15.02.2015 | 17:32 | Kategori: Historie - 12

The Covergirl del 127

Sang; deptford goth - feel real

I et sekund virker alt perfekt, men noens ganger er ikke alltid eventyrene på vår side. Som John Green skrev, verden er ikke en verden som oppfyller ønsker.

---

Det er noen timer før midnatt og det nye året. Jeg prøver å legge på et nytt lag med foundation, mitt sjette forsøk siden hendene mine skjelver sånn at innholdet kommer ut overalt.

Mobilen min ringer høyt og skarp gjennom musikken i bakgrunnen fra radioen. Jeg tar den og skrur på høytaler. Det er Zoe, jeg kan høre det på grunn avmmsuiken i bakgrunnen. Ed Sheeran, hun hører ikke på annet.

"Hvordan går det?" Hun stiller spørsmålet forsiktig, jeg himler med øynene. "Fint, jeg og Niall har det bra" Et lettet sukk høres.

"Du sa vel ikke at jeg var den som ringte deg?" Nølende denne gangen. "Nei" sier jeg og plukker opp pudderkosten min. Jeg griper MAC pudderet mitt og lar kosten gli lett over ansiktet. "Jeg sa at noen ringte meg og ga meg et anonymt tips. Forresten, jeg skal få et nytt nummer den første januar"

Jeg legger kosten tilbake og strekker meg etter den røde leppestiften min. Den føles voksatig mot leppene, den sterke rødfargen står i sterk kontrast til mørket bak meg. Det er som alle fargene er hvisket ut og alt som gjenstår er de blodrøde leppene mine.

"Så, eh..." begynner hun nølende, sikker i frykt fot å si noe galt. Jeg sukker og starter på håret mitt. Mens jeg tvinner håret til en elegant knute i nakken sier jeg mellom lepper som holder to hårnåler svarer jeg "vel, han sa han skulle bevise at jeg kunne stole på han. Og så begynner det å bli litt tåkete."

"Vent, du tilga han?" Jeg trekker på skuldrene og fester nålene på fast. "Jeg antar det" sier jeg mens jeg prøver å fjerne litt leppestift som har forflyttet seg til litt under underleppen min.

"Snow" begynner hun bebeidrene, men jeg har fått nok. "Zoe, jeg setter pris på at du advarte meg. Og jeg tror deg, det gjør jeg virkelig. Men jeg må stole på Niall også. Ivertfall prøve. Skjønner du?"

Det er stille en stund før Zoe sier med et sukk "jeg skjønner"

***

Jeg puster dypt inn, som for å forbedre meg, før jeg legger hånden min dørhåndtaket og trykker det ned. Før jeg får sagt noe fanger noen meg i et intenst kyss som nesten får meg til å snuble. Én sterk hånd holder meg oppe ved ryggraden min mens den andre holder et fast grep i håret mitt.

Jeg gisper etter luft og er tvunget til å avbryte det. Niall puster dypt og raskt og lener pannen sin mot min.

"Snow" gisper han fram og tar meg på en armlengdes avstand. Jeg er for svak til å høre han snakke for hvis han gjør det vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Eller svare. Så jeg trekker han fort inn i et nytt kyss. Samtalen med Zoe, ryktene ja, til og med tiden forsvinner. Det er bare oss to.

"Kommer vi ikke forsent?" hvisker Niall mellom kyssene noe som bare resulterer i at jeg kysser han hardere. Min pust blir høyere og raskere, jeg kan høre Nialls hjerterytme rase under hånden min. Jeg lar hendene vandre over brystet hans, som er dekket av en tynn svart T-skjorte og en svart jakke som føles varm ut, før jeg prøver å ta av jakken.

Niall hjelper meg før han løfter meg sånn at bena mine er presset på hver sin side av overkroppen hans. Hendene mine river i T-skjorten hans, til og med jeg er sjokkert over oppførselen min. I løpet av de månedene vi har vært sammen, jeg husker ikke hvor mange, har jeg aldri tatt kontrollen sånn som dette.

Jeg begynner å føle meg svimmel av mangel på oksygen, men det er en deilig rus. Litt som når man drikker for mye alkohol eller er ferdig med en treningsøkt. Jeg stønner mot munnen hans før han sliter seg løs. Jeg klarer ikke mer, detter baklengs i sofaen som han har bært meg til. Lent mellom puter og noen gamle sjokoladepapir jeg glemte å fjerne i går ser jeg i taket og føler hvordan brystet mitt hever seg opp og ned.

En andpusten og varm Niall legger seg ved siden av meg, vi ligger i skje i den lille sofaen. Vi er stille en stund, bare nyter lyden av vår egen pust (som går gradvis nedover) og den fjerne trafikken, før Niall nølende sier "eh, Snow?" Jeg setter meg opp og ser på han. Han smiler til meg før jeg begynner å fnise. Leppene hans, og deler av halsen hans, er dekket av en blek rød farge. Han gliser og slipper ut en latter. Hvis han ser utvsom det vil jeg ikke vite hvordan jeg ser ut som.

Jeg vender meg mot speilet som jeg kan se herfra fra gangen, og begynner å fnise hardere. Leppestiften min! som jeg tok på for noen minutter siden! er gnidd utover leppene mine så jeg ligner på en klovn. Fargen har også klart å vandre ned til halsen min og kragebeinet mitt.

"Du er umulig" mumler jeg før jeg setter meg opp, og går mot gangen for å prøve å fjerne det. "Det var ikke jeg som overfalt deg" mumler han ertende før han følger etter meg til rommet mitt.

---

Ikke lenge til nå

- Ina


Postat av: HenrietteTK

meeer! Vet du hvor lang historien skal være?

15.02.2015 @ 20:31
Postat av:

meeer!!

16.02.2015 @ 00:50

    Namn:
    Kom ihåg mig?

    E-postadress: (publiceras ej)

    URL/Bloggadress:

    Kommentar:

Trackback-URL för detta inlägg:
http://blogsoft.no/trackback/ping/46050682
hits