31.03.2015 | 10:54 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 136

Jeg er for sliten til å høre på unnskyldningene hans, for til syvende og sist er alle løgner. Jeg sukker og ser på han. Stemmen min skjelver litt idet jeg åpner munnen og spør han "Hvorfor reddet du meg ikke?"

---

Livet går videre, selv for en som meg. Den går sjanglende og ujevnt, som et nølende pulserende hjerte klar til å slå. Men den går.

Før jeg vet ordet av det er det midt i juni, og det er tide for uteksamineringen. Jeg har nesten fått full pott på alle eksamene mine, og jeg har sikret meg en plass ved NUY så jeg trenger strengt sagt ikke å dra. Mem jeg ser frem til å møte Zoe, Jake og mamma.

Jeg lukker sekken min, en liten ting som jeg kjøpte på et salg på Topshop, og går ut av døren. Vinden er mild og leker litt med litt gammel høstløv rett ovenfor gaten. Jeg har nesten blitt vant til bråket nå; det viker gammel og kjent som en gammel venn jeg ikke har møtt på mange år.

Med et eple i hånden og en liten koffert i den andre vandrer jeg nedover Valley Stream på vei til nærmeste undergrunn.

***

"Snow!" hører jeg noen rope før noen kaster seg om halsen på meg. "Zoe" gisper jeg fram og klemmer henne tilbake. Et annet sett med armer fanger meg og Zoe i en stor klem, jeg kan kjenne lukten av eple som symboliserer at det er Jake. Etter noen sekunder setter Jake oss ned og tar et skritt tilbake.

"Amerika har gjort deg godt, jeg kjente deg nesten ikke igjen" Jeg smiler takknemlig, etter at jeg dro til New York har jeg mistet minst en kilo og huden min virket lysere og mer glødende.

"La oss dra" sier Zoe og drar meg mot utgangen. Jake hentet kofferten min og følger etter oss idet Zoe sier "så, hvordan var det i New York?!"

Seremonien skjer utendørs ved et stort lokale som tydeligvis tilhører en av skolestyrets venn. Jeg føler meg utilpass i den ettersittende røde kjolen min, men så langt har jeg bare fått positive tilbakemeldinger.

Jeg stiller meg opp mot en hvit statue av en hest og ser meg fraværende rundt idet Zoe, iført en svart kjole med blondedetaljer, griper meg i armen og trekker meg inntil henne. "Har du sett hvem som er kommet?"

Jeg ser forvirret på henne og ser bort på mengden. "Hva..?" Spørsmålet henger igjen i lufta idet jeg ser han; høy, blond og iført en grå dress. Niall.

"Er alt i orden?" spør Zoe meg idet jeg fokuserer på ansiktet hennes igjen. Hun smiler trist. Jeg nikker oppriktig. "Ja, jeg tror det" Et frustrert sukk unnslipper leppene mine, men jeg vet ikke om Zoe hørte det eller ikke. Om hun gjorde det velger hun å ignorere det.

Jeg skulle ønske alle sluttet å trå så varsomt med emne Niall, som om området er minelagt og ved å tråkke på feil sted vil få hele området til å sprenges.

"Dere vil ikke tro det" sier Jake og dukker opp bak Zoe. Han virker forvirret, Zoe sender han et giftig blikk. "Vi vet allerede at Niall er her" sier jeg med et sukk.

"Nei, det er ikke det" Jake ser seg rundt og peker diskré idet han får øye på noen. "Se" Jeg snur meg i den retningen Jake peker, øynene mine utvider deg i sjokk. Som om Zoe reflekterer tankene mine sier hun "hva gjør Louis her?" For det er virkelig Louis; i svarte jeans, grå skjorte og slitte Vans skiller han seg sterkt ut blandt de andre. Håret hans ligger rotete rundt ansiktet hans i stor kontrast mot Nialls ryddige.

Jeg kan ikke noe for det; jeg smiler oppgitt. Det er så typisk han og stille opp i et så uformelt antrekk. Men det er en av de trekkene jeg liker best ved han.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal føle, bare nærværet deres får det til å verke i hele kroppen. Louis fikk bokstavelig hjertet mitt til å briste da han besøkte meg i New York, men bare Niall kan sette det sammen igjen. Det er ivertfall det jeg har fortalt meg selv.

Louis snakker med en jente med rosa kjole; hun heter Eva og går i samme klasse som Jake. Hun er hyggelig og jeg tror Jake liker henne. Louis sier ha det til henne før han snur seg og får øye på meg. Han har et lekent flir i munnviken, jeg kan ikke la være å tenke på bryllupet som føles som tusen år tilbake, og ikke bare noen måneder.

Blikkene våre møtes, han gir meg et lite nikk og smiler forsiktig. Jeg vinker slapt til han før jeg lener meg mot statuen av hesten. Louis gjør en gest som sier 'lykke til' før han snur og forsvinner i mengden av kjoler og begeistrede foreldre.

Det oppstår en ladet stemning; Zoe og Jake utveksler korte blikk seg imellom. Etter noen sekunder rister jeg det av meg, tar hendene deres og begynner å dra dem mot radene av stoler som står plassert foran et stort podium.

---

Hva synes dere så langt?

- Ina


Postat av:

Kjempe bra, meeeeer! :)

31.03.2015 @ 12:31
Postat av:

Mer

31.03.2015 @ 16:18
Postat av:

Jaa, mer!:)

31.03.2015 @ 19:20
Postat av: Klara96

Åååååå, spennende!!!! Hvorfor dukket de to plutselig opp der? Kanskje de skal spille konsert der:D Gleeder meg til meer<3

01.04.2015 @ 15:30

    Namn:
    Kom ihåg mig?

    E-postadress: (publiceras ej)

    URL/Bloggadress:

    Kommentar:

Trackback-URL för detta inlägg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46183784
hits