08.04.2015 | 21:23 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 137

Det oppstår en ladet stemning; Zoe og Jake utveksler korte blikk seg imellom. Etter noen sekunder rister jeg det av meg, tar hendene deres og begynner å dra dem mot radene av stoler som står plassert foran et stort podium.

---

Vinden er mild mot de bare leggene mine, jeg sukker inni meg mens jeg går bortover Themsen Bridge. Selv om New York er en av de vakreste stedene jeg har sett savner jeg London og den britiske atmosfæren.

Jake og Zoe skulle på en fest; de spurte om jeg skulle bli med, men jeg avslo. Jeg tror ikke jeg klarer dansing, alkohol og spørsmål fra klassen. Uansett ville jeg gå gjennom London én siste gang før jeg drar tilbake til amerika.

Noen tuter sint på et spasserende par foran meg idet jeg begynner å gå mot Oxford Street. Helt siden jeg var liten har den gaten vært mitt tilholdsted; jeg elsket å bare forsvinne blandt turistene og skikke uinteressert i butikkvinduene mens verden sakte forsvant rundt meg.

Siden det er torsdag er det ikke så mye liv i gaten som i helgene, men det er noen få turister som går rundt blandt butikkvinduene. Mange ser diskré på meg mens jeg passerer dem; de tror sikkert jeg skal gå ut eller at jeg kler meg sånn til vanlig. De få gangene jeg var i LA var det et vanlig syn; kjoler og dyre biler var det eneste byen besto av. Jeg sier ikke at de i London ikke kler seg sånn, men her kan jeg senke skuldrene og ikke bry meg om jeg tar på meg en joggebukse til og fra. I LA kunne jeg stå foran speilet i timevis og fundere på om kjolen jeg skulle ta på meg var for uformell og om de nye skoene jeg hadde kjøpt med Perrie ville gjøre jeansen min stygg.

Jeg går inn på et nesten tomt magasin, setter meg sakte ned på en stol i hjørnet. Ingen kommer for å forstyrre meg, så jeg er helt alene. Utslitt lener jeg hælene mot gulvet; de grå cocktailhælene ser fantastisk ut, men er utrolig vanskelig å gå i. Jeg antar at de må gås inn mer en tre uker.

Jeg tar dem av og lar dem hvile mot det kalde marmorgulvet. "Så det er her du gjemmer deg?" Jeg ser raskt opp idet jeg hører en dør som lukkes. Louis står og lener seg nonchalant mot et speil, han smiler varmt til meg. "Fulgte du etter meg?" stotrer jeg mens jeg reiser meg, overrasket over at han er her. Uten de høye skoene føler jeg meg liten og barnslig, som om jeg er fem år og har kledd meg ut.

"Du ser godt ut" sier Louis og unngår spørsmålet. Jeg smiler sjenert og sier takk.

Jeg har ikke snakket med han siden besøket hans i januar, for å være ærlig ville jeg ikke se han heller. Men nå, med Louis foran meg i slitte Vans og utvaskete jeans, vil jeg bare kaste meg om halsen hans. Det er det svake minnet om Eleanor som får meg til å stoppe.

"Du svarte ikke på spørsmålet mitt" sier jeg med et forsiktig smil, Louis smiler, et smil som kan kurere sykdom og lyse opp selv de styggeste regnværsdager, og svarer "jeg ville snakke med deg før du dro tilbake til New York. Hvordan har du det forresten?"

Jeg trekker på skuldrene, det er ikke så mye å si. "Bra, antar jeg. Jeg elsker den nye jobben min, og alle er veldig hyggelige" Louis smiler, blikket hans mønstrer meg fra topp til tå. Han ser opp på meg og smiler. "Fint hår" Jeg smiler rødmende; jeg har klippet håret mitt til skuldrene og farget det askeblondt. Det passer meg på en rar unaturlig måte, men jeg trengte det. Men det hender jeg savner det vinrøde håret mitt. "Hva..eh" stotrer jeg sjenert. Louis bare smiler tålmodig. Etter å ha tatt meg sammen åpner jeg munne og sier bestemt, men fortsatt usikker "hva gjør du her?"

"Det er da uteksamineringen din, er det ikke? Jeg ville ikke gått glipp av den for alt i verden. Gratulere forresten" Jeg rødmer og skal til å si noe når noe, eller noen, avbryter oss.

"Å" Niall ser usikkert på meg før han blikket hans stopper ved Louis. Jeg biter meg usikkert i leppa før jeg nervøst legger håret mitt over skulderen. "Avbrøt jeg noe?"

Jeg rister på hodet samtidig som Louis sier "nei, ikke egentlig" Louis ser på meg mens han tar en hånd i jeanslommene. "Jeg skulle bare gratulere henne og gi henne dette"

Han rekker meg en krøllete konvolutt, jeg tar den usikkert imot. "Det er en invitasjon til Zayns og Perries bryllup. Det er i september" Jeg smiler for meg selv, Louis blinker diskré i min retning. Niall er stille en stund før han kremter skarpt.

"Kan du la meg og Snow være litt i fred, vær så snill?" Louis nikker med et usikkert blikk mot meg, men jeg rister på hodet mens jeg tar på meg skoene igjen.

"Hvis du har noe å si bare si det" Niall virker litt sjokkert før han tar seg sammen og sier "jeg vil ha deg tilbake"

Jeg retter meg opp, sender han et trist bebreidene blikk. "Jeg må møte Jake og Zoe" lyver jeg og går mot utgangen. Louis gjør en gest, som om han vil holde meg tilbake. Men han slipper meg forbi. Jeg er overrasket at Niall ikke sier noe, men den avvisende tonen i stemmen min har sagt mer enn nok.

"Snow" Jeg snur meg med hånden på håndtaket. Det overrasker meg at ingen har kommet inn hit; kanskje de lar oss være for så å selge det til media. Eller så bryr de seg ikke.

Niall og Louis står ved siden av hverandre; de er sterke kontraster. Brun mot blond. Dress mot jeans. Louis åpner munnen, øynene hans røper ingenting idet han sier "vi ses i bryllupet" Det virker som Niall skal si noe, men han forblir stille. Jeg nikker med et kort smil før jeg trekker håndtaket ned og skynder meg ut i den nå tomme gaten.

---

4 kommentarer?

- Ina


Postat av: Sunniva96

OMG!!!!!!! Dette er helt sykt Ina! Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive så bra? Jeg er virkelig imponert:-) Mer, mer, mer, meer!!! Jeg kan ikke vente!

08.04.2015 @ 21:37
Postat av:

Mer :-D

08.04.2015 @ 21:50
Postat av: HenrietteTK

meeer

09.04.2015 @ 19:28

    Namn:
    Kom ihåg mig?

    E-postadress: (publiceras ej)

    URL/Bloggadress:

    Kommentar:

Trackback-URL för detta inlägg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46207477
hits