12.04.2015 | 16:45 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 138

Dress mot jeans. Louis åpner munnen, øynene hans røper ingenting idet han sier "vi ses i bryllupet" Det virker som Niall skal si noe, men han forblir stille. Jeg nikker med et kort smil før jeg trekker håndtaket ned og skynder meg ut i den nå tomme gaten.

---

Zoe åpner døren; i hendene har hun minst to bøker og en pose med kinesisk take away. Collage er fantastisk, det er en helt ny opplevelse enn videregående i London. Mamma har lovet å besøke meg i november, jeg var fristet til å avslå. Men jeg ville ikke såre henne,

"Er du klar?" Jeg ser opp og nikker. Bryllupet er i Noth Dakota; jeg kjenner ikke grunnen, men tydeligvis har Perrie et spesielt forhold til staten. Helt siden jeg møtte Niall og Louis i London, og Niall sa at han ville ha meg tilbake, har jeg prøvd å oppholde meg med andre ting. Men noen ganger ligger jeg søvnløs om natten og tenker på hva jeg burde ha sagt.

Zoe klemmer meg lenge før hun skysser meg ut av døren. Med en bag i en hånd og en boks varm wok i den andre rusler jeg nedover gaten til nærmeste underground. Jeg skal ta tog til Virgina og så ta et fly midt på natten, så dette kommer til å bli en lang dag. På veien stopper jeg innom et kiosk for å kjøpe et blad å ha med meg på reisen; med en gang jeg kommer inn fanger blikket mitt opp et blad med store fete bokstaver. Et glinsende bilde av Barbara dekker forsiden, med overskriften 'sammen igjen?' trykt over brystet. Uten å nøle tar jeg det sammen med en is og går mot kassen. Jenta bak disken ser uinteressert opp før hun gjør store øyne. Forsiktig scanner hun varene og gir dem nølende til meg som om hun er redd jeg vil angripe henne. Jeg er fristet til å glefse til henne, men jeg smiler kort. "Dumme rykter, ikke sant?" sier jeg til henne før jeg går ut på den solfylte gaten igjen. Jeg skummer gjennom bladet før jeg kaster det frustrert fra meg; jeg orker ikke å gråte i dag.

***

Jeg setter håret mitt opp i en rufsete hestehale før jeg begynner å ta på meg kjolen; en nydelig liten sak som jeg og Zoe kjøpte på et salg på Macy. Kjolen føles silkemyl mot huden idet jeg tar den på meg. Den er lang, lyserosa med blondedetaljer på den høye utringningen - som er laget av et tynt materiale. Den var dyr selv om den var på salg (jeg måtte jobbe minst fem dobbelskift før jeg fikk råd til den) men den er verdt det.

Med skoene, som er de samme som jeg brukte på uteksamineringen og som er mye bedre å gå i, ser jeg nesten utenomjordisk ut. Med det nye håret ser jeg ikke ut som den skarpe og vakre Snowwhite, men den myke og elegante Eurora. Til og med mamma måtte innrømme at jeg så bra ut. Og mens jeg gransker meg selv i speilet, ser det vakre materialet henge flytende rundt kroppen min føles bare de normale klærne mine kjedelig, alle kjolene jeg har brukt i den korte perioden med Niall glorete. Jeg er ikke vakker. Jeg gløder som solen.

Jeg lar håret falle nedover skuldrene mine før jeg tar vesken min og går ut av hotellrommet.

Det store lokalet er opplyst av små juletrelys som er hengt opp under taket; på mange måter minner dette meg om Amsterdam. Bare mindre europeisk.

Noen meter fra meg kan jeg se Zayn og Perries skikkelse danse rolig rundt på dansegulvet, jeg smiler og nipper til glasset mitt med champagne foran meg. Alt er perfekt, jeg føler meg beæret over at jeg fikk komme. Jeg kan ikke noe for å se meg omkring etter Louis og Niall, jeg ser dem nesten med en gang. Louis snakker med Harry og Liam, Niall står ved dansegulvet med et fast blikk på blomstene som omringer oss; lokalet er ved siden av en overdådig botanisk hage. Jeg kan så vidt ta opp noen lukter; syriner, liljer og en svak lukt av lavendel. Blikket mitt festes til blomstene som ligger størst omkring på bordet, hvitveis. Jeg kan så vidt huske i tredjeklasse da jeg og Zoe brukte timevis på å lete etter hvitveis. Det var noen uker før vi traff Jake.

Det begynner å fylles opp rundt Perrie og Zayn; noen prikker meg på skulderen. "Unnskyld, men kan jeg få denne dansen?" Jeg ser opp og får nesten hjerte i halsen, foran meg står Ed Sheeran. Alt jeg tenker på er at Zoe kommer til å dø når jeg forteller henne det. Jeg nikker usikkert og lar han føre meg ut på dansegulvet, prøver så godt jeg kan å skjule at jeg har hjerte i halsen.

I løpet av kvelden danser jeg sikkert med ti forskjellige menn; hånden min går fra gutt til gutt så fort at jeg nesten ikke enser hvem jeg danser med. På en eller annen måte har jeg fått noen hvitveis i håret, jeg har ingen anelse hvor de kommer fra.

"Kan jeg få denne dansen?" sier noen før jeg blir trekt inn mot noens bryst. "Gjerne" sier jeg litt forvirret idet en ny sang begynner å spille.

"Du ser annerledes ut" mumler skikkelsen mot håret mitt; jeg har enda ikke sett hvem det er. "Unnskyld?" sier jeg litt fornærmet før jeg ser opp; Niall smiler svakt til meg. "Det er ikke noe galt i det" forklarer han fort. Min neste impuls er å rive meg bort fra han, men han holder meg så stramt inntil han at jeg nesten ikke kan røre meg.

Uten å se på han mumler jeg "jeg har tenkt på hva du sa" inn mot brystet hans. Jeg kan kjenne at musklene hans strammer seg, men han slapper fort av. Det er egentlig løgn, jeg har gjort alt jeg kan for ikke å tenke på det. Men tanken har alltid lurt i bakhodet. "Og hva kom du fram til?" Idet jeg skal stoppe har vi danset helt til vi har kommet mot baren. Siden Niall har ryggen til kan han ikke se han, men det kan jeg. Høy, slank og iført dress er det ingen tvil om at det er Brent. Natten for nesten et år siden kommer mot meg med stor kraft, alt jeg vil gjøre er å gå og snakke med han. Men det kan vente.

Jeg stålsetter meg for det som kommer, og åpner munnen for å svare.

"Vent, Snow" sier Niall og avbryter meg. Han ser ned på meg, øynene er fulle av anger og smerte. "Uansett hva du sier kommer jeg alltid til å elske deg. Alltid" lover han alvorlig. Jeg nikker og hvisker "jeg skulle ønske det var nok".

Niall blir stille igjen, bare følger musikkens rytme mens hans snurrer meg rundt. "Er det noe jeg kommer til å ville høre?" Jeg rister på hodet. "Beklager"

Niall smiler trist, men jeg kan se at han forstår. "Dette er sånn jeg vil huske deg; blek hud, rosa lepper, blondt hår.

Og to venstreben" legger han til, jeg tråkker hardt på foten hans. Han ler kort. "Men ikke sånn som dette. Jeg hater tanken på at jeg har såret deg"

Jeg lar armene mine falle, Niall lar meg gå. "Men det gjorde du" hvisker jeg som et farvel før jeg snur ryggen til han og går.

Det begynner å fylles opp rundt Perrie og Zayn; noen prikker meg på skulderen. "Unnskyld, men kan jeg få denne dansen?" Jeg ser opp og får nesten hjerte i halsen, foran meg står Ed Sheeran. Alt jeg tenker på er at Zoe kommer til å dø når jeg forteller henne det. Jeg nikker usikkert og lar han føre meg ut på dansegulvet, prøver så godt jeg kan å skjule at jeg har hjerte i halsen.

I løpet av kvelden danser jeg sikkert med ti forskjellige menn; hånden min går fra gutt til gutt så fort at jeg nesten ikke enser hvem jeg danser med. På en eller annen måte har jeg fått noen hvitveis i håret, jeg har ingen anelse hvor de kommer fra.

"Kan jeg få denne dansen?" sier noen før jeg blir trekt inn mot noens bryst. "Gjerne" sier jeg litt forvirret idet en ny sang begynner å spille.

"Du ser annerledes ut" mumler skikkelsen mot håret mitt; jeg har enda ikke sett hvem det er. "Unnskyld?" sier jeg litt fornærmet før jeg ser opp; Niall smiler svakt til meg. "Det er ikke noe galt i det" forklarer han fort. Min neste impuls er å rive meg bort fra han, men han holder meg så stramt inntil han at jeg nesten ikke kan røre meg.

Uten å se på han mumler jeg "jeg har tenkt på hva du sa" inn mot brystet hans. Jeg kan kjenne at musklene hans strammer seg, men han slapper fort av. Det er egentlig løgn, jeg har gjort alt jeg kan for ikke å tenke på det. Men tanken har alltid lurt i bakhodet. "Og hva kom du fram til?" Idet jeg skal stoppe har vi danset helt til vi har kommet mot baren. Siden Niall har ryggen til kan han ikke se han, men det kan jeg. Høy, slank og iført dress er det ingen tvil om at det er Brent. Natten for nesten et år siden kommer mot meg med stor kraft, alt jeg vil gjøre er å gå og snakke med han. Men det kan vente.

Jeg stålsetter meg for det som kommer, og åpner munnen for å svare.

"Vent, Snow" sier Niall og avbryter meg. Han ser ned på meg, øynene er fulle av anger og smerte. "Uansett hva du sier kommer jeg alltid til å elske deg. Alltid" lover han alvorlig. Jeg nikker og hvisker "jeg skulle ønske det var nok".

Niall blir stille igjen, bare følger musikkens rytme mens hans snurrer meg rundt. "Er det noe jeg kommer til å ville høre?" Jeg rister på hodet. "Beklager"

Niall smiler trist, men jeg kan se at han forstår. "Dette er sånn jeg vil huske deg; blek hud, rosa lepper, blondt hår.

Og to venstreben" legger han til, jeg tråkker hardt på foten hans. Han ler kort. "Men ikke sånn som dette. Jeg hater tanken på at jeg har såret deg"

Jeg lar armene mine falle, Niall lar meg gå. "Men det gjorde du" hvisker jeg som et farvel før jeg snur ryggen til han og går. Hånden hans streifer min før jeg går, jeg kan kjenne noe lett mot huden, nesten som luft. Jeg åpner hånden og ser blomsten som representerer skjønnhet og minner. I hånden min ligger en liten hvit og svart valmue.

---

- Ina


Postat av: Klara96

Meeeer!!! Du er så flink Ina<3

13.04.2015 @ 09:17
Postat av:

Meer!!

14.04.2015 @ 12:32

    Namn:
    Kom ihåg mig?

    E-postadress: (publiceras ej)

    URL/Bloggadress:

    Kommentar:

Trackback-URL för detta inlägg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46217976
hits