05.03.2015 | 15:26 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 132

"Jeg vet alt, Niall. Og jeg tror jeg har visst det i en lang stund nå, men jeg ville bare ikke tilstå det for meg selv"

"Tilstå hva?" hvisker han. Jeg ser opp på han og sier "at jeg tok feil av deg"

---

Luften er tykk av kulde og snø, jeg kan høre sinte New Yorkere rope rasende til hverandre over den øredøvende trafikken. Jeg trekker jakken min nærmere overkroppen min, og fortsetter videre. New York er så annerledes i forhold til London, men jeg begynner å like byen. Man kan være anonym, forsvinne i mengden. Ingen kjenner meg her, hvis man ser bort fra Zoe og sjefen min på den nye jobben min.

Jeg dro til New York to uker etter at jeg fikk søknaden min akseptert. Mamma avtalte med skolen om at jeg tar klassene på nettet og komme tilbake til uteksamineringen. Hun, og rektor, sa at det hadde vært fint å oppleve New York så fort som mulig, men de lurer ikke meg. De synes synd på meg akkurat som hele verden. Men jeg klager ikke, jeg elsker det nye livet mitt.

En syklist kommer syklende forbi, jeg må bråstoppe for ikke å gå rett i han. Han suser så fort forbi at håret mitt blåses opp rundt ansiktet mitt. Jeg rister det utålmodig bort og fortsetter å gå. Takke være pengene fra begge jobbene mine har jeg og Zoe kjøpt oss en leilighet nesten midt i byen. Den er ikke så stor akkurat, den består bare av et stort rom av murstein med et kjøkken, bad, stue og to soverom. Den var dyr, men strømmen er billig. Og siden det er så kaldt er ovnene nesten alltid på.

Med frosne fingre finner jeg fram nøklene fra vesken min og låser meg inn. Varm tykk luft treffer meg som et slag, jeg lukker døren bak meg og går inn.

Før jeg kan kontrollere det renner det en enslig tåre ned kinnet mitt. Jeg tørker den tålmodig av kinnet. Zoe fikk meg til å love og ikke gråte på grunn av Niall - bare navnet får magen min til å gjøre et ubehagelig hopp - igjen. Men det er letter sagt enn gjort.

Jeg lager meg en rykende kopp med te og tar den ut til stua. Snøen danser rundt i den iskalde New York luften. Nedenfor kan jeg høre den bråkete trafikken som aldri stopper og musikk i det fjerne.

Jeg setter meg ned i sofaen og legger hodet tungt på armlenet. Det var deilig å slippe London for en stund, deilig å komme bort fra alle de medlidende blikkene til folk, deilig å bare tenke. Selv om noen kjenner historien min er det nesten ingen som har nevnt det. Men jeg blir selvfølgelig minnet på det hver dag. En irsk aksant fra en usynlig skikkelse, blonde gutter som spiller på gaten med gitarer, et utydelig bildet av en toppløse Barbara...og hver gang må jeg ta meg selv i og ikke skrike høyt.

Jeg drikker åndsfraværende av koppen min og setter den fra meg på bordet. Fra plassen min i sofaen kan jeg se den hvite røyken komme stigende fra den svarte tekoppen. Røyken minner meg om den smertelige opplevelsen på rommet mitt. Jeg beveger fingrene prøvende, de er litt såre og dekket av små kutt, men de virker brukbare. Imens jeg alvorlig tenker på å gjenta opplevelsen, ringer det på døren.

Jeg brer det lange og varme teppet om skuldrene mine og reiser meg. Som en zoombie går jeg sakte mot døren og åpner den.

---

- Ina


Postat av: Klara96

Meeeer!!! Du er kjempeflink<333

07.03.2015 @ 17:10
Postat av:

Meeer! Du er så talentfull, og du skriver så rørende og bra

08.03.2015 @ 10:01
Postat av:

Meeer!!

08.03.2015 @ 14:24
Postat av:

Meer

09.03.2015 @ 14:54

    Namn:
    Kom ihåg mig?

    E-postadress: (publiceras ej)

    URL/Bloggadress:

    Kommentar:

Trackback-URL för detta inlägg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46108356
hits