05.03.2015 | 15:26 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 132

"Jeg vet alt, Niall. Og jeg tror jeg har visst det i en lang stund n, men jeg ville bare ikke tilst det for meg selv"

"Tilst hva?" hvisker han. Jeg ser opp p han og sier "at jeg tok feil av deg"

---

Luften er tykk av kulde og sn, jeg kan hre sinte New Yorkere rope rasende til hverandre over den redvende trafikken. Jeg trekker jakken min nrmere overkroppen min, og fortsetter videre. New York er s annerledes i forhold til London, men jeg begynner like byen. Man kan vre anonym, forsvinne i mengden. Ingen kjenner meg her, hvis man ser bort fra Zoe og sjefen min p den nye jobben min.

Jeg dro til New York to uker etter at jeg fikk sknaden min akseptert. Mamma avtalte med skolen om at jeg tar klassene p nettet og komme tilbake til uteksamineringen. Hun, og rektor, sa at det hadde vrt fint oppleve New York s fort som mulig, men de lurer ikke meg. De synes synd p meg akkurat som hele verden. Men jeg klager ikke, jeg elsker det nye livet mitt.

En syklist kommer syklende forbi, jeg m brstoppe for ikke g rett i han. Han suser s fort forbi at hret mitt blses opp rundt ansiktet mitt. Jeg rister det utlmodig bort og fortsetter g. Takke vre pengene fra begge jobbene mine har jeg og Zoe kjpt oss en leilighet nesten midt i byen. Den er ikke s stor akkurat, den bestr bare av et stort rom av murstein med et kjkken, bad, stue og to soverom. Den var dyr, men strmmen er billig. Og siden det er s kaldt er ovnene nesten alltid p.

Med frosne fingre finner jeg fram nklene fra vesken min og lser meg inn. Varm tykk luft treffer meg som et slag, jeg lukker dren bak meg og gr inn.

Fr jeg kan kontrollere det renner det en enslig tre ned kinnet mitt. Jeg trker den tlmodig av kinnet. Zoe fikk meg til love og ikke grte p grunn av Niall - bare navnet fr magen min til gjre et ubehagelig hopp - igjen. Men det er letter sagt enn gjort.

Jeg lager meg en rykende kopp med te og tar den ut til stua. Snen danser rundt i den iskalde New York luften. Nedenfor kan jeg hre den brkete trafikken som aldri stopper og musikk i det fjerne.

Jeg setter meg ned i sofaen og legger hodet tungt p armlenet. Det var deilig slippe London for en stund, deilig komme bort fra alle de medlidende blikkene til folk, deilig bare tenke. Selv om noen kjenner historien min er det nesten ingen som har nevnt det. Men jeg blir selvflgelig minnet p det hver dag. En irsk aksant fra en usynlig skikkelse, blonde gutter som spiller p gaten med gitarer, et utydelig bildet av en topplse Barbara...og hver gang m jeg ta meg selv i og ikke skrike hyt.

Jeg drikker ndsfravrende av koppen min og setter den fra meg p bordet. Fra plassen min i sofaen kan jeg se den hvite ryken komme stigende fra den svarte tekoppen. Ryken minner meg om den smertelige opplevelsen p rommet mitt. Jeg beveger fingrene prvende, de er litt sre og dekket av sm kutt, men de virker brukbare. Imens jeg alvorlig tenker p gjenta opplevelsen, ringer det p dren.

Jeg brer det lange og varme teppet om skuldrene mine og reiser meg. Som en zoombie gr jeg sakte mot dren og pner den.

---

- Ina


Postat av: Klara96

Meeeer!!! Du er kjempeflink<333

07.03.2015 @ 17:10
Postat av:

Meeer! Du er s talentfull, og du skriver s rrende og bra

08.03.2015 @ 10:01
Postat av:

Meeer!!

08.03.2015 @ 14:24
Postat av:

Meer

09.03.2015 @ 14:54

    Namn:
    Kom ihg mig?

    E-postadress: (publiceras ej)

    URL/Bloggadress:

    Kommentar:

Trackback-URL fr detta inlgg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46108356
hits