på julaften, eller noe annet som er veldig ivrig og glad. Ha ha!

 

"Få den digge ræva di over hit!" kommanderer Niall som om han virkelig var noe. Eller som om han visste jeg kom til å reagere. Måten han sa det på var som at han visste hvor overbeskyttende jeg var ovenfor søsteren min. Jeg kjenner at koppen av sinnet mitt renner over. Han sa bare virkelig ikke det!?!?!

Tumblr_mcqzu5ewox1qjxk6mo2_500_large

 

Haha, hva tror dere skjer videre? Ny del i dag om dere er flinke å kommentere :))

 

BTW: Del 3 er lengre opp. Ulempen med å ha ferdigskrevne deler er at jeg tydeligvis poster 2 deler på samme minutt.. Jaja! Skal være mer nøye neste gang, haha :)

 

POSTED BY: JULIE


26.12.2012 | 23:51 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 2

Jeg snur og går til rommet mitt, låser meg inne og forbereder meg på enda flere familieproblemer. Som om jeg ikke har hatt nok. Selv om jeg ser ut som en jente som har alt, så tar alle feil.

 

Rommet mitt. Det er mitt sted. Der jeg lar alle tanker tenke til glasset bruser over, men dette er ikke dagen. Det skjer bare ikke at jeg sitter inne resten av dagen og er deprimert over mamma og pappa, og de framtidige familieproblemene. Det orker jeg bare ikke. De får komme når de kommer, og jeg gidder ikke å jage dem. Jeg går bort til helfigurs speilet mitt og studerer meg fra topp til tå. Jeg har litt mascara på siden av øyet mitt som jeg drar bort med pekefingeren min. Jeg retter litt på buksen som sitter skeivt på og drar lommene likt. Så tar jeg på meg litt ekstra pudder sånn at det skal sitte perfekt. Selvopptatt, sa du? Bli bare kjent med meg først, så kan du dømme meg i vei.

 

"Jossi?" Jeg banker forsiktig på den hvite døren til Jossi, og tenker på hvordan den andre siden av døren ser ut. Fullt av One Direction plakater og småbilder, hun er så søt. Hun svarer ikke, så jeg gjentar banket en gang til. Litt hardere denne gangen. Jeg blir umiddelbart redd for at noe har skjedd, men jeg er bare overbeskyttende og paranoid som alltid. Et påklistret smil møter meg og jeg blir varm i kinnene. "Blir du med på plassen vår?" spør jeg henne med et forsiktig og lurt smil. "Åh, jeg håpet på at du skulle spørre! Jeg er klar om 2 minutter." sier hun og omsider slamrer døren i ansiktet på meg. Jeg begynner å le smått for meg selv, mens jeg står der utenfor døren hennes og venter på henne. Jossi er 3 år yngre enn meg, 14 år altså. Vi er lik på så mange måter. Hun er ikke bare lillesøsteren min, men hun er min aller bestevenn! Vi deler stort sett alt med hverandre. Det er litt godt det, å alltid ha henne ved min side. Den ene forskjellen er vel at hun er ei fangirl. Hun elsker One Direction over alt på jord, og har hele rommet fullt av dem. I motsetning til meg som bare takler musikken deres, men jeg har aldri fått sansen på selve dem som personer. En gang var jeg og Jossi på en platesignering, deres aller første under x-factor. Jossi var faktisk ikke så stor fan da, men det forandret seg raskt. Tilbake til poenget, jeg synes ikke guttene var særlig hyggelig da de signerte platen jeg hadde kjøpt av dem. Kanskje jeg bare misforsto dem, eller kanskje de bare var veldig lei av å signere. Ikke vet jeg, men jeg fikk bare ikke et bra inntrykk av dem. Tilbake til Jossi, jeg skjønner meg ikke helt på henne som kan dedikere så mye til de guttene, men det får så være. Utrolig søt er hun i hvert fall når hun snakker om dem!

 

Vi drar på "vår"  plass. En kafé som ligger 1 time med buss hjemmefra. Det vil si 2 timer tur/retur. Hvorfor dra så langt når vi bor så nært sentrum i London, spør du kanskje. Fordi det er utrolig vakkert der, fint, stille, rolig og perfekt for oss. Vi tar oss en kaffe, et lite kakestykke og snakker om alt fra himmel til jord og fokusere ikke på alt det negative i livet vårt. Et stort pluss er at det er nødt til å være Englands fineste kafé når det kommer til juletidene. Hele kaféen er pyntet fra topp til tå og jeg kan kjenne julestemningen stige inn i kroppen min. Jeg får ikke akkurat mindre julestemning av alle julelysene i gatene.

 

Vi kommer hjem og ser gjennom vinduet at foreldrene våres sitter rundt middagsbordet. Nå skal de fortelle oss det, tenker jeg og forbereder meg på det verste. Hva enn det kan være, så vil jeg ikke vite det. Hele november har vært problemfritt, nesten, og resten av livet mitt har vært fullt av problemer. OK, jeg overdriver når jeg sier hele, men de siste årene.

 

Denne gangen er det en deilig lukt av alt slags julekaker. Lukten av pepperkaker, kakemenn, serinakaker og all slags lukt av julekaker siger inn i nesen min og jeg kjenner jeg blir sulten av lukta. Julestemningen begynner også å komme, og det gjør meg så glad! Desember har aldri vært en god måned for denne familien, derfor prøver vi å gjøre den så fin som mulig. Det har ikke funket de andre årene, så jeg håper det kan skje i år, men har på følelsen av det ikke kommer til å skje. Jeg svelger dypt og tungt, og frykter denne familiesammenkomsten. "Hei, jentene mine!" sier pappa på en rar måte. Når var sist gang han har smilt så høyt? Det kan jeg virkelig ikke huske. Pappa er mye borte via jobben, så det er ikke ofte jeg ser han smile. "Hatt en fin bytur?" smiler mamma. Jeg nikker bare mens Jossi svarer. "Jepp." Vi er nok begge litt pissed på dem, men Jossi har alltid humøret. Jeg misunner henne virkelig for det. "Jossi, er det greit at du får bursdagsgaven din før bursdagen din?" spør pappa. Jossi lyser opp, mens jeg skjønner ingenting. Skulle de ikke fortelle oss det jeg overhørte de snakke om i går kveld? Innvendig så er jeg dypt skjokkert, men jeg viser det ikke på utsiden. Nå er det visst bare bursdagsgaven til Jossi det er snakk om. "Ja? Får jeg vite hva det er nå?" spør hun ivrig. "Nei, det du vente til." punkterer mamma. "Hvor lenge?" Jeg bare sitter der mens blikket mitt flakker fram og tilbake, uten å si et ord. Først ser jeg på pappa, så Jossi og så mamma, og sånn forsetter det. "Til dagen du får gaven," mumler pappa litt småirritert. Humørsvingninger er jeg mer vant til å se på pappa. Dette er mer likt han. "Når er det da?" forsetter Jossi like ivrig og livlig, som alltid. "I morgen," forteller mamma. Jeg sukker oppgitt over at hun ikke sa det med en gang. Foreldrene mine er så rare og spesielle. Jossi hopper i taket. Bokstaveligtalt! Eller ikke, men jeg liker bildet jeg får i hodet. Jeg elsker når hun er glad. Hun er verdens beste. Hun fortjener alt bra!

 

Tumblr_mfnc1vgiyk1rc8jx9o1_500_large

 

Tusen takk for kommentarene jeg fikk på første del, glad dere liker historien så langt og takk for litt kritikk! Ny del i morgen, herlige dere <3 BTW, historien skal handle om Niall :)

 

POSTED BY: JULIE


26.12.2012 | 20:11 | Kategori: 1D Historie-8

Brought Together - Del 1

Hei dere! Dere aner ikke hvor mye jeg har gledet meg til å skrive denne historien for dere, og jeg håper dere også gleder dere! Jeg prøver å skrive så realistisk som mulig, og om dere ikke liker historien så langt, så ber jeg dere om å gi meg en til sjanse. Jeg har 20 forhåndskrevne deler, så dette skal bli bra!

 

Historien er skrevet i jeg-person og *Ditt Navn* er hovedpersonen. Jeg er veldig nervøs på om dere liker historien, men i hvert fall.. her er første del; 

 

Livet er perfekt! OK, ikke perfekt. Nei, nå løy jeg. Men det er jul! Favorittårstiden min. Jeg tror denne måneden kan bli bra. Hvis jeg gjør den bra. Jeg er snart ferdig med første semesteret på siste året på High School. Jeg bor i London sammen med mamma, pappa og søsteren min. Jeg har det fint. Ikke overdrevet, men helt greit. Hvert fall på sekundet.  Familien min er rik, og da mener jeg virkelig rik. Pappa eier masse aksjer, så vi flyter snart over i penger. Neida, men jeg liker det faktisk ikke. Folk tror sikkert jeg er dum som ikke liker det, men det er fordi familien vår har sklidd fra hverandre. Mamma og pappa tror lykke kan kjøpes med penger, men det kan det ikke. Jeg savner kjærligheten i familie. Men nok om det. Jeg har en herlig søster som betyr alt for meg. Vennene mine er også super. Jeg gjør det bra på skolen. På sekundet har familien min det bra. Men likevel føler jeg at livet mitt bærer på en eneste tung hemmelighet.

 

 Jeg sitter på en snøfylt benk midt i Englands fineste park. Jeg begynner å fryse på rumpa, selv om vinterjakken min dekker den. Jeg hopper opp fra benken, plasserer vottene mine på benken og setter meg oppå dem. Jeg ser bort på kjærestepar, vennepar, gamle par og alle slags mennesker. Ingen er alene, bare meg. Alle smiler og ler. De ser lykkelige ut. Et kjærestepar gir hverandre et kyss, og deler kroppsvarme. Det ser så deilig ut. Jeg holder på å fryse meg i hjel. Eller, jeg fryser i hvert fall! Jeg vil egentlig også ha kjæreste. Jeg har aldri hatt en siden første året på High School. Jeg har aldri tenkt over det siden den gang. Men det virker koselig. Ha en som passer på deg. En som følger deg hjem når det er mørkt ute. En du kan dele kroppsvarme med på kalde vinterdager. En du kan dra på kafé med og drikke varm kakao og se utover det iskalde været. Det virker koselig. En som kan kysse deg. Kose med. Rett og slett ha det bra med! Jeg har liksom aldri hatt "tid" til kjæreste de 2 siste årene. Det er ikke det at jeg ikke har likt noen, eller noen har likt meg, men det har aldri passet. Og jeg vil vente til det passer. Det passer nå, egentlig. Alt passer om jula!

 

Tumblr_lubmp24hgy1qhhroto1_500_large

 

Jeg går hjem fra parken og inn i det varme huset mitt, i motsetning til denne kalde desemberdagen. Mamma har pyntet det store huset vårs med julepynt. Det er stappfullt! Og det er jeg glad for. Ingen jul uten et pyntet hus! Det er bare juletreet som mangler. "Hallo!" roper jeg for å høre på responsen. Jeg henger fra meg vinterjakken min som nå er våt på rumpa etter jeg satt på benken. Likevel orker jeg ikke å gjøre noe med det, så jeg gjemmer den litt bak de andre jakkene. Mamma hadde blitt sint om hun fant ut av det, så nøye er hun. Jeg setter bootsene mine fint på plass sammen med de andre skoene mine. "Hei, * DN*" Det er søsteren min, Josephine. Eller Jossi som jeg kaller henne. "Hvor er mamma?" spør jeg nysgjerrig. Med tanke på juletradisjonene så burde vi sitte hele familien samlet rundt spisebordet og spiste nybakte pepperkaker og andre julekaker. Når jeg allerede er inne på tanken. Noe er galt. Hvert fall ikke normalt. Ikke en eneste lukt av nybakte julekaker fanger nesen min. "Hun og pappa er oppe i midtfløyen," Jeg kan se på Jossi at noe er galt. Jeg hadde nok riktig. Hun smiler ikke så mye som hun pleier, og vanligvis så smiler hun som om hun levde i et paradis sammen med One Direction, favoritt bandet hennes.

Z223920464_large

 

Jeg går opp trappen, tar til venstre, går forbi et par rom og så stopper jeg like før midtfløyen der mamma og pappa befinner seg. Av og til hater jeg det store huset vårt. Det første jeg legger merke til er høylytte stemmer og krangling. Jeg klarer ikke å høre hva de sier, men det er i hvert fall det tonefallet deres forteller meg. Jeg stopper sånn at de ikke kan se meg. "Dette får du fortelle henne. Jeg nekter," sier mamma bestemt og jeg kan se for meg hvordan uttrykk hun lager akkurat nå. Et sint et med skuffede ansiktstrekk. Jeg skjønner med en gang det er noe alvorlig som jeg egentlig ikke burde høre. Men jeg kan ikke komme frem nå. Da skjønner de at jeg har tyvlyttet, og det kommer til å gi meg store konsekvenser. Hva skal jeg gjøre? Jeg snur og går til rommet mitt, låser meg inne og forbereder meg på enda flere familieproblemer. Som om jeg ikke har hatt nok. Selv om jeg ser ut som en jente som har alt, så tar alle feil.

 

Hva synes dere? Mer? :D

 

POSTED BY: JULIE

 


hits